Måned: juli 2019

Er du klar til å styre et fly?

Du har kanskje ikke tenkt på det noen gang, når du spenner deg fast i sete 16C, at du skulle bli nødt til å overta styringen av flyet? Etter å ha lest «Himmelen skal gråte blod» vil du aldri klare å slippe den tanken. Denne voldsomt spennende thrilleren tar deg med på en flytur som ender dramatisk.

Sigbjørn Moestues nyeste roman minner ganske mye om Wilbur Smiths forrykende romaner fra nåtiden. Handlingen flyr høyt og har en voldsom fremdrift. Boken er godt fundamentert i internasjonale konflikter og politiske forhold. Og så dreier det seg om Afrika.

Men Sigbjørn Moestue er mer sober enn Wilbur Smith. Han avstår fra spekulative virkemidler som perverse voldtekter, skjending av barn og avkuttede hoder på glass. Likevel er det nok effekter igjen til å gi Liam Neeson i filmen Non-Stop (bildet over) konkurranse. Det er ikke uten grunn at denne boken ble solgt til Hollywood allerede før den ble utgitt.

En flyreise er og blir et sant mareritt fra start til mål.

Etter avgang fra Gardermoen går SAS-flyvningen til Addis Abeba først etter planen. Det gir oss tid til å bli kjent med noen av passasjerene og besetningen. Norske turister på vei til eventyret. Afrikanske familier på vei til hjemlandet. En drikkfeldig mor og hennes innesluttede tenåringsdatter. To norske politimenn. En terrorist som skal returneres til Somalia. Flyvertinnen Nina med det stive smilet. Og den tydelig syke, pensjonerte spesialsoldaten Even Stubberud.

Det er først når de krysser Middelhavet at det blir turbulent. Og på Afrikas Horn blåser det opp til drama av orkans styrke, både på bakken, i luften og ikke minst inne i flyet, hvor kaprere har overtatt og satt pilotene ut av spill.

Flyet får naturlig nok problemer med styringen, men det er ikke alt. Ingen land vil ta imot flyet med den kjente terroristen på sitt territorium. Etiopisk og kenyansk flyvåpen går på vingene for å skyte dem ned. Løsningen blir å balansere flyet på selve grensen mens drivstofftankene langsomt tømmes.

collage
Det er lenge siden SAS fløy på Afrika, men i Sigbjørn Mostues nyeste thriller har selskapet en rute fra Oslo til Addis Abeba. Det skal vise seg å bli en svært turbulent flight for de 245 passasjerene.

 

I Oslo er etterretningssjefen, statsministeren og utenriksministeren virvlet inn i et diplomatisk vepsebol. Klarer de å forhandle seg frem til en akseptabel landingsplass for de hjelpeløse passasjerene? I et område hvor det ikke er særlig tryggere på bakken enn i luften? Og klarer de å lande uten pilot, men med den minst sannsynlige av alle ved spakene? Det ser ikke lyst ut for de 245 passasjerene.

«Himmelen skal gråte blod» er god, gammeldags katastrofefilm og moderne politisk thriller i bokform. Ulidelig spennende. Umulig å legge fra seg. Jeg skal selv snart ut å fly. Sånn sett er dette kanskje den verste boken jeg kunne lest akkurat nå. Men jeg satser på at Lufthansa ikke kaller meg frem til cockpit på vei over Mali.

Bildet: Liam Neeson ordner opp i filmen Non-Stop. Flykapringer har siden 1970-tallet vært et populært tema i filmer, basert på virkelige eller oppdiktede historier. Nå kommer det en lignende historie i bokform. «Himmelen skal gråte blod» av Sigbjørn Mostue er minst like spennende – og blir sannsynligvis snart også film. ( Foto: Skjermbilde fra trailer)

Jeg har lest to thrillere hittil i sommer. Den ene er «I skyggen av stråleglansen» av Jan-Erik James Knudsen (omtalt tidligere på bloggen min). Denne innholdsrike boken byr på både internasjonal politikk og dramatisk, litt komplisert handling i god språklig innpakning. For deg som vil ha litt mer direkte spenningsunderholdning kan «Himmelen skal gråte blod» (omtalt her) nok være et bedre alternativ.  

 

En spennende thriller for varme og kalde sommerdager

Jan-Erik James Knudsen? Jo, det demret for meg. Mest på grunn av det uvanlige, norsk-skotske fornavnet – han har skrevet flere bøker tidligere, og de fikk gode anmeldelser. Så da jeg snublet over den nyeste boken hans, «I skyggen av stråleglansen», bestemte jeg meg for å gi de 600 sidene en sjanse. Noen ganger er det greit å legge fjernkontrollene til side og få spenningen på papir.

«I skyggen av stråleglansen» viser seg å være en ganske så dramatisk, internasjonal thriller, med handling parallelt i Norge og i Nord-Irland. For meg som elsker Belfast – slik byen fremstår i krimserien «The Fall» – er dette midt i blinken.

Hvem som er hovedperson i denne boken er ikke så tydelig. Man skulle tro det var den unge kvinnen som ble påført alvorlig skade allerede etter få sider. Men snart kommer norsk-irske Tommy kjørende i sin Honda Civic, han har en forbindelse til den unge kvinnen som han selv ikke visste om. Og vi skal bli kjent med mange flere.

Så har vi etterforskerne Eddi og Bernhard fra Kripos, som holder på med flere saker samtidig, i et samarbeid med nordirsk og engelsk politi. Vi snakker IRA, pedofilt nettverk og flere mord. Legg så til at mange bærer på gamle hemmeligheter eller har en skjult agenda – og du som leser har et virvar av tråder å forholde deg til. At Jan-Erik James Knudsen klarer å knytte disse trådene sammen er nærmest utrolig.

jan-erik-james-knudsen-364x400
Dette er Jan-Erik James Knudsen. Han utgav et par gode krimromaner for cirka ti år siden. Nå er han tilbake i knallform. (Bilde: Liv Forlag)

Detaljene er viktige hos Jan-Erik James Knudsen, så viktige at det nok kan sette en utålmodig leser på prøve. Både antall hendelser, beskrivelser, bildebruk og persongalleri kan virke overveldende. Derfor gjelder det å lese langsomt og grundig. Hvis ikke, kan det hende du overser brikker som muligens kan bli viktige senere.

På stuebordet lå det blader og magasiner samt et par løssalgsaviser. En hvit iPhone stakk fram under en av dem. Tommys blikk falt på et askebeger midt på bordet der syv-åtte sneiper var blitt rykket ned i grå aske. En pakke Prince Mild lå ved siden av, sammen med en engangslighter i grønn plast. Det var en lett innestengt atmosfære i leiligheten. Lufta han trakk inn i lungene, kjentes daggammel.

Man vet ikke hva som kommer til å spille en rolle, men det hendte flere ganger at jeg måtte bla tilbake for å sjekke detaljene. Eller en av personene, de er nemlig mange! For å hjelpe leseren litt har Knudsen laget fire sider bakerst i boken med oversikt over persongalleriet – noe jeg først oppdaget da jeg var kommet til side 100.

Fra et annet rom hørtes nå brått et skjærende hvin. Lyden ble dempet av de tykke murveggene, men var umiskjennelig. Mannen på stolen stivnet til, ble sittende urørlig i flere lange sekunder.

Dette er en thriller som tilfredsstiller de erfarne bokleserne, de som liker grusomme forbrytelser, internasjonal politikk, intrikate problemstillinger og konfliktfylte forhold mellom mennesker. På akkurat den måten er dette «Le Bureau» i bokform. Enten faller du litt av, eller du synes det er genialt. Den ene anmeldelsen jeg har lest landet på det siste.

Dessuten: Jan-Erik James Knudsen kan skrive. Jeg ble litt andpusten av all bildebruken i begynnelsen, men jeg fant meg etter hvert til rette i forfatterens språkbilde. Antagelig fordi det er gjennomført. Dette er uansett mye bedre enn en del av den halvgode krimmen man vanligvis får servert mellom to permer.

Jan-Erik James Knudsen kan ikke bare skrive, han kan også det han skriver om. Antagelig ligger det mye research bak denne boken. Handlingen har et voldsomt driv og det skjer noe nytt i hvert kapitel. De korte kapitlene gjør det forholdsvis enkelt å orientere seg i den kompliserte (men ikke for kompliserte) handlingen. En god bok, dette.