Stikkord: Frankrike

Ti prosent fransk

Det var kanskje ikke lurt å gå av med pensjon midt i corona-perioden. Tanken var vel egentlig å være på Copacabana nå. I stedet ble det stand by for å vente på Pfizer. Så da jeg ble spurt om å undervise i fransk på en institusjon her i Oslo, slo jeg til med én gang. Samtidig med at jeg lærer motiverte studenter passé composé og delings-artikkelen, foretar jeg nå på senvinteren et lite ego-dykk i fransk populærkultur. 

KULTURLIVET TATT PÅ KORNET

Jeg begynte med det helt åpenbare: Netflix og suksess-serien Ring min agent! (Dix Pour Cent – ti prosent). I januar har jeg slukt fjerde sesong. Kort fortalt handler det om et agentur for skuespillere, hvor Andréa, Mathias, Gabriel og Arlette er partnere og forsøker å skaffe filmroller til sine klienter. Og klientene er kjente skuespillere som spiller seg selv. Etter som serien har blitt en kjempesuksess, kan det se ut som berømthetene har stått i kø for å delta. Isabelle Adjani, Juliette Binoche, Monica Bellucci, Béatrice Dalle, Christophe Lambert, Isabelle Huppert, Charlotte Gainsbourg, Jean Reno og Sigourney Weaver er noen av dem. Sistnevnte snakker forøvrig utmerket fransk. La oss heller ikke glemme Jean Gabin, som er hunden til Arlette. 

Sigourney Weaver får kjørt seg i fjerde sesong av Ring min agent! Hun viser også at hun kan snakke fransk.

SKITNE TRIKS

Flere og flere nordmenn begynner også å få øynene opp for denne perlen. Jeg så at Aftenposten hadde en anmeldelse av den i dag. Dessuten minner serien meg vagt om forlagsbransjen som jeg nettopp forlot. 

I teater- og filmverdenen går det opp og ned. Spesielt Andréa og Mathias kjemper med nebb og klør for å holde agenturet flytende. Av og til må de ty til skitne triks og overtale skuespillerne til å ta roller de egentlig ikke vil ha. Filmprodusenter er heller ikke gode å ha med å gjøre. I tillegg har alle hovedpersonene – selvsagt – flokete privatliv som blander seg med det profesjonelle. Du trenger ikke være inne i fransk film eller kjenne skuespillerne for å hygge deg med denne serien. Dialogene er skarpslipte nok som de er. 

NOEN SOM HUSKER DEN HØYE LYSE?

Franskmennene er rett og slett gode på underholdning, vi har vel bare glemt det i noen tiår. Jeg husker at vi gikk mann av huse for å se Den høye lyse med den brune sko  (Le grand blond…) og Full klaff for klikken på kino. Dette virker uendelig lenge siden. Når det gjelder nyere franske filmer: Du finner nå den fantastiske filmen De urørlige (Les Intouchables) på Netflix. Dette er en film du bare må få med deg! 

Forviklinger er bare fornavnet for lesbiske Simone da det dukker opp en sjarmerende fyr fra Senegal. Bakom det hele lurer hennes dypt konservative, jødiske familie som allerede har funnet en passende ektemann til henne. Filmen heter på norsk Et spørsmål om smak.

FORDOMMER OG RASISME

Jeg vil også anbefale Les goûts et les couleurs (norsk tittel: Et spørsmål om smak), en film jeg fant på Netflix ved å søke litt. En komedie med svart klangbunn. Den handler om den jødiske Simone som ikke tør å fortelle familien sin at hun bor sammen med sin kvinnelige kjæreste. Samtidig blir hun forelsket i en mannlig (!) senegalesisk kokk. Du hører selv, dette handler om fordommer og rasisme. Her får både jøder, heteroer, melaninrike, politisk korrekte og andre sitt pass påskrevet. En film jeg syntes var veldig morsom, og med en slutt du neppe klarer å gjette deg til. 

ARSÈNE LUPIN ER TILBAKE

Mye på Netflix er like godt gjemt som den brasilianske rødvinen min på Vinmonopolet. Det gjelder dog ikke den nye serien Lupin. Den ligger helt sikkert på førstesiden hos dere alle i disse dager. Dette er en modernisering av den legendariske mestertyven Arsène Lupin, en slags Mission Impossible med røtter tilbake til 1905. Med fantastiske Omar Sy i hovedrollen blir dette en forrykende historie i syv deler (så langt). Du blir nødt til å svelge noen åpenbare logiske brister, men de passerer så fort at du nesten ikke reflekterer over dem. Vel verdt å bruke noen timer på Lupin. 

JE T’AIME…MOI NON PLUS

Jeg har samtidig brukt mye av dagene (jeg fatter ikke at jeg hadde tid til å ha en fulltidsjobb!) til å bla meg gjennom YouTubes samling av gamle franske poplåter Jeg har dem jo på CD og vinyl, men det synes jeg etter hvert er blitt for tungvint. J’aime YouTube et Spotify! Hvis du nå gleder deg til Edith Piaf og Jacques Brel, kan du slutte å lese. Min smak går mer i retning av Les Rita Mitsouko, Bernard Lavilliers og Serge Gainsbourg. Je t’aime… moi non plus fra 1967 har faktisk tålt tidens tann godt, i hvert fall i mine ører. Jeg husker at Vidar Lønn Arnesen kuttet slutten av låten fordi Jane Birkin stønnet for overbevisende. Dette var på den tiden jeg kjøpte ungdomsmagasinet Salut les copains hos Narvesen på Mysen. Frankrike var nærmere den gangen, før USA la seg mellom oss. 

Vi som har levd en stund husker disse to, Jane Birkin og Serge Gainsbourg. Je t’aime…moi non plus var en monsterhit i Europa i 1967, dette til tross for at den ble forbudt i flere land. Her i Norge var franskkunnskapene såpass dårlige at vi nøyde oss med å kutte slutten av sangen, der hvor Jane Birkin går over i høylytt stønning…

FRANCE GALL OG MICHEL DELPECH

I fransktimene må vi selvsagt ha en del musikk. Vi får ikke synge da vi ikke har stort nok rom til å holde to meters avstand, kun én. Derfor hører vi på musikk. Der er Joe Dassin et selvsagt innslag. Alle livner til ved Aux Champs-Elysées, Salut og L’eté indien. Sandra Kim og J’aime la vie er fin for begynnere på grunn av enkel tekst. Det er kanskje noen som til og med husker Michel Delpech og Pour un flirt? France Gall og Ella, elle l’a… Lykken var ekstra stor da jeg fant igjen J’aime les filles med Jacques Dutronc – perfekt for begynnere! For ikke å glemme Birgitte Bardots Je n’ai pas d’adjectifs!

FRANSK RAP

Men vi skal jo oppdatere oss, og her har jeg gjort en kjempejobb med fransk nåtid etter jul. Sébastien Tellier har alltid vært en favoritt, men det er mye instrumental og han er en mann av få ord. Carla Bruni har jeg jo fulgt litt med på. Hun synger pent, men har vanskelige tekster. Alizée er kjempesøt når hun synger Lolita. Og er vel et slags bevis på at fransk musikk fremdeles låter som i 1970. Men nå skal jeg snart introdusere mer nyskapende artister som Maître Gims og Stromae. Har du forresten hørt fransk rap? Vi hadde konkurranse i klassen om hvem som klarte å følge med på teksten da den georgiske artisten Bera rappet i Parlez-vous français? . Fransk er jo i utgangspunktet verdens raskeste språk, men her var det nok flere omdreininger.

PAS ESSENTIEL

Jeg har altså rett og slett skapt meg en liten fransk corona-boble. På kjøleskapet har jeg plansjer med matvarer på fransk. I fryseren ligger ting fra Picard. Jeg har skiftet til franske tekster på Netflix. Serge Gainsbourg og Maître Gims på øret. Målet er å bli like god i fransk som jeg var for førti år siden, forrige gang jeg underviste i dette språket. Uten å sette mine ben i et nedstengt Frankrike. Neste gang jeg kommer (vaksinert) til Paris skal det snakkes uten nøling. Det kan jo passe å avslutte dette med en video fra mitt nye bekjentskap Grand Corps Malade og deres klagesang over at kulturlivet og det sosiale livet har måttet stenge ned. Enda mer i Frankrike enn her. Fordi kultur og menneskelig samvær «ikke er livsnødvendig» – Pas essentiel:

Vuggesang som holder deg våken

«Vuggesang» (Chanson douce) er tittelen på Leïla Slimanis roman, Goncourt-vinner og en av de største bestselgerne i Frankrike noensinne. Den ble nylig utgitt på norsk og fikk en flying start med sekser på terningen i VG.

«Babyen er død. Det tok bare noen få sekunder.»

Allerede etter den første linjen i romanen er vi fjetret. «Vuggesang» er spennende som en thriller. Vi tror først at vi har å gjøre med en litterær av versjon av «Hånden som rører vuggen», suksessfilmen med Rebecca De Mornay i hovedrollen. Temaet er det samme, men «Vuggesang» viser seg å være så mye mer. Det er en sjokkerende bok, som tar for seg klasseforskjeller, rasemotsetninger og morsrollen i et høytstående samfunn som er i ferd med å bli destruktivt.

Ekteparet Myriam og Paul ønsker å skape seg et perfekt liv. Men de har havnet i tidsklemma. Da den middelaldrende, Mary Poppins-aktige barnepiken Louise kommer inn i familien, faller alt på plass. Louise passer barna, holder huset i perfekt stand og blir raskt helt uunnværlig for den lille familien. Det Myriam og Paul ikke aner noe om er de mørke sidene og den grenseløse sårbarheten til denne kvinnen som de har betrodd barna sine til. Helt til tragedien en dag rammer.

«En sosial tragedie til å miste pusten av – forstyrrende, men også til å lære av.» La Croix

Guilty
Avisomtalene var mange da den britiske au pair-piken Louise Woodward ble dømt for drapet på en åtte måneder gammel baby i Boston i 1997. Hovedpersonen i «Vuggesang» har fått navnet Louise etter denne hendelsen.

Hovedpersonen i romanen heter Louise, som en referanse til Louise Woodward, den britiske au pairen som ble dømt til livstid for å ha drept en åtte måneder gammel baby i Boston. Dommen ble senere omgjort. Dette skjedde i 1997 og avisene, også de norske, var fulle av stoff om saken i en periode.

Leïla Slimani forteller dette i et intervju i The New Yorker. Her kommer det også frem at forsvaret av Louise Woodward delvis ble bygget opp rundt et angrep på babyens foreldre. Hvis de ikke ville at noe skulle hende med barnet deres, burde de ha tatt seg av det selv og ikke overlatt det til andre.

Leïla Slimani mener en slik argumentasjon er ekstremt grusom. Den kan i sin ytterste konsekvens også brukes som et pressmiddel for å holde kvinner hjemme med barna. Vi vil ikke ha et samfunn hvor det å overlate barn til andre skal ses på som noe dårlig. Det finnes neppe noe som heter perfekt barneomsorg. – Jeg mener at forholdet mellom foreldre og en barnepasser er fullt av mangler, sier Leïla Slimani, – akkurat slik forholdet mellom barnet og dets foreldre er det. Det finnes ingen bruksanvisning. Man begår feil hele tiden.

«Vuggesang» er altså noe mer enn en thriller. Boken avdekker lag for lag og setter søkelyset på betenkelige sider ved vårt vestlige samfunn. I tillegg er den skrevet i et bevegende språk. Det var disse tingene som gjorde at den ble belønnet med den svært prestisjetunge Prix Goncourt i 2016.

Boken er oversatt til norsk av Thomas Lundbo.

Bildet av forfatteren øverst: Wikipedia Commons

Serotonin i bokform. Michel Houellebecqs nye roman

l'Express Skjermbilde
Vanvittige 320 000 er førsteopplaget på Michel Houellebecqs nye roman, som var et fenomen allerede før den ble utgitt. Men hvordan er egentlig den nye Houellebecq? spør nyhetsmagasinet L’Express.

Michel Houellebecq er en av Frankrikes mest klarsynte forfattere. Han har denne vinteren lansert en ny roman. En bok som er forhåndsbestemt til å bli en internasjonal bestselger. Den norske versjonen av «Serotonin» er oversatt av Tom Lotherington og ble utgitt på Cappelen Damm denne måneden.

«Sérotonine er en konsentrert buljongterning av mye av det Houellebecq har puslet med de siste femogtyve årene.» Erlend Loe, Aftenposten

ROMAN PÅ ANTIDEPRESSIVA
Serotonin er et signalstoff i hjernen som påvirker kroppstemperatur, humør, søvn, appetitt og seksuelle drifter. Da kan man forstå at mangel på naturlig serotonin også har en sammenheng med depresjon. Antidepressiva er det eneste som gjør til­værelsen til å bære i Michel Houellebecqs roman. Samtidig er bivirkningene manglende seksualdrift og en sterk følelse av avmakt.

DEPRESSIV AGRONOM
I Michel Houellebecqs nye bok møter vi den depressive agronomen Florent-Claude Labrouste. Mannen med det latterlige, feminine fornavnet er ansatt i det franske landbruksdepartementet og har i det ytre et vellykket liv. Han tjener godt, bor i et høyt tårn med utsikt over Seinen og har en ung japansk kjæreste.

LITE Å GLEDE SEG OVER
Florent-Claude tilhører den privilegerte gruppen av hvite middelaldrende menn som har kommet i mål. Men vel fremme ved målet er han blitt desillusjonert og selvsentrert. Verden lever ikke opp til hans forventninger. Innerst inne opplever han seg som mislykket. I Florent-Claudes verden det lite å glede seg over, om i det hele tatt noe.

STERKE BIVIRKNINGER
Allerede før romanen starter har Florent-Claude gitt opp. Det eneste som holder ham bundet til masten er stadig høyere doser av den antidepressive medisinen Captorix – med alle de sterke bivirkningene som er beskrevet over.

TAP AV SEKSUALDRIFTEN
Spesielt sårt er tapet av seksualdriften, den har vel egentlig dekket over mye av det som er vondt og leit hos hovedpersonene i alle Michel Houellebecqs bøker. Florent-Claude har ikke lenger denne ventilen. Da dukker tanken på den ekte kjærligheten opp. Enda en del av livet som aldri ble som den burde.

«Sérotonine marque le retour de Michel Houellebecq à la littérature» . Son nouveau livre, entre angoisse et ironie, abandonne la polémique et laisse place à la possibilité de l’amour. LE MONDE

Mottagelsen av Serotonin har vært overveldende. Med et førsteopplag på 320.000 snakker vi om et fenomen. Selv norske anmeldere har mobilisert sjeldne franskkunnskaper for å kunne være først ute med omtalene. Ingen er negative eller likegyldige – selv om innfallsvinkler og tolkninger kan sprike. Le Monde (sitat over) mener at romanen markerer Houellebecqs tilbakevending til det litterære og at boken åpner opp for kjærligheten.

DRØMMEN OM KJÆRLIGHETEN
Tankene og drømmene går stadig oftere tilbake til tidligere kjærester, men aller mest til Camille, som gjorde slutt med ham etter en «bagatellmessig utroskap» fra hans side. I ettertankens rus glir Camille over til å bli hans livs store kjærlighet – en kjærlighet han etter hvert blir villig til å gå over lik for å vinne tilbake. Jakten på fortidens Camille blir et gjennomgangstema i Serotonin.

«Etter å ha lese Michel Houellebecqs siste roman, « Serotonin», er det særleg det mektige synet av rasande bønder i Normandie, væpna med gevær, blant brennande bildekk og landbruksmaskiner, i klinsj med sikkerheitspoliti i skotsikre vestar bak svære skjold, som sit att på netthinna mi.» Eivind Myklebust, Klassekampen.

FORSVINNINGSNUMMER
Den ytre handlingen i Serotonin er like dramatisk som den indre. Florent-Claude går bort fra tanken om selvmord. Han bestemmer seg i stedet for å forsvinne fra livets overflate, sier opp jobben, gjør det slutt med den japanske kjæresten, pakker en veske og tar inn på et Mercure-hotell, et av de få som fremdeles har røykerom.

VERDEN SETT GJENNOM KIKKERTSIKTET
Fra forstadshotellet går ferden videre vestover, til et ruralt Frankrike få har hørt om. Dette er så langt fra Place Vendôme og Le Marais som det går an å komme. Og jo lengre ut på landet vi kommer, desto sterkere blir den politiske tonen. Samtidig blir vår hovedperson enda mer desperat målrettet på det personlige plan. Vi betrakter verden sammen med Florent-Claude gjennom kikkertsiktet. Det vi ser virker avgrenset logisk.

FEILSLÅTT LANDBRUKSPOLITIKK
Et lengre opphold under forsvinningsferden er besøket hos den gamle ungdomsvennen og adelsmannen Aymeric, som driver familiegården i Normandie. Her møter vi et Frankrike som er ødelagt av globalisering, melkekvoter og EUs liberale fellesskapspolitikk. Verden slik den var er på hell, og bøndene sliter med å møte en ny virkelighet.

PARALLELL TIL VIRKELIGHETEN
Retorikken i denne delen av romanen er til forveksling lik den Trygve Slagsvold Vedum kunne brukt. Men bøndene i Houellebecqs bok er nok mer desperate enn ulvemotstanderne i Innlandet. Utstyrt med jaktgevær, traktorer og landrovere går Aymeric og hans likesinnede til voldelig opprør. Parallellen til virkelighetens gule vester er umulig å overse.

EUROPA I KRISE
Bakteppet er ikke bare et Frankrike, men et Europa i krise. I boken får både spanjoler, rumenere og nordmenn, men spesielt nederlendere, sine pass påskrevet. Utfallene er mange og halvrasistiske. Å sette merkelapper på andre folkeslag og minoriteter er en egen sportsgren for Houellebecq. Noen ganger ler vi høyt, andre ganger blir vi ettertenksomme.

HARDE VIRKEMIDLER
Serotonin byr på hardere virkemidler enn vi er vant til, selv fra denne kanten. Michel Houellebecq overgår de fleste i skildring av politisk ukorrekthet, overgrep og destruktiv atferd – men han gjør det på en finurlig og uangripelig måte som nesten overbeviser leseren om at alt dette er legitimt og nødvendig.

PIRKER I TABUER
Houellebecq pirker også denne gangen i en rekke tabuer. Seksuelle tabuer er det kanskje ikke så mange igjen av i vårt samfunn. Men å få grumset inn med teskjeer i en litterær roman gjør likevel inntrykk. Enda voldsommere blir det når Houellebecq begir seg inn på pedofili, dyresex og drap. Men forfatteren har klart å gjøre det enkelt for seg selv: det må da være lov å beskrive i detalj hva som befinner seg på en laptop?

«Tendensene til forakt for japanere, homoseksuelle og kvinner avslører at han er ute av stand til å realisere seg selv sosialt i en virkelighet som setter nye betingelser for anerkjennelse og respekt.» Rune Lykkeberg, Klassekampen

IKKE TIL Å STOLE PÅ
Det er likevel ingen grunn til å stole blindt på fortelleren Florent-Claudes beskrivelser. Han både er sterkt neddopet og lider av tvangsforestillinger. Dessuten forteller han historien med svevende og fantasifulle sidesprang i form av hypoteser og ønsketenkning. Det er egentlig opp til leseren om hun eller han vil være med på dette eller ikke.

«Bøkene hans er steder å være hvor jeg blir holdt i hånden av en ensom stakkar, men en intelligent stakkar, en som er betraktelig smartere og mer skadet enn meg, og som fører meg rundt og peker på verden og forteller. Det er sånn jeg vil ha det.» Erlend Loe i Aftenposten

DOMMEDAGSFORTELLING
Houellebecqs romaner leses generelt som dommedagsfortellinger om den vestlige sivilisasjonen. Det er de utvilsomt også. Men bortsett fra det er det vanskelig å vite hvor vi har Michel Houellebecq. Forfatteren gjør da heller ikke noen anstrengelser for å hjelpe oss med å forstå, hverken i mumlende intervjuer eller andre steder. Lagene er flere enn vi først får øye på.

FORFØRER
Houellebecq er en dyktig forfører og fremlegger selv de sykeste tanker på en slik måte at de virker logiske. De desperate handlingene vi støter på i boken virker både tilforlatelige og uunngåelige. Og hvis du er heldig, forakter du deg selv etterpå fordi du lot deg forføre et øyeblikk.

BULJONGTERNING
Det er mye som taler for å innta en dose serotonin i bokform. Som Erlend Loe skrev i Aftenposten, er Serotonin en «buljongterning av mye av det Houelllebecq har drevet med de siste femogtyve årene». Ihuga Houellebecq-fans får (blant annet) mer av det de forventer seg, men med enda sterkere virkemidler. Nye lesere vil kunne glede seg over et nytt fantastisk litterært bekjentskap. For samfunnsbevisste nordmenn burde denne romanen være obligatorisk lesning. Og, i motsetning til hva man skulle tro, er Serotonin også ellevilt morsom. Det er sjelden jeg har ledd så mye under lesningen av en bok.

Michel Houellebecq – Soumission

Vi har tidligere snakket om at tekster kan være farlige. Tegninger er greiere, som vi så i første del av denne bloggen, i  Wolinskis intervju med Mesteren. Michel Houellebecq skriver tekster som kan være farlige. Samtidig er han en mediekjendis i Frankrike.  Det har seg slik, mens vi alle venter på at jeg skal bli ferdig med å lese Michel Houellebecqs nye roman Soumission, at en fransktalende venninne tipset meg om et fjorårsintervju med Houellebecq i magasinet Elle. Min venninne vil gjerne være anonym når jeg nå gjenforteller det hun sa. Jeg fant også ut at gjenfortellingen antagelig blir bedre av at jeg ikke sjekker originalen, så jeg lot det være.  En gjenfortelling er som kjent en unøyaktig gjengivelse av noe som antagelig har skjedd. Nåvel, omtrent slik kunne man kanskje tenke seg at intervjuet i det franske bladet forløp:

En velopplagt Michel Houellebecq stiller til intervju med noen jeg innbiller meg må ha vært en av de yngre i staben til Elle. De er vel unge alle sammen, når jeg får tenkt meg om. Forfatteren er i strålende humør. Det skjer så mye når den nye romanen hans nå skal utgis, en begivenhet selv i det blaserte Frankrike. Deltagelse i en film der han spiller seg selv. Egne dikt tonesatt og utgitt på CD. En ny diktsamling i bokform. Forfatteren står klar til å vise nye sider av seg selv. Men Fortsett å lese Michel Houellebecq – Soumission