Polen. Kraków og bysbarnet Wisława Szymborska

Jeg sitter på toget fra Kraków til Warszawa. Utenfor vinduet flagrer et vårgrønt landskap forbi. Bøndene er ute på jordene. De polske slettene virker som de alltid har ligget der, dette er et gammelt kulturlandskap. Historisk sett er dette naturligvis en illusjon. Landskapet har jo ligget der, men det har ikke alltid vært befolket og dyrket av polakker. Polen har blitt flyttet på flere ganger, noen ganger også flyttet ut av kartet for godt. Akkurat nå – og la oss håpe det varer en stund – er Polen et stort land mellom Tyskland og Ukraina. Med den vanskelige historien, inneklemt mellom flere mektige naboer som til tider har forsynt seg grådig av landet, tiår med fæl kommunisme og ny fattigdom på 90-tallet har det kanskje ikke vært enkelt å opprettholde en nasjonal stolthet for polakkene. Men noe er skjedd.

Beskjemmet må jeg vedgå at jeg sjelden drar på ferie til Polen. Jeg har mellomlandet i Polen, jeg har kjørt bil gjennom det og har besøkt byer som før var polske, men ikke er det lenger. Men det som er Polen i dag, det har jeg ikke fått med meg. Én natt på hotell i Warszawa i 2002 er liksom ikke mye å skryte av. I lang tid har jeg klamret meg til den polske natten på luksuriøse Hotel Bristol i 2002, den ultimate hotellopplevelsen allerede den gang. Tiden er inne til å utvide horisonten.

Nå er det tid for Polen. Alle skal jo til Kraków for tiden. Den gamle hovedstaden, historisk by med vakre bygninger som ikke ble ødelagt under krigen. Kraków er en av byene som har klart å forbli en del av det kjernepolske, selv om også den, som så mye annet i Europa, har vært kasteball mellom Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn. En kort periode også egen republikk inneklemt mellom de tre stormaktene. I dag er Kraków veldig polsk og har alt. Og så er det jo Auschwitz og saltgruvene på UNESCOs liste. Legg gjerne også til et enormt eksklusivt kjøpesenter ved jernbanestasjonen som får Sandvika Storsenter til å blekne. Jeg anbefaler å kjøpe med italienske espressokanner, som koster halvparten av hva vi er vant til i Oslo.

Mens vi venter på gåsen.
Mens vi venter på gåsen.

Polakkene i Kraków er moteriktig tynne og velkledde, de har hornbriller fra Prada og tilbehør fra Apple. De sitter på café med gratis wi-fi og drikker italiensk espresso. Jeg kommer alltid til å forbinde Kraków med kaker og kaffe. Espresso House og Baker Brun i Bogstadveien får ha meg unnskyldt, men de polske kakene er både mye bedre og mye større. Dessuten koster de ikke så mange złoty. Å bli betjent raskt og hyggelige av engelskkyndige mennesker hjelper også på humøret. Mye god kaffe i Polen, og mye godt brennevin å ha i den. Kraków er en by som skapt for å sitte lenge på café med bok. Det går an å bruke mye tid på gamlebyen i Kraków, festningen, elvepromenaden, stekt gås og polsk øl, hestedrosjer og enorme kaker. Jeg har gjort alt det, med et unntak for hestedrosjene. Men jeg brukte også mye tid på å sitte på café og lese om og av bysbarnet Wisława Szymborska mens jeg var her. Jeg kunne i stedet ha lest legenden om Krakus som drepte dragen, oppe på høyden der middelalderborgen ligger i dag. Eller jeg kunne lest bøker om pave Johannes Paul II som oversvømmer byen i form av kjøleskapsmagneter. Men det er lett å forelske seg i Wisława Szymborska når du først har blitt presentert for henne.

Det ensidige bekjentskapet mellom meg og dere
går det slett ikke så verst med.
Jeg vet hva et blad er, et aks, kronblad, kongle, stengel,
og hva som skjer med dere i april og desember.

Selv om min nysgjerrighet ikke blir gjengjeldt,
Bøyer jeg meg ned over noen av dere,
og for andre av dere må jeg bøye hodet mitt bakover.

Hos meg har dere navn:
lønn, borre, blåveis,
lyng, enebærbusk, misteltein, forglemmegei,
men jeg har ingen hos dere.

(fra Planters taushet, 2002)

Wisława Szymborska var veldig glad i naturen, men visstnok ikke så glad i å oppholde seg i den. Det går rykter om at hun foretrakk å få naturen inn til seg, hele leiligheten hennes i Kraków skal ha vært innredet i yndlingsfargen grønn. Frem til sin død i 2012 skrev nobelprisvinneren 350 dikt, ikke flere. For som hun pleide å si, «jeg har da papirkurv».

Wisława Szymborska var veldig glad i naturen, men visstnok ikke så glad i å oppholde seg i den. Det går rykter om at hun foretrakk å få naturen inn til seg, hele leiligheten hennes i Kraków skal ha vært innredet i yndlingsfargen grønn. Frem til sin død i 2012 skrev nobelprisvinneren 350 dikt, ikke flere. For som hun pleide å si, «jeg har da papirkurv».

szymborska
Nobelprisvinner med vittig penn og vittig tunge.

Samtidig med diktergjerningen arbeidet Wisława Szymborska i flere tiår for et litterært tidsskrift i Kraków. Historiene fra den gangen er mange, for Szymborska hadde både en vittig penn og en vittig tunge. Mest kjent er historien om den mentalt syke unge mannen som sendte henne dikt skrevet med blod i stedet for blekk. Wisława Szymborska sendte ham derfor videre til en kjent psykiater som fant ut at mannen var schizofren. Hun spurte psykiateren om hvilke erfaringer han hadde med psykisk syke diktere, for diktene til den unge mannen bar umiskjennelig preg av talent. Svaret fra psykiateren var at «kjære fru Szymborska, på mitt sykehus er det en hel avdeling med pasienter som aldri snakker om noe annet enn Dem!». Det gikk enda noen år før de aderton i Stockholm oppdaget henne.

Vil du bli bedre kjent med denne interessante polske damen, anbefaler jeg å lese Christian Kjelstrups gode introduksjon til henne HER. Christian Kjelstrup er også mannen bak de norske oversettelsene av Szymborskas dikt så han vet definitivt hva han snakker om.

Noen dager senere skulle det gå opp for meg at Wisława Szymborskas yndlingsfarge kanskje ikke hadde oppstått sånn uten videre. På høyhastighetstoget gjennom Sør-Polen (må ikke forveksles med Sydpolen) fra Kraków til Warszawa går det opp for meg hvor grønt Polen egentlig er. Utenfor vinduet passerer spirende bjørkeskog og grønne åkrer og innimellom velstelte landsbyer. I restaurantvognen har de både piroger og øl. Og eplekake, ingenting slår de polske eplekakene. Det er godt å være ute i polsk natur.

polsk land
Polsk landskap sett fra polsk tog.

Polen På vei til håndverkernes hjemland

«En gammel bil med polske skilter og blankslitte dekk stoppes på Svinesund. Når sigarettrøyken er luftet ut, ser tollerne fem mannfolk. Karene er på vei til Norge for å finne seg arbeid. Bagasjerommet er fylt med sigaretter. Polakker …» Slik skildret Kristoffer Nordvik i Aftenposten en scene i Kampen for tilværelsen, NRKs dramaserie som klarte å hisse opp en femtedel av polakkene i Norge, inkludert ambassadøren deres. En femtedel av polakkene som bor i Norge ser visstnok på Tv-serien Kampen for tilværelsen. Hovedpersonen i serien er en lingvist som reiser fra Warszawa til Oslo for å finne sin biologiske far som han aldri har møtt. Polakkene i serien fremstilles med stor ironi, som prototypen på nordmenns fordommer. For det er vel lov å spøke med våre venner?

Jaruzelski - polsk kommunistleder
Jaruzelski – polsk kommunistleder

Jeg har bestilt flybillett til Polen, litt sånn på impuls. Det skal være billig der og man bør jo ha sett Auschwitz en gang i livet. Jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente, et fattig Tyskland, kanskje, eller et litt mindre spennende Ukraina? Et minne fra da jeg var 12 år er at landet hadde så fine frimerker. Store fargerike frimerker med «Polska» på. Den gangen sluttet jo Europa i Vest-Berlin. Og hvis Dagsrevyen en sjelden gang hadde nyheter fra Polen, ble de ledsaget av bildet av mannen med de mørke brillene, Wojciech Witold Jaruzelski. Aldri noe godt fra Polen.

Hvis vi ser bort fra frimerkene og Marek som pusset opp spisestuen min i fjor, har jeg hatt lite med Polen å gjøre. Ikke at jeg har noe imot folket eller landet. På ingen måte. Nordmenn har ikke noen problemer med polakker eller landet deres. Tvert imot er polakkene flinkest i klassen og høyt utdannede. Det liker vi godt. Det er også fint at de tar snekkerjobber, da blir det billigere å få utført reparasjoner i norske hus. Selv ble jeg ble operert i nesen av en polsk lege i fjor. Han var dyktig. Polakker er som oss.

Polakker drikker vodka og øl. Det liker vi også godt. Det er innvandrere som ikke drikker vi har problemer med. Dette med at polakkene smugler sprit og sigaretter er også noe nordmenn synes er en fordel – i likhet med svart arbeid. Polske immigranter er eksemplariske. De er jo nesten som oss. Kvinnene er riktignok blondere og tynnere. Mennene er mørkere og tykkere og har ofte bart. Til tross for dette ser det ut til at vi omgås fredelig og at vi i fremtiden kan få mange norske skoleelever med etternavn som Borowski og Łukaszewicz. Polakkene er kommet for å bli her og vi har ikke så mye imot det.

Men det helt spesielle med folk fra Polen, i motsetning til andre innvandrere, er at vi liker polakkene best når de er her, ikke når de er i hjemlandet sitt. Da har vi fordommer mot dem. Her er de som oss. I Polen, der vodkaen flommer, er polakkene mer polske. Når var du selv i Polen sist?

Polske tvillinger
Polske tvillinger

Vi vet i det hele tatt altfor lite om Polen. Kan du navnet på noen kjente polakker? Lech Wałęsa, helt sikkert. Pave Johannes Paul. Er ikke Roman Polanski polsk? Så visste du kanskje ikke at Frédéric Chopin og Madame Curie egentlig var polske selv om de bodde deler av livet i Paris og forfransket navnene sine. Og muligens husker du selve inkarnasjonen av polske menn: de små korpulente Kaczyński-tvillingene var henholdsvis president og statsminister – mest kjent for sine populistiske uttalelser. Men også polske politikere vokser, den polske Donald leder som kjent nå hele EU.

wislawa_szymborska
Wisława Szymborska vant Nobelprisen i 1996

Siden dette er en forlagsblogg kan det være formålstjenlig å ta med Polens hele fem litterære nobelprisvinnere i litteratur. Henryk Sienkiewicz  i 1905. En klassiker. Władysław Stanisław Reymont i 1924. Mye vanskeligere å få tak i i dag. Wisława Szymborska fikk Nobelprisen i 1996 og var kanskje en av de minst leste forfattere som noensinne har fått den. I 1980 gikk prisen til Czesław Miłosz. Du har heller ikke lest ham, nei? Det er dumt av oss. Den mest kjente prisvinneren er Isaac Bashevis Singer, som da han fikk Nobelprisen i 1978 allerede hadde bodd i USA i førti år. Tidligere bokklubbmedlemmer kjenner til ham. Selv er jeg ganske så blank på Polen og polsk litteratur. Det må jeg endre på. Men nå skal jeg først besøke polakkene i deres eget land.

Norwegian til Kraków er fullt av små korpulente polske menn med bart, de skal hjem til påske. Noen seter er også opptatt av kulturelle eldre mennesker som leser bøker, du vet typen som har tatt tysk eller nederlandsk grunnfag og som nå gjerne vil forsøke noe nytt. Som å se Auschwitz. På flyet er det ingen som tar seg bryet med å gi informasjon på polsk. Kanskje fordi ingen kan polsk. Men landet har hele 38 millioner innbyggere, jeg bare nevner det.

Å lande på Johannes Paul II er ingen stor opplevelse siden den er under oppbygging. Masse villedende skilt fulle av konsonanter. Men taxien er effektiv og ingen prøver å lure oss. Å sjekke inn på Best Western Old Town er unnagjort på to minutter og det er hyggelig i tillegg. De ansatte snakker bedre engelsk enn i noe annet kontinentalt land jeg har vært i. Rommet er stort og fint og har utsikt mot middelalderborgen. Polen, jeg gleder meg. Følg med, mer kommer.

Bartek Kaminski
Bartek Kaminski har hovedrollen som Tomasz i «Kampen for tilværelsen». Å være polsk i Norge er en ting, polsk i Polen kanskje noe annet?