Blant gull og krøplinger i Ouro Preto

Året var 1690. Ekspedisjonen til Antônio Dias Paes, en bandeirante fra São Paulo, befant seg i det indre Brasil for å jakte på indianere til slaveplantasjene. De stanset for å hvile ved Tripuí-åsen. Historien vil ha det til at en av mulattguttene som fulgte med på ekspedisjonen tok seg et avkjølende bad i en av elvene. Da han dukket opp til overflaten etter dukkerten, hadde han en glitrende mørk sten i hånden. Det første gullet var funnet.

Mangelen på edle metaller i portugisernes koloni hadde ligget som en forbannelse over Brasil i nesten to hundre år. I motsetning til spanjolenes nabokolonier virket portugisernes land fattig på gull og sølv. På slutten av det syttende århundret var dessuten Portugal og Brasil inne i en finansiell krise. Derfor startet myndighetene i São Paulo en storstilt jakt på edle metaller. Og ble altså beleilig belønnet med mange store gullfunn her oppe i Minas Gerais sent på 1600-tallet.

Den store utfordringen var at gullet befant seg på utilgjengelige steder. Hovedveiene til São Paulo og Salvador var omstendelige og svært lange. Det tok to og en halv måned å komme seg til São Paulo. Først i 1699 opprettet man en ny rute, direkte ned til Rio de Janeiro, som lå mye nærmere. Reisen hit kunne nå gjøres unna på fjorten dager. Få år senere ble Rio gjort til hovedstad, så viktig ble gullhandelen for kolonien.

Kolonibyene i Minas Gerais er i dag noe av det flotteste Brasil har å vise frem. Naturopplevelser går hånd i hånd med en usedvanlig spesiell barokkarkitektur. Det faktum at det nokså isolerte Minas Gerais ikke hadde tilgang på de samme materialer som ved kysten og dermed heller ikke fikk inn mange kunstnere utenfra, har bidratt til en egenartet og mer overdådig stil – ikke minst med utstrakt bruk av gull. Materialet ellers var ofte tre og såpesten. De lokale kunstnerne skal jeg komme tilbake til.

Den største og viktigste gullbyen var Ouro Preto. Takket være iherdig skattlegging innført av markisen av Pombal ble mye av verdien herfra brukt til å bygge opp igjen Lisboa etter jordskjelvet i 1755. Det var etter hvert ikke den minste lille utfartsvei fra Minas Gerais som ikke hadde et skatteinnkrevingskontor. Kontrollpunkter langs veiene til havnebyene, særlig Rio de Janeiro, stod under streng kontroll av den portugisiske kronen. I dag er det kun bompengestasjoner langs motorveiene som kan minne om dette.

Bussen fra Rio de Janeiro til Ouro Preto tar i dag kun seks og en halv time. Den er i dag litt forsinket. Jeg speider ivrig etter kirketårnene for hver åsrygg vi passerer. Men det er alltid flere daler og topper å forsere før vi når byen. Mobildekningen kan jeg bare glemme her, topografien kan minne om norske dalstrøk.

Men endelig. Gjennom den fuktige disen stiger de berømte kirketårnene frem mot en bakgrunn av grønne åser. Det er 64 av dem, hvis vi tar i betraktning at hver kirke har to tårn. Ouro Preto er den gamle hovedstaden i Minas Gerais og Brasils mest kjente koloniby. I Ouro Preto finner vi den største samlingen av Brasils barokkunst på ett sted. I gullalderen hadde Ouro Preto hundreogtyve tusen innbyggere og var en av de større byene på den vestlige halvkule. Jeg har vært her før og sett mange av de fantastiske kirkene innendørs før. Denne gangen skal jeg bare besøke venner og gå litt rundt.

Jeg skal bo hos min mangeårige venninne Carina og hennes familie, som har ventet tålmodig på bussterminalen. Mine idealistiske venner driver et hyggelig pensjonat her som de har døpt Freedom Hostel. Forretningsideen er å tilby rimelig overnatting de fleste kan ha råd til. Freedom ligger rett ved siden av Matriz de Nossa Senhora da Conceição og Krøplingens souvenirbutikk (jeg kommer tilbake til Krøplingen). Jeg får Martin Luther King-suiten helt alene, selv om den er beregnet til seks personer.  I tretten kalde grader utenfor trives blomkarse og kamomilleblomster. Solen varmer like godt som den gjør på fjellet i Norge om sommeren. Heldigvis fant jeg en fleece-jakke i skapet i Rio. Vi spiser en god vegetarisk lunsj mens vi oppsummerer hva som har skjedd siden sist vi så hverandre. Deretter tar jeg en tur i byen.

ouro preto night
Ouro Preto er en historisk by, men befolkningen lever i vår moderne tid med byen som kulisse – og ofte som levebrød. Ta med vinterjakke – her er det kaldt om natten i juli!

Man skal ha gode ben for å få med seg alt i Ouro Preto. Byen er bygget på åser, ofte med en kirke på toppen, de kan virke nær hverandre, men for å komme dit, må man ned og opp bratte bakker. Alle gatene er belagt med gammeldags brosten, så solid skotøy er en nødvendighet. Om sommeren er det ulidelig varmt og fuktig her, så da kan det ta på å være turist i denne byen. Nå på vinteren varierer temperaturen heldigvis mellom tyve og åtte grader i løpet av døgnet. Det er vanvittig mye å se. Bak hvert hjørne åpner det seg en ny synsvinkel, et nytt fotomotiv. Ved siden av den fantastiske og godt bevarte arkitekturen finner man også i Ouro Preto stor barokk- og rokokkokunst innendørs.

For den som vil se hvor mye av gullet tok veien, så skal man unne seg et besøk i Nossa Senhora do Pilar-kirken. Her finnes også «De svartes kirke», Nossa Senhora do Rosário dos Pretos, som slavene bygget fordi de ikke var velkomne i de hvites kirker. Men det er først og fremst i São Francisco-kirken man finner de mest berømte eksemplene på Minas Gerais-kunsten.. Her kan vi beundre de religiøse såpe- og sandstenskulpturene og utsmykningene av Aleijadinho og de luftige lyseblå tak- og veggmaleriene av Athaíde, begge to svært berømte brasilianske kunstnere med base i Minas Gerais. Spesielt Ajeidadinho er blitt stående som Minas Gerais-kunstneren over alle. Ikke bare fordi han var et kunstnerisk geni, men også fordi han hadde en spesiell historie.

Antônio Francisco Lisboa var bastardsønnen til den portugisiske dommeren Manuel Francisco Lisboa og den svarte slavepiken Isabel, en forbindelse som ikke var uvanlig i dette distriktet rundt 1730. Portugiserne var blant de få koloniherrer som offisielt inngikk forbindelser med og fikk barn med slavene, det være seg indianere eller svarte. En av grunnene kan være at Portugal var et lite land og ikke klarte å forsyne Brasil med kvinner. For å opprettholde befolkningsgrunnlaget ble det akseptert at koloniherrene formerte seg gjennom andre raser, svært ofte på ufrivillig vis sett fra undersåttenes side. Dette er med på å forklare at det i dagens Brasil heller ikke i særlig grad finnes «rene raser». Og på denne tiden utgjorde mulatt- og mestisbefolkningen allerede halvparten av innbyggerne i Minas Gerais. 

Lille Antônio så dagens lys antagelig i 1730, det finnes nemlig ingen offentlige registre fra den tiden. For en mulatt på den tiden stod ikke alle veier åpne med hensyn til karrierevalg, det mest vanlige var at de viet seg til litt mer mindreverdige sysler som maleri, musikk og annen kunst eller håndverk. Det sies også at gutten ble influert av sin far og onkel som begge var dyktige tegnere og malere på hobbybasis. Det er ikke så godt å vite hva som var sant for kildene er sprikende og sannsynligvis preget av de mytene som er spunnet rundt Aleijadinho, den lille krøplingen, som han ble hetende. Da han var rundt førti år fikk han en sykdom som gjorde at lemmene hans ble deformert. Dette var antagelig lepra, men den dag i dag strides historikerne om dette. Det sies at han mistet alle tærne og kun klarte å bevege seg fremover på knærne, etter hvert måtte også fingrene fjernes for at han skulle kunne bruke restene av hendene. Hvis vi skal tro biografen Rodrigo Bretas som utgav en bok om Aleijadinho i 1858, så «falt også tennene ut og munnen omformet seg til et stort hull, haken og underleppen begynte å henge ned på en måte som gav den ulykkelige et mørkt og vilt blikk».

Til tross for sykdommen ble Aleijadinho en gammel mann og han brukte livet sitt godt som kunstner. På grunn av sitt deformerte utseende passet han på å unngå kontakt med andre. Han red ut på arbeid i grålysningen, innhyllet i en stor kappe og med en stor hatt trukket ned over hodet. Først langt på natt dro han hjem igjen.

Han åndet og levde for kunsten. Talentet han var etterspurt. Selv om kundene var rike, ofte høytstående menn som ønsket å smykke sitt ettermæle med en kirke, tjente aldri Aleijadinho mye. Han fikk 1,2 gram gull i betaling om dagen. Siden han var krøpling og ikke kunne utføre detaljene selv, måtte han dele utbyttte med sine hjelpere og slaver.

profetas
Aleijadinhos Profetene må vi til nabobyen Congonhas for å se. Såpesten er et vanskelig materiale som er utsatt for vær og vind. Det er lurt å se dem før det er for sent.

Aleijadinhos mest berømte verk finnes imidlertid ikke i Ouro Preto, men i nabobyen Congonhas. Her, ved inngangen til kirken Basílica de Bom Jesus de Matosinhos, står skulpturene De Tolv Profetene. Forvitret og med tydelige spor etter hærverk er de riktignok i en dårlig forfatning i dag, men man har ennå ikke funnet noen god løsning for å bevare denne kunsten i såpesten. Likevel, når man vet at meisel og hoggjern måtte bindes til Aleijadinhos armstumper for å få utført arbeidet, er det imponerende. Det er ellers helt forbudt å ta bilder inne i kirkene, så man må egentlig hit selv for å se kunsten.

quibe veggie
Min venninne Carina på Freedom Hostel er en kløpper på vegetarretter. Hvis du vil ha oppskriften på hennes Quibe vegetariano, kontakt meg

Ouro Preto i seg selv er et yndet reisemål for brasilianere, franskmenn og tyskere. Nordmenn er det foreløpig få av. Men skulle du få lyst til å besøke denne fine delen av landet, så går det altså buss fra Rio eller du kan fly til den nærliggende millionbyen Belo Horizonte. Jeg anbefaler selvsagt også Freedom Hostel og mine venner som vertskap. De snakker til og med godt engelsk, noe som ikke er så vanlig på disse kantene av verden. Og Carina er en kløpper på vegetarretter. Du finner henne på Facebook.

Fotball-VM 2014. Reisens endelige mål. Uruguay.

Aeropuerto1-482x301
Luis Suárez ankommer Carrasco-flyplassen i Montevideo.

Omar hadde alltid tenkt seg at han skulle lære spansk før han dro til Uruguay, men å reise til Uruguay hadde alltid vært noe som skulle skje i en eller annen fjern fremtid, så lenge til at han helt sikkert ville få rikelig tid til å lære seg et fremmed språk. Men slik hadde det altså ikke gått: her befant han seg i Montevideo og kunne ikke et ord spansk. Nå ja, kanskje ett eller to ord.

luis suarez
La Celeste må klare seg uten helten fra nå av

Nå har nok ikke Luis Suárez språkproblemer, der han nettopp har landet i Montevideo i dag, utstøtt både fra VM og Brasil og Europa på én gang. Luis Suárez skal hjem til familien i Salto oppe på østbredden av Uruguay-elven. Der blir han kanskje en stund til tingene har roet seg. I hjemlandet er han uansett en helt, slik som Petter Northug er i Norge. Suárez stopper kanskje også i Montevideo, der han angivelig jobbet som gatefeier i yngre år. Nå kan han bo på fint hotell i Pocitos. Mottagelsen på den lille Carrasco-flyplassen i dag var overveldende, Uruguay er et av disse landene hvor internasjonale flyankomster fremdeles feires med begeistrede grupper på utsiktsplattformen. Du husker kanskje gamle Fornebu? Et par, tre ankomster fra Brasil, et par fra Buenos Aires og Asunción og en fra Madrid.  Og altså i dag selveste Suárez på Rio-flyet. Stas.

Uruguay er litt som Norge. Både biting og fyllekjøring er ting man kan tilgi. Vi kan kalle det utafor og oppegående på samme tid. República Oriental del Uruguay («landet på østsiden av Uruguay-elven») har nesten alltid vært et av de bedre landene å bo i på dette kontinentet. Med noen unntaksperioder, relativt velordnet og velstående, men kjedelig. Som Norge. Uruguay har vært mest kjent for store biffer og må ikke blandes sammen med Paraguay, som er mest kjent for nazister. Begge deler er lenge siden. Uruguay er nå mest kjent for den nøysomme presidenten som gir bort nitti prosent av lønnen sin til fattige – og for legaliseringen av marihuna.  De er progressive her nede. Likekjønnede ekteskap kom først i Uruguay, det var Argentina og Brasil som diltet etter.

legalizacin_de_la_marihuana_en_uruguay_2
Særlig de unge fikk det som de ville: Uruguay legaliserte i 2013 marihuana, som første land i verden

Av helt uforståelige grunner får man noen favorittlag i VM. Uruguay er mitt. Ikke på grunn av at de biter så kraftig fra seg, men fordi jeg liker selve landet.  Å dra ned til Montevideo på weekendtur – nå snakker vi selvsagt om de periodene jeg har tilholdssted i Rio, Uruguay er et stykke unna Norge – er veldig hyggelig, særlig nå i vinterperioden hvor temperaturen er nede på ti forfriskende grader. Reiselektyren min til Uruguay er alltid den samme, jeg er tross alt ikke så ofte her. Nå burde jeg selvsagt valgt meg landets store forfatter Juan Carlos Onetti. Født i 1909 i Montevideo, byen han elsket. På den vanskelige tiden, under diktaturet på 70-tallet måtte han flykte til Madrid, hvor han døde i 1994. Jeg må bekjenne at jeg aldri har lest noe av Onetti, jeg innbiller meg at han er like krevende som Borges. I stedet pleier jeg å krysse grensen til Uruguay med Peter Camerons stemningsfulle roman Reisens endelige mål. Peter Cameron var en forfatter vi pleide å utgi i Cappelen-tiden, men så tok det slutt. Kanskje ble romanene hans dårligere. Men Reisens endelig mål har en egen nerve i seg og setter Uruguay-stemningen på kartet, elegant oversatt av min tidligere kollega Aase Gjerdrum.

Cameron-ReisensEndel
God reiselektyre til Uruguay

Omar er doktorgradsstudent ved Universitet i Kansas. Han har fått stipend for å skrive en biografi om Jules Gund, en halvt jødisk forfatter som flyktet fra Tyskland til Uruguay og skrev én roman før han tok livet av seg med ett velrettet skudd (i disse hysteriske tider: vi snakker altså om pistolskudd). Alt er klappet og klart for Omar, bare en detalj mangler: autorisasjon fra familien til Gund. Omar fikk aldri noe svar på brevet han sendte dem og han har unnlatt å informere universitet om denne detaljen. Jules Gund etterlot seg en merkverdig samling nære og kjære. På Ochos Rios utenfor Tranqueras nord i Uruguay bor hans enke Caroline sammen med hans elskerinne og moren til hans barn, Arden Langdon. I et hus ikke langt unna befinner Adam, Jules´ bror, seg sammen med sin unge elsker, Pete.

Da Omar ankommer opp fra Montevideo etter en åtte timers biltur, skjer det noe med de tre arvingene, som viser seg å være uenige i hvorvidt en biografi vil være i tråd med Jules´ ønsker eller ei. Og Omars opphold i tilbaketrukne og drømmeaktige Ochos Rios får ham til å stille spørsmål ved det livet han lever i Kansas, og gjør ham usikker på om han i det hele tatt ønsker å skrive en autorisert biografi.

Uruguays landskaper kan være balsam for sjelen og etter fire måneder er man som ny igjen. Her Tranqueras, hvor Omar fant seg selv.
Uruguays landskaper kan være balsam for sjelen og etter fire måneder er man som ny igjen. Her Tranqueras, hvor Omar fant seg selv.

Sånn sett kan kanskje Uruguay, og spesielt de mer landlige områdene utenfor den forvokste hovedstaden, vise seg å være salvende både for kropp og sjel. Selv om tannlegene muligens er bedre i Barcelona. Lørdag kveld kommer Suárez til å hygge seg med en uruguayansk Pilsen (det høres jo nesten norsk ut) mens han skjærer tenner over forspilte målsjanser. Sannsynligvis vil jeg gjøre det samme. Brasil eller ikke, lørdag er det Uruguay som gjelder. Men noe sier meg at vi vil savne Luis Suárez.

Fotball-VM. Rekeaften med Clarice Lispector

Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?
Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?

Det var dette med å blogge om fotball. Det bør vel gjøres nå, mens Brasil fremdeles er med i turneringen. I kveld er det Brasil mot Kamerun, landet som heter det samme som «reker» på portugisisk. Fotballgale brasilianere vil nok forlange rekene kokt. Men stopp litt,«fotballgale»? Er brasilianere virkelig så fotballgale? Kanskje når Brasil spiller, men ellers? Det er sagt og skrevet mye for å bevise at et helt folk er lidenskapelig i sitt forhold til fotball. Selv Torkjell Leira – forfatter av Brasil – kjempen våkner – støtter meg i at det ikke er sant. Mange brasilianere roper riktignok høyt både mot presidenten og motstandere, de er unektelig engasjerte. Mens andre blir formelig klistret til ballen for å bevise at alle skal med. Et eksempel er landets store forfatter Clarice Lispector. Hvis selveste Clarice er fotballgal, er hele folket det, ingen tvil. I motsetning til andre intellektuelle forfattere – som Dag Solstad og Kjartan Fløgstad – har Clarice Lispector blitt trukket inn i fotball-VM uten selv å bidra nevneverdig.

Uten livskraftig hjelp fra forfatteren selv, hun døde i 1977, har det ikke manglet forsøk på å score mål på vegne av Clarice Lispector. Det har blitt meg fortalt at Clarice Lispector er sitert i boken til Fredrik Ekelund, Sambafotball: «…om jeg har sett fotball på TV mange ganger, har jeg bare vært på en ordentlig fotballkamp en eneste gang i livet. Jeg føler at jeg ikke har rett til å kalle meg en ekte fotballfan, eller en ekte brasilianer for den saks skyld». Greit nok, det siste var hun jo ikke. Clarice Lispector var opprinnelig ukrainer, fra et land som i årets VM delvis representeres av Russland og hvor hun selv aldri satte sin fot («jeg ble båret»). Clarice – med nytt fornavn – kom til Brasil allerede da hun var to måneder gammel.

Én fotballkamp er da i hvert fall noe. Litteraturprofessoren Miguel Leocádio Araújo forsøkte å finne en forbindelseslinje i en artikkel han skrev om emnet i 2009. Hvor fantastisk ville det ikke vært hvis våre store forfattere kunne skrive mer om den store folkelige lidenskapen i Brasil, fotball! Hvem skulle tro at den uutgrunnelige og innadvendte Clarice Lispector, den muligens største brasilianske forfatteren i det 20. århundre, skulle kunne interessere seg for fotball? O futebol tem uma beleza própria de movimentos que não precisa de comparações . Fotballspillets bevegelser har en egen skjønnhet som ikke trenger sammenligning med noe annet. Dette skal den gode Lispector ha skrevet eller sagt, og det er klart at det kan tolkes som om hun var lidenskapelig tilhenger av ballspill. Professoren får mye ut av denne setningen og har ingen vanskeligheter med å forestille seg «Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil under det siste VM i Tyskland eller de kommende VM.» Men dette ble altså skrevet i 2009 og Clarice Lispector døde i 1977.

clarisseulisses
Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil (?)

Det verserer også andre historier om forfatteren og ballen. Heller ikke i Brasil er det å være intellektuell forfatter særlig inntektsbringende. Clarice Lispector måtte derfor i en periode livnære seg som journalist i Manchete, som best kan sammenlignes med billedbladet NÅ, hvis noen husker det. Her ble hun blant annet kjent for sine betraktninger rundt husmorrollen og for sine intervjuer med brasilianske berømtheter. Få av dem var fotballspillere. Da redaksjonen foreslo at hun skulle intervjue Pelé, skal hun ha nektet plent. Hun intervjuet imidlertid Mário Zagallo, den eneste ved siden av Beckenbauer som har vunnet fotball-VM både som spiller og landslagssjef. Intervjuet handlet mye om katolske helgener.

Pelé og Zagallo under VM i 1958.
Pelé og Zagallo under VM i 1958.

Selv om Clarice påsto hun bare hadde sett én kamp, så vet vi at Brasil fikk fjernsyn allerede i 1950, bare noen traumatiske måneder etter at Uruguay slo Brasil på Maracanã. Professoren over kan altså ha rett i sin ønsketenkning – med tilbakevirkende kraft. Det kan ikke utelukkes at Clarice Lispector og hunden Ulisses hygget seg med noen glass vin og en pakke sigaretter hjemme i sofaen – se bildet – mens hun så Brasil slå Sverige i Sverige i 1958. Eller Tsjekkoslovakia i Chile i 1962. At hun igjen jublet over Brasils seier over Italia i Mexico i 1970. Før hun døde kan hun også ha fått med seg hjemlandets forsmedelige tap for Polen i bronsefinalen i 1974. Men om fjernsynet hadde direkte overføringer på den tiden, er jeg litt usikker på. Og se på bildet igjen. For meg ser det ut som hun sier, tenker – og dette blir best på engelsk – «I couldn’t give a shit».

Brasília – Førstedamer

Flyplasser er noe herk. Den lille Santos Dumont-flyplassen, Rios Fornebu, er ikke noe unntak. Etter at byen fikk ny stor flyplass mye lenger unna mega-bykjernen, valgte de å beholde den gamle og bygge den ut for å bruke den til luftbroene mellom Rio og de tre andre byene som virkelig teller: São Paulo, Brasília og Belo Horizonte. Luftbro betyr et fly til hver av byene hvert 10. minutt og flyplassen er derfor helt sprengt. Den minste forsinkelse fører til at ventehallene blir overfylt. Sånn som nå. Jeg skal til Brasília, men mer om det senere. Akkurat nå sitter jeg her ved gate 9, utstyrt med George Orwells 1984 og nettbrettet påslått for å følge sjakk-VM. Unnskyld en såpass lang innledning før jeg kommer til saken, men vi kommer nemlig tilbake til Brasília som en del av saken.

Det var i dag at nyheten om Tone Damlis graviditet nådde meg midt mellom Anand og Carlsens dronningbytte. Sånn kan det altså gå når man bytter ut mannen med en yngre og penere med høyere hår. Smurt ut over førstesidene på VG og DBs nettutgaver  satte Tone Damli meg på sporet av dette med førstedamer. Ikke det at jeg har noe i mot Tone Damli. Hun er søt og pen og sikkert veldig dyktig på det hun driver med. Det er ikke hennes skyld at jeg i farten ikke kan huske noe av musikken hennes. Jeg er gammel og følger ikke med. Det er heller ikke hennes skyld at hun er blitt medienes yndling. Hun skal ikke ha skylden for at Norge er gått helt av skaftet.

Alle land jeg kjenner til har sine førstedamer. Da tenker jeg ikke på offisielle førstedamer som Dronning Sonja, heller ikke på Mette-Marit. Mette-Marit er forresten ikke så populær som svigermoren, selv om hun burde vært det. Kanskje fordi Sonja kom fra de noble lag av folket var det lettere å akseptere at hun kapret Kronprinsen. Som vi senere skulle se ble det vanskelig for de mest folkelige å tilgi at den folkelige Mette-Marit kapret Kronprinsen, det skulle jo ha vært den mye mer sofistikerte Marthe Krogh, som vi i det siste har fått mulighet til å hate på andre måter. Nei, nå skal vi snakke om de virkelige førstedamene, de som dukker opp ingenstedsfra og som vi ikke husker hva har drevet med før. De som plutselig strener frem som en eller annen Magnus Carlsen-springer og plutselig befinner seg sjumilssteg foran deg selv. De som plutselig bare er i posisjon. Jeg har selv iakttatt at de kan være talentfulle, i hvert fall gode på det de driver med . Noen førstedamer er veldig gode på å være på riktig sted til riktig tid og med riktig person, som oftest en mann. Etterpå grubler du litt over hvordan dette kunne ha seg.

1984-George-Orwell-baixa1
George Orwell er fint reisefølge til Brasília

Her jeg befinner meg, forsøksvis på vei til hovedstaden Brasília, er det lett å tenke på førstedamer. President Dilma Rousseff er vel en av disse damene som krever respekt og derfor ikke en riktig førstedame. Det holder med å se på bilde av Dilma, så skjønner du at hun er dyktig. Tilfeldig skrudd sammen uten tanke på god design, som en japansk bil, er hun ingen Tone Damli, men mer en Angela Merkel, Gro Harlem Brundtland eller en Erna Solberg. Definitivt et arbeidende maktmenneske og utenfor mistanke om noensinne å ha vært dum blondine. Den eneste mannen Dilma sørget for å bli sett med het Lula og noen romanse var det neppe på gang mellom de to.  Damen som leser opp flyavganger på brasilianske lufthavner har forøvrig verdens mest sexy og forførende stemme. Now birding, flight 234 to Brasília, gate 9. 

Flyvertinnene på TAM er blonde. Brasil kan dette med blondiner. Her er det tradisjon for at utseende betyr mye, for ikke å si alt. Nå er nok rollene byttet noe om det siste tiåret, der Norge er i ferd med å bli enklere og dummere, blir Brasil mer og mer reflektert og sofistikert, i hvert fall i visse kretser. Men det har ikke alltid vært sånn, et faktum som banet veien for Xuxa på 1980-tallet.

Xuxa - et uunngåelig tema i brasilianske media
Xuxa – et uunngåelig tema i brasilianske media

Jeg holdt en gang på å kollidere med Xuxa og jeg har aldri glemt det. Det må ha vært for minst ti år siden, jeg passerte studioene til  TV Globo i min lånte Suzuki da det kom en mørkeblå Volvo farende ut fra porten. Bak rattet satt Xuxa skjult bak mørke briller. Jeg innbilte meg at blikkene våre møttes. Xuxa (uttales sjusja) er det nærmeste Brasil kommer en superstjerne. Med eget TV-show gjennom mer enn tyve år og utallige suksesser med plater, filmer og lisensprodukter er den vakre femtiåringen et fenomen. Ikke en dag går uten at Brasils medier skriver om Xuxa. Lønnsmessig er- var -hun på nivå med Julia Roberts og Brad Pitt.

Det var fotballstjernen Pelé som introduserte Xuxa for offentligheten. Den gangen var hun såvidt fylt sytten år og het Maria Graça Xuxa de Meneghel.  Ifølge et intervju i Playboy (ja, hun poserte tekkelig naken på forsiden) skal hun fremdeles ha vært jomfru den gangen, inntil hun ble Pelés elskerinne. Siden gikk det slag i slag, som det ofte gjorde for unge vakre piker som ble oppdaget i Brasil før i tiden. Det gjør det sikkert nå også, men det er liksom ikke like kult å snakke om det lenger.  En vanlig karrierevei var, etter noen lokale skjønnhetskonkurranser, først å blir elskerinnen til en eldre, rik og berømt mann, så gå over til å bli modell, deretter få små roller i en såpeserie eller bli programleder i et underholdningsprogram, kanskje  også en plateutgivelse som det het den gang. Xuxa endte opp med eget fjernsynsprogram som fortsatt går på Globo TV.  Hver lørdag morgen sitter millioner av brasilianere, og argentinere,  i flere timer og følger med på at Xuxa  danser og intervjuer artister i fleng i sine påkostede utstyrshow under varierende navn som Xou da Xuxa, Xuxa Park, Planeta Xuxa, TV Xuxa. Programmene er egentlig laget for barn, men det begrepet kan noen ganger være relativt på dette kontinentet.   For de fleste brasilianske barn i alle aldre har den veltrente blondinen med skrikestemmen i noen tiår nå fremstått som fullt på høyden med nabolandets Evita Perón.  Dessverre – heldigvis – stilte Xuxa aldri som presidentkandidat, hun kunne ha vunnet.

Xuxa og Sasha (sjusja og sasja), riktignok for noen år siden
Xuxa og Sasha (sjusja og sasja), riktignok for noen år siden

Et meget kort og uventet ekteskap har gitt Xuxa en datter, Sasha – nærmest et ordspill på hennes eget navn. Sasha hadde allerede opptrådd på  TV før hun fylte tre. Jeg ser at VG inviterer til å foreslå navn på Tone Damlis barn. Hva med Tine? Og Tony hvis det blir gutt? Og igjen, dere: Dette er ikke Tone Damlis skyld, det er oss andre det er noe galt med.

Nå, mens flyet nærmere seg innflyvning over verdens mest spektakulære hovedstad sett fra luften,kan det passe å se litt nærmere på en annen stor førstedame i dette landet, nemlig  presidentfruen Maria Theresa Goulart, Brasils Jaqueline Kennedy, Syd-Amerikas egen Mette-Marit.

Vi skal tilbake til 1960-tallet. Da Jânio Quadros som første president  kunne innta Alvorada (Morgenrøden)-palasset i den nye hovedstaden, vaklet allerede demokratiet i Brasil. Dette med å «innta Alvorada-palasset» var også et tøyelig begrep på denne tiden, for egentlig ville ingen bo i Brasília. Rio de Janeiro forble den egentlige hovedstaden, og presidentene, senere generalene, skulle i mange mange år ennå bruke Laranjeiras-palasset i Rio som sin egentlige base. Samtidig befant flere viktige institusjoner og det diplomatiske korps seg fremdeles i Rio.  De som arbeidet i Brasília praktiserte så korte uker som mulig for å kunne tilbringe helgene ved kysten.

"Jango" og hustru Maria Theresa, Brasils Jaqueline Kennedy
«Jango» og hustru Maria Theresa, Brasils Jaqueline Kennedy

Syv måneder senere var demokratiet enda mer skrøpelig og presidenten måtte overlate Alvorada-palasset til visepresidenten,  João «Jango» Goulart. Hvis det var delte meninger om den nyinsatte president Goulart der han forsøkte å balansere mellom den etablerte høyresiden og en stadig mer kravstor venstreside, elsket hele landet den nye presidentfruen, Maria Theresa Fontella Goulart.  Tjuetre år gammel var hun den yngste og vakreste førstedamen i landets historie. Alle mediene kastet seg over henne. Brasilianerne hadde allerede i flere år fulgt ivrig med i reportasjene om Jaqueline Kennedy, og nå hadde de selv fått en førstedame som var like vakker. Ikke bare det, hun var åtte år yngre enn Jaqueline. Det var ingen tvil om at landet gikk fremover. Da det ble kjent at Jaqueline Kennedy var gått over til å bruke amerikanske designere, gikk Maria Theresa i bresjen for brasilianske designere og ble et ikon for den innenlandske moteindustrien.

Maria Theresa Goulart – skrivemåten av navnet kan variere – var både yngre og hakket hvassere enn Jackie.

Selv om presidentene ble glemt, huskes Maria Theresa den dag i dag, og vi kan stadig lese intervjuer med henne i den kulørte pressen.Dessverre er utseendet hennes i dag ødelagt av plastiske operasjoner. Berømte damer her nede foretrekker å bli insekter fremfor gamle.  Slik vi kanskje, hvis det omtalte rollebyttet fortsetter – vil se dagens norske femogtyveåringer om femti år. Tilbake til historien. I april 1964 ble Maria Theresa i hui og hast hentet av et privatfly og fraktet til Montevideo. De rakk ikke en gang å få med seg klærne sine, og den lille sønnen spurte bestyrtet, – mamma, har de bananer i Uruguay? Ektemannen kom direkte fra sitt siste politiske møte i Rio de Janeiro og familien skulle leve i mange års eksil i nabolandet. TV-bildene av den vakre Maria Teresa i havblå kjole og med tidsriktig høy frisyre ved siden av sin tjue år eldre, mørke tettbygde mann på et folkemøte i Rio hadde ikke kunnet hindre katastrofen. Presset av venstresiden hadde Goulart gått inn for en del reformer, som omfordeling av jord og stemmerett for analfabeter. Samtidig demonstrerte flere grupper i gatene med krav om høyere lønn. Streikene tiltok. Høyresiden syntes tingene begynte å komme ut av kontroll. Hovedstaden midt i landet er kanskje ung, men den har rukket å oppleve mye.

Jeg merker at jeg begynner å glede meg til betongen i Brasília, lenge siden sist. Reiselektyren er ikke tilfeldig.  Ladies and gentlemen, welcome to Brasília and thank you for flying TAM. Jeg rasker sammen nettbrett, ryggsekk og George Orwells 1984 mens jeg begir meg ut i den moderne, halvveis åpne ankomsthallen og rekken med drosjer.