Blant gull og krøplinger i Ouro Preto

Året var 1690. Ekspedisjonen til Antônio Dias Paes, en bandeirante fra São Paulo, befant seg i det indre Brasil for å jakte på indianere til slaveplantasjene. De stanset for å hvile ved Tripuí-åsen. Historien vil ha det til at en av mulattguttene som fulgte med på ekspedisjonen tok seg et avkjølende bad i en av elvene. Da han dukket opp til overflaten etter dukkerten, hadde han en glitrende mørk sten i hånden. Det første gullet var funnet.

Mangelen på edle metaller i portugisernes koloni hadde ligget som en forbannelse over Brasil i nesten to hundre år. I motsetning til spanjolenes nabokolonier virket portugisernes land fattig på gull og sølv. På slutten av det syttende århundret var dessuten Portugal og Brasil inne i en finansiell krise. Derfor startet myndighetene i São Paulo en storstilt jakt på edle metaller. Og ble altså beleilig belønnet med mange store gullfunn her oppe i Minas Gerais sent på 1600-tallet.

Den store utfordringen var at gullet befant seg på utilgjengelige steder. Hovedveiene til São Paulo og Salvador var omstendelige og svært lange. Det tok to og en halv måned å komme seg til São Paulo. Først i 1699 opprettet man en ny rute, direkte ned til Rio de Janeiro, som lå mye nærmere. Reisen hit kunne nå gjøres unna på fjorten dager. Få år senere ble Rio gjort til hovedstad, så viktig ble gullhandelen for kolonien.

Kolonibyene i Minas Gerais er i dag noe av det flotteste Brasil har å vise frem. Naturopplevelser går hånd i hånd med en usedvanlig spesiell barokkarkitektur. Det faktum at det nokså isolerte Minas Gerais ikke hadde tilgang på de samme materialer som ved kysten og dermed heller ikke fikk inn mange kunstnere utenfra, har bidratt til en egenartet og mer overdådig stil – ikke minst med utstrakt bruk av gull. Materialet ellers var ofte tre og såpesten. De lokale kunstnerne skal jeg komme tilbake til.

Den største og viktigste gullbyen var Ouro Preto. Takket være iherdig skattlegging innført av markisen av Pombal ble mye av verdien herfra brukt til å bygge opp igjen Lisboa etter jordskjelvet i 1755. Det var etter hvert ikke den minste lille utfartsvei fra Minas Gerais som ikke hadde et skatteinnkrevingskontor. Kontrollpunkter langs veiene til havnebyene, særlig Rio de Janeiro, stod under streng kontroll av den portugisiske kronen. I dag er det kun bompengestasjoner langs motorveiene som kan minne om dette.

Bussen fra Rio de Janeiro til Ouro Preto tar i dag kun seks og en halv time. Den er i dag litt forsinket. Jeg speider ivrig etter kirketårnene for hver åsrygg vi passerer. Men det er alltid flere daler og topper å forsere før vi når byen. Mobildekningen kan jeg bare glemme her, topografien kan minne om norske dalstrøk.

Men endelig. Gjennom den fuktige disen stiger de berømte kirketårnene frem mot en bakgrunn av grønne åser. Det er 64 av dem, hvis vi tar i betraktning at hver kirke har to tårn. Ouro Preto er den gamle hovedstaden i Minas Gerais og Brasils mest kjente koloniby. I Ouro Preto finner vi den største samlingen av Brasils barokkunst på ett sted. I gullalderen hadde Ouro Preto hundreogtyve tusen innbyggere og var en av de større byene på den vestlige halvkule. Jeg har vært her før og sett mange av de fantastiske kirkene innendørs før. Denne gangen skal jeg bare besøke venner og gå litt rundt.

Jeg skal bo hos min mangeårige venninne Carina og hennes familie, som har ventet tålmodig på bussterminalen. Mine idealistiske venner driver et hyggelig pensjonat her som de har døpt Freedom Hostel. Forretningsideen er å tilby rimelig overnatting de fleste kan ha råd til. Freedom ligger rett ved siden av Matriz de Nossa Senhora da Conceição og Krøplingens souvenirbutikk (jeg kommer tilbake til Krøplingen). Jeg får Martin Luther King-suiten helt alene, selv om den er beregnet til seks personer.  I tretten kalde grader utenfor trives blomkarse og kamomilleblomster. Solen varmer like godt som den gjør på fjellet i Norge om sommeren. Heldigvis fant jeg en fleece-jakke i skapet i Rio. Vi spiser en god vegetarisk lunsj mens vi oppsummerer hva som har skjedd siden sist vi så hverandre. Deretter tar jeg en tur i byen.

ouro preto night
Ouro Preto er en historisk by, men befolkningen lever i vår moderne tid med byen som kulisse – og ofte som levebrød. Ta med vinterjakke – her er det kaldt om natten i juli!

Man skal ha gode ben for å få med seg alt i Ouro Preto. Byen er bygget på åser, ofte med en kirke på toppen, de kan virke nær hverandre, men for å komme dit, må man ned og opp bratte bakker. Alle gatene er belagt med gammeldags brosten, så solid skotøy er en nødvendighet. Om sommeren er det ulidelig varmt og fuktig her, så da kan det ta på å være turist i denne byen. Nå på vinteren varierer temperaturen heldigvis mellom tyve og åtte grader i løpet av døgnet. Det er vanvittig mye å se. Bak hvert hjørne åpner det seg en ny synsvinkel, et nytt fotomotiv. Ved siden av den fantastiske og godt bevarte arkitekturen finner man også i Ouro Preto stor barokk- og rokokkokunst innendørs.

For den som vil se hvor mye av gullet tok veien, så skal man unne seg et besøk i Nossa Senhora do Pilar-kirken. Her finnes også «De svartes kirke», Nossa Senhora do Rosário dos Pretos, som slavene bygget fordi de ikke var velkomne i de hvites kirker. Men det er først og fremst i São Francisco-kirken man finner de mest berømte eksemplene på Minas Gerais-kunsten.. Her kan vi beundre de religiøse såpe- og sandstenskulpturene og utsmykningene av Aleijadinho og de luftige lyseblå tak- og veggmaleriene av Athaíde, begge to svært berømte brasilianske kunstnere med base i Minas Gerais. Spesielt Ajeidadinho er blitt stående som Minas Gerais-kunstneren over alle. Ikke bare fordi han var et kunstnerisk geni, men også fordi han hadde en spesiell historie.

Antônio Francisco Lisboa var bastardsønnen til den portugisiske dommeren Manuel Francisco Lisboa og den svarte slavepiken Isabel, en forbindelse som ikke var uvanlig i dette distriktet rundt 1730. Portugiserne var blant de få koloniherrer som offisielt inngikk forbindelser med og fikk barn med slavene, det være seg indianere eller svarte. En av grunnene kan være at Portugal var et lite land og ikke klarte å forsyne Brasil med kvinner. For å opprettholde befolkningsgrunnlaget ble det akseptert at koloniherrene formerte seg gjennom andre raser, svært ofte på ufrivillig vis sett fra undersåttenes side. Dette er med på å forklare at det i dagens Brasil heller ikke i særlig grad finnes «rene raser». Og på denne tiden utgjorde mulatt- og mestisbefolkningen allerede halvparten av innbyggerne i Minas Gerais. 

Lille Antônio så dagens lys antagelig i 1730, det finnes nemlig ingen offentlige registre fra den tiden. For en mulatt på den tiden stod ikke alle veier åpne med hensyn til karrierevalg, det mest vanlige var at de viet seg til litt mer mindreverdige sysler som maleri, musikk og annen kunst eller håndverk. Det sies også at gutten ble influert av sin far og onkel som begge var dyktige tegnere og malere på hobbybasis. Det er ikke så godt å vite hva som var sant for kildene er sprikende og sannsynligvis preget av de mytene som er spunnet rundt Aleijadinho, den lille krøplingen, som han ble hetende. Da han var rundt førti år fikk han en sykdom som gjorde at lemmene hans ble deformert. Dette var antagelig lepra, men den dag i dag strides historikerne om dette. Det sies at han mistet alle tærne og kun klarte å bevege seg fremover på knærne, etter hvert måtte også fingrene fjernes for at han skulle kunne bruke restene av hendene. Hvis vi skal tro biografen Rodrigo Bretas som utgav en bok om Aleijadinho i 1858, så «falt også tennene ut og munnen omformet seg til et stort hull, haken og underleppen begynte å henge ned på en måte som gav den ulykkelige et mørkt og vilt blikk».

Til tross for sykdommen ble Aleijadinho en gammel mann og han brukte livet sitt godt som kunstner. På grunn av sitt deformerte utseende passet han på å unngå kontakt med andre. Han red ut på arbeid i grålysningen, innhyllet i en stor kappe og med en stor hatt trukket ned over hodet. Først langt på natt dro han hjem igjen.

Han åndet og levde for kunsten. Talentet han var etterspurt. Selv om kundene var rike, ofte høytstående menn som ønsket å smykke sitt ettermæle med en kirke, tjente aldri Aleijadinho mye. Han fikk 1,2 gram gull i betaling om dagen. Siden han var krøpling og ikke kunne utføre detaljene selv, måtte han dele utbyttte med sine hjelpere og slaver.

profetas
Aleijadinhos Profetene må vi til nabobyen Congonhas for å se. Såpesten er et vanskelig materiale som er utsatt for vær og vind. Det er lurt å se dem før det er for sent.

Aleijadinhos mest berømte verk finnes imidlertid ikke i Ouro Preto, men i nabobyen Congonhas. Her, ved inngangen til kirken Basílica de Bom Jesus de Matosinhos, står skulpturene De Tolv Profetene. Forvitret og med tydelige spor etter hærverk er de riktignok i en dårlig forfatning i dag, men man har ennå ikke funnet noen god løsning for å bevare denne kunsten i såpesten. Likevel, når man vet at meisel og hoggjern måtte bindes til Aleijadinhos armstumper for å få utført arbeidet, er det imponerende. Det er ellers helt forbudt å ta bilder inne i kirkene, så man må egentlig hit selv for å se kunsten.

quibe veggie
Min venninne Carina på Freedom Hostel er en kløpper på vegetarretter. Hvis du vil ha oppskriften på hennes Quibe vegetariano, kontakt meg

Ouro Preto i seg selv er et yndet reisemål for brasilianere, franskmenn og tyskere. Nordmenn er det foreløpig få av. Men skulle du få lyst til å besøke denne fine delen av landet, så går det altså buss fra Rio eller du kan fly til den nærliggende millionbyen Belo Horizonte. Jeg anbefaler selvsagt også Freedom Hostel og mine venner som vertskap. De snakker til og med godt engelsk, noe som ikke er så vanlig på disse kantene av verden. Og Carina er en kløpper på vegetarretter. Du finner henne på Facebook.

Lufthansa Business Class til Rio de Janeiro

En sjelden gang vinner man i lotteriet. Da jeg skulle sjekke inn på Lufthansas flight 500 til Rio de Janeiro i forrige uke, dukket det opp et magisk ord på billetten min: Business Class. Oppgradert! Jeg følte meg som et lite barn på julaften og skyndte meg å få sendt boarding-kortet til mobilen før flyselskapet rakk å ombestemme seg.

Lite å glede seg til?
Kvelden før avreise sveipet jeg innom noen omtaler av Lufthansas nye Business Class, bare for å se hva jeg kunne forvente meg, liksom. Jada, jeg var litt opprømt. Den første omtalen startet med «Vanligvis flyr jeg kun First Class» og kritikken var deretter. Liten benplass, liten flatskjerm og ganske miserabel mat. Altså lite å glede seg til, ifølge anmelderen.

En annen tilnærming
Men nå nærmet jo jeg meg saken fra en litt annen kant. Jeg er en av dem som til nød kan betale 800 kroner ekstra for å sitte ved nødutgangen. Men aldri 30 000 for å fly Business. Hva fikk jeg så for pengene jeg slapp å betale og var det verdt det?

Ingen tid til loungen
Etter å ha krøket meg sammen i sete 16D og fortært et gratis ostesmørbrød på Lufthansas økonomiklasse fra Oslo, var det klart for løping i korridorene på Flughafen Frankfurt am Main. All kontroll (nesten) er elektronisk nå, så det gikk fort unna. Med kun én time til transfer var det dessverre ikke tid til å prøve ut Senator Lounge, et stort savn for et barn på julaften.

Lufthansa-Business-Class-7478-05

Heldig 
Tyve minutter før avgang ble jeg ønsket velkommen av en blid flyvertinne, som mente jeg var veldig heldig som skulle til Rio. Blasert som jeg er med hensyn til akkurat den byen, så jeg heller ned på setet mitt og nikket ivrig. «Heldig» var akkurat det riktige ordet. 4H var en av disse lenestolene du bare kan drømme om på et fly, fylt med myke puter og dyne. Benplassen i sitteposisjon anslo jeg til halvannen meter.

Tid for champagne
Nå var det tid for champagne, det var jo et helt kvarter til avgang. Min sidekamerat, hvis man kan kalle det det med den store midtkonsollen mellom oss, kom også. Jeg er alltid skeptisk til sidekamerater på fly. De er i verste fall store og tykke eller prater for mye. Denne nye likte jeg med det samme, en dame som ikke tok stor plass og virket sympatisk. Hun så på glasset mitt og sa at en sånn ville hun også ha. Vi rakk påfyll før det var klart for avgang på tiden. Da hadde jeg allerede blitt perlevenner med Gisela fra en tidligere tysk hovedstad.

Tysk joie de vivre
Jeg har alltid ment at tyskere er et praktfullt folkeferd (med noen historiske unntak) med mye sans for humor. Nok en gang ble det bekreftet. Min nye venninne og jeg drakk mer under oppturen. Det gjelder tydeligvis andre regler på Business. Flyvertinnen, det virket som hun bare hadde ansvar for oss to, bidro også med stadig morsomme bemerkninger, påfyll og varme kluter. Den gode stemningen fortsatte med utveksling av familieforhold, jobber, meninger om Brasil (en gåte hvorfor rike mennesker der fremdeles fråtser i ris og bønner) og Tyskland (mange sier at dere tyskere er kjedelige, det stemmer jo ikke) og Norge (nei, jeg jobber ikke i oljeindustrien). Jeg glemmer å se meg om, enda mindre prøve den store flatskjermen og de andre leketøyene jeg har fått til min rådighet.

Middag på hvit duk
Så var det mat. Ukjent som jeg var med innredningen ombord, måtte jeg først kaste et blikk på Gisela for å se hvordan hun fant bordet. Hvite duker ble brettet ut. Deretter valg av vin, det sto mellom en fransk og en sørafrikansk. Jeg gikk for Medoc’en. Her kunne det også velges akkurat det jeg ville fra spisekartet. Jeg startet med å pirke litt i røkelaks tartar med gresskar og varme rundstykker (akkurat rundstykker kan de bedre på SAS). Til hovedrett valgte jeg saftig kylling med urtepolenta og varme tomater – akkurat passe krydret for å gi smak her oppe i høyden. Det ble båret rundt skåler med salat og kurver med brød. Jeg tok alt, som et barn på julaften.

LH middag

Toppen nådd under osten
Gisela snakket passe mye om jobben som forsker i legemiddelfirmaet, til jeg fikk lirket henne inn på hennes forhold til katter. Jeg tror vi var innom det meste etter det tredje glasset med rødvin. Etter hvert fikk jeg for meg at hun lignet mye på en av mine yndlingskollegaer, og jeg snakket mer enn normalt om meg og mitt. Gisela mente lattermildt at jeg burde vise henne noen av mine restauranter i Rio allerede til uken. Bondingen var på topp under osten. Men så begynte søvnigheten å overta og vi sank hen i hvert vårt hjørne.

Setet kan legges helt ned
Stolen min kunne justeres i akkurat den posisjonen jeg ville – med noen lett forståelige knapper på konsollen. På Lufthansa Business Class kan nå setet også legges helt ned, slik at man får noe som nærmer seg en god seng uten at det innvirker på de andre passasjerene – ingen seterygg i ansiktet her. Den trange plassen min førsteklassekritiker hadde beskrevet merket jeg altså lite til. En god stor pute og en myk dyne gjorde at jeg slappet riktig godt av. Litt støy fra flyduren var det, så jeg brukte hodetelefonene fra Bose som lyddemper. Snart sov jeg veldig godt.

LH frokost

Fantastisk god kaffe
Syv timer senere ble jeg vekket av flyvertinnen min. Med blid stemme spurte hun om jeg hadde sovet godt og ga meg en glovarm klut, etterfulgt av et glass juice. Ville jeg ha frokost? Klart jeg ville! Her var det også en del å velge mellom, blant annet belgisk vaffel med kompott og vaniljesaus eller kanskje heller eggerøre med parmaskinke. Jeg gikk for det siste. På konsollen valgte jeg frokost-posisjon. Et brett med ulike frokost-ting ble satt ned foran meg, etter at bordet igjen var kledd med hvit duk. Fantastisk god kaffe på Lufhansa Business Class, har aldri fått bedre på fly. I øyekroken så jeg at Gisela akte seg opp i setet.

Ned for landing
Vi snakket fremdeles, Gisela og jeg. Men nå dreide samtalen seg mer om hvor godt det skulle bli å komme seg til henholdsvis Botafogo og Ipanema, hva vi gledet oss mest til å spise i Brasil og hvor godt det skulle bli å se igjen våre nærmeste. Den slags. Jeg så nå også at hun ikke lignet på min kollega i det hele tatt. Kun 40 minutter til landing. Lysene fra de mindre privilegerte forstedene glitret allerede under oss. Jeg merker jeg er utålmodig, vil at det skal ta slutt.

Reisens slutt
Business Class eller ikke, det er uansett godt å komme frem. Jeg rasker sammen det lille jeg har av håndbagasje, inkludert boken jeg aldri rakk å åpne. Jeg takker Gisela for hyggelig reisefølge. Kommen Sie gut nach Hause. Flyvertinnen gir meg en klem på vei ut, hun gleder seg til to dager med egen champagne på Copacabana, På vei ut titter jeg inn på Lufthansas imponerende First Class, som er nesten mennesketom. Kanskje neste gang? Men nå vil jeg bare finne en gul taxi og komme meg hjem.

Fauda – eksplosivt fra Israel

Jeg har oppdaget Fauda på Netflix. Fauda er den israelske spenningsserien som stadig flere nå begynner å få øynene opp for. Fauda betyr visstnok kaos på arabisk, men det er også kodeordet de israelske agentene bruker når de må avblåse en hemmelig aksjon.

Fauda har fått gode kritikker i alle land der den er blitt vist. Serien er populær til og med på Gaza-stripen. Dette er en serie som lar oss bli kjent med den israelsk-arabiske konflikten av i dag og som skildrer menneskene uten de vanlig politiske filtrene. Det er nærliggende å tenke at en så balansert serie antagelig bare kunne ha blitt laget i Israel, ikke i et annet land i Midt-Østen. Men går det an å si noe sånt? For vi skal vel egentlig hate Israel, skal vi ikke?

Jeg tilhører en generasjon som har sett norsk politisk korrekt opinion svinge fra å være pro-Israel til å bli ekstremt Palestina-vennlig. I min studietid, da Israels Venner ikke var et skjellsord, dro vi til Israel for å plukke appelsiner. I dag går man i tog for å boikotte dem. En vesentlig årsak til dette stemningsskiftet er nok at Israel som okkupasjonsmakt har fart voldsomt frem mot de palestinske områdene. Israel er uten tvil landet som gjengjelder hardt med enda hardere.

Men militærmakten Israel er jo samtidig staten som minner mest om våre vestlige demokratier, med høy levestandard og ytringsfrihet. Hvis du hadde valget mellom landene i Midtøsten, hvor ville du helst bo? Hørte jeg et litt tvilende og motvillig «Israel!»? Og hva hvis du hadde vært kvinne? Eller tilhørt en religiøs, rasemessig eller seksuell minoritet? Vært opptatt av likeverd og individets frihet? Kanskje litt mindre i tvil?

Nyhetene fra dette området handler jo ofte om rakettangrep med påfølgende fordømmelse. Men noen små drypp i media røper flere gråtoner i alt det sort-hvite. I forrige uke leste jeg for eksempel i en anerkjent avis at Israels arabere er mer fornøyd med tilværelsen enn innbyggerne i de arabisk-styrte nabolandene. På lørdag hadde Dagsavisen imidlertid en overskrift om at Israel setter palestinske barn i fengsel.  Mens palestinere brutalt fratas sitt levebrød på Vestbredden viser årets Eurovision-video fra Israel oss et glansbilde av strandlivet i Tel Aviv. I serien «Fauda» får vi eksempler på alt dette. Her legges det ikke skjul på det sort-hvite, men det er gråtonene som skildres – i farger.

Hovedpersonen i Fauda er den avgåtte israelske agenten Doron, som nettopp har gått av med pensjon og startet en ny karriere som vinbonde. Da får han vite at den palestinske terroristen Abu Ahmad som han tok livet av, antagelig ikke er død likevel. Det gjør at han går tilbake til politiet for å fullføre oppdraget han hadde begynt på.

I første episode følger vi den tospråklige hemmelige etterretningsgruppen når de går undercover som cateringfirma i et palestinsk bryllup på Vestbredden. Det er her de skal prøve å fange Abu Ahmad, for det er broren hans som skal gifte seg. Hele aksjonen går i vasken, på alle tenkelige vis. Og det er her serien gjør sin første uventede vri: vi går fra å heie på de israelske agentene i deres rettferdige kamp mot terrorisme til å føle sympati med den palestinske enken og hennes familie. Plutselig ønsker vi hevn over jødene.

Shirin-and-Doron-e1446907451741
Den hemmelige agenten Doron innynder seg hos den palestinske legen Shirin på sykehuset i Ramallah. I serien Fauda er det ikke godt å vite hvem du kan stole på.

I dette schizofrene området er det ofte få kilometer som skiller streng religiøsitet fra avantgardistisk hedonisme. Israel har denne våren promotert en Eurovision Song Contest-video som viser halvnakne og frigjorte ungdommer på stranden i Tel Aviv. Folk som har vært i byen på ferie rapporterer at videoen ikke lyver. Også i Fauda blir vi kjent med dette miljøet.

imri_ziv_videoclip
Dette er også et bilde av Israel som landet liker å vise frem. Miljøet fra årets Eurovision Song Contest-video lyver imidlertid ikke og vi treffer det igjen i serien Fauda.

 

 

I TV-serien setter hovedpersonene seg i bilen i en tradisjonell arabisk landsby, skifter klær underveis og parkerer utenfor en av et av de mest trendy utestedene i Tel Aviv, der de har tenkt å sprenge en bombe.

Fauda tvinger oss til å endre empatien vår i180 graders vinkel opptil flere ganger. Vi føler med den unge arabiske terroristen, som er på trendy klubb for første gang og ikke vet hvordan hun skal oppføre seg – mens nervøsiteten er til å ta og føle på. Fem minutter senere sitter vi og gråter sammen med den unge Boaz som mister kjæresten sin i attentatet.

Dialogene foregår vekselvis på arabisk og hebraisk. Ofte behersker menneskene i det israelsk-palestinske området begge språk. Dette medfører at vi aldri kan være helt sikre på hvem som er hvem og hvilken side de står på. Nettopp dette er også en av seriens mange styrker. I tillegg synes jeg at jeg ble litt bedre kjent med Israel og den palestinske Vestbredden, og det på en ordentlig måte.

fauda ar
Sympatien er like mye på arabernes side som på jødenes i denne serien.

Fauda er noe så sjeldent som en serie hvor du får utfordret dine egne fordommer. Den israelsk-arabiske konflikten er nemlig ikke så sort-hvit som man kan få inntrykk av når politiske aktivister uttaler seg i media.

 

Det er først når jeg leser de hatefulle utsagnene i kommentarfeltene under omtalene av serien, at jeg skjønner hvorfor dette er blitt helt umulig å diskutere i det virkelige liv. For i det virkelig liv er alt sort-hvitt.

 

Rio de Janeiro. As antiprincesas do Brasil.

RIO DE JANEIRO, EM JULHO 2016: Uma das grandes experiencias literárias deste ano para mim foi «A Hora da Estrela» de Clarice Lispector. Talvez tenha sido uma boa coinciedencia que eu estivesse no Rio de Janeiro quando li. Mas esse pequeno romance é um «aperitivo» que muitos noruegueses podem apreciar. Aquilo que os jornalistas nao conseguem passar do Brasil, este pequeno livro de 77 páginas consegue.
A mídia norueguesa mostra muito e com sensacionalismo assuntos do Brasil ultimamente. Não são todos que conseguem entender que o Brasil só continua a ser o Brasil. Um acontecimento esportivo não mudou o país. Enquanto as tropas australianas mudam-se de volta à cidade olímpica, eu aproveitei o dia para um tour no centro histórico do Rio. O que eu percebi foi que que – de fato – agora as coisas estão ficando prontas em tempo record, proteçoes e cercas já estão sendo retiradas e na semana passada não eram ainda os  Jogos Olímpico, certo? Aquilo que não ficar pronto pode ser coberto com murais e pinturas criativas. Isso é o Brasil. Sim, eu sei que é dificil se acostumar com isso. Talvez tenhamos canos de esgoto melhores na Noruega, mas quando o assunto é entender outras culturas, ficamos um pouco para trás.

clarice-e-ulisses-300x201Clarice e Ulísses no Leme. É o cão de Clarice, que era obcecado em comer pontas de cigarro deixadas pela dona, que vai guiando as perguntas através do livro.

Na Livraria da Cultura – um antigo cinema – deparei com a nova série Antiprincesas, na seção infantil. Uma série de livros factuais latino-americanos que seria o oposto dos livrinhos infantis cheios de rosas e glitters, dando às criancas uma introdução de pessoas que foram bem-sucedidas exatamente por não terem trilhado o caminho de principes ou princesas dos contos de fadas. Frida, Violeta e Clarice são os primeiros da série. Eu pego logo o livro da última. Clarice viveu como esposa de diplomata na Europa por muitos anos, mas odiava ser «princesa» e decidiu voltar ao Brasil para se tornar uma difícil e engajada escritora. Aqui no livro, tambem podemos ver e conhecer muito sobre seus outros projetos literários. E é um livro que atrai as crianças brasileiras, nao só os adultos. Eu fico me perguntando, meio malvado, se as crianças norueguesas teriam lido e se interessado se houvesse um livro sobre Knut Hamsun, por exemplo. Eu duvido.

Há muita besteira comercial aqui no Brasil. Os programas infantis na TV são quase grotescos. Mas realmente dito, voce pode esquecer o mito das mulatas sambando nas ruas e dos garotos roubando carteiras – a não ser que voce vá procurar por ambos, o que muitos turistas no Rio de Janeiro fazem. Acho as crianças aqui muito melhor criadas do que na Noruega. Aqui podemos passar por um grupo de jovens nas ruas sem medo, um pouco diferente do que seria nos bairros nobres de Oslo. Um povo que acorda cedo e gasta horas para ir e voltar ao colégio não tem tempo a perder. Um povo que não pediu pelas Olimpíadas, mas sim por melhor saúde, melhor transporte e mais segurança. E apesar de todas as profecias de fim dos tempos, a vida aqui continua como ela é. Com o melhor e o pior de si, tudo ao mesmo tempo.
Muito aconteceu aqui nos últimos 20 anos. Algumas decadas atrás a maioria iria pensar como Macabéa, a heroína do romance, querendo ser uma estrela de cinema ou modelo. Jogador de futebol. Mas hoje em dia pergunto aos filhos dos meus amigos brasileiros e – independentemente de classe social – querem ser advogados, médicos e economistas. Ou outra coisa que dependa de educação específica. Como a minha amiga Ângela faz. Nos últimos dez anos ela tem ajudado na limpeza e manutenção da minha casa aqui no Rio. Sempre temos boas conversas. Ângela é uma das pessoas que me ensinou muito sobre o que é a vida do país por debaixo das superfícies que brilham. Ângela trabalha em duas residências e estuda de noite, está no terceiro ano. Ela está se especializando como chefe de cozinha e já conseguiu um estágio num hotel de luxo em Copacabana, que ela vai conseguir mantendo ainda os dois empregos. Ela quer ascender, ela quer crescer. Como a maioria dos brasileiros, Ângela sente vergonha dos políticos lá do Planalto. Mas tendo tantas coisas a fazer em um dia em que 24 horas passam tão rápido, é melhor não gastar a cabeça pensando em coisas que não oferecem muita esperança. Ela já gasta algumas horas apenas no ir e vir entre casa e emprego. No tempo livre ela assiste aos mesmos programas de TV que eu assisto,  ou apenas passeia pelas páginas do Facebook. Ângela veio da mesma parte do pais que veio a heroína Macabéa do romance de Clarice Lispector. E agora estamos de volta ao assunto: minha experiência literária com «A hora de Estrela».
Talvez eu tenha ficado mais impressionado pelo fato de eu ter lido enquanto estava no Rio de Janeiro – e pude fazer caminhadas nos lugares em que se passavam no livro. Mas esse pequeno romance se sustenta por si próprio. O livro mostra o que jornalistas do meu país nunca conseguiram mostrar com clareza.

clarice-to-bøker

«Clarice Lispector para meninas e meninos», escrito por Nadia Fink e ilustrado por Pitu Saá. Traduzido do espanhol por Sieni Maria Campos. «Stjernens time» foi lançado na Noruega pela editora Bokvennen em 2015, traduzido por Ida Munck.

A jovem Macabéa veio de uma área  pobre, do estado do Alagoas, para tentar a sorte no Rio de Janeiro, ainda nos anos 70, quando o Brasil era uma ditadura. Macabea tem sorte e consegue um emprego de datilógrafa num escritório no centro do Rio. Mesmo tendo sobrevivido uma criação difícil junto a sua solitaria tia. Ela nunca se vê nua no espelho por se envergonhar. E mesmo que ela não tenha a beleza que achava necessária, ela consegue um namorado. Ele se chama (coincidentemente) Olímpico. Olímpico mente sobre seu passado para se tornar uma pessoa mais atrativa, o que não é muito anormal na sociedade daqui. Assim como sonha Macabea em se transformar numa estrela de cinema, como Marilyn. Algumas vezes ela chega mais perto do seu sonho, quando ela consegue beber uma coca-cola.

Macabéa e Olímpico andam de mãos dadas, se beijam e trocam frases sem muito conteúdo, uma vez que nenhum dos dois tem muito assunto a falar. E como Macabéa foi criada para acreditar que a relãção homem-mulher era uma coisa desprezível, Olímpico procura se satisfazer das lacunas abertas com a mais  voluptuosa Gloria. Como disse Clarice Lispector: não se reclama quando não tem ninguém para ouvir a reclamação. Isso ainda aconteceu nos anos 70, e por isso, bem pior do que hoje em dia. Abandonada e sozinha, a jovem heroína vai a uma cartomante – o que ainda hoje algumas pessoas fazem no Brasil quando em dificuldades. A cartomante, após um pequeno pagamento, conta a Macabéa que ela vê no seu futuro uma grande mudança, que ela se transformará numa estrela. Mostra-se que a hora da estrela virá de maneira inusitada e que Macabea finalmente terá a esperada sorte, – mas não vamos dizer logo aqui o final…
O narrador é um escritor masculino. O escritor ficticio conta como a personagem principal chega a ele num momento em que ele vê um toque de tristeza nos olhos de uma jovem mulher. A história se combina com a voz da própria escritora Clarice Lispector. Bonito, intelectual e majestoso ao mesmo tempo. Pode ser que a voz que ouvimos , ditas pela voz do escritor ficticio Rodrígo SM, seja a voz de Clarice Lispector dizendo: O que escrevo é mais do que invenção, é minha obrigação contar sobre essa moça entre milhares delas. E dever meu, nem que seja de pouca arte, o de revelar-lhe a vida. Porque existe o direito ao grito. Então grito.
Ainda garota, Clarice escrevia histórias que nunca terminavam, mesmo quando a personagem principal morria. Ou como mostra no livro Antiprincesa: sabia que Clarice Lispector frequentemente acaba um texto de uma maneira que o leitor pode dar sua própria continuidade?

Yuval Noah Harari

Er den israelske professoren Yuval Noah Harari en skrulling eller et geni? Dette spurte VGs anmelder da boken «Sapiens» gjorde sitt inntog i norske bokhandler i 2014. Konklusjonen var at Harari først og fremst er en dristig historiker med et ekstraordinært formidlingstalent.

Boken «Sapiens», som skildrer menneskets utvikling gjennom antatte 70 000 år, er blitt et globalt fenomen og har ligget på bestselgerlistene verden over.

Harari selv, som dukker opp på Skavlan denne helgen, befinner seg mellom to bøker. Omtrent der jeg oppfatter at han mener menneskeheten befinner seg nå, – mellom det vitenskapelige og det guddommelige stadium. Boken med den spektakulære tittelen «Homo Deus» kommer på norsk til høsten.

Min kollega Turid Løvskar i Bazar Forlag jobber nå iherdig med den norske versjonen. Hun sendte meg følgende svar da jeg ba henne gi meg litt input på den nye boken til Harari:

«I løpet av det siste århundret har vi lyktes i å gjøre det umulige. Sult, krig og sykdommer er ikke lenger ustyrlige naturkrefter, men problemer det faktisk går an å gjøre noe med. I dag er det flere som dør av for mye mat enn av for lite, det er flere som dør av alderdom enn av smittsomme sykdommer, og selvmord er en vanligere dødsårsak enn krig og terror til sammen.

Spørsmålet er derfor hva som skal erstatte krig og sult som vårt hovedfokus. Hvilke framtidsprosjekter, drømmer og mareritt kommer til å prege vår verden under resten av 2000-tallet?

I sin nye bok retter Harari søkelyset mot menneskehetens framtid. «Homo Deus» tar opp temaer som avskaffelse av døden, innføring av kunstig liv og hvorfor vi mennesker streber etter å forvandles til guder.»

Jeg tenker at dette går rett inn i debatten om eggdonasjon, fosterreduksjon, dyrking av kunstige organer og lemmer, livsforlengende medisiner og alt vi kan komme på. Vi har kanskje et ønske om å avskaffe Døden? Og hva med denne kunstige intelligensen alle snakker om nå?

life-2017-scifi-movie-trailer
Scene fra filmen «Life» – Menneskene klarer å vekke døde celler til liv gjennom moderne teknologi. Det går ikke bra.

 

I forhåndsomtalen av «Homo Deus» høres det ut som vi er på vei mot en fremtid der mennesket begynner å leke Gud. Vil det gå bra? Spørsmålet ligger i tiden. Det er snart ikke en TV-serie som ikke tar for seg menneskenes higen mot det fremtidige og det hinsidige. «Black Mirror», «Stranger Things», «The OA» – for å nevne noen. I helgen var jeg på kino og så filmen «Life». Der klarer menneskene å gjenopplive tilsynelatende døde celler fra Mars, celler som har ligget i dvale i tusenvis av år. Det gikk riktig ille.

Nå skal Yuval Noah Harari på Skavlan i helgen, og jeg tenker at jeg for en gangs skyld skal se programmet. For Harari er interessant – i tillegg til å være en karismatisk formidler. Både Barack Obama og Mark Zuckerberg skal være blant hans ivrigste lesere. Jeg kommer langsomt etter.

Bildet øverst: Yuval Noah Harari – profilbilde på Twitter, et medium han er blitt flittig bruker av.

The Fall – en seriemorder i Belfast

Det sies at Jamie Dornan (Fifty Shades of Grey) først stilte opp på audition for rollen som politimann i The Fall. Så endte han opp som den psykotiske seriemorderen Paul Spector i stedet. Det var et godt valg. Sammen med Gillian Anderson (X-Files) i rollen som etterforsker Stella Gibson, har seksualforbryteren Paul Spector i Jamie Dornans skikkelse holdt pulsen vår oppe gjennom mørke kvelder nå på senvinteren.

Det er slutt på de tider da vi samlet oss om samme TV-serie på en gang. Nå strømmer vi. Derfor blir det å snakke om fjernsynsprogrammer nå mer ulike monologer enn en dialog rundt lunsjbordene. Samtidig har vi på den måten fått mer å velge i og vi kan snappe opp noen gode tips om hva vi bør se. I dag vil jeg slå et slag for den nord-irske serien The Fall.

I en tid hvor man blir firkantet i øynene av alle seriene som handler om ny teknologi, telepati og futuristiske samfunn, føles det godt å slappe av med en god, gammeldags seriemorder. Vi blir tatt med til Belfast, der den prektige familiefaren Paul Spector herjer gjennom nettene som karismatisk sexpsykopat. Han holder byens kvinner fast i et kvelende grep, bokstavelig talt.

paul-murder
En seriemorder går løs i Belfast. Når Paul Spector blir overmannet av følelsene sine, slår han til der ofrene minst venter det.

I det regnfulle og trøstesløse Belfast møtes mennesker i natten, mennesker med overraskende lik bakgrunn. Barndommens seksuelle overgrep er ofte uuttalt, men styrer i påfallende grad de voksnes liv mange år senere. Dette får fatale følger for noen. Mordene blir stadig flere mens politiet står maktesløst. The Fall kan i så måte by på svært så virkningsfulle voldsscener. Her virker de dessuten nødvendige.

At morderen er Paul Spector er kjent for oss seere helt fra begynnelsen. Spenningen i The Fall er bygget opp rundt jakten på forbryteren. Til å lede denne politijakten har Belfast-politiet hentet inn etterforskeren Stella Gibson fra London. Samtidig  er hun en seksuelt pågående kvinne som forsyner seg grådig blant gifte kolleger i Belfast-politiet.

the-fall
Stella Gibson er en offensiv kvinne som ikke går av veien for å sjekke opp sine gifte kolleger av begge kjønn. Her prøver hun seg på Tanya Reed Smith, spilt av Archie Panjabi – kanskje bedre kjent som Kalinda i The Good Wife.

Gjennom arbeidet er Stella Gibson blitt dypt fascinert av menneskets mørke sider. Det er kanskje derfor hun blir dratt mot Paul Spector. Vi aner en spent, nesten erotisk forbindelse mellom Stella Gibson og Paul Spector selv om de ikke har truffet hverandre. Noen ganger lurer vi på hvem som er mest ødelagt av de to, etterforskeren eller seriemorderen.

Stella forsøker ikke på noen måte å skjule sitt kjønn i forholdet til de mannlige kollegene. Tvert imot, hun kler seg nesten utfordrende feminint og beveger seg med utspekulert eleganse. I de fleste scenene er hun usannsynlig vakker, men samtidig kald og uberørt av det meste. Det er om natten, ikledd lekkert silkeundertøy, at hun viser andre og mørkere sider av seg selv.

På overflaten fremstår Paul som den perfekte, omsorgsfulle familiefar. Men Paul er både plaget og drevet av sin seksualitet. Han opptrer ofte avkledd mens han gjør armhevninger eller forberedelser til nattens kommende voldsforbrytelse. Paul er en fysisk overgriper. Når han er påkledd, er det den overtalende stemmen og de intense øynene som gjør jobben i forholdet til klienter, barna, barnevakten og kona – alle intetanende om hva som rører seg under overflaten.

Episode 2
Sally Ann Spector får det tungt i denne serien. Hvordan forteller du barna dine at pappa er en ettersøkt morder?

Dette er britisk serie på sitt aller beste. Spenningen stiger på en måte samtidig som den ytre handlingen roer seg ned. I den tredje sesongen er vi nede på total hvilpuls. Selv skyene på en vindstille sommerdag beveger seg fortere, mente de britiske kritikerne. Samtidig blir serien enda mer intens når handlingen er skrellet ned til et minimum. Den bankende blodåren på Jamie Dornans hals, nøkterne skildringer av morderens ødelagte familie og iskaldt vakre profilbilder av Gillian Anderson holder oss våkne til seriens siste åndedrag.

Det hele forsterkes av en vanvittig fengende musikkpuls som ikke slipper taket.

Dette vil jeg ha mer av.

 

 

 

 

 

 

Black Mirror. På en popularitetsskala fra 0-5, hvor ligger du?

nosedive-1
Tenk deg at du kunne gi alle du møter poeng for hvordan du opplever dem. Slik er det i en episode av TV-serien Black Mirror. Tankevekkende paralleller til vårt liv både på sosiale medier og i det virkelige liv. Eller er det ingen forskjell mellom de to?

I vår ville, nye TV-verden oppdager jeg stadig nye serier, som kanskje ikke er helt nye, men som ikke har gått på kanaler jeg har hatt tilgang til. Eller på Netflix, som jeg først skaffet meg nå i helgen. En sånn serie er Black Mirror. En slags satirisk science fiction-serie som tar for seg betenkelige sider ved vårt moderne samfunn.

Nosedive
Nosedive er første episode i den tredje sesongen fra 2016, og dermed nærmest høyaktuell etter mine begreper. Den handler om Lacie som lever i en verden hvor vi kan gi hverandre poeng for popularitet. Altså litt sånn som å konkurrere i antall Likes på Facebook. For mange kan det også være blodig alvor, som kjent.

En to-sifret blogger
Som nokså anonym blogger har jeg avfunnet meg med at min popularitet er begrenset til tosifret antall Likes. Jeg prøver å leve godt med det. Det klarer jeg da også – helt til jeg møter de tre- eller firesifrede.Sånn er det med Lacie også.

Hologram med din popularitetsscore
I Nosedive er konkurransen enda mer blodig. Ikke bare har man for vane – og plikt – til å gi hverandre karakter gjennom mobilen ved hvert eneste minste møte, men din totalscore vises som et hologram ved siden av ansiktet ditt hver gang du viser deg offentlig. Tenk deg hva det ville gjort med deg!

Et smilende samfunn
Dette har medført at alle i samfunnet smiler og er påtatt høflige, i påvente av en god score fra motparten. Alle er opptatt av å gjøre en god figur, og derfor tar ingen (bilde)telefonen før de har rigget seg til med ryddig hus, boller i ovnen og et glass vin i hånden. Man får jo karakter av den som ringer. Om det blir 2 eller 5 poeng, avhenger av hvor bredt du smiler. Ikke noe rart at alle går med nesa nede i mobilen for å sjekke poengsummen til enhver tid.

Kun 3.8 og oppover
Og siden popularitets-tallet ditt er synlig for alle, medfører det mange fordeler ute i samfunnet. Eller ulemper hvis du ligger lavt på skalaen. Det er apartheid-gjenkjennelse i denne serien, med skilt som viser til at utesteder kun slipper inn “3.8 og oppover”. Sterkt, fordi vi ser jo paralleller til vårt eget samfunn, med inndeling av mennesker etter hudfarge, kjønn og utseende. I Nosedive er i hvert fall den mer subtile diskrimineringen avskaffet i og med at tallenes tale er klar.

Mangler 0.3 for å få lån
Hovedpersonen Lacie er 4.2 på en skala fra 0 til 5. Hun mangler 0.3 på å få lånt til den leiligheten hun vil kjøpe. Dette vil muligens ordne seg etter hvert, tenker hun da hun blir oppringt av en venninne (4.6) som vil at Lacie skal være forlover i bryllupet hennes. I bryllupet er nemlig alle gjestene ratet til 4. 5 eller over. Med en god forlover-tale vil rating fra et hundretalls “dukser” kunne gi henne et byks. Slik går det nødvendigvis ikke.

Katastrofalt fall
Problemene starter på vei til bryllupet, på flyplassen. Flyet er kansellert og det er kun de over 4.5 som får plass på neste fly. Dessverre mister Lacie besinnelsen, får dårlig rating av skrankepersonalet og blir ilagt popularitetsbot av en smilende politibetjent. Dermed er Lacie nede på det katastrofale 2-tallet på skalaen. Hun har fremdeles rett til å leie bil og kjøre, men bare den dårligste bilmodellen. Den ni timer lange kjøreturen byr på mange ydmykelser. For hvem vil vel stille opp for en 2-er? Aller minst bli sett med en…

Hvilket tall er du?
Jeg merket at jeg kunne identifisere meg med Lacie – både når hun er 4.2 og når hun bikker 2-tallet. Det avhenger litt av situasjonen, men å føle seg som en 2er uansett en fæl følelse. Hvilket tall er du?