Er du klar til å styre et fly?

Du har kanskje ikke tenkt på det noen gang, når du spenner deg fast i sete 16C, at du skulle bli nødt til å overta styringen av flyet? Etter å ha lest «Himmelen skal gråte blod» vil du aldri klare å slippe den tanken. Denne voldsomt spennende thrilleren tar deg med på en flytur som ender dramatisk.

Sigbjørn Moestues nyeste roman minner ganske mye om Wilbur Smiths forrykende romaner fra nåtiden. Handlingen flyr høyt og har en voldsom fremdrift. Boken er godt fundamentert i internasjonale konflikter og politiske forhold. Og så dreier det seg om Afrika.

Men Sigbjørn Moestue er mer sober enn Wilbur Smith. Han avstår fra spekulative virkemidler som perverse voldtekter, skjending av barn og avkuttede hoder på glass. Likevel er det nok effekter igjen til å gi Liam Neeson i filmen Non-Stop (bildet over) konkurranse. Det er ikke uten grunn at denne boken ble solgt til Hollywood allerede før den ble utgitt.

En flyreise er og blir et sant mareritt fra start til mål.

Etter avgang fra Gardermoen går SAS-flyvningen til Addis Abeba først etter planen. Det gir oss tid til å bli kjent med noen av passasjerene og besetningen. Norske turister på vei til eventyret. Afrikanske familier på vei til hjemlandet. En drikkfeldig mor og hennes innesluttede tenåringsdatter. To norske politimenn. En terrorist som skal returneres til Somalia. Flyvertinnen Nina med det stive smilet. Og den tydelig syke, pensjonerte spesialsoldaten Even Stubberud.

Det er først når de krysser Middelhavet at det blir turbulent. Og på Afrikas Horn blåser det opp til drama av orkans styrke, både på bakken, i luften og ikke minst inne i flyet, hvor kaprere har overtatt og satt pilotene ut av spill.

Flyet får naturlig nok problemer med styringen, men det er ikke alt. Ingen land vil ta imot flyet med den kjente terroristen på sitt territorium. Etiopisk og kenyansk flyvåpen går på vingene for å skyte dem ned. Løsningen blir å balansere flyet på selve grensen mens drivstofftankene langsomt tømmes.

collage
Det er lenge siden SAS fløy på Afrika, men i Sigbjørn Mostues nyeste thriller har selskapet en rute fra Oslo til Addis Abeba. Det skal vise seg å bli en svært turbulent flight for de 245 passasjerene.

 

I Oslo er etterretningssjefen, statsministeren og utenriksministeren virvlet inn i et diplomatisk vepsebol. Klarer de å forhandle seg frem til en akseptabel landingsplass for de hjelpeløse passasjerene? I et område hvor det ikke er særlig tryggere på bakken enn i luften? Og klarer de å lande uten pilot, men med den minst sannsynlige av alle ved spakene? Det ser ikke lyst ut for de 245 passasjerene.

«Himmelen skal gråte blod» er god, gammeldags katastrofefilm og moderne politisk thriller i bokform. Ulidelig spennende. Umulig å legge fra seg. Jeg skal selv snart ut å fly. Sånn sett er dette kanskje den verste boken jeg kunne lest akkurat nå. Men jeg satser på at Lufthansa ikke kaller meg frem til cockpit på vei over Mali.

Bildet: Liam Neeson ordner opp i filmen Non-Stop. Flykapringer har siden 1970-tallet vært et populært tema i filmer, basert på virkelige eller oppdiktede historier. Nå kommer det en lignende historie i bokform. «Himmelen skal gråte blod» av Sigbjørn Mostue er minst like spennende – og blir sannsynligvis snart også film. ( Foto: Skjermbilde fra trailer)

Jeg har lest to thrillere hittil i sommer. Den ene er «I skyggen av stråleglansen» av Jan-Erik James Knudsen (omtalt tidligere på bloggen min). Denne innholdsrike boken byr på både internasjonal politikk og dramatisk, litt komplisert handling i god språklig innpakning. For deg som vil ha litt mer direkte spenningsunderholdning kan «Himmelen skal gråte blod» (omtalt her) nok være et bedre alternativ.  

 

Vuggesang som holder deg våken

«Vuggesang» (Chanson douce) er tittelen på Leïla Slimanis roman, Goncourt-vinner og en av de største bestselgerne i Frankrike noensinne. Den ble nylig utgitt på norsk og fikk en flying start med sekser på terningen i VG.

«Babyen er død. Det tok bare noen få sekunder.»

Allerede etter den første linjen i romanen er vi fjetret. «Vuggesang» er spennende som en thriller. Vi tror først at vi har å gjøre med en litterær av versjon av «Hånden som rører vuggen», suksessfilmen med Rebecca De Mornay i hovedrollen. Temaet er det samme, men «Vuggesang» viser seg å være så mye mer. Det er en sjokkerende bok, som tar for seg klasseforskjeller, rasemotsetninger og morsrollen i et høytstående samfunn som er i ferd med å bli destruktivt.

Ekteparet Myriam og Paul ønsker å skape seg et perfekt liv. Men de har havnet i tidsklemma. Da den middelaldrende, Mary Poppins-aktige barnepiken Louise kommer inn i familien, faller alt på plass. Louise passer barna, holder huset i perfekt stand og blir raskt helt uunnværlig for den lille familien. Det Myriam og Paul ikke aner noe om er de mørke sidene og den grenseløse sårbarheten til denne kvinnen som de har betrodd barna sine til. Helt til tragedien en dag rammer.

«En sosial tragedie til å miste pusten av – forstyrrende, men også til å lære av.» La Croix

Guilty
Avisomtalene var mange da den britiske au pair-piken Louise Woodward ble dømt for drapet på en åtte måneder gammel baby i Boston i 1997. Hovedpersonen i «Vuggesang» har fått navnet Louise etter denne hendelsen.

Hovedpersonen i romanen heter Louise, som en referanse til Louise Woodward, den britiske au pairen som ble dømt til livstid for å ha drept en åtte måneder gammel baby i Boston. Dommen ble senere omgjort. Dette skjedde i 1997 og avisene, også de norske, var fulle av stoff om saken i en periode.

Leïla Slimani forteller dette i et intervju i The New Yorker. Her kommer det også frem at forsvaret av Louise Woodward delvis ble bygget opp rundt et angrep på babyens foreldre. Hvis de ikke ville at noe skulle hende med barnet deres, burde de ha tatt seg av det selv og ikke overlatt det til andre.

Leïla Slimani mener en slik argumentasjon er ekstremt grusom. Den kan i sin ytterste konsekvens også brukes som et pressmiddel for å holde kvinner hjemme med barna. Vi vil ikke ha et samfunn hvor det å overlate barn til andre skal ses på som noe dårlig. Det finnes neppe noe som heter perfekt barneomsorg. – Jeg mener at forholdet mellom foreldre og en barnepasser er fullt av mangler, sier Leïla Slimani, – akkurat slik forholdet mellom barnet og dets foreldre er det. Det finnes ingen bruksanvisning. Man begår feil hele tiden.

«Vuggesang» er altså noe mer enn en thriller. Boken avdekker lag for lag og setter søkelyset på betenkelige sider ved vårt vestlige samfunn. I tillegg er den skrevet i et bevegende språk. Det var disse tingene som gjorde at den ble belønnet med den svært prestisjetunge Prix Goncourt i 2016.

Boken er oversatt til norsk av Thomas Lundbo.

Bildet av forfatteren øverst: Wikipedia Commons