Det er en av disse fine vinterdagene hvor temperaturen kryper opp mot 30-tallet. Jeg pleier å starte dagen med en lang tur på stranden. Jeg dytter noen pengesedler i shortsen og stikker føttene inn i et par havaianas, plastsandalene ingen brasilianer kan leve uten. Deretter tar jeg serviceheisen (brasilianske leiegårder har alltid to heiser) ned slik at naboene skal slippe å se meg i strandmundur. Ofte har naboene selv tenkt det samme. I dag møter jeg styreformannen. Hun er femti år og goth og har schäferhund. Men jeg har lært meg at begge to er snille som lam til tross for det noe aggressive ytre. César må luftes syv ganger om dagen, han trenger mye mosjon. Omtrent som jeg, altså.
Valget mellom samba eller bossa nova
Ute på gaten har jeg valget: enten Ipanema som ligger rett her nede til venstre, eller Copacabana som ligger en åtte minutters spasertur til høyre. Mine gjester her pleier å gå til venstre allerede før jeg har satt over morgenkaffen. Det er Ipanema som egentlig gjelder, det er her de vakre menneskene er. Det er Ipanema som lever ut myten om Brasil i dag. Men der Ipanema er bossa nova, er Copacabana samba.
Morgentur på Copacabana
Når jeg skal ut på morgentur, velger jeg helst samba. Copacabana er større, mer støyende og mer imponerende, Copacabana har bedre plass og stranden er rettere slik at det er enklere å gå og småjogge i vannkanten. Så etter åtte minutter langs en trafikkert bussgate ligger den der. Alle strenders mor. Jeg trer plastsandalene inn på håndleddene og tar gateshortsen i den ene hånden.
Les min blogg om brasiliansk bademote HER
Deretter legger jeg i vei retning Sukkertoppen. Selve postkortet ligger foran meg. Kan det bli mer Rio de Janeiro enn dette?
En by vendt fra havet
Strand og strandpromenade er faktisk en nyere oppfinnelse i Rio de Janeiro. Rio de Janeiro var opprinnelig en by vendt fra havet. Bortsett fra selve havnen, som forbandt byen med resten av verden, var det innover i landet byen vokste. I 1889 ble det slutt på monarkiet og den nye republikanske regjeringen tok mål av seg til å trekke hovedstaden Rio de Janeiro ut av middelalderen. De ønsket å vise verden at Brasil var et land å regne med. På slutten av det nittende og begynnelsen av det tjuende århundre skjedde store reformer, man omformet byen etter mønster av Paris. En tropisk by, men likevel Paris. Alle de store praktbygningene og de rike bedriftene imiterte den europeiske byggestilen. Til og med stenen til fortauene kom fra Europa.
Det mest påfallende var at byen utvidet seg innover i landet, selv om det den gangen også var plass på strendene. Rio de Janeiro sluttet den gang ved Botafogo. Palacio de Catete, det gamle presidentpalasset, har for eksempel de store vinduene og fasaden vendt mot gaten , mens baksiden vender mot den store haven hvor trærne skjuler både havet og Sukkertoppen.
Tunnel til Copacabana
Strendene bortenfor, det som i dag regnes som carioca, essensen av det å være fra Rio de Janeiro, skjøt først fart da det ble bygget en tunnel fra Botafogo til Copacabana. Det skjedde i 1892. Da ble den aristokratiske bydelen Botafogo direkte forbundet med det som fremdeles var et ingenmannsland. Rio Janeiro har en topografi som er vanskeligere enn Sveits’, men med ett var åpningen der.
Sol og bad var uhørt
Likevel skulle det ta mange år før Rio ble ensbetydende med strand og jetset-liv. Brasil var fremdeles infisert med den pietistiske tankegangen fra det portugisiske hoffet. Hvis man ser bort fra de lavere klasser, og det gjorde man jo den gang, var det på slutten av 1800-tallet uhørt å bade i havet og solen var noe man skydde som pesten.
Sarah Bernhardt åpnet badesesongen
Den som har fått æren av å åpne Rio de Janeiros evige badesesong er Sarah Bernhardt, som i 1886 var i Rio for å spille «Kameliadamen». Hun sjokkerte brasilianerne ved å stille i et totalt uakseptabelt badekostyme på Copacabana, hvor hun kunne sitte i timevis og se ut over havet. Etter denne skandalen skulle det ta minst tretti år til før de innfødte selv våget seg uti.
Copacabana – det nye utstillingsvinduet
På 1920- tallet var badesesongen i gang, også brasilianerne gikk nå på stranden, riktignok litt mer påkledd enn sine europeiske forbilder. Men da de først gjorde det, skjedd tingene fort. På få år hadde tjue tusen mennesker flyttet hit ut. I første rekke folk med penger, noe som også førte med seg forretningsvirksomhet og underholdning. Dette ble det nye utstillingsvinduet for den nye tid. Copacabana ble etter hvert en myte.
Stranden ble et møtested
Det ble også bygget en stor strandpromenade, som riktignok ble tatt av havet flere ganger før man fant på å fylle ut med sand og dermed utvide selve stranden til det den er i dag. Strandpromenaden ble et møtested for alle, og det var viktig – for første gang kunne alle delta, uten hensyn til rase, kulturell eller sosial tilhørighet – i hvert fall på overflaten.
Satte Brasil på verdenskartet
Den brasilianske regjeringen var på den tiden ute etter noe som kunne sette Brasil på verdenskartet i Europa. Etter en mislykket «verdensutstilling» for å markere hundre års selvstendighet bestemte man seg for å bygge et hotell uten sidestykke på det sydamerikanske kontinentet.
Copacabana Palace
Copacana Palace er – i motsetning til stranden – ikke akkurat noen smeltedigel for folk fra ulike sosiale lag. Det åpnet dørene i 1923, som det tredje av av Guinle-familiens storslagne Palace-hoteller. Og som det første ved havet. Copacabana Palace ligger her fremdeles som en juvel blant alle høyhusene. Det var her Erling Lorentzen og Prinsesse Ragnhild holdt hus i begynnelsen. Copacana Palace har alltid norsk flagg på balkongen og minner oss om de nære relasjonene mellom våre to land. Kongefamilien, bacalaoen og oljen gjør at brasilianere vet hvor Norge er. Sverige blir ofte blandet sammen med Sveits.
En levende og støyende bydel
Når man går langs Copacabana og ser på den tett bebygde bydelen i dag, er det lite som vitner om tidligere tider. Her drønner biltrafikken i seks filer, her er det enorme leiegårder og hoteller, hvorav noen begynner å få tidens patina over seg. Arkitekturen her er fascinerende. Mange turister tilbringer hele ferien på Copacabana og er fornøyd med det – selv om det er svært urettferdig overfor metropolen Rio de Janeiro. Dette er ikke Playa del Inglés, du finner hverken turistsjapper eller masse restauranter på strandpromenaden. Nettopp derfor virker det som du har god plass her, selv om det bor et par hundre tusen mennesker bare i gatene innenfor. Dette er en av Rios tettest befolkede bydeler.
Rekreasjon for byens innbyggere
Og rett utenfor stuevinduet har de altså stranden. Copacabana er mer som Nordmarka, den er en del av en by som innbyggerne bruker til rekreasjon og trening. Riktignok ligger de fleste hotellene her, men turistene får aldri overtaket – til det er cariocaene altfor mange og altfor glade i stranden sin. I tillegg kan ikke all verdens fly fra Europa konkurrere med den nye metroen som bringer inn tusener av mennesker fra de nordlige bydelene uten egen strand. Rio de Janeiro vokser nemlig fremdeles fortest innover i landet og teller i dag rundt 6.5 millioner. Mange av dem tilbringer søndagen på Copacabana og Ipanema. Akkurat på søndag lar jeg være å gå tur. På søndag spiser jeg lunsj.
Løser verdensproblemer
Jeg liker å gå her, fra det gamle fortet til den lokale cafeen helt lengst borte der i ly av Sukkertoppen. Det er her jeg bruker noen av pengesedlene jeg stakk ned i shortsen. Man blir tørst etter noen timer i sanden. Eller jeg leier meg en strandstol for et par timer mens jeg lar tankene fly enda mer. Jeg tenker faktisk på veldig mye her på Copacabana, det hender til og med at jeg får ideer til jobben der hjemme.
Det rare er at når ting blir en vane, så ser man det ikke ordentlig lenger. Sånn som Pão de Açúcar (Sukkertoppen) bak meg og fjellformasjonen Dois Irmãos (To Brødre) der borte på Ipanema. Man blir mer opptratt av solen som varmer, bølgene som skyller innover bena dine og menneskene som kommer mot deg.
Turistene drar på så mye
Turistene kjenner du igjen med én gang. Etter hver som årene går og jeg innbiller meg at jeg blir stadig mer brasiliansk, slutter jeg aldri å undre meg over hvor mye de drar rundt på. Vesker, tursekker, joggesko, sokker(!), klær, smykker (!) og solbriller og den slags. Til og med håndklær! Håndklær er for pyser. Trenger de virkelig så mye? Og så blir man vel mer utsatt, tenker jeg.
Er det trygt på stranden?
Sikkerheten er jo noe man er opptatt av i Brasil. Faktum er at det er få land hvor du kan få gå så mye i fred som her. Strandselgerne er ikke mange og de er meget sjelden påtrengende. De pruter heller ikke, men blir fornærmet og går sin vei hvis du prøver. Likevel skjer det nok ting for dem som sitter på håndklær og lar veske og iPhone ligge og slenge.
Arrastão – en ny måte å samle inn mobiltelefoner på
En nyere ransmetode er den såkalte arrastão. Du sitter i strandstolen din (uten håndkle, til nød med kanga) og så kommer det en skrikende jente løpende I vill fart opp fra strandkanten. Etter henne kommer en gjeng på tyve gutter. Som uskyldig turist tror du jo at de er etter jenta. Et voldtekstforsøk, kanskje? Du reiser deg opp for å se og glemmer alt annet. I virkeligheten er disse ungdommene en planlagt tsunami som rasker med seg alt av verdi på sin vei, særlig mobiltelefoner. Men etter hvert tar man også dette med ro. Jeg pleier å ha mobilen i en plastpose som jeg binder fast til stolen. Hvor ofte dette skjer? Tja, kanskje en gang i måneden hvis du er mye på stranden. Selvsagt er det fristende å ha med mobilen når det er gratis wi-fi på stranden. Men bind den i hvert fall fast.
Brasiliansk hjelpsomhet
Hvis du oppfører deg litt klokt, skal det nemlig mye til at du blir utsatt for noe særlig. Samtidig er det lett å oppsøke det farlige hvis du er nysgjerrig på denslags. Overraskende mange er nettopp det. Rio de Janeiro er likevel bedre enn sitt rykte – og på stranden passer vi også på hverandres ting, for eksempel hvis du skulle ønske å ta en dukkert. Du visste det kanskje ikke, men de fleste brasilianere er ærlige og hjelpsomme. Det er regjeringen som er korrupt, ikke folket.
Jeg har tenkt nok i dag. Det er på tide å reise seg fra strandstolen. Samme strekning tilbake til Ipanema, det blir til sammen syv kilometer. Føler jeg meg riktig sprek, og det hender oftere her enn i Norge, fortsetter jeg fra Copacabana langs den korte handlegaten og gjennom parken som går over i Ipanema-stranden. Der ligger det enda noen kilometer med sand og vakre mennesker foran meg. Men det får vi ta en annen gang.
Odd Karsten Krogh 