Fire timer i Lisboa

Det er noe eget med det å komme uggen ut av nattflyet fra Rio de Janeiro. Flyplassen i Lisboa er kald, fuktig og rå. Det er tidlig på morgenen, egentlig før noen portugisere har tenkt å stå opp. De som har tenkt på det, står allerede i kø foran innsjekkingen til Frankfurt og London.

Ingen lademulighet
Det er altfor lenge til flyet går. Den første timen tilbringer jeg på en benk i den triste avgangshallen mens jeg iakttar at gitterportene til Starbucks og Replay langsomt dras opp. Tiden går utrolig langsomt og jeg skulle ønske jeg var hjemme i Oslo. Ikke finner jeg noe sted å lade mobiltelefonen heller. De ledige stikkontaktene er opptatt av sovende rumenere.

Ingen spøk
Da det begynner å lysne, sånn ved halv åtte-tiden, finner jeg en taxi og ber om å bli kjørt til sentrum. Sjåføren er en av disse eldre portugiserne som ikke forstår brasiliansk, det skjer av og til i dette landet. Det faller som regel sammen med at heller ikke jeg forstår noe tilbake – språket hans er enda mer vokalfattig enn det man skulle tro var mulig. Det er ingen fast takst, ei heller taksameter. Jeg tar det som en spøk når sjåføren sier at jeg kan betale det jeg synes det er verdt. Såpass forstår jeg. Men noen spøk er det ikke. Jeg gir ham 13 euro, noe som ser ut til å være en god del mindre enn han forventet.

lisboa yyNyspylt fortau
Café Nicola på Rossio-plassen har nettopp åpnet dørene. Det lukter nyspylt fortau og nystekt julekake. Et tysk ektepar nyter tretten grader utendørs, det er nok kaldere der de kommer fra. Selv har jeg vennet meg til temperaturene på den andre siden av havet og søker ly ved den lille elektriske ovnen innendørs. 

Hyggelig på den portugisiske måten
Servitrisen er hyggelig på den portugisiske måten, det vil si uten smil eller åpningsfraser av noe slag. Jeg forsøker meg med at siden jeg er i Lisboa bør jeg vel prøve både egg og bacon og den lokale pastel de nata, samt kaffe og juice. Aner jeg et lunt glimt i øynene hennes under det avmålte nikket? Jeg liker å tro det. Jeg har aldri trodd at portugisere er uvennlige med vilje, de kan bare virke sånn når de kutter ut alt det unødvendige. Litt som når man bare avslutter en telefonsamtale uten å si ha det på amerikanske filmer. Egg og bacon blir servert med to store pølser mens jeg sniker meg til å lade mobiltelefonen via kontakten bak meg.

Opp langs trikkeskinnene
Ute har temperaturen steget enda to grader. Turistene benker seg på utecafeene for stor frokost som de kan velge fra fargerike plastplansjer. Jeg går ned via Rua Augusta til Comercio-plassen hvor solen varmer overraskende godt. Det store juletreet i stål og plast virker litt malplassert selv om det snart er jul. Jeg kjøper en Fernando Pessoa-t-skjorte og noen andre julegaver i souvenirbutikken før jeg klatrer opp langs trikkeskinnene til Cidade Alta.

lis lis

Saramagos dagbok
I Rua Garrett er Livraria Bertrand i ferd med å åpne. Her finner jeg frem til boken jeg lette forgjeves etter i Brasil: Cadernos de Lanzarote av José Saramago. Den nyutgitte dagboken hvor han har beskrevet sitt besøk i Oslo i 1994 og menneskene han møtte. Deriblant lille meg, en av de få i forlaget Cappelen som snakket en form for portugisisk den gangen.

Ingen vekslepenger
Jeg sikrer meg ett eksemplar. Ved kassen har de ikke vekslepenger, om jeg ikke har noe «mais pequeno», noe «mer lite»? Akkurat det stusser jeg litt over for jeg har lært meg at det heter «mindre» også på det herværende språket. Jeg forstår i hvert fall hva han sier. Snart står jeg ute på gaten med en sort papirpose påtrykket ordet «Saudade», ordet som bare eksisterer på portugisisk og i fado.

Atten grader og sol
Miradouro de São Pedro de Alcântara er byens mest romantiske utsiktspunkt. Her er det fin utsikt over elven og slottet og deler av Lisboa. Lisboa-vinteren har steget til atten grader og sol. På en ledig benk åpner jeg den nyinnkjøpte Saramago-dagboken.

Saramago var to ganger i Norge
Hele to ganger hadde jeg gleden av å ta imot ham i Norge sammen med min dyktige kollega Aase Gjerdrum. Aase fikk ham utgitt på norsk lenge før han fikk nobelprisen. Mellom de to Saramago-besøkene lærte jeg meg å bruke konjuktiv, husker jeg. Å bli rettet på av en stor forfatter, var ikke noe man kunne ta lett på.

Vinen kostet en formue
Nå er altså en av mine største opplevelser udødeliggjort i denne boken. Det var mye jeg selv ikke husket, blant annet at vi så Kon-Tiki sammen og at vinen vi drakk den kvelden kostet en formue. Nå tror jeg neppe at fremtidens litteraturforskere vil gruble mye over hvem denne «Odd» var, men moro var det likevel å lese. Noen ganger innser man hvor heldig man er som får jobbe med litteraturens mestere.

Ulisses
Svært så fornøyd med formiddagen i Lisboa rusler jeg nedover Rua Garrett, passerer Café A Brasileira, hvor Fernando Pessoa som vanlig sitter utenfor på fortauet. De bittesmå gule trikkene passerer med et metallisk skrik. Litt lenger nede stopper jeg andektig ved mitt Lisboa-høydepunkt, hanskebutikken Ulisses i Rua do Carmo. Jeg har allerede mange bilder av inngangsdøren fra tidligere besøk i Lisboa, men tar likevel et nytt før jeg praier en taxi ut til flyplassen. Det koster 12 euro.

lisboa x

 

 

 

 

Litterær weekend i Lisboa (3), der vannet begynner

Fra tårnet i bydelen Belém kan man se skipene som legger ut mot havet, og herfra har jeg også utsikt til det moderne kultursenteret og de nyoppussede kaiene, der Vasco da Gama la ut fra for over fem hundre år siden.  «Å salte hav, hvor mye av ditt salt er ikke Portugals tårer!» skriver Fernando Pessoa.

Portugiserne har det med havet, akkurat som nordmenn.  Forskjellen er at da portugiserne startet med å utforske verdenshavene, lå verden åpen og ventet på å bli erobret, om enn kanskje noe motvillig. Portugals stolte fortid ligger definitivt på den andre siden av verdenshavene. Det betyr også at i Goa, Moçambique og Angola, og til en mindre grad i det overlegne Brasil, er ikke portugisere nødvendigvis like uomstridte som de er i Europa.

Grunnen til den europeiske sympatien kan være at vi knapt har hørt noe fra Portugal på århundrer og at vårt eget kontinent bare har vært utsatt for José Manuel Barroso og Cristiano Ronaldo, ikke en Pedro Álvares Cabral eller Vasco da Gama. Kanskje er det som det er med nordmenn, at portugisere ikke går an å mislike så lenge det ikke blir for mange av dem?

Her hviler Luís de Camões, i hvert fall ideen om ham

Vasco da Gama  ligger begravet i det enorme klosteret Mosteiro dos Jerónimos litt lenger inn på land her i Belém, bak den enorme barokke parken. Hele anlegget ble bygget for pengene Portugal tjente på krydderhandelen på veien til India.  I samme kloster finner vi også graven tilLuís de Camões. Luís de Camões er Portugals store poet. José Saramago er elsket og Fernando Pessoa blir de aldri ferdig med, men Luís de Camões er Portugals fortid og storhet. Du finner ham overalt, på frimerker i Portugal, på sedler i Angola, i brasilianske skolbøker, på blåmalte veggfliser i Macau og på søyle i Chiado, alltid lett gjenkjennelig med det ene gjenklistrede øyet og laurbærkrans på hodet.

Luís de Camões skal ha vært en villbasse. Oppveksten hans i en fattig familie tidlig på 1500-tallet er diffus, men han står tydelig frem som utsvevende student i Lisboa, hvor han hadde flere turbulente affærer med prominente damer, blant annet med kongens søster. Dette jaget ham i fengsel  og senere til en soldattilværelse i Ceuta, den nåværende spanske enklaven på Afrikas nordkyst. I et slag ved Gibraltar mistet Camões det høyre øyet. I 1553, antagelig for å roe ham ned, ble han sendt ut på en ekspedisjon til India.  Dette ble begynnelsen på en lang tjenesteperiode på portugisiske krigsskip. Camões deltok i erobringen av verden og lærte å kjenne de fleste kroker og kriker av imperiet mellom Portugal og Øst-Timor. I Goa begynte han å legge grunnlaget for enda en karriere. Han skrev dikt.

Luis de Camões var en villbasse

Luís de Camões døde i 1580, men skulle bli med videre i historien. I 1912 publiserte Fernando Pessoa et essay hvor han varslet en ny gullalder og en ny superpoet som skulle detronisere Camões. Pessoa hadde allerede da flere planer for seg selv. Men mellom de to lå et helt imperium, og der Camões deltok i fødselen, var Pessoa vitne til oppløsningen. Heldigvis for Pessao holdt han ideen og drømmen som like virkelige som det vi vanligvis kaller virkelighet.

Saramago og Camões, en gang på 1990-tallet

José Saramago, på sin side, som var mer til stede i det håndfaste Portugal, døpte hunden sin for Camões. Saramago hevdet han alltid ble inspirert av ham: Da Camões kom til vårt hjem, var jeg den eneste som skjønte at han ikke var en puddel, men en portugisisk vannhund, skrev Saramago så sent som i 2009. En myteomspunnet og sjøvant rase, som allerede på 1200-tallet skal ha reddet døende seilere opp fra sjøen og som flere århundrer senere skulle oppnå kjendisstatus i Det hvite hus under navnet Bo. For Saramago var forfatteren Camões «en venn, en overraskelse og en samboer», noe som antagelig også gjaldt for hunden med samme navn. Årstallet 1985 under Saramagos dikt røper at det var tiltenkt dikteren, ikke hunden,  men i Portugal kan man aldri være helt sikker.

Luís de Camões er  aller mest kjent for den portuguisiske odysseen fremfor noen, Os Lusíadas (lusiadene). Den ble fullført en gang på 1550-tallet og beskriver Vasco da Gamas oppdagelse av India, i tillegg til å glorifisere også andre deler av Portugals stolte historie.

Luís de Camões skrev Portugals nasjonalepos

Lusofon er fellesbetegnelsen på det portugisiskspråklige og jeg har lenge trodd at dette med ordet luso kom av det portugisiske ordet for lys, luz. Men ordet kommer  – muligens -fra myten om Lusus som dannet den portugisiske nasjon. En myte som forøvrig skal være feilaktig. Lusus har visstnok aldri eksistert, men klarte å gi navnet sitt videre til fellesskapet av portugisisisktalende land over hele verden. Så hvis Lusus har fått både nasjonalepos og et imperium oppkalt etter seg, så eksisterer han kanskje likevel? Ikke lett å bli klok på Portugal. Beboerne i Lisboa kalles forresten «salatblader», en etterlevning etter arabertiden, da dette var en slags kjøkkenhave for inntrengerne.

Pastéis de Belém

Bydelen Belém er imidlertid kjent for en spise langt fra salatblader, nemlig pastéis de Belém, som i motsetning til pastéis de nataikke er fylt med fløtevaniljekrem, men med eggeplomme. Turister kommer fra hele verden for å spise dem i det enorme gamle bakeriet Antiga Confeitaria de Belém, som har servert lekkerbiskener siden 1837. For en gangs skyld tar Rough Guide feil, det er faktisk mulig å få plass her. Denne januardagen er det bare tre japanere foran oss i køen og vi inntar fire pastéis og en god espresso ved disken. Også her er betjeningen hyggelig, jeg tør ikke tenke på hvordan den ville vært hvis stedet hadde ligget i Paris.

Disse kakene skal ha oppstått fordi klostrene i middelalderens Portugal brukte så mye eggehvite til å stive klær, særlig nonnedraktene, og derfor satt igjen med masse eggeplommer som de måtte finne på noe lurt å bruke til. Dermed oppstod skikken med søtt bakverk basert på eggeplomme og sukker (eller før det honning), noe umiskjennelig portugisisk, som også spredde seg til koloniene. En variant heter forøvrig barriga de freira, nonnemage, sikkert for at nonnene skulle føle seg skyldige i all eggehvitesløsingen.

Jeg vet ikke om Luís de Camões likte pastéis, men mye taler vel for det.  De fikk sikkert servert masse av det når ekspedisjonene kom tilbake til Lisboa igjen og lengtet seg nok syke etter pastéis mens de var på sjøen. Men da Luís de Camões’ levninger ble  flyttet inn i klosteret i 1880, var produksjonen av pastéis de Belém flyttet ut til de nærliggende bakerier seksti år tidligere. Det sies at kisten i klosteret ikke huser Luís de Camões, men levningene etter en annen mann siden dikterens opprinnelige grav ble offer for jordskjelvet i 1755. I Portugal er ikke dette så farlig så lenge man beholder ideen om at det er Luís de Camões som er stedt til hvile i klosteret. Pastéis de Belém oppleves også som veldig ekte.

Lenger bortover langs Tejo, der trikkelinje 15 går og hvor forfatteren Ricardo Reis steg i land for seksti år siden, ligger de nyoppussede kaiene med lekre barer og den fantastiske bokhandelen Ler Devagar (les sakte). Noen metrostasjoner, faktisk ganske mange, lenger bort, på den helt andre siden av byen, men fremdeles ved vannet, ligger et av Europas største akvarier – ikke helt upassende i en by og et land som er svært knyttet til havet. En lang bro og en taubane binder det enorme området sammen. Kjøpesenteret Vasco da Gama har tre etasjer og romslige innendørs gågater, med rislende vann over glasstaket. Noen må ha glemt å regne om kvadratmeterne til euro.For en nordmann virker det utopisk at noe slikt kan ha kommet i stand. Folk her skal tydeligvis ha et sted å være når det regner og blåser som verst. Det slår meg at vi gjerne kan være en rollemodell for resten av verden der oppe i nord, men moro er det neimen ikke.

Månefisken i Lisboa svømmer rolig blant portugisiske krigsskip.

I det enorme oceanariet nyter byens befolkning en vinterlørdag innendørs. Her svømmer både sverdfisk og norsk torsk. Ingen portugisiske vannhunder å se, men pingviner, lundefugler og otere gjør seg til for publikum. Månefisken, denne uvirkelige skapningen som ser ut som den kommer fra en annen tid og en annen dimensjon, er min og mange andres favoritt.

Men her duver også portugisiske krigsskip. Portugisiske krigsskip, leser vi på plakaten, kan påtreffes i alle tropiske hav. Angrep fra portugisiske krigsskip er sjelden dødelig, men er svært smertefullt, og panikk kan føre til drukning. Portugisiske krigskip er i de senere årene blitt observert en rekke ganger i middelhavsområdet rundt Spania, og er til og med funnet skylt i land på strender i England. Maneten har neppe fått navnet uten grunn. Vi kan vel egentlig bare la tankene fare og se for oss portugisernes fremferd for fem hundre år siden.

«Skip på veg ut til langferd, Kvifor er det at eg, ulikt dei andre, Ikke saknar deg når du er ute av syne? Fordi når eg ikkje ser deg, så har du slutta å eksistere. Og å sakne det som ikkje eksisterer, Er å kjenne seg knytt til ingenting; Det er ikkje skipet, men oss sjølve vi saknar.» Alberto Caeiros mest kjente dikt rører ved noen av mine egne tanker. I morgen tidlig skal skipet, eller flyet for å være helt nøyaktig, legge ut fra Lisboa, med meg selv om bord. Til landet jeg ikke savner når det er ute av syne, fordi det kanskje ikke eksister. For hvordan kan et land hvor det hefter noe usømmelig ved nytelsen, i det hele tatt eksistere? Og jeg husker brått at snøsørpa fremdeles ligger tykk på Paulsen-kaia. 

Litterær weekend i Lisboa (2) med Fernando Pessoa og flere andre

Hvis noen skulle si til meg at det er absurd å snakke om noen som aldri har eksistert, ville jeg svare at det heller ikke finnes bevis på at Lisboa noensinne har eksistert, eller jeg som skriver dette, eller hva du ellers måtte finne på å nevne. Omtrent sånn lyder et sitat av Fernando Pessoa. Fernando Pessoa er Portugals mest kjente litterære skikkelse. Etter sin død i 1935 lever han i beste velgående videre i bøkene, på t-skjorter, handlevesker, kaffekrus og postkort her i Lisboa. Selv om mange portugisere aldri har lest noe av ham, kan du være sikker på at de kjenner mange av hans berømte sitater. José Saramago er riktignok en høyt elsket forfatter og belønnet med nobelprisen, men det er Fernando Pessoa som Portugal og Lisboa aldri blir ferdig med. Det er det flere grunner til.

Oppe i Rua Garrett er det krise-salg i en kombinert bokhandel og plateforretning. Masse fine bildebøker fra Taschen til halv pris av hva du betaler hos Ark.  Betjeningen er hyggelig på en måte jeg ikke er vant til. En egen trygghet som ikke trenger å bevises. Fra underetasjen lyder tonene fra gruppen Madredeus, en av de få portugisiske gruppene jeg kjenner til og liker: Og byen kaller de Lisboa, men det er bare elven som er virkelig, bare elven er vannets hjem, hjemmet til byen hvor jeg ble født. Jeg forstår at det noe med vannet her i Portugal. Som Norge er også dette landet vendt mot havet, ikke mot sitt eget kontinent. Men samtidig styres Europa av en portugiser. Er det sånn at portugisere klarer å gjøre og være flere ting på én gang? Hvis de da eksisterer på ordentlig. Er det mulig at Lisboa ikke finnes, som Fernando Pessoa og Madredeus antyder?  Virkelighet er muligens et relativt begrep i Lisboa, i hvert fall endrer min følelse for byen seg hele tiden.

Omtrent her leste Ricardo Reis nyheten om at Fernando Pessoa var død.

 

 

 

 

 

 

 

 

I 1935 legger den britiske atlanterhavsdamperen Highland Brigade til kai i denne illusjonen av en by, «hvor havet slutter og jorden begynner», slik José Saramago beskriver den i sin roman Det året Ricardo Reis døde. Om bord er forfatteren Ricardo Reis, på vei hjem til Lisboa etter noen år i frivillig eksil i Rio de Janeiro. Etter å ha installert seg på hotellet nede ved havnen, begir han seg opp mot Rua Garrett. Der, omtrent oppe ved statuen av nasjonalpoeten Luís  de Camões, studerer han avisene i kiosken. Fernando Pessoa døde stille for to dager siden og hans bortgang har gjort et uutslettelig inntrykk på byens intellektuelle.   For denne dikteren var ikke bare én, men flere. Fernando Pessoa var samtidig Álvaro de Campos og Alberto  Caeiro og Ricardo Reis. Men det siste må være en feil, tenker Ricardo Reis, siden han nettopp er hjemkommet fra Brasil, frisk og rask, og står her og leser om Fernando Pessoas død, som inntraff for to dager siden.

A Brasileira i Rua Garrett er Lisboas mest berømte café

A Brasileira, litt lenger ned i gaten, i en sen nattetime: Jeg tviler på at Pessoa spiste mikrotint spinatpai her, akkompagnert av  øldrikkende nederlendere, slik vi gjør. I Lisboa stenger matserveringen tidlig, med visse unntak, og i dag klarte vi ikke å bli sultne før halv elleve. Et stort glass av kirsebærlikøren ginja, eller ginginha, gir imidlertid et snev av gamle dager.

Fernando Pessoa, Álvaro de Campos og Alberto  Caeiro og Ricardo Reis var ofte på A Brasileira, og at de gikk hit sammen. Noen ganger traff også Álvaro de Campos og Alberto  Caeiro hverandre uten de andre to, Caeiro var læremesteren til den mye yngre de Campos.  I den nyutgitte Alberto Caeiros poesi-samlingen fra Flamme forlag leser vi at diskusjonene ofte gikk livlig mellom de fire – ofte var de mange flere -forfattervennene. Eller som Álvaro de Campos beskriver det: Ein av dei mest interessante samtalene med Caeiro, var ein vi hadde i Lisboa, saman med heile gruppa, der vi snakka om omgrepet realitet. (…)Før eg heldt fram, for å seie eit eller anna eg no har gløymt, snudde Fernando Pessoa seg mot Caeiro: «Sei meg ein ting» (og peikte med sigaretten): «Korleis ser du på ein draum? Er ein draum verkeleg eller ikkje?» Kan man kanskje gradere virkelighet, slik at en drøm er mindre virkelig enn en ting? Og er ideen om Lisboa mindre virkelig enn brosteinen i gatene? På fortauet utenfor sitter Fernando Pessoa og blir fotografert sammen med tyske turister.

Fernando Pessoa  brukte sitt eget navn når det passet, men inntok samtidig ulike roller og navn for å kunne betrakte og skrive med forskjellig ståsted. Rundt hundre ulike personligheter utgjorde til slutt forfatteren Fernando Pessoa. Onde tunger ville ha det til at Lisboas intellektuelle miljø var så lite at han måtte finne opp noen å snakke med. Men Pessoa skal ikke ha likt å snakke med andre virkelig mennesker – hva nå det måtte være –  han var hverken særlig sosial eller særlig sjarmerende. Derimot likte han å la sine ulike personer kritisere hverandre og diskutere med hverandre i offentligheten, altså hovedsaklig i tidskrifter og aviser.

Mangfoldig blir et svakt ord når det gjelder Ferando Pessoa. Han var Portugals fire største forfattere helt alene.

Mangfoldig blir altså et svakt ord i denne sammenhengen. Fernando Pessoa var Portugals «fire store» helt på egen hånd:  Álvaro de Campos var en portugisisk ingeniør med britisk utdannelse. Ricardo Reis var lege med en spesiell interesse for den latinske kulturen. Han emigrerte til Brasil og skulle altså først vende hjem etter Fernando Pessoas død.  Så var det Alberto Caeiro, bondepoeten som bare hadde fullført grunnskolen og skrev såkalte gjeterdikt sterkt knyttet til naturen og det opprinnelige.  Alberto Caeiro døde så altfor tidlig og det var Álvaro de Campos’ store sorg at han ikke fikk besøkt ham før han døde. Henger du fortsatt med? Det skulle bli enda mer komplisert.

Nesten femti år etter forfatterens – atså Fernando Pessoas – død ble Uroens bok utgitt. Boken bærer Fernando Pessoas navn, men er egentlig skrevet av den udugelige kontoristen Bernardo Soares. Bernardo Soares takler ikke virkeligheten, til det er han for sensitiv. Når han går forbi en frukthandler på gaten, lurer han på om han skal kjøpe bananer, men lurer samtidig på om fruktselgeren vil selge ham bananer slik man bør selge bananer og om han selv vil være i stand til å kjøpe bananene slik man bør kjøpe bananer. Noen frukthandel blir det ikke av slikt. Som Bernardo Soares sier det selv, «å finne måter å ikke agere på har alltid vært mitt fokus og min personlighet». Når han ser ut av vinduet og observerer helt alminnelige ting som en takstein, er følelsen så sterk at han holder på å bli revet i filler. Pessoa kalte selv denne følsomme skapningen for en forkrøplet utgave av seg selv. Det holdt ikke til en helt selvstendig litterær karriere og Bernardo Soares måtte nøye seg med å være et såkalt halv-heteronym. Det er forøvrig Christian Rugstad som har oversatt Uroens bok til norsk, i tillegg til at han har tatt hånd om Det året Ricardo Reis døde.

Lenger opp i smugene i Chiado ligger fadobarene. Med ungdommens Amália Rodrigues-traumer sterkt i minne, blir redningen Ricardo Reis’ bar, hvor de serverer brasilianske mega-caipirinhaer til femti kroner halvliteren og hvor DJ-en spiller remix-låter av Human League. Både den piercede jenta bak disken og og den unge forsamlingen er svært sympatiske og vennlige, nesten uhørt i en «kul og hipp bar», selv om den ikke står i Rough Guide Lisboa. Jeg er ikke lenger så sikker på hvor gammel jeg er eller om alder er et virkelig begrep. Sikkert er det at Lisboa stadig viser frem nye – virkelig eller uvirkelige – sider av seg selv og noen av dem blir jeg veldig forelsket i.  Andre misliker jeg.

På vei til hotellet i Avenida da Liberdade holder dopselgerne stand og de afrikanske uteliggerne har installert seg med gode dundyner i vindusåpningene til Banco do Brasil. På fjernsynet er den tyske utgaven av et sjekkeshow det nærmeste du kommer Norge. Jeg faller omsider i søvn, men rekker å glede meg over at det gjenstår enda en dag i denne merkelige byen.

 

De fine nynorske sitatene er tatt fra Øystein Vidnes’ gjendiktining av Alberto Caeiros poesi. Dette er andre innlegg fra en litterær weekend i Lisboa. Fortsettelse kommer, og den skal handle mer om portugisernes forhold til vann.

Litterær weekend i Lisboa (1): Forventning

 

Ikke alle liker sardiner

Portugal har aldri vært mitt favorittland. Jeg synes det er noe rart med det. Portugisere har noe norsk ved seg. Og da tenker jeg ikke bare på tørrfisken eller at noen sunnmøringer er besynderlig latinske av utseende. På den iberiske halvø, som på den skandinaviske, er det ett land som er stort og et annet som er lillebror. Alle har et bilde av Spania, det er dit vi vil. Men Portugal? Jeg har fått for meg at Portugal ikke eksisterer annet enn som i motsetning til Spania, på samme måte som Norge ikke ville vært Norge uten Sverige å måle seg mot. Et land som er en underdog på Europa-kartet og som sliter med å definere seg selv og sin kultur. Jeg har alltid sett på Portugal som en slags sydlig variant av Norge, bundet sammen i et skjebnefellesskap med en strøm av klippfisk. Utafor.

De nye norske Rough-guidene fra Cappelen Damm er fine. Lekre, ryddige og to the point. Akkurat Lisboa-utgaven har jeg vært spent på. Dette er byen som selv utgaven fra 1988 ikke klarte på være slem mot. Sånn sett er det mindre som skilller gammel og ny utgave her enn det som er tilfelle for Barcelona. Som den lojale Cappelen Damm-medarbeider jeg er, leser jeg meg opp på Vasco da Gama og portvin,lekre restauranter og «hippe barer og klubber», et uttrykk som går igjen i den nye generasjons Rough Guides. Guidene som er et must for selvbevisste reisende som skal ha med seg det beste livet har å by på. Ikke lenger frynsete kanter og alternative opplevelser som det var i disse reisebøkene på 80-tallet. De reisende har fått penger og guiden forteller hva de bør se og gjøre.  Men hippe klubber kunne vel like gjerne vært Barcelona. Eller Roma? Så hva er egentlig så spesielt med Portugal og Lisboa? For å berike flylektyren noe har jeg også vært oppe hos mine kolleger i Flamme forlag og lånt en helt fersk samling av den portugisiske bondepoeten Alberto Caeiro, oversatt av Øystein Vidnes. Alberto Caeiro levde samtidig med enn annen kjent forfatter, nemlig Ricardo Reis, som senere skulle emigrere til Brasil. Jeg kommer senere tilbake til begge og forholdet mellom de to.

Jeg har vært i Portugal før. Jeg husker  det altfor dyre Hotel Avenida Palace i Lisboa i 1988, hotellet var forfallent med gulldusker og hadde svarte bakelittelefoner med dreieskive, jeg husker at passasjerene på lokalbussene manglet fortenner, at maten var lite raffinert og at nattelivet i Lisboa var overraskende avant-garde, men det er jeg jo for gammel til nå.  Jeg husker som sagt også at The Rough Guide to Portugal, årgang åttitall, ikke en gang orket å være slem mot landet, slik den pleide å være mot andre land. Det er bare spanjoler som er slemme mot portugisere. Med samme rett som svensker er slemme mot Norge. Filmen Carlota Joaquina handler om den spanske prinsessen som 11 år gammel ble sendt over grensen som barnebrud i 1785 og møtte et folk tyggende på helstekte høner, hoffet i Lisboa var mørkt og depressivt sammenlignet med det sofistikerte livet på spanske kongeslott. Omtrent den samme følelsen fikk jeg selv da jeg krysset grensen fra spanske Galicia tidlig en gang på 1980-tallet, det var som om noen hadde skrudd på en tidsbryter.

Mens vi forbigående befinner oss over det urbane Europa

TAP flyr daglig fra Oslo nonstop. Flyvertinnene er definitivt ikke-glamorøse og viser at latinske kvinner ikke nødvendigvis må være jålete og bruke masse sminke. Det slår meg at Norge og Portugal har mye bondskhet til felles og at vi har noe å vinne på det, samtidig som det kan gjøre oss til tapere. Jeg bestemmer meg for at Portugal er landet og folket som vi ikke kan mislike, med mindre vi skulle være fra Angola eller Guinea Bissau.

Middagen ombord er bacalhau med hardkokte poteter og kan egentlig minne litt om traumene fra norske middagsbord på 50-tallet. Vinen er imidlertid mye bedre enn jeg husker den for tyve år siden. Jeg dukker vekselvis ned i Rough Guide og portugisisk bondepoesi, mens vi – rent forbigående – flyr over det urbane Europa.

I følge Rough Guide bør jeg glede meg til  å bli umiddelbart glad i Lisboa, der den ligger på en klynge åser med utsikt over den brede elvemunningen til Tejo, og hvor den fantastiske beliggenheten og den uanstrengte skjønnheten gjør et stort inntrykk. Selv er jeg ikke sikker. Bare tanken på fire dager med skjærende fado. Jeg er ikke god på dette med klaging og sårhet. Jeg fikk min overdose av Amália Rodrigues gjennom åpne vinduer på Studentbyen i 1975. Bacalhau er vondt. Portvin er noe søtt skvip. Dessuten har jeg problemer med å forstå det ekstremt vokalfattige språket i Portugal. Tingene ligger ikke til rette, for å si det sånn.

Amália Rodrigues

Turen på over fire timer gir meg litt tid til å studere mine medpassasjerer. De portugisiske passasjerene sitter stille og leser bok,  mens de norske passasjerene roper på mer vin og konjakk til kaffen.  Portugiserne hadde sin gullalder for lenge siden, ikke nå, og de vet det antagelig – uten at det plager dem nevneverdig.  Jeg tør ikke tenke på hva de norske tenker, men vet at det er mye de ikke vet.  Det slår meg at til tross for sin stolte fortid har aldri den lille reken Portugal funnet det nødvendig å skrike til verden at den er en hummer.

Utenfor flyplassen henger noen arbeidsledige ungdommer som vil bomme røyk. Jeg forstår hva de sier. Taxisjåføren er hyggelig og skal ha bare åtte euro, det er halvparten av hva det skal koste ifølge Rough Guide.  Dette får meg til å huske at jeg er veldig glad i José Saramago og at han også var fra Portugal.  Jeg er klar for å bli forelsket i Lisboa, tyve år etter en dårlig date.

Mørk og klaustrofobisk thriller fra Rio de Janeiro

En eksepsjonelt spennende thriller er nettopp utkommet på Bazar forlag. Den heter Perfekte dager og er skrevet av Raphael Montes fra Rio de Janeiro. På kort tid er Raphael Montes blitt et hett navn i Brasil, og boken Perfekte dager har også satt ham på kartet i fjorten andre land. Dette er en forfatter som har mange jern i ilden samtidig.

Inspirert av film
Raphael Montes sa i et intervju med avisen Estado de Minas denne uken at han er sterkt inspirert av film. Favoritt-regissørene er Tarantino, Haneke og brødrene Coen i tillegg til Almodóvar. Miksen av vold og svart humor er også tydelig i boken Perfekte dager, som nå skal bli film. Flere av bøkene hans er allerede oppført som teaterstykker.

montes estado de minas
 Raphael er pop. Denne måneden var det enda en teateroppsetting av Raphael Montes’ bok Perfekte dager – denne gangen i Belo Horizonte. I den anledning ble forfatteren intervjuet om sin forkjærlighet for Tarantino, svart humor og vold. Du finner det igjen i boken. 

Grotesk førstebok
Den første boken til Raphael Montes ble utgitt i 2012. Den het Suicidas (Selvmordere) og handler om en gruppe studenter som samlet seg i en kjeller for å ta livet av seg ved hjelp av russisk rulett. Perfekte dager ble til fordi forfatterens venner og familie var sjokkert over de groteske detaljene i den første boken. Kunne han ikke skrive om kjærlighet i stedet? Det kunne han.

Psykologisk thriller
Man skal kanskje lete en stund før man kommer frem til kjærligheten i denne psykologiske og grotesk voldelige thrilleren av en bok. Hovedpersonen i boken er medisinstudenten Téo. Han er en einstøing som bor sammen med sin handikappede mor og morens hund. Téo har ingen venner og ingen kjæreste. Moren frykter at han kan være homo.

Følelsen av kontroll 
Den eneste personen Téo liker er Gertrudes. Gertrudes er liket han holder på å dissekere på anatomistudiet. Téo er stø på hånden og god med skalpellen. Han liker å ha Gertrudes under seg på bordet, å kjenne musklene og innvollene hennes dele seg under hans kyndige grep. Selve lukten av formalin virker opphissende på ham. Samtidig er Téo en rasjonell person som har gode argumenter og en logisk forklaring på det han gjør. Noen av oss ville nok kalt ham psykopat, men i denne romanen er det psykopaten som forteller og kontrollerer historien.

En potensiell kjæreste
På en fest Téo motvillig går på – moren vil jo at han skal finne seg en dame – treffer han den fremmelige Clarice. Hun deler fornavn med Brasils store intellektuelle forfatter Clarice Lispector, et poeng som skal henge med oss utover i boken. Clarice hater alle henvisninger til Lispector, det har hun hørt så mange ganger før. Hun kommer til å få høre det mer.

Den eneste måten å få henne på
Clarice representerer alt det Téo i sin selvkontrollerende verden tar sterk avstand fra. Hun røyker og drikker, hun har et avslappet forhold til viktige samfunnsspørsmål og er til og med åpen for å ha sex med andre jenter. Og er det noe Téo har problemer med, så er det homofili. Téo blir likevel betatt av Clarice og bestemmer seg for at henne skal han ha. Den eneste måten han kan få det til på er å kidnappe henne. Og det er akkurat det han gjør.

collage montes
Clarice er ikke like fornøyd under hele kjøreturen opp mot Teresópolis i fjellene ovenfor Rio de Janeiro. Der oppe, i de vakre landskapene som også er kjent for produksjonen av hagegnomer, dukker det snart opp virkelige dverger – og de to får rikelig med tid til å utforske hverandre. 

 

En voldelig road movie
Hvis du nå tror jeg har røpet hele handlingen, tar du fryktelig feil. Det er nå boken begynner. Clarice, som skriver på en road movie hun har kalt Perfekte dager, blir tatt med på en reise mot sin vilje. På et romantisk sted oppe i fjellene ved Rio de Janeiro skal de to bli bedre kjent og planlegge en felles fremtid, godt hjulpet av Téos kunnskaper fra legestudiet og diverse innkjøp av medisiner og verktøy. For det som mangler i forholdet og hos partneren kan man jo bare endre på, ikke sant?

En pageturner av en bok
Dette er en pageturner av en bok. Ingenting av det du tror skal skje, skjer. Samtidig skjer det mye annet. Ingen andre enn psykopater vil kunne gjette seg til slutten. Unn deg gjerne noen Perfekte dager med Raphael Montes. Det kommer mer fra denne skremmende dyktige brasilianeren, han er bare 23 år.

Bildet øverst: Raphael Montes fotografert av Stefan Martino. Besøk gjerne Raphael Montes på Facebook. https://www.facebook.com/raphael.montes.31

Samanta Schweblin: Smertefullt om en økologisk katastrofe

Har du tenkt på at de vakreste tomatene i supermarkedet kanskje er de farligste? spurte den argentinske forfatteren Samanta Schweblin under intervjuet jeg laget med henne i forrige uke. Intervjuet kan du nå lese på Cappelen Damms nettmagasin Forlagsliv.

På bildet ser du Samanta Schweblin sammen med Signe Prøis, som har oversatt romanen Feberdrøm til norsk.

Økologisk katastrofe
I intervjuet forteller Schweblin om den den økologiske katastrofen som danner bakteppet for hennes roman Distancia de rescate (Feberdrøm på norsk) og hvordan hun gjennom sin skrivemåte forsøker å påvirke leseren i en bestemt retning.

Leseren må gjøre mesteparten av arbeidet
Samanta Schweblin overlater gjerne mest mulig av bøkene sine til leseren. Hun mener at hun selv kun står for halvparten av arbeidet, resten er opp til oss å formulere inne i hodene våre. Derfor er det da heller ingen enkel bok vi får i fanget med Feberdrøm. Det er en strengt komponert roman som innbyr til litterær analyse. Faren er at det kan stanse der og at boken ikke når videre ut. For, som Samanta Schweblin selv sier, Feberdrøm er ikke en fiksjon – dette skjer i virkeligheten.

De vakre soyaåkrene
Forestill deg følgende (også dette har skjedd i virkeligheten): Du er turist og sitter på bussen i Cordoba-regionen i Argentina. Du beundrer de irrgrønne soyaåkrene mot knallblå himmel og sol. Du tar frem kameraet for å ta bilde. Damen i setet ved siden av deg iakttar dette med et trist smil og sier: «Ja, det er kanskje vakkert. Men vær klar over at bak skjønnheten ligger det en stor fare. Og myndighetene våre har latt det skje». Du merker plutselig at det er i ferd med å bli sent og at solen kaster lange skygger.

Lar oss føle smerten
Det er svært annerledes å lese en vitenskapelig artikkel om genmanipulert soya og hvordan den infiltrerer maten vår enn å lese om dette i Schweblins roman. Feberdrøm formidler reaksjoner og prosesser hos menneskene som blir rammet. Ved å antyde og ved å bruke bestemte teknikker oppnår Samanta Schweblin at også leseren føler smerten og redselen.

soyabønner
Genmanipulert soya kan være vakkert å se på og har betydd enorme inntekter for Argentina. Men bak skjønnheten lurer en økologisk katastrofe av dimensjoner.

Det er for sent
Det er ingenting på utsiden av Feberdrøm som kan advare leseren, som forteller hva du har i vente, annet enn å love deg en litterær opplevelse av rang. Derfor er det for sent når du merker at de grønne åkrene er blitt din fiende og i ferd med å omringe din idylliske tilværelse. Nå er det veldig lite tid igjen. Det er for sent å redde både dine kjære og deg selv.

En bok å legge i fryseren
Den danske anmelderen i Weekendavisen mente at dette er en bok man må legge i fryseren etter at den er lest, slik at den ikke kommer etter deg om natten. Akkurat sånn er det å lese Samanta Schweblin. En forfatter som lar seg inspirere av alt som gjør vondt ifølge henne selv. I litteraturen kan hun utforske alt det hun ikke forstår, redsler for død og tap, og hva uforutsette situasjoner kan gjøre med mennesker.

Bergingsavstand
Selve tittelen på boken har gjort livet vanskelig for oversettere og forleggere i mange land. Originaltittelen Distancia de rescate, som er beholdt i de latinske land, henspiller på den variable avstanden en mor opplever hun har til barnet sitt, den tiden hun opplever hun det vil ta for å komme barnet til unnsetning hvis noe uforutsett skulle skje. Oversetter Signe Prøis kaller det i boken for bergingsavstand. På norsk har imidlertid boken fått tittelen Feberdrøm, slik den har i engelskspråklige land – Fever Dream. I Tyskland heter boken Gift (gift), også det en tittel som gir uhyggelige assosiasjoner.

En bok som bør leses av mange
Alle de ulike titlene viser på hver sin måte hvor urovekkende og mangefasettert Samanta Schweblins lille roman er. Dette er en viktig bok som fortjener å bli lest av mange.

Rio de Janeiro. As antiprincesas do Brasil.

RIO DE JANEIRO, EM JULHO 2016: Uma das grandes experiencias literárias deste ano para mim foi «A Hora da Estrela» de Clarice Lispector. Talvez tenha sido uma boa coinciedencia que eu estivesse no Rio de Janeiro quando li. Mas esse pequeno romance é um «aperitivo» que muitos noruegueses podem apreciar. Aquilo que os jornalistas nao conseguem passar do Brasil, este pequeno livro de 77 páginas consegue.
A mídia norueguesa mostra muito e com sensacionalismo assuntos do Brasil ultimamente. Não são todos que conseguem entender que o Brasil só continua a ser o Brasil. Um acontecimento esportivo não mudou o país. Enquanto as tropas australianas mudam-se de volta à cidade olímpica, eu aproveitei o dia para um tour no centro histórico do Rio. O que eu percebi foi que que – de fato – agora as coisas estão ficando prontas em tempo record, proteçoes e cercas já estão sendo retiradas e na semana passada não eram ainda os  Jogos Olímpico, certo? Aquilo que não ficar pronto pode ser coberto com murais e pinturas criativas. Isso é o Brasil. Sim, eu sei que é dificil se acostumar com isso. Talvez tenhamos canos de esgoto melhores na Noruega, mas quando o assunto é entender outras culturas, ficamos um pouco para trás.

clarice-e-ulisses-300x201Clarice e Ulísses no Leme. É o cão de Clarice, que era obcecado em comer pontas de cigarro deixadas pela dona, que vai guiando as perguntas através do livro.

Na Livraria da Cultura – um antigo cinema – deparei com a nova série Antiprincesas, na seção infantil. Uma série de livros factuais latino-americanos que seria o oposto dos livrinhos infantis cheios de rosas e glitters, dando às criancas uma introdução de pessoas que foram bem-sucedidas exatamente por não terem trilhado o caminho de principes ou princesas dos contos de fadas. Frida, Violeta e Clarice são os primeiros da série. Eu pego logo o livro da última. Clarice viveu como esposa de diplomata na Europa por muitos anos, mas odiava ser «princesa» e decidiu voltar ao Brasil para se tornar uma difícil e engajada escritora. Aqui no livro, tambem podemos ver e conhecer muito sobre seus outros projetos literários. E é um livro que atrai as crianças brasileiras, nao só os adultos. Eu fico me perguntando, meio malvado, se as crianças norueguesas teriam lido e se interessado se houvesse um livro sobre Knut Hamsun, por exemplo. Eu duvido.

Há muita besteira comercial aqui no Brasil. Os programas infantis na TV são quase grotescos. Mas realmente dito, voce pode esquecer o mito das mulatas sambando nas ruas e dos garotos roubando carteiras – a não ser que voce vá procurar por ambos, o que muitos turistas no Rio de Janeiro fazem. Acho as crianças aqui muito melhor criadas do que na Noruega. Aqui podemos passar por um grupo de jovens nas ruas sem medo, um pouco diferente do que seria nos bairros nobres de Oslo. Um povo que acorda cedo e gasta horas para ir e voltar ao colégio não tem tempo a perder. Um povo que não pediu pelas Olimpíadas, mas sim por melhor saúde, melhor transporte e mais segurança. E apesar de todas as profecias de fim dos tempos, a vida aqui continua como ela é. Com o melhor e o pior de si, tudo ao mesmo tempo.
Muito aconteceu aqui nos últimos 20 anos. Algumas decadas atrás a maioria iria pensar como Macabéa, a heroína do romance, querendo ser uma estrela de cinema ou modelo. Jogador de futebol. Mas hoje em dia pergunto aos filhos dos meus amigos brasileiros e – independentemente de classe social – querem ser advogados, médicos e economistas. Ou outra coisa que dependa de educação específica. Como a minha amiga Ângela faz. Nos últimos dez anos ela tem ajudado na limpeza e manutenção da minha casa aqui no Rio. Sempre temos boas conversas. Ângela é uma das pessoas que me ensinou muito sobre o que é a vida do país por debaixo das superfícies que brilham. Ângela trabalha em duas residências e estuda de noite, está no terceiro ano. Ela está se especializando como chefe de cozinha e já conseguiu um estágio num hotel de luxo em Copacabana, que ela vai conseguir mantendo ainda os dois empregos. Ela quer ascender, ela quer crescer. Como a maioria dos brasileiros, Ângela sente vergonha dos políticos lá do Planalto. Mas tendo tantas coisas a fazer em um dia em que 24 horas passam tão rápido, é melhor não gastar a cabeça pensando em coisas que não oferecem muita esperança. Ela já gasta algumas horas apenas no ir e vir entre casa e emprego. No tempo livre ela assiste aos mesmos programas de TV que eu assisto,  ou apenas passeia pelas páginas do Facebook. Ângela veio da mesma parte do pais que veio a heroína Macabéa do romance de Clarice Lispector. E agora estamos de volta ao assunto: minha experiência literária com «A hora de Estrela».
Talvez eu tenha ficado mais impressionado pelo fato de eu ter lido enquanto estava no Rio de Janeiro – e pude fazer caminhadas nos lugares em que se passavam no livro. Mas esse pequeno romance se sustenta por si próprio. O livro mostra o que jornalistas do meu país nunca conseguiram mostrar com clareza.

clarice-to-bøker

«Clarice Lispector para meninas e meninos», escrito por Nadia Fink e ilustrado por Pitu Saá. Traduzido do espanhol por Sieni Maria Campos. «Stjernens time» foi lançado na Noruega pela editora Bokvennen em 2015, traduzido por Ida Munck.

A jovem Macabéa veio de uma área  pobre, do estado do Alagoas, para tentar a sorte no Rio de Janeiro, ainda nos anos 70, quando o Brasil era uma ditadura. Macabea tem sorte e consegue um emprego de datilógrafa num escritório no centro do Rio. Mesmo tendo sobrevivido uma criação difícil junto a sua solitaria tia. Ela nunca se vê nua no espelho por se envergonhar. E mesmo que ela não tenha a beleza que achava necessária, ela consegue um namorado. Ele se chama (coincidentemente) Olímpico. Olímpico mente sobre seu passado para se tornar uma pessoa mais atrativa, o que não é muito anormal na sociedade daqui. Assim como sonha Macabea em se transformar numa estrela de cinema, como Marilyn. Algumas vezes ela chega mais perto do seu sonho, quando ela consegue beber uma coca-cola.

Macabéa e Olímpico andam de mãos dadas, se beijam e trocam frases sem muito conteúdo, uma vez que nenhum dos dois tem muito assunto a falar. E como Macabéa foi criada para acreditar que a relãção homem-mulher era uma coisa desprezível, Olímpico procura se satisfazer das lacunas abertas com a mais  voluptuosa Gloria. Como disse Clarice Lispector: não se reclama quando não tem ninguém para ouvir a reclamação. Isso ainda aconteceu nos anos 70, e por isso, bem pior do que hoje em dia. Abandonada e sozinha, a jovem heroína vai a uma cartomante – o que ainda hoje algumas pessoas fazem no Brasil quando em dificuldades. A cartomante, após um pequeno pagamento, conta a Macabéa que ela vê no seu futuro uma grande mudança, que ela se transformará numa estrela. Mostra-se que a hora da estrela virá de maneira inusitada e que Macabea finalmente terá a esperada sorte, – mas não vamos dizer logo aqui o final…
O narrador é um escritor masculino. O escritor ficticio conta como a personagem principal chega a ele num momento em que ele vê um toque de tristeza nos olhos de uma jovem mulher. A história se combina com a voz da própria escritora Clarice Lispector. Bonito, intelectual e majestoso ao mesmo tempo. Pode ser que a voz que ouvimos , ditas pela voz do escritor ficticio Rodrígo SM, seja a voz de Clarice Lispector dizendo: O que escrevo é mais do que invenção, é minha obrigação contar sobre essa moça entre milhares delas. E dever meu, nem que seja de pouca arte, o de revelar-lhe a vida. Porque existe o direito ao grito. Então grito.
Ainda garota, Clarice escrevia histórias que nunca terminavam, mesmo quando a personagem principal morria. Ou como mostra no livro Antiprincesa: sabia que Clarice Lispector frequentemente acaba um texto de uma maneira que o leitor pode dar sua própria continuidade?