Vuggesang som holder deg våken

«Vuggesang» (Chanson douce) er tittelen på Leïla Slimanis roman, Goncourt-vinner og en av de største bestselgerne i Frankrike noensinne. Den ble nylig utgitt på norsk og fikk en flying start med sekser på terningen i VG.

«Babyen er død. Det tok bare noen få sekunder.»

Allerede etter den første linjen i romanen er vi fjetret. «Vuggesang» er spennende som en thriller. Vi tror først at vi har å gjøre med en litterær av versjon av «Hånden som rører vuggen», suksessfilmen med Rebecca De Mornay i hovedrollen. Temaet er det samme, men «Vuggesang» viser seg å være så mye mer. Det er en sjokkerende bok, som tar for seg klasseforskjeller, rasemotsetninger og morsrollen i et høytstående samfunn som er i ferd med å bli destruktivt.

Ekteparet Myriam og Paul ønsker å skape seg et perfekt liv. Men de har havnet i tidsklemma. Da den middelaldrende, Mary Poppins-aktige barnepiken Louise kommer inn i familien, faller alt på plass. Louise passer barna, holder huset i perfekt stand og blir raskt helt uunnværlig for den lille familien. Det Myriam og Paul ikke aner noe om er de mørke sidene og den grenseløse sårbarheten til denne kvinnen som de har betrodd barna sine til. Helt til tragedien en dag rammer.

«En sosial tragedie til å miste pusten av – forstyrrende, men også til å lære av.» La Croix

Guilty
Avisomtalene var mange da den britiske au pair-piken Louise Woodward ble dømt for drapet på en åtte måneder gammel baby i Boston i 1997. Hovedpersonen i «Vuggesang» har fått navnet Louise etter denne hendelsen.

Hovedpersonen i romanen heter Louise, som en referanse til Louise Woodward, den britiske au pairen som ble dømt til livstid for å ha drept en åtte måneder gammel baby i Boston. Dommen ble senere omgjort. Dette skjedde i 1997 og avisene, også de norske, var fulle av stoff om saken i en periode.

Leïla Slimani forteller dette i et intervju i The New Yorker. Her kommer det også frem at forsvaret av Louise Woodward delvis ble bygget opp rundt et angrep på babyens foreldre. Hvis de ikke ville at noe skulle hende med barnet deres, burde de ha tatt seg av det selv og ikke overlatt det til andre.

Leïla Slimani mener en slik argumentasjon er ekstremt grusom. Den kan i sin ytterste konsekvens også brukes som et pressmiddel for å holde kvinner hjemme med barna. Vi vil ikke ha et samfunn hvor det å overlate barn til andre skal ses på som noe dårlig. Det finnes neppe noe som heter perfekt barneomsorg. – Jeg mener at forholdet mellom foreldre og en barnepasser er fullt av mangler, sier Leïla Slimani, – akkurat slik forholdet mellom barnet og dets foreldre er det. Det finnes ingen bruksanvisning. Man begår feil hele tiden.

«Vuggesang» er altså noe mer enn en thriller. Boken avdekker lag for lag og setter søkelyset på betenkelige sider ved vårt vestlige samfunn. I tillegg er den skrevet i et bevegende språk. Det var disse tingene som gjorde at den ble belønnet med den svært prestisjetunge Prix Goncourt i 2016.

Boken er oversatt til norsk av Thomas Lundbo.

Bildet av forfatteren øverst: Wikipedia Commons

Serotonin i bokform. Michel Houellebecqs nye roman

l'Express Skjermbilde
Vanvittige 320 000 er førsteopplaget på Michel Houellebecqs nye roman, som var et fenomen allerede før den ble utgitt. Men hvordan er egentlig den nye Houellebecq? spør nyhetsmagasinet L’Express.

Michel Houellebecq er en av Frankrikes mest klarsynte forfattere. Han har denne vinteren lansert en ny roman. En bok som er forhåndsbestemt til å bli en internasjonal bestselger. Den norske versjonen av «Serotonin» er oversatt av Tom Lotherington og ble utgitt på Cappelen Damm denne måneden.

«Sérotonine er en konsentrert buljongterning av mye av det Houellebecq har puslet med de siste femogtyve årene.» Erlend Loe, Aftenposten

ROMAN PÅ ANTIDEPRESSIVA
Serotonin er et signalstoff i hjernen som påvirker kroppstemperatur, humør, søvn, appetitt og seksuelle drifter. Da kan man forstå at mangel på naturlig serotonin også har en sammenheng med depresjon. Antidepressiva er det eneste som gjør til­værelsen til å bære i Michel Houellebecqs roman. Samtidig er bivirkningene manglende seksualdrift og en sterk følelse av avmakt.

DEPRESSIV AGRONOM
I Michel Houellebecqs nye bok møter vi den depressive agronomen Florent-Claude Labrouste. Mannen med det latterlige, feminine fornavnet er ansatt i det franske landbruksdepartementet og har i det ytre et vellykket liv. Han tjener godt, bor i et høyt tårn med utsikt over Seinen og har en ung japansk kjæreste.

LITE Å GLEDE SEG OVER
Florent-Claude tilhører den privilegerte gruppen av hvite middelaldrende menn som har kommet i mål. Men vel fremme ved målet er han blitt desillusjonert og selvsentrert. Verden lever ikke opp til hans forventninger. Innerst inne opplever han seg som mislykket. I Florent-Claudes verden det lite å glede seg over, om i det hele tatt noe.

STERKE BIVIRKNINGER
Allerede før romanen starter har Florent-Claude gitt opp. Det eneste som holder ham bundet til masten er stadig høyere doser av den antidepressive medisinen Captorix – med alle de sterke bivirkningene som er beskrevet over.

TAP AV SEKSUALDRIFTEN
Spesielt sårt er tapet av seksualdriften, den har vel egentlig dekket over mye av det som er vondt og leit hos hovedpersonene i alle Michel Houellebecqs bøker. Florent-Claude har ikke lenger denne ventilen. Da dukker tanken på den ekte kjærligheten opp. Enda en del av livet som aldri ble som den burde.

«Sérotonine marque le retour de Michel Houellebecq à la littérature» . Son nouveau livre, entre angoisse et ironie, abandonne la polémique et laisse place à la possibilité de l’amour. LE MONDE

Mottagelsen av Serotonin har vært overveldende. Med et førsteopplag på 320.000 snakker vi om et fenomen. Selv norske anmeldere har mobilisert sjeldne franskkunnskaper for å kunne være først ute med omtalene. Ingen er negative eller likegyldige – selv om innfallsvinkler og tolkninger kan sprike. Le Monde (sitat over) mener at romanen markerer Houellebecqs tilbakevending til det litterære og at boken åpner opp for kjærligheten.

DRØMMEN OM KJÆRLIGHETEN
Tankene og drømmene går stadig oftere tilbake til tidligere kjærester, men aller mest til Camille, som gjorde slutt med ham etter en «bagatellmessig utroskap» fra hans side. I ettertankens rus glir Camille over til å bli hans livs store kjærlighet – en kjærlighet han etter hvert blir villig til å gå over lik for å vinne tilbake. Jakten på fortidens Camille blir et gjennomgangstema i Serotonin.

«Etter å ha lese Michel Houellebecqs siste roman, « Serotonin», er det særleg det mektige synet av rasande bønder i Normandie, væpna med gevær, blant brennande bildekk og landbruksmaskiner, i klinsj med sikkerheitspoliti i skotsikre vestar bak svære skjold, som sit att på netthinna mi.» Eivind Myklebust, Klassekampen.

FORSVINNINGSNUMMER
Den ytre handlingen i Serotonin er like dramatisk som den indre. Florent-Claude går bort fra tanken om selvmord. Han bestemmer seg i stedet for å forsvinne fra livets overflate, sier opp jobben, gjør det slutt med den japanske kjæresten, pakker en veske og tar inn på et Mercure-hotell, et av de få som fremdeles har røykerom.

VERDEN SETT GJENNOM KIKKERTSIKTET
Fra forstadshotellet går ferden videre vestover, til et ruralt Frankrike få har hørt om. Dette er så langt fra Place Vendôme og Le Marais som det går an å komme. Og jo lengre ut på landet vi kommer, desto sterkere blir den politiske tonen. Samtidig blir vår hovedperson enda mer desperat målrettet på det personlige plan. Vi betrakter verden sammen med Florent-Claude gjennom kikkertsiktet. Det vi ser virker avgrenset logisk.

FEILSLÅTT LANDBRUKSPOLITIKK
Et lengre opphold under forsvinningsferden er besøket hos den gamle ungdomsvennen og adelsmannen Aymeric, som driver familiegården i Normandie. Her møter vi et Frankrike som er ødelagt av globalisering, melkekvoter og EUs liberale fellesskapspolitikk. Verden slik den var er på hell, og bøndene sliter med å møte en ny virkelighet.

PARALLELL TIL VIRKELIGHETEN
Retorikken i denne delen av romanen er til forveksling lik den Trygve Slagsvold Vedum kunne brukt. Men bøndene i Houellebecqs bok er nok mer desperate enn ulvemotstanderne i Innlandet. Utstyrt med jaktgevær, traktorer og landrovere går Aymeric og hans likesinnede til voldelig opprør. Parallellen til virkelighetens gule vester er umulig å overse.

EUROPA I KRISE
Bakteppet er ikke bare et Frankrike, men et Europa i krise. I boken får både spanjoler, rumenere og nordmenn, men spesielt nederlendere, sine pass påskrevet. Utfallene er mange og halvrasistiske. Å sette merkelapper på andre folkeslag og minoriteter er en egen sportsgren for Houellebecq. Noen ganger ler vi høyt, andre ganger blir vi ettertenksomme.

HARDE VIRKEMIDLER
Serotonin byr på hardere virkemidler enn vi er vant til, selv fra denne kanten. Michel Houellebecq overgår de fleste i skildring av politisk ukorrekthet, overgrep og destruktiv atferd – men han gjør det på en finurlig og uangripelig måte som nesten overbeviser leseren om at alt dette er legitimt og nødvendig.

PIRKER I TABUER
Houellebecq pirker også denne gangen i en rekke tabuer. Seksuelle tabuer er det kanskje ikke så mange igjen av i vårt samfunn. Men å få grumset inn med teskjeer i en litterær roman gjør likevel inntrykk. Enda voldsommere blir det når Houellebecq begir seg inn på pedofili, dyresex og drap. Men forfatteren har klart å gjøre det enkelt for seg selv: det må da være lov å beskrive i detalj hva som befinner seg på en laptop?

«Tendensene til forakt for japanere, homoseksuelle og kvinner avslører at han er ute av stand til å realisere seg selv sosialt i en virkelighet som setter nye betingelser for anerkjennelse og respekt.» Rune Lykkeberg, Klassekampen

IKKE TIL Å STOLE PÅ
Det er likevel ingen grunn til å stole blindt på fortelleren Florent-Claudes beskrivelser. Han både er sterkt neddopet og lider av tvangsforestillinger. Dessuten forteller han historien med svevende og fantasifulle sidesprang i form av hypoteser og ønsketenkning. Det er egentlig opp til leseren om hun eller han vil være med på dette eller ikke.

«Bøkene hans er steder å være hvor jeg blir holdt i hånden av en ensom stakkar, men en intelligent stakkar, en som er betraktelig smartere og mer skadet enn meg, og som fører meg rundt og peker på verden og forteller. Det er sånn jeg vil ha det.» Erlend Loe i Aftenposten

DOMMEDAGSFORTELLING
Houellebecqs romaner leses generelt som dommedagsfortellinger om den vestlige sivilisasjonen. Det er de utvilsomt også. Men bortsett fra det er det vanskelig å vite hvor vi har Michel Houellebecq. Forfatteren gjør da heller ikke noen anstrengelser for å hjelpe oss med å forstå, hverken i mumlende intervjuer eller andre steder. Lagene er flere enn vi først får øye på.

FORFØRER
Houellebecq er en dyktig forfører og fremlegger selv de sykeste tanker på en slik måte at de virker logiske. De desperate handlingene vi støter på i boken virker både tilforlatelige og uunngåelige. Og hvis du er heldig, forakter du deg selv etterpå fordi du lot deg forføre et øyeblikk.

BULJONGTERNING
Det er mye som taler for å innta en dose serotonin i bokform. Som Erlend Loe skrev i Aftenposten, er Serotonin en «buljongterning av mye av det Houelllebecq har drevet med de siste femogtyve årene». Ihuga Houellebecq-fans får (blant annet) mer av det de forventer seg, men med enda sterkere virkemidler. Nye lesere vil kunne glede seg over et nytt fantastisk litterært bekjentskap. For samfunnsbevisste nordmenn burde denne romanen være obligatorisk lesning. Og, i motsetning til hva man skulle tro, er Serotonin også ellevilt morsom. Det er sjelden jeg har ledd så mye under lesningen av en bok.

Michel Houellebecq – Soumission

Vi har tidligere snakket om at tekster kan være farlige. Tegninger er greiere, som vi så i første del av denne bloggen, i  Wolinskis intervju med Mesteren. Michel Houellebecq skriver tekster som kan være farlige. Samtidig er han en mediekjendis i Frankrike.  Det har seg slik, mens vi alle venter på at jeg skal bli ferdig med å lese Michel Houellebecqs nye roman Soumission, at en fransktalende venninne tipset meg om et fjorårsintervju med Houellebecq i magasinet Elle. Min venninne vil gjerne være anonym når jeg nå gjenforteller det hun sa. Jeg fant også ut at gjenfortellingen antagelig blir bedre av at jeg ikke sjekker originalen, så jeg lot det være.  En gjenfortelling er som kjent en unøyaktig gjengivelse av noe som antagelig har skjedd. Nåvel, omtrent slik kunne man kanskje tenke seg at intervjuet i det franske bladet forløp:

En velopplagt Michel Houellebecq stiller til intervju med noen jeg innbiller meg må ha vært en av de yngre i staben til Elle. De er vel unge alle sammen, når jeg får tenkt meg om. Forfatteren er i strålende humør. Det skjer så mye når den nye romanen hans nå skal utgis, en begivenhet selv i det blaserte Frankrike. Deltagelse i en film der han spiller seg selv. Egne dikt tonesatt og utgitt på CD. En ny diktsamling i bokform. Forfatteren står klar til å vise nye sider av seg selv. Men Fortsett å lese Michel Houellebecq – Soumission

Michel Houellebecq. Fransk intervju.Wolinski 1992

På fredag kom Michel Houellebecqs nye roman Soumission – Underkastelse – fra Amazon. Jeg fikk lest tyve sider før jeg rotet meg inn i hovedpersonen François’ forhold til den fransk-nederlandske forfatteren Joris-Karl Huysmans og hva som kanskje var virkelighet og hva som var fiksjon. Hos Houellebecq er alt fiksjon ifølge ham selv, selv var jeg i tvil. Det ble altså ikke så mye ordentlig lesning, mer avsporing i form av surfing på nett og i bokhyller. Det endte med at jeg begynte jeg å bla i noen gamle franske tegneserier jeg har stående, deriblant et album av Wolinski. Georges David Wolinski ble som kjent skutt under terrorangrepet på Charlie Hebdo. Han fylte åtti år i fjor og har vært en av Frankrikes mest kjente tegnere i flere tiår. Jeg har flere av albumene hans fordi jeg var veldig opptatt av franske tegneserier på 1990-tallet. Og er det for så vidt ennå.

Det er noe med disse grove tegningene som får meg til å tenke at formen gjør dem mye mer akseptable enn det trykte ord. Jeg vet, men la oss nå holde en viss religion utenfor ellers blir dette altfor vanskelig. I Europa i 1992 kunne Wolinski tegne det vi ikke ville si og skrive, og folk lo. Wolinski var spesielt fæl mot kultureliten. Du ville kanskje blitt verbalt angrepet hvis du sa at en forfatter skrev dritt. Men det er –var – lov å tegne det. Tenk deg en tegneserie som lar forfatteren utgyde seg fra alle kroppsåpninger på blanke ark og deretter kaller han det en bok med tittelen Ekskrement, Himmel. På forlaget blir han mottatt med respekt og rost opp i skyene. Det mangler bare litt…redaksjonssjefen ber sekretæren om å få hennes tampax og smører litt av innholdet på manuset…det manglet jo bare litt blod. Veldig morsomt så lenge det blir Fortsett å lese Michel Houellebecq. Fransk intervju.Wolinski 1992