Menneskekjøtt på menyen. Brutal thriller fra Brasil.

På kort tid har jeg klart å bli superfan av den brasilianske thrillerforfatteren Raphael Montes. Ingen kan levere så brutale og makabre bøker som denne unge advokaten fra Rio de Janeiro. Jeg har nylig avsluttet lesingen av Montes’ siste bok, Jantar secreto – «hemmelig middag».

Noen husker kanskje Raphael Montes fra Perfekte dager, en bok som kom på norsk for rundt et år siden, utgitt på Bazar forlag. Perfekte dager handlet om medisinstudenten Téo, en einstøing som bor sammen med sin handikappede mor. Téo blir forelsket i Clarice, men den eneste måten han kan få henne på, er å kidnappe henne. Det hele utvikler seg til en brutal road movie av en thriller. Jeg fant ut at Téo og Clarice også opptrer i Jantar secreto.

collage monrtes
Raphael Montes. Hvem skulle tro at denne unge, blide advokaten kunne ha så syke tanker og skrive så besettende bøker? Foreløpig er «Perfekte dager» ute på norsk, mens «Jantar secreto» (hemmelig middag) er underveis på flere europeiske språk. Foto: Bel Pedrosa/Cappelen Damm

I «Hemmelig middag» møter vi fire unge menn fra den lille fillelandsbyen Pingo d’Àgua (vanndrypp) som drar til Rio de Janeiro for å studere. De leier en leilighet sammen på Copcabana. Det går så som så med studiene og de har alle sitt å stri med på det personlige plan. Da det viser seg at en av dem har underslått pengene til husleie i flere måneder og gjelden vokser dem over hodet, er gode råd dyre.

Siden en av dem er et kulinarisk geni på kjøkkenet, kommer de opp med ideen om å invitere til eksklusive middager på hjemmeplan, etter mønster av den internasjonale suksessen DinnerWith. De fordeler oppgavene mellom seg. De lager en eksklusiv meny. Men han som har fått i oppdrag å lage web-reklamen, sniffer litt for mye kokain og får ideen om å gjøre om kalvekjøtt til menneskekjøtt – samtidig som han hever kuvertprisen betraktelig.

De blir selvfølgelig ekskludert fra nettstedet. Men den korte tiden annonsen ligger ute får de mange påmeldinger. De fleste fra de øvre lag av befolkningen, de som kjeder seg og er på jakt etter nye opplevelser de kan skryte av. Pengene er allerede forhåndsbetalt inn på konto. Da gjenstår bare ett problem: hvordan skal de skaffe råvarene?

Etter døden er alle dyr like. Hvis kjøttet kommer ferdig pakket, dekket av gjennomsiktig plastfolie, bryr du deg ikke om det. Du bare tar det, steker det og spiser det  uten å tenke på hvor det kommer fra. Og nå står du der og sipper. Vet du hva? Den eneste forskjellen er at jeg ikke er så hyklersk som du er.

måltid
Dette smakte veldig godt da jeg spiste det på Copacabana for to år siden. Men hva om jeg hadde fått vite at det var noe annet enn det jeg trodde? Spiller det egentlig noen rolle, for bak et hvert måltid ligger vel døden? Eller?

Som i den forrige boken Perfekte dager holder Raphael Montes koken hele veien, både språklig og spenningsmessig. Dette er Quentin Tarantino i bokform. Romanen er dessuten sterkt knyttet til tiden vi lever i. Hovedpersonene kommuniserer helst via WhatsApp, reiser med Uber, ser filmer på Netflix og nynner til sanger fra Rihannas siste album.

Åstedet er bydelen Copacabana i Rio de Janeiro, men som vanlig i Raphael Montes’ bøker kunne dette like gjerne vært Manhattan, Marais eller Majorstuen – vi innser at verden er blitt lik overalt. Det som kanskje skiller Raphael Montes fra en skandinavisk krimforfatter er at han er brutalt politisk ukorrekt. Både Brasil og hele verden får gjennomgå. Det finnes overflødige mennesker overalt, gjør det ikke?

Jantar secreto foreligger foreløpig kun på originalspråket (brasiliansk portugisisk) og polsk! Mens du venter på at denne skal komme på et mer tilgjengelig språk, kan det være en god idé å lade opp med Perfekte dager av samme forfatter.  Norsk oversettelse ved Kaja Rindal Bakkejord, utgitt på Bazar forlag i fjor. Også denne boken har et språk og et driv som kan gjøre deg avhengig. I hvert fall hvis du har sans for psykopater.

LES MER OM «PERFEKTE DAGER» HER

Bildet helt øverst: Boligstrøk (Ipanema og Copacabana) i Rio de Janeiro. Våre venner, som inviterer til hemmelig middag i Raphael Montes’ bok, bor omtrent midt på bildet, noen kvartaler inn fra stranden. (Wikimedia Commons)

FORFATTERENS HJEMMESIDE

 

Weekend i Moskva med bøker

Aeroflot fra Oslo til Moskva er fylt opp med pene mennesker. På den ene siden tospråklige par med barn, på vei til ferie hos svigermor. På den andre siden litt eldre turister med tykke guidebøker i fanget. Selv hører vi vel kanskje til den siste kategorien. Bare at i mitt fang ligger det ingen guidebok, men en enorm koloss signert Zakhar Prilepin, en av Russlands store nålevende skjønnlitterære forfattere.

Klosteret har denne våren har tatt norske kritikere med storm. Her både Geir Pollen i Klassekampen og Erika Fatland i Aftenposten skjønt enige, dette er et mesterverk, eminent oversatt av Marit Bjerkeng. Klosteret beskriver liv og skjebner i en sovjetisk arbeidsleir på 1920-tallet. Boken herjet på de russiske bestselgerlistene i tre år og ble belønnet med litterære priser i fleng.

«Til forskjell fra mange skandinaviske samtidsforfattere er ikke Prilepin gjerrig med ordene eller med virkemidlene. Han er en utpreget maksimalist og hver scene får utspille seg over flerfoldige sider, til man formelig kjenner loppene kravle omkring på huden og det iskalde saltvannet trenge inn gjennom klærne.» Erika Fatland i Aftenposten

Jeg leste og leste og likte det jeg leste. Passkontrollen i Moskva er mye enklere enn den i New York, men likevel utrolig langsom. Uber-bilen snegler seg innover mot Moskva sentrum, der jeg betrakter de moderne forstedene med IKEA-skilt og McDonald’s. Alt virker så normalt. Likevel, dette er landet hvor drosjesjåførene ikke snakker politikk. Jeg lurer på om sjåføren hører til de 77 prosentene som stemte på Putin eller om han egentlig kunne tenke seg et mer demokratisk samfunn, sånn som Tyskland. Eller gir han blaffen så lenge han har en ok lønn og kan handle på IKEA og spise en Big Mac i ny og ne? Kanskje er det faktisk sånn at en Angela Merkel ikke hadde klart å holde dette landet sammen?

Slik får du visum til Russland

Vel fremme på det velsmurte hotellet i den glitrende Tverskaja-gaten. De som jobber i resepsjonen er genuint hyggelige og morsomme på en måte jeg sjeldent opplever i andre land. Ja, morsomme. Rommet er lekkert amerikansk og utsikten voldsom. Det virker fryktelig lenge siden Sovjetunionen, Podgorny og Pobeda.

Med putinvenn og ordfører Sergej Sobjanin er Moskva alltid pyntet til fest og julen varer helt til påske. Å være turist i denne byen er en fryd, i motsetning til hva mange nordmenn tror. Severdigheter og flotte parker i fleng. Denne første kvelden spiser vi på et hyggelig sted og får god mat og godt øl. 200 kroner for to. Gjestene ser ut som hvilke som helst gjester i et mer vestlig land. Fulle er de heller ikke. Men Russland slår en også som et land med store motsetninger. En loslitt babusjka selger blomster på fortauet, mens hundre meter lenger nede står luksusbiler av merket Maybach parkert foran hotellet der Frode Berg ble arrestert.

mosk 1
Bøker jeg kom borti mens jeg var i Moskva: Prilepins KLOSTERET, den partiske krigskrøniken hans fra Donbass, Bernhard Mohrs HVORFOR STEMMER RUSSERNE PÅ PUTIN? og Lonely Planet, selv om In Your Pocket på nett er bedre.

Da jeg spiser Marriotts godnatt-sjokolade den kvelden, begår jeg den dumheten å google Prilepin før jeg tar opp boken igjen. Det var da jeg fant ut at forfatteren jeg holdt på å lese hadde forbindelser til et nasjonalistisk parti som til og med var forbudt i Russland. Og han kjempet som russisk frivillig i Donetsk. Jeg sympatiserer som de fleste nordmenn med Ukraina, og fikk dermed umiddelbar lesesperre. Tankene mine gikk til Knut Hamsuns lesere like etter krigen. Men samtidig ble jeg mer interessert i forfatteren. Selv om jeg har vært mye innom propagandamaskinen Russia Today, kunne ikke det alene forklare Zakhar Prilepins engasjement.

1525599404
Dette er en plakat fra Tribeca-festivalen i 2014, der kortfilmen om den heltemodige Zakhar Prilepin i Donbass fikk prisen for beste kortfilm-historie. Ikke uten protester, dette var en film som bare kunne bli laget i Russland!

De mange bildene av Prilepin i uniform og med geværet rettet mot Ukraina gjør meg motvillig enda mer interessert. Jeg googler meg frem til et intervju med franske Le Point hvor Zakhar Prilepin blir spurt om hvorfor han deltar aktivt i Donbass-konflikten. Han svarte at det handler om å erobre og kontrollere landområder. «Omverdenen ber russerne skamme seg fordi de eksisterer», uttaler Prilepin og etterlater ingen tvil om hva han selv mener om Krim-annekteringen. Han er en ivrig forkjemper for at Russland skal erobre tilbake det han ser på som russisk land, i første rekke nå Donbass. Siden jeg er innom franske nettsider, bestiller jeg like godt den nye utgivelsen av Prilepin på amazon.fr – «Ceux du Donbass», De fra Donbass. Så har jeg den i postkassen når jeg kommer hjem.

Ukrainske Kyiv Post kan neppe sies å være helt upartisk, men heller ikke så upålitelig som sin fiendtlige motpart Russia Today. Her leser jeg at Prilepin står i løpende kontakt med Putin. Ifølge den ukrainske nettavisen skal han ha ringt til den russiske presidenten og uttrykt engstelse for at Ukraina skulle igangsette en offensiv mens verdens øyne var rettet mot Fotball-VM. Til det skal Putin ha svart at «i så fall vil det få alvorlige følger for Ukrainas selvstendighet».

I disse tider er det i hvert fall Russland som er på fremmarsj, ikke Ukraina. Mens Putin fremstår som normaliteten selv ved siden av Trump, mens EU i fullt alvor lurer på om de skal lempe på restriksjonene, mens fotballturistene i disse dager forbløffes av nyoppussede storbyer de aldri før hadde hørt om, mens broen til Krim er ferdigstilt og åpnet på rekordtid, slår det russiske fotballaget Spania. Russland får virkelig vist seg frem i disse dager. Sterke menn ordner opp når de får gjøre som de vil.

Jeg tar opp «Klosteret» igjen. Litt motvillig, fordi Prilepin synes at Russland har rett til å voldta naboland. Men språket og fortellerevnen til Zakhar Prilepin er for bra til at jeg klarer å la være å lese mer. «Mennesket er mørkt og fryktinngytende, men verden er menneskelig og varm.» Russland er også mørkt og fryktinngytende når man betrakter det utenfra. Men når du er her som turist, fremstår Russland som et oppegående, sympatisk og vennlig land. Og jeg får meg ikke til å tro at dette er en glasert overflate som Putin har forordnet. Kanskje er det bare russerne som ikke er så verst mennesker, likevel?

Noen bøker som kan skape Russland-følelse, enten du skal dit eller ikke:

Zakhar Prilepin: KLOSTERET. Det siste tiårets store litterære roman fra Russland. Den ble tildelt utmerkelsen Bolsjaja kniga («Den store boka»), og lå tre år i strekk på hjemlige bestselgerlister. Slutten av 1920-tallet, Solovki-øyene i Kvitsjøen: Innenfor murene til det eldgamle ortodokse klosteret har den unge Sovjetunionen opprettet den første straffekolonien i det som senere skal bli kjent som Gulag. Hit kommer 27-årige Artjom, uten at vi får vite hva han er dømt for. Bare at han tilhører de «vanlige kriminelle» og ikke den store gruppen av politiske fanger.

Bernhard Mohr: HVORFOR STEMMER RUSSERNE PÅ PUTIN? Denne boken brukte jeg med stort hell som en slags reiseguide til Moskva tidligere i år. I 2006 flyttet Bernhard Mohr til Moskva – en enslig nordmann på en russisk arbeidsplass på en tid da mange ennå anså at en demokratisk utvikling i Russland var både mulig og sannsynlig. Ti år etter drar han tilbake for å møte de gamle kollegene for å få svar på det ene overskyggende spørsmålet: Hvorfor stemmer russerne på Putin? Hvorfor fortsetter de å støtte opp under et for vestlige øyne stadig mer undertrykkende regime?

Gard Sveen: BJØRNEN. Dette er en spennende, norsk krim, som kanskje er mest med på å gjenskape det bildet vi har av Russland fra den kalde krigens dager. Den spiondømte Arvid Storholt blir drept hjemme i huset sitt. Storholt var kjent som Norges største spion og ble arrestert i 1987. Storholt ble tilbudt betydelig strafferabatt om han hjalp den norske sikkerhetstjenesten med opplysninger om en annen sovjetisk spion som ble kalt Bjørnen.

Erika Fatland; GRENSEN. En av de beste beretningene om Russland er denne boken. Erika Fatland gjorde noe originalt da hun skulle skrive om verdens største land. Hun reiste ikke til Russland, hun reiste rundt det. Ikke uten grunn er dette blitt en internasjonal bestselger.

Zakhar Prilepin: Ceux du Donbass. Jeg har skaffet meg den franske utgaven. Det er en kronikk fra en pågående krig, skrevet med stor kjærlighet til folket i den selvproklamerte Donetsk-republikken. En bok som begynner med de sytti ortodokse kirkene som er blitt ødelagt av de ukrainske regjeringsstyrkene, her i det lille hjørnet av Stor-Russland. Altså ikke balansert. Men viktig.

 

En prisbelønt roman fra Angola

I sommer, eller det som må betegnes som en uvanlig varm vår og forsommer, har jeg lest noen bøker liggende i gresset i parken. Den boken som satte mest spor er en bok fra Angola, med den vanskelige tittelen «Allmenn teori om glemsel». José Eduardo Agualusas prisbelønte roman handler om en portugisisk kvinne som stenger seg inne i leiligheten i Luanda da revolusjonen kom til Angola i 1975.

IMG_0244
Min kollega Bernhard lånte meg «Allmenn teori om glemsel». En ganske så lettlest bok i sommergresset, men en bok som gir mye å tenke på etterpå.

Allmenn teori om glemsel (teoria geral do esquecimento) utkom på Bokvennen i 2017. Denne romanen handler om Ludovica Fernandes Mano fra Lisboa, som via omveier har bosatt seg i den portugisiske kolonien Angola, Hun bor sammen med søsteren og hennes ektemann i øverste etasje i en boligblokk i Luanda.

Da den kommunist-støttede frigjøringsbevegelsen inntar Luanda, blir plutselig alt annerledes. De hvite koloniherrene er ikke lenger ønsket og volden griper om seg. Alt er lov i kampen for å frigjøre Angola og hevne den portugisiske undertrykkelsen. Revolusjoner er mange ganger berettiget, men sjelden fredelige.

Romanens hovedperson Ludovica, Ludo, er hvit og dermed er hun plutselig også blitt en svært så synlig fiende av det nye Angola. Søsteren og svogeren kommer aldri tilbake fra et ærend, de er sannsynligvis skutt eller tatt til fange. Ludo er redd, hun tenker at hun ikke kan gå ut uten å risikere det samme. Hun skal fortsette å være redd i tredve år.

Ludo finner noen byggematerialer og murer opp en vegg i korridoren slik at leiligheten blir skjult for alle som tar seg inn i blokken. Hun livnærer seg på grønnsaker hun kan dyrke på balkongen og duer som hun klarer å fange. Varme får hun ved å lage bål av møblene, og etter hvert også av bøkene hun elsker. Jeg leser de siste bøkene om igjen, dem jeg ikke vil brenne. Jeg har brent de vakre stemmene som har holdt meg med selskap i alle disse årene.

Ludo lever isolert fra omverdenen, men følger litt med ved å observere fra balkongen og lytte til naboens samtaler gjennom veggen. Hun våkner ofte av skudd, se folk bli jaget gjennom gatene eller lastebiler fulle av lik. I naboleiligheten er det ofte menn som krangler og roper.

I motsetning til hva man skulle tro, er dette en vakker bok. José Eduardo Agualusa skildrer livet til Ludo med stor ømhet, der hun skriver dagbok og dikt på veggene i leiligheten. Bruddstykkene hun får med seg av det som skjer utenfor blander seg med minner fra Ludos tidligere liv.

Forholdene endrer seg også til det bedre den dagen hun blir kjent med gutten Sabalu, som forsøker å bryte seg inn i leiligheten hennes. Vi forstår at mye av det vi har lest hittil i boken har dreid seg om fremmedfrykt og rasismens absurditeter. Redselen for det som er annerledes har ødelagt mange land. Dette er ikke bare en bok om Angola.

Jeg ser deg speide forskremt ut av vinduene, som et barn som kikker under sengen, redd for monstrene der.

José Eduardo Agualusa er selv hvit angolaner og en av de mest omtalte forfatterne i den portugisisktalende del av verden. Han har flere ganger vunnet høythengende litterære priser. Han ble tildelt The Dublin Literary Award 2017 for denne boken. Christian Rugstad står for den norske oversettelsen.

Image (1)
Det nye Luanda har vokst i rekordfart de siste årene. Muligens var det noe av dette Ludo så fra leiligheten sin i de 30 årene hun levde innesperret.

Bildene er tatt av min gode venninne Sonja Helene Hauge da hun var på ferie i Angola. Det går nemlig også an, bare man overvinner angsten for det fremmede.

 

 

To bøker om Nord-Korea

Jeg har alltid vært fascinert av diktaturer. George Orwell. Sovjetunionen. Chile. DDR. Turkmenistan. Nord-Korea. Jeg er ikke så interessert i selve den politiske analysen. For meg dreier det seg mer om reisen inn i det uforståelige, føle stemningen og hva disse statene gjør med menneskene som bor der. Jeg har selv hatt anledning til å besøke noen få av disse diktaturene mens de eksisterte. Men mine reiser har stort sett måttet foregå gjennom andre, gjennom litteraturen. Til gjengjeld sluker jeg alt jeg kommer over om disse landene. Spesielt Nord-Korea.

Langs Russlands grense
Den mest interessante reisen jeg foretok til Nord-Korea i fjor var med Erika Fatland i hennes storslagne bok «Grensen». Kapitlet hennes om Nord-Korea – riktignok en liten del av boken – er spennende lesning. Erika Fatland får mye ut av lite fordi hun observerer godt og tøyer grensene. Ingen tvil om at hun må ha vært et mareritt for de påpasselige nordkoreanske guidene.

Hvem har størst atomknapp?
Nå i begynnelsen av 2018, mens den uberegnelige Trump og den like uberegnelige Kim-Jung-un ser ut til å skulle møtes for å sammenligne atomknapper, har jeg kastet meg over to nyere bøker om Nord-Korea. Begge er like spennende lesning som George Orwells «1984».

Novellesamling under radaren
Den ene er en skjønnlitterær novellesamling som min kollega Anne Fløtaker klarte å slå kloa i og få utgitt på Cappelen Damm. Ikke mange kommer til å lese den, det er en bok av den typen som glir under radaren. Like fullt er Bandis «Anklage» den aller beste boken jeg noensinne har lest om Nord-Korea, fordi det er en stemme fra innsiden. For virkelig å forstå noe, er det ingenting som slår skjønnlitteraturen. Disse novellene som forfatteren har smuglet ut av det lukkede landet gir vitnesbyrd fra en verden vi i Vesten aldri får innblikk i. «Anklage» virket så sterkt på meg at jeg kun klarte å lese en novelle om dagen.

Problemer vi ikke visste eksisterte
Vi blir kjent med ulike individer som lever i Nord-Korea. Disse personene kommer opp i problemstillinger vi ikke visste eksisterte. Dermed blir historiene også som å lese en krimroman hvor vi ikke klarer å gjette slutten før på siste side.

Å trekke for gardinene hjemme kan være farlig
Den lojale partikvinnen Han Gyenoghee må finne en nødløsning da hennes to år gamle sønn reagerer med frykt og illskrik på det store portrettet av Karl Marx og all den grelle pynten dagen før Nasjonaldagen. I panikk trekker hun for gardinene hjemme i leiligheten. Dette er det noen som ser og innrapporterer.

Bygning fem, sjette etasje, leilighet nummer tre. Etter arbeidstid fra klokken seks på ettermiddagen til neste morgen før arbeidstid er vinduene tildekket med blå tykke gardiner. Det er merkelig. Det kan være en hemmelig beskjed.

Med Terje Albregtsen på reise
En annen som har sett Nord-Korea gjennom vinduer, er tidligere NRK-journalist Terje Albregtsen. Å følge ham og hans kone på reise med buss gjennom Nord-Korea denne helgen har vært en fin opplevelse. Han formidler på en fin og imponerende detaljert måte alle de bildene han ikke fikk lov å ta. I motsetning til Erika Fatland tærer ikke Terje Albregtsen på guidenes tålmodighet, men også han får mye ut av lite – takket være et enormt for- og etterarbeid, som vi bare aner. I tillegg kommer den imponerende tankevirksomheten han gjennomgår mens han stirrer ut av bussvinduene på disse turene rundt i landet. Turer som har til hensikt å slite ut turistene slik at de ikke får noen egentlig kontakt med landet og folket.

Grundig research
I boken «Fasciststaten Nord-Korea», utgitt på Kolofon forlag, er vi på gruppetur i et svært så annerledes land. Det er nesten så vi er der selv, for Terje Albregtsen skildrer inngående alle detaljer. Gjennom detaljene kan vi nemlig få vite mye om det vi ikke får se. Og forfatteren har gjort så grundig research på forhånd (eller etterpå?) at han vet når vi passerer fangeleir 14 eller Nord-Koreas forskningssenter for kjernekraft. Guidene (de jobbet alltid to og to) opplyser selvsagt ikke noe om dette, det er jo ikke en gang sikkert at de visste det. På en utflukt som er så planlagt at de kun kan stanse på forhåndsgodkjente toaletter for å tisse.

Kunnskapsrik og analytisk
«Fasciststaten Nord-Korea» er en spennende reise både fordi den er er så regissert og preget av forbud, men også fordi Terje Albregtsen tilfører så mye kunnskap og analyse han henter fra et annet sted. Vi merker at vi har med en forfatter som tenker og analyserer mye – og at han har et personlig ståsted. Det er med på å gjøre boken levende. Og jeg kan bare forestille meg hvor mange timer han har brukt i etterkant på å studere detaljer i bildene han klarte å få tatt.

Storebror ser deg uansett
Jeg tenker at for min del er det ikke så farlig om Nord-Korea er kommunistisk eller fascistisk. Venstresiden, altså kommunistene, har alltid hatt et bedre budskap å selge inn enn høyresidens fascister. Men i praksis er det vel sånn at begge ideologier virker like undertrykkende og onde på menneskene som er tvunget til å leve under dem. Storebror ser deg uansett om du er klassefiende eller av en annen rase.

Kampen for den ideologiske samlingen pågikk over hele landet i hver by i en uke etter feiringen. Hver enhet ordnet med møterom der de installerte skrivebord og partisekretærene talte med skarp stemme og smalt i skrivebordet. Foran skrivebordet sto folk med bøyd hode og sukket oppgitt mens de bet seg i leppa og svelget tunge tårer.
(Fra Bandis novelle «Spøkelsesbyen»)

Fire timer i Lisboa

Det er noe eget med det å komme uggen ut av nattflyet fra Rio de Janeiro. Flyplassen i Lisboa er kald, fuktig og rå. Det er tidlig på morgenen, egentlig før noen portugisere har tenkt å stå opp. De som har tenkt på det, står allerede i kø foran innsjekkingen til Frankfurt og London.

Ingen lademulighet
Det er altfor lenge til flyet går. Den første timen tilbringer jeg på en benk i den triste avgangshallen mens jeg iakttar at gitterportene til Starbucks og Replay langsomt dras opp. Tiden går utrolig langsomt og jeg skulle ønske jeg var hjemme i Oslo. Ikke finner jeg noe sted å lade mobiltelefonen heller. De ledige stikkontaktene er opptatt av sovende rumenere.

Ingen spøk
Da det begynner å lysne, sånn ved halv åtte-tiden, finner jeg en taxi og ber om å bli kjørt til sentrum. Sjåføren er en av disse eldre portugiserne som ikke forstår brasiliansk, det skjer av og til i dette landet. Det faller som regel sammen med at heller ikke jeg forstår noe tilbake – språket hans er enda mer vokalfattig enn det man skulle tro var mulig. Det er ingen fast takst, ei heller taksameter. Jeg tar det som en spøk når sjåføren sier at jeg kan betale det jeg synes det er verdt. Såpass forstår jeg. Men noen spøk er det ikke. Jeg gir ham 13 euro, noe som ser ut til å være en god del mindre enn han forventet.

lisboa yyNyspylt fortau
Café Nicola på Rossio-plassen har nettopp åpnet dørene. Det lukter nyspylt fortau og nystekt julekake. Et tysk ektepar nyter tretten grader utendørs, det er nok kaldere der de kommer fra. Selv har jeg vennet meg til temperaturene på den andre siden av havet og søker ly ved den lille elektriske ovnen innendørs. 

Hyggelig på den portugisiske måten
Servitrisen er hyggelig på den portugisiske måten, det vil si uten smil eller åpningsfraser av noe slag. Jeg forsøker meg med at siden jeg er i Lisboa bør jeg vel prøve både egg og bacon og den lokale pastel de nata, samt kaffe og juice. Aner jeg et lunt glimt i øynene hennes under det avmålte nikket? Jeg liker å tro det. Jeg har aldri trodd at portugisere er uvennlige med vilje, de kan bare virke sånn når de kutter ut alt det unødvendige. Litt som når man bare avslutter en telefonsamtale uten å si ha det på amerikanske filmer. Egg og bacon blir servert med to store pølser mens jeg sniker meg til å lade mobiltelefonen via kontakten bak meg.

Opp langs trikkeskinnene
Ute har temperaturen steget enda to grader. Turistene benker seg på utecafeene for stor frokost som de kan velge fra fargerike plastplansjer. Jeg går ned via Rua Augusta til Comercio-plassen hvor solen varmer overraskende godt. Det store juletreet i stål og plast virker litt malplassert selv om det snart er jul. Jeg kjøper en Fernando Pessoa-t-skjorte og noen andre julegaver i souvenirbutikken før jeg klatrer opp langs trikkeskinnene til Cidade Alta.

lis lis

Saramagos dagbok
I Rua Garrett er Livraria Bertrand i ferd med å åpne. Her finner jeg frem til boken jeg lette forgjeves etter i Brasil: Cadernos de Lanzarote av José Saramago. Den nyutgitte dagboken hvor han har beskrevet sitt besøk i Oslo i 1994 og menneskene han møtte. Deriblant lille meg, en av de få i forlaget Cappelen som snakket en form for portugisisk den gangen.

Ingen vekslepenger
Jeg sikrer meg ett eksemplar. Ved kassen har de ikke vekslepenger, om jeg ikke har noe «mais pequeno», noe «mer lite»? Akkurat det stusser jeg litt over for jeg har lært meg at det heter «mindre» også på det herværende språket. Jeg forstår i hvert fall hva han sier. Snart står jeg ute på gaten med en sort papirpose påtrykket ordet «Saudade», ordet som bare eksisterer på portugisisk og i fado.

Atten grader og sol
Miradouro de São Pedro de Alcântara er byens mest romantiske utsiktspunkt. Her er det fin utsikt over elven og slottet og deler av Lisboa. Lisboa-vinteren har steget til atten grader og sol. På en ledig benk åpner jeg den nyinnkjøpte Saramago-dagboken.

Saramago var to ganger i Norge
Hele to ganger hadde jeg gleden av å ta imot ham i Norge sammen med min dyktige kollega Aase Gjerdrum. Aase fikk ham utgitt på norsk lenge før han fikk nobelprisen. Mellom de to Saramago-besøkene lærte jeg meg å bruke konjuktiv, husker jeg. Å bli rettet på av en stor forfatter, var ikke noe man kunne ta lett på.

Vinen kostet en formue
Nå er altså en av mine største opplevelser udødeliggjort i denne boken. Det var mye jeg selv ikke husket, blant annet at vi så Kon-Tiki sammen og at vinen vi drakk den kvelden kostet en formue. Nå tror jeg neppe at fremtidens litteraturforskere vil gruble mye over hvem denne «Odd» var, men moro var det likevel å lese. Noen ganger innser man hvor heldig man er som får jobbe med litteraturens mestere.

Ulisses
Svært så fornøyd med formiddagen i Lisboa rusler jeg nedover Rua Garrett, passerer Café A Brasileira, hvor Fernando Pessoa som vanlig sitter utenfor på fortauet. De bittesmå gule trikkene passerer med et metallisk skrik. Litt lenger nede stopper jeg andektig ved mitt Lisboa-høydepunkt, hanskebutikken Ulisses i Rua do Carmo. Jeg har allerede mange bilder av inngangsdøren fra tidligere besøk i Lisboa, men tar likevel et nytt før jeg praier en taxi ut til flyplassen. Det koster 12 euro.

lisboa x

 

 

 

 

Litterær weekend i Lisboa (3), der vannet begynner

Fra tårnet i bydelen Belém kan man se skipene som legger ut mot havet, og herfra har jeg også utsikt til det moderne kultursenteret og de nyoppussede kaiene, der Vasco da Gama la ut fra for over fem hundre år siden.  «Å salte hav, hvor mye av ditt salt er ikke Portugals tårer!» skriver Fernando Pessoa.

Portugiserne har det med havet, akkurat som nordmenn.  Forskjellen er at da portugiserne startet med å utforske verdenshavene, lå verden åpen og ventet på å bli erobret, om enn kanskje noe motvillig. Portugals stolte fortid ligger definitivt på den andre siden av verdenshavene. Det betyr også at i Goa, Moçambique og Angola, og til en mindre grad i det overlegne Brasil, er ikke portugisere nødvendigvis like uomstridte som de er i Europa.

Grunnen til den europeiske sympatien kan være at vi knapt har hørt noe fra Portugal på århundrer og at vårt eget kontinent bare har vært utsatt for José Manuel Barroso og Cristiano Ronaldo, ikke en Pedro Álvares Cabral eller Vasco da Gama. Kanskje er det som det er med nordmenn, at portugisere ikke går an å mislike så lenge det ikke blir for mange av dem?

Her hviler Luís de Camões, i hvert fall ideen om ham

Vasco da Gama  ligger begravet i det enorme klosteret Mosteiro dos Jerónimos litt lenger inn på land her i Belém, bak den enorme barokke parken. Hele anlegget ble bygget for pengene Portugal tjente på krydderhandelen på veien til India.  I samme kloster finner vi også graven tilLuís de Camões. Luís de Camões er Portugals store poet. José Saramago er elsket og Fernando Pessoa blir de aldri ferdig med, men Luís de Camões er Portugals fortid og storhet. Du finner ham overalt, på frimerker i Portugal, på sedler i Angola, i brasilianske skolbøker, på blåmalte veggfliser i Macau og på søyle i Chiado, alltid lett gjenkjennelig med det ene gjenklistrede øyet og laurbærkrans på hodet.

Luís de Camões skal ha vært en villbasse. Oppveksten hans i en fattig familie tidlig på 1500-tallet er diffus, men han står tydelig frem som utsvevende student i Lisboa, hvor han hadde flere turbulente affærer med prominente damer, blant annet med kongens søster. Dette jaget ham i fengsel  og senere til en soldattilværelse i Ceuta, den nåværende spanske enklaven på Afrikas nordkyst. I et slag ved Gibraltar mistet Camões det høyre øyet. I 1553, antagelig for å roe ham ned, ble han sendt ut på en ekspedisjon til India.  Dette ble begynnelsen på en lang tjenesteperiode på portugisiske krigsskip. Camões deltok i erobringen av verden og lærte å kjenne de fleste kroker og kriker av imperiet mellom Portugal og Øst-Timor. I Goa begynte han å legge grunnlaget for enda en karriere. Han skrev dikt.

Luis de Camões var en villbasse

Luís de Camões døde i 1580, men skulle bli med videre i historien. I 1912 publiserte Fernando Pessoa et essay hvor han varslet en ny gullalder og en ny superpoet som skulle detronisere Camões. Pessoa hadde allerede da flere planer for seg selv. Men mellom de to lå et helt imperium, og der Camões deltok i fødselen, var Pessoa vitne til oppløsningen. Heldigvis for Pessao holdt han ideen og drømmen som like virkelige som det vi vanligvis kaller virkelighet.

Saramago og Camões, en gang på 1990-tallet

José Saramago, på sin side, som var mer til stede i det håndfaste Portugal, døpte hunden sin for Camões. Saramago hevdet han alltid ble inspirert av ham: Da Camões kom til vårt hjem, var jeg den eneste som skjønte at han ikke var en puddel, men en portugisisk vannhund, skrev Saramago så sent som i 2009. En myteomspunnet og sjøvant rase, som allerede på 1200-tallet skal ha reddet døende seilere opp fra sjøen og som flere århundrer senere skulle oppnå kjendisstatus i Det hvite hus under navnet Bo. For Saramago var forfatteren Camões «en venn, en overraskelse og en samboer», noe som antagelig også gjaldt for hunden med samme navn. Årstallet 1985 under Saramagos dikt røper at det var tiltenkt dikteren, ikke hunden,  men i Portugal kan man aldri være helt sikker.

Luís de Camões er  aller mest kjent for den portuguisiske odysseen fremfor noen, Os Lusíadas (lusiadene). Den ble fullført en gang på 1550-tallet og beskriver Vasco da Gamas oppdagelse av India, i tillegg til å glorifisere også andre deler av Portugals stolte historie.

Luís de Camões skrev Portugals nasjonalepos

Lusofon er fellesbetegnelsen på det portugisiskspråklige og jeg har lenge trodd at dette med ordet luso kom av det portugisiske ordet for lys, luz. Men ordet kommer  – muligens -fra myten om Lusus som dannet den portugisiske nasjon. En myte som forøvrig skal være feilaktig. Lusus har visstnok aldri eksistert, men klarte å gi navnet sitt videre til fellesskapet av portugisisisktalende land over hele verden. Så hvis Lusus har fått både nasjonalepos og et imperium oppkalt etter seg, så eksisterer han kanskje likevel? Ikke lett å bli klok på Portugal. Beboerne i Lisboa kalles forresten «salatblader», en etterlevning etter arabertiden, da dette var en slags kjøkkenhave for inntrengerne.

Pastéis de Belém

Bydelen Belém er imidlertid kjent for en spise langt fra salatblader, nemlig pastéis de Belém, som i motsetning til pastéis de nataikke er fylt med fløtevaniljekrem, men med eggeplomme. Turister kommer fra hele verden for å spise dem i det enorme gamle bakeriet Antiga Confeitaria de Belém, som har servert lekkerbiskener siden 1837. For en gangs skyld tar Rough Guide feil, det er faktisk mulig å få plass her. Denne januardagen er det bare tre japanere foran oss i køen og vi inntar fire pastéis og en god espresso ved disken. Også her er betjeningen hyggelig, jeg tør ikke tenke på hvordan den ville vært hvis stedet hadde ligget i Paris.

Disse kakene skal ha oppstått fordi klostrene i middelalderens Portugal brukte så mye eggehvite til å stive klær, særlig nonnedraktene, og derfor satt igjen med masse eggeplommer som de måtte finne på noe lurt å bruke til. Dermed oppstod skikken med søtt bakverk basert på eggeplomme og sukker (eller før det honning), noe umiskjennelig portugisisk, som også spredde seg til koloniene. En variant heter forøvrig barriga de freira, nonnemage, sikkert for at nonnene skulle føle seg skyldige i all eggehvitesløsingen.

Jeg vet ikke om Luís de Camões likte pastéis, men mye taler vel for det.  De fikk sikkert servert masse av det når ekspedisjonene kom tilbake til Lisboa igjen og lengtet seg nok syke etter pastéis mens de var på sjøen. Men da Luís de Camões’ levninger ble  flyttet inn i klosteret i 1880, var produksjonen av pastéis de Belém flyttet ut til de nærliggende bakerier seksti år tidligere. Det sies at kisten i klosteret ikke huser Luís de Camões, men levningene etter en annen mann siden dikterens opprinnelige grav ble offer for jordskjelvet i 1755. I Portugal er ikke dette så farlig så lenge man beholder ideen om at det er Luís de Camões som er stedt til hvile i klosteret. Pastéis de Belém oppleves også som veldig ekte.

Lenger bortover langs Tejo, der trikkelinje 15 går og hvor forfatteren Ricardo Reis steg i land for seksti år siden, ligger de nyoppussede kaiene med lekre barer og den fantastiske bokhandelen Ler Devagar (les sakte). Noen metrostasjoner, faktisk ganske mange, lenger bort, på den helt andre siden av byen, men fremdeles ved vannet, ligger et av Europas største akvarier – ikke helt upassende i en by og et land som er svært knyttet til havet. En lang bro og en taubane binder det enorme området sammen. Kjøpesenteret Vasco da Gama har tre etasjer og romslige innendørs gågater, med rislende vann over glasstaket. Noen må ha glemt å regne om kvadratmeterne til euro.For en nordmann virker det utopisk at noe slikt kan ha kommet i stand. Folk her skal tydeligvis ha et sted å være når det regner og blåser som verst. Det slår meg at vi gjerne kan være en rollemodell for resten av verden der oppe i nord, men moro er det neimen ikke.

Månefisken i Lisboa svømmer rolig blant portugisiske krigsskip.

I det enorme oceanariet nyter byens befolkning en vinterlørdag innendørs. Her svømmer både sverdfisk og norsk torsk. Ingen portugisiske vannhunder å se, men pingviner, lundefugler og otere gjør seg til for publikum. Månefisken, denne uvirkelige skapningen som ser ut som den kommer fra en annen tid og en annen dimensjon, er min og mange andres favoritt.

Men her duver også portugisiske krigsskip. Portugisiske krigsskip, leser vi på plakaten, kan påtreffes i alle tropiske hav. Angrep fra portugisiske krigsskip er sjelden dødelig, men er svært smertefullt, og panikk kan føre til drukning. Portugisiske krigskip er i de senere årene blitt observert en rekke ganger i middelhavsområdet rundt Spania, og er til og med funnet skylt i land på strender i England. Maneten har neppe fått navnet uten grunn. Vi kan vel egentlig bare la tankene fare og se for oss portugisernes fremferd for fem hundre år siden.

«Skip på veg ut til langferd, Kvifor er det at eg, ulikt dei andre, Ikke saknar deg når du er ute av syne? Fordi når eg ikkje ser deg, så har du slutta å eksistere. Og å sakne det som ikkje eksisterer, Er å kjenne seg knytt til ingenting; Det er ikkje skipet, men oss sjølve vi saknar.» Alberto Caeiros mest kjente dikt rører ved noen av mine egne tanker. I morgen tidlig skal skipet, eller flyet for å være helt nøyaktig, legge ut fra Lisboa, med meg selv om bord. Til landet jeg ikke savner når det er ute av syne, fordi det kanskje ikke eksister. For hvordan kan et land hvor det hefter noe usømmelig ved nytelsen, i det hele tatt eksistere? Og jeg husker brått at snøsørpa fremdeles ligger tykk på Paulsen-kaia. 

Litterær weekend i Lisboa (2) med Fernando Pessoa og flere andre

Hvis noen skulle si til meg at det er absurd å snakke om noen som aldri har eksistert, ville jeg svare at det heller ikke finnes bevis på at Lisboa noensinne har eksistert, eller jeg som skriver dette, eller hva du ellers måtte finne på å nevne. Omtrent sånn lyder et sitat av Fernando Pessoa. Fernando Pessoa er Portugals mest kjente litterære skikkelse. Etter sin død i 1935 lever han i beste velgående videre i bøkene, på t-skjorter, handlevesker, kaffekrus og postkort her i Lisboa. Selv om mange portugisere aldri har lest noe av ham, kan du være sikker på at de kjenner mange av hans berømte sitater. José Saramago er riktignok en høyt elsket forfatter og belønnet med nobelprisen, men det er Fernando Pessoa som Portugal og Lisboa aldri blir ferdig med. Det er det flere grunner til.

Oppe i Rua Garrett er det krise-salg i en kombinert bokhandel og plateforretning. Masse fine bildebøker fra Taschen til halv pris av hva du betaler hos Ark.  Betjeningen er hyggelig på en måte jeg ikke er vant til. En egen trygghet som ikke trenger å bevises. Fra underetasjen lyder tonene fra gruppen Madredeus, en av de få portugisiske gruppene jeg kjenner til og liker: Og byen kaller de Lisboa, men det er bare elven som er virkelig, bare elven er vannets hjem, hjemmet til byen hvor jeg ble født. Jeg forstår at det noe med vannet her i Portugal. Som Norge er også dette landet vendt mot havet, ikke mot sitt eget kontinent. Men samtidig styres Europa av en portugiser. Er det sånn at portugisere klarer å gjøre og være flere ting på én gang? Hvis de da eksisterer på ordentlig. Er det mulig at Lisboa ikke finnes, som Fernando Pessoa og Madredeus antyder?  Virkelighet er muligens et relativt begrep i Lisboa, i hvert fall endrer min følelse for byen seg hele tiden.

Omtrent her leste Ricardo Reis nyheten om at Fernando Pessoa var død.

 

 

 

 

 

 

 

 

I 1935 legger den britiske atlanterhavsdamperen Highland Brigade til kai i denne illusjonen av en by, «hvor havet slutter og jorden begynner», slik José Saramago beskriver den i sin roman Det året Ricardo Reis døde. Om bord er forfatteren Ricardo Reis, på vei hjem til Lisboa etter noen år i frivillig eksil i Rio de Janeiro. Etter å ha installert seg på hotellet nede ved havnen, begir han seg opp mot Rua Garrett. Der, omtrent oppe ved statuen av nasjonalpoeten Luís  de Camões, studerer han avisene i kiosken. Fernando Pessoa døde stille for to dager siden og hans bortgang har gjort et uutslettelig inntrykk på byens intellektuelle.   For denne dikteren var ikke bare én, men flere. Fernando Pessoa var samtidig Álvaro de Campos og Alberto  Caeiro og Ricardo Reis. Men det siste må være en feil, tenker Ricardo Reis, siden han nettopp er hjemkommet fra Brasil, frisk og rask, og står her og leser om Fernando Pessoas død, som inntraff for to dager siden.

A Brasileira i Rua Garrett er Lisboas mest berømte café

A Brasileira, litt lenger ned i gaten, i en sen nattetime: Jeg tviler på at Pessoa spiste mikrotint spinatpai her, akkompagnert av  øldrikkende nederlendere, slik vi gjør. I Lisboa stenger matserveringen tidlig, med visse unntak, og i dag klarte vi ikke å bli sultne før halv elleve. Et stort glass av kirsebærlikøren ginja, eller ginginha, gir imidlertid et snev av gamle dager.

Fernando Pessoa, Álvaro de Campos og Alberto  Caeiro og Ricardo Reis var ofte på A Brasileira, og at de gikk hit sammen. Noen ganger traff også Álvaro de Campos og Alberto  Caeiro hverandre uten de andre to, Caeiro var læremesteren til den mye yngre de Campos.  I den nyutgitte Alberto Caeiros poesi-samlingen fra Flamme forlag leser vi at diskusjonene ofte gikk livlig mellom de fire – ofte var de mange flere -forfattervennene. Eller som Álvaro de Campos beskriver det: Ein av dei mest interessante samtalene med Caeiro, var ein vi hadde i Lisboa, saman med heile gruppa, der vi snakka om omgrepet realitet. (…)Før eg heldt fram, for å seie eit eller anna eg no har gløymt, snudde Fernando Pessoa seg mot Caeiro: «Sei meg ein ting» (og peikte med sigaretten): «Korleis ser du på ein draum? Er ein draum verkeleg eller ikkje?» Kan man kanskje gradere virkelighet, slik at en drøm er mindre virkelig enn en ting? Og er ideen om Lisboa mindre virkelig enn brosteinen i gatene? På fortauet utenfor sitter Fernando Pessoa og blir fotografert sammen med tyske turister.

Fernando Pessoa  brukte sitt eget navn når det passet, men inntok samtidig ulike roller og navn for å kunne betrakte og skrive med forskjellig ståsted. Rundt hundre ulike personligheter utgjorde til slutt forfatteren Fernando Pessoa. Onde tunger ville ha det til at Lisboas intellektuelle miljø var så lite at han måtte finne opp noen å snakke med. Men Pessoa skal ikke ha likt å snakke med andre virkelig mennesker – hva nå det måtte være –  han var hverken særlig sosial eller særlig sjarmerende. Derimot likte han å la sine ulike personer kritisere hverandre og diskutere med hverandre i offentligheten, altså hovedsaklig i tidskrifter og aviser.

Mangfoldig blir et svakt ord når det gjelder Ferando Pessoa. Han var Portugals fire største forfattere helt alene.

Mangfoldig blir altså et svakt ord i denne sammenhengen. Fernando Pessoa var Portugals «fire store» helt på egen hånd:  Álvaro de Campos var en portugisisk ingeniør med britisk utdannelse. Ricardo Reis var lege med en spesiell interesse for den latinske kulturen. Han emigrerte til Brasil og skulle altså først vende hjem etter Fernando Pessoas død.  Så var det Alberto Caeiro, bondepoeten som bare hadde fullført grunnskolen og skrev såkalte gjeterdikt sterkt knyttet til naturen og det opprinnelige.  Alberto Caeiro døde så altfor tidlig og det var Álvaro de Campos’ store sorg at han ikke fikk besøkt ham før han døde. Henger du fortsatt med? Det skulle bli enda mer komplisert.

Nesten femti år etter forfatterens – atså Fernando Pessoas – død ble Uroens bok utgitt. Boken bærer Fernando Pessoas navn, men er egentlig skrevet av den udugelige kontoristen Bernardo Soares. Bernardo Soares takler ikke virkeligheten, til det er han for sensitiv. Når han går forbi en frukthandler på gaten, lurer han på om han skal kjøpe bananer, men lurer samtidig på om fruktselgeren vil selge ham bananer slik man bør selge bananer og om han selv vil være i stand til å kjøpe bananene slik man bør kjøpe bananer. Noen frukthandel blir det ikke av slikt. Som Bernardo Soares sier det selv, «å finne måter å ikke agere på har alltid vært mitt fokus og min personlighet». Når han ser ut av vinduet og observerer helt alminnelige ting som en takstein, er følelsen så sterk at han holder på å bli revet i filler. Pessoa kalte selv denne følsomme skapningen for en forkrøplet utgave av seg selv. Det holdt ikke til en helt selvstendig litterær karriere og Bernardo Soares måtte nøye seg med å være et såkalt halv-heteronym. Det er forøvrig Christian Rugstad som har oversatt Uroens bok til norsk, i tillegg til at han har tatt hånd om Det året Ricardo Reis døde.

Lenger opp i smugene i Chiado ligger fadobarene. Med ungdommens Amália Rodrigues-traumer sterkt i minne, blir redningen Ricardo Reis’ bar, hvor de serverer brasilianske mega-caipirinhaer til femti kroner halvliteren og hvor DJ-en spiller remix-låter av Human League. Både den piercede jenta bak disken og og den unge forsamlingen er svært sympatiske og vennlige, nesten uhørt i en «kul og hipp bar», selv om den ikke står i Rough Guide Lisboa. Jeg er ikke lenger så sikker på hvor gammel jeg er eller om alder er et virkelig begrep. Sikkert er det at Lisboa stadig viser frem nye – virkelig eller uvirkelige – sider av seg selv og noen av dem blir jeg veldig forelsket i.  Andre misliker jeg.

På vei til hotellet i Avenida da Liberdade holder dopselgerne stand og de afrikanske uteliggerne har installert seg med gode dundyner i vindusåpningene til Banco do Brasil. På fjernsynet er den tyske utgaven av et sjekkeshow det nærmeste du kommer Norge. Jeg faller omsider i søvn, men rekker å glede meg over at det gjenstår enda en dag i denne merkelige byen.

 

De fine nynorske sitatene er tatt fra Øystein Vidnes’ gjendiktining av Alberto Caeiros poesi. Dette er andre innlegg fra en litterær weekend i Lisboa. Fortsettelse kommer, og den skal handle mer om portugisernes forhold til vann.