Roma Termini i september. Vi hadde tenkt å kjøpe billetter til flyplasstoget på forhånd. Som vanlig var det litt vanskelig å finne ut av den italienske billettautomaten, slik det er med alle automater av det slaget. Irritasjonen og frustrasjonen vi hadde kjent på ved innsjekkingsautomaten hos SAS tre dager før, var akkurat den samme: Når kunden må gjøre alt selv i stedet for å bli betjent av et levende menneske, tar det lenger tid. Da kom det en veldig hyggelig funksjonær i form av en ung dame med legitimasjonskort og spurte om vi trengte hjelp. Hun overtok med profesjonell hånd transaksjonen for oss. At hun snakket engelsk bedre enn italienere flest slo oss ikke før noe senere. Vi hadde fått billettene og hun var i ferd med å notere togtidene på billettene da det svingte opp en golfbil med CARABINIERI på siden. De tok tak i vår funksjonær og satte henne i baksetet hvor det fra før satt to til av samme slag. Vi følte oss, ikke sinte, men veldig triste på vegne av vår hjelper, vi løp etter henne med kulepennen hennes da kjøretøyet satte seg i bevegelse. Det føltes som om vi hadde mistet den verdifulle menneskelige linken som forbandt oss med Trenitalia. Selv om denne linken tydeligvis hadde vært en illusjon, så føltes det likevel som et tap.
Vi skjønte jo – etter hvert – at dette var en «uoffisiell hjelper» som sikkert hadde til hensikt å loppe oss for penger etterpå, på en eller annen måte. Litt googling gjorde at jeg raskt fant en artikkel i Il Messagero, som beskrev fenomenet i detalj. I den italienske avisen ble svindlerne på Termini omtalt som «sigøynere». Jeg tror heller at vår venninne var en «vanlig» rumener, en økonomisk flyktning som «ikke hadde noe der å gjøre». Likevel, sympatien vår lå på den unge damens side. Ja, jeg har faktisk av og til sympati med dem som forsøker å lure fra meg pengene mine. For la oss ikke tro at det er uten grunn de er her, Italia er ikke så fantastisk. Jeg har vært i Romania flere ganger. Det er også et fint land å være turist i. I Bucuresti og Brasov blir du ofte betjent av levende mennesker. Men land som Norge og Italia har ikke bruk for mennesker mer, her går det mer i kroner og euro. Var det ikke stakkarslige 8 000 kvoteflyktninger vi ble enige om?
Det er 1. 3 millioner rumenere i Italia. Tar du med moldoverne, blir de enda flere. De utgjør den største innvandrergruppen i landet. De har valgt seg Italia på grunn av språket. Rumenere forstår ofte italiensk uten ha lært det formelt. Man kan også tenke seg at de vender «hjem». For rundt to tusen år siden ble Dakia, det som er Romania i dag, nettopp erobret av romerne, noe som gjorde at landet både heter det det heter og at det rumenske språket er ganske likt italiensk. Hvorfor kan de da ikke få lov å være her? Italia mener de har hatt mye problemer med kriminelle innvandrere fra Romania. Det har forsuret forholdet mellom landene. Ingen liker å få kriminelle i bakgården sin, jeg forstår det. Parolen om at vi må hjelpe våre egne først, gjelder også i Italia. Men den lille golfbilen med CARABINIERI minner meg om festningen Europa og jeg liker den ikke. Jeg trøster meg med at dette nok ikke var første gangen, politimennene virket som de kjente vår venninne. Så snart står hun nok der igjen for å «hjelpe» turister. Noe i meg håper det. Kanskje kunne hun ha fylt en funksjon hvis vi hadde latt henne få lov.
I Corriere della Sera kan jeg samme ettermiddag lese om en annen togstasjon i Roma, hvor de har opprettet en teltleir for nyankomne og fortvilte mennesker fra Eritrea. Også det et land hvor mange av åpenbare historiske årsaker ser på Roma som «hjemme», særlig etter at deres eget land ble et av verdens verste diktaturer. Hovedstaden Asmara er mest kjent for italiensk art deco-arkitektur, italienske reklameskilt og verdens beste espresso. Rundt 15% av byens befolkning er visstnok av italiensk avstamning. Skulle de da ikke ha rett til å være her? Men ingen regioner i Italia har noe særlig lyst til å bosette eritreere. Italia har nok med seg selv og diskusjonene her minner om dem vi kjenner fra Norge. Bare at her i Roma er alt mye større.
Colosseum i september. Dette byggverket er et av symbolene på den vestlige sivilisasjon. Arenaen stammer fra tiden da romerne herjet som de ville langs kystene av Middelhavet. Det var her i Colosseum slaver ble tvunget til, etter å ha lært gladiatorkunsten, å drepe hverandre. Det var her mennesker ble korsfestet, satt fyr på og bokstavelig talt kastet til løvene for å forlyste de herskende klasser. De åpne gulvene viser litt av underetasjene som ble brukt til å sluse inn fanger, slaver og eksotiske dyr som skulle delta i forestillingene. Da Trajan feiret erobringen av Dakia-provinsen, det nåværende Romania, i år 107, gikk det med hele 11 000 dyr og 10 000 gladiatorer, leser jeg i guideboken. Det var dimensjoner over antikkens Roma. Colosseum er et sted til ettertanke, her man går rundt mellom tilreisende fra hele verden. Jeg lar bare tankene strømme på og ser for mitt indre de titusener av flyktninger i gummibåter som ankommer kysten av Italia, lik som skylles i land på strendene på Lampedusa. Mennesker ingen har bruk for.
Odd Karsten Krogh 