Kategori: USA

Det er tidlig amerikansk morgen og jeg er på vei med Greyhound til Boston. Byen som er det mest europeiske du kan finne i USA. Herfra stammer også bostonterrieren, opprinnelig en kamphund, men i dag en selskapshund som elsker mennesker. Og ute i Boston-bukten ligger Dennis Lehanes egentlige Shutter Island – med institusjoner som ingen egentlig vet hva driver med.

Greyhound for folket
Siden toget til Boston koster 150 dollar mot Greyhounds 26, så er valget klart. Så fikk jeg da endelig prøvd meg på Greyhound i virkeligheten. Dette legendariske amerikanske busselskapet som jeg har opplevd i utallige filmer når noen skal rømme fra politiet eller fra en voldelig ektemann. Vi stiller oss opp på New Yorks Penn Station en grytidlig morgen, klare for avgang til Boston sammen med et titall andre fattigslig utseende passasjer. Lite tyder på at dette er et transportmiddel for de bemidlede.

Innvandrer fra New Jersey
Det er lite felles informasjon på busstasjonen, for her er det nok fri konkurranse som gjelder. Selve bussen er om mulig enda mer spartansk enn de bussene jeg har tatt i andre land. Sjåføren er indisk, eller fra New Jersey, som de selv pleier å si hvis de blir spurt. Det er da også et utidig spørsmål. Han forteller at mat og drikke er forbudt, turen vil ta fire timer. Det som er bussens store fordel er en sømløs wi-fi, som ikke en gang krever passord. Det er bra, for mitt reisefølge sovnet allerede i The Bronx. Det høres også snorkelyder fra den eldre, litt lurvete mannen i setet bak.

Sjekker Facebook
På veien gjennom Connecticut surfer jeg derfor på nettet, mens de lubne New England-furuene ruller forbi utenfor i rasende fart. En bekjent i Brasil har delt en kattevideo. En Cappelen Damm-kollega har bakt en kake som ser veldig god ut. Carl I. Hagen uttaler at det var varmere i vikingtiden og at vikingene ikke kjørte SUV. NRK byr ennå ikke på like-knapper, men informerer om at Even ligger syk på Isaks hybel og at vi nå kan streame all Skam-musikken sammenhengende. Det bombes i Aleppo. Og mer hjemlige amerikanske saker: Donald Trump har ringt Taiwans president og Negan holder fortsatt et jerngrep om våre helter i The Walking Dead. Følelsen av å være oppdatert på viktige ting er god.

Bee Gees, Paul Revere og John F. Kennedy
Jeg har alltid likt Massachussetts. Det var Bee Gees som satte meg på sporet allerede i 1967. Jeg finner igjen låten deres på YouTube: Feel I’m goin’ back to Massachusetts – Something’s telling me I must go home. Massachusetts er på en måte et lite stykke hjemme i et fremmedartet USA, noe erkesolid og hyggelig på samme tid. Et sted hvor de stemmer demokratisk og samtidig står for tradisjon og sunne verdier. Både Paul Revere og John F. Kennedy kom herfra. Det er noe med Massachussetts som borger for kvalitet, tenker jeg.

Erke-engelsk
Boston er visstnok en av de mest moderne og rikeste byene i Amerika. Men for meg er Boston først og fremst historie og en motvekt til de glatte skyskraperne i Atlanta og Los Angeles. Også det steder jeg ikke har vært, selvsagt. Det amerikanske jeg vet noe om har jeg kun fra film og fra egne fordommer. Boston står for noe solid og erke-engelsk. Uavhengighet og anti-slaveri er ting man lett får sympati for. Jeg er på vei til Boston, kan det bli bedre enn det? Akkurat mens de nakne trærne på høyre side glir over i Massachusetts, tisser mannen bak meg på seg.

Boston Legal og Ally McBeal
USA er et land med store forskjeller og Boston har nok også sine skyggesider. Jeg har registrert byens skumle undertoner i litt tilårskomne politiserier som Boston Legal, Rizzoli and Isles og Ally McBeal. Der hvor hovedpersonene er ekstremt velkledde og dyktige, men hvor kriminalitet og fattigdom herjer i bakgrunnen.

Dennis Lehane
Bøkene jeg har tatt med og som jeg ikke får lest fordi bussen rister for mye, er også fra Boston. Her kunne jeg ha valgt meg John Updike, Jack Kerouac, Nathaniel Hawthorne, Sylvia Plath eller Lydia Davis, som alle har tilknytning til Boston. Men for meg må det bli Dennis Lehane. En av mine yndlingsforfattere som jo faktisk er amerikaner. Det er nemlig mye jeg liker uten at jeg tenker på at det er amerikansk. Dennis Lehane bor i Boston sammen med kone og to hunder, Marlon og Stella.

Skildringer fra Bostons bakgård
Mystic River, omdøpt til I blodet på norsk, er kanskje det sterkeste Dennis Lehane har skrevet. Romanen handler om misbruk av barn., Da de var gutter var Sean Devine, Jimmy Marcus og Dave Boyle venner i det som var et av Bostons dårligere strøk. Men en dag stoppet en fremmed bil i gata deres. En av dem ble med i bilen, de to andre ikke – og noe forferdelig skjedde. Noe som ikke bare gjorde slutt på vennskapet deres, men forandret dem for bestandig. Tjuefem år senere vekkes traumene til live igjen, da datteren til Jimmy blir funnet drept. Dette er en er en av disse blytunge, mørke skildringene som har gjort Dennis Lehane til en av verdens mest beundrede thrillerforfattere. En roman som ikke etterlater noen uberørt.

Bostonterrier
Det er utrolig hvordan man kan kjede seg under en fire timers bussreise. Jeg bruker den siste halvtimen til å google den lokale hunderasen. Bostonterrier er den første egentlige amerikanske hunderasen, satt sammen av to engelske raser – bulldog og terrier.Den var først en kamphund. Siden er den blitt avlet ned til noe mindre og vennligere. Dagens bostonterrier er en selskapshund som elsker mennesker. Bostonterrieren er modig, lojal, hengiven, trofast og vennlig mot andre hunder, men hvis den blir provosert eller irritert kan den slåss med livet som innsats.

Industristrøk
Og der kommer Boston langsomt til syne. Industriforstedene er så stygge som bare amerikanske byer kan være, det er dette som minner oss på hvorfor USA er verdens økonomiske supermakt. Langt der ute til høyre skimter jeg det som må være øya Long Island. Long Island er mindre kjent enn sin navnesøster utenfor New York, men ble udødeliggjort av filmen Shutter Island som er basert på Dennis Lehanes roman (De gales øy på norsk).

Shutter Island
I filmen sperres vi inne på Aschecliffe Hospital for the Criminally Insane sammen med Leonardo di Caprio, i et mareritt av et sykehus hvor ingen vet hvem som er kriminell og hvem som er sinnssyk. Selv om Shutter Island ikke eksisterer ved det navnet, finnes den som Long Island i Boston-bukten. Her ligger fremdeles institusjonsbygningene fra den tiden da øyene var innfallsporten til byen, med sine immigrantmottak, interneringsleirer og sykehus. Det skjer fremdeles mye i statlig regi her, uten at man vet helt hva. Broforbindelsen ble kuttet for noen år siden og øya er mindre tilgjengelig for allmennheten enn før. Ikke rart Dennis Lehane ble inspirert. Jeg glemmer hverken filmen eller boken – slutten må være noe av det slueste som er funnet på av noen forfatter noensinne.

Bostons glitrende fasader i blått glass vokser foran oss. Greyhound ruller inn på en sementrampe som folder seg ut til et strømlinjeformet shoppingsenter. Der står sannelig også tante Tereza og venter på oss.

Boston er et unikt sted i USA. Blandingen av politisk oppdrift og forretningsteft har gitt Boston en mye større plass i historien og nåtiden enn byens størrelse skulle tilsi. Byen med sin historiske bykjerne og stolte finansmiljø har fostret store navn som Samuel Adams, John F. Kennedy, Alexander Graham Bell, Dennis Lehane og Mark Wahlberg. Og bostonterrieren.

En populær rase
I forrige Boston-artikkel nevnte jeg bostonterrieren, som er en av USAs mest populære hunderaser. I motsetning til andre hunderaser er opprinnelsen til bostonterrieren vel dokumentert. Den stammer fra en krysning av fransk bulldog og engelsk terrier. Den ble først kalt for «rundhode», men man landet ganske raskt på det mer sofistikerte «bostonterrier». Dette var i begynnelsen en litt aggressiv overklassehund. Men etter hvert ble den videreforedlet til en omgjengelig selskapshund. Fargen er viktig: bostonterrieren er overveiende hvit, med noen svarte områder. Det er kun når den lille bostonterrieren blir provosert, at den glefser til.

Rent og ryddig
Hundeposene er på plass i Boston. Dette er en av USAs mest velorganiserte byer. Også som kulisse er Boston vakker og beroligende, selv om de blå skyskraperne virker tilfeldig stappet ned i den historiske byen. Dette er en miks som minner om Dublin blandet med Manhattan. I tante Terezas gule Kia raser vi rundt i de ulike bydelene før vi parkerer i sentrum. I parkeringshuset styres det meste via mobiltelefonen.

Byvandring på autopilot
Mens vi går rundt i den historiske bykjernen – også dette i regi av Terezas GPS på mobilen – er det lett å forestille seg hvilken betydning denne byen har hatt for USAs politiske utvikling. Vi har valgt spaserturen «The Freedom Trail» hvor det også er lagt inn en stiplet linje på fortauene. På den måten går alt på skinner og vi kommer ikke på avveie. Samtidig får vi også med oss masse historisk stoff underveis.  Allerede i 1886 skrev Henry James The Bostonians, en politisk roman om blant annet kvinnefrigjøring. Den ble dårlig mottatt den gangen, men er en klassiker i dag og gir oss et strålende innblikk i aristokratiet og overklassen i Boston på 1800-tallet. En vandring i snobbestrøkene Beacon Hill og West Broadway lar oss fremdeles ane rosettene i taket i de enorme leilighetene.

Ytterpunkter
Velstanden slår mot deg i de sentrale strøk av Boston. Alt er velstelt, alt er dyrt og menneskene er hvite. Hele førti prosent regnes som ikke-hvite i Boston, men de er altså ikke her i sentrum. Jeg innbiller meg at USA er mer opptatt av rase enn resten av verden. Likhetsidealet er også et annet her enn i Europa, man merker umiddelbart at inntektsfordelingen er skjev. I Bostons rike bydeler er gjennomsnittsinntekten nesten ti ganger så høy som i de dårlige strøkene. Jeg tenker at vi i høst har sett en underlig allianse av de to ytterpunktene.

Skalldyrsuppe og Faneuil Hall
Ned mot den restaurerte Waterfront ligger Faneuil Hall. Her foregikk slavemarkedene i gamle dager. Foran bygningen står en statue av politikeren og frihetshelten Samuel Adams. Inne er det et shoppingsenter for delikatesser. Vi prøver Boston Clam Chowder, en lokal skalldyr- og potetsuppe. Det er fullt av folk som svinger seidlene med det lokale ølet. Ølet er også oppkalt etter Samuel Adams.

Paul Revere House
Inneklemt mellom finanstårnene ligger det lille Paul Revere House, som i dag er museum. Sølvsmeden Paul Revere er enda et eksempel på kjøpmannen som med hell blandet seg inn i politikken. I tillegg til å se en flere hundre år gammel bostonbolig får vi rekapitulert historien om både tollpolitikken på 1700-tallet og uavhengigheten fra England i 1776. Amerikanske skoleklasser er forresten like urolige som norske. Jeg legger også merke til at lærerne snakker til elevene både på engelsk og spansk.

Telefonens grunnlegger
Byens virkelig store sønn er nok likevel ikke hverken Paul Revere eller Samuel Adams, men Alexander Graham Bell. Bell var kjent som oppfinneren av telefonen inntil for noen få år siden – da ga historieforskerne æren for det til noen andre. Men Bell er fremdeles grunnleggeren av Bostons stolte telefonkompani en gang på 1800-tallet. Han hadde muligens vært stolt hvis han nå kunne se hvordan telefonen er blitt allemannseie. Eller kanskje ikke.

Begravd i mobiltelefonen
Hele tiden kolliderer jeg med mennesker på gaten her i Boston. Bostonianere går nemlig med nesen begravd i sine mobiltelefoner, enten det nå er for å lese en tekstmelding, se hva Donald Trump har uttalt i dag, få med seg resultatet fra Red Sox-kampen – eller rett og slett se hvor de er.  Fremtidsforskningsinstituttet i København predikerte for snaut 20 år siden «The Dream Society», der vi lever i en stadig mer fiktiv verden med digital utviklingen på alle flater. Hver enkelt skaper sin egen virkelighet. Det ser ut som dette har slått til her oppe i New England tjue år senere.

Levende adventskalender
Tereza bor i Wakefield et par mil utenfor Boston. Dit kommer vi ved å krysse eleven tre ganger – GPS-en har nå definitivt hengt seg opp. Wakefield er en sånn dukkeby du kjenner fra amerikanske filmer, et slags Wisteria Lane. Pene gater med hvite hus og søyleportaler viklet inn i julegirlandere og røde silkebånd. Voldsom julebelysning på alle hus, men ingen lys fra vinduene. En slags adventskalender fra virkeligheten, men uten synlige mennesker.

Lufting av bostonterriere
Foruten de dukkeaktige trehusene, kirkene, modellflyfabrikken og de gamle møllene i sentrum er attraksjonen i Wakefield innsjøen Lake Quannapowitt. Stien rundt brukes som rekreasjonsområde for byens 25 000 innbyggere. Et fint sted å lufte bostonterrieren din, dette. Det vil si når det ikke er for kaldt og for mye vind. Her oppe i Massachusetts er det riktignok fuktig hett om sommeren, men vinteren byr ofte på snøstorm og ekstrem kulde.

Snø og kulde
Den siste uken før jul har det første hvite snøen lagt seg og temperaturen synker på kort varsel til minus 14. Akkurat da er Wakefield best sett innenfra. Over en engelsk frokost-te har vi godt utsyn til naboenes verandaer. De fleste er pyntet med juletrær og republikanske elefanter. Selv om både Wakefield, Boston og Massachusetts stemmer overveiende demokratisk, så finnes det tydeligvis enklaver hvor man ikke diskuterer politikk med naboen.

Det går alltid et fly
Logan Airport – og nå fungerer GPS-en utmerket igjen – er større enn jeg trodde og understreker betydningen til denne mellomstore byen. Det går fly i alle himmelretninger, til og med Norwegian er representert her nå. Flyet til Oslo går snart. Selv skal vi tilbake til New York.

Landing via mobilen
United er et av de flyselskapene som jeg ikke kommer til å huske for luksus. Ufattelig mye blå plast og papir ved den minste lille matservering er et distinkt kjennetegn ved dette landet. Det er forbudt å bruke mobiltelefon ved takeoff og landing også hos United, men flyvertinnene skriker seg hese uten at det hjelper. En mann diskuterer høylytt forretninger i mobilen, en gutt tar fremdeles farvel med kjæresten og jenta foran oss publiserer bilder på Facebook. Jeg har hørt at man kan styre vingeklaffene med mobilen. I hvert fall tar landingshjulene bakken i New Jersey. Nå gjenstår bare den endeløse togturen inn til Manhattan.