Michel Houellebecq – Underkastelse

Vi nærmer oss raskt utgivelsen av Michel Houellebecqs Underkastelse i norsk språkdrakt. Tom Lotherington har oversatt den til norsk. I anledning av at vi nå har laget forhåndseksemplar (ikke korrekturlest) til bokhandlerne, er det på tide å varsle om den kommende begivenheten igjen.

Det er utrolig hvor fort politikken kan settes i bevegelse og samfunnet komme ut av kontroll. Hardt opparbeidede rettigheter er ingen selvfølge. Michel Houellebecqs Underkastelse trekker opp hittil utenkte politiske scenarioer for Frankrike i 2022. Et Frankrike som minner om både det politiske forliket i Sverige i 2014 og borgernes rettigheter i Russland anno våre dager.

I Frankrike 2022 samler alle såkalte «innvandrervennlige» partier seg om et politisk forlik for å kunne holde landets største parti, Nasjonal Front, utenfor regjeringskontorene. Dermed får Frankrikes muslimske folkeparti både presidenten og hånd om utdanningspolitikken i det som kan kalles en politisk hestehandel. Man er med på å utføre en politikk man er uenig i for å få noe igjen på andre områder. Dette virker vel velkjent også for oss i Norge?

I fremtidens Frankrike er det først og fremst kvinnene som merker endringen. De trekkes ut av arbeidslivet mot høy kontantstøtte for å bli hjemmeværende. Dermed synker de offisielle arbeidsledighetstallene og venstresiden jubler. Obligatorisk skolegang blir redusert og den er plutselig basert på islam, som den samlende for Bokens tre religioner. I tillegg blir en sømmeligere klesdrakt innført for kvinner og flerkoneri blir tillatt, mens likekjønnede ekteskap inntil videre fortsetter som før – de liberale har fått sitt. Houellebecqs hovedfigurer er også denne gang en kåt, halvgammel intellektuell mann og hans likesinnede, som under det nye regimet ser nye muligheter for å få tømt seg i femtenårige jomfruer. Som vanlig hos Houellebecq er ikke dette personer man blir godt kjent med eller glad i, man bare følger dem.

Siden verden ser ut som den gjør i 2015, blir all harselas med islam betent. Boken ble jo også utgitt under attentatuken i Paris i januar 2015. Det er faktisk bare noen få måneder siden. Underkastelse er likevel ikke helt det som media har fremstilt den som, slik jeg selv opplever denne boken. Lesing er subjektiv opplevelse og Michel Houellebecqs egne uttalelser er aldri til stor hjelp. De politiske hendelsene i boken er selvsagt oppsiktsvekkende, men de skjer samtidig så fort at det er vanskelig å tro ordentlig på dem. Den virkelige handlingen foregår i menneskene, som det blir færre av. Mange mennesker forsvinner foran øynene på oss i denne romanen. Kvinner, jøder og homser blir borte fra det offentlige rom. Det tar bare noen uker for nasjonen å begå kulturelt selvmord. Mye av boken foregår i dialogform mellom intellektuelle og halvintellektuelle, ved middagsbord med mye dyr vin og – som så ofte hos Michel Houellebecq – i seng med ivrige ungjenter. Dette er dialoger vi med litt ond vilje kjenner igjen fra vår egen virkelighet, patetiske forsøk på å forklare samfunnsutviklingen og forsvar for egne handlinger.

houellebecq

Hos Michel Houellebecq er det mye å glede seg til for den som liker klinisk satire og presise beskrivelser. Jeg tar til slutt med et sitat jeg selv godt kan relatere meg til: Universitetsstudier i humanistiske fag fører som alle vet til nærmest ingenting, bortsett fra for de flinkeste studentene som kan gjøre karriere som universitetslærere i humanistiske fag – vi har kort oppsummert den ganske snodige situasjon der et system ikke har noe annet siktemål enn å reprodusere seg selv, med en tilhørende grad av svinn på 95%. Disse studiene er imidlertid ikke skadelige, og kan til og med ha en marginal nytteverdi.

Michel Houellebecq – Soumission

Vi har tidligere snakket om at tekster kan være farlige. Tegninger er greiere, som vi så i første del av denne bloggen, i  Wolinskis intervju med Mesteren. Michel Houellebecq skriver tekster som kan være farlige. Samtidig er han en mediekjendis i Frankrike.  Det har seg slik, mens vi alle venter på at jeg skal bli ferdig med å lese Michel Houellebecqs nye roman Soumission, at en fransktalende venninne tipset meg om et fjorårsintervju med Houellebecq i magasinet Elle. Min venninne vil gjerne være anonym når jeg nå gjenforteller det hun sa. Jeg fant også ut at gjenfortellingen antagelig blir bedre av at jeg ikke sjekker originalen, så jeg lot det være.  En gjenfortelling er som kjent en unøyaktig gjengivelse av noe som antagelig har skjedd. Nåvel, omtrent slik kunne man kanskje tenke seg at intervjuet i det franske bladet forløp:

En velopplagt Michel Houellebecq stiller til intervju med noen jeg innbiller meg må ha vært en av de yngre i staben til Elle. De er vel unge alle sammen, når jeg får tenkt meg om. Forfatteren er i strålende humør. Det skjer så mye når den nye romanen hans nå skal utgis, en begivenhet selv i det blaserte Frankrike. Deltagelse i en film der han spiller seg selv. Egne dikt tonesatt og utgitt på CD. En ny diktsamling i bokform. Forfatteren står klar til å vise nye sider av seg selv. Men Fortsett å lese Michel Houellebecq – Soumission

Michel Houellebecq. Fransk intervju.Wolinski 1992

På fredag kom Michel Houellebecqs nye roman Soumission – Underkastelse – fra Amazon. Jeg fikk lest tyve sider før jeg rotet meg inn i hovedpersonen François’ forhold til den fransk-nederlandske forfatteren Joris-Karl Huysmans og hva som kanskje var virkelighet og hva som var fiksjon. Hos Houellebecq er alt fiksjon ifølge ham selv, selv var jeg i tvil. Det ble altså ikke så mye ordentlig lesning, mer avsporing i form av surfing på nett og i bokhyller. Det endte med at jeg begynte jeg å bla i noen gamle franske tegneserier jeg har stående, deriblant et album av Wolinski. Georges David Wolinski ble som kjent skutt under terrorangrepet på Charlie Hebdo. Han fylte åtti år i fjor og har vært en av Frankrikes mest kjente tegnere i flere tiår. Jeg har flere av albumene hans fordi jeg var veldig opptatt av franske tegneserier på 1990-tallet. Og er det for så vidt ennå.

Det er noe med disse grove tegningene som får meg til å tenke at formen gjør dem mye mer akseptable enn det trykte ord. Jeg vet, men la oss nå holde en viss religion utenfor ellers blir dette altfor vanskelig. I Europa i 1992 kunne Wolinski tegne det vi ikke ville si og skrive, og folk lo. Wolinski var spesielt fæl mot kultureliten. Du ville kanskje blitt verbalt angrepet hvis du sa at en forfatter skrev dritt. Men det er –var – lov å tegne det. Tenk deg en tegneserie som lar forfatteren utgyde seg fra alle kroppsåpninger på blanke ark og deretter kaller han det en bok med tittelen Ekskrement, Himmel. På forlaget blir han mottatt med respekt og rost opp i skyene. Det mangler bare litt…redaksjonssjefen ber sekretæren om å få hennes tampax og smører litt av innholdet på manuset…det manglet jo bare litt blod. Veldig morsomt så lenge det blir Fortsett å lese Michel Houellebecq. Fransk intervju.Wolinski 1992