Vuggesang som holder deg våken

«Vuggesang» (Chanson douce) er tittelen på Leïla Slimanis roman, Goncourt-vinner og en av de største bestselgerne i Frankrike noensinne. Den ble nylig utgitt på norsk og fikk en flying start med sekser på terningen i VG.

«Babyen er død. Det tok bare noen få sekunder.»

Allerede etter den første linjen i romanen er vi fjetret. «Vuggesang» er spennende som en thriller. Vi tror først at vi har å gjøre med en litterær av versjon av «Hånden som rører vuggen», suksessfilmen med Rebecca De Mornay i hovedrollen. Temaet er det samme, men «Vuggesang» viser seg å være så mye mer. Det er en sjokkerende bok, som tar for seg klasseforskjeller, rasemotsetninger og morsrollen i et høytstående samfunn som er i ferd med å bli destruktivt.

Ekteparet Myriam og Paul ønsker å skape seg et perfekt liv. Men de har havnet i tidsklemma. Da den middelaldrende, Mary Poppins-aktige barnepiken Louise kommer inn i familien, faller alt på plass. Louise passer barna, holder huset i perfekt stand og blir raskt helt uunnværlig for den lille familien. Det Myriam og Paul ikke aner noe om er de mørke sidene og den grenseløse sårbarheten til denne kvinnen som de har betrodd barna sine til. Helt til tragedien en dag rammer.

«En sosial tragedie til å miste pusten av – forstyrrende, men også til å lære av.» La Croix

Guilty
Avisomtalene var mange da den britiske au pair-piken Louise Woodward ble dømt for drapet på en åtte måneder gammel baby i Boston i 1997. Hovedpersonen i «Vuggesang» har fått navnet Louise etter denne hendelsen.

Hovedpersonen i romanen heter Louise, som en referanse til Louise Woodward, den britiske au pairen som ble dømt til livstid for å ha drept en åtte måneder gammel baby i Boston. Dommen ble senere omgjort. Dette skjedde i 1997 og avisene, også de norske, var fulle av stoff om saken i en periode.

Leïla Slimani forteller dette i et intervju i The New Yorker. Her kommer det også frem at forsvaret av Louise Woodward delvis ble bygget opp rundt et angrep på babyens foreldre. Hvis de ikke ville at noe skulle hende med barnet deres, burde de ha tatt seg av det selv og ikke overlatt det til andre.

Leïla Slimani mener en slik argumentasjon er ekstremt grusom. Den kan i sin ytterste konsekvens også brukes som et pressmiddel for å holde kvinner hjemme med barna. Vi vil ikke ha et samfunn hvor det å overlate barn til andre skal ses på som noe dårlig. Det finnes neppe noe som heter perfekt barneomsorg. – Jeg mener at forholdet mellom foreldre og en barnepasser er fullt av mangler, sier Leïla Slimani, – akkurat slik forholdet mellom barnet og dets foreldre er det. Det finnes ingen bruksanvisning. Man begår feil hele tiden.

«Vuggesang» er altså noe mer enn en thriller. Boken avdekker lag for lag og setter søkelyset på betenkelige sider ved vårt vestlige samfunn. I tillegg er den skrevet i et bevegende språk. Det var disse tingene som gjorde at den ble belønnet med den svært prestisjetunge Prix Goncourt i 2016.

Boken er oversatt til norsk av Thomas Lundbo.

Bildet av forfatteren øverst: Wikipedia Commons

Vi er her for å dra et annet sted. Geoff Dyer

Geoff Dyer og hans kone drar til Svalbard for å oppleve Nordlyset. Men hovedattraksjonen uteblir. Det eneste de sitter igjen med er minnene om et mørkt, kaldt og dyrt Norge. Og gneldringen fra hundespannet. Geoff Dyer gjør det å kjede seg til et gjennomgangstema i essaysamlingen Vi er her for å dra et annet sted, nylig utgitt på Flamme forlag.

LEDENDE ESSAYIST
Geoff Dyer er en av de absolutt ledende engelskspråklige essayistene. Han er kjent for å viske ut skillene mellom romanen og essayet. Helt siden debuten i 1987 har Dyer gått fram og tilbake mellom sjangrene. Man kan kanskje si at Geoff Dyer er en egen sjanger i seg selv.

REISEESSAY
Vi er her for å dra et annet sted består av essay som Geoff Dyer skrev mellom 2003 og 2016. De fleste av dem handler om reiser. Men aller mest den reisen som skjer inne i hodet ditt når du er på reise. De mange intellektuelle tankesprangene gjør det å lese Geoff Dyer til en uforutsigbar opplevelse.

«Vi er her for å samle uinnløselige mengder med flydistanse og bonuspoeng. Vi er her for å lide av grusom desorientering og jetlag. Vi er her for å ønske at maten var bedre og for å bli plaget av heteutslett. Vi er her for å kjede oss til døde og deretter lure på hvordan det var mulig å kjede seg sånn. Vi er her for å feste setebeltene, slå opp bordene og passe på å rette opp stolryggene før avgang og landing. Vi er her for å dra et annet sted.»

I GAUGINS FOTSPOR
Mange av reisene Geoff Dyer foretar er i det ytre sett mislykkede. Særlig der hvor han har en bestemt målsetning. Historien om Tahiti er kanskje den mest kjente og omtalte. Dyer reiser på et forskningsstipendium til Tahiti og Hiva Oa for å gå i Gaugins fotspor. Det går ikke etter planen og Dyer ender med å beskrive alt som er galt med Tahiti, den kommersielle utbyggingen, innbyggernes fedme (de stirret på oss fra dypet av valkene sine) og de absurde prisene. Til og med naturen får gjennomgå. Aldri har Dyer gledet seg mer til at en reise skal ta slutt – kanskje bortsett fra én gang.

JAKTEN PÅ NORDLYSET
Geoff Dyer og hans kone drar til Svalbard for å oppleve nordlyset, med mellomlanding i Oslo. Det er midt på vinteren og det sarte ekteparet fra London mistrives i Norge fra første stund. Verre blir det da nordlyset uteblir, den eneste grunnen til å befinne seg her oppe i isødet. Det man sitter igjen med av minner er mørket og kulden, de høye prisene i Oslo og lyden av gneldrende hundespann i Longyearbyen. Ekteparet bestemmer seg for ikke å gå ut den siste dagen i Norge, de teller minuttene til hjemreisen.

«Jeg vet ikke om noen forfatter som er morsommere enn Dyer når han er på sitt mest britisk syrlige og sureste.» Erika Fatland, Aftenposten

dyer collage
VI ER HER FOR Å DRA ET ANNET STED er reisessays Geoff Dyer skrev mellom 2003 og 2016. Her får vi blant annet lese om pilegrimsreiser som ikke svarte til forventningene.

HAR DU SELV HATT EN MISLYKKET REISE?
Jeg griper meg selv i å tenke på om jeg selv har opplevd noe slikt, men kommer ikke på noen reiser som er like mislykket. Kanskje min første dag i Brasília på 80-tallet, da av oss var forberedt på hvor løsrevet denne hovedstaden er fra det fantastiske landet den er laget for. Eller Casablanca, da vi feiret med champagne mens flyvertinnen på Air France smekket igjen døren før avgang til Paris. Og ja, muligens rottene i Jakarta. Men aldri har jeg følt at en reise har vært direkte bortkastet. Har du? Har du reist noe sted hvor du har hatt lyst til å skjelle ut alt og alle? Og følt at turen var mislykket også etter at du kom hjem? Og er det kanskje sånn at det er disse reisene du husker best?

VIL VÆRE ET ANNET STED
Som forfatter er Geoff Dyer er mest opptatt av de pilegrimsreisene som ikke svarer til forventningene. Det gjelder de fleste reisene han foretar, kanskje fordi Dyer hele tiden er opptatt av å være et annet sted enn der han befinner seg. Men noen steder lever opp til forventningene og gir ham energi. Et slikt sted er Los Angeles. Her har han til og med bosatt seg.

DYRKER KJEDSOMHETEN
Det kan ta litt tid å venne seg til Geoff Dyers stil og tone. Han er noe så sjeldent som en uengasjert reisende, uinteressert i og uforberedt på de stedene han drar til. Han dveler ved kjedsomheten underveis og skildrer den med tørr humor og fra et sterkt subjektivt ståsted. Det handler mye om kjedsomhet, men for leseren oppstår det ikke et eneste kjedelig øyeblikk.

Bildet øverst: Wikipedia Commons

 

Serotonin i bokform. Michel Houellebecqs nye roman

l'Express Skjermbilde
Vanvittige 320 000 er førsteopplaget på Michel Houellebecqs nye roman, som var et fenomen allerede før den ble utgitt. Men hvordan er egentlig den nye Houellebecq? spør nyhetsmagasinet L’Express.

Michel Houellebecq er en av Frankrikes mest klarsynte forfattere. Han har denne vinteren lansert en ny roman. En bok som er forhåndsbestemt til å bli en internasjonal bestselger. Den norske versjonen av «Serotonin» er oversatt av Tom Lotherington og ble utgitt på Cappelen Damm denne måneden.

«Sérotonine er en konsentrert buljongterning av mye av det Houellebecq har puslet med de siste femogtyve årene.» Erlend Loe, Aftenposten

ROMAN PÅ ANTIDEPRESSIVA
Serotonin er et signalstoff i hjernen som påvirker kroppstemperatur, humør, søvn, appetitt og seksuelle drifter. Da kan man forstå at mangel på naturlig serotonin også har en sammenheng med depresjon. Antidepressiva er det eneste som gjør til­værelsen til å bære i Michel Houellebecqs roman. Samtidig er bivirkningene manglende seksualdrift og en sterk følelse av avmakt.

DEPRESSIV AGRONOM
I Michel Houellebecqs nye bok møter vi den depressive agronomen Florent-Claude Labrouste. Mannen med det latterlige, feminine fornavnet er ansatt i det franske landbruksdepartementet og har i det ytre et vellykket liv. Han tjener godt, bor i et høyt tårn med utsikt over Seinen og har en ung japansk kjæreste.

LITE Å GLEDE SEG OVER
Florent-Claude tilhører den privilegerte gruppen av hvite middelaldrende menn som har kommet i mål. Men vel fremme ved målet er han blitt desillusjonert og selvsentrert. Verden lever ikke opp til hans forventninger. Innerst inne opplever han seg som mislykket. I Florent-Claudes verden det lite å glede seg over, om i det hele tatt noe.

STERKE BIVIRKNINGER
Allerede før romanen starter har Florent-Claude gitt opp. Det eneste som holder ham bundet til masten er stadig høyere doser av den antidepressive medisinen Captorix – med alle de sterke bivirkningene som er beskrevet over.

TAP AV SEKSUALDRIFTEN
Spesielt sårt er tapet av seksualdriften, den har vel egentlig dekket over mye av det som er vondt og leit hos hovedpersonene i alle Michel Houellebecqs bøker. Florent-Claude har ikke lenger denne ventilen. Da dukker tanken på den ekte kjærligheten opp. Enda en del av livet som aldri ble som den burde.

«Sérotonine marque le retour de Michel Houellebecq à la littérature» . Son nouveau livre, entre angoisse et ironie, abandonne la polémique et laisse place à la possibilité de l’amour. LE MONDE

Mottagelsen av Serotonin har vært overveldende. Med et førsteopplag på 320.000 snakker vi om et fenomen. Selv norske anmeldere har mobilisert sjeldne franskkunnskaper for å kunne være først ute med omtalene. Ingen er negative eller likegyldige – selv om innfallsvinkler og tolkninger kan sprike. Le Monde (sitat over) mener at romanen markerer Houellebecqs tilbakevending til det litterære og at boken åpner opp for kjærligheten.

DRØMMEN OM KJÆRLIGHETEN
Tankene og drømmene går stadig oftere tilbake til tidligere kjærester, men aller mest til Camille, som gjorde slutt med ham etter en «bagatellmessig utroskap» fra hans side. I ettertankens rus glir Camille over til å bli hans livs store kjærlighet – en kjærlighet han etter hvert blir villig til å gå over lik for å vinne tilbake. Jakten på fortidens Camille blir et gjennomgangstema i Serotonin.

«Etter å ha lese Michel Houellebecqs siste roman, « Serotonin», er det særleg det mektige synet av rasande bønder i Normandie, væpna med gevær, blant brennande bildekk og landbruksmaskiner, i klinsj med sikkerheitspoliti i skotsikre vestar bak svære skjold, som sit att på netthinna mi.» Eivind Myklebust, Klassekampen.

FORSVINNINGSNUMMER
Den ytre handlingen i Serotonin er like dramatisk som den indre. Florent-Claude går bort fra tanken om selvmord. Han bestemmer seg i stedet for å forsvinne fra livets overflate, sier opp jobben, gjør det slutt med den japanske kjæresten, pakker en veske og tar inn på et Mercure-hotell, et av de få som fremdeles har røykerom.

VERDEN SETT GJENNOM KIKKERTSIKTET
Fra forstadshotellet går ferden videre vestover, til et ruralt Frankrike få har hørt om. Dette er så langt fra Place Vendôme og Le Marais som det går an å komme. Og jo lengre ut på landet vi kommer, desto sterkere blir den politiske tonen. Samtidig blir vår hovedperson enda mer desperat målrettet på det personlige plan. Vi betrakter verden sammen med Florent-Claude gjennom kikkertsiktet. Det vi ser virker avgrenset logisk.

FEILSLÅTT LANDBRUKSPOLITIKK
Et lengre opphold under forsvinningsferden er besøket hos den gamle ungdomsvennen og adelsmannen Aymeric, som driver familiegården i Normandie. Her møter vi et Frankrike som er ødelagt av globalisering, melkekvoter og EUs liberale fellesskapspolitikk. Verden slik den var er på hell, og bøndene sliter med å møte en ny virkelighet.

PARALLELL TIL VIRKELIGHETEN
Retorikken i denne delen av romanen er til forveksling lik den Trygve Slagsvold Vedum kunne brukt. Men bøndene i Houellebecqs bok er nok mer desperate enn ulvemotstanderne i Innlandet. Utstyrt med jaktgevær, traktorer og landrovere går Aymeric og hans likesinnede til voldelig opprør. Parallellen til virkelighetens gule vester er umulig å overse.

EUROPA I KRISE
Bakteppet er ikke bare et Frankrike, men et Europa i krise. I boken får både spanjoler, rumenere og nordmenn, men spesielt nederlendere, sine pass påskrevet. Utfallene er mange og halvrasistiske. Å sette merkelapper på andre folkeslag og minoriteter er en egen sportsgren for Houellebecq. Noen ganger ler vi høyt, andre ganger blir vi ettertenksomme.

HARDE VIRKEMIDLER
Serotonin byr på hardere virkemidler enn vi er vant til, selv fra denne kanten. Michel Houellebecq overgår de fleste i skildring av politisk ukorrekthet, overgrep og destruktiv atferd – men han gjør det på en finurlig og uangripelig måte som nesten overbeviser leseren om at alt dette er legitimt og nødvendig.

PIRKER I TABUER
Houellebecq pirker også denne gangen i en rekke tabuer. Seksuelle tabuer er det kanskje ikke så mange igjen av i vårt samfunn. Men å få grumset inn med teskjeer i en litterær roman gjør likevel inntrykk. Enda voldsommere blir det når Houellebecq begir seg inn på pedofili, dyresex og drap. Men forfatteren har klart å gjøre det enkelt for seg selv: det må da være lov å beskrive i detalj hva som befinner seg på en laptop?

«Tendensene til forakt for japanere, homoseksuelle og kvinner avslører at han er ute av stand til å realisere seg selv sosialt i en virkelighet som setter nye betingelser for anerkjennelse og respekt.» Rune Lykkeberg, Klassekampen

IKKE TIL Å STOLE PÅ
Det er likevel ingen grunn til å stole blindt på fortelleren Florent-Claudes beskrivelser. Han både er sterkt neddopet og lider av tvangsforestillinger. Dessuten forteller han historien med svevende og fantasifulle sidesprang i form av hypoteser og ønsketenkning. Det er egentlig opp til leseren om hun eller han vil være med på dette eller ikke.

«Bøkene hans er steder å være hvor jeg blir holdt i hånden av en ensom stakkar, men en intelligent stakkar, en som er betraktelig smartere og mer skadet enn meg, og som fører meg rundt og peker på verden og forteller. Det er sånn jeg vil ha det.» Erlend Loe i Aftenposten

DOMMEDAGSFORTELLING
Houellebecqs romaner leses generelt som dommedagsfortellinger om den vestlige sivilisasjonen. Det er de utvilsomt også. Men bortsett fra det er det vanskelig å vite hvor vi har Michel Houellebecq. Forfatteren gjør da heller ikke noen anstrengelser for å hjelpe oss med å forstå, hverken i mumlende intervjuer eller andre steder. Lagene er flere enn vi først får øye på.

FORFØRER
Houellebecq er en dyktig forfører og fremlegger selv de sykeste tanker på en slik måte at de virker logiske. De desperate handlingene vi støter på i boken virker både tilforlatelige og uunngåelige. Og hvis du er heldig, forakter du deg selv etterpå fordi du lot deg forføre et øyeblikk.

BULJONGTERNING
Det er mye som taler for å innta en dose serotonin i bokform. Som Erlend Loe skrev i Aftenposten, er Serotonin en «buljongterning av mye av det Houelllebecq har drevet med de siste femogtyve årene». Ihuga Houellebecq-fans får (blant annet) mer av det de forventer seg, men med enda sterkere virkemidler. Nye lesere vil kunne glede seg over et nytt fantastisk litterært bekjentskap. For samfunnsbevisste nordmenn burde denne romanen være obligatorisk lesning. Og, i motsetning til hva man skulle tro, er Serotonin også ellevilt morsom. Det er sjelden jeg har ledd så mye under lesningen av en bok.

Menneskekjøtt på menyen. Brutal thriller fra Brasil.

På kort tid har jeg klart å bli superfan av den brasilianske thrillerforfatteren Raphael Montes. Ingen kan levere så brutale og makabre bøker som denne unge advokaten fra Rio de Janeiro. Jeg har nylig avsluttet lesingen av Montes’ siste bok, Jantar secreto – «hemmelig middag».

Noen husker kanskje Raphael Montes fra Perfekte dager, en bok som kom på norsk for rundt et år siden, utgitt på Bazar forlag. Perfekte dager handlet om medisinstudenten Téo, en einstøing som bor sammen med sin handikappede mor. Téo blir forelsket i Clarice, men den eneste måten han kan få henne på, er å kidnappe henne. Det hele utvikler seg til en brutal road movie av en thriller. Jeg fant ut at Téo og Clarice også opptrer i Jantar secreto.

collage monrtes
Raphael Montes. Hvem skulle tro at denne unge, blide advokaten kunne ha så syke tanker og skrive så besettende bøker? Foreløpig er «Perfekte dager» ute på norsk, mens «Jantar secreto» (hemmelig middag) er underveis på flere europeiske språk. Foto: Bel Pedrosa/Cappelen Damm

I «Hemmelig middag» møter vi fire unge menn fra den lille fillelandsbyen Pingo d’Àgua (vanndrypp) som drar til Rio de Janeiro for å studere. De leier en leilighet sammen på Copcabana. Det går så som så med studiene og de har alle sitt å stri med på det personlige plan. Da det viser seg at en av dem har underslått pengene til husleie i flere måneder og gjelden vokser dem over hodet, er gode råd dyre.

Siden en av dem er et kulinarisk geni på kjøkkenet, kommer de opp med ideen om å invitere til eksklusive middager på hjemmeplan, etter mønster av den internasjonale suksessen DinnerWith. De fordeler oppgavene mellom seg. De lager en eksklusiv meny. Men han som har fått i oppdrag å lage web-reklamen, sniffer litt for mye kokain og får ideen om å gjøre om kalvekjøtt til menneskekjøtt – samtidig som han hever kuvertprisen betraktelig.

De blir selvfølgelig ekskludert fra nettstedet. Men den korte tiden annonsen ligger ute får de mange påmeldinger. De fleste fra de øvre lag av befolkningen, de som kjeder seg og er på jakt etter nye opplevelser de kan skryte av. Pengene er allerede forhåndsbetalt inn på konto. Da gjenstår bare ett problem: hvordan skal de skaffe råvarene?

Etter døden er alle dyr like. Hvis kjøttet kommer ferdig pakket, dekket av gjennomsiktig plastfolie, bryr du deg ikke om det. Du bare tar det, steker det og spiser det  uten å tenke på hvor det kommer fra. Og nå står du der og sipper. Vet du hva? Den eneste forskjellen er at jeg ikke er så hyklersk som du er.

måltid
Dette smakte veldig godt da jeg spiste det på Copacabana for to år siden. Men hva om jeg hadde fått vite at det var noe annet enn det jeg trodde? Spiller det egentlig noen rolle, for bak et hvert måltid ligger vel døden? Eller?

Som i den forrige boken Perfekte dager holder Raphael Montes koken hele veien, både språklig og spenningsmessig. Dette er Quentin Tarantino i bokform. Romanen er dessuten sterkt knyttet til tiden vi lever i. Hovedpersonene kommuniserer helst via WhatsApp, reiser med Uber, ser filmer på Netflix og nynner til sanger fra Rihannas siste album.

Åstedet er bydelen Copacabana i Rio de Janeiro, men som vanlig i Raphael Montes’ bøker kunne dette like gjerne vært Manhattan, Marais eller Majorstuen – vi innser at verden er blitt lik overalt. Det som kanskje skiller Raphael Montes fra en skandinavisk krimforfatter er at han er brutalt politisk ukorrekt. Både Brasil og hele verden får gjennomgå. Det finnes overflødige mennesker overalt, gjør det ikke?

Jantar secreto foreligger foreløpig kun på originalspråket (brasiliansk portugisisk) og polsk! Mens du venter på at denne skal komme på et mer tilgjengelig språk, kan det være en god idé å lade opp med Perfekte dager av samme forfatter.  Norsk oversettelse ved Kaja Rindal Bakkejord, utgitt på Bazar forlag i fjor. Også denne boken har et språk og et driv som kan gjøre deg avhengig. I hvert fall hvis du har sans for psykopater.

LES MER OM «PERFEKTE DAGER» HER

Bildet helt øverst: Boligstrøk (Ipanema og Copacabana) i Rio de Janeiro. Våre venner, som inviterer til hemmelig middag i Raphael Montes’ bok, bor omtrent midt på bildet, noen kvartaler inn fra stranden. (Wikimedia Commons)

FORFATTERENS HJEMMESIDE

 

Weekend i Moskva med bøker

Aeroflot fra Oslo til Moskva er fylt opp med pene mennesker. På den ene siden tospråklige par med barn, på vei til ferie hos svigermor. På den andre siden litt eldre turister med tykke guidebøker i fanget. Selv hører vi vel kanskje til den siste kategorien. Bare at i mitt fang ligger det ingen guidebok, men en enorm koloss signert Zakhar Prilepin, en av Russlands store nålevende skjønnlitterære forfattere.

Klosteret har denne våren har tatt norske kritikere med storm. Her både Geir Pollen i Klassekampen og Erika Fatland i Aftenposten skjønt enige, dette er et mesterverk, eminent oversatt av Marit Bjerkeng. Klosteret beskriver liv og skjebner i en sovjetisk arbeidsleir på 1920-tallet. Boken herjet på de russiske bestselgerlistene i tre år og ble belønnet med litterære priser i fleng.

«Til forskjell fra mange skandinaviske samtidsforfattere er ikke Prilepin gjerrig med ordene eller med virkemidlene. Han er en utpreget maksimalist og hver scene får utspille seg over flerfoldige sider, til man formelig kjenner loppene kravle omkring på huden og det iskalde saltvannet trenge inn gjennom klærne.» Erika Fatland i Aftenposten

Jeg leste og leste og likte det jeg leste. Passkontrollen i Moskva er mye enklere enn den i New York, men likevel utrolig langsom. Uber-bilen snegler seg innover mot Moskva sentrum, der jeg betrakter de moderne forstedene med IKEA-skilt og McDonald’s. Alt virker så normalt. Likevel, dette er landet hvor drosjesjåførene ikke snakker politikk. Jeg lurer på om sjåføren hører til de 77 prosentene som stemte på Putin eller om han egentlig kunne tenke seg et mer demokratisk samfunn, sånn som Tyskland. Eller gir han blaffen så lenge han har en ok lønn og kan handle på IKEA og spise en Big Mac i ny og ne? Kanskje er det faktisk sånn at en Angela Merkel ikke hadde klart å holde dette landet sammen?

Slik får du visum til Russland

Vel fremme på det velsmurte hotellet i den glitrende Tverskaja-gaten. De som jobber i resepsjonen er genuint hyggelige og morsomme på en måte jeg sjeldent opplever i andre land. Ja, morsomme. Rommet er lekkert amerikansk og utsikten voldsom. Det virker fryktelig lenge siden Sovjetunionen, Podgorny og Pobeda.

Med putinvenn og ordfører Sergej Sobjanin er Moskva alltid pyntet til fest og julen varer helt til påske. Å være turist i denne byen er en fryd, i motsetning til hva mange nordmenn tror. Severdigheter og flotte parker i fleng. Denne første kvelden spiser vi på et hyggelig sted og får god mat og godt øl. 200 kroner for to. Gjestene ser ut som hvilke som helst gjester i et mer vestlig land. Fulle er de heller ikke. Men Russland slår en også som et land med store motsetninger. En loslitt babusjka selger blomster på fortauet, mens hundre meter lenger nede står luksusbiler av merket Maybach parkert foran hotellet der Frode Berg ble arrestert.

mosk 1
Bøker jeg kom borti mens jeg var i Moskva: Prilepins KLOSTERET, den partiske krigskrøniken hans fra Donbass, Bernhard Mohrs HVORFOR STEMMER RUSSERNE PÅ PUTIN? og Lonely Planet, selv om In Your Pocket på nett er bedre.

Da jeg spiser Marriotts godnatt-sjokolade den kvelden, begår jeg den dumheten å google Prilepin før jeg tar opp boken igjen. Det var da jeg fant ut at forfatteren jeg holdt på å lese hadde forbindelser til et nasjonalistisk parti som til og med var forbudt i Russland. Og han kjempet som russisk frivillig i Donetsk. Jeg sympatiserer som de fleste nordmenn med Ukraina, og fikk dermed umiddelbar lesesperre. Tankene mine gikk til Knut Hamsuns lesere like etter krigen. Men samtidig ble jeg mer interessert i forfatteren. Selv om jeg har vært mye innom propagandamaskinen Russia Today, kunne ikke det alene forklare Zakhar Prilepins engasjement.

1525599404
Dette er en plakat fra Tribeca-festivalen i 2014, der kortfilmen om den heltemodige Zakhar Prilepin i Donbass fikk prisen for beste kortfilm-historie. Ikke uten protester, dette var en film som bare kunne bli laget i Russland!

De mange bildene av Prilepin i uniform og med geværet rettet mot Ukraina gjør meg motvillig enda mer interessert. Jeg googler meg frem til et intervju med franske Le Point hvor Zakhar Prilepin blir spurt om hvorfor han deltar aktivt i Donbass-konflikten. Han svarte at det handler om å erobre og kontrollere landområder. «Omverdenen ber russerne skamme seg fordi de eksisterer», uttaler Prilepin og etterlater ingen tvil om hva han selv mener om Krim-annekteringen. Han er en ivrig forkjemper for at Russland skal erobre tilbake det han ser på som russisk land, i første rekke nå Donbass. Siden jeg er innom franske nettsider, bestiller jeg like godt den nye utgivelsen av Prilepin på amazon.fr – «Ceux du Donbass», De fra Donbass. Så har jeg den i postkassen når jeg kommer hjem.

Ukrainske Kyiv Post kan neppe sies å være helt upartisk, men heller ikke så upålitelig som sin fiendtlige motpart Russia Today. Her leser jeg at Prilepin står i løpende kontakt med Putin. Ifølge den ukrainske nettavisen skal han ha ringt til den russiske presidenten og uttrykt engstelse for at Ukraina skulle igangsette en offensiv mens verdens øyne var rettet mot Fotball-VM. Til det skal Putin ha svart at «i så fall vil det få alvorlige følger for Ukrainas selvstendighet».

I disse tider er det i hvert fall Russland som er på fremmarsj, ikke Ukraina. Mens Putin fremstår som normaliteten selv ved siden av Trump, mens EU i fullt alvor lurer på om de skal lempe på restriksjonene, mens fotballturistene i disse dager forbløffes av nyoppussede storbyer de aldri før hadde hørt om, mens broen til Krim er ferdigstilt og åpnet på rekordtid, slår det russiske fotballaget Spania. Russland får virkelig vist seg frem i disse dager. Sterke menn ordner opp når de får gjøre som de vil.

Jeg tar opp «Klosteret» igjen. Litt motvillig, fordi Prilepin synes at Russland har rett til å voldta naboland. Men språket og fortellerevnen til Zakhar Prilepin er for bra til at jeg klarer å la være å lese mer. «Mennesket er mørkt og fryktinngytende, men verden er menneskelig og varm.» Russland er også mørkt og fryktinngytende når man betrakter det utenfra. Men når du er her som turist, fremstår Russland som et oppegående, sympatisk og vennlig land. Og jeg får meg ikke til å tro at dette er en glasert overflate som Putin har forordnet. Kanskje er det bare russerne som ikke er så verst mennesker, likevel?

Noen bøker som kan skape Russland-følelse, enten du skal dit eller ikke:

Zakhar Prilepin: KLOSTERET. Det siste tiårets store litterære roman fra Russland. Den ble tildelt utmerkelsen Bolsjaja kniga («Den store boka»), og lå tre år i strekk på hjemlige bestselgerlister. Slutten av 1920-tallet, Solovki-øyene i Kvitsjøen: Innenfor murene til det eldgamle ortodokse klosteret har den unge Sovjetunionen opprettet den første straffekolonien i det som senere skal bli kjent som Gulag. Hit kommer 27-årige Artjom, uten at vi får vite hva han er dømt for. Bare at han tilhører de «vanlige kriminelle» og ikke den store gruppen av politiske fanger.

Bernhard Mohr: HVORFOR STEMMER RUSSERNE PÅ PUTIN? Denne boken brukte jeg med stort hell som en slags reiseguide til Moskva tidligere i år. I 2006 flyttet Bernhard Mohr til Moskva – en enslig nordmann på en russisk arbeidsplass på en tid da mange ennå anså at en demokratisk utvikling i Russland var både mulig og sannsynlig. Ti år etter drar han tilbake for å møte de gamle kollegene for å få svar på det ene overskyggende spørsmålet: Hvorfor stemmer russerne på Putin? Hvorfor fortsetter de å støtte opp under et for vestlige øyne stadig mer undertrykkende regime?

Gard Sveen: BJØRNEN. Dette er en spennende, norsk krim, som kanskje er mest med på å gjenskape det bildet vi har av Russland fra den kalde krigens dager. Den spiondømte Arvid Storholt blir drept hjemme i huset sitt. Storholt var kjent som Norges største spion og ble arrestert i 1987. Storholt ble tilbudt betydelig strafferabatt om han hjalp den norske sikkerhetstjenesten med opplysninger om en annen sovjetisk spion som ble kalt Bjørnen.

Erika Fatland; GRENSEN. En av de beste beretningene om Russland er denne boken. Erika Fatland gjorde noe originalt da hun skulle skrive om verdens største land. Hun reiste ikke til Russland, hun reiste rundt det. Ikke uten grunn er dette blitt en internasjonal bestselger.

Zakhar Prilepin: Ceux du Donbass. Jeg har skaffet meg den franske utgaven. Det er en kronikk fra en pågående krig, skrevet med stor kjærlighet til folket i den selvproklamerte Donetsk-republikken. En bok som begynner med de sytti ortodokse kirkene som er blitt ødelagt av de ukrainske regjeringsstyrkene, her i det lille hjørnet av Stor-Russland. Altså ikke balansert. Men viktig.

 

En prisbelønt roman fra Angola

I sommer, eller det som må betegnes som en uvanlig varm vår og forsommer, har jeg lest noen bøker liggende i gresset i parken. Den boken som satte mest spor er en bok fra Angola, med den vanskelige tittelen «Allmenn teori om glemsel». José Eduardo Agualusas prisbelønte roman handler om en portugisisk kvinne som stenger seg inne i leiligheten i Luanda da revolusjonen kom til Angola i 1975.

IMG_0244
Min kollega Bernhard lånte meg «Allmenn teori om glemsel». En ganske så lettlest bok i sommergresset, men en bok som gir mye å tenke på etterpå.

Allmenn teori om glemsel (teoria geral do esquecimento) utkom på Bokvennen i 2017. Denne romanen handler om Ludovica Fernandes Mano fra Lisboa, som via omveier har bosatt seg i den portugisiske kolonien Angola, Hun bor sammen med søsteren og hennes ektemann i øverste etasje i en boligblokk i Luanda.

Da den kommunist-støttede frigjøringsbevegelsen inntar Luanda, blir plutselig alt annerledes. De hvite koloniherrene er ikke lenger ønsket og volden griper om seg. Alt er lov i kampen for å frigjøre Angola og hevne den portugisiske undertrykkelsen. Revolusjoner er mange ganger berettiget, men sjelden fredelige.

Romanens hovedperson Ludovica, Ludo, er hvit og dermed er hun plutselig også blitt en svært så synlig fiende av det nye Angola. Søsteren og svogeren kommer aldri tilbake fra et ærend, de er sannsynligvis skutt eller tatt til fange. Ludo er redd, hun tenker at hun ikke kan gå ut uten å risikere det samme. Hun skal fortsette å være redd i tredve år.

Ludo finner noen byggematerialer og murer opp en vegg i korridoren slik at leiligheten blir skjult for alle som tar seg inn i blokken. Hun livnærer seg på grønnsaker hun kan dyrke på balkongen og duer som hun klarer å fange. Varme får hun ved å lage bål av møblene, og etter hvert også av bøkene hun elsker. Jeg leser de siste bøkene om igjen, dem jeg ikke vil brenne. Jeg har brent de vakre stemmene som har holdt meg med selskap i alle disse årene.

Ludo lever isolert fra omverdenen, men følger litt med ved å observere fra balkongen og lytte til naboens samtaler gjennom veggen. Hun våkner ofte av skudd, se folk bli jaget gjennom gatene eller lastebiler fulle av lik. I naboleiligheten er det ofte menn som krangler og roper.

I motsetning til hva man skulle tro, er dette en vakker bok. José Eduardo Agualusa skildrer livet til Ludo med stor ømhet, der hun skriver dagbok og dikt på veggene i leiligheten. Bruddstykkene hun får med seg av det som skjer utenfor blander seg med minner fra Ludos tidligere liv.

Forholdene endrer seg også til det bedre den dagen hun blir kjent med gutten Sabalu, som forsøker å bryte seg inn i leiligheten hennes. Vi forstår at mye av det vi har lest hittil i boken har dreid seg om fremmedfrykt og rasismens absurditeter. Redselen for det som er annerledes har ødelagt mange land. Dette er ikke bare en bok om Angola.

Jeg ser deg speide forskremt ut av vinduene, som et barn som kikker under sengen, redd for monstrene der.

José Eduardo Agualusa er selv hvit angolaner og en av de mest omtalte forfatterne i den portugisisktalende del av verden. Han har flere ganger vunnet høythengende litterære priser. Han ble tildelt The Dublin Literary Award 2017 for denne boken. Christian Rugstad står for den norske oversettelsen.

Image (1)
Det nye Luanda har vokst i rekordfart de siste årene. Muligens var det noe av dette Ludo så fra leiligheten sin i de 30 årene hun levde innesperret.

Bildene er tatt av min gode venninne Sonja Helene Hauge da hun var på ferie i Angola. Det går nemlig også an, bare man overvinner angsten for det fremmede.

 

 

To bøker om Nord-Korea

Jeg har alltid vært fascinert av diktaturer. George Orwell. Sovjetunionen. Chile. DDR. Turkmenistan. Nord-Korea. Jeg er ikke så interessert i selve den politiske analysen. For meg dreier det seg mer om reisen inn i det uforståelige, føle stemningen og hva disse statene gjør med menneskene som bor der. Jeg har selv hatt anledning til å besøke noen få av disse diktaturene mens de eksisterte. Men mine reiser har stort sett måttet foregå gjennom andre, gjennom litteraturen. Til gjengjeld sluker jeg alt jeg kommer over om disse landene. Spesielt Nord-Korea.

Langs Russlands grense
Den mest interessante reisen jeg foretok til Nord-Korea i fjor var med Erika Fatland i hennes storslagne bok «Grensen». Kapitlet hennes om Nord-Korea – riktignok en liten del av boken – er spennende lesning. Erika Fatland får mye ut av lite fordi hun observerer godt og tøyer grensene. Ingen tvil om at hun må ha vært et mareritt for de påpasselige nordkoreanske guidene.

Hvem har størst atomknapp?
Nå i begynnelsen av 2018, mens den uberegnelige Trump og den like uberegnelige Kim-Jung-un ser ut til å skulle møtes for å sammenligne atomknapper, har jeg kastet meg over to nyere bøker om Nord-Korea. Begge er like spennende lesning som George Orwells «1984».

Novellesamling under radaren
Den ene er en skjønnlitterær novellesamling som min kollega Anne Fløtaker klarte å slå kloa i og få utgitt på Cappelen Damm. Ikke mange kommer til å lese den, det er en bok av den typen som glir under radaren. Like fullt er Bandis «Anklage» den aller beste boken jeg noensinne har lest om Nord-Korea, fordi det er en stemme fra innsiden. For virkelig å forstå noe, er det ingenting som slår skjønnlitteraturen. Disse novellene som forfatteren har smuglet ut av det lukkede landet gir vitnesbyrd fra en verden vi i Vesten aldri får innblikk i. «Anklage» virket så sterkt på meg at jeg kun klarte å lese en novelle om dagen.

Problemer vi ikke visste eksisterte
Vi blir kjent med ulike individer som lever i Nord-Korea. Disse personene kommer opp i problemstillinger vi ikke visste eksisterte. Dermed blir historiene også som å lese en krimroman hvor vi ikke klarer å gjette slutten før på siste side.

Å trekke for gardinene hjemme kan være farlig
Den lojale partikvinnen Han Gyenoghee må finne en nødløsning da hennes to år gamle sønn reagerer med frykt og illskrik på det store portrettet av Karl Marx og all den grelle pynten dagen før Nasjonaldagen. I panikk trekker hun for gardinene hjemme i leiligheten. Dette er det noen som ser og innrapporterer.

Bygning fem, sjette etasje, leilighet nummer tre. Etter arbeidstid fra klokken seks på ettermiddagen til neste morgen før arbeidstid er vinduene tildekket med blå tykke gardiner. Det er merkelig. Det kan være en hemmelig beskjed.

Med Terje Albregtsen på reise
En annen som har sett Nord-Korea gjennom vinduer, er tidligere NRK-journalist Terje Albregtsen. Å følge ham og hans kone på reise med buss gjennom Nord-Korea denne helgen har vært en fin opplevelse. Han formidler på en fin og imponerende detaljert måte alle de bildene han ikke fikk lov å ta. I motsetning til Erika Fatland tærer ikke Terje Albregtsen på guidenes tålmodighet, men også han får mye ut av lite – takket være et enormt for- og etterarbeid, som vi bare aner. I tillegg kommer den imponerende tankevirksomheten han gjennomgår mens han stirrer ut av bussvinduene på disse turene rundt i landet. Turer som har til hensikt å slite ut turistene slik at de ikke får noen egentlig kontakt med landet og folket.

Grundig research
I boken «Fasciststaten Nord-Korea», utgitt på Kolofon forlag, er vi på gruppetur i et svært så annerledes land. Det er nesten så vi er der selv, for Terje Albregtsen skildrer inngående alle detaljer. Gjennom detaljene kan vi nemlig få vite mye om det vi ikke får se. Og forfatteren har gjort så grundig research på forhånd (eller etterpå?) at han vet når vi passerer fangeleir 14 eller Nord-Koreas forskningssenter for kjernekraft. Guidene (de jobbet alltid to og to) opplyser selvsagt ikke noe om dette, det er jo ikke en gang sikkert at de visste det. På en utflukt som er så planlagt at de kun kan stanse på forhåndsgodkjente toaletter for å tisse.

Kunnskapsrik og analytisk
«Fasciststaten Nord-Korea» er en spennende reise både fordi den er er så regissert og preget av forbud, men også fordi Terje Albregtsen tilfører så mye kunnskap og analyse han henter fra et annet sted. Vi merker at vi har med en forfatter som tenker og analyserer mye – og at han har et personlig ståsted. Det er med på å gjøre boken levende. Og jeg kan bare forestille meg hvor mange timer han har brukt i etterkant på å studere detaljer i bildene han klarte å få tatt.

Storebror ser deg uansett
Jeg tenker at for min del er det ikke så farlig om Nord-Korea er kommunistisk eller fascistisk. Venstresiden, altså kommunistene, har alltid hatt et bedre budskap å selge inn enn høyresidens fascister. Men i praksis er det vel sånn at begge ideologier virker like undertrykkende og onde på menneskene som er tvunget til å leve under dem. Storebror ser deg uansett om du er klassefiende eller av en annen rase.

Kampen for den ideologiske samlingen pågikk over hele landet i hver by i en uke etter feiringen. Hver enhet ordnet med møterom der de installerte skrivebord og partisekretærene talte med skarp stemme og smalt i skrivebordet. Foran skrivebordet sto folk med bøyd hode og sukket oppgitt mens de bet seg i leppa og svelget tunge tårer.
(Fra Bandis novelle «Spøkelsesbyen»)