Kategori: Brasil

Cuiabá, Mato Grosso

No one goes to Cuiabá, said my good friend Eduardo in Rio. Well, I did. I love to find an obscure town on the map, which also has a hotel with a pool. The trick is to be completely alone, do a bit of sightseeing (it’s important that the city doesn’t have too much to see), swim, eat great dinners and sleep. Cuiabá in Mato Grosso/Pantanal was new to me and the Deville Hotel looked promising. It turned out to be enough here to fill two days and well then. Next time I will bring the wildlife here, but not now. Instead, I ordered room service.

Picture above: The first evening I took an Uber down to the newly renovated row of houses by the river bank. This is the postcard photo that illustrates all tourist brochures. According to the websites about Cuiabá a place where there were many bars and folk life. But everything was closed and the only people I saw was a couple walking the dog. The street is mostly a backdrop without content. I stayed there for ten minutes. But nice for photography though.

Det er ingen som reiser til Cuiabá, sa min gode venn Eduardo i Rio. Vel, jeg gjør sånt: finner en obskur by på kartet, som i tillegg har hotell med basseng. Vitsen er å være helt alene, drive litt sightseeing ( det er da viktig at byen ikke har for mye å se), svømme, spise kjempemiddager og sove. Cuiabá i Mato Grosso/Pantanal er altså ny for meg. Det viste seg å være nok her til å fylle to dager og vel så det. Neste gang tar jeg med dyrelivet her, men ikke nå. Har i stedet bestilt roomservice.

Bildet over: Første kvelden tok jeg en Uber ned til den nyoppussede husrekken ved elvebredden. Dette er postkort-fotoet som illustrerer alle turistbrosjyrer. I følge nettsidene om Cuiabá et sted hvor det var mange barer og folkeliv. Men alt var stengt og de eneste jeg så var et par som luftet hunden. Gatestumpen er mest en kulisse uten innhold. Det ble derfor et ti minutters besøk. Men fint for fotografering.

Here I am with a new acquaintance, Julio Cézar – a common name in these parts of the world.

Her er jeg sammen med en ny bekjent, Julio Cézar – et vanlig navn på disse kanter.

This is one of the great churches, Catedral Basílica do Senhor Bom Jesus.

Dette er er en av de store kirkene, Catedral Basílica do Senhor Bom Jesus.

Cuiabá planned trams for the soccer World Cup, but only managed to create the foundations for the rail corridor. So here people are waiting for the bus.

Cuiabá planla trikk til fotball-VM, men klarte bare å lage fundamentet til skinnegangen. Så her venter folk på bussen.

Geodesic Center of South America. Some have found that the geographic center of South America is here. Thus one more attraction! The square was actually quite pleasant.

Centro Geodésico da América do Sul. Noen har funnet ut at Sør-Amerikas geografiske sentrum er her. Dermed en severdighet til!

After the emotional experience, and I was also a little hungry, I had to have a bucket of ice cream at Café Central. 8 reais for all the fun.

Etter den emosjonelle opplevelsen, dessuten var jeg litt sulten, måtte det bli en bøtte is på Café Central. 20 kroner for hele moroa.

A strange place, Caixa d’Água Velha, the old waterworks, has become a museum. I learned about Cuiabá’s history and saw pictures from a time before the city was vandalized by new buildings. This is also a great place to escape the heat outside.

Et merkelig sted, Caixa d’ Água Velha, det gamle vannverket, er blitt museum. Jeg fikk med meg Cuiabás historie og så bilder fra en tid før byen ble vandalisert av nybygg.

Mercado Público, the old market. Today a rather well maintained place, with some cafés and very few people. Expect to walk a lot to get here, it is close to the river, in the middle of not so welcoming districts. The best transport in Cuiabá was Uber.

The ultimate tourist image. I had to go back to the riverside and Orla do Porto. It was only on my second visit that I discovered that they have only refurbished the facades, and that there is nothing behind them. Only a kind of terrace which is presumably intended for beer drinking…it was closed.

Det ultimate turistbildet. Jeg måtte tilbake til elvebredden og Orla do Porto. Det var først ved annen gangs besøk jeg oppdaget at de bare har pusset opp fasadene, og at det ikke er noe bak dem. Kun en slags terrasse som antagelig er ment for øldrikking…også den var stengt.

Here we are in the real city center, where people stay in large numbers during the day. This was in November and Black Friday is underway. For those who like cheap clothes and electronics, Cuiabá is an eldorado.

Her er vi i det virkelige sentrum, hvor folk oppholder seg i massevis på dagtid. Dette var i november og Black Friday er i gang. For den som liker billige klær og elektronikk er Cuiabá et eldorado.

Palácio da Instrução, art museum. Cuiabá is perhaps best known as the town you pass through to get to the wildlife in the Pantanal, but the town has a large historic center with old, beautiful buildings. In addition, this is a place that buzzes with life during the day.

Palácio da Instrução, kunstmuseum. Cuiabá er kanskje mest kjent som byen man passerer fort gjennom for å komme seg til dyrelivet i Pantanal, men byen har et stort historisk sentrum med gamle flotte bygninger. I tillegg er dette et sted som syder av liv på dagtid.

Unfortunately, Cuiabá has not taken good care of the city’s colonial architecture and the backlog is enormous. Here we have another example of a newly renovated facade without content.

Dessverre har ikke Cuiabá tatt så godt vare på byens kolonialarkitektur og etteslepet er enormt. Her har vi enda et eksempel på nyoppusset fasade uten innhold.

Avenida Generoso Ponce was deafening. At first the stretches seemed endless, mostly because the pavements are extremely narrow and uncomfortable to walk on, secondly because of the violent and noisy car traffic. After a couple of hours I got used to the noise of the city.

Avenida Generoso Ponce var øredøvende. I begynnelsen virket strekningene endeløse, mest fordi fortauene er ekstremt smale og ubehagelige å gå på, dernest på grunn av den voldsomme og støyende biltrafikken. Etter et par timer vennet jeg meg til storbyens larm.

An example of what one can do instead of going to a mediocre museum (very important that the city does not have too many museums). After a few rounds here, get some sleep. Deville in Cuiabá is the kind of hotel you literary can dive into – and stay there.

Et eksempel på hva man kan gjøre i stedet for å gå på et middelmådig museum (veldig viktig at byen ikke har for mange museer). Etter noen runder her, sove litt. Deville in Cuiabá is the kind of hotel you literary can dive into – and stay there.

Santuário Eucarístico Nossa Senhora do Bom Despacho is built after the model of Notre Dame.

Santuário Eucarístico Nossa Senhora do Bom Despacho er bygget etter mønster av Notre Dame.

Praça Ipiranga is a meeting place for many, with a bus station nearby. When you walk around a lot like I do (apart from the laps in the pool at the hotel) this is a place you always come back to. But I never learned how the bus system worked.

Praça Ipiranga er et møtested for mange, med en busstasjon like ved. Når man går mye rundt som jeg gjør (bortsett fra rundene i bassenget på hotellet) er dette et sted man alltid kommer tilbake til. Men jeg lærte aldri hvordan buss-systemet fungerte.

The park at Praca da República was an oasis in an otherwise noisy city centre.

Parken på Praca da República var en oase i et ellers larmende bysentrum.

If you do not move far from the hotel in the evening, this is the familiar environment you will encounter in Cuiabá.

Hvis du ikke beveger deg langt fra hotellet på kveldstid er det slike vante omgivelser du møter i Cuiabá.

And then each day ends with a big dinner. Today meat, lots of meat. Brazilians always have to have rice, here it is mixed with sun-dried meat. Fried potatoes or French fries are considered vegetables here. In the glasses I had Brazilian red wine (which is good!) and a lot of water.

Og så avsluttes hver dag med stor middag. I dag kjøtt, mye kjøtt. Brasilianere må alltid ha ris, her er den blandet med soltørket kjøtt. Stekt potet eller pommes frites regnes her som grønnsaker, kan man få inntrykk av. I glassene hadde jeg brasiliansk rødvin (den er god!) og mye vann.

SÃO PAULO – the biggest city on the southern hemisphere

SÃO PAULO: This is the city no one knows about, as it lies sandwiched between the smaller cities of Buenos Aires and Rio de Janeiro. Not even journalists know how to spell the name of the city. But São Paulo is the undisputed economic center of South America, the largest city in the southern hemisphere and has a lot to offer. Here are some photos that show why I love the city.

SÃO PAULO: Dette er byen ingen kjenner til, der den ligger inneklemt mellom miniputtene Buenos Aires og Rio de Janeiro. Ikke en gang journalister husker hva byen heter. Men São Paulo er det ubestridte økonomiske sentrum i Sør-Amerika, den største byen på den sydlige halvkule og har mye å fare med. Her er noen bilder som viser hvorfor jeg er glad i byen.

Let us start the report from my four-day mini-vacation like this: Since São Paulo is synonymous with money, we can start in Higienópolis, one of the better-off places here. I could imagine living in one of these houses, preferably at the top.

Vi starter rapporten fra min fire dagers miniferie slik: Siden São Paulo er synonymt med penger kan vi starte i Higienópolis, et av de bedrestilte stedene her. Jeg kunne tenkt meg å bo i en av disse husene, helst øverst.

Here it is a normal Monday morning in Higienópolis. There is therefore much evidence that it is not the owner himself, but a professional dog walker that we see in action here.

Her er det en vanlig mandag formiddag i Higienópolis. Mye tyder derfor på at det ikke er eieren selv, men en profesjonell hundepasser vi ser i aksjon her.

Avenida Paulista, the main, 3 km long, avenue is reserved for pedestrians on Sundays. Here’s a little joie de vivre with me and my niece Letícia. She has recently moved from Recife to the megacity where she now runs her own company U Better Company, which offers life coaching and English lessons online.

Her er litt livsglede med meg og min niese Letícia. Hun har nylig flyttet fra Recife til megabyen hvor hun nå driver firmaet U Better Company, som tilbyr life coaching og engelskundervisning.

In this picture, we have moved to the modern and elegant district of Itaim Bibi. In SP, transport must preferably be by metro or Uber, as the distances are enormous. The avenues in Itaim Bibi are also overwhelmingly wide and long. Here is a landmark, Baleia (The Whale).

På dette bildet har vi beveget oss til den moderne og elegante bydelen Itaim Bibi. I SP må transporten helst skje med metro eller Uber, da avstandene er enorme. Avenyene i Itaim Bibi er også overveldende brede og lange. Her er et landemerke, Baleia (Hvalen).

Of course, lunch had to be sushi. It is one of Brazil’s national dishes, thanks to the country’s large Japanese community. More on that later. The restaurant can be recommended. It is called Osaka and is located in Itaim Bibi.

Lunsjen måtte jo bli sushi. Det er en av Brasils nasjonalretter, mer om det senere. Restauranten kan anbefales. Den heter Osaka og ligger i Itaim Bibi.

São Paulo is well organized, tidy and green. There are plants and trees everywhere. Not to mention the big parks! The biggest parks are so huge that you can easily spend a day there.

São Paulo er velorganisert, ryddig og grønn. Det er planter og trær overalt. For ikke å snakke om de store parkene! De største parkene er så enorme at du lett kan tilbringe en dag der.

Here we are outside Shopping Iguatemi, which is probably the most exclusive in South America. Only designer brands and sky-high prices, like sneakers for twenty thousand kroner. We decided on a café au lait. It was made with almond milk, lactose is yucky.

Her er vi utenfor Shopping Iguatemi, som nok er det mest eksklusive i Sør-Amerika. Kun designermerker og skyhøye priser, type joggesko til tyve tusen kroner. Vi tok oss råd til en café au lait. Den var laget med mandelmelk, laktose er fy fy.

Here we are over on the more popular Avenida Paulista again. This is São Paulo’s real main street and the country’s financial heart, three kilometers long and always full of life. This is also probably where you should stay when you visit Brazil’s biggest city for the first time.

Her er vi over på den mer folkelige Avenida Paulista. Dette er São Paulos reelle hovedgate og landets finansielle hjerte, tre kilometer lang og alltid full av liv.

On Avenida Paulista you can still find some old buildings. The avenue actually dates from 1891. But you are perhaps more focused on the dog and the accompanying couple?

På Avenida Paulista finner man fremdeles noen gamle bygninger. Avenyen er faktisk fra 1891. Men du er kanskje mer fokusert på hunden og det tilhørende paret?

On Avenida Paulista we find the MASP Museu de Arte de Sâo Paulo, which is considered one of the world’s best art museums. On Tuesdays, entry is free. This is just a small sample of the cultural offer in the city.

På Avenida Paulista finner vi MASP Museu de Arte de Sâo Paulo, som regnes som et av verdens beste kunstmuseer. På tirsdager er det gratis å komme inn. Dette er bare en liten smakebit av kulturtilbudet i byen.

A small section of the traffic on Avenida Paulista. The articulated buses are the longest I have seen and the routes often have six-digit numbers…

Et lite utsnitt av trafikken på Avenida Paulista. Leddbussene er de lengste jeg har sett og rutene hadde ofte sekssifrede nummer…

Here we are suddenly in another culture. The district of Liberdade is Japan in miniature. Over one million Japanese people live in this city. Japanese came to Brazil en masse in the early 20th century, then underpaid (because they were so small) agricultural workers.
Therefore, Japanese food is very common in Brazil.

Her er vi plutselig over i en annen kultur. Bydelen Liberdade er Japan i miniatyr. Det bor over én million japanere i denne byen. Japanere kom nemlig i massevis til Brasil tidlig på 1900-tallet, da som underbetalte (fordi de var så små) jordbruksarbeidere. 
Derfor er japansk mat veldig vanlig i Brasil.

In Liberdade there are Japanese street lamps, Japanese signs and street lights and geisha culture. In the shops you will find everything you can think of imported from the «old country». The large Japanese population in Brazil is largely bilingual, speaking both Portuguese and Japanese.

I Liberdade er det japanske gatelykter, japanske skilt og gatelys og geishakultur. I butikkene finner du alt du kan tenke deg importert fra «gamlelandet». Den store japanske befolkningen i Brasil er stort sett tospråklig og snakker både portugisisk og japansk.

This is the cathedral. It stands 111 meters high and was actually started in 1913, but was only completed in the 1960s.

Dette er katedralen. Den rager 111 meter høyt og ble egentlig påbegynt i 1913, men ble først ferdigstilt på 1960-tallet.

I am now standing on the gorgeous palm square in front of the cathedral. One of the most beautiful places in the city. Unfortunately, it has been heavily neglected in recent years, with outcasts and drug addicts. Intoxicated people out of control who want to take your phone unfortunately give a The Walking Dead feeling that you would like to be without. Lots of police on the scene, but they don’t have control yet. Is Brazil dangerous for tourists? No, not really, I’m never scared when I walk around the country’s cities, but this was an exception.

Dette er den flotte palmeplassen foran katedralen. Et av de vakreste stedene i byen. Dessverre er den sterkt forslummet de senere årene, med uteliggere og narkomane. Rusede personer uten kontroll som vil ta mobilen din gir dessverre en The Walking Dead-følelse du gjerne ville vært foruten. Mye politi på stedet, men de har ikke kontroll ennå. Er Brasil farlig for turister? Nei, egentlig ikke, jeg er aldri redd når jeg går rundt i landets byer, men dette var et unntak.

I still insisted on taking pictures of some of the old grand skyscrapers from the 1930s. Many companies are moving their offices to Avenida Paulista now, so the future does not seem entirely bright for the old historic center.

Jeg insisterte likevel på å ta bilder av noen av de gamle flotte skyskraperne fra 1930-tallet. Mange firmaer flytter kontorene sine til Avenida Paulista nå, så fremtiden virker ikke helt lys for det gamle historiske sentrum.

Here is the São Bento Monastery. It is also located within the «dangerous» historic centre. The only place I’ve ever felt unsafe was here, it wasn’t like that just five years ago. I wasn’t here long, but ducked into the metro station to go on to Luz.

Her er São Bento-klosteret. Også det ligger innenfor det «farlige» historiske sentrum. Det eneste stedet jeg har følt meg utrygg var her, slik var det ikke for bare fem år siden. Jeg var ikke lenge her, men dukket ned i metrostasjonen for å dra videre til Luz.

This is the old Luz railway station, long abandoned but now restored to its former glory and the center of metro and train lines. The clock tower was made in Glasgow in 1822, then transported here in parts to be assembled on site. The exciting Museu da Língua Portuguesa is also located here.

Dette er den gamle jernbanestasjonen Luz, lenge forlatt, men nå tilbakeført til gammel prakt og sentrum for metro- og toglinjer. Klokketårnet ble laget i Glasgow i 1822, deretter fraktet hit i deler for så å bli montert på stedet. Her ligger også det spennende Museu da Língua Portuguesa.

In order for us to get around quickly over long distances, São Paulo can offer a very efficient metro. There is approximately two minutes between each train and a single ticket costs less than a US dollar. The metro in SP transports a billion (!) people a year.

For at vi skal komme oss raskt rundt over lange avstander kan São Paulo by på en svært effektiv metro. Det et cirka to minutter mellom hvert tog og en enkeltbillett koster ni kroner. Metroen i SP frakter en milliard (!) mennesker i året.

Here I have taken the metro to Vila Madalena. A pleasant district with nice residential areas, cool cafes and shops. I visited the graffiti street Beco do Batman, an alternative area the likes of which you can only find in Berlin.

Her har jeg tatt metroen til Vila Madalena. En hyggelig bydel med fine boligstrøk, kule cafeer og butikker. Jeg besøkte grafittigaten Beco do Batman, et alternativt strøk som du bare finner maken til i Berlin.

This is one of the coolest cafes in Vila Madalena. The district offers good and very contemporary food. Here, people are concerned about the environment. Vertical gardening and tattooing are included.

Dette er en av de kuleste cafeene i Vila Madalena. Bydelen byr på god og meget tidsriktig mat. Her er man opptatt av miljøet. Vertikal hagebruk og heltatovering hører med.

JARDINS! Who would have thought that this slightly tired mass of buildings would contain the very best of São Paulo? Jardins (The Gardens) is the classic rich man’s area, where people can live, shop and eat expensively without ever having to move outside. You need at least one day here, even as a tourist. The most famous streets are Rua Augusta, Oscar Freire and Haddock Lobo. If you want to swipe the credit card, it should happen here.

JARDINS! Hvem skulle trodd at denne litt slitne bygningsmassen skulle inneholde det aller beste ved Säo Paulo? Jardins (The Gardens) er det klassiske rikmannsstrøket, hvor folk kan bo, handle og spise dyrt uten noensinne å måtte bevege seg utenfor. Man trenger minst en dag her, selv som turist. De mest kjente gatene er Rua Augusta, Oscar Freire og Haddock Lobo. Hvis du ønsker å dra kredittkortet, bør det skje her.

Our contribution to Jardins today was to go to a café. The cakes are called Red Velvet and were delicious. I don’t remember the name of the drinks.

Vårt bidrag til Jardins i dag var å gå på café. Kakene heter Red Velvet og var rågode. Drinkene husker jeg ikke navnet på.

Otherwise, there is no shortage of good restaurants in Jardins. Expect to have to pay half of what you have to pay for something equivalent in Oslo, Paris or New York.

Ellers mangler det ikke gode restauranter i Jardins. Regn med å måtte betale halvparten av hva du må ut med for noe tilsvarende i Oslo, Paris eller New York.

Letícia and I ended my São Paulo stay (four days is way too short) with a cosmopolitan and Italian dinner at the famous Famiglia Mancini in a completely different part of the city whose name I don’t remember – we took Uber there and I’m still struggling with my orientation here .

Letícia og jeg avsluttet mitt São Paulo-opphold (fire dager er altfor lite) med en cosmopolitan og italiensk middag hos den berømte Famiglia Mancini i en helt annen bydel jeg ikke husker navnet på – vi tok nemlig Uber dit og jeg sliter fremdeles med orienteringsevnen her.

This is the view from Letícia’s office. City in all directions as far as you can see. Eighth largest in the world is not bad. The best way to get out of central São Paulo is actually to fly! One of the airports (Congonhas) here is therefore conveniently located in the middle of the city. From there, there are flights to Rio every ten minutes.

Dette er utsikten fra Letícias kontor. By i alle retninger så langt du kan se. Åttende størst i verden er ikke verst. Den beste måten å komme seg ut av det sentrale São Paulo på er faktisk å fly! Én av flyplassene her ligger derfor beleilig til midt i byen. Derfra går det fly til Rio hvert tiende minutt.

I was almost forgetting the highways! Brazilians love to drive. It may seem a bit violent with 12-lane motorways inside the city itself, but it is probably absolutely necessary to tie the countless districts together.

Jeg holdt nesten på å glemme motorveiene! Brasilianere elsker å kjøre bil. Det kan virke litt voldsomt med 12-fils motorveier inne i selve byen, men det er nok helt nødvendig for å binde de utallige bydelene sammen.

All photos: Odd Karsten Krogh

Nattbuss til Ouro Preto – Night Bus to Ouro Preto, Brazil

NATTBUSS TIL OURO PRETO: Innlandet i Brasil er mindre besøkt av turister enn strendene – noe som er synd for her kan man finne de skjulte skattene. En av de minst skjulte er Ouro Preto, som står på Unescos liste og som kanskje er landets mest spektakulære sted etter Rio de Janeiro. Det var på tide med et lite besøk igjen.

NIGHT BUS TO OURO PRETO: The interior of Brazil is less visited by tourists than the beaches – which is a shame because here you can find the hidden treasures. One of the least hidden is Ouro Preto, which is on the Unesco list and which is perhaps the country’s most spectacular place after Rio de Janeiro. It was time for a little visit again.

Dette monsteret av en buss brakte Washington og meg fra Rio til Ouro Preto på åtte timer. Vi hadde liggeplass på bussen, en klasse vi i Norge bare kan drømme om. Det er faktisk mye vi nordmenn ikke unner oss, har jeg lært i dette landet.

This monster of a bus brought Washington and me from Rio to Ouro Preto in eight hours. We had a berth on the bus, a class we can only dream of in Norway. There is actually a lot that we Norwegians do not indulge in, I have learned in this country.

Her er et bilde som viser hvor gammelt og flott det er her. Det meste bygget på 1700-tallet da Ouro Preto (sort gull) var Sør-Amerikas største by på grunn av alt gullet de fant her. Det sies at gullet finansierte gjennoppbyggingen av Lisboa etter jordskjelvet. Og mye gikk også til kirkene her…

Here is a picture that shows how old and beautiful it is here. Most of it was built in the 18th century when Ouro Preto (black gold) was South America’s biggest city because of all the gold they found here. It is said that the gold financed the rebuilding of Lisbon after the earthquake. And a lot also went to the churches here…

En gang skrev jeg artikler herfra for Rough Guide og kunne ting på rams. Slik er det ikke lenger, så vi tar det litt på feelingen denne gangen. Dette er i hvert fall Praça Tiradentes, byens midpunkt. Hele byen er et levende museum uten forstyrrende nybygg. Det er heller ingen forstyrrende gågater!

I once used to write articles from here for Rough Guide and knew things like rams. That’s not the case anymore, so we’re taking it a little bit on the feeling this time. At least this is Praça Tiradentes, the center of the city. The whole city is a living museum without disturbing new buildings. There are also no disturbing pedestrian streets!

…som for eksempel denne bratte gaten hvor biltrafikken går i begge retninger på gammeldags brolegging fra 1700-tallet. For fotgjengere finnes det (noen steder) utrolig smale fortau. Husk gode sko!

…such as this steep street where car traffic goes in both directions on old-fashioned paving from the 18th century. For pedestrians, there are (in some places) incredibly narrow sidewalks. Remember good shoes!

Dette er Frans av Assisi-kirken, en av de mest interessante. Ouro Preto har 39 barokk-kirker. Dette stammer fra gullgravertiden, da hver rike familie måtte ha hver sin kirke. Noen av dem ligger på bakketopper så rådet om gode sko gjelder også her.

This is the Francis of Assisi church, one of the most interesting. Ouro Preto has 39 baroque churches. This dates back to the gold mining era, when every rich family had to have its own church. Some of them are on hilltops, so the advice about good shoes also applies here.

De fleste kirkene har dekorasjoner av byens mest berømte kunstner, Aleijadinho – den lille krøplingen. Han satte sitt preg på hele byen. Antônio Francisco Lisboa, som han egentlig het, led av en sjelden sykdom som deformerte kroppen og leddene, det sies at han til og med mistet fingrene etter hvert. Likevel, dette alteret er hans verk.

Most of the churches have decorations by the city’s most famous artist, Aleijadinho – the little cripple. He left his mark on the whole city. Antônio Francisco Lisboa, as his real name was, suffered from a rare disease that deformed his body and joints, it is said that he even lost his fingers eventually. Nevertheless, this altar is his work.

Vår mangeårige venninne Carina driver pensjonatet Viva Chico Rei e Freedom. Du finner det på booking com. Og hvis du kommer fra Norge, MÅ du ta med en geitost – Carina har helt dilla på det!

Our longtime friend Carina runs the boarding house Viva Chico Rei e Freedom. You can find it on booking com. And if you come from Norway, you MUST bring a goat’s cheese – Carina absolutely loves it! From elsewhere, a chocolate would probably do.

Sånn ser det ut her. Absolutt alt er i kolonial barokkstil. Dette er intet lite sentrum du gjør unna på noen timer. Beregn en uke.

This is how it looks like here. Absolutely everything is in the colonial baroque style. This is no small city center that you can see in a few hours. Ouro Preto deserves a week.

Ostekake med pasjonsfrukt og basilikum. Juice med mango og ingefær. Siden Ouro Preto er en turistby (men aldri overbefolket) finner du her cafeer og supre restauranter du ikke finner i andre byer med kun 75 000 innbyggere. Tilbudet av gallerier og forestillinger er også stort. Som sagt: beregn en uke og dykk inn i det!

Cheesecake with passion fruit and basil. Juice with mango and ginger. Since Ouro Preto is a tourist town (but never overpopulated), here you will find cafes and superb restaurants that you won’t find in other towns with only 75,000 inhabitants. The offer of galleries and performances is also large. As I said: calculate a week and dive into it!

Dette er litt av bybildet. Alltid minst én kirke i synsfeltet. Kule cafeer og iskrembarer i gaten oppover til høyre. Det er dit vi er på vei. Syttenårige Kauan (i midten) holder styr på hva som gjelder i Ouro Preto til enhver tid.

This is a bit of the cityscape. Always at least one church in the field of vision. Cool cafes and ice cream parlors in the street up to the right. That’s where we’re headed. Seventeen-year-old Kauan (in the middle) keeps track of what is going on in Ouro Preto at all times.

Dette er visstnok det beste hotellet i Ouro Preto. Presidenten pleier å bo her. Jeg nøyde meg med å ta bilde i restauranten.

This is supposedly the best hotel in Ouro Preto. The president usually lives here. I contented myself with taking pictures in the restaurant.

Glimt fra gatebildet. Liker du ikke gamle bygninger, er ikke Ouro Preto stedet for deg.

Glimpse from the street scene. If you don’t like old buildings, Ouro Preto is not the place for you.

Men så er ikke Ouro Preto bare en fantastisk vakker by. De har også nasjonalparken Andorinhas oppe på fjellet, ca åtte km opp via hårnålssvinger (ta taxi hvis du ikke har bil). Her er det flotte badeplasser og mulighet for lange vandreturer med flott utsikt. Som oftest oversett av utenlandske turister som teller kirker.

But then Ouro Preto is not just a fantastically beautiful city. They also have the Andorinhas National Park up on the mountain, about eight km up via hairpin bends (take a taxi if you don’t have a car). Here there are great bathing spots and the possibility of long walks with great views. Most often overlooked by foreign tourists who count churches.

Vi har kjent hverandre i snart førti år, Washington, Carina og jeg. Men svært sjelden treffes vi alle tre samtidig.

We have known each other for almost forty years, Washington, Carina and I. But very rarely do we meet all three at the same time.

Tilbake i byen tidsnok til å nyte kveldsstemningen i de historiske gatene.

Back in the city in time to enjoy the evening atmosphere in the historic streets.

Igreja da Nossa Senhora de Conceicão ligger like ved siden av pousadaen til Carina, Dermed sovner du inn til naboens musikk (han elsker ABBA) og våkner til kirkeklokkene og morgenmessen. Aleijadinho gir vel blaffen der han ligger begravet i kirken.

The Igreja da Nossa Senhora de Conceicão is right next to Carina’s pousada, so you fall asleep to the neighbor’s music (he loves ABBA) and wake up to the church bells and morning mass. Aleijadinho probably could not care less in his coffin – he is buried in the church.

Utsikt til pousadaen (pensjonatet) vårt. Huset ved siden er Aleijadinhos Hus, som nå er museum. Det sies at det mest er en salgsgimmick, så jeg har aldri vært der.

View to Carina’s pousada (guest house). The house next door is Aleijadinho’s House, which is now a museum. It’s said to be mostly a sales gimmick, so I’ve never been there myself.

I dag hadde vi dette til lunsj. Veldig godt. Det knall gule kalles baroa-potet. Har aldri funnet det i Norge, så tar alltid med noen pakker vakuumpakkede fra supermarkedet i kofferten.

Today we had this for lunch. Absolutely delicious. The bright yellow vegetable is called the baroa potato. Never found it in Norway, so always bring a few vacuum-packed packages from the supermarket in my suitcase.

La oss avslutte denne reportasjen fra Ouro Preto med morgendagens brasilianere. Familiens eldste sønn Christian (V-tegn) flytter hjemmefra i dag og tok med venner (les:flyttefolkene) hjem for å spise lunsj.

Let’s end this reportage from Ouro Preto with the Brazilians of tomorrow. The family’s eldest son Christian (V-sign) is moving away from home today and brought friends (read: the movers) home for lunch.

Montevidéu. A uruguaia. Romance.

Em Montevidéu, como nos sonhos, tudo era conhecido, mas ainda assim estrangeiro. Foi, mas não foi.

O romance de Pedro Mairal, A uruguaia, é sobre o autor e pai da família Lucas Pereyra, que leva o barco de Buenos Aires a Montevidéu para buscar seu salário estrangeiro em dólares. Ele criou uma conta uruguaia para contornar as restrições de moeda da Argentina. A viagem pelo Rio da Prata leva apenas algumas horas e o controle entre os dois países é geralmente superficial.

O TEXTO FOI TRADUZIDO DO NORUEGUÊS PELO GOOGLE TRADUTOR

Bastante semelhante, mas diferente. É assim que os argentinos a experimentam quando viajam de fim de semana ao Uruguai. Assim como noruegueses na Suécia, é isso. É essa sensação de estar na vida real ao visitar o país vizinho, ainda de pé ao lado dele, que fascina o escritor Pedro Mairal. O espanto de descobrir que algo ainda é diferente quando parece idêntico na superfície.

Da mesma forma, o protagonista do romance pode ser semelhante ao próprio autor. Ambos são escritores argentinos com algum sucesso no exterior. E, como seu protagonista, Pedro Mairal também tem uma conta em um banco uruguaio. Os dois podem parecer idênticos, mas não são. Mas tanto que Pedro Mairal achou necessário reunir toda a família em Buenos Aires para um grande almoço, onde contou sobre o livro e que «A uruguaia» não era autobiográfica. Sua esposa provavelmente gostou.

Durante a viagem de um dia a Montevidéu, ele – Lucas Pereyra – decide visitar Magalí, a uruguaia, que ele conheceu em um festival de literatura. Eles tiveram um caso.

mairal ost
Mitt første bekjentskap med Pedro Mairal skjedde en iskald kveld I Uruguay i 2017, Da med en god rødvin og en fantastisk lokal ost. Boken i midten er den som nettopp er ugitt av Cappelen Damm.

A maior parte do livro é um tipo de road movie e acontece como um monólogo interno no barco, no ônibus e a pé nas ruas de Montevidéu. O protagonista conversa com sua esposa e explica o que ele acha problemático no casamento, ao mesmo tempo em que os pensamentos fluem constantemente para Magalí e o que eles tiveram juntos sexualmente.

Pereyra está planejando escrever um romance sobre o Brasil, este país vizinho esmagador do norte, que é grande demais para toda a vida. Terá que ser um épico de mais de mil páginas. Talvez ele devesse escrever sobre algo menor? Se contentar com a vidinha na realidade paralela chamada Uruguai?

Eu estava apaixonado por uma mulher e caiu no amor com a cidade em que vivia. E tudo o poema I-se, ou quase tudo. Uma cidade imaginária em um país vizinho. Nele, mais do que nas ruas reais, eu andava por aí.

montevideo 5

A SEGUIR:

Li o livro de Pedro Mairal pela primeira vez há dois anos em uma Montevidéu gelada. Até fui no Uruguai antes. É um país onde a pessoa se sente imediatamente em casa. Como argentino, como brasileiro e também como noruguês.Em casa, mas no mesmo tempo num lugar desconhecido.

No meu próximo artigo sobre Montevidéu, apresentarei o Palacio Salvo, a interminável Avenida 18 de julho, as livrarias e seus livros, os melhores ovos benedict da cidade, bem como a Casa Sarandi, o lugar para ficar em Montevidéu.