Miradouro de São Pedro de Alcântara er selvsagt omtalt i Lonely Planets nye Lommekjent-guide til Lisboa. Likevel er det ikke altfor folksomt her oppe på byens mest romantiske utsiktspunkt. Her er det fin utsikt over elven og slottet og deler av Lisboa. Et velsignet sted for byens innbyggere og tilreisende å kline på benk. Eller lese bok. Det er påfallende mange som leser her oppe. Jeg pleier selv å gjøre det, for atmosfæren innbyr til det, i hvert fall utenom den verste turistsesongen. Noen ganger blir det med hektisk blaing i guidebok, andre ganger noveller eller deler av en roman.
Hva passer det så å lese her oppe på Miradouro’en? Hva leser helst portugiserne selv? Heldigvis for oss, så har Portugal en forkjærlighet for internasjonale romaner når de skal hygge seg. Heldigvis, for det betyr at vi ganske enkelt kan kopiere stilen når vi nå etter hvert også kan sitte på benk i Norge. Ved litt tankespinn rundt benkene i Miradouro og den nye Lommekjent-guiden til Lisboa har jeg altså laget meg en komplett liten innkjøpsliste:
La oss først få unna det verste og eliminere topp tre fra den portugisiske topplisten, slik vi kjenner den fra tidsskriftet Expresso og bokhandelen Fnac i Lisboa. Jeg vil aldri bli sett på benk med selvhjelpsboken «Fri deg fra giftige tanker». Eller «Rop til meg med lavere stemme», en 21-dagers kur for å få det bedre med barna dine. Heller ikke vil jeg lese slankeboken Dieta Única, selv om jeg muligens kunne trengt den. På fjerdeplass kommer vi endelig til første skjønnlitterære bok.
Den engelske spionen er Portugals mest leste krim denne våren
Daniel Silva og The English Spy ligger høyt på boklistene i Portugal denne måneden. For portugiserne bedre kjent som O Espião Inglês. Bastion forlag har utgitt de siste bøkene av Daniel Silva på norsk, men ikke kommet frem til denne i serien om den israelske kunstrestauratøren Gabriel Allon, som samtidig også er Israels dyktigste spion. I denne boken trekkes forbindelseslinjer fra islamsk terror til IRA. Høres også så politisk ukorrekt ut sett fra Norge at jeg tror jeg blir nødt til å lese den.
Paula Hawkins’Piken på toget(A Rapariga no Comboio) ble årets mest solgte krimroman i Portugal i 2015. Ulidelig spennende bok som holdt Reese Witherspoon våken en hel natt. Det har hun selv sagt på sin Instagram-profil. Også i Norge har denne boken gått unna, den er utgitt på Bazar forlag. «Helt til den intense slutten sitter man og gjetter på hvem morderen er. Jeg tok feil.» HARALD BIRKEVOLD, STAVANGER AFTENBLAD
Vi kommer heller ikke utenom Elena Ferrante her nede i sydvest. Hun leses ivrig på benk i Lisboa. Først og fremst A Amiga Genial, Mi briljante venninne. Ja, hun er her også. Av portugisisk skjønnlitteratur finnes en ny potensiell godbit av en roman på plass 9. Alentejo Prometido (Det lovede Alentejo) av Henrique Raposo. Her forteller journalisten i tidsskriftet Expresso om sin egen familie, som kom fra regionen Alentejo til Lisboa på 1960-tallet. En slags road movie eller klassereise, altså. Boken har vakt berettiget oppsikt i Alentejo på grunn av at den skildrer mindre heldige regionale særtrekk, som dødshjelp, incest, voldtekter og vold i hjemmet. Jeg skjønner dem godt, der på den andre siden av elven, dette hadde heller ikke jeg likt.
Når blir lei av å lese på benk, kan du gå ned gjennom bakgatene. Kanskje finner du da scener som dette.
Nevnte jeg byens to store sønner, Fernando Pessoa og José Saramago? Ikke det? Du burde lese begge, for intet passer bedre på benk i Miradouro de São Pedro de Alcântara enn de to. Men det er klart, er du norsk turist med dårlig tid og skal først sitte litt på benk i Lisboa med bok, er det vel mest naturlig at du leser i Lonely Planet og planlegger neste trekk i denne fantastiske byen.
En av de mest kjente turistattraksjonene i Lisboa er et gammelt konditori i en av forstedene. Antiga Confeitaria de Belém er stedet hvor fastboende og turister stiller seg opp i kø for å få kjøpt de berømte eggekremkakene, bakt etter en hemmelig oppskrift fra middelalderen.
Jeg har lest mye kvalitetslitteratur i det siste og følte behov for å skrive om noe lett fordøyelig. I anledning av at forlaget mitt har lansert en ny Lonely Planet-guide til Lisboa (ja, de kommer også på norsk) fikk jeg lyst til å skrive om portugisiske kaker. Pastéis de nata.
Egentlig bruker jeg ikke så mye reiseguider lenger. Men da jeg blar i den nye guiden, får jeg lyst til å dra til Lisboa igjen, merker jeg. Her er det kommet en del nye ting siden jeg var der i 2013. Lommekjent-serien fra Lonely Planet har faktisk også fått på plass det vesentligste innenfor det hendige formatet. Et ordentlig kart med leselige gatenavn følger med på kjøpet. Men i dag vet jeg hvor jeg skal og blar meg fort frem til konditoriet Antiga Confeitaria de Belém på side 85.
Det er her, på side 85, at du finner frem til Pasteis de Belem. De ekte. Du finner reiseguider på cappelendamm.no.
De berømte eggekremkakene finner vi nemlig i dette gamle bakeriet i bydelen Belém. Her heter de pastéis de Belém og det er lange køer for å få kjøpt dem. Pastéis de Belém, som i motsetning til pastéis de nata ikke er fylt med fløtevaniljekrem, men med eggeplomme. Turister kommer fra hele verden for å spise dem i det enorme gamle konditoriet, som har servert lekkerbiskener siden 1837. Denne dagen er det egentlig god plass og vi får plass ved disken. Fire varme pastéis og en god espresso går ned på høykant. Det hele drysset med melis og kanel.
Det er ellers stor forvirring rundt både innholdet i kakene og historien om hvordan de ble til. Skal vi tro den mest vanlige forklaringen, eller myten om du vil, så førte den liberale revolusjonen i Portugal på 1820-tallet til at klostrene ble stengt og at munkene og nonnene ble fordrevet. De måtte finne på noe annet å gjøre og da begynte de å lage kaker. Dette er den vanligste historien og den får vi også servert i den nye Lommekjent-guiden fra Loney Planet, i tillegg til adressen og nummeret på trikken du må ta til Belém.
Men det finnes andre varianter av denne myten, i tillegg til helt andre myter. Noen sier at det ble til overs veldig mye eggeplomme, fordi man brukte hvitene til å lage oblater. En annen forklaring er at klostrene i middelalderens Portugal brukte så mye eggehvite til å stive klær, særlig nonnedraktene, og derfor satt igjen med masse eggeplommer som de måtte finne på noe lurt å bruke til. Dermed oppstod skikken med søtt bakverk basert på eggeplomme og sukker (eller før det honning), noe umiskjennelig portugisisk, som også spredde seg til koloniene. I Portugal finner du forøvrig en annen eggeplommekake. Den heter barriga de freira, nonnemage, kanskje for at nonnene skulle føle seg syndige i all eggehvitesløsingen?
Utsikt over elven Tejo og bydelen Belem, hvor kakene med samme navn så dagens lys – og hvorfra de ble eksportert ut i verden
Det syndes mye med oppskriftene. Du finner pastéis de nata i hele den portugisisktalende verden, fra Macau til Maputo og Manaus. Her brukes både eggeplommer og hele egg, vaniljekrem og det som verre er. Men pastéis de Belém er de originale, de med eggeplommefyll. Innehaverne tviholder på oppskriften og bare noen få innvidde i hver generasjon kjenner den. En gang i forrige århundre forsøkte en smart cafégjest å få etablissementet til å røpe hemmeligheten. Han ble angivelig veldig syk etter å ha spist en pastel og ville vite hva de inneholdt så han kunne gi motgift mot ingrediensene. Svaret han fikk var at bakeriet aldri siden åpningen i 1837 hadde hatt gjester som var blitt uvel på grunn av maten og at deres kaker kun inneholdt mel, sukker og egg. De ønsket ham god bedring og velkommen tilbake. Det er så langt noen har kommet med å fravriste bakeriet oppskriften.
For å spise en ekte pastel de Belém må du altså pent stille deg i kø i Lisboa. For å spise etterligningen pastel de nata, derimot, kan du nøye deg med en tur til Oslo. For et par år siden åpnet kafeen og kakebakeriet Pastel de natai Kongens gate 10. En hyggelig portugisisk oase midt i Oslo, og kakene er helt fortreffelige.
Å motvillig skrive om reiseguider kan blant annet føre til uventet gode reisetips! Det som startet skeptisk ble til mer enn 10 ting du kan gjøre i Lisboa.
Jeg er veldig glad i å reise, men etter hvert mindre glad i reiseguider. Dette er fordi jeg oppsøker det samme stedene om og om igjen. Det fine da er at du kan gjøre hva du vil, museene og severdighetene har du sett. Så da kollega Anette Garpestad ba meg skrive om den nye Lonely Planets nye Lommekjent-guide til Lisboa, ble jeg litt skeptisk.
«Du liker jo å skrive om reiser», sier Anette. Jeg liker ikke reiseguider, sier jeg, de er så overfladiske. Men du liker jo Lisboa, sier Anette. Og så kan du jo i samme slengen ta opp igjen det du skrev om Portugal og Fernando Pessoa for tre år siden, lokker hun. Jeg er med. Anette har til og med hovedbildet klart. Det viser guideboken sammen med en bikinitopp.
Jeg blar samme kveld gjennom guiden og vedgår i mitt stille sinn at reiseguidene er blitt bedre de siste årene. Jeg får lyst til å dra til Lisboa igjen, merker jeg. Forlaget har faktisk fått plass til det vesentligste innenfor det hendige formatet. Et ordentlig kart med leselige gatenavn følger med på kjøpet.
Jeg bestemmer meg fort for å lage en liste over ting du kan finne på i Lisboa. Ikke for lang, ikke for kort. Type 10, men ikke nødvendigvis på topp. Bare noe å gjøre.
Patéis de nata – du finner dem i alle bakerier i Lisboa
PASTÉIS DE NATA. Du kommer til å se dem i alle bakerbutikker i byen, så vi kan like godt starte med disse gule, litt lettere svidde småkakene først som sist. Men originalene må vi ta trikken til forstaden Belém for å smake på. Det er lett å finne frem til det gamle konditoriet for det er kø langt ut på gaten i høysesongen. De kommer fra Japan og Argentina for å spise pastéis de Belém. Originalkakene som oppstod under den liberale revolusjonen på 1820-tallet, da munkene ble fordrevet fra klostrene og måtte finne på noe annet. De begynte da å selge kaker for å tjene til livets brød. Det er kun her du kan være helt sikker på å få eggeplommefyll – de mer vanlige pastéis de nata kan være fylt med både vaniljekrem og andre uhumskheter.
TORRE DE BELÉM. Tårnet i Belém. Dette er selve symbolet på Portugals storhetstid. Det var herfra, utover leven Tejo, at de store oppdagelsestoktene la ut over de ukjente verdenshavene. Gå inn i tårnet også, opp vindeltrappene og til tårnet. Herfra har du ikke bare fin utsikt mot Brasil, Angola og Macau, men også mot det gedigne Oppdagermonumentet, det dominerende klosteret Mosteiro dos Jerônimos og flere kunstmuseer. Alle er de verdt et eget besøk. Belém er egentlig mer Lisboa enn Lisboa selv.
TA TRIKKEN. Du måtte ta trikken for å komme deg ut til Belém. Vel tilbake i Lisboa sentrum er det trikk nummer 28 som gjelder. Du kan hoppe på oppe i Chiado, for eksempel. Da får du med deg turen ned til sentrum, for deretter å stige opp mot Alfama på den andre siden. Dette er ikke akkurat Bybanen i Bergen. Vognene er nesten hundre år gamle, små og ukomfortable, som regel fylt av tyske og nederlandske turister. Dessuten gjelder det å holde på lommeboken, for disse trikketurene er notorisk kjent for lommetyver. Uansett hvordan det går med deg, så vil du huske denne trikketuren etterpå.
SITTE PÅ BENK. Det er mye brostein i Lisboa – og bratte bakker i tillegg. Derfor er det ikke så dumt som det høres ut som å sitte på benk. Jeg anbefaler benkene oppe på Lisboas mest berømte og romantiske utsiktspunkt. Fra Miradouro de São Pedro de Alcântara er det fin utsikt mot slottet og elven. Og du er omgitt av fontener, greske byster og lesende mennesker. Cafeen der oppe serverer forfriskninger og mat. Det går til og med en kabelbane opp hit, den er Lisboas eldste i sitt slag.
SYKLE. Nå tror du selvsagt at jeg er gal. Lisboa består av åser, trange brosteinsgater med trikker og bratte stigninger. Men jo, det går an å sykle i Lisboa. Det er bygget en ny sykkelsti langs Tejo-elven, fra det moderniserte lagerskur-strøket Cais do Sodré og ut til Belém. Sykler kan du leie hos Bike Iberia. Du finner selvsagt adresse og telefonnummer i den nye guideboken. Kanskje noe å tenke på når du skal ut for å spise kaker i Belém?
GÅ I BOKHANDEL. Lisboas bokhandler er hyggelige og har godt utvalg. Selv om du ikke kan portugisisk, så finner du ofte et bra utvalg av engelske bøker. Sjekk gjerne utgavene av og om Fernando Pessoa og José Saramago. Dessuten, oppe i Chiado finnes det en bokhandel som har gode priser på tyske Taschen-bøker. Gå inn og ta en titt når du passerer en bokhandel i Lisboa neste gang.
SPISE FISK. Mye er skjedd i Lisboa siden eggekremkakene og bacalhau’en. I en viss periode, sånn fra 1940 til 2000, var også Portugal kjent for stekt fisk og kokte poteter med en kvart sitron til. Sånn er det ikke nødvendigvis mer. Lisboa har mye spennende av mat. Og i alle prisklasser. Jeg er ingen kjenner i Lisboas restaurantverden, så her stoler vi på Lommekjent-guiden.
SE PÅ FISK. I Lisboa kan du ikke bare spise fisk, du kan også se på den. Som regel er det siste en mer spennende opplevelse i denne byen. Lisboas moderne akvarium er alt det vi kunne ønsket oss i Oslo, men aldri får. Oceanário de Lisboa er Europas nest største i sin sjanger. 8000 arter som plasker i sju millioner liter havvann gir en opplevelse som du kan trenge flere dager på å fordøye. Et must hvis du har med barn. En bonus for å komme ut hit er en tur med den fine metroen, det gedigne Parque das Nações med det tilhørende Vasco da Gama-shoppingsenteret. Ja, du får lese mer om det i guideboken. Vi må videre til Lisboas mest berømte café.
A BRASILEIRA. Cafeen oppe i Chiado hvor Fernando Pessoa sitter på evig sokkel utenfor. Her skal alle ta bilde av seg, så få det unnagjort før du går inn. Inne kan du hygge deg med øl og lokale drinker, som den populære ginjinha. Prøv den, men ikke spis maten her. Maten er ikke god og stemningen blir mer hollandsk pub utover kvelden. Ja, jeg vet, mange liker jo det. En espresso heter forresten en «bica» på disse kanter.
MUSEER. Noe av det jeg liker best ved å være på ferie i en by jeg kjenner godt, er at jeg da slipper å gå på museumsbesøk av plikt. Jeg kan i stedet velge kulturelle aktiviteter jeg googler meg frem til der og da. Men hvis det først skal være, så må du jo se Gulbekian-museet. Og Berardo-samlingene. Glem heller ikke porselensflis-museet.
FADO. Jeg ser at det er fado-lokaler overalt i Alfama-distriktet, blant annet. Selv synes jeg fado er veldig sårt og klagende, det er jo nettopp det det er. Et must det også, når du er her.
OG TIL SLUTT: STRANDEN. Det er nå bikinitoppen på bildet øverst kommer til nytte – for noen. Vi forutsetter da at du er i Lisboa om sommeren. Men Lisboa er ikke noen utpreget strandby. Da må du ut til lekre Estoril og Cascais. Men der blåser det noen ganger så ulidelig at du må nærmest grave deg ned og ha med sten til å legge på håndkleet. Veldig fint for kitere og vindsurfere her.
Jeg foreslår heller å ta en tur ut til Caparica-stranden. Hvis du synes det høres fristende ut med tre mil lang, gyllen sandstrand, så gi deg i kast med de offentlige TST-bussene fra Praça do Areeiro (hit går det metro). Turen ut til Costa da Caparica går over den enorme Ponte de Abril og det hele tar rundt førti minutter, litt avhengig av trafikken. Akkurat ved busstoppet kan stranden virke litt vel livlig. Ta derfor det lille åpne toget lenger utover. Det er minst ti stoppesteder langs stranden og du kan gå av der du vil. På et par av strendene er det litt rart med bikinitopp, underdel også, forresten. Sjekk derfor om strandlivet harmonerer med dine forventninger før du hopper av toget. Samme prosedyre tilbake til Lisboa. Men dette er noe av det bedre du får av strandliv på disse kanter. Og det er verdt turen. Og nei, denne stranden er ikke nevnt i guiden.
Odd Karsten Krogh 