Stikkord: Michel Houellebecq

Serotonin i bokform. Michel Houellebecqs nye roman

l'Express Skjermbilde
Vanvittige 320 000 er førsteopplaget på Michel Houellebecqs nye roman, som var et fenomen allerede før den ble utgitt. Men hvordan er egentlig den nye Houellebecq? spør nyhetsmagasinet L’Express.

Michel Houellebecq er en av Frankrikes mest klarsynte forfattere. Han har denne vinteren lansert en ny roman. En bok som er forhåndsbestemt til å bli en internasjonal bestselger. Den norske versjonen av «Serotonin» er oversatt av Tom Lotherington og ble utgitt på Cappelen Damm denne måneden.

«Sérotonine er en konsentrert buljongterning av mye av det Houellebecq har puslet med de siste femogtyve årene.» Erlend Loe, Aftenposten

ROMAN PÅ ANTIDEPRESSIVA
Serotonin er et signalstoff i hjernen som påvirker kroppstemperatur, humør, søvn, appetitt og seksuelle drifter. Da kan man forstå at mangel på naturlig serotonin også har en sammenheng med depresjon. Antidepressiva er det eneste som gjør til­værelsen til å bære i Michel Houellebecqs roman. Samtidig er bivirkningene manglende seksualdrift og en sterk følelse av avmakt.

DEPRESSIV AGRONOM
I Michel Houellebecqs nye bok møter vi den depressive agronomen Florent-Claude Labrouste. Mannen med det latterlige, feminine fornavnet er ansatt i det franske landbruksdepartementet og har i det ytre et vellykket liv. Han tjener godt, bor i et høyt tårn med utsikt over Seinen og har en ung japansk kjæreste.

LITE Å GLEDE SEG OVER
Florent-Claude tilhører den privilegerte gruppen av hvite middelaldrende menn som har kommet i mål. Men vel fremme ved målet er han blitt desillusjonert og selvsentrert. Verden lever ikke opp til hans forventninger. Innerst inne opplever han seg som mislykket. I Florent-Claudes verden det lite å glede seg over, om i det hele tatt noe.

STERKE BIVIRKNINGER
Allerede før romanen starter har Florent-Claude gitt opp. Det eneste som holder ham bundet til masten er stadig høyere doser av den antidepressive medisinen Captorix – med alle de sterke bivirkningene som er beskrevet over.

TAP AV SEKSUALDRIFTEN
Spesielt sårt er tapet av seksualdriften, den har vel egentlig dekket over mye av det som er vondt og leit hos hovedpersonene i alle Michel Houellebecqs bøker. Florent-Claude har ikke lenger denne ventilen. Da dukker tanken på den ekte kjærligheten opp. Enda en del av livet som aldri ble som den burde.

«Sérotonine marque le retour de Michel Houellebecq à la littérature» . Son nouveau livre, entre angoisse et ironie, abandonne la polémique et laisse place à la possibilité de l’amour. LE MONDE

Mottagelsen av Serotonin har vært overveldende. Med et førsteopplag på 320.000 snakker vi om et fenomen. Selv norske anmeldere har mobilisert sjeldne franskkunnskaper for å kunne være først ute med omtalene. Ingen er negative eller likegyldige – selv om innfallsvinkler og tolkninger kan sprike. Le Monde (sitat over) mener at romanen markerer Houellebecqs tilbakevending til det litterære og at boken åpner opp for kjærligheten.

DRØMMEN OM KJÆRLIGHETEN
Tankene og drømmene går stadig oftere tilbake til tidligere kjærester, men aller mest til Camille, som gjorde slutt med ham etter en «bagatellmessig utroskap» fra hans side. I ettertankens rus glir Camille over til å bli hans livs store kjærlighet – en kjærlighet han etter hvert blir villig til å gå over lik for å vinne tilbake. Jakten på fortidens Camille blir et gjennomgangstema i Serotonin.

«Etter å ha lese Michel Houellebecqs siste roman, « Serotonin», er det særleg det mektige synet av rasande bønder i Normandie, væpna med gevær, blant brennande bildekk og landbruksmaskiner, i klinsj med sikkerheitspoliti i skotsikre vestar bak svære skjold, som sit att på netthinna mi.» Eivind Myklebust, Klassekampen.

FORSVINNINGSNUMMER
Den ytre handlingen i Serotonin er like dramatisk som den indre. Florent-Claude går bort fra tanken om selvmord. Han bestemmer seg i stedet for å forsvinne fra livets overflate, sier opp jobben, gjør det slutt med den japanske kjæresten, pakker en veske og tar inn på et Mercure-hotell, et av de få som fremdeles har røykerom.

VERDEN SETT GJENNOM KIKKERTSIKTET
Fra forstadshotellet går ferden videre vestover, til et ruralt Frankrike få har hørt om. Dette er så langt fra Place Vendôme og Le Marais som det går an å komme. Og jo lengre ut på landet vi kommer, desto sterkere blir den politiske tonen. Samtidig blir vår hovedperson enda mer desperat målrettet på det personlige plan. Vi betrakter verden sammen med Florent-Claude gjennom kikkertsiktet. Det vi ser virker avgrenset logisk.

FEILSLÅTT LANDBRUKSPOLITIKK
Et lengre opphold under forsvinningsferden er besøket hos den gamle ungdomsvennen og adelsmannen Aymeric, som driver familiegården i Normandie. Her møter vi et Frankrike som er ødelagt av globalisering, melkekvoter og EUs liberale fellesskapspolitikk. Verden slik den var er på hell, og bøndene sliter med å møte en ny virkelighet.

PARALLELL TIL VIRKELIGHETEN
Retorikken i denne delen av romanen er til forveksling lik den Trygve Slagsvold Vedum kunne brukt. Men bøndene i Houellebecqs bok er nok mer desperate enn ulvemotstanderne i Innlandet. Utstyrt med jaktgevær, traktorer og landrovere går Aymeric og hans likesinnede til voldelig opprør. Parallellen til virkelighetens gule vester er umulig å overse.

EUROPA I KRISE
Bakteppet er ikke bare et Frankrike, men et Europa i krise. I boken får både spanjoler, rumenere og nordmenn, men spesielt nederlendere, sine pass påskrevet. Utfallene er mange og halvrasistiske. Å sette merkelapper på andre folkeslag og minoriteter er en egen sportsgren for Houellebecq. Noen ganger ler vi høyt, andre ganger blir vi ettertenksomme.

HARDE VIRKEMIDLER
Serotonin byr på hardere virkemidler enn vi er vant til, selv fra denne kanten. Michel Houellebecq overgår de fleste i skildring av politisk ukorrekthet, overgrep og destruktiv atferd – men han gjør det på en finurlig og uangripelig måte som nesten overbeviser leseren om at alt dette er legitimt og nødvendig.

PIRKER I TABUER
Houellebecq pirker også denne gangen i en rekke tabuer. Seksuelle tabuer er det kanskje ikke så mange igjen av i vårt samfunn. Men å få grumset inn med teskjeer i en litterær roman gjør likevel inntrykk. Enda voldsommere blir det når Houellebecq begir seg inn på pedofili, dyresex og drap. Men forfatteren har klart å gjøre det enkelt for seg selv: det må da være lov å beskrive i detalj hva som befinner seg på en laptop?

«Tendensene til forakt for japanere, homoseksuelle og kvinner avslører at han er ute av stand til å realisere seg selv sosialt i en virkelighet som setter nye betingelser for anerkjennelse og respekt.» Rune Lykkeberg, Klassekampen

IKKE TIL Å STOLE PÅ
Det er likevel ingen grunn til å stole blindt på fortelleren Florent-Claudes beskrivelser. Han både er sterkt neddopet og lider av tvangsforestillinger. Dessuten forteller han historien med svevende og fantasifulle sidesprang i form av hypoteser og ønsketenkning. Det er egentlig opp til leseren om hun eller han vil være med på dette eller ikke.

«Bøkene hans er steder å være hvor jeg blir holdt i hånden av en ensom stakkar, men en intelligent stakkar, en som er betraktelig smartere og mer skadet enn meg, og som fører meg rundt og peker på verden og forteller. Det er sånn jeg vil ha det.» Erlend Loe i Aftenposten

DOMMEDAGSFORTELLING
Houellebecqs romaner leses generelt som dommedagsfortellinger om den vestlige sivilisasjonen. Det er de utvilsomt også. Men bortsett fra det er det vanskelig å vite hvor vi har Michel Houellebecq. Forfatteren gjør da heller ikke noen anstrengelser for å hjelpe oss med å forstå, hverken i mumlende intervjuer eller andre steder. Lagene er flere enn vi først får øye på.

FORFØRER
Houellebecq er en dyktig forfører og fremlegger selv de sykeste tanker på en slik måte at de virker logiske. De desperate handlingene vi støter på i boken virker både tilforlatelige og uunngåelige. Og hvis du er heldig, forakter du deg selv etterpå fordi du lot deg forføre et øyeblikk.

BULJONGTERNING
Det er mye som taler for å innta en dose serotonin i bokform. Som Erlend Loe skrev i Aftenposten, er Serotonin en «buljongterning av mye av det Houelllebecq har drevet med de siste femogtyve årene». Ihuga Houellebecq-fans får (blant annet) mer av det de forventer seg, men med enda sterkere virkemidler. Nye lesere vil kunne glede seg over et nytt fantastisk litterært bekjentskap. For samfunnsbevisste nordmenn burde denne romanen være obligatorisk lesning. Og, i motsetning til hva man skulle tro, er Serotonin også ellevilt morsom. Det er sjelden jeg har ledd så mye under lesningen av en bok.

Michel Houellebecq – Underkastelse

Vi nærmer oss raskt utgivelsen av Michel Houellebecqs Underkastelse i norsk språkdrakt. Tom Lotherington har oversatt den til norsk. I anledning av at vi nå har laget forhåndseksemplar (ikke korrekturlest) til bokhandlerne, er det på tide å varsle om den kommende begivenheten igjen.

Det er utrolig hvor fort politikken kan settes i bevegelse og samfunnet komme ut av kontroll. Hardt opparbeidede rettigheter er ingen selvfølge. Michel Houellebecqs Underkastelse trekker opp hittil utenkte politiske scenarioer for Frankrike i 2022. Et Frankrike som minner om både det politiske forliket i Sverige i 2014 og borgernes rettigheter i Russland anno våre dager.

I Frankrike 2022 samler alle såkalte «innvandrervennlige» partier seg om et politisk forlik for å kunne holde landets største parti, Nasjonal Front, utenfor regjeringskontorene. Dermed får Frankrikes muslimske folkeparti både presidenten og hånd om utdanningspolitikken i det som kan kalles en politisk hestehandel. Man er med på å utføre en politikk man er uenig i for å få noe igjen på andre områder. Dette virker vel velkjent også for oss i Norge?

I fremtidens Frankrike er det først og fremst kvinnene som merker endringen. De trekkes ut av arbeidslivet mot høy kontantstøtte for å bli hjemmeværende. Dermed synker de offisielle arbeidsledighetstallene og venstresiden jubler. Obligatorisk skolegang blir redusert og den er plutselig basert på islam, som den samlende for Bokens tre religioner. I tillegg blir en sømmeligere klesdrakt innført for kvinner og flerkoneri blir tillatt, mens likekjønnede ekteskap inntil videre fortsetter som før – de liberale har fått sitt. Houellebecqs hovedfigurer er også denne gang en kåt, halvgammel intellektuell mann og hans likesinnede, som under det nye regimet ser nye muligheter for å få tømt seg i femtenårige jomfruer. Som vanlig hos Houellebecq er ikke dette personer man blir godt kjent med eller glad i, man bare følger dem.

Siden verden ser ut som den gjør i 2015, blir all harselas med islam betent. Boken ble jo også utgitt under attentatuken i Paris i januar 2015. Det er faktisk bare noen få måneder siden. Underkastelse er likevel ikke helt det som media har fremstilt den som, slik jeg selv opplever denne boken. Lesing er subjektiv opplevelse og Michel Houellebecqs egne uttalelser er aldri til stor hjelp. De politiske hendelsene i boken er selvsagt oppsiktsvekkende, men de skjer samtidig så fort at det er vanskelig å tro ordentlig på dem. Den virkelige handlingen foregår i menneskene, som det blir færre av. Mange mennesker forsvinner foran øynene på oss i denne romanen. Kvinner, jøder og homser blir borte fra det offentlige rom. Det tar bare noen uker for nasjonen å begå kulturelt selvmord. Mye av boken foregår i dialogform mellom intellektuelle og halvintellektuelle, ved middagsbord med mye dyr vin og – som så ofte hos Michel Houellebecq – i seng med ivrige ungjenter. Dette er dialoger vi med litt ond vilje kjenner igjen fra vår egen virkelighet, patetiske forsøk på å forklare samfunnsutviklingen og forsvar for egne handlinger.

houellebecq

Hos Michel Houellebecq er det mye å glede seg til for den som liker klinisk satire og presise beskrivelser. Jeg tar til slutt med et sitat jeg selv godt kan relatere meg til: Universitetsstudier i humanistiske fag fører som alle vet til nærmest ingenting, bortsett fra for de flinkeste studentene som kan gjøre karriere som universitetslærere i humanistiske fag – vi har kort oppsummert den ganske snodige situasjon der et system ikke har noe annet siktemål enn å reprodusere seg selv, med en tilhørende grad av svinn på 95%. Disse studiene er imidlertid ikke skadelige, og kan til og med ha en marginal nytteverdi.

Michel Houellebecq – Soumission

Vi har tidligere snakket om at tekster kan være farlige. Tegninger er greiere, som vi så i første del av denne bloggen, i  Wolinskis intervju med Mesteren. Michel Houellebecq skriver tekster som kan være farlige. Samtidig er han en mediekjendis i Frankrike.  Det har seg slik, mens vi alle venter på at jeg skal bli ferdig med å lese Michel Houellebecqs nye roman Soumission, at en fransktalende venninne tipset meg om et fjorårsintervju med Houellebecq i magasinet Elle. Min venninne vil gjerne være anonym når jeg nå gjenforteller det hun sa. Jeg fant også ut at gjenfortellingen antagelig blir bedre av at jeg ikke sjekker originalen, så jeg lot det være.  En gjenfortelling er som kjent en unøyaktig gjengivelse av noe som antagelig har skjedd. Nåvel, omtrent slik kunne man kanskje tenke seg at intervjuet i det franske bladet forløp:

En velopplagt Michel Houellebecq stiller til intervju med noen jeg innbiller meg må ha vært en av de yngre i staben til Elle. De er vel unge alle sammen, når jeg får tenkt meg om. Forfatteren er i strålende humør. Det skjer så mye når den nye romanen hans nå skal utgis, en begivenhet selv i det blaserte Frankrike. Deltagelse i en film der han spiller seg selv. Egne dikt tonesatt og utgitt på CD. En ny diktsamling i bokform. Forfatteren står klar til å vise nye sider av seg selv. Men Fortsett å lese Michel Houellebecq – Soumission

Michel Houellebecq. Fransk intervju.Wolinski 1992

På fredag kom Michel Houellebecqs nye roman Soumission – Underkastelse – fra Amazon. Jeg fikk lest tyve sider før jeg rotet meg inn i hovedpersonen François’ forhold til den fransk-nederlandske forfatteren Joris-Karl Huysmans og hva som kanskje var virkelighet og hva som var fiksjon. Hos Houellebecq er alt fiksjon ifølge ham selv, selv var jeg i tvil. Det ble altså ikke så mye ordentlig lesning, mer avsporing i form av surfing på nett og i bokhyller. Det endte med at jeg begynte jeg å bla i noen gamle franske tegneserier jeg har stående, deriblant et album av Wolinski. Georges David Wolinski ble som kjent skutt under terrorangrepet på Charlie Hebdo. Han fylte åtti år i fjor og har vært en av Frankrikes mest kjente tegnere i flere tiår. Jeg har flere av albumene hans fordi jeg var veldig opptatt av franske tegneserier på 1990-tallet. Og er det for så vidt ennå.

Det er noe med disse grove tegningene som får meg til å tenke at formen gjør dem mye mer akseptable enn det trykte ord. Jeg vet, men la oss nå holde en viss religion utenfor ellers blir dette altfor vanskelig. I Europa i 1992 kunne Wolinski tegne det vi ikke ville si og skrive, og folk lo. Wolinski var spesielt fæl mot kultureliten. Du ville kanskje blitt verbalt angrepet hvis du sa at en forfatter skrev dritt. Men det er –var – lov å tegne det. Tenk deg en tegneserie som lar forfatteren utgyde seg fra alle kroppsåpninger på blanke ark og deretter kaller han det en bok med tittelen Ekskrement, Himmel. På forlaget blir han mottatt med respekt og rost opp i skyene. Det mangler bare litt…redaksjonssjefen ber sekretæren om å få hennes tampax og smører litt av innholdet på manuset…det manglet jo bare litt blod. Veldig morsomt så lenge det blir Fortsett å lese Michel Houellebecq. Fransk intervju.Wolinski 1992