Er du klar til å styre et fly?

Du har kanskje ikke tenkt på det noen gang, når du spenner deg fast i sete 16C, at du skulle bli nødt til å overta styringen av flyet? Etter å ha lest «Himmelen skal gråte blod» vil du aldri klare å slippe den tanken. Denne voldsomt spennende thrilleren tar deg med på en flytur som ender dramatisk.

Sigbjørn Moestues nyeste roman minner ganske mye om Wilbur Smiths forrykende romaner fra nåtiden. Handlingen flyr høyt og har en voldsom fremdrift. Boken er godt fundamentert i internasjonale konflikter og politiske forhold. Og så dreier det seg om Afrika.

Men Sigbjørn Moestue er mer sober enn Wilbur Smith. Han avstår fra spekulative virkemidler som perverse voldtekter, skjending av barn og avkuttede hoder på glass. Likevel er det nok effekter igjen til å gi Liam Neeson i filmen Non-Stop (bildet over) konkurranse. Det er ikke uten grunn at denne boken ble solgt til Hollywood allerede før den ble utgitt.

En flyreise er og blir et sant mareritt fra start til mål.

Etter avgang fra Gardermoen går SAS-flyvningen til Addis Abeba først etter planen. Det gir oss tid til å bli kjent med noen av passasjerene og besetningen. Norske turister på vei til eventyret. Afrikanske familier på vei til hjemlandet. En drikkfeldig mor og hennes innesluttede tenåringsdatter. To norske politimenn. En terrorist som skal returneres til Somalia. Flyvertinnen Nina med det stive smilet. Og den tydelig syke, pensjonerte spesialsoldaten Even Stubberud.

Det er først når de krysser Middelhavet at det blir turbulent. Og på Afrikas Horn blåser det opp til drama av orkans styrke, både på bakken, i luften og ikke minst inne i flyet, hvor kaprere har overtatt og satt pilotene ut av spill.

Flyet får naturlig nok problemer med styringen, men det er ikke alt. Ingen land vil ta imot flyet med den kjente terroristen på sitt territorium. Etiopisk og kenyansk flyvåpen går på vingene for å skyte dem ned. Løsningen blir å balansere flyet på selve grensen mens drivstofftankene langsomt tømmes.

collage
Det er lenge siden SAS fløy på Afrika, men i Sigbjørn Mostues nyeste thriller har selskapet en rute fra Oslo til Addis Abeba. Det skal vise seg å bli en svært turbulent flight for de 245 passasjerene.

 

I Oslo er etterretningssjefen, statsministeren og utenriksministeren virvlet inn i et diplomatisk vepsebol. Klarer de å forhandle seg frem til en akseptabel landingsplass for de hjelpeløse passasjerene? I et område hvor det ikke er særlig tryggere på bakken enn i luften? Og klarer de å lande uten pilot, men med den minst sannsynlige av alle ved spakene? Det ser ikke lyst ut for de 245 passasjerene.

«Himmelen skal gråte blod» er god, gammeldags katastrofefilm og moderne politisk thriller i bokform. Ulidelig spennende. Umulig å legge fra seg. Jeg skal selv snart ut å fly. Sånn sett er dette kanskje den verste boken jeg kunne lest akkurat nå. Men jeg satser på at Lufthansa ikke kaller meg frem til cockpit på vei over Mali.

Bildet: Liam Neeson ordner opp i filmen Non-Stop. Flykapringer har siden 1970-tallet vært et populært tema i filmer, basert på virkelige eller oppdiktede historier. Nå kommer det en lignende historie i bokform. «Himmelen skal gråte blod» av Sigbjørn Mostue er minst like spennende – og blir sannsynligvis snart også film. ( Foto: Skjermbilde fra trailer)

Jeg har lest to thrillere hittil i sommer. Den ene er «I skyggen av stråleglansen» av Jan-Erik James Knudsen (omtalt tidligere på bloggen min). Denne innholdsrike boken byr på både internasjonal politikk og dramatisk, litt komplisert handling i god språklig innpakning. For deg som vil ha litt mer direkte spenningsunderholdning kan «Himmelen skal gråte blod» (omtalt her) nok være et bedre alternativ.  

 

En spennende thriller for varme og kalde sommerdager

Jan-Erik James Knudsen? Jo, det demret for meg. Mest på grunn av det uvanlige, norsk-skotske fornavnet – han har skrevet flere bøker tidligere, og de fikk gode anmeldelser. Så da jeg snublet over den nyeste boken hans, «I skyggen av stråleglansen», bestemte jeg meg for å gi de 600 sidene en sjanse. Noen ganger er det greit å legge fjernkontrollene til side og få spenningen på papir.

«I skyggen av stråleglansen» viser seg å være en ganske så dramatisk, internasjonal thriller, med handling parallelt i Norge og i Nord-Irland. For meg som elsker Belfast – slik byen fremstår i krimserien «The Fall» – er dette midt i blinken.

Hvem som er hovedperson i denne boken er ikke så tydelig. Man skulle tro det var den unge kvinnen som ble påført alvorlig skade allerede etter få sider. Men snart kommer norsk-irske Tommy kjørende i sin Honda Civic, han har en forbindelse til den unge kvinnen som han selv ikke visste om. Og vi skal bli kjent med mange flere.

Så har vi etterforskerne Eddi og Bernhard fra Kripos, som holder på med flere saker samtidig, i et samarbeid med nordirsk og engelsk politi. Vi snakker IRA, pedofilt nettverk og flere mord. Legg så til at mange bærer på gamle hemmeligheter eller har en skjult agenda – og du som leser har et virvar av tråder å forholde deg til. At Jan-Erik James Knudsen klarer å knytte disse trådene sammen er nærmest utrolig.

jan-erik-james-knudsen-364x400
Dette er Jan-Erik James Knudsen. Han utgav et par gode krimromaner for cirka ti år siden. Nå er han tilbake i knallform. (Bilde: Liv Forlag)

Detaljene er viktige hos Jan-Erik James Knudsen, så viktige at det nok kan sette en utålmodig leser på prøve. Både antall hendelser, beskrivelser, bildebruk og persongalleri kan virke overveldende. Derfor gjelder det å lese langsomt og grundig. Hvis ikke, kan det hende du overser brikker som muligens kan bli viktige senere.

På stuebordet lå det blader og magasiner samt et par løssalgsaviser. En hvit iPhone stakk fram under en av dem. Tommys blikk falt på et askebeger midt på bordet der syv-åtte sneiper var blitt rykket ned i grå aske. En pakke Prince Mild lå ved siden av, sammen med en engangslighter i grønn plast. Det var en lett innestengt atmosfære i leiligheten. Lufta han trakk inn i lungene, kjentes daggammel.

Man vet ikke hva som kommer til å spille en rolle, men det hendte flere ganger at jeg måtte bla tilbake for å sjekke detaljene. Eller en av personene, de er nemlig mange! For å hjelpe leseren litt har Knudsen laget fire sider bakerst i boken med oversikt over persongalleriet – noe jeg først oppdaget da jeg var kommet til side 100.

Fra et annet rom hørtes nå brått et skjærende hvin. Lyden ble dempet av de tykke murveggene, men var umiskjennelig. Mannen på stolen stivnet til, ble sittende urørlig i flere lange sekunder.

Dette er en thriller som tilfredsstiller de erfarne bokleserne, de som liker grusomme forbrytelser, internasjonal politikk, intrikate problemstillinger og konfliktfylte forhold mellom mennesker. På akkurat den måten er dette «Le Bureau» i bokform. Enten faller du litt av, eller du synes det er genialt. Den ene anmeldelsen jeg har lest landet på det siste.

Dessuten: Jan-Erik James Knudsen kan skrive. Jeg ble litt andpusten av all bildebruken i begynnelsen, men jeg fant meg etter hvert til rette i forfatterens språkbilde. Antagelig fordi det er gjennomført. Dette er uansett mye bedre enn en del av den halvgode krimmen man vanligvis får servert mellom to permer.

Jan-Erik James Knudsen kan ikke bare skrive, han kan også det han skriver om. Antagelig ligger det mye research bak denne boken. Handlingen har et voldsomt driv og det skjer noe nytt i hvert kapitel. De korte kapitlene gjør det forholdsvis enkelt å orientere seg i den kompliserte (men ikke for kompliserte) handlingen. En god bok, dette.

 

 

Goliarda Sapienzas usømmelige roman

Cappelen Damm har nettopp lansert en italiensk koloss av en roman, som har alle ingrediensene for å bli en bestselger. «Gledens kunst» er det 20. århundrets mektige historie fortalt gjennom blikket til en helt usedvanlig kvinne. Også forfatteren Goliarda Sapienza (1924-1996) var en helt usedvanlig kvinne.

GOLIARDA SAPIENZA (1924-1996) ble født i Catania på Silicia. Hun var datteren til to av datidens mest kjente italienske sosialister. Etter å ha fått en svært fri oppdragelse flyttet hun 16 år gammel til Roma, der hun begynte på statens teaterhøyskole. Som foreldrene ble hun forfulgt av fascistene, og gikk inn i motstandsbevegelsen. Hun begynte å skrive skjønnlitteratur i 1950.

Sapienza skrev flere romaner, hvorav «Gledens kunst» regnes som mesterverket. Hun jobbet med boken fra 1967 til 1976, og pantsatte møbler, bilder og smykker – og begikk til og med et tyveri – for å ha penger til livets opphold. Den forble imidlertid upublisert helt til 2005.

Goliarda Sapienzas «Gledens kunst» ble skrevet over en periode på ni år, fra 1967 til 1976. Da forfatteren døde i 1996, hadde hun ikke publisert noe på ti år. Ingen italienske forlag ville ta i det som skulle bli hennes mest kjente verk, på grunn av dets «usømmelighet». Manuskriptet ble liggende i skuffen i flere tiår før det ble hentet frem og gitt ut som en «glemt klassiker» i Italia og Frankrike i 2005–2006.

I boken følger vi den sicilianske kvinnen Modesta fra hun blir født i året 1900. Med sin sterke personlighet utfordrer hun samtidens moralitet. Modesta vokser opp i fattige kår, men skjønner tidlig at hun er eslet for noe stort. Ved hjelp av ynde og intelligens greier hun å gifte seg med en aristokrat uten å gå på akkord med sine innerste verdier.

Likheten mellom forfatter og hovedperson er mange. En del kritikere har betegnet «Gledens kunst» som en dobbel selvbiografi, hvor forfatteren Goliarda gjemmer seg selv bak hovedpersonen Modesta. Uansett er denne romanen en pageturner av rang!

Oversetter er Birgit Owe Svihus.

To bøker om å være fremmed

Jeg har nettopp lest to bøker som begge handler om å være fremmed på et sted. Den ene er italiensk, den andre er brasiliansk. Donatella di Petrantonio har skrevet romanen L’Arminuta, nylig utgitt på norsk. Fra Brasil kommer romanen A Resistência av Julián Fuks. Den finnes nå på engelsk.

PRISBELØNNET ITALIENSK
La oss begynne med den italienske: Arminuta er en prisbelønnet roman, som lanseres på norsk nå i april. Som alle andre bøker i fra „andre“ språkområder enn engelsk står den i fare for å gå under radaren til mange. Det er i så fall veldig synd, for dette er en pageturner du har vanskelig for å legge fra deg.

RETURNERT TIL SIN BIOLOGISKE FAMILIE
Donatella di Petrantonio forteller i denne boken historien om Arminuta (L’arminuta), „den returnerte“. Den 13-årige jeg-personen i boka, har nesten hele sitt liv bodd hos en fosterfamilie. Uten forvarsel og mot sin vilje får hun vite at hun skal tilbakeføres til sin biologiske familie. Vi aner etter hvert at grunnen er at fosterforeldrene ikke lenger er i stand til å ha henne, det antydes at fostermoren er blitt syk og at foreldrene skal skille lag. Tilbakeføringen er altså ikke frivillig hverken hos 13-åringen eller hos den biologiske familien hennes.

SJOKKARTET OMVELTNING
Allerede den første dagen blir et stort sjokk. Fra en beskyttet tilværelse hos en velstående familie ved kysten avleveres Arminuta hos en fattig og halvveis dysfunksjonell familie i en liten landsby i innlandet. Ingen, selv ikke foreldrene, tar noe særlig notis av hennne, utover et likegyldig „så der er du?“

UØNSKET PÅ DET NYE STEDET
Deretter følger vi Arminutas nye liv som uønsket på et sted hun heller ikke selv ønsker å være. Foreldrene er likegyldige og synes hun er håpløs, de to eldre brødrene utgjør en fysisk og seksuell trusel. På skolen blir hun mobbet fordi hun er annerledes. Arminuta tenker bare på å rømme tilbake. Den eneste som gir henne en slags følelse av trygghet er den nye lillesøsteren. Ingen i familien har heller noe språk for å snakke om det som skjer.

donatella og julian
Julián Fuks ble tildelt Prêmio Jabuti i 2017, samme år som Donatella di Pietrantonio vant Premio Campiello. Begges bøker er nå oversatt til språk mange nordmenn behersker, den sistnevnte er til og med nettopp lansert på norsk (Cappelen Damm).

PRISBELØNNET BRASILIANSK
Den prisbelønte, brasilianske boken jeg har lest er Julián Fuks‘ lille roman A resistência (Motstand). Den handler om en argentinsk familie fra Buenos Aires som flykter til Brasil under diktaturet. De har adoptert en liten sønn. Den adopterte sønnen får senere en lillebror og en lillesøster, begge biologiske barn av foreldrene.

Å LEVE I EKSIL
Boken tar opp et høyaktuelt tema, nemlig det å være flykting og leve i eksil. Familien har en nær relasjon til Argentina, men den relasjonen baserer seg mest på historien og fortiden. Og kulturen forsøker de å holde ved like selv om de gamle familiebåndene til gamlelandet er vage. Kanskje er det også sånn at et barn som fødes i foreldrenes eksil, det barnet vil også fortsette å være i eksil? Er kanskje eksil arvelig?

UNNGÅR TEMAER
Hovedpersonen i boken både hører til og hører ikke til. Historien fortelles av lillebroren flere år senere, i små, nesten tause bruddstykker. Erindringene er små og vage, men etter hvert forstår vi mer. Det er de bittesmå pausene, tausheten og forsøkene på å unngå temaer, som er essensen i lillebrorens erindringer, ting han ikke forstod da han var barn.

MANGLENDE TILHØRIGHET
Dette er en familie som heller ikke snakket om tingene, det var heller pinlige øyeblikk og forsøk på å dekke over når gråten steg til overflaten. De er i de små erindringene vi forstår mer: Den adopterte broren som trakk seg tilbake fra bordet før desserten, som holdt seg et stykke unna de andre rent fysisk også i situasjoner hvor det var naturlig å være nær. Å vite at man egentlig tilhører et annet sted, gjør noe med den det gjelder.

SELVBIOGRAFISK
Julián Fuks er selv av argentinsk opprinnelse, men hans familie flyktet til Brasil under diktaturet. Tittelen «motstand» kan derfor like gjerne henspille på motviljen mot å fortelle sin egen historie som bokens temaer politisk motstand, eksil og adopsjon.

Dessverre er ikke Julián Fuks’ A resistência tilgjengelig på norsk. Men du får den på  engelsk (Resistance). Boken har høstet gode kritikker og ble nylig innstilt til enda en pris, to år etter at den ble utgitt første gang.

Arminuta finnes altså på norsk, nylig utgitt på Cappelen Damm. Den er også oversatt til flere europeiske språk og overalt hvor den blir utgitt, gjør boken inntrykk. En enkel, hverdagslig fortalt historie som vekker dype følelser hos leseren.

Begge to anbefales på det sterkeste.

Bilder: Julián Fuks, CCBB; Donatella di Pietrantonio, Facebook;

Gode TV-serier akkurat nå

Våren og lysere tider er underveis. Men været innbyr fremdeles til late innekvelder foran TV-en. Siden lineær TV er i ferd med å utfase seg selv med dårlig reality, må vi ofte ty til strømmetjenestene for å finne noe som er verdt å se. Men NRK er også på hugget for tiden. Her er ti gode TV-serier i mars 2019.

UNDERCOVER
Det finnes mange thrillerserier, men Undercover (bildet øverst) er en av de beste. Opptakten er en forestående henrettelse i Louisiana, hvor den britiske advokaten Maya Cobbina har kjempet i tyve år for den dødsdømte. Henrettelsen er mislykket på alle måter og Maya drar hjem til Storbritannia. Hovedhandlingen foregår i London, hvor hun har mann og barn. Tilsynelatende er alt vellykket og Maya er kandidat til å overta som ny riksadvokat mens lykken blomstrer i familien. Allerede i første episode får vi vite at ektemannen Nicholas Johnson (Adrian Lester) er den som har mest å skjule og at hele livet deres har vært bygget på en løgn.

Undercover klarer å trekke opp sammenhenger mellom rasemotsetninger, justismord, korrupsjon i politiet og skitten politikk gjennom de siste årene. Handlingen strekkes noen ganger litt vel langt, men dette er spennende til tusen. Serien bæres oppe av gode skuespillere og et uforutsigbart handlingsforløp, hvor de fleste hovedpersonene er både gode og onde på samme tid. Anbefales. NRK.

INFORMER
Enda en nervepirrende serie med handling fra London er Informer. Serien handler om Raza, en halvkriminell pakistaner som blir tvunget til å være informant for anti-terrorpolitiet. Dette er en serie som tar opp aktuelle temaer som tilhørighet, radikalisering og rasisme. Midt oppe i det hele står et korrupt politi som ikke skyr noen midler for å nå sine mål. NRK.

Black Earth Rising
Vi blir aldri ferdig med folkemordet i Rwanda. Men hva skjer når du oppdager at du ikke er den du trodde du var? Gode skuespillere bidrar mye til at Black Earth Rising er en av de mest intense seriene du kan gi deg i kast med.

BLACK EARTH RISING
Dette er en serie som har handling delvis fra London, delvis fra Rwanda. Hovedpersonen er Kate Ashby, markant spilt av Michaela Cole, som arbeider som etterforsker. Kate er adoptert fra Rwanda av engelske Eve, som har viet livet sitt til å rettsforfølge afrikanske milits-ledere. I løpet av et par episoder skjer det et dramatisk vendepunkt som tar oss med til Rwandas nære og skrekkelige historie. Kates liv blir snudd på hodet. Dette er en av senvinterens mest intense serieopplevelser. Netflix.

THE WIDOW
Hvis du er interessert i Afrikas moderne blodige historie, men ikke orker å investere så mye hjernekapasitet som du må med Black Earth Rising, kan kanskje The Widow være noe for deg. Denne serien starter lovende, men utvikler seg til å bli ganske forutsigbar. Kate Beckinsale i rollen som enken Georgia er imidlertid med på å løfte dette til ganske god underholdning likevel. Vi snakker borgerkrig i Kongo, flykrasj og hemmelig fortid. Det er utrolig hvor mange serier som handler om undercover nå for tiden. The Widow er grei tidtrøyte du binger på en regntung søndag. Amazon Prime.

ófærð_2-1546264492
Hvis du vil ha mer av den bamse-aktige politisjefen Andri i Innesperret, så dukker skuespilleren Ólafur Darri Ólafsson  opp i The Widow også, som blind og karismatisk isldending.

INNESPERRET
Det er utrolig at et lite land som Island klarte å lage denne serien. Dette er fortettet krim fra nedsnødde småsteder, hvor alle innbyggerne ser ut til å sitte på en tragisk familiehemmelighet. Sånt blir det gode fortellinger av, ispedd moderne problemstillinger som miljøvern, kraftutbygging, innvandring, homofili og incest. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle bli så intenst opptatt av etterforskningen til disse innadvendte anti-heltene i det islandske politiet. To sesonger så langt og vi vil bare ha mer. NRK. 

Mange har sikkert hygget seg med de mange gode tyske seriene på NRK det siste året. Kudamm, Das Boot og Babylon Berlin. Svært gode serier med historisk tilsnitt. Og nå Gladbeck også.  Jeg har likevel valgt meg ut et par andre tyskere i denne actionpregede oversikten. Berlin konkurrerer nå tydeligvis med London og New York om ha det mest hardkokte undergrunnsmiljøet på film. Tyskerne er blitt gode på kommersielle spenningsserier.

4 BLOCKS
Den tyske serien Vier Blocks er en av de nyeste på Amazon Prime. Her foregår handlingen i Berlins kriminelle undergrunnsmiljø, hvor arabiske storfamilier styrer spillesjapper, sexklubber og dophandel. Og også her er det et undercover-element: Vince er politimannen som har infiltrert det kriminelle miljøet i mange år og av og til glemmer hvilken side han står på. Dette er en skikkelig spennende, brutal serie med gode skuespillere og rask handling fra bydelen Neukölln, helt fritt for turistattraksjoner. Amazon Prime.

quotDogs-of-Berlinquot-on-Netflix-This-is-Season-2-640x330

Dogs of Berlin gir oss et innblikk i livet til Berlins underklasser. Erol Birkan og Kurt Grimmer infiltrerer kriminelle miljøer for å komme dophandelen til livs. I motsetning til amerikanske serier viser tyskerne skyggesidene uten sminke og filter.  

DOGS OF BERLIN
En tysk serie som har gått litt under radaren er Dogs of Berlin på Netflix. Serien starter med mordet på den tyrkisk-tyske fotballstjernen Orkan Edem. Vår helter i serien er politimennene Erol Birkan og Kurt Grimmer som sammen får i oppdrag å infiltrere Berlins underverden. De har begge sine problemer å slite med: Erol er homse og derfor på kant med sin tyrkiske familie og de muslimske verdiene, Kurt har levd fem år som undercover blant nynazister og er sterkt preget av det. Det umake paret blir nødt til å forene krefter for å bekjempe den felles fienden. Netflix.

1144017-0-q80
Relu Oncescu er en god familiefar og kjører taxi i Bucuresti, Ingen mistenker ham for å være pengeinnkrever på fritiden, med en særdeles brutal fremferd. UMBRE finner du på HBO hvis du søker litt.

UMBRE
Man må lete litt for å finne frem til den rumenske serien Umbre på HBO. Men denne spennende saken i tre sesonger er vel verdt å bruke tid på. Noen kritikere har kalt serien en rumensk Breaking Bad, noe som er litt misvisende selv om begge seriene har brutaliteten til felles. Umbre (som betyr skygge) er heller en slags rumensk Undercover. Relu Oncescu er en god familiefar og kjører taxi i Bucuresti, Ingen mistenker ham for å være pengeinnkrever på fritiden, med en særdeles brutal fremferd. Å true med elektrosjokk eller å brekke fingre på ofrene er ikke fremmed for ham, Men da Relu kommer i skade for å drepe en mann, blir han trukket dypere ned i underverdenen uten utsikter til å komme ut av den igjen.  Romania har alltid laget gode kinofilmer, nå flesker de til med en god TV-serie også. Men jeg falt litt av i sesong 3. HBO.

SPARTA
Sparta er en russisk TV-serie. Den store kulturnasjonen i øst lager selvsagt mange TV-serier vi aldri får se her i Norge. Men nå har Netflix kjøpt seks russiske serier, som en begynnelse. Jeg har funnet frem til én av dem, Sparta. Når russerne først gjør noe, blir det mer moderne og mer estetisk enn mye annet. Sparta foregår i St. Petersburg og på internett samtidig, Det starter med at en ung kvinnelig lærer kaster seg ut av vinduet på skolen hvor hun underviser. Dødsfallet krever intens politietterforskning og den lokale etterforskeren som blir satt på saken blir trukket inn i en verden som ligger et sted mellom elevenes virkelige liv og det avanserte videospillet Sparta, som skolen har benyttet i undervisningen. En slags sci-fi versjon av 13 Reasons Why, kanskje. Netflix.

0debc5b29292e1839661d66bba7daa16
Спарта – Sparta – er en russisk spenningserie på Netflix. En kvinnelig lærer kaster seg ut av vinduet på skolen der hun arbeider. Var det selvmord eller drap? Etterforskeren som settes på saken vikles raskt inn i skolens indre liv, som delvis består av et dataspill.

THE ROMANOFFS
Og mens vi befinner oss i Russland, kan vi ta med denne amerikanske serien. The Romanoffs er kanskje noe av det aller beste som har gått på TV. Den handler om etterkommerne fra den nesten utryddede Romanov-familien. Det hele fortalt i enkeltepisoder uten sammenheng med hverandre, på samme måte som romanovene nå er spredd for alle vinder. Knakende god. Uavhengige episoder, som sagt. Du kan gjerne begynne med det amerikanske ekteparet som drar til Vladivostok for å adoptere et barn. Russland, altså! Amazon Prime.

the-romanoffs-s1e7-2
I episode 7 av The Romanoffs kommer det amerikanske ekteparet til barnehjemmet i Vladivostok for å hente sin adoptivdatter. Men ikke alt går etter planen.

 

 

Filmen 678 Kairo – #metoo på arabisk

Denne filmomtalen skrev jeg i 2014. men den er nok dessverre fremdeles like aktuell. 

Det finnes visstnok utallige navn på penis og vagina i det arabiske språket. Du skulle tro at det eneste problemet ville være å finne ut hvilket ord du skulle bruke. Vel, her gjelder det å tro om igjen. Problemet er at folk ikke bruker noen av dem. Så lite brukt er de at de fleste av disse ordene nå er blitt foreldet.

Til tross for dette sier statistikken at araberlandene innehar rekorden for sex-søk på internett. Så når ingen ser på, surfer arabiske menn på vestlige pornosider og masturberer vekk sine frustrasjoner.

Nei, det er selvfølgelig ikke jeg som sier dette. Det hadde jeg aldri tort. Disse opplysningen står i det Beirut-baserte tidsskriftet Dazed & Confused, som drives av den libanesiske forfatterinnen Joumana Haddad. Hun har også skrevet boken «Superman is an Arab». Både tidsskriftet og boken har vakt oppstandelse, typisk nok fordi de har oppstått i et arabisk land.

Men dette understøtter vel den motviljen jeg føler på når jeg blir konfrontert med muslimsk og arabisk kultur. Selvsensuren jeg automatisk skrur på. Den måpende forbauselsen jeg må skjule når jeg ser at mine nye landsmenn ikke noensinne opptrer samlet mot noe hvis det ikke er karikaturtegninger. Jeg har vanskelig for å skjønne det, men tenker at de også sensurerer seg selv slik jeg gjør. Min løsning har vært at jeg hopper over den delen av verden, det kan jo ikke de som kommer derfra. Det skremmer meg, slik det skremmer meg å se folk bli skremt av sine egne. Spesielt skremmer kvinnesynet meg.

Det er mye fælt i andre deler av verden også. Men det er en påfallende forskjell mellom bildene fra Kiev og bildene fra Kairo i 2014. I Kiev er folk, kvinner og menn om hverandre, sinte. I Kairo er mennene sinte. Jeg har riktignok sett noen kvinner, men de er ikke i fokus annet enn når nordiske fjernsynskanaler intervjuer dem eller de blir antastet seksuelt av en gruppe menn midt under demonstrasjonen. Jeg overdriver ikke. En av dem som fikk føle det egyptiske mannssamfunnet bokstavelig talt på kroppen var den sørafrikanske reporteren Lara Logan, som ble angrepet, avkledd og voldtatt med hendene av to hundre opphissede demonstranter på Tahir-plassen i 2011.

Og det er her den egyptiske filmen 678 Kairo kommer inn i bildet. Dette er filmskaperen Mohamed Diabs foreløpig eneste film. Den handler om seksuell trakassering av kvinner i Egypt. Fordi den er laget I Egypt har den selvsagt blitt omdiskutert til tusen og er selvsagt prisbelønnet i Vesten.  I filmen møter vi tre kvinner fra ulike lag av befolkningen. Den sterkeste historien er kanskje den som arbeiderkvinnen Fayza møter hver dag på den overfylte bussen. Menn stiller seg bak henne og gnisser seg inn til kroppen hennes, ja, nærmest presser seg inn i henne. Sier hun noe, blir det skandale og hun selv blir sittende med skammen. Et lite triks er en sitron som mennene legger i lommen. Sitronen kan brukes som en unnskyldning («det var sitronen hun kjente») eller som en innledende manøver («hvis hun ikke gjør anskrik, er det fritt frem for mer»). Skal vi tro filmen, så tar egyptiske menn en tur på bussen hvis de kjeder seg. Filmen tar en ny – og etter min mening positiv – vending da Fayza skaffer seg et stikkvåpen.

Britt Sørensen i Bergens Tidende var en av dem som gav filmen god kritikk: Skarpt, innsiktsfullt og uredd, men ikke uten humor, peker den på undertrykkende kulturer og strukturer i et gjennompatriarkalsk samfunn. Samtidig belyses og kommenteres andre, supplerende og utdypende faktorer, som de store klasseforskjellene, og forholdet mellom sekulære og troende.

Hos meg satte denne filmen seg i ryggmargen. Slik som overgrepet på Lara Logan.

 

Vuggesang som holder deg våken

«Vuggesang» (Chanson douce) er tittelen på Leïla Slimanis roman, Goncourt-vinner og en av de største bestselgerne i Frankrike noensinne. Den ble nylig utgitt på norsk og fikk en flying start med sekser på terningen i VG.

«Babyen er død. Det tok bare noen få sekunder.»

Allerede etter den første linjen i romanen er vi fjetret. «Vuggesang» er spennende som en thriller. Vi tror først at vi har å gjøre med en litterær av versjon av «Hånden som rører vuggen», suksessfilmen med Rebecca De Mornay i hovedrollen. Temaet er det samme, men «Vuggesang» viser seg å være så mye mer. Det er en sjokkerende bok, som tar for seg klasseforskjeller, rasemotsetninger og morsrollen i et høytstående samfunn som er i ferd med å bli destruktivt.

Ekteparet Myriam og Paul ønsker å skape seg et perfekt liv. Men de har havnet i tidsklemma. Da den middelaldrende, Mary Poppins-aktige barnepiken Louise kommer inn i familien, faller alt på plass. Louise passer barna, holder huset i perfekt stand og blir raskt helt uunnværlig for den lille familien. Det Myriam og Paul ikke aner noe om er de mørke sidene og den grenseløse sårbarheten til denne kvinnen som de har betrodd barna sine til. Helt til tragedien en dag rammer.

«En sosial tragedie til å miste pusten av – forstyrrende, men også til å lære av.» La Croix

Guilty
Avisomtalene var mange da den britiske au pair-piken Louise Woodward ble dømt for drapet på en åtte måneder gammel baby i Boston i 1997. Hovedpersonen i «Vuggesang» har fått navnet Louise etter denne hendelsen.

Hovedpersonen i romanen heter Louise, som en referanse til Louise Woodward, den britiske au pairen som ble dømt til livstid for å ha drept en åtte måneder gammel baby i Boston. Dommen ble senere omgjort. Dette skjedde i 1997 og avisene, også de norske, var fulle av stoff om saken i en periode.

Leïla Slimani forteller dette i et intervju i The New Yorker. Her kommer det også frem at forsvaret av Louise Woodward delvis ble bygget opp rundt et angrep på babyens foreldre. Hvis de ikke ville at noe skulle hende med barnet deres, burde de ha tatt seg av det selv og ikke overlatt det til andre.

Leïla Slimani mener en slik argumentasjon er ekstremt grusom. Den kan i sin ytterste konsekvens også brukes som et pressmiddel for å holde kvinner hjemme med barna. Vi vil ikke ha et samfunn hvor det å overlate barn til andre skal ses på som noe dårlig. Det finnes neppe noe som heter perfekt barneomsorg. – Jeg mener at forholdet mellom foreldre og en barnepasser er fullt av mangler, sier Leïla Slimani, – akkurat slik forholdet mellom barnet og dets foreldre er det. Det finnes ingen bruksanvisning. Man begår feil hele tiden.

«Vuggesang» er altså noe mer enn en thriller. Boken avdekker lag for lag og setter søkelyset på betenkelige sider ved vårt vestlige samfunn. I tillegg er den skrevet i et bevegende språk. Det var disse tingene som gjorde at den ble belønnet med den svært prestisjetunge Prix Goncourt i 2016.

Boken er oversatt til norsk av Thomas Lundbo.

Bildet av forfatteren øverst: Wikipedia Commons