To bøker om å være fremmed

Jeg har nettopp lest to bøker som begge handler om å være fremmed på et sted. Den ene er italiensk, den andre er brasiliansk. Donatella di Petrantonio har skrevet romanen L’Arminuta, nylig utgitt på norsk. Fra Brasil kommer romanen A Resistência av Julián Fuks. Den finnes nå på engelsk.

PRISBELØNNET ITALIENSK
La oss begynne med den italienske: Arminuta er en prisbelønnet roman, som lanseres på norsk nå i april. Som alle andre bøker i fra „andre“ språkområder enn engelsk står den i fare for å gå under radaren til mange. Det er i så fall veldig synd, for dette er en pageturner du har vanskelig for å legge fra deg.

RETURNERT TIL SIN BIOLOGISKE FAMILIE
Donatella di Petrantonio forteller i denne boken historien om Arminuta (L’arminuta), „den returnerte“. Den 13-årige jeg-personen i boka, har nesten hele sitt liv bodd hos en fosterfamilie. Uten forvarsel og mot sin vilje får hun vite at hun skal tilbakeføres til sin biologiske familie. Vi aner etter hvert at grunnen er at fosterforeldrene ikke lenger er i stand til å ha henne, det antydes at fostermoren er blitt syk og at foreldrene skal skille lag. Tilbakeføringen er altså ikke frivillig hverken hos 13-åringen eller hos den biologiske familien hennes.

SJOKKARTET OMVELTNING
Allerede den første dagen blir et stort sjokk. Fra en beskyttet tilværelse hos en velstående familie ved kysten avleveres Arminuta hos en fattig og halvveis dysfunksjonell familie i en liten landsby i innlandet. Ingen, selv ikke foreldrene, tar noe særlig notis av hennne, utover et likegyldig „så der er du?“

UØNSKET PÅ DET NYE STEDET
Deretter følger vi Arminutas nye liv som uønsket på et sted hun heller ikke selv ønsker å være. Foreldrene er likegyldige og synes hun er håpløs, de to eldre brødrene utgjør en fysisk og seksuell trusel. På skolen blir hun mobbet fordi hun er annerledes. Arminuta tenker bare på å rømme tilbake. Den eneste som gir henne en slags følelse av trygghet er den nye lillesøsteren. Ingen i familien har heller noe språk for å snakke om det som skjer.

donatella og julian
Julián Fuks ble tildelt Prêmio Jabuti i 2017, samme år som Donatella di Pietrantonio vant Premio Campiello. Begges bøker er nå oversatt til språk mange nordmenn behersker, den sistnevnte er til og med nettopp lansert på norsk (Cappelen Damm).

PRISBELØNNET BRASILIANSK
Den prisbelønte, brasilianske boken jeg har lest er Julián Fuks‘ lille roman A resistência (Motstand). Den handler om en argentinsk familie fra Buenos Aires som flykter til Brasil under diktaturet. De har adoptert en liten sønn. Den adopterte sønnen får senere en lillebror og en lillesøster, begge biologiske barn av foreldrene.

Å LEVE I EKSIL
Boken tar opp et høyaktuelt tema, nemlig det å være flykting og leve i eksil. Familien har en nær relasjon til Argentina, men den relasjonen baserer seg mest på historien og fortiden. Og kulturen forsøker de å holde ved like selv om de gamle familiebåndene til gamlelandet er vage. Kanskje er det også sånn at et barn som fødes i foreldrenes eksil, det barnet vil også fortsette å være i eksil? Er kanskje eksil arvelig?

UNNGÅR TEMAER
Hovedpersonen i boken både hører til og hører ikke til. Historien fortelles av lillebroren flere år senere, i små, nesten tause bruddstykker. Erindringene er små og vage, men etter hvert forstår vi mer. Det er de bittesmå pausene, tausheten og forsøkene på å unngå temaer, som er essensen i lillebrorens erindringer, ting han ikke forstod da han var barn.

MANGLENDE TILHØRIGHET
Dette er en familie som heller ikke snakket om tingene, det var heller pinlige øyeblikk og forsøk på å dekke over når gråten steg til overflaten. De er i de små erindringene vi forstår mer: Den adopterte broren som trakk seg tilbake fra bordet før desserten, som holdt seg et stykke unna de andre rent fysisk også i situasjoner hvor det var naturlig å være nær. Å vite at man egentlig tilhører et annet sted, gjør noe med den det gjelder.

SELVBIOGRAFISK
Julián Fuks er selv av argentinsk opprinnelse, men hans familie flyktet til Brasil under diktaturet. Tittelen «motstand» kan derfor like gjerne henspille på motviljen mot å fortelle sin egen historie som bokens temaer politisk motstand, eksil og adopsjon.

Dessverre er ikke Julián Fuks’ A resistência tilgjengelig på norsk. Men du får den på  engelsk (Resistance). Boken har høstet gode kritikker og ble nylig innstilt til enda en pris, to år etter at den ble utgitt første gang.

Arminuta finnes altså på norsk, nylig utgitt på Cappelen Damm. Den er også oversatt til flere europeiske språk og overalt hvor den blir utgitt, gjør boken inntrykk. En enkel, hverdagslig fortalt historie som vekker dype følelser hos leseren.

Begge to anbefales på det sterkeste.

Bilder: Julián Fuks, CCBB; Donatella di Pietrantonio, Facebook;

Menneskekjøtt på menyen. Brutal thriller fra Brasil.

På kort tid har jeg klart å bli superfan av den brasilianske thrillerforfatteren Raphael Montes. Ingen kan levere så brutale og makabre bøker som denne unge advokaten fra Rio de Janeiro. Jeg har nylig avsluttet lesingen av Montes’ siste bok, Jantar secreto – «hemmelig middag».

Noen husker kanskje Raphael Montes fra Perfekte dager, en bok som kom på norsk for rundt et år siden, utgitt på Bazar forlag. Perfekte dager handlet om medisinstudenten Téo, en einstøing som bor sammen med sin handikappede mor. Téo blir forelsket i Clarice, men den eneste måten han kan få henne på, er å kidnappe henne. Det hele utvikler seg til en brutal road movie av en thriller. Jeg fant ut at Téo og Clarice også opptrer i Jantar secreto.

collage monrtes
Raphael Montes. Hvem skulle tro at denne unge, blide advokaten kunne ha så syke tanker og skrive så besettende bøker? Foreløpig er «Perfekte dager» ute på norsk, mens «Jantar secreto» (hemmelig middag) er underveis på flere europeiske språk. Foto: Bel Pedrosa/Cappelen Damm

I «Hemmelig middag» møter vi fire unge menn fra den lille fillelandsbyen Pingo d’Àgua (vanndrypp) som drar til Rio de Janeiro for å studere. De leier en leilighet sammen på Copcabana. Det går så som så med studiene og de har alle sitt å stri med på det personlige plan. Da det viser seg at en av dem har underslått pengene til husleie i flere måneder og gjelden vokser dem over hodet, er gode råd dyre.

Siden en av dem er et kulinarisk geni på kjøkkenet, kommer de opp med ideen om å invitere til eksklusive middager på hjemmeplan, etter mønster av den internasjonale suksessen DinnerWith. De fordeler oppgavene mellom seg. De lager en eksklusiv meny. Men han som har fått i oppdrag å lage web-reklamen, sniffer litt for mye kokain og får ideen om å gjøre om kalvekjøtt til menneskekjøtt – samtidig som han hever kuvertprisen betraktelig.

De blir selvfølgelig ekskludert fra nettstedet. Men den korte tiden annonsen ligger ute får de mange påmeldinger. De fleste fra de øvre lag av befolkningen, de som kjeder seg og er på jakt etter nye opplevelser de kan skryte av. Pengene er allerede forhåndsbetalt inn på konto. Da gjenstår bare ett problem: hvordan skal de skaffe råvarene?

Etter døden er alle dyr like. Hvis kjøttet kommer ferdig pakket, dekket av gjennomsiktig plastfolie, bryr du deg ikke om det. Du bare tar det, steker det og spiser det  uten å tenke på hvor det kommer fra. Og nå står du der og sipper. Vet du hva? Den eneste forskjellen er at jeg ikke er så hyklersk som du er.

måltid
Dette smakte veldig godt da jeg spiste det på Copacabana for to år siden. Men hva om jeg hadde fått vite at det var noe annet enn det jeg trodde? Spiller det egentlig noen rolle, for bak et hvert måltid ligger vel døden? Eller?

Som i den forrige boken Perfekte dager holder Raphael Montes koken hele veien, både språklig og spenningsmessig. Dette er Quentin Tarantino i bokform. Romanen er dessuten sterkt knyttet til tiden vi lever i. Hovedpersonene kommuniserer helst via WhatsApp, reiser med Uber, ser filmer på Netflix og nynner til sanger fra Rihannas siste album.

Åstedet er bydelen Copacabana i Rio de Janeiro, men som vanlig i Raphael Montes’ bøker kunne dette like gjerne vært Manhattan, Marais eller Majorstuen – vi innser at verden er blitt lik overalt. Det som kanskje skiller Raphael Montes fra en skandinavisk krimforfatter er at han er brutalt politisk ukorrekt. Både Brasil og hele verden får gjennomgå. Det finnes overflødige mennesker overalt, gjør det ikke?

Jantar secreto foreligger foreløpig kun på originalspråket (brasiliansk portugisisk) og polsk! Mens du venter på at denne skal komme på et mer tilgjengelig språk, kan det være en god idé å lade opp med Perfekte dager av samme forfatter.  Norsk oversettelse ved Kaja Rindal Bakkejord, utgitt på Bazar forlag i fjor. Også denne boken har et språk og et driv som kan gjøre deg avhengig. I hvert fall hvis du har sans for psykopater.

LES MER OM «PERFEKTE DAGER» HER

Bildet helt øverst: Boligstrøk (Ipanema og Copacabana) i Rio de Janeiro. Våre venner, som inviterer til hemmelig middag i Raphael Montes’ bok, bor omtrent midt på bildet, noen kvartaler inn fra stranden. (Wikimedia Commons)

FORFATTERENS HJEMMESIDE

 

Juliana Schalch: Live from Rio de Janeiro

 

Juliana Schalch i s one of Brazil’s best known actors. She is now on the step to an international career, as Luna in the HBO-series O Negócio.

Juliana became aware of my latest blog about TV-series. She had it translated and then today she sent me this video from Rio de Janeiro. She is delighted that O Negócio also can bee seen in Norway and sends her love to all of us. Do I need to say that I became delighted as well?

O Negócio is about four call girls, Karin, Luna, Magali and Mia, who decide to apply some marketing knowledge on their prostitution business in Sáo Paulo. If you do not know O Negócio yet, I hereby recommend it. It is well worth seeing and there is a great chance you become addicted!

Sometimes you feel like 17 again: Juliana, you made my day! Adorei! Grande beijo!

And special thanks to the ever-present Alex Falcão who makes things happen.

Copacabana. Alle strenders mor

Det er en av disse fine vinterdagene hvor temperaturen kryper opp mot 30-tallet. Jeg pleier å starte dagen med en lang tur på stranden. Jeg dytter noen pengesedler i shortsen og stikker føttene inn i et par havaianas, plastsandalene ingen brasilianer kan leve uten. Deretter tar jeg serviceheisen (brasilianske leiegårder har alltid to heiser) ned slik at naboene skal slippe å se meg i strandmundur. Ofte har naboene selv tenkt det samme. I dag møter jeg styreformannen. Hun er femti år og goth og har schäferhund. Men jeg har lært meg at begge to er snille som lam til tross for det noe aggressive ytre. César må luftes syv ganger om dagen, han trenger mye mosjon. Omtrent som jeg, altså.

Valget mellom samba eller bossa nova
Ute på gaten har jeg valget: enten Ipanema som ligger rett her nede til venstre, eller Copacabana som ligger en åtte minutters spasertur til høyre. Mine gjester her pleier å gå til venstre allerede før jeg har satt over morgenkaffen. Det er Ipanema som egentlig gjelder, det er her de vakre menneskene er. Det er Ipanema som lever ut myten om Brasil i dag. Men der Ipanema er bossa nova, er Copacabana samba.

Morgentur på Copacabana
Når jeg skal ut på morgentur, velger jeg helst samba. Copacabana er større, mer støyende og mer imponerende, Copacabana har bedre plass og stranden er rettere slik at det er enklere å gå og småjogge i vannkanten. Så etter åtte minutter langs en trafikkert bussgate ligger den der. Alle strenders mor. Jeg trer plastsandalene inn på håndleddene og tar gateshortsen i den ene hånden.

Les min blogg om brasiliansk bademote HER

Deretter legger jeg i vei retning Sukkertoppen. Selve postkortet ligger foran meg. Kan det bli mer Rio de Janeiro enn dette?

En by vendt fra havet
Strand og strandpromenade er faktisk en nyere oppfinnelse i Rio de Janeiro. Rio de Janeiro var opprinnelig en by vendt fra havet. Bortsett fra selve havnen, som forbandt byen med resten av verden, var det innover i landet byen vokste. I 1889 ble det slutt på monarkiet og den nye republikanske regjeringen tok mål av seg til å trekke hovedstaden Rio de Janeiro ut av middelalderen. De ønsket å vise verden at Brasil var et land å regne med. På slutten av det nittende og begynnelsen av det tjuende århundre skjedde store reformer, man omformet byen etter mønster av Paris. En tropisk by, men likevel Paris. Alle de store praktbygningene og de rike bedriftene imiterte den europeiske byggestilen. Til og med stenen til fortauene kom fra Europa.

6. Rio de Janeiro, ca. 1900s
Slik var Rio de Janeiro rundt 1920. Legg merke til hvor påkledd folk er. Det er faktisk en tradisjon de har holdt i hevd inne i sentrum, særlig etter at kontorene fikk luftkondisjonering.

Det mest påfallende var at byen utvidet seg innover i landet, selv om det den gangen også var plass på strendene. Rio de Janeiro sluttet den gang ved Botafogo. Palacio de Catete, det gamle presidentpalasset, har for eksempel de store vinduene og fasaden vendt mot gaten , mens baksiden vender mot den store haven hvor trærne skjuler både havet og Sukkertoppen.

Tunnel til Copacabana
Strendene bortenfor, det som i dag regnes som carioca, essensen av det å være fra Rio de Janeiro, skjøt først fart da det ble bygget en tunnel fra Botafogo til Copacabana. Det skjedde i 1892. Da ble den aristokratiske bydelen Botafogo direkte forbundet med det som fremdeles var et ingenmannsland. Rio Janeiro har en topografi som er vanskeligere enn Sveits’, men med ett var åpningen der.

Sol og bad var uhørt
Likevel skulle det ta mange år før Rio ble ensbetydende med strand og jetset-liv. Brasil var fremdeles infisert med den pietistiske tankegangen fra det portugisiske hoffet. Hvis man ser bort fra de lavere klasser, og det gjorde man jo den gang, var det på slutten av 1800-tallet uhørt å bade i havet og solen var noe man skydde som pesten.

Sarah Bernhardt åpnet badesesongen
Den som har fått æren av å åpne Rio de Janeiros evige badesesong er Sarah Bernhardt, som i 1886 var i Rio for å spille «Kameliadamen». Hun sjokkerte brasilianerne ved å stille i et totalt uakseptabelt badekostyme på Copacabana, hvor hun kunne sitte i timevis og se ut over havet. Etter denne skandalen skulle det ta minst tretti år til før de innfødte selv våget seg uti.

Copacabana – det nye utstillingsvinduet
På 1920- tallet var badesesongen i gang, også brasilianerne gikk nå på stranden, riktignok litt mer påkledd enn sine europeiske forbilder. Men da de først gjorde det, skjedd tingene fort. På få år hadde tjue tusen mennesker flyttet hit ut. I første rekke folk med penger, noe som også førte med seg forretningsvirksomhet og underholdning. Dette ble det nye utstillingsvinduet for den nye tid. Copacabana ble etter hvert en myte.

Stranden ble et møtested
Det ble også bygget en stor strandpromenade, som riktignok ble tatt av havet flere ganger før man fant på å fylle ut med sand og dermed utvide selve stranden til det den er i dag. Strandpromenaden ble et møtested for alle, og det var viktig – for første gang kunne alle delta, uten hensyn til rase, kulturell eller sosial tilhørighet – i hvert fall på overflaten.

Satte Brasil på verdenskartet
Den brasilianske regjeringen var på den tiden ute etter noe som kunne sette Brasil på verdenskartet i Europa. Etter en mislykket «verdensutstilling» for å markere hundre års selvstendighet bestemte man seg for å bygge et hotell uten sidestykke på det sydamerikanske kontinentet.

copacabana palace
Det er nesten alltid et norsk flagg foran Copacabana Palace, også i går. Båndene mellom Brasil og Norge er mange og sterke.

Copacabana Palace
Copacana Palace er – i motsetning til stranden – ikke akkurat noen smeltedigel for folk fra ulike sosiale lag. Det åpnet dørene i 1923, som det tredje av av Guinle-familiens storslagne Palace-hoteller. Og som det første ved havet. Copacabana Palace ligger her fremdeles som en juvel blant alle høyhusene. Det var her Erling Lorentzen og Prinsesse Ragnhild holdt hus i begynnelsen. Copacana Palace har alltid norsk flagg på balkongen og minner oss om de nære relasjonene mellom våre to land. Kongefamilien, bacalaoen og oljen gjør at brasilianere vet hvor Norge er. Sverige blir ofte blandet sammen med Sveits.

En levende og støyende bydel
Når man går langs Copacabana og ser på den tett bebygde bydelen i dag, er det lite som vitner om tidligere tider. Her drønner biltrafikken i seks filer, her er det enorme leiegårder og hoteller, hvorav noen begynner å få tidens patina over seg. Arkitekturen her er fascinerende. Mange turister tilbringer hele ferien på Copacabana og er fornøyd med det – selv om det er svært urettferdig overfor metropolen Rio de Janeiro. Dette er ikke Playa del Inglés, du finner hverken turistsjapper eller masse restauranter på strandpromenaden. Nettopp derfor virker det som du har god plass her, selv om det bor et par hundre tusen mennesker bare i gatene innenfor. Dette er en av Rios tettest befolkede bydeler.

Rekreasjon for byens innbyggere
Og rett utenfor stuevinduet har de altså stranden. Copacabana er mer som Nordmarka, den er en del av en by som innbyggerne bruker til rekreasjon og trening. Riktignok ligger de fleste hotellene her, men turistene får aldri overtaket – til det er cariocaene altfor mange og altfor glade i stranden sin. I tillegg kan ikke all verdens fly fra Europa konkurrere med den nye metroen som bringer inn tusener av mennesker fra de nordlige bydelene uten egen strand. Rio de Janeiro vokser nemlig fremdeles fortest innover i landet og teller i dag rundt 6.5 millioner. Mange av dem tilbringer søndagen på Copacabana og Ipanema. Akkurat på søndag lar jeg være å gå tur. På søndag spiser jeg lunsj.

Løser verdensproblemer
Jeg liker å gå her, fra det gamle fortet til den lokale cafeen helt lengst borte der i ly av Sukkertoppen. Det er her jeg bruker noen av pengesedlene jeg stakk ned i shortsen. Man blir tørst etter noen timer i sanden. Eller jeg leier meg en strandstol for et par timer mens jeg lar tankene fly enda mer. Jeg tenker faktisk på veldig mye her på Copacabana, det hender til og med at jeg får ideer til jobben der hjemme.

meg på leme
 Siden jeg begynte med disse morgenturene for over ti år siden, har jeg løst mange verdensproblemer inne i hodet mitt. På strandcafeen i Leme, i ly av Sukkertoppen, hender det til og med at jeg får ideer til jobben. 

Det rare er at når ting blir en vane, så ser man det ikke ordentlig lenger. Sånn som Pão de Açúcar (Sukkertoppen) bak meg og fjellformasjonen Dois Irmãos (To Brødre) der borte på Ipanema. Man blir mer opptratt av solen som varmer, bølgene som skyller innover bena dine og menneskene som kommer mot deg.

Turistene drar på så mye
Turistene kjenner du igjen med én gang. Etter hver som årene går og jeg innbiller meg at jeg blir stadig mer brasiliansk, slutter jeg aldri å undre meg over hvor mye de drar rundt på. Vesker, tursekker, joggesko, sokker(!), klær, smykker (!) og solbriller og den slags. Til og med håndklær! Håndklær er for pyser. Trenger de virkelig så mye? Og så blir man vel mer utsatt, tenker jeg.

Er det trygt på stranden?
Sikkerheten er jo noe man er opptatt av i Brasil. Faktum er at det er få land hvor du kan få gå så mye i fred som her. Strandselgerne er ikke mange og de er meget sjelden påtrengende. De pruter heller ikke, men blir fornærmet og går sin vei hvis du prøver. Likevel skjer det nok ting for dem som sitter på håndklær og lar veske og iPhone ligge og slenge.

Arrastão – en ny måte å samle inn mobiltelefoner på
En nyere ransmetode er den såkalte arrastão. Du sitter i strandstolen din (uten håndkle, til nød med kanga) og så kommer det en skrikende jente løpende I vill fart opp fra strandkanten. Etter henne kommer en gjeng på tyve gutter. Som uskyldig turist tror du jo at de er etter jenta. Et voldtekstforsøk, kanskje? Du reiser deg opp for å se og glemmer alt annet. I virkeligheten er disse ungdommene en planlagt tsunami som rasker med seg alt av verdi på sin vei, særlig mobiltelefoner. Men etter hvert tar man også dette med ro. Jeg pleier å ha mobilen i en plastpose som jeg binder fast til stolen. Hvor ofte dette skjer? Tja, kanskje en gang i måneden hvis du er mye på stranden. Selvsagt er det fristende å ha med mobilen når det er gratis wi-fi på stranden. Men bind den i hvert fall fast. 

Brasiliansk hjelpsomhet
Hvis du oppfører deg litt klokt, skal det nemlig mye til at du blir utsatt for noe særlig. Samtidig er det lett å oppsøke det farlige hvis du er nysgjerrig på denslags. Overraskende mange er nettopp det. Rio de Janeiro er likevel bedre enn sitt rykte – og på stranden passer vi også på hverandres ting, for eksempel hvis du skulle ønske å ta en dukkert. Du visste det kanskje ikke, men de fleste brasilianere er ærlige og hjelpsomme. Det er regjeringen som er korrupt, ikke folket.

rio stranden.JPG
Omtrent sånn tar det seg ut når jeg starter på turen min. Sukkertoppen ligger på en måte i enden av stranden, men siden Copacabana er sterkt buet, forsvinner den ut av syne jo nærmer du kommer.  Selv lar jeg tankene sveve fritt fra det øyeblikket jeg tråkker barbent ned i sanden.

Jeg har tenkt nok i dag. Det er på tide å reise seg fra strandstolen. Samme strekning tilbake til Ipanema, det blir til sammen syv kilometer. Føler jeg meg riktig sprek, og det hender oftere her enn i Norge, fortsetter jeg fra Copacabana langs den korte handlegaten og gjennom parken som går over i Ipanema-stranden. Der ligger det enda noen kilometer med sand og vakre mennesker foran meg. Men det får vi ta en annen gang.

Blant gull og krøplinger i Ouro Preto

Året var 1690. Ekspedisjonen til Antônio Dias Paes, en bandeirante fra São Paulo, befant seg i det indre Brasil for å jakte på indianere til slaveplantasjene. De stanset for å hvile ved Tripuí-åsen. Historien vil ha det til at en av mulattguttene som fulgte med på ekspedisjonen tok seg et avkjølende bad i en av elvene. Da han dukket opp til overflaten etter dukkerten, hadde han en glitrende mørk sten i hånden. Det første gullet var funnet.

Mangelen på edle metaller i portugisernes koloni hadde ligget som en forbannelse over Brasil i nesten to hundre år. I motsetning til spanjolenes nabokolonier virket portugisernes land fattig på gull og sølv. På slutten av det syttende århundret var dessuten Portugal og Brasil inne i en finansiell krise. Derfor startet myndighetene i São Paulo en storstilt jakt på edle metaller. Og ble altså beleilig belønnet med mange store gullfunn her oppe i Minas Gerais sent på 1600-tallet.

Den store utfordringen var at gullet befant seg på utilgjengelige steder. Hovedveiene til São Paulo og Salvador var omstendelige og svært lange. Det tok to og en halv måned å komme seg til São Paulo. Først i 1699 opprettet man en ny rute, direkte ned til Rio de Janeiro, som lå mye nærmere. Reisen hit kunne nå gjøres unna på fjorten dager. Få år senere ble Rio gjort til hovedstad, så viktig ble gullhandelen for kolonien.

Kolonibyene i Minas Gerais er i dag noe av det flotteste Brasil har å vise frem. Naturopplevelser går hånd i hånd med en usedvanlig spesiell barokkarkitektur. Det faktum at det nokså isolerte Minas Gerais ikke hadde tilgang på de samme materialer som ved kysten og dermed heller ikke fikk inn mange kunstnere utenfra, har bidratt til en egenartet og mer overdådig stil – ikke minst med utstrakt bruk av gull. Materialet ellers var ofte tre og såpesten. De lokale kunstnerne skal jeg komme tilbake til.

Den største og viktigste gullbyen var Ouro Preto. Takket være iherdig skattlegging innført av markisen av Pombal ble mye av verdien herfra brukt til å bygge opp igjen Lisboa etter jordskjelvet i 1755. Det var etter hvert ikke den minste lille utfartsvei fra Minas Gerais som ikke hadde et skatteinnkrevingskontor. Kontrollpunkter langs veiene til havnebyene, særlig Rio de Janeiro, stod under streng kontroll av den portugisiske kronen. I dag er det kun bompengestasjoner langs motorveiene som kan minne om dette.

Bussen fra Rio de Janeiro til Ouro Preto tar i dag kun seks og en halv time. Den er i dag litt forsinket. Jeg speider ivrig etter kirketårnene for hver åsrygg vi passerer. Men det er alltid flere daler og topper å forsere før vi når byen. Mobildekningen kan jeg bare glemme her, topografien kan minne om norske dalstrøk.

Men endelig. Gjennom den fuktige disen stiger de berømte kirketårnene frem mot en bakgrunn av grønne åser. Det er 64 av dem, hvis vi tar i betraktning at hver kirke har to tårn. Ouro Preto er den gamle hovedstaden i Minas Gerais og Brasils mest kjente koloniby. I Ouro Preto finner vi den største samlingen av Brasils barokkunst på ett sted. I gullalderen hadde Ouro Preto hundreogtyve tusen innbyggere og var en av de større byene på den vestlige halvkule. Jeg har vært her før og sett mange av de fantastiske kirkene innendørs før. Denne gangen skal jeg bare besøke venner og gå litt rundt.

Jeg skal bo hos min mangeårige venninne Carina og hennes familie, som har ventet tålmodig på bussterminalen. Mine idealistiske venner driver et hyggelig pensjonat her som de har døpt Freedom Hostel. Forretningsideen er å tilby rimelig overnatting de fleste kan ha råd til. Freedom ligger rett ved siden av Matriz de Nossa Senhora da Conceição og Krøplingens souvenirbutikk (jeg kommer tilbake til Krøplingen). Jeg får Martin Luther King-suiten helt alene, selv om den er beregnet til seks personer.  I tretten kalde grader utenfor trives blomkarse og kamomilleblomster. Solen varmer like godt som den gjør på fjellet i Norge om sommeren. Heldigvis fant jeg en fleece-jakke i skapet i Rio. Vi spiser en god vegetarisk lunsj mens vi oppsummerer hva som har skjedd siden sist vi så hverandre. Deretter tar jeg en tur i byen.

ouro preto night
Ouro Preto er en historisk by, men befolkningen lever i vår moderne tid med byen som kulisse – og ofte som levebrød. Ta med vinterjakke – her er det kaldt om natten i juli!

Man skal ha gode ben for å få med seg alt i Ouro Preto. Byen er bygget på åser, ofte med en kirke på toppen, de kan virke nær hverandre, men for å komme dit, må man ned og opp bratte bakker. Alle gatene er belagt med gammeldags brosten, så solid skotøy er en nødvendighet. Om sommeren er det ulidelig varmt og fuktig her, så da kan det ta på å være turist i denne byen. Nå på vinteren varierer temperaturen heldigvis mellom tyve og åtte grader i løpet av døgnet. Det er vanvittig mye å se. Bak hvert hjørne åpner det seg en ny synsvinkel, et nytt fotomotiv. Ved siden av den fantastiske og godt bevarte arkitekturen finner man også i Ouro Preto stor barokk- og rokokkokunst innendørs.

For den som vil se hvor mye av gullet tok veien, så skal man unne seg et besøk i Nossa Senhora do Pilar-kirken. Her finnes også «De svartes kirke», Nossa Senhora do Rosário dos Pretos, som slavene bygget fordi de ikke var velkomne i de hvites kirker. Men det er først og fremst i São Francisco-kirken man finner de mest berømte eksemplene på Minas Gerais-kunsten.. Her kan vi beundre de religiøse såpe- og sandstenskulpturene og utsmykningene av Aleijadinho og de luftige lyseblå tak- og veggmaleriene av Athaíde, begge to svært berømte brasilianske kunstnere med base i Minas Gerais. Spesielt Ajeidadinho er blitt stående som Minas Gerais-kunstneren over alle. Ikke bare fordi han var et kunstnerisk geni, men også fordi han hadde en spesiell historie.

Antônio Francisco Lisboa var bastardsønnen til den portugisiske dommeren Manuel Francisco Lisboa og den svarte slavepiken Isabel, en forbindelse som ikke var uvanlig i dette distriktet rundt 1730. Portugiserne var blant de få koloniherrer som offisielt inngikk forbindelser med og fikk barn med slavene, det være seg indianere eller svarte. En av grunnene kan være at Portugal var et lite land og ikke klarte å forsyne Brasil med kvinner. For å opprettholde befolkningsgrunnlaget ble det akseptert at koloniherrene formerte seg gjennom andre raser, svært ofte på ufrivillig vis sett fra undersåttenes side. Dette er med på å forklare at det i dagens Brasil heller ikke i særlig grad finnes «rene raser». Og på denne tiden utgjorde mulatt- og mestisbefolkningen allerede halvparten av innbyggerne i Minas Gerais. 

Lille Antônio så dagens lys antagelig i 1730, det finnes nemlig ingen offentlige registre fra den tiden. For en mulatt på den tiden stod ikke alle veier åpne med hensyn til karrierevalg, det mest vanlige var at de viet seg til litt mer mindreverdige sysler som maleri, musikk og annen kunst eller håndverk. Det sies også at gutten ble influert av sin far og onkel som begge var dyktige tegnere og malere på hobbybasis. Det er ikke så godt å vite hva som var sant for kildene er sprikende og sannsynligvis preget av de mytene som er spunnet rundt Aleijadinho, den lille krøplingen, som han ble hetende. Da han var rundt førti år fikk han en sykdom som gjorde at lemmene hans ble deformert. Dette var antagelig lepra, men den dag i dag strides historikerne om dette. Det sies at han mistet alle tærne og kun klarte å bevege seg fremover på knærne, etter hvert måtte også fingrene fjernes for at han skulle kunne bruke restene av hendene. Hvis vi skal tro biografen Rodrigo Bretas som utgav en bok om Aleijadinho i 1858, så «falt også tennene ut og munnen omformet seg til et stort hull, haken og underleppen begynte å henge ned på en måte som gav den ulykkelige et mørkt og vilt blikk».

Til tross for sykdommen ble Aleijadinho en gammel mann og han brukte livet sitt godt som kunstner. På grunn av sitt deformerte utseende passet han på å unngå kontakt med andre. Han red ut på arbeid i grålysningen, innhyllet i en stor kappe og med en stor hatt trukket ned over hodet. Først langt på natt dro han hjem igjen.

Han åndet og levde for kunsten. Talentet han var etterspurt. Selv om kundene var rike, ofte høytstående menn som ønsket å smykke sitt ettermæle med en kirke, tjente aldri Aleijadinho mye. Han fikk 1,2 gram gull i betaling om dagen. Siden han var krøpling og ikke kunne utføre detaljene selv, måtte han dele utbyttte med sine hjelpere og slaver.

profetas
Aleijadinhos Profetene må vi til nabobyen Congonhas for å se. Såpesten er et vanskelig materiale som er utsatt for vær og vind. Det er lurt å se dem før det er for sent.

Aleijadinhos mest berømte verk finnes imidlertid ikke i Ouro Preto, men i nabobyen Congonhas. Her, ved inngangen til kirken Basílica de Bom Jesus de Matosinhos, står skulpturene De Tolv Profetene. Forvitret og med tydelige spor etter hærverk er de riktignok i en dårlig forfatning i dag, men man har ennå ikke funnet noen god løsning for å bevare denne kunsten i såpesten. Likevel, når man vet at meisel og hoggjern måtte bindes til Aleijadinhos armstumper for å få utført arbeidet, er det imponerende. Det er ellers helt forbudt å ta bilder inne i kirkene, så man må egentlig hit selv for å se kunsten.

quibe veggie
Min venninne Carina på Freedom Hostel er en kløpper på vegetarretter. Hvis du vil ha oppskriften på hennes Quibe vegetariano, kontakt meg

Ouro Preto i seg selv er et yndet reisemål for brasilianere, franskmenn og tyskere. Nordmenn er det foreløpig få av. Men skulle du få lyst til å besøke denne fine delen av landet, så går det altså buss fra Rio eller du kan fly til den nærliggende millionbyen Belo Horizonte. Jeg anbefaler selvsagt også Freedom Hostel og mine venner som vertskap. De snakker til og med godt engelsk, noe som ikke er så vanlig på disse kantene av verden. Og Carina er en kløpper på vegetarretter. Du finner henne på Facebook.

Fotball-VM 2014. Reisens endelige mål. Uruguay.

Aeropuerto1-482x301
Luis Suárez ankommer Carrasco-flyplassen i Montevideo.

Omar hadde alltid tenkt seg at han skulle lære spansk før han dro til Uruguay, men å reise til Uruguay hadde alltid vært noe som skulle skje i en eller annen fjern fremtid, så lenge til at han helt sikkert ville få rikelig tid til å lære seg et fremmed språk. Men slik hadde det altså ikke gått: her befant han seg i Montevideo og kunne ikke et ord spansk. Nå ja, kanskje ett eller to ord.

luis suarez
La Celeste må klare seg uten helten fra nå av

Nå har nok ikke Luis Suárez språkproblemer, der han nettopp har landet i Montevideo i dag, utstøtt både fra VM og Brasil og Europa på én gang. Luis Suárez skal hjem til familien i Salto oppe på østbredden av Uruguay-elven. Der blir han kanskje en stund til tingene har roet seg. I hjemlandet er han uansett en helt, slik som Petter Northug er i Norge. Suárez stopper kanskje også i Montevideo, der han angivelig jobbet som gatefeier i yngre år. Nå kan han bo på fint hotell i Pocitos. Mottagelsen på den lille Carrasco-flyplassen i dag var overveldende, Uruguay er et av disse landene hvor internasjonale flyankomster fremdeles feires med begeistrede grupper på utsiktsplattformen. Du husker kanskje gamle Fornebu? Et par, tre ankomster fra Brasil, et par fra Buenos Aires og Asunción og en fra Madrid.  Og altså i dag selveste Suárez på Rio-flyet. Stas.

Uruguay er litt som Norge. Både biting og fyllekjøring er ting man kan tilgi. Vi kan kalle det utafor og oppegående på samme tid. República Oriental del Uruguay («landet på østsiden av Uruguay-elven») har nesten alltid vært et av de bedre landene å bo i på dette kontinentet. Med noen unntaksperioder, relativt velordnet og velstående, men kjedelig. Som Norge. Uruguay har vært mest kjent for store biffer og må ikke blandes sammen med Paraguay, som er mest kjent for nazister. Begge deler er lenge siden. Uruguay er nå mest kjent for den nøysomme presidenten som gir bort nitti prosent av lønnen sin til fattige – og for legaliseringen av marihuna.  De er progressive her nede. Likekjønnede ekteskap kom først i Uruguay, det var Argentina og Brasil som diltet etter.

legalizacin_de_la_marihuana_en_uruguay_2
Særlig de unge fikk det som de ville: Uruguay legaliserte i 2013 marihuana, som første land i verden

Av helt uforståelige grunner får man noen favorittlag i VM. Uruguay er mitt. Ikke på grunn av at de biter så kraftig fra seg, men fordi jeg liker selve landet.  Å dra ned til Montevideo på weekendtur – nå snakker vi selvsagt om de periodene jeg har tilholdssted i Rio, Uruguay er et stykke unna Norge – er veldig hyggelig, særlig nå i vinterperioden hvor temperaturen er nede på ti forfriskende grader. Reiselektyren min til Uruguay er alltid den samme, jeg er tross alt ikke så ofte her. Nå burde jeg selvsagt valgt meg landets store forfatter Juan Carlos Onetti. Født i 1909 i Montevideo, byen han elsket. På den vanskelige tiden, under diktaturet på 70-tallet måtte han flykte til Madrid, hvor han døde i 1994. Jeg må bekjenne at jeg aldri har lest noe av Onetti, jeg innbiller meg at han er like krevende som Borges. I stedet pleier jeg å krysse grensen til Uruguay med Peter Camerons stemningsfulle roman Reisens endelige mål. Peter Cameron var en forfatter vi pleide å utgi i Cappelen-tiden, men så tok det slutt. Kanskje ble romanene hans dårligere. Men Reisens endelig mål har en egen nerve i seg og setter Uruguay-stemningen på kartet, elegant oversatt av min tidligere kollega Aase Gjerdrum.

Cameron-ReisensEndel
God reiselektyre til Uruguay

Omar er doktorgradsstudent ved Universitet i Kansas. Han har fått stipend for å skrive en biografi om Jules Gund, en halvt jødisk forfatter som flyktet fra Tyskland til Uruguay og skrev én roman før han tok livet av seg med ett velrettet skudd (i disse hysteriske tider: vi snakker altså om pistolskudd). Alt er klappet og klart for Omar, bare en detalj mangler: autorisasjon fra familien til Gund. Omar fikk aldri noe svar på brevet han sendte dem og han har unnlatt å informere universitet om denne detaljen. Jules Gund etterlot seg en merkverdig samling nære og kjære. På Ochos Rios utenfor Tranqueras nord i Uruguay bor hans enke Caroline sammen med hans elskerinne og moren til hans barn, Arden Langdon. I et hus ikke langt unna befinner Adam, Jules´ bror, seg sammen med sin unge elsker, Pete.

Da Omar ankommer opp fra Montevideo etter en åtte timers biltur, skjer det noe med de tre arvingene, som viser seg å være uenige i hvorvidt en biografi vil være i tråd med Jules´ ønsker eller ei. Og Omars opphold i tilbaketrukne og drømmeaktige Ochos Rios får ham til å stille spørsmål ved det livet han lever i Kansas, og gjør ham usikker på om han i det hele tatt ønsker å skrive en autorisert biografi.

Uruguays landskaper kan være balsam for sjelen og etter fire måneder er man som ny igjen. Her Tranqueras, hvor Omar fant seg selv.
Uruguays landskaper kan være balsam for sjelen og etter fire måneder er man som ny igjen. Her Tranqueras, hvor Omar fant seg selv.

Sånn sett kan kanskje Uruguay, og spesielt de mer landlige områdene utenfor den forvokste hovedstaden, vise seg å være salvende både for kropp og sjel. Selv om tannlegene muligens er bedre i Barcelona. Lørdag kveld kommer Suárez til å hygge seg med en uruguayansk Pilsen (det høres jo nesten norsk ut) mens han skjærer tenner over forspilte målsjanser. Sannsynligvis vil jeg gjøre det samme. Brasil eller ikke, lørdag er det Uruguay som gjelder. Men noe sier meg at vi vil savne Luis Suárez.

Fotball-VM. Rekeaften med Clarice Lispector

Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?
Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?

Det var dette med å blogge om fotball. Det bør vel gjøres nå, mens Brasil fremdeles er med i turneringen. I kveld er det Brasil mot Kamerun, landet som heter det samme som «reker» på portugisisk. Fotballgale brasilianere vil nok forlange rekene kokt. Men stopp litt,«fotballgale»? Er brasilianere virkelig så fotballgale? Kanskje når Brasil spiller, men ellers? Det er sagt og skrevet mye for å bevise at et helt folk er lidenskapelig i sitt forhold til fotball. Selv Torkjell Leira – forfatter av Brasil – kjempen våkner – støtter meg i at det ikke er sant. Mange brasilianere roper riktignok høyt både mot presidenten og motstandere, de er unektelig engasjerte. Mens andre blir formelig klistret til ballen for å bevise at alle skal med. Et eksempel er landets store forfatter Clarice Lispector. Hvis selveste Clarice er fotballgal, er hele folket det, ingen tvil. I motsetning til andre intellektuelle forfattere – som Dag Solstad og Kjartan Fløgstad – har Clarice Lispector blitt trukket inn i fotball-VM uten selv å bidra nevneverdig.

Uten livskraftig hjelp fra forfatteren selv, hun døde i 1977, har det ikke manglet forsøk på å score mål på vegne av Clarice Lispector. Det har blitt meg fortalt at Clarice Lispector er sitert i boken til Fredrik Ekelund, Sambafotball: «…om jeg har sett fotball på TV mange ganger, har jeg bare vært på en ordentlig fotballkamp en eneste gang i livet. Jeg føler at jeg ikke har rett til å kalle meg en ekte fotballfan, eller en ekte brasilianer for den saks skyld». Greit nok, det siste var hun jo ikke. Clarice Lispector var opprinnelig ukrainer, fra et land som i årets VM delvis representeres av Russland og hvor hun selv aldri satte sin fot («jeg ble båret»). Clarice – med nytt fornavn – kom til Brasil allerede da hun var to måneder gammel.

Én fotballkamp er da i hvert fall noe. Litteraturprofessoren Miguel Leocádio Araújo forsøkte å finne en forbindelseslinje i en artikkel han skrev om emnet i 2009. Hvor fantastisk ville det ikke vært hvis våre store forfattere kunne skrive mer om den store folkelige lidenskapen i Brasil, fotball! Hvem skulle tro at den uutgrunnelige og innadvendte Clarice Lispector, den muligens største brasilianske forfatteren i det 20. århundre, skulle kunne interessere seg for fotball? O futebol tem uma beleza própria de movimentos que não precisa de comparações . Fotballspillets bevegelser har en egen skjønnhet som ikke trenger sammenligning med noe annet. Dette skal den gode Lispector ha skrevet eller sagt, og det er klart at det kan tolkes som om hun var lidenskapelig tilhenger av ballspill. Professoren får mye ut av denne setningen og har ingen vanskeligheter med å forestille seg «Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil under det siste VM i Tyskland eller de kommende VM.» Men dette ble altså skrevet i 2009 og Clarice Lispector døde i 1977.

clarisseulisses
Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil (?)

Det verserer også andre historier om forfatteren og ballen. Heller ikke i Brasil er det å være intellektuell forfatter særlig inntektsbringende. Clarice Lispector måtte derfor i en periode livnære seg som journalist i Manchete, som best kan sammenlignes med billedbladet NÅ, hvis noen husker det. Her ble hun blant annet kjent for sine betraktninger rundt husmorrollen og for sine intervjuer med brasilianske berømtheter. Få av dem var fotballspillere. Da redaksjonen foreslo at hun skulle intervjue Pelé, skal hun ha nektet plent. Hun intervjuet imidlertid Mário Zagallo, den eneste ved siden av Beckenbauer som har vunnet fotball-VM både som spiller og landslagssjef. Intervjuet handlet mye om katolske helgener.

Pelé og Zagallo under VM i 1958.
Pelé og Zagallo under VM i 1958.

Selv om Clarice påsto hun bare hadde sett én kamp, så vet vi at Brasil fikk fjernsyn allerede i 1950, bare noen traumatiske måneder etter at Uruguay slo Brasil på Maracanã. Professoren over kan altså ha rett i sin ønsketenkning – med tilbakevirkende kraft. Det kan ikke utelukkes at Clarice Lispector og hunden Ulisses hygget seg med noen glass vin og en pakke sigaretter hjemme i sofaen – se bildet – mens hun så Brasil slå Sverige i Sverige i 1958. Eller Tsjekkoslovakia i Chile i 1962. At hun igjen jublet over Brasils seier over Italia i Mexico i 1970. Før hun døde kan hun også ha fått med seg hjemlandets forsmedelige tap for Polen i bronsefinalen i 1974. Men om fjernsynet hadde direkte overføringer på den tiden, er jeg litt usikker på. Og se på bildet igjen. For meg ser det ut som hun sier, tenker – og dette blir best på engelsk – «I couldn’t give a shit».