Rio de Janeiro. Bademote på Ipanema

Været har ikke vært det beste i ferien, heller ikke her på Ipanema. Derfor kan man bruke en del tid på nettaviser. Sånn som VGs litt rare spalte «Min Mote», denne uken med en reportasje fra det solfylte Sørenga og den nye badeplassen der. De hadde intervjuet og tatt bilde av unge veltrente mennesker. Poenget var å få frem årets bademote og folket svarte villig vekk på hvor de hadde kjøpt badetøyet sitt. Et gjennomgående spørsmål var også hva som var deres verste opplevelse på stranden. Nesten alle svarte merkelig nok «speedo». Ikke «kaldt badevann», men «speedo». Det virker som svaret er blitt hjulpet frem, speedoen skulle tas. Siden jeg selv en gang i tiden gikk på svømmekurs i god gammeldags badebukse, fikk dette fikk meg til å tenke litt over hvordan vi er kommet dit.

bilde fra vg
I VG kan du lese om norsk bademote. Kun damen til venstre hadde holdt mål på Copacabana, de to til høyre har for mye stoff på seg. Den unge mannen trenger omgående en diskret svart badebukse.

Som Oslo har også Rio de Janeiro noen badeplasser midt i byen. To av dem heter Copacabana og Ipanema. Det var forrige lørdag, da den upålitelige vinteren eksploderte i noe mer sommerlig. Temperaturen hadde over natten steget fra forfriskende 20 til stillestående 30 grader. Jeg så ut av vinduet og oppdaget naboene på vei ut mot stranden. I bikini og badebukser. Ja, badebukser. Dette plagget som ble forbudt i Norge en gang tidlig på nittitallet, da hevnlystne kvinnelige designere bestemte at alt undertøy og badetøy for menn skulle omdøpes til «boxer» og utstyres med en tykk, gnagende søm der den gjør mest skade. Samtidig ble badebuksen, hvis den i det hele tatt kan nevnes, foraktelig omdøpt til «speedo» eller «bittesmå badebukser» slik at vi forstår at dette er noe vi må holde oss langt unna.

I dag går det en ubehagets grenselinje mellom resten av verden og USA, landet som er livredd for nakenhet og kroppshår hvis det ikke er på porno. Jeg regner da Norge og deler av Nord-Europa med til USA, altså omtrent den samme delen av verden som har sluttet å se italienske og franske filmer. En mannlig norsk kollega kom i fjor sommer i et dilemma, han var alene om å ha shorts på stranden i Italia. Norske facebook-venninner som er på sommerferie i Portofino og Montpellier rapporterer ofte fortvilet hjem om at «hjelp, jeg ligger her ved siden av en hårete fyr i speedo! Hva gjør jeg? Ææææsj!» Velkommen til virkeligheten, lille venn.  Hva gjør vi? Hva er det vi driver med? Og hvem har rett?  USA, i denne omgang kun kjernelandet, har nå også besluttet å forby det norske undertøysmerket Comfyballs, leste jeg i VG tidligere i år. Comfyballs er en nesten-ny oppfinnelse som to nordmenn har gjort, hele noenogtyve år etter «boxershortsens» inntog. De har utstyrt den eneste tillatte, men akk så gnagende, «boxeren» med en slags pung etter kenguru-prinsippet. For at menn skal ha det mer komfortabelt. Hva var egentlig i veien med den gamle Dovre-trusen?

Jeg ser meg om på stranden, Copacabana denne dagen. De aller fleste menn har sunga, altså badebukse, uansett hvor gamle, tykke eller tynne de er. De er faktisk ikke bittesmå, det er brukt ganske mye stoff på dem. Jeg har riktignok vært her i noen år nå og muligens blitt blind, men, nei, bittesmå er de ikke. Bitteliten, det er Lavrans Solli, det, og han er norsk.

Da stiller det seg litt annerledes med kvinnene. Her går tankene til min venninne Sonja, som ankom Rio i forfjor og fikk bemerkninger om at det var «veldig mye stoff» i den norske bikinien hennes. Morgenen etter gikk hun på Blue Man og handlet ny badedrakt for å gli inn i mengden. Ikke siden nittitallet har det vært vanlig med topless i Brasil. I stedet skal rumpeballene vises. Og det skal vises mye av dem, det kan aldri bli nok rumpeballer. Derfor er de fleste bikiniers bakside redusert til en slags liten trekant som forsvinner inn i en tykk tråd der det gnager mest. Brasiliansk voksing er for øvrig en skikk som oppstod i New York, ikke her. Du gjenkjenner også utenlandske turistdamer på at de har stoff over hele bakdelen.   Det som kjennetegner begge grupper er at bademoten uansett krever omfattende depilasjon, som det heter på disse kanter. Merkelig hvor fint det høres ut i latinske land, «avhåring» blir plutselig noe annet, ikke sant?

bademote copacabana
Og her er en vanlig varm dag på Copacabana.

Ikke mange badeshorts å se på Copacabana denne varme vinterdagen. Frankrike og Tyskland har ikke gått inn i ferien ennå. To nordmenn i fotballshorts ser seg litt forvirret rundt. En gjeng med spraglete strandshorts til knærne snakker spansk med argentinsk aksent og ler litt nervøst. Noen av disse vil allerede i morgen ha skaffet seg badebukse. I mitt stille sinn håper jeg de ikke velger den glorete hvite varianten med Ipanema i store bokstaver over baken. En diskret normal badebukse skal helst være svart. Ikke tro at det er så enkelt her heller. To tyske unggutter kommer opp av vannet, også de et offer for den lutheranske boxer-tradisjonen. Det drypper tungt av de knelange bermudashortsene deres, de tørker neppe før i ettermiddag. De synes nok selv de virker veldig maskuline sammenlignet med de lokale i bittesmå badebukser. Imidlertid har de begått kardinalsynden. De har med håndkle! Ingen bruker håndkle her, man leier stol. Kun franske damer utenfor Hotel Sofitel bruker håndkle på Copacabana. Håndkle er dødsfeminint. Det er selvsagt like nådeløst her som på Hamresanden ved Kristiansand, hvis noen skulle ha trodd noe annet.

En av disse norske damebloggerne, også hun med Hamresanden som referanse, skriver friskt på bloggen sin. Hun målbærer antagelig alle norske kvinners meninger når hun uttaler følgende: Uansett hvor blodtrent kroppen din er, vil du ALDRI se bra ut i en Speedo. Sånn er det bare! For å unngå ufrivillig slanking for kvinner verden over som følge av at vi ikke klarer å holde maten nede, kjøp dere BADESHORTSER!!  Jeg lover dere, brasilianske kvinner er ikke unødig slanke. Nyheten om Comfyballs har nå også kommet frem til samme blogger der hun kommenterer følgende: Det at menn til stadighet klør seg på testiklene, flytter rundt på utstyret eller gjør ett eller annet som innebærer en hånd der nede i all offentlighet, det er jo ingen hemmelighet. Og jeg har alltid lurt på hvorfor!  Så du lurer på det, ja?  Kan det ha noe med badeshortsen å gjøre? Når får vi også den med kengurulomme?

Klarer vi nordmenn å se det absurde i dette, tro? Hva er vitsen med å påby kyskhetsbelte og så selge den sammen med en boltesaks? Og tror du virkelig på din kvinne når hun forteller at du får mindre mave hvis du dekker til lårene med pastellfarget blomstret bomullsstoff??  Brasilianerne tviholder på badebukse og små bikinier fordi det er mest praktisk og behagelig, ikke fordi de vil være sexy. Noen er selvsagt det også. Fotballshorts er noe de sover i eller bruker til det den er ment for, nemlig fotball. Når man er vant til høye temperaturer, blir det heller ikke noe unaturlig i det å vise seg frem i det vi nordmenn kaller halvnaken tilstand. Man har sett familie, venner og naboer løpe rundt i badetøy og shorts fra man var bitteliten. Men med et unntak. En brasiliansk venn av meg er fremdeles i sjokktilstand etter å ha overnattet med nordmenn på en turisthytte i den norske fjellheimen. Der løp folk rundt i bare undertøyet. Sånt gjør man bare ikke, uansett hvor mye stoff det måtte være i en boxer fra Dressmann.

Bysommer i São Paulo

En av disse fine julidagene, dro jeg på en liten midtukeferie. Til São Paulo, en av verdens største byer. Størst på den vestlige – og også på den sydlige – halvkule. Brasília kan være den egentlige hovedstaden i Brasil så mye den bare vil, Rio de Janeiro kan være byen alle drømmer om å se en gang i livet, men det er i São Paulo at det brasilianske miraklet virkelig har utfoldet seg. Og økonomi kan som kjent være viktig for byutvikling. São Paulo er ikke lenger bare størst, den er blitt noe mer.

Når man lander i São Paulo – denne gangen på den «lille» flyplassen Congonhas midt i byen – er noe av det morsomste selve innflyvningen. Man flyr jo gjerne over São Paulo en halvtimes tid uten at skyskraperutsikten endrer seg nevneverdig , byen har hverken begynnelse eller slutt. Her nede må det være et helvete å bo, tenker man der man titter ut over alle skyskraperne på høyre side. Så feil kan man ta. Flyet bestemmer seg for å stupe ned over skyskraperne og lande på en av rullebanene, som virker nøye avstemt til den minimumsdistansen en Airbus 319 trenger for å lande. Siden kineserne ikke har fått fart på lyntogene i Brasil ennå, betyr det at det lander et fullastet fly fra Rio her sånn cirka hvert femte minutt. Sånt blir det kaos av hvis det oppstår den minste lille forsinkelse. Og det gjør det ofte, siden Congonhas ofte er stengt i morgentimene på grunn av tåke. Jeg blir denne gangen flyttet frem til et tidligere fly i den berømte «Luftbroen», men ender opp med å ta av to timer etter det opprinnelige flyet mitt – etter at tre avganger ble slått sammen.

Innflyvning over São Paulo, sterkt forsinket.
Innflyvning over São Paulo, sterkt forsinket.

Men taxien suser avgårde på nybygd bymotorvei og vi er fremme ved Avenida Paulista på bare tyve minutter.  Uansett hvor mye man snur og vender på det og hvor mye São Paulo vokser i alle retninger, så er det Avenida Paulista som er São Paulos virkelige sentrum. Den store avenyen ligger på en slags åsrygg, altså øverst i sitt område. For over hundre år siden var dette alleen hvor alle de store herregårdene lå, med enorme hager og parker nedover på begge sidene av åsen. I dag har herregårdene lagt på seg opptil femti etasjer og hagene er forvandlet. På den ene siden av Paulista har vi i dag bydelen Jardins – hagene – som er det dyreste strøket i verden etter Manhattan. I lille Rua Oscar Freire, en gate som minner om Hollywood, ligger butikker du knapt har råd til å gå inn i, her handler de rikeste av de rike. Utenfor de dyre cafeene står det parkert Maserati og Bentley, sistnevnte med sjåfør. På den andre siden av Paulista ligger bydelen Bela Vista – fin utsikt. Dette var definitivt mindre fint inntil for ti år siden, nå har også dette området beveget seg oppover i hierarkiet. Men fremdeles er «Hagene» finere enn «Fin utsikt», selv om plassmangelen i São Paulos indrefilet nå gjør sitt beste for å viske ut skillet.

sp livraria cultura
Livraria Cultura er bare en av flere enorme bokhandler i São Paulo. Her kan du glemme storbyens stress i timesvis.

Til tross for den travle Fifth Avenue-følelsen man får oppe på avenyen, opplevelses dette som et godt sted å være. Her ligger det berømte MASP-museet, Trianon-parken med tropiske planter og klinende byborgere på benkene. Et par kultursentre. Kinoer, teatre, shopping i verdensklasse og store luksushoteller. Det er fire metrostasjoner på den 2. 5 km lange strekningen som utgjør Avenida Paulista. Og dessuten minst fire enorme bokhandler. På Livraria Cultura tilbringer jeg et par timer. Siden Cappelen Damm ennå ikke har utgitt noen guidebok om São Paulo, kjøper jeg boken Piecing Together São Paulo. De unge brasiliansk-amerikanerne Gabriel og Aron Lesser vokste delvis opp i São Paulo, delvis i USA. De utga tidligere i år en alternativ guidebok til denne en av verdens største megabyer, og det med vekt på det alternative og det bærekraftige som det så fint heter. Siden det er gått tredve år siden mitt første skrekkslagne møte med denne megabyen, tenker jeg at det kan være lurt med noen unge mennesker til å guide meg inn det nye São Paulo.

Min favoritt forblir likevel det eviggrønne Casa das Rosas, Rosehuset, et litteraturhus med uteservering midt ute i en stor rosehage. Selv for den som er mindre interessert i poesi er det godt å være her. I motsetning til Rio de Janeiro er det heller ikke for varmt til å sitte ute her i São Paulo. Luften er sannsynligvis forurenset, men det merker du ikke. Fra rosehagen på Avenida Paulista tar det rundt tre og en halv time (!) å kjøre ut til periferien av byen, hvor de voksende fattigstrøkene ligger som et pulserende belte. En bekjent av meg har bodd der i rundt tredve år, men kan fremdeles ikke veien hvis hun må kjøre selv. Hun er nødt til å ta bussen for å finne frem. Denne periferien, som jeg selv bare har fløyet over, skal visstnok alltid være i forvandling.

I denne byen kommer du deg raskt fra det ene til det andre. Metroen har hatt fungerende sperreporter og elektronisk billettsystem i flere tiår.
I denne byen kommer du deg raskt fra det ene til det andre. Metroen har hatt fungerende sperreporter og elektronisk billettsystem i flere tiår.

Jeg bestemmer meg for å starte neste dag et helt annet sted, nemlig i den japanske bydelen Liberdade. Den effektive metroen med elektronisk billettsystem og fungerende sperreporter tar meg hit på null komma niks. Det er kanskje litt trangt, men definitivt effektivt. Liberdade byr på en stemning som kan minne om Tøyensenteret en tidlig morgen. Gatelysene er formet som pagoder og det henger papirlykter der resten av São Paulo må nøye seg med halogen. Gamle menn sitter på dørstokkene og leser japanske aviser. Det lukter sånn asiatisk frukt som lukter råttent. Jeg roter meg inn i en bokhandel hvor alt er på japansk. Innehaversken spør – på portugisisk – om hun kan hjelpe meg med noe. Det kan hun jo ikke, her er alt helt gresk.

Japanerne kom til Brasil rundt 1908, da sistnevnte land hadde opphevd slaveriet og trengte ny arbeidskraft på kaffeplantasjene. Japanerne fikk bedre muligheter her enn i hjemlandet, de var arbeidsomme og flinke jordbruksarbeidere. Dessuten var de billigere – siden de var så små av vekst, fikk de dårligere betalt enn sine europeiske kolleger. Med minst halvannen million japanere i Brasil er dette den største japanske kolonien utenfor Japan. De utgjør kanskje det nærmeste Brasil kommer en distinkt innvandrergruppe på grunn av utseendet og språket. La oss hurtig tilføye at også japanerne snakker perfekt portugisisk og på nesten alle måter er blitt veldig brasilianske på de hundre årene de har bodd her. Matmessig har sushi forlengst satt sitt preg på Brasil. I São Paulo får du antagelig den beste sushien i verden etter Tokyo. Og den beste pizzaen i verden etter Napoli. For São Paulo er også den største italienske byen i verden utenfor Italia.

Det tar da også bare noen minutter å gå bort til den store katolske katedralen Sé, hvor Brasil ser latinsk ut igjen. Plassen foran den staslige kjempekirken syder av liv. Det er mange uteliggere her i det gamle sentrum, en sjeldenhet i Brasil, som har forsøkt å renske opp i storbyenes prestisjestrøk. I alle land, og særlig i land med skjev fordeling, synes man at fattigdom er best når den ikke synes. Men her i landets økonomiske muskel synes den – og kontrasten blir veldig stor.

Luz-stasjonen i São Paulo ble bygget etter IKEA-prinsippet. Laget i Glasgow og skrudd sammen her litt lenger syd.
Luz-stasjonen i São Paulo ble bygget etter IKEA-prinsippet. Laget i Glasgow og skrudd sammen her litt lenger syd.

Å gå rundt i São Paulos gamle sentrum er interessant, her lå verdensdelens høyeste hus en gang på 1930-tallet, her er det sydende liv rundt lunsjtider, men ikke på kvelden. Litt lenger opp i byen, to metrostasjoner unna, finner vi den gamle jernbanestasjonen Luz. Den ser ut som den er britisk, noe den visstnok også er. Bygget opp i Glasgow og fraktet hittil den andre siden av verden. En gang var klokketårnet høyt og symbol på velstand. I dag går det fremdeles noen lokaltog til Luz-stasjonen og bygningen er fremdeles staselig der den skinner mot den tropiske parken med europeiske skulpturer på en andre siden av veien. Det er dette som er Brasil – umiskjennelig tropisk og umiskjennelig europeisk på samme tid.

I den nederste enden av Luz-stasjonen befinner det seg et nyskapende museum. Museet for det portugisiske språk har sin selvsagte plass her i verdens største portugisisk-talende by (du ville bli forbauset over hvor langt nede på den listen Lisboa ligger). Museet er blitt kjent for sin nyskapende bruk av teknologi i litteraturformidlingen. Utstillingene skifter ofte og vi er så heldige å få med oss en poesifestival. Poesien, dette litteraturens stebarn som ingen interesserer seg noe særlig for, har fått et kraftig løft her i São Paulo. Og det først og fremst på grunn av måten den formidles på og ved å inkludere folket selv.

Museet for det portugisiske språk. Bak His Master's Voice-røret skjuler det seg en video med diktopplesning
Museet for det portugisisike språk. Bak His Master’s Voice-røret skjuler det seg en video med diktopplesning

Etter et besøk på dette museet føles det naturlig å fortsette med graffiti. På tyve minutter tar metrôen oss til en helt annen kul kant av byen, til Vila Madalena. Her kan man nyte gatekunst og en pizza, som jo også er en av São Paulos spesialiteter. Det er egentlig utrolig godt å være i São Paulo. I hvert fall i de rikere bydelene. Da jeg skal ut med noen gamle São Paulo-bekjente på kvelden, det er tyve år siden sist, blir jeg minnet på at skillet mellom bydelene «Fin utsikt» og «Hagene» har noen fordeler fremdeles. Vi spiser middag på Violeta på fiffegaten Rua Augusta, men på gal side av Avenida Paulista. Ikke uten grunn. Her bor det nemlig færre innflytelsesrike borgere og protestene mot nattåpne utesteder har ikke fått like stort gjennomslag ennå. Det er her, på en stappfull nattcafé i Rua Augusta at jeg innser hvor morsomt det kan være i Vestens virkelig store byer. Hele døgnet.

sp nattservering
Nattservering og fullt hus kl. 0200 i São Paulo.