Jeg har nettopp lest to bøker som begge handler om å være fremmed på et sted. Den ene er italiensk, den andre er brasiliansk. Donatella di Petrantonio har skrevet romanen L’Arminuta, nylig utgitt på norsk. Fra Brasil kommer romanen A Resistência av Julián Fuks. Den finnes nå på engelsk.
PRISBELØNNET ITALIENSK
La oss begynne med den italienske: Arminuta er en prisbelønnet roman, som lanseres på norsk nå i april. Som alle andre bøker i fra „andre“ språkområder enn engelsk står den i fare for å gå under radaren til mange. Det er i så fall veldig synd, for dette er en pageturner du har vanskelig for å legge fra deg.
RETURNERT TIL SIN BIOLOGISKE FAMILIE
Donatella di Petrantonio forteller i denne boken historien om Arminuta (L’arminuta), „den returnerte“. Den 13-årige jeg-personen i boka, har nesten hele sitt liv bodd hos en fosterfamilie. Uten forvarsel og mot sin vilje får hun vite at hun skal tilbakeføres til sin biologiske familie. Vi aner etter hvert at grunnen er at fosterforeldrene ikke lenger er i stand til å ha henne, det antydes at fostermoren er blitt syk og at foreldrene skal skille lag. Tilbakeføringen er altså ikke frivillig hverken hos 13-åringen eller hos den biologiske familien hennes.
SJOKKARTET OMVELTNING
Allerede den første dagen blir et stort sjokk. Fra en beskyttet tilværelse hos en velstående familie ved kysten avleveres Arminuta hos en fattig og halvveis dysfunksjonell familie i en liten landsby i innlandet. Ingen, selv ikke foreldrene, tar noe særlig notis av hennne, utover et likegyldig „så der er du?“
UØNSKET PÅ DET NYE STEDET
Deretter følger vi Arminutas nye liv som uønsket på et sted hun heller ikke selv ønsker å være. Foreldrene er likegyldige og synes hun er håpløs, de to eldre brødrene utgjør en fysisk og seksuell trusel. På skolen blir hun mobbet fordi hun er annerledes. Arminuta tenker bare på å rømme tilbake. Den eneste som gir henne en slags følelse av trygghet er den nye lillesøsteren. Ingen i familien har heller noe språk for å snakke om det som skjer.
Julián Fuks ble tildelt Prêmio Jabuti i 2017, samme år som Donatella di Pietrantonio vant Premio Campiello. Begges bøker er nå oversatt til språk mange nordmenn behersker, den sistnevnte er til og med nettopp lansert på norsk (Cappelen Damm).
PRISBELØNNET BRASILIANSK
Den prisbelønte, brasilianske boken jeg har lest er Julián Fuks‘ lille roman A resistência (Motstand). Den handler om en argentinsk familie fra Buenos Aires som flykter til Brasil under diktaturet. De har adoptert en liten sønn. Den adopterte sønnen får senere en lillebror og en lillesøster, begge biologiske barn av foreldrene.
Å LEVE I EKSIL
Boken tar opp et høyaktuelt tema, nemlig det å være flykting og leve i eksil. Familien har en nær relasjon til Argentina, men den relasjonen baserer seg mest på historien og fortiden. Og kulturen forsøker de å holde ved like selv om de gamle familiebåndene til gamlelandet er vage. Kanskje er det også sånn at et barn som fødes i foreldrenes eksil, det barnet vil også fortsette å være i eksil? Er kanskje eksil arvelig?
UNNGÅR TEMAER
Hovedpersonen i boken både hører til og hører ikke til. Historien fortelles av lillebroren flere år senere, i små, nesten tause bruddstykker. Erindringene er små og vage, men etter hvert forstår vi mer. Det er de bittesmå pausene, tausheten og forsøkene på å unngå temaer, som er essensen i lillebrorens erindringer, ting han ikke forstod da han var barn.
MANGLENDE TILHØRIGHET
Dette er en familie som heller ikke snakket om tingene, det var heller pinlige øyeblikk og forsøk på å dekke over når gråten steg til overflaten. De er i de små erindringene vi forstår mer: Den adopterte broren som trakk seg tilbake fra bordet før desserten, som holdt seg et stykke unna de andre rent fysisk også i situasjoner hvor det var naturlig å være nær. Å vite at man egentlig tilhører et annet sted, gjør noe med den det gjelder.
SELVBIOGRAFISK
Julián Fuks er selv av argentinsk opprinnelse, men hans familie flyktet til Brasil under diktaturet. Tittelen «motstand» kan derfor like gjerne henspille på motviljen mot å fortelle sin egen historie som bokens temaer politisk motstand, eksil og adopsjon.
Dessverre er ikke Julián Fuks’ A resistência tilgjengelig på norsk. Men du får den på engelsk (Resistance). Boken har høstet gode kritikker og ble nylig innstilt til enda en pris, to år etter at den ble utgitt første gang.
Arminuta finnes altså på norsk, nylig utgitt på Cappelen Damm. Den er også oversatt til flere europeiske språk og overalt hvor den blir utgitt, gjør boken inntrykk. En enkel, hverdagslig fortalt historie som vekker dype følelser hos leseren.
Begge to anbefales på det sterkeste.
Bilder: Julián Fuks, CCBB; Donatella di Pietrantonio, Facebook;
På kort tid har jeg klart å bli superfan av den brasilianske thrillerforfatteren Raphael Montes. Ingen kan levere så brutale og makabre bøker som denne unge advokaten fra Rio de Janeiro. Jeg har nylig avsluttet lesingen av Montes’ siste bok, Jantar secreto – «hemmelig middag».
Noen husker kanskje Raphael Montes fra Perfekte dager, en bok som kom på norsk for rundt et år siden, utgitt på Bazar forlag. Perfekte dager handlet om medisinstudenten Téo, en einstøing som bor sammen med sin handikappede mor. Téo blir forelsket i Clarice, men den eneste måten han kan få henne på, er å kidnappe henne. Det hele utvikler seg til en brutal road movie av en thriller. Jeg fant ut at Téo og Clarice også opptrer i Jantar secreto.
Raphael Montes. Hvem skulle tro at denne unge, blide advokaten kunne ha så syke tanker og skrive så besettende bøker? Foreløpig er «Perfekte dager» ute på norsk, mens «Jantar secreto» (hemmelig middag) er underveis på flere europeiske språk. Foto: Bel Pedrosa/Cappelen Damm
I «Hemmelig middag» møter vi fire unge menn fra den lille fillelandsbyen Pingo d’Àgua (vanndrypp) som drar til Rio de Janeiro for å studere. De leier en leilighet sammen på Copcabana. Det går så som så med studiene og de har alle sitt å stri med på det personlige plan. Da det viser seg at en av dem har underslått pengene til husleie i flere måneder og gjelden vokser dem over hodet, er gode råd dyre.
Siden en av dem er et kulinarisk geni på kjøkkenet, kommer de opp med ideen om å invitere til eksklusive middager på hjemmeplan, etter mønster av den internasjonale suksessen DinnerWith. De fordeler oppgavene mellom seg. De lager en eksklusiv meny. Men han som har fått i oppdrag å lage web-reklamen, sniffer litt for mye kokain og får ideen om å gjøre om kalvekjøtt til menneskekjøtt – samtidig som han hever kuvertprisen betraktelig.
De blir selvfølgelig ekskludert fra nettstedet. Men den korte tiden annonsen ligger ute får de mange påmeldinger. De fleste fra de øvre lag av befolkningen, de som kjeder seg og er på jakt etter nye opplevelser de kan skryte av. Pengene er allerede forhåndsbetalt inn på konto. Da gjenstår bare ett problem: hvordan skal de skaffe råvarene?
Etter døden er alle dyr like. Hvis kjøttet kommer ferdig pakket, dekket av gjennomsiktig plastfolie, bryr du deg ikke om det. Du bare tar det, steker det og spiser det uten å tenke på hvor det kommer fra. Og nå står du der og sipper. Vet du hva? Den eneste forskjellen er at jeg ikke er så hyklersk som du er.
Dette smakte veldig godt da jeg spiste det på Copacabana for to år siden. Men hva om jeg hadde fått vite at det var noe annet enn det jeg trodde? Spiller det egentlig noen rolle, for bak et hvert måltid ligger vel døden? Eller?
Som i den forrige boken Perfekte dager holder Raphael Montes koken hele veien, både språklig og spenningsmessig. Dette er Quentin Tarantino i bokform. Romanen er dessuten sterkt knyttet til tiden vi lever i. Hovedpersonene kommuniserer helst via WhatsApp, reiser med Uber, ser filmer på Netflix og nynner til sanger fra Rihannas siste album.
Åstedet er bydelen Copacabana i Rio de Janeiro, men som vanlig i Raphael Montes’ bøker kunne dette like gjerne vært Manhattan, Marais eller Majorstuen – vi innser at verden er blitt lik overalt. Det som kanskje skiller Raphael Montes fra en skandinavisk krimforfatter er at han er brutalt politisk ukorrekt. Både Brasil og hele verden får gjennomgå. Det finnes overflødige mennesker overalt, gjør det ikke?
Jantar secreto foreligger foreløpig kun på originalspråket (brasiliansk portugisisk) og polsk! Mens du venter på at denne skal komme på et mer tilgjengelig språk, kan det være en god idé å lade opp med Perfekte dager av samme forfatter. Norsk oversettelse ved Kaja Rindal Bakkejord, utgitt på Bazar forlag i fjor. Også denne boken har et språk og et driv som kan gjøre deg avhengig. I hvert fall hvis du har sans for psykopater.
Bildet helt øverst: Boligstrøk (Ipanema og Copacabana) i Rio de Janeiro. Våre venner, som inviterer til hemmelig middag i Raphael Montes’ bok, bor omtrent midt på bildet, noen kvartaler inn fra stranden. (Wikimedia Commons)
Juliana Schalch i s one of Brazil’s best known actors. She is now on the step to an international career, asLuna in the HBO-series O Negócio.
Juliana became aware of my latest blog about TV-series. She had it translated and then today she sent me this video from Rio de Janeiro. She is delighted that O Negócio also can bee seen in Norway and sends her love to all of us. Do I need to say that I became delighted as well?
O Negócio is about four call girls, Karin, Luna, Magali and Mia, who decide to apply some marketing knowledge on their prostitution business in Sáo Paulo. If you do not know O Negócio yet, I hereby recommend it. It is well worth seeing and there is a great chance you become addicted!
Sometimes you feel like 17 again: Juliana, you made my day! Adorei! Grande beijo!
And special thanks to the ever-present Alex Falcão who makes things happen.
Det er en av disse fine vinterdagene hvor temperaturen kryper opp mot 30-tallet. Jeg pleier å starte dagen med en lang tur på stranden. Jeg dytter noen pengesedler i shortsen og stikker føttene inn i et par havaianas, plastsandalene ingen brasilianer kan leve uten. Deretter tar jeg serviceheisen (brasilianske leiegårder har alltid to heiser) ned slik at naboene skal slippe å se meg i strandmundur. Ofte har naboene selv tenkt det samme. I dag møter jeg styreformannen. Hun er femti år og goth og har schäferhund. Men jeg har lært meg at begge to er snille som lam til tross for det noe aggressive ytre. César må luftes syv ganger om dagen, han trenger mye mosjon. Omtrent som jeg, altså.
Valget mellom samba eller bossa nova
Ute på gaten har jeg valget: enten Ipanema som ligger rett her nede til venstre, eller Copacabana som ligger en åtte minutters spasertur til høyre. Mine gjester her pleier å gå til venstre allerede før jeg har satt over morgenkaffen. Det er Ipanema som egentlig gjelder, det er her de vakre menneskene er. Det er Ipanema som lever ut myten om Brasil i dag. Men der Ipanema er bossa nova, er Copacabana samba.
Morgentur på Copacabana
Når jeg skal ut på morgentur, velger jeg helst samba. Copacabana er større, mer støyende og mer imponerende, Copacabana har bedre plass og stranden er rettere slik at det er enklere å gå og småjogge i vannkanten. Så etter åtte minutter langs en trafikkert bussgate ligger den der. Alle strenders mor. Jeg trer plastsandalene inn på håndleddene og tar gateshortsen i den ene hånden.
Deretter legger jeg i vei retning Sukkertoppen. Selve postkortet ligger foran meg. Kan det bli mer Rio de Janeiro enn dette?
En by vendt fra havet
Strand og strandpromenade er faktisk en nyere oppfinnelse i Rio de Janeiro. Rio de Janeiro var opprinnelig en by vendt fra havet. Bortsett fra selve havnen, som forbandt byen med resten av verden, var det innover i landet byen vokste. I 1889 ble det slutt på monarkiet og den nye republikanske regjeringen tok mål av seg til å trekke hovedstaden Rio de Janeiro ut av middelalderen. De ønsket å vise verden at Brasil var et land å regne med. På slutten av det nittende og begynnelsen av det tjuende århundre skjedde store reformer, man omformet byen etter mønster av Paris. En tropisk by, men likevel Paris. Alle de store praktbygningene og de rike bedriftene imiterte den europeiske byggestilen. Til og med stenen til fortauene kom fra Europa.
Slik var Rio de Janeiro rundt 1920. Legg merke til hvor påkledd folk er. Det er faktisk en tradisjon de har holdt i hevd inne i sentrum, særlig etter at kontorene fikk luftkondisjonering.
Det mest påfallende var at byen utvidet seg innover i landet, selv om det den gangen også var plass på strendene. Rio de Janeiro sluttet den gang ved Botafogo. Palacio de Catete, det gamle presidentpalasset, har for eksempel de store vinduene og fasaden vendt mot gaten , mens baksiden vender mot den store haven hvor trærne skjuler både havet og Sukkertoppen.
Tunnel til Copacabana
Strendene bortenfor, det som i dag regnes som carioca, essensen av det å være fra Rio de Janeiro, skjøt først fart da det ble bygget en tunnel fra Botafogo til Copacabana. Det skjedde i 1892. Da ble den aristokratiske bydelen Botafogo direkte forbundet med det som fremdeles var et ingenmannsland. Rio Janeiro har en topografi som er vanskeligere enn Sveits’, men med ett var åpningen der.
Sol og bad var uhørt
Likevel skulle det ta mange år før Rio ble ensbetydende med strand og jetset-liv. Brasil var fremdeles infisert med den pietistiske tankegangen fra det portugisiske hoffet. Hvis man ser bort fra de lavere klasser, og det gjorde man jo den gang, var det på slutten av 1800-tallet uhørt å bade i havet og solen var noe man skydde som pesten.
Sarah Bernhardt åpnet badesesongen
Den som har fått æren av å åpne Rio de Janeiros evige badesesong er Sarah Bernhardt, som i 1886 var i Rio for å spille «Kameliadamen». Hun sjokkerte brasilianerne ved å stille i et totalt uakseptabelt badekostyme på Copacabana, hvor hun kunne sitte i timevis og se ut over havet. Etter denne skandalen skulle det ta minst tretti år til før de innfødte selv våget seg uti.
Copacabana – det nye utstillingsvinduet
På 1920- tallet var badesesongen i gang, også brasilianerne gikk nå på stranden, riktignok litt mer påkledd enn sine europeiske forbilder. Men da de først gjorde det, skjedd tingene fort. På få år hadde tjue tusen mennesker flyttet hit ut. I første rekke folk med penger, noe som også førte med seg forretningsvirksomhet og underholdning. Dette ble det nye utstillingsvinduet for den nye tid. Copacabana ble etter hvert en myte.
Stranden ble et møtested
Det ble også bygget en stor strandpromenade, som riktignok ble tatt av havet flere ganger før man fant på å fylle ut med sand og dermed utvide selve stranden til det den er i dag. Strandpromenaden ble et møtested for alle, og det var viktig – for første gang kunne alle delta, uten hensyn til rase, kulturell eller sosial tilhørighet – i hvert fall på overflaten.
Satte Brasil på verdenskartet
Den brasilianske regjeringen var på den tiden ute etter noe som kunne sette Brasil på verdenskartet i Europa. Etter en mislykket «verdensutstilling» for å markere hundre års selvstendighet bestemte man seg for å bygge et hotell uten sidestykke på det sydamerikanske kontinentet.
Det er nesten alltid et norsk flagg foran Copacabana Palace, også i går. Båndene mellom Brasil og Norge er mange og sterke.
Copacabana Palace Copacana Palace er – i motsetning til stranden – ikke akkurat noen smeltedigel for folk fra ulike sosiale lag. Det åpnet dørene i 1923, som det tredje av av Guinle-familiens storslagne Palace-hoteller. Og som det første ved havet. Copacabana Palace ligger her fremdeles som en juvel blant alle høyhusene. Det var her Erling Lorentzen og Prinsesse Ragnhild holdt hus i begynnelsen. Copacana Palace har alltid norsk flagg på balkongen og minner oss om de nære relasjonene mellom våre to land. Kongefamilien, bacalaoen og oljen gjør at brasilianere vet hvor Norge er. Sverige blir ofte blandet sammen med Sveits.
En levende og støyende bydel
Når man går langs Copacabana og ser på den tett bebygde bydelen i dag, er det lite som vitner om tidligere tider. Her drønner biltrafikken i seks filer, her er det enorme leiegårder og hoteller, hvorav noen begynner å få tidens patina over seg. Arkitekturen her er fascinerende. Mange turister tilbringer hele ferien på Copacabana og er fornøyd med det – selv om det er svært urettferdig overfor metropolen Rio de Janeiro. Dette er ikke Playa del Inglés, du finner hverken turistsjapper eller masse restauranter på strandpromenaden. Nettopp derfor virker det som du har god plass her, selv om det bor et par hundre tusen mennesker bare i gatene innenfor. Dette er en av Rios tettest befolkede bydeler.
Rekreasjon for byens innbyggere
Og rett utenfor stuevinduet har de altså stranden. Copacabana er mer som Nordmarka, den er en del av en by som innbyggerne bruker til rekreasjon og trening. Riktignok ligger de fleste hotellene her, men turistene får aldri overtaket – til det er cariocaene altfor mange og altfor glade i stranden sin. I tillegg kan ikke all verdens fly fra Europa konkurrere med den nye metroen som bringer inn tusener av mennesker fra de nordlige bydelene uten egen strand. Rio de Janeiro vokser nemlig fremdeles fortest innover i landet og teller i dag rundt 6.5 millioner. Mange av dem tilbringer søndagen på Copacabana og Ipanema. Akkurat på søndag lar jeg være å gå tur. På søndag spiser jeg lunsj.
Løser verdensproblemer
Jeg liker å gå her, fra det gamle fortet til den lokale cafeen helt lengst borte der i ly av Sukkertoppen. Det er her jeg bruker noen av pengesedlene jeg stakk ned i shortsen. Man blir tørst etter noen timer i sanden. Eller jeg leier meg en strandstol for et par timer mens jeg lar tankene fly enda mer. Jeg tenker faktisk på veldig mye her på Copacabana, det hender til og med at jeg får ideer til jobben der hjemme.
Siden jeg begynte med disse morgenturene for over ti år siden, har jeg løst mange verdensproblemer inne i hodet mitt. På strandcafeen i Leme, i ly av Sukkertoppen, hender det til og med at jeg får ideer til jobben.
Det rare er at når ting blir en vane, så ser man det ikke ordentlig lenger. Sånn som Pão de Açúcar (Sukkertoppen) bak meg og fjellformasjonen Dois Irmãos (To Brødre) der borte på Ipanema. Man blir mer opptratt av solen som varmer, bølgene som skyller innover bena dine og menneskene som kommer mot deg.
Turistene drar på så mye
Turistene kjenner du igjen med én gang. Etter hver som årene går og jeg innbiller meg at jeg blir stadig mer brasiliansk, slutter jeg aldri å undre meg over hvor mye de drar rundt på. Vesker, tursekker, joggesko, sokker(!), klær, smykker (!) og solbriller og den slags. Til og med håndklær! Håndklær er for pyser. Trenger de virkelig så mye? Og så blir man vel mer utsatt, tenker jeg.
Er det trygt på stranden?
Sikkerheten er jo noe man er opptatt av i Brasil. Faktum er at det er få land hvor du kan få gå så mye i fred som her. Strandselgerne er ikke mange og de er meget sjelden påtrengende. De pruter heller ikke, men blir fornærmet og går sin vei hvis du prøver. Likevel skjer det nok ting for dem som sitter på håndklær og lar veske og iPhone ligge og slenge.
Arrastão – en ny måte å samle inn mobiltelefoner på
En nyere ransmetode er den såkalte arrastão. Du sitter i strandstolen din (uten håndkle, til nød med kanga) og så kommer det en skrikende jente løpende I vill fart opp fra strandkanten. Etter henne kommer en gjeng på tyve gutter. Som uskyldig turist tror du jo at de er etter jenta. Et voldtekstforsøk, kanskje? Du reiser deg opp for å se og glemmer alt annet. I virkeligheten er disse ungdommene en planlagt tsunami som rasker med seg alt av verdi på sin vei, særlig mobiltelefoner. Men etter hvert tar man også dette med ro. Jeg pleier å ha mobilen i en plastpose som jeg binder fast til stolen. Hvor ofte dette skjer? Tja, kanskje en gang i måneden hvis du er mye på stranden. Selvsagt er det fristende å ha med mobilen når det er gratis wi-fi på stranden. Men bind den i hvert fall fast.
Brasiliansk hjelpsomhet
Hvis du oppfører deg litt klokt, skal det nemlig mye til at du blir utsatt for noe særlig. Samtidig er det lett å oppsøke det farlige hvis du er nysgjerrig på denslags. Overraskende mange er nettopp det. Rio de Janeiro er likevel bedre enn sitt rykte – og på stranden passer vi også på hverandres ting, for eksempel hvis du skulle ønske å ta en dukkert. Du visste det kanskje ikke, men de fleste brasilianere er ærlige og hjelpsomme. Det er regjeringen som er korrupt, ikke folket.
Omtrent sånn tar det seg ut når jeg starter på turen min. Sukkertoppen ligger på en måte i enden av stranden, men siden Copacabana er sterkt buet, forsvinner den ut av syne jo nærmer du kommer. Selv lar jeg tankene sveve fritt fra det øyeblikket jeg tråkker barbent ned i sanden.
Jeg har tenkt nok i dag. Det er på tide å reise seg fra strandstolen. Samme strekning tilbake til Ipanema, det blir til sammen syv kilometer. Føler jeg meg riktig sprek, og det hender oftere her enn i Norge, fortsetter jeg fra Copacabana langs den korte handlegaten og gjennom parken som går over i Ipanema-stranden. Der ligger det enda noen kilometer med sand og vakre mennesker foran meg. Men det får vi ta en annen gang.
Odd Karsten Krogh 