mars 2019 – Odd Karsten Krogh

Gode TV-serier akkurat nå

Våren og lysere tider er underveis. Men været innbyr fremdeles til late innekvelder foran TV-en. Siden lineær TV er i ferd med å utfase seg selv med dårlig reality, må vi ofte ty til strømmetjenestene for å finne noe som er verdt å se. Men NRK er også på hugget for tiden. Her er ti gode TV-serier i mars 2019.

UNDERCOVER
Det finnes mange thrillerserier, men Undercover (bildet øverst) er en av de beste. Opptakten er en forestående henrettelse i Louisiana, hvor den britiske advokaten Maya Cobbina har kjempet i tyve år for den dødsdømte. Henrettelsen er mislykket på alle måter og Maya drar hjem til Storbritannia. Hovedhandlingen foregår i London, hvor hun har mann og barn. Tilsynelatende er alt vellykket og Maya er kandidat til å overta som ny riksadvokat mens lykken blomstrer i familien. Allerede i første episode får vi vite at ektemannen Nicholas Johnson (Adrian Lester) er den som har mest å skjule og at hele livet deres har vært bygget på en løgn.

Undercover klarer å trekke opp sammenhenger mellom rasemotsetninger, justismord, korrupsjon i politiet og skitten politikk gjennom de siste årene. Handlingen strekkes noen ganger litt vel langt, men dette er spennende til tusen. Serien bæres oppe av gode skuespillere og et uforutsigbart handlingsforløp, hvor de fleste hovedpersonene er både gode og onde på samme tid. Anbefales. NRK.

INFORMER
Enda en nervepirrende serie med handling fra London er Informer. Serien handler om Raza, en halvkriminell pakistaner som blir tvunget til å være informant for anti-terrorpolitiet. Dette er en serie som tar opp aktuelle temaer som tilhørighet, radikalisering og rasisme. Midt oppe i det hele står et korrupt politi som ikke skyr noen midler for å nå sine mål. NRK.

BLACK EARTH RISING
Dette er en serie som har handling delvis fra London, delvis fra Rwanda. Hovedpersonen er Kate Ashby, markant spilt av Michaela Cole, som arbeider som etterforsker. Kate er adoptert fra Rwanda av engelske Eve, som har viet livet sitt til å rettsforfølge afrikanske milits-ledere. I løpet av et par episoder skjer det et dramatisk vendepunkt som tar oss med til Rwandas nære og skrekkelige historie. Kates liv blir snudd på hodet. Dette er en av senvinterens mest intense serieopplevelser. Netflix.

THE WIDOW
Hvis du er interessert i Afrikas moderne blodige historie, men ikke orker å investere så mye hjernekapasitet som du må med Black Earth Rising, kan kanskje The Widow være noe for deg. Denne serien starter lovende, men utvikler seg til å bli ganske forutsigbar. Kate Beckinsale i rollen som enken Georgia er imidlertid med på å løfte dette til ganske god underholdning likevel. Vi snakker borgerkrig i Kongo, flykrasj og hemmelig fortid. Det er utrolig hvor mange serier som handler om undercover nå for tiden. The Widow er grei tidtrøyte du binger på en regntung søndag. Amazon Prime.

ófærð_2-1546264492 — Hvis du vil ha mer av den bamse-aktige politisjefen Andri i Innesperret, så dukker skuespilleren Ólafur Darri Ólafsson opp i The Widow også, som blind og karismatisk isldending.

INNESPERRET
Det er utrolig at et lite land som Island klarte å lage denne serien. Dette er fortettet krim fra nedsnødde småsteder, hvor alle innbyggerne ser ut til å sitte på en tragisk familiehemmelighet. Sånt blir det gode fortellinger av, ispedd moderne problemstillinger som miljøvern, kraftutbygging, innvandring, homofili og incest. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle bli så intenst opptatt av etterforskningen til disse innadvendte anti-heltene i det islandske politiet. To sesonger så langt og vi vil bare ha mer. NRK.

Mange har sikkert hygget seg med de mange gode tyske seriene på NRK det siste året. Kudamm, Das Boot og Babylon Berlin. Svært gode serier med historisk tilsnitt. Og nå Gladbeck også. Jeg har likevel valgt meg ut et par andre tyskere i denne actionpregede oversikten. Berlin konkurrerer nå tydeligvis med London og New York om ha det mest hardkokte undergrunnsmiljøet på film. Tyskerne er blitt gode på kommersielle spenningsserier.

4 BLOCKS
Den tyske serien Vier Blocks er en av de nyeste på Amazon Prime. Her foregår handlingen i Berlins kriminelle undergrunnsmiljø, hvor arabiske storfamilier styrer spillesjapper, sexklubber og dophandel. Og også her er det et undercover-element: Vince er politimannen som har infiltrert det kriminelle miljøet i mange år og av og til glemmer hvilken side han står på. Dette er en skikkelig spennende, brutal serie med gode skuespillere og rask handling fra bydelen Neukölln, helt fritt for turistattraksjoner. Amazon Prime.

Dogs of Berlin gir oss et innblikk i livet til Berlins underklasser. Erol Birkan og Kurt Grimmer infiltrerer kriminelle miljøer for å komme dophandelen til livs. I motsetning til amerikanske serier viser tyskerne skyggesidene uten sminke og filter.

DOGS OF BERLIN
En tysk serie som har gått litt under radaren er Dogs of Berlin på Netflix. Serien starter med mordet på den tyrkisk-tyske fotballstjernen Orkan Edem. Vår helter i serien er politimennene Erol Birkan og Kurt Grimmer som sammen får i oppdrag å infiltrere Berlins underverden. De har begge sine problemer å slite med: Erol er homse og derfor på kant med sin tyrkiske familie og de muslimske verdiene, Kurt har levd fem år som undercover blant nynazister og er sterkt preget av det. Det umake paret blir nødt til å forene krefter for å bekjempe den felles fienden. Netflix.

1144017-0-q80 — Relu Oncescu er en god familiefar og kjører taxi i Bucuresti, Ingen mistenker ham for å være pengeinnkrever på fritiden, med en særdeles brutal fremferd. UMBRE finner du på HBO hvis du søker litt.

UMBRE
Man må lete litt for å finne frem til den rumenske serien Umbre på HBO. Men denne spennende saken i tre sesonger er vel verdt å bruke tid på. Noen kritikere har kalt serien en rumensk Breaking Bad, noe som er litt misvisende selv om begge seriene har brutaliteten til felles. Umbre (som betyr skygge) er heller en slags rumensk Undercover. Relu Oncescu er en god familiefar og kjører taxi i Bucuresti, Ingen mistenker ham for å være pengeinnkrever på fritiden, med en særdeles brutal fremferd. Å true med elektrosjokk eller å brekke fingre på ofrene er ikke fremmed for ham, Men da Relu kommer i skade for å drepe en mann, blir han trukket dypere ned i underverdenen uten utsikter til å komme ut av den igjen. Romania har alltid laget gode kinofilmer, nå flesker de til med en god TV-serie også. Men jeg falt litt av i sesong 3. HBO.

SPARTA
Sparta er en russisk TV-serie. Den store kulturnasjonen i øst lager selvsagt mange TV-serier vi aldri får se her i Norge. Men nå har Netflix kjøpt seks russiske serier, som en begynnelse. Jeg har funnet frem til én av dem, Sparta. Når russerne først gjør noe, blir det mer moderne og mer estetisk enn mye annet. Sparta foregår i St. Petersburg og på internett samtidig, Det starter med at en ung kvinnelig lærer kaster seg ut av vinduet på skolen hvor hun underviser. Dødsfallet krever intens politietterforskning og den lokale etterforskeren som blir satt på saken blir trukket inn i en verden som ligger et sted mellom elevenes virkelige liv og det avanserte videospillet Sparta, som skolen har benyttet i undervisningen. En slags sci-fi versjon av 13 Reasons Why, kanskje. Netflix.

0debc5b29292e1839661d66bba7daa16 — Спарта – Sparta – er en russisk spenningserie på Netflix. En kvinnelig lærer kaster seg ut av vinduet på skolen der hun arbeider. Var det selvmord eller drap? Etterforskeren som settes på saken vikles raskt inn i skolens indre liv, som delvis består av et dataspill.

THE ROMANOFFS
Og mens vi befinner oss i Russland, kan vi ta med denne amerikanske serien. The Romanoffs er kanskje noe av det aller beste som har gått på TV. Den handler om etterkommerne fra den nesten utryddede Romanov-familien. Det hele fortalt i enkeltepisoder uten sammenheng med hverandre, på samme måte som romanovene nå er spredd for alle vinder. Knakende god. Uavhengige episoder, som sagt. Du kan gjerne begynne med det amerikanske ekteparet som drar til Vladivostok for å adoptere et barn. Russland, altså! Amazon Prime.

the-romanoffs-s1e7-2 — I episode 7 av The Romanoffs kommer det amerikanske ekteparet til barnehjemmet i Vladivostok for å hente sin adoptivdatter. Men ikke alt går etter planen.

Filmen 678 Kairo – #metoo på arabisk

Denne filmomtalen skrev jeg i 2014. men den er nok dessverre fremdeles like aktuell.

Det finnes visstnok utallige navn på penis og vagina i det arabiske språket. Du skulle tro at det eneste problemet ville være å finne ut hvilket ord du skulle bruke. Vel, her gjelder det å tro om igjen. Problemet er at folk ikke bruker noen av dem. Så lite brukt er de at de fleste av disse ordene nå er blitt foreldet.

Til tross for dette sier statistikken at araberlandene innehar rekorden for sex-søk på internett. Så når ingen ser på, surfer arabiske menn på vestlige pornosider og masturberer vekk sine frustrasjoner.

Nei, det er selvfølgelig ikke jeg som sier dette. Det hadde jeg aldri tort. Disse opplysningen står i det Beirut-baserte tidsskriftet Dazed & Confused, som drives av den libanesiske forfatterinnen Joumana Haddad. Hun har også skrevet boken «Superman is an Arab». Både tidsskriftet og boken har vakt oppstandelse, typisk nok fordi de har oppstått i et arabisk land.

Men dette understøtter vel den motviljen jeg føler på når jeg blir konfrontert med muslimsk og arabisk kultur. Selvsensuren jeg automatisk skrur på. Den måpende forbauselsen jeg må skjule når jeg ser at mine nye landsmenn ikke noensinne opptrer samlet mot noe hvis det ikke er karikaturtegninger. Jeg har vanskelig for å skjønne det, men tenker at de også sensurerer seg selv slik jeg gjør. Min løsning har vært at jeg hopper over den delen av verden, det kan jo ikke de som kommer derfra. Det skremmer meg, slik det skremmer meg å se folk bli skremt av sine egne. Spesielt skremmer kvinnesynet meg.

Det er mye fælt i andre deler av verden også. Men det er en påfallende forskjell mellom bildene fra Kiev og bildene fra Kairo i 2014. I Kiev er folk, kvinner og menn om hverandre, sinte. I Kairo er mennene sinte. Jeg har riktignok sett noen kvinner, men de er ikke i fokus annet enn når nordiske fjernsynskanaler intervjuer dem eller de blir antastet seksuelt av en gruppe menn midt under demonstrasjonen. Jeg overdriver ikke. En av dem som fikk føle det egyptiske mannssamfunnet bokstavelig talt på kroppen var den sørafrikanske reporteren Lara Logan, som ble angrepet, avkledd og voldtatt med hendene av to hundre opphissede demonstranter på Tahir-plassen i 2011.

Og det er her den egyptiske filmen 678 Kairo kommer inn i bildet. Dette er filmskaperen Mohamed Diabs foreløpig eneste film. Den handler om seksuell trakassering av kvinner i Egypt. Fordi den er laget I Egypt har den selvsagt blitt omdiskutert til tusen og er selvsagt prisbelønnet i Vesten. I filmen møter vi tre kvinner fra ulike lag av befolkningen. Den sterkeste historien er kanskje den som arbeiderkvinnen Fayza møter hver dag på den overfylte bussen. Menn stiller seg bak henne og gnisser seg inn til kroppen hennes, ja, nærmest presser seg inn i henne. Sier hun noe, blir det skandale og hun selv blir sittende med skammen. Et lite triks er en sitron som mennene legger i lommen. Sitronen kan brukes som en unnskyldning («det var sitronen hun kjente») eller som en innledende manøver («hvis hun ikke gjør anskrik, er det fritt frem for mer»). Skal vi tro filmen, så tar egyptiske menn en tur på bussen hvis de kjeder seg. Filmen tar en ny – og etter min mening positiv – vending da Fayza skaffer seg et stikkvåpen.

Britt Sørensen i Bergens Tidende var en av dem som gav filmen god kritikk: Skarpt, innsiktsfullt og uredd, men ikke uten humor, peker den på undertrykkende kulturer og strukturer i et gjennompatriarkalsk samfunn. Samtidig belyses og kommenteres andre, supplerende og utdypende faktorer, som de store klasseforskjellene, og forholdet mellom sekulære og troende.

Hos meg satte denne filmen seg i ryggmargen. Slik som overgrepet på Lara Logan.

Vuggesang som holder deg våken

«Vuggesang» (Chanson douce) er tittelen på Leïla Slimanis roman, Goncourt-vinner og en av de største bestselgerne i Frankrike noensinne. Den ble nylig utgitt på norsk og fikk en flying start med sekser på terningen i VG.

«Babyen er død. Det tok bare noen få sekunder.»

Allerede etter den første linjen i romanen er vi fjetret. «Vuggesang» er spennende som en thriller. Vi tror først at vi har å gjøre med en litterær av versjon av «Hånden som rører vuggen», suksessfilmen med Rebecca De Mornay i hovedrollen. Temaet er det samme, men «Vuggesang» viser seg å være så mye mer. Det er en sjokkerende bok, som tar for seg klasseforskjeller, rasemotsetninger og morsrollen i et høytstående samfunn som er i ferd med å bli destruktivt.

Ekteparet Myriam og Paul ønsker å skape seg et perfekt liv. Men de har havnet i tidsklemma. Da den middelaldrende, Mary Poppins-aktige barnepiken Louise kommer inn i familien, faller alt på plass. Louise passer barna, holder huset i perfekt stand og blir raskt helt uunnværlig for den lille familien. Det Myriam og Paul ikke aner noe om er de mørke sidene og den grenseløse sårbarheten til denne kvinnen som de har betrodd barna sine til. Helt til tragedien en dag rammer.

«En sosial tragedie til å miste pusten av – forstyrrende, men også til å lære av.» La Croix

Guilty — Avisomtalene var mange da den britiske au pair-piken Louise Woodward ble dømt for drapet på en åtte måneder gammel baby i Boston i 1997. Hovedpersonen i «Vuggesang» har fått navnet Louise etter denne hendelsen.

Hovedpersonen i romanen heter Louise, som en referanse til Louise Woodward, den britiske au pairen som ble dømt til livstid for å ha drept en åtte måneder gammel baby i Boston. Dommen ble senere omgjort. Dette skjedde i 1997 og avisene, også de norske, var fulle av stoff om saken i en periode.

Leïla Slimani forteller dette i et intervju i The New Yorker. Her kommer det også frem at forsvaret av Louise Woodward delvis ble bygget opp rundt et angrep på babyens foreldre. Hvis de ikke ville at noe skulle hende med barnet deres, burde de ha tatt seg av det selv og ikke overlatt det til andre.

Leïla Slimani mener en slik argumentasjon er ekstremt grusom. Den kan i sin ytterste konsekvens også brukes som et pressmiddel for å holde kvinner hjemme med barna. Vi vil ikke ha et samfunn hvor det å overlate barn til andre skal ses på som noe dårlig. Det finnes neppe noe som heter perfekt barneomsorg. – Jeg mener at forholdet mellom foreldre og en barnepasser er fullt av mangler, sier Leïla Slimani, – akkurat slik forholdet mellom barnet og dets foreldre er det. Det finnes ingen bruksanvisning. Man begår feil hele tiden.

«Vuggesang» er altså noe mer enn en thriller. Boken avdekker lag for lag og setter søkelyset på betenkelige sider ved vårt vestlige samfunn. I tillegg er den skrevet i et bevegende språk. Det var disse tingene som gjorde at den ble belønnet med den svært prestisjetunge Prix Goncourt i 2016.

Boken er oversatt til norsk av Thomas Lundbo.

Bildet av forfatteren øverst: Wikipedia Commons

Vi er her for å dra et annet sted. Geoff Dyer

Geoff Dyer og hans kone drar til Svalbard for å oppleve Nordlyset. Men hovedattraksjonen uteblir. Det eneste de sitter igjen med er minnene om et mørkt, kaldt og dyrt Norge. Og gneldringen fra hundespannet. Geoff Dyer gjør det å kjede seg til et gjennomgangstema i essaysamlingen Vi er her for å dra et annet sted, nylig utgitt på Flamme forlag.

LEDENDE ESSAYIST
Geoff Dyer er en av de absolutt ledende engelskspråklige essayistene. Han er kjent for å viske ut skillene mellom romanen og essayet. Helt siden debuten i 1987 har Dyer gått fram og tilbake mellom sjangrene. Man kan kanskje si at Geoff Dyer er en egen sjanger i seg selv.

REISEESSAY
Vi er her for å dra et annet sted består av essay som Geoff Dyer skrev mellom 2003 og 2016. De fleste av dem handler om reiser. Men aller mest den reisen som skjer inne i hodet ditt når du er på reise. De mange intellektuelle tankesprangene gjør det å lese Geoff Dyer til en uforutsigbar opplevelse.

«Vi er her for å samle uinnløselige mengder med flydistanse og bonuspoeng. Vi er her for å lide av grusom desorientering og jetlag. Vi er her for å ønske at maten var bedre og for å bli plaget av heteutslett. Vi er her for å kjede oss til døde og deretter lure på hvordan det var mulig å kjede seg sånn. Vi er her for å feste setebeltene, slå opp bordene og passe på å rette opp stolryggene før avgang og landing. Vi er her for å dra et annet sted.»

I GAUGINS FOTSPOR
Mange av reisene Geoff Dyer foretar er i det ytre sett mislykkede. Særlig der hvor han har en bestemt målsetning. Historien om Tahiti er kanskje den mest kjente og omtalte. Dyer reiser på et forskningsstipendium til Tahiti og Hiva Oa for å gå i Gaugins fotspor. Det går ikke etter planen og Dyer ender med å beskrive alt som er galt med Tahiti, den kommersielle utbyggingen, innbyggernes fedme (de stirret på oss fra dypet av valkene sine) og de absurde prisene. Til og med naturen får gjennomgå. Aldri har Dyer gledet seg mer til at en reise skal ta slutt – kanskje bortsett fra én gang.

JAKTEN PÅ NORDLYSET
Geoff Dyer og hans kone drar til Svalbard for å oppleve nordlyset, med mellomlanding i Oslo. Det er midt på vinteren og det sarte ekteparet fra London mistrives i Norge fra første stund. Verre blir det da nordlyset uteblir, den eneste grunnen til å befinne seg her oppe i isødet. Det man sitter igjen med av minner er mørket og kulden, de høye prisene i Oslo og lyden av gneldrende hundespann i Longyearbyen. Ekteparet bestemmer seg for ikke å gå ut den siste dagen i Norge, de teller minuttene til hjemreisen.

«Jeg vet ikke om noen forfatter som er morsommere enn Dyer når han er på sitt mest britisk syrlige og sureste.» Erika Fatland, Aftenposten

dyer collage — VI ER HER FOR Å DRA ET ANNET STED er reisessays Geoff Dyer skrev mellom 2003 og 2016. Her får vi blant annet lese om pilegrimsreiser som ikke svarte til forventningene.

HAR DU SELV HATT EN MISLYKKET REISE?
Jeg griper meg selv i å tenke på om jeg selv har opplevd noe slikt, men kommer ikke på noen reiser som er like mislykket. Kanskje min første dag i Brasília på 80-tallet, da av oss var forberedt på hvor løsrevet denne hovedstaden er fra det fantastiske landet den er laget for. Eller Casablanca, da vi feiret med champagne mens flyvertinnen på Air France smekket igjen døren før avgang til Paris. Og ja, muligens rottene i Jakarta. Men aldri har jeg følt at en reise har vært direkte bortkastet. Har du? Har du reist noe sted hvor du har hatt lyst til å skjelle ut alt og alle? Og følt at turen var mislykket også etter at du kom hjem? Og er det kanskje sånn at det er disse reisene du husker best?

VIL VÆRE ET ANNET STED
Som forfatter er Geoff Dyer er mest opptatt av de pilegrimsreisene som ikke svarer til forventningene. Det gjelder de fleste reisene han foretar, kanskje fordi Dyer hele tiden er opptatt av å være et annet sted enn der han befinner seg. Men noen steder lever opp til forventningene og gir ham energi. Et slikt sted er Los Angeles. Her har han til og med bosatt seg.

DYRKER KJEDSOMHETEN
Det kan ta litt tid å venne seg til Geoff Dyers stil og tone. Han er noe så sjeldent som en uengasjert reisende, uinteressert i og uforberedt på de stedene han drar til. Han dveler ved kjedsomheten underveis og skildrer den med tørr humor og fra et sterkt subjektivt ståsted. Det handler mye om kjedsomhet, men for leseren oppstår det ikke et eneste kjedelig øyeblikk.

Bildet øverst: Wikipedia Commons

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

«En sosial tragedie til å miste pusten av – forstyrrende, men også til å lære av.» La Croix

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette: