Denne filmomtalen skrev jeg i 2014. men den er nok dessverre fremdeles like aktuell.
Det finnes visstnok utallige navn på penis og vagina i det arabiske språket. Du skulle tro at det eneste problemet ville være å finne ut hvilket ord du skulle bruke. Vel, her gjelder det å tro om igjen. Problemet er at folk ikke bruker noen av dem. Så lite brukt er de at de fleste av disse ordene nå er blitt foreldet.
Til tross for dette sier statistikken at araberlandene innehar rekorden for sex-søk på internett. Så når ingen ser på, surfer arabiske menn på vestlige pornosider og masturberer vekk sine frustrasjoner.
Nei, det er selvfølgelig ikke jeg som sier dette. Det hadde jeg aldri tort. Disse opplysningen står i det Beirut-baserte tidsskriftet Dazed & Confused, som drives av den libanesiske forfatterinnen Joumana Haddad. Hun har også skrevet boken «Superman is an Arab». Både tidsskriftet og boken har vakt oppstandelse, typisk nok fordi de har oppstått i et arabisk land.
Men dette understøtter vel den motviljen jeg føler på når jeg blir konfrontert med muslimsk og arabisk kultur. Selvsensuren jeg automatisk skrur på. Den måpende forbauselsen jeg må skjule når jeg ser at mine nye landsmenn ikke noensinne opptrer samlet mot noe hvis det ikke er karikaturtegninger. Jeg har vanskelig for å skjønne det, men tenker at de også sensurerer seg selv slik jeg gjør. Min løsning har vært at jeg hopper over den delen av verden, det kan jo ikke de som kommer derfra. Det skremmer meg, slik det skremmer meg å se folk bli skremt av sine egne. Spesielt skremmer kvinnesynet meg.
Det er mye fælt i andre deler av verden også. Men det er en påfallende forskjell mellom bildene fra Kiev og bildene fra Kairo i 2014. I Kiev er folk, kvinner og menn om hverandre, sinte. I Kairo er mennene sinte. Jeg har riktignok sett noen kvinner, men de er ikke i fokus annet enn når nordiske fjernsynskanaler intervjuer dem eller de blir antastet seksuelt av en gruppe menn midt under demonstrasjonen. Jeg overdriver ikke. En av dem som fikk føle det egyptiske mannssamfunnet bokstavelig talt på kroppen var den sørafrikanske reporteren Lara Logan, som ble angrepet, avkledd og voldtatt med hendene av to hundre opphissede demonstranter på Tahir-plassen i 2011.
Og det er her den egyptiske filmen 678 Kairo kommer inn i bildet. Dette er filmskaperen Mohamed Diabs foreløpig eneste film. Den handler om seksuell trakassering av kvinner i Egypt. Fordi den er laget I Egypt har den selvsagt blitt omdiskutert til tusen og er selvsagt prisbelønnet i Vesten. I filmen møter vi tre kvinner fra ulike lag av befolkningen. Den sterkeste historien er kanskje den som arbeiderkvinnen Fayza møter hver dag på den overfylte bussen. Menn stiller seg bak henne og gnisser seg inn til kroppen hennes, ja, nærmest presser seg inn i henne. Sier hun noe, blir det skandale og hun selv blir sittende med skammen. Et lite triks er en sitron som mennene legger i lommen. Sitronen kan brukes som en unnskyldning («det var sitronen hun kjente») eller som en innledende manøver («hvis hun ikke gjør anskrik, er det fritt frem for mer»). Skal vi tro filmen, så tar egyptiske menn en tur på bussen hvis de kjeder seg. Filmen tar en ny – og etter min mening positiv – vending da Fayza skaffer seg et stikkvåpen.
Britt Sørensen i Bergens Tidende var en av dem som gav filmen god kritikk: Skarpt, innsiktsfullt og uredd, men ikke uten humor, peker den på undertrykkende kulturer og strukturer i et gjennompatriarkalsk samfunn. Samtidig belyses og kommenteres andre, supplerende og utdypende faktorer, som de store klasseforskjellene, og forholdet mellom sekulære og troende.
Hos meg satte denne filmen seg i ryggmargen. Slik som overgrepet på Lara Logan.
Odd Karsten Krogh 