Montevidéu. A uruguaia. Romance.

Em Montevidéu, como nos sonhos, tudo era conhecido, mas ainda assim estrangeiro. Foi, mas não foi.

O romance de Pedro Mairal, A uruguaia, é sobre o autor e pai da família Lucas Pereyra, que leva o barco de Buenos Aires a Montevidéu para buscar seu salário estrangeiro em dólares. Ele criou uma conta uruguaia para contornar as restrições de moeda da Argentina. A viagem pelo Rio da Prata leva apenas algumas horas e o controle entre os dois países é geralmente superficial.

O TEXTO FOI TRADUZIDO DO NORUEGUÊS PELO GOOGLE TRADUTOR

Bastante semelhante, mas diferente. É assim que os argentinos a experimentam quando viajam de fim de semana ao Uruguai. Assim como noruegueses na Suécia, é isso. É essa sensação de estar na vida real ao visitar o país vizinho, ainda de pé ao lado dele, que fascina o escritor Pedro Mairal. O espanto de descobrir que algo ainda é diferente quando parece idêntico na superfície.

Da mesma forma, o protagonista do romance pode ser semelhante ao próprio autor. Ambos são escritores argentinos com algum sucesso no exterior. E, como seu protagonista, Pedro Mairal também tem uma conta em um banco uruguaio. Os dois podem parecer idênticos, mas não são. Mas tanto que Pedro Mairal achou necessário reunir toda a família em Buenos Aires para um grande almoço, onde contou sobre o livro e que «A uruguaia» não era autobiográfica. Sua esposa provavelmente gostou.

Durante a viagem de um dia a Montevidéu, ele – Lucas Pereyra – decide visitar Magalí, a uruguaia, que ele conheceu em um festival de literatura. Eles tiveram um caso.

mairal ost
Mitt første bekjentskap med Pedro Mairal skjedde en iskald kveld I Uruguay i 2017, Da med en god rødvin og en fantastisk lokal ost. Boken i midten er den som nettopp er ugitt av Cappelen Damm.

A maior parte do livro é um tipo de road movie e acontece como um monólogo interno no barco, no ônibus e a pé nas ruas de Montevidéu. O protagonista conversa com sua esposa e explica o que ele acha problemático no casamento, ao mesmo tempo em que os pensamentos fluem constantemente para Magalí e o que eles tiveram juntos sexualmente.

Pereyra está planejando escrever um romance sobre o Brasil, este país vizinho esmagador do norte, que é grande demais para toda a vida. Terá que ser um épico de mais de mil páginas. Talvez ele devesse escrever sobre algo menor? Se contentar com a vidinha na realidade paralela chamada Uruguai?

Eu estava apaixonado por uma mulher e caiu no amor com a cidade em que vivia. E tudo o poema I-se, ou quase tudo. Uma cidade imaginária em um país vizinho. Nele, mais do que nas ruas reais, eu andava por aí.

montevideo 5

A SEGUIR:

Li o livro de Pedro Mairal pela primeira vez há dois anos em uma Montevidéu gelada. Até fui no Uruguai antes. É um país onde a pessoa se sente imediatamente em casa. Como argentino, como brasileiro e também como noruguês.Em casa, mas no mesmo tempo num lugar desconhecido.

No meu próximo artigo sobre Montevidéu, apresentarei o Palacio Salvo, a interminável Avenida 18 de julho, as livrarias e seus livros, os melhores ovos benedict da cidade, bem como a Casa Sarandi, o lugar para ficar em Montevidéu.

 

Montevideo (1). Kvinnen fra Uruguay

Available also in  ENGLISH (by Google translator) PORTUGUÊS (por Google Tradutor)

Den nye romanen til Pedro Mairal, Kvinnen fra Uruguay, handler om forfatteren og familiefaren Lucas Pereyra som tar båten fra Buenos Aires til Montevideo for å hente ut sine utenlandske honorarer i dollar. Han har opprettet en uruguayansk konto for å omgå hjemlandets valutarestriksjoner. Turen over Rio de la Plata tar bare et par timer og tollkontrollen mellom de to landene er ofte overfladisk.

Nokså likt, men likevel forskjellig. Sånn opplever antagelig argentinere det når de drar på weekendtur til Uruguay. Omtrent som nordmenn i Sverige, altså. Det er denne følelsen av å befinne seg i egen  virkelighet når man besøker nabolandet, men likvel stå på siden av den, som fascinerer forfatteren Pedro Mairal. Forbauselsen over å oppdage at noe likevel er annerledes når det på overflaten fremstår som identisk.

mairal ost
Mitt første bekjentskap med Pedro Mairal skjedde en iskald kveld I Uruguay i 2017, Da med en god rødvin og en fantastisk lokal ost. Boken i midten er den som nettopp er utgitt av Cappelen Damm.

På samme måte kan hovedpersonen i romanen ligne på forfatteren selv. De er begge argentinske forfattere med en viss suksess i utlandet. Og i likhet med sin hovedperson har også Pedro Mairal konto i en uruguayansk bank. De to kan virke identiske, men er det ikke. Men såpass like at Pedro Mairal fant det nødvendig å samle hele familien I Buenos Aires til en stor lunsj, hvor han fortalte dem om boken og at “Kvinnen fra Uruguay” ikke var selvbiografisk. Hans kone satte antagelig stor pris på det.

Under dagsturen til Montevideo bestemmer han – altså Lucas Pereyra – seg for å oppsøke Magalí, kvinnen fra Uruguay, som han traff på en litteraturfestival og hadde en affære med.

Det meste av boken er en slags road movie og foregår som en indre monolog på båten, på bussen og til fots i Montevideos gater. Hovedpersonen snakker til sin kone og forklarer hva han opplever som problematisk i ekteskapet, samtidig som tankene stadig flyter over til Magalí og det de hadde sammen seksuelt. Det medfører også at denne boken er ganske erotisk.

Pereyra planlegger romanen han skal skrive om Brasil, dette overveldende nabolandet i nord som er for stort selv for et helt liv. Det kommer til å måtte bli et epos på over tusen sider. Kanskje han heller skulle skrive om noe mindre? Nøye seg med det lille livet i den parallelle virkeligheten ved navn Uruguay?

Jeg var forelsket i en kvinne og forelsket i byen hun bodde i. Og alt diktet jeg opp, eller nesten alt. En tenkt by i et naboland. I den, mer enn i virkelige gater, vandret jeg omkring.  

montevideo 5
En av gågatene i Montevideo, en by som kan minne om en søramerikansk parallell til Oslo, men som likevel ikke er det.

Jeg leste Pedro Mairals bok for første gang for to år siden, i et iskaldt Montevideo. Den er nå nettopp utgitt på norsk på Cappelen Damm, glimrende oversatt av Christian Rugstad. Kvinnen fra Uruguay er i ferd med å erobre verden, og det er ikke uten grunn. Prøv deg på den du også, Sør-Amerika er det kontinentet i verden som ligner mest på Europa. Men det er ikke helt det samme likevel.

FORTSETTELSE FØLGER: I neste artikkel om Montevideo vil jeg presentere deg for Palacio Salvo, den endeløse Avenida 18 de julio, bokhandlene og bøkene deres, byens beste egg benedict,  samt Casa Sarandi, som er stedet å bo i Montevideo.

 

Menneskekjøtt på menyen. Brutal thriller fra Brasil.

På kort tid har jeg klart å bli superfan av den brasilianske thrillerforfatteren Raphael Montes. Ingen kan levere så brutale og makabre bøker som denne unge advokaten fra Rio de Janeiro. Jeg har nylig avsluttet lesingen av Montes’ siste bok, Jantar secreto – «hemmelig middag».

Noen husker kanskje Raphael Montes fra Perfekte dager, en bok som kom på norsk for rundt et år siden, utgitt på Bazar forlag. Perfekte dager handlet om medisinstudenten Téo, en einstøing som bor sammen med sin handikappede mor. Téo blir forelsket i Clarice, men den eneste måten han kan få henne på, er å kidnappe henne. Det hele utvikler seg til en brutal road movie av en thriller. Jeg fant ut at Téo og Clarice også opptrer i Jantar secreto.

collage monrtes
Raphael Montes. Hvem skulle tro at denne unge, blide advokaten kunne ha så syke tanker og skrive så besettende bøker? Foreløpig er «Perfekte dager» ute på norsk, mens «Jantar secreto» (hemmelig middag) er underveis på flere europeiske språk. Foto: Bel Pedrosa/Cappelen Damm

I «Hemmelig middag» møter vi fire unge menn fra den lille fillelandsbyen Pingo d’Àgua (vanndrypp) som drar til Rio de Janeiro for å studere. De leier en leilighet sammen på Copcabana. Det går så som så med studiene og de har alle sitt å stri med på det personlige plan. Da det viser seg at en av dem har underslått pengene til husleie i flere måneder og gjelden vokser dem over hodet, er gode råd dyre.

Siden en av dem er et kulinarisk geni på kjøkkenet, kommer de opp med ideen om å invitere til eksklusive middager på hjemmeplan, etter mønster av den internasjonale suksessen DinnerWith. De fordeler oppgavene mellom seg. De lager en eksklusiv meny. Men han som har fått i oppdrag å lage web-reklamen, sniffer litt for mye kokain og får ideen om å gjøre om kalvekjøtt til menneskekjøtt – samtidig som han hever kuvertprisen betraktelig.

De blir selvfølgelig ekskludert fra nettstedet. Men den korte tiden annonsen ligger ute får de mange påmeldinger. De fleste fra de øvre lag av befolkningen, de som kjeder seg og er på jakt etter nye opplevelser de kan skryte av. Pengene er allerede forhåndsbetalt inn på konto. Da gjenstår bare ett problem: hvordan skal de skaffe råvarene?

Etter døden er alle dyr like. Hvis kjøttet kommer ferdig pakket, dekket av gjennomsiktig plastfolie, bryr du deg ikke om det. Du bare tar det, steker det og spiser det  uten å tenke på hvor det kommer fra. Og nå står du der og sipper. Vet du hva? Den eneste forskjellen er at jeg ikke er så hyklersk som du er.

måltid
Dette smakte veldig godt da jeg spiste det på Copacabana for to år siden. Men hva om jeg hadde fått vite at det var noe annet enn det jeg trodde? Spiller det egentlig noen rolle, for bak et hvert måltid ligger vel døden? Eller?

Som i den forrige boken Perfekte dager holder Raphael Montes koken hele veien, både språklig og spenningsmessig. Dette er Quentin Tarantino i bokform. Romanen er dessuten sterkt knyttet til tiden vi lever i. Hovedpersonene kommuniserer helst via WhatsApp, reiser med Uber, ser filmer på Netflix og nynner til sanger fra Rihannas siste album.

Åstedet er bydelen Copacabana i Rio de Janeiro, men som vanlig i Raphael Montes’ bøker kunne dette like gjerne vært Manhattan, Marais eller Majorstuen – vi innser at verden er blitt lik overalt. Det som kanskje skiller Raphael Montes fra en skandinavisk krimforfatter er at han er brutalt politisk ukorrekt. Både Brasil og hele verden får gjennomgå. Det finnes overflødige mennesker overalt, gjør det ikke?

Jantar secreto foreligger foreløpig kun på originalspråket (brasiliansk portugisisk) og polsk! Mens du venter på at denne skal komme på et mer tilgjengelig språk, kan det være en god idé å lade opp med Perfekte dager av samme forfatter.  Norsk oversettelse ved Kaja Rindal Bakkejord, utgitt på Bazar forlag i fjor. Også denne boken har et språk og et driv som kan gjøre deg avhengig. I hvert fall hvis du har sans for psykopater.

LES MER OM «PERFEKTE DAGER» HER

Bildet helt øverst: Boligstrøk (Ipanema og Copacabana) i Rio de Janeiro. Våre venner, som inviterer til hemmelig middag i Raphael Montes’ bok, bor omtrent midt på bildet, noen kvartaler inn fra stranden. (Wikimedia Commons)

FORFATTERENS HJEMMESIDE

 

Juliana Schalch: Live from Rio de Janeiro

 

Juliana Schalch i s one of Brazil’s best known actors. She is now on the step to an international career, as Luna in the HBO-series O Negócio.

Juliana became aware of my latest blog about TV-series. She had it translated and then today she sent me this video from Rio de Janeiro. She is delighted that O Negócio also can bee seen in Norway and sends her love to all of us. Do I need to say that I became delighted as well?

O Negócio is about four call girls, Karin, Luna, Magali and Mia, who decide to apply some marketing knowledge on their prostitution business in Sáo Paulo. If you do not know O Negócio yet, I hereby recommend it. It is well worth seeing and there is a great chance you become addicted!

Sometimes you feel like 17 again: Juliana, you made my day! Adorei! Grande beijo!

And special thanks to the ever-present Alex Falcão who makes things happen.

Mørk og klaustrofobisk thriller fra Rio de Janeiro

En eksepsjonelt spennende thriller er nettopp utkommet på Bazar forlag. Den heter Perfekte dager og er skrevet av Raphael Montes fra Rio de Janeiro. På kort tid er Raphael Montes blitt et hett navn i Brasil, og boken Perfekte dager har også satt ham på kartet i fjorten andre land. Dette er en forfatter som har mange jern i ilden samtidig.

Inspirert av film
Raphael Montes sa i et intervju med avisen Estado de Minas denne uken at han er sterkt inspirert av film. Favoritt-regissørene er Tarantino, Haneke og brødrene Coen i tillegg til Almodóvar. Miksen av vold og svart humor er også tydelig i boken Perfekte dager, som nå skal bli film. Flere av bøkene hans er allerede oppført som teaterstykker.

montes estado de minas
 Raphael er pop. Denne måneden var det enda en teateroppsetting av Raphael Montes’ bok Perfekte dager – denne gangen i Belo Horizonte. I den anledning ble forfatteren intervjuet om sin forkjærlighet for Tarantino, svart humor og vold. Du finner det igjen i boken. 

Grotesk førstebok
Den første boken til Raphael Montes ble utgitt i 2012. Den het Suicidas (Selvmordere) og handler om en gruppe studenter som samlet seg i en kjeller for å ta livet av seg ved hjelp av russisk rulett. Perfekte dager ble til fordi forfatterens venner og familie var sjokkert over de groteske detaljene i den første boken. Kunne han ikke skrive om kjærlighet i stedet? Det kunne han.

Psykologisk thriller
Man skal kanskje lete en stund før man kommer frem til kjærligheten i denne psykologiske og grotesk voldelige thrilleren av en bok. Hovedpersonen i boken er medisinstudenten Téo. Han er en einstøing som bor sammen med sin handikappede mor og morens hund. Téo har ingen venner og ingen kjæreste. Moren frykter at han kan være homo.

Følelsen av kontroll 
Den eneste personen Téo liker er Gertrudes. Gertrudes er liket han holder på å dissekere på anatomistudiet. Téo er stø på hånden og god med skalpellen. Han liker å ha Gertrudes under seg på bordet, å kjenne musklene og innvollene hennes dele seg under hans kyndige grep. Selve lukten av formalin virker opphissende på ham. Samtidig er Téo en rasjonell person som har gode argumenter og en logisk forklaring på det han gjør. Noen av oss ville nok kalt ham psykopat, men i denne romanen er det psykopaten som forteller og kontrollerer historien.

En potensiell kjæreste
På en fest Téo motvillig går på – moren vil jo at han skal finne seg en dame – treffer han den fremmelige Clarice. Hun deler fornavn med Brasils store intellektuelle forfatter Clarice Lispector, et poeng som skal henge med oss utover i boken. Clarice hater alle henvisninger til Lispector, det har hun hørt så mange ganger før. Hun kommer til å få høre det mer.

Den eneste måten å få henne på
Clarice representerer alt det Téo i sin selvkontrollerende verden tar sterk avstand fra. Hun røyker og drikker, hun har et avslappet forhold til viktige samfunnsspørsmål og er til og med åpen for å ha sex med andre jenter. Og er det noe Téo har problemer med, så er det homofili. Téo blir likevel betatt av Clarice og bestemmer seg for at henne skal han ha. Den eneste måten han kan få det til på er å kidnappe henne. Og det er akkurat det han gjør.

collage montes
Clarice er ikke like fornøyd under hele kjøreturen opp mot Teresópolis i fjellene ovenfor Rio de Janeiro. Der oppe, i de vakre landskapene som også er kjent for produksjonen av hagegnomer, dukker det snart opp virkelige dverger – og de to får rikelig med tid til å utforske hverandre. 

 

En voldelig road movie
Hvis du nå tror jeg har røpet hele handlingen, tar du fryktelig feil. Det er nå boken begynner. Clarice, som skriver på en road movie hun har kalt Perfekte dager, blir tatt med på en reise mot sin vilje. På et romantisk sted oppe i fjellene ved Rio de Janeiro skal de to bli bedre kjent og planlegge en felles fremtid, godt hjulpet av Téos kunnskaper fra legestudiet og diverse innkjøp av medisiner og verktøy. For det som mangler i forholdet og hos partneren kan man jo bare endre på, ikke sant?

En pageturner av en bok
Dette er en pageturner av en bok. Ingenting av det du tror skal skje, skjer. Samtidig skjer det mye annet. Ingen andre enn psykopater vil kunne gjette seg til slutten. Unn deg gjerne noen Perfekte dager med Raphael Montes. Det kommer mer fra denne skremmende dyktige brasilianeren, han er bare 23 år.

Bildet øverst: Raphael Montes fotografert av Stefan Martino. Besøk gjerne Raphael Montes på Facebook. https://www.facebook.com/raphael.montes.31

Copacabana. Alle strenders mor

Det er en av disse fine vinterdagene hvor temperaturen kryper opp mot 30-tallet. Jeg pleier å starte dagen med en lang tur på stranden. Jeg dytter noen pengesedler i shortsen og stikker føttene inn i et par havaianas, plastsandalene ingen brasilianer kan leve uten. Deretter tar jeg serviceheisen (brasilianske leiegårder har alltid to heiser) ned slik at naboene skal slippe å se meg i strandmundur. Ofte har naboene selv tenkt det samme. I dag møter jeg styreformannen. Hun er femti år og goth og har schäferhund. Men jeg har lært meg at begge to er snille som lam til tross for det noe aggressive ytre. César må luftes syv ganger om dagen, han trenger mye mosjon. Omtrent som jeg, altså.

Valget mellom samba eller bossa nova
Ute på gaten har jeg valget: enten Ipanema som ligger rett her nede til venstre, eller Copacabana som ligger en åtte minutters spasertur til høyre. Mine gjester her pleier å gå til venstre allerede før jeg har satt over morgenkaffen. Det er Ipanema som egentlig gjelder, det er her de vakre menneskene er. Det er Ipanema som lever ut myten om Brasil i dag. Men der Ipanema er bossa nova, er Copacabana samba.

Morgentur på Copacabana
Når jeg skal ut på morgentur, velger jeg helst samba. Copacabana er større, mer støyende og mer imponerende, Copacabana har bedre plass og stranden er rettere slik at det er enklere å gå og småjogge i vannkanten. Så etter åtte minutter langs en trafikkert bussgate ligger den der. Alle strenders mor. Jeg trer plastsandalene inn på håndleddene og tar gateshortsen i den ene hånden.

Les min blogg om brasiliansk bademote HER

Deretter legger jeg i vei retning Sukkertoppen. Selve postkortet ligger foran meg. Kan det bli mer Rio de Janeiro enn dette?

En by vendt fra havet
Strand og strandpromenade er faktisk en nyere oppfinnelse i Rio de Janeiro. Rio de Janeiro var opprinnelig en by vendt fra havet. Bortsett fra selve havnen, som forbandt byen med resten av verden, var det innover i landet byen vokste. I 1889 ble det slutt på monarkiet og den nye republikanske regjeringen tok mål av seg til å trekke hovedstaden Rio de Janeiro ut av middelalderen. De ønsket å vise verden at Brasil var et land å regne med. På slutten av det nittende og begynnelsen av det tjuende århundre skjedde store reformer, man omformet byen etter mønster av Paris. En tropisk by, men likevel Paris. Alle de store praktbygningene og de rike bedriftene imiterte den europeiske byggestilen. Til og med stenen til fortauene kom fra Europa.

6. Rio de Janeiro, ca. 1900s
Slik var Rio de Janeiro rundt 1920. Legg merke til hvor påkledd folk er. Det er faktisk en tradisjon de har holdt i hevd inne i sentrum, særlig etter at kontorene fikk luftkondisjonering.

Det mest påfallende var at byen utvidet seg innover i landet, selv om det den gangen også var plass på strendene. Rio de Janeiro sluttet den gang ved Botafogo. Palacio de Catete, det gamle presidentpalasset, har for eksempel de store vinduene og fasaden vendt mot gaten , mens baksiden vender mot den store haven hvor trærne skjuler både havet og Sukkertoppen.

Tunnel til Copacabana
Strendene bortenfor, det som i dag regnes som carioca, essensen av det å være fra Rio de Janeiro, skjøt først fart da det ble bygget en tunnel fra Botafogo til Copacabana. Det skjedde i 1892. Da ble den aristokratiske bydelen Botafogo direkte forbundet med det som fremdeles var et ingenmannsland. Rio Janeiro har en topografi som er vanskeligere enn Sveits’, men med ett var åpningen der.

Sol og bad var uhørt
Likevel skulle det ta mange år før Rio ble ensbetydende med strand og jetset-liv. Brasil var fremdeles infisert med den pietistiske tankegangen fra det portugisiske hoffet. Hvis man ser bort fra de lavere klasser, og det gjorde man jo den gang, var det på slutten av 1800-tallet uhørt å bade i havet og solen var noe man skydde som pesten.

Sarah Bernhardt åpnet badesesongen
Den som har fått æren av å åpne Rio de Janeiros evige badesesong er Sarah Bernhardt, som i 1886 var i Rio for å spille «Kameliadamen». Hun sjokkerte brasilianerne ved å stille i et totalt uakseptabelt badekostyme på Copacabana, hvor hun kunne sitte i timevis og se ut over havet. Etter denne skandalen skulle det ta minst tretti år til før de innfødte selv våget seg uti.

Copacabana – det nye utstillingsvinduet
På 1920- tallet var badesesongen i gang, også brasilianerne gikk nå på stranden, riktignok litt mer påkledd enn sine europeiske forbilder. Men da de først gjorde det, skjedd tingene fort. På få år hadde tjue tusen mennesker flyttet hit ut. I første rekke folk med penger, noe som også førte med seg forretningsvirksomhet og underholdning. Dette ble det nye utstillingsvinduet for den nye tid. Copacabana ble etter hvert en myte.

Stranden ble et møtested
Det ble også bygget en stor strandpromenade, som riktignok ble tatt av havet flere ganger før man fant på å fylle ut med sand og dermed utvide selve stranden til det den er i dag. Strandpromenaden ble et møtested for alle, og det var viktig – for første gang kunne alle delta, uten hensyn til rase, kulturell eller sosial tilhørighet – i hvert fall på overflaten.

Satte Brasil på verdenskartet
Den brasilianske regjeringen var på den tiden ute etter noe som kunne sette Brasil på verdenskartet i Europa. Etter en mislykket «verdensutstilling» for å markere hundre års selvstendighet bestemte man seg for å bygge et hotell uten sidestykke på det sydamerikanske kontinentet.

copacabana palace
Det er nesten alltid et norsk flagg foran Copacabana Palace, også i går. Båndene mellom Brasil og Norge er mange og sterke.

Copacabana Palace
Copacana Palace er – i motsetning til stranden – ikke akkurat noen smeltedigel for folk fra ulike sosiale lag. Det åpnet dørene i 1923, som det tredje av av Guinle-familiens storslagne Palace-hoteller. Og som det første ved havet. Copacabana Palace ligger her fremdeles som en juvel blant alle høyhusene. Det var her Erling Lorentzen og Prinsesse Ragnhild holdt hus i begynnelsen. Copacana Palace har alltid norsk flagg på balkongen og minner oss om de nære relasjonene mellom våre to land. Kongefamilien, bacalaoen og oljen gjør at brasilianere vet hvor Norge er. Sverige blir ofte blandet sammen med Sveits.

En levende og støyende bydel
Når man går langs Copacabana og ser på den tett bebygde bydelen i dag, er det lite som vitner om tidligere tider. Her drønner biltrafikken i seks filer, her er det enorme leiegårder og hoteller, hvorav noen begynner å få tidens patina over seg. Arkitekturen her er fascinerende. Mange turister tilbringer hele ferien på Copacabana og er fornøyd med det – selv om det er svært urettferdig overfor metropolen Rio de Janeiro. Dette er ikke Playa del Inglés, du finner hverken turistsjapper eller masse restauranter på strandpromenaden. Nettopp derfor virker det som du har god plass her, selv om det bor et par hundre tusen mennesker bare i gatene innenfor. Dette er en av Rios tettest befolkede bydeler.

Rekreasjon for byens innbyggere
Og rett utenfor stuevinduet har de altså stranden. Copacabana er mer som Nordmarka, den er en del av en by som innbyggerne bruker til rekreasjon og trening. Riktignok ligger de fleste hotellene her, men turistene får aldri overtaket – til det er cariocaene altfor mange og altfor glade i stranden sin. I tillegg kan ikke all verdens fly fra Europa konkurrere med den nye metroen som bringer inn tusener av mennesker fra de nordlige bydelene uten egen strand. Rio de Janeiro vokser nemlig fremdeles fortest innover i landet og teller i dag rundt 6.5 millioner. Mange av dem tilbringer søndagen på Copacabana og Ipanema. Akkurat på søndag lar jeg være å gå tur. På søndag spiser jeg lunsj.

Løser verdensproblemer
Jeg liker å gå her, fra det gamle fortet til den lokale cafeen helt lengst borte der i ly av Sukkertoppen. Det er her jeg bruker noen av pengesedlene jeg stakk ned i shortsen. Man blir tørst etter noen timer i sanden. Eller jeg leier meg en strandstol for et par timer mens jeg lar tankene fly enda mer. Jeg tenker faktisk på veldig mye her på Copacabana, det hender til og med at jeg får ideer til jobben der hjemme.

meg på leme
 Siden jeg begynte med disse morgenturene for over ti år siden, har jeg løst mange verdensproblemer inne i hodet mitt. På strandcafeen i Leme, i ly av Sukkertoppen, hender det til og med at jeg får ideer til jobben. 

Det rare er at når ting blir en vane, så ser man det ikke ordentlig lenger. Sånn som Pão de Açúcar (Sukkertoppen) bak meg og fjellformasjonen Dois Irmãos (To Brødre) der borte på Ipanema. Man blir mer opptratt av solen som varmer, bølgene som skyller innover bena dine og menneskene som kommer mot deg.

Turistene drar på så mye
Turistene kjenner du igjen med én gang. Etter hver som årene går og jeg innbiller meg at jeg blir stadig mer brasiliansk, slutter jeg aldri å undre meg over hvor mye de drar rundt på. Vesker, tursekker, joggesko, sokker(!), klær, smykker (!) og solbriller og den slags. Til og med håndklær! Håndklær er for pyser. Trenger de virkelig så mye? Og så blir man vel mer utsatt, tenker jeg.

Er det trygt på stranden?
Sikkerheten er jo noe man er opptatt av i Brasil. Faktum er at det er få land hvor du kan få gå så mye i fred som her. Strandselgerne er ikke mange og de er meget sjelden påtrengende. De pruter heller ikke, men blir fornærmet og går sin vei hvis du prøver. Likevel skjer det nok ting for dem som sitter på håndklær og lar veske og iPhone ligge og slenge.

Arrastão – en ny måte å samle inn mobiltelefoner på
En nyere ransmetode er den såkalte arrastão. Du sitter i strandstolen din (uten håndkle, til nød med kanga) og så kommer det en skrikende jente løpende I vill fart opp fra strandkanten. Etter henne kommer en gjeng på tyve gutter. Som uskyldig turist tror du jo at de er etter jenta. Et voldtekstforsøk, kanskje? Du reiser deg opp for å se og glemmer alt annet. I virkeligheten er disse ungdommene en planlagt tsunami som rasker med seg alt av verdi på sin vei, særlig mobiltelefoner. Men etter hvert tar man også dette med ro. Jeg pleier å ha mobilen i en plastpose som jeg binder fast til stolen. Hvor ofte dette skjer? Tja, kanskje en gang i måneden hvis du er mye på stranden. Selvsagt er det fristende å ha med mobilen når det er gratis wi-fi på stranden. Men bind den i hvert fall fast. 

Brasiliansk hjelpsomhet
Hvis du oppfører deg litt klokt, skal det nemlig mye til at du blir utsatt for noe særlig. Samtidig er det lett å oppsøke det farlige hvis du er nysgjerrig på denslags. Overraskende mange er nettopp det. Rio de Janeiro er likevel bedre enn sitt rykte – og på stranden passer vi også på hverandres ting, for eksempel hvis du skulle ønske å ta en dukkert. Du visste det kanskje ikke, men de fleste brasilianere er ærlige og hjelpsomme. Det er regjeringen som er korrupt, ikke folket.

rio stranden.JPG
Omtrent sånn tar det seg ut når jeg starter på turen min. Sukkertoppen ligger på en måte i enden av stranden, men siden Copacabana er sterkt buet, forsvinner den ut av syne jo nærmer du kommer.  Selv lar jeg tankene sveve fritt fra det øyeblikket jeg tråkker barbent ned i sanden.

Jeg har tenkt nok i dag. Det er på tide å reise seg fra strandstolen. Samme strekning tilbake til Ipanema, det blir til sammen syv kilometer. Føler jeg meg riktig sprek, og det hender oftere her enn i Norge, fortsetter jeg fra Copacabana langs den korte handlegaten og gjennom parken som går over i Ipanema-stranden. Der ligger det enda noen kilometer med sand og vakre mennesker foran meg. Men det får vi ta en annen gang.

Blant gull og krøplinger i Ouro Preto

Året var 1690. Ekspedisjonen til Antônio Dias Paes, en bandeirante fra São Paulo, befant seg i det indre Brasil for å jakte på indianere til slaveplantasjene. De stanset for å hvile ved Tripuí-åsen. Historien vil ha det til at en av mulattguttene som fulgte med på ekspedisjonen tok seg et avkjølende bad i en av elvene. Da han dukket opp til overflaten etter dukkerten, hadde han en glitrende mørk sten i hånden. Det første gullet var funnet.

Mangelen på edle metaller i portugisernes koloni hadde ligget som en forbannelse over Brasil i nesten to hundre år. I motsetning til spanjolenes nabokolonier virket portugisernes land fattig på gull og sølv. På slutten av det syttende århundret var dessuten Portugal og Brasil inne i en finansiell krise. Derfor startet myndighetene i São Paulo en storstilt jakt på edle metaller. Og ble altså beleilig belønnet med mange store gullfunn her oppe i Minas Gerais sent på 1600-tallet.

Den store utfordringen var at gullet befant seg på utilgjengelige steder. Hovedveiene til São Paulo og Salvador var omstendelige og svært lange. Det tok to og en halv måned å komme seg til São Paulo. Først i 1699 opprettet man en ny rute, direkte ned til Rio de Janeiro, som lå mye nærmere. Reisen hit kunne nå gjøres unna på fjorten dager. Få år senere ble Rio gjort til hovedstad, så viktig ble gullhandelen for kolonien.

Kolonibyene i Minas Gerais er i dag noe av det flotteste Brasil har å vise frem. Naturopplevelser går hånd i hånd med en usedvanlig spesiell barokkarkitektur. Det faktum at det nokså isolerte Minas Gerais ikke hadde tilgang på de samme materialer som ved kysten og dermed heller ikke fikk inn mange kunstnere utenfra, har bidratt til en egenartet og mer overdådig stil – ikke minst med utstrakt bruk av gull. Materialet ellers var ofte tre og såpesten. De lokale kunstnerne skal jeg komme tilbake til.

Den største og viktigste gullbyen var Ouro Preto. Takket være iherdig skattlegging innført av markisen av Pombal ble mye av verdien herfra brukt til å bygge opp igjen Lisboa etter jordskjelvet i 1755. Det var etter hvert ikke den minste lille utfartsvei fra Minas Gerais som ikke hadde et skatteinnkrevingskontor. Kontrollpunkter langs veiene til havnebyene, særlig Rio de Janeiro, stod under streng kontroll av den portugisiske kronen. I dag er det kun bompengestasjoner langs motorveiene som kan minne om dette.

Bussen fra Rio de Janeiro til Ouro Preto tar i dag kun seks og en halv time. Den er i dag litt forsinket. Jeg speider ivrig etter kirketårnene for hver åsrygg vi passerer. Men det er alltid flere daler og topper å forsere før vi når byen. Mobildekningen kan jeg bare glemme her, topografien kan minne om norske dalstrøk.

Men endelig. Gjennom den fuktige disen stiger de berømte kirketårnene frem mot en bakgrunn av grønne åser. Det er 64 av dem, hvis vi tar i betraktning at hver kirke har to tårn. Ouro Preto er den gamle hovedstaden i Minas Gerais og Brasils mest kjente koloniby. I Ouro Preto finner vi den største samlingen av Brasils barokkunst på ett sted. I gullalderen hadde Ouro Preto hundreogtyve tusen innbyggere og var en av de større byene på den vestlige halvkule. Jeg har vært her før og sett mange av de fantastiske kirkene innendørs før. Denne gangen skal jeg bare besøke venner og gå litt rundt.

Jeg skal bo hos min mangeårige venninne Carina og hennes familie, som har ventet tålmodig på bussterminalen. Mine idealistiske venner driver et hyggelig pensjonat her som de har døpt Freedom Hostel. Forretningsideen er å tilby rimelig overnatting de fleste kan ha råd til. Freedom ligger rett ved siden av Matriz de Nossa Senhora da Conceição og Krøplingens souvenirbutikk (jeg kommer tilbake til Krøplingen). Jeg får Martin Luther King-suiten helt alene, selv om den er beregnet til seks personer.  I tretten kalde grader utenfor trives blomkarse og kamomilleblomster. Solen varmer like godt som den gjør på fjellet i Norge om sommeren. Heldigvis fant jeg en fleece-jakke i skapet i Rio. Vi spiser en god vegetarisk lunsj mens vi oppsummerer hva som har skjedd siden sist vi så hverandre. Deretter tar jeg en tur i byen.

ouro preto night
Ouro Preto er en historisk by, men befolkningen lever i vår moderne tid med byen som kulisse – og ofte som levebrød. Ta med vinterjakke – her er det kaldt om natten i juli!

Man skal ha gode ben for å få med seg alt i Ouro Preto. Byen er bygget på åser, ofte med en kirke på toppen, de kan virke nær hverandre, men for å komme dit, må man ned og opp bratte bakker. Alle gatene er belagt med gammeldags brosten, så solid skotøy er en nødvendighet. Om sommeren er det ulidelig varmt og fuktig her, så da kan det ta på å være turist i denne byen. Nå på vinteren varierer temperaturen heldigvis mellom tyve og åtte grader i løpet av døgnet. Det er vanvittig mye å se. Bak hvert hjørne åpner det seg en ny synsvinkel, et nytt fotomotiv. Ved siden av den fantastiske og godt bevarte arkitekturen finner man også i Ouro Preto stor barokk- og rokokkokunst innendørs.

For den som vil se hvor mye av gullet tok veien, så skal man unne seg et besøk i Nossa Senhora do Pilar-kirken. Her finnes også «De svartes kirke», Nossa Senhora do Rosário dos Pretos, som slavene bygget fordi de ikke var velkomne i de hvites kirker. Men det er først og fremst i São Francisco-kirken man finner de mest berømte eksemplene på Minas Gerais-kunsten.. Her kan vi beundre de religiøse såpe- og sandstenskulpturene og utsmykningene av Aleijadinho og de luftige lyseblå tak- og veggmaleriene av Athaíde, begge to svært berømte brasilianske kunstnere med base i Minas Gerais. Spesielt Ajeidadinho er blitt stående som Minas Gerais-kunstneren over alle. Ikke bare fordi han var et kunstnerisk geni, men også fordi han hadde en spesiell historie.

Antônio Francisco Lisboa var bastardsønnen til den portugisiske dommeren Manuel Francisco Lisboa og den svarte slavepiken Isabel, en forbindelse som ikke var uvanlig i dette distriktet rundt 1730. Portugiserne var blant de få koloniherrer som offisielt inngikk forbindelser med og fikk barn med slavene, det være seg indianere eller svarte. En av grunnene kan være at Portugal var et lite land og ikke klarte å forsyne Brasil med kvinner. For å opprettholde befolkningsgrunnlaget ble det akseptert at koloniherrene formerte seg gjennom andre raser, svært ofte på ufrivillig vis sett fra undersåttenes side. Dette er med på å forklare at det i dagens Brasil heller ikke i særlig grad finnes «rene raser». Og på denne tiden utgjorde mulatt- og mestisbefolkningen allerede halvparten av innbyggerne i Minas Gerais. 

Lille Antônio så dagens lys antagelig i 1730, det finnes nemlig ingen offentlige registre fra den tiden. For en mulatt på den tiden stod ikke alle veier åpne med hensyn til karrierevalg, det mest vanlige var at de viet seg til litt mer mindreverdige sysler som maleri, musikk og annen kunst eller håndverk. Det sies også at gutten ble influert av sin far og onkel som begge var dyktige tegnere og malere på hobbybasis. Det er ikke så godt å vite hva som var sant for kildene er sprikende og sannsynligvis preget av de mytene som er spunnet rundt Aleijadinho, den lille krøplingen, som han ble hetende. Da han var rundt førti år fikk han en sykdom som gjorde at lemmene hans ble deformert. Dette var antagelig lepra, men den dag i dag strides historikerne om dette. Det sies at han mistet alle tærne og kun klarte å bevege seg fremover på knærne, etter hvert måtte også fingrene fjernes for at han skulle kunne bruke restene av hendene. Hvis vi skal tro biografen Rodrigo Bretas som utgav en bok om Aleijadinho i 1858, så «falt også tennene ut og munnen omformet seg til et stort hull, haken og underleppen begynte å henge ned på en måte som gav den ulykkelige et mørkt og vilt blikk».

Til tross for sykdommen ble Aleijadinho en gammel mann og han brukte livet sitt godt som kunstner. På grunn av sitt deformerte utseende passet han på å unngå kontakt med andre. Han red ut på arbeid i grålysningen, innhyllet i en stor kappe og med en stor hatt trukket ned over hodet. Først langt på natt dro han hjem igjen.

Han åndet og levde for kunsten. Talentet han var etterspurt. Selv om kundene var rike, ofte høytstående menn som ønsket å smykke sitt ettermæle med en kirke, tjente aldri Aleijadinho mye. Han fikk 1,2 gram gull i betaling om dagen. Siden han var krøpling og ikke kunne utføre detaljene selv, måtte han dele utbyttte med sine hjelpere og slaver.

profetas
Aleijadinhos Profetene må vi til nabobyen Congonhas for å se. Såpesten er et vanskelig materiale som er utsatt for vær og vind. Det er lurt å se dem før det er for sent.

Aleijadinhos mest berømte verk finnes imidlertid ikke i Ouro Preto, men i nabobyen Congonhas. Her, ved inngangen til kirken Basílica de Bom Jesus de Matosinhos, står skulpturene De Tolv Profetene. Forvitret og med tydelige spor etter hærverk er de riktignok i en dårlig forfatning i dag, men man har ennå ikke funnet noen god løsning for å bevare denne kunsten i såpesten. Likevel, når man vet at meisel og hoggjern måtte bindes til Aleijadinhos armstumper for å få utført arbeidet, er det imponerende. Det er ellers helt forbudt å ta bilder inne i kirkene, så man må egentlig hit selv for å se kunsten.

quibe veggie
Min venninne Carina på Freedom Hostel er en kløpper på vegetarretter. Hvis du vil ha oppskriften på hennes Quibe vegetariano, kontakt meg

Ouro Preto i seg selv er et yndet reisemål for brasilianere, franskmenn og tyskere. Nordmenn er det foreløpig få av. Men skulle du få lyst til å besøke denne fine delen av landet, så går det altså buss fra Rio eller du kan fly til den nærliggende millionbyen Belo Horizonte. Jeg anbefaler selvsagt også Freedom Hostel og mine venner som vertskap. De snakker til og med godt engelsk, noe som ikke er så vanlig på disse kantene av verden. Og Carina er en kløpper på vegetarretter. Du finner henne på Facebook.