Det sies at Jamie Dornan (Fifty Shades of Grey) først stilte opp på audition for rollen som politimann i The Fall. Så endte han opp som den psykotiske seriemorderen Paul Spector i stedet. Det var et godt valg. Sammen med Gillian Anderson (X-Files) i rollen som etterforsker Stella Gibson, har seksualforbryteren Paul Spector i Jamie Dornans skikkelse holdt pulsen vår oppe gjennom mørke kvelder nå på senvinteren.
Det er slutt på de tider da vi samlet oss om samme TV-serie på en gang. Nå strømmer vi. Derfor blir det å snakke om fjernsynsprogrammer nå mer ulike monologer enn en dialog rundt lunsjbordene. Samtidig har vi på den måten fått mer å velge i og vi kan snappe opp noen gode tips om hva vi bør se. I dag vil jeg slå et slag for den nord-irske serien The Fall.
I en tid hvor man blir firkantet i øynene av alle seriene som handler om ny teknologi, telepati og futuristiske samfunn, føles det godt å slappe av med en god, gammeldags seriemorder. Vi blir tatt med til Belfast, der den prektige familiefaren Paul Spector herjer gjennom nettene som karismatisk sexpsykopat. Han holder byens kvinner fast i et kvelende grep, bokstavelig talt.
I det regnfulle og trøstesløse Belfast møtes mennesker i natten, mennesker med overraskende lik bakgrunn. Barndommens seksuelle overgrep er ofte uuttalt, men styrer i påfallende grad de voksnes liv mange år senere. Dette får fatale følger for noen. Mordene blir stadig flere mens politiet står maktesløst. The Fall kan i så måte by på svært så virkningsfulle voldsscener. Her virker de dessuten nødvendige.
At morderen er Paul Spector er kjent for oss seere helt fra begynnelsen. Spenningen i The Fall er bygget opp rundt jakten på forbryteren. Til å lede denne politijakten har Belfast-politiet hentet inn etterforskeren Stella Gibson fra London. Samtidig er hun en seksuelt pågående kvinne som forsyner seg grådig blant gifte kolleger i Belfast-politiet.
Gjennom arbeidet er Stella Gibson blitt dypt fascinert av menneskets mørke sider. Det er kanskje derfor hun blir dratt mot Paul Spector. Vi aner en spent, nesten erotisk forbindelse mellom Stella Gibson og Paul Spector selv om de ikke har truffet hverandre. Noen ganger lurer vi på hvem som er mest ødelagt av de to, etterforskeren eller seriemorderen.
Stella forsøker ikke på noen måte å skjule sitt kjønn i forholdet til de mannlige kollegene. Tvert imot, hun kler seg nesten utfordrende feminint og beveger seg med utspekulert eleganse. I de fleste scenene er hun usannsynlig vakker, men samtidig kald og uberørt av det meste. Det er om natten, ikledd lekkert silkeundertøy, at hun viser andre og mørkere sider av seg selv.
På overflaten fremstår Paul som den perfekte, omsorgsfulle familiefar. Men Paul er både plaget og drevet av sin seksualitet. Han opptrer ofte avkledd mens han gjør armhevninger eller forberedelser til nattens kommende voldsforbrytelse. Paul er en fysisk overgriper. Når han er påkledd, er det den overtalende stemmen og de intense øynene som gjør jobben i forholdet til klienter, barna, barnevakten og kona – alle intetanende om hva som rører seg under overflaten.
Dette er britisk serie på sitt aller beste. Spenningen stiger på en måte samtidig som den ytre handlingen roer seg ned. I den tredje sesongen er vi nede på total hvilpuls. Selv skyene på en vindstille sommerdag beveger seg fortere, mente de britiske kritikerne. Samtidig blir serien enda mer intens når handlingen er skrellet ned til et minimum. Den bankende blodåren på Jamie Dornans hals, nøkterne skildringer av morderens ødelagte familie og iskaldt vakre profilbilder av Gillian Anderson holder oss våkne til seriens siste åndedrag.
Det hele forsterkes av en vanvittig fengende musikkpuls som ikke slipper taket.
Dette vil jeg ha mer av.
Odd Karsten Krogh 