Rio de Janeiro. Brasils antiprinsesser

Sommerens store, lille leseropplevelse har for meg vært Stjernens time av Clarice Lispector. Kanskje godt hjulpet av at jeg befinner meg i Rio de Janeiro. Men denne lille romanen er en godbit flere nordmenn kan unne seg. Det journalister ikke klarer å formidle om Brasil, det klarer denne lille boken fra 1977.

Norske medier rapporterer jo ganske så sensasjonspreget fra Brasil for tiden. Det er ikke alle som har skjønt at Brasil bare fortsetter å være seg selv. Et sportsstevne har ikke endret på dette. Mens den australske troppen flyttet tilbake til OL-landsbyen, benyttet jeg torsdagen til en tur til det historiske sentrum. Det jeg legger merke til er at ting faktisk ser ut til å bli ferdig på rekordtid nå, stillaser og gjerder rives allerede ned – det er da ikke OL før om en uke, vel? Og det som ikke blir ferdig, kan dekkes til med kreative veggmalerier. Dette er Brasil. Og ja, jeg skjønner at det er vanskelig å forholde seg til det. Det er mulig vi er bedre på avløpsrør i Norge, men når det gjelder kulturforståelse kommer vi nok til kort noen ganger.

I en bokhandel, forøvrig Livraria da Cultura som holder til i en ombygd kino, kom jeg over den nye Antiprinsesse-serien i barneavdelingen. En latinamerikansk faktabok-serie som vil være en motvekt til rosa tyll og stjerneglitter, ved å gi barna innsikt i mennesker som har lyktes i livet nettopp ved å ikke gå inn i prinse- og prinsesseroller. Frida Kahlo, Violeta Parra og Clarice Lispector er først ute. Jeg rasker selvsagt med meg sistnevnte. Clarice Lispector levde som diplomatfrue i Europa i mange år, men hatet å være prinsesse og dro tilbake til Brasil for å bli en vanskelig og sosialt engasjert forfatter. Her får vi vite mye om hennes litterære prosjekt også. Dette er altså en bok som brasilianske barn tar til seg. Jeg lurer i et slemt øyeblikk på om norske barn hadde hatt forutsetning for å skjønne noe sånt- hvis den hadde handlet om Hamsun, for eksempel. Fantastisk illustrert av argentinske Pitu Saá. Og Clarice Lispectors hund Ulisses – som jo var besatt av å spise sigarettstumper – stiller betimelige spørsmål underveis.

De har nok av kommersielle tulleting her også, selvsagt. Barneprogrammene på TV er groteske. Men stort sett kan du glemme myten om forførende sambadamer og gategutter som stjeler lommeboken din – hvis du da ikke går inn for å oppsøke det, noe mange turister jo gjør. Barna her er mye mer veloppdragne enn i Norge. Her passerer man en gruppe ungdommer uten frykt, helt annerledes enn på vestkanten i Oslo. Et folk som står opp om morgenen og bruker timesvis for å komme til og fra skoler og jobb har ikke så mye tid til tull. Et folk som aldri har bedt om å få OL, men i stedet bedre helsevesen, bedre skole, bedre transport og mer sikkerhet. Likevel, til tross for alle dommedagsprofetier, fortsetter livet slik det alltid har vært her. Godt og slitsomt på samme tid.

Det er skjedd mye her på tyve år. For noen tiår siden ville de fleste tenkt som romanheltinnen Macabéa, at de hadde lyst til å bli modell eller filmstjerne. Fotballspiller. Men spør du mine venners barn i dag, uansett klasse, vil de fleste svare advokat, psykolog eller økonom. Eller noe annet som krever utdannelse. Slik min venninne Ângela gjør. I de ti årene hun har hjulpet meg i huset her har vi hatt mange gode samtaler. Ângela er en av dem som har lært meg mye om dette landets indre liv. Ângela har to jobber og går på kveldsskole på tredje året. Hun utdanner seg til kokk og har nettopp fått praksisplass på et av de fine hotellene på Copacabana. Det skal hun klare ved siden av de to andre jobbene. Ângela vil frem og opp. Som de fleste andre brasilianere skammer også Ângela seg over politikerne der oppe på høysletten. Men hun har nok med det daglige strevet i eget liv om hun ikke skal engasjere seg i håpløse ting. Bare å komme seg rundt i byen tar henne et par timer hver dag, minst. I den lille fritiden hun har ser hun på de samme TV-programmene som jeg eller hun surfer på Facebook. Vi møtes altså som likeverdige på noen arenaer og på andre ikke. Akkurat dette er nok spesielt for dette landet. Ângela er forøvrig fra samme del av landet som Macabéa i Clarice Lispectors bok,. Og med dette er vi tilbake til det som jeg sa var sommerens store leseropplevelse for meg; Stjernens time av Clarice Lispector.

Kanskje ble jeg ekstra begeistret fordi jeg leste den her i Rio de Janeiro og har kunnet supplere med spaserturer i området hvor handlingen foregår. Men denne lille romanen står godt på egne ben. Det journalister ikke klarer å formidle om Brasil, det klarer denne lille boken fra 1977. Utgitt på Bokvennen Forlag i 2015 og forbilledlig oversatt av Ida Munck. Clarice Lispector (navnet hennes uttales forresten ikke på engelsk måte, men slik som det skrives: kla’risse lis’pektor) er forøvrig en forfatter du som litteraturinteressert bør ha lest minst én bok av. Det er lurt å begynne med Stjernens time fordi den er så tilgjengelig både i handling og språk.

Clarice Lispector og hennes elskede Ulisses har fått evig hedersplass i bydelen Leme, der de bodde
Clarice Lispector og hennes elskede Ulisses har fått evig hedersplass i bydelen Leme, der de bodde

Den unge kvinnen Macabéa fra den fattige delstaten Alagoas kommer til Rio de Janeiro for å søke lykken, antagelig en gang på 1970-tallet da Brasil fremdeles var et diktatur. Macabéa er heldig og får jobb som maskinskriverske på et kontor i sentrum. Selv om hun har fått en merkelig oppdragelse av sin enslige tante – hun ser seg aldri naken i speilet fordi hun skammer seg – og selv om hun heller ikke har utseendet med seg, så klarer hun å få seg en kjæreste. Han har forøvrig det aktuelle navnet Olímpico. Olímpico har løyet på seg en mer spennende bakgrunn for å virke mer attraktiv – et ikke ukjent fenomen i et samfunn som det brasilianske. Selv drømmer Macabéa som så mange andre om å bli en stjerne, en filmstjerne som Marilyn. Noen ganger kommer hun nærmere drømmen ved å drikke en Coca Cola.

Macabéa og Olímpico holder hender, kysser litt og utveksler intetsigende fraser, da ingen av dem har noe å snakke om. Siden Macabéa er oppdratt til å mene at forholdet mellom mann og kvinne er noe ekkelt, så tyr Olímpico etter hvert til den på alle måter frodigere Glória. Som Clarice Lispector er inne på et sted, man klager ikke når det ikke er noen å klage til. Dette var til og med på 1970-tallet og derfor nok verre enn i dag. Forlatt og alene går derfor den unge romanheltinnnen til en spåkone. Fortvilte mennesker gjør fremdeles sånt i Brasil. Spåkonen – mot litt betaling – forteller henne at hun ser store endringer i Macabéas liv og at hun skal bli en stjerne. Det viser seg da også at stjernens time kommer fra uventet hold og at Macabéa vil få oppleve ekte lykke. Mer skal vi ikke røpe her.

Det som gjør denne romanen så fremragende er fortellerstemmen, som er en mannlig forfatter. Forfatteren forteller hvordan hovedpersonen kommer til ham i et øyeblikk han ser et snev av vemod i en ung kvinnes øyne. Og deretter får vi vite hvordan skikkelsen gestaltes, inspirert av virkelige hendelser i den fiktive forfatterens liv. Og over det hele henger det enda en forfatterstemme, nemlig Clarice Lispectors. Nydelig, intellektuelt og storslagent på én gang. Det kan være hennes stemme vi hører, lagt ut som utsagn fra den fiktive forfatteren Rodrigo S. M. ; Det jeg skriver er mer enn et påfunn, det er min plikt å fortelle om denne jenta blant tusener. Det er mitt ansvar, sjøl om det ikke blir kunstferdig, det å gjøre livet hennes kjent. For det er retten til skriket. Da skriker jeg.

Allerede som barn skrev Clarice historier som aldri sluttet, selv ikke når hovedpersonen døde. Eller som det står i Antiprinsesse-boken: Visste du at Clarice Lispector ofte avslutter en tekst på en slik måte at du som leser kan tenke og dikte videre på egen hånd?

 

To bøker som gjør inntrykk: Nadia Finks faktabok for barn og Stjernens time - nylig utgitt på norsk
To bøker som gjør inntrykk: Nadia Finks faktabok for barn og Stjernens time – nylig utgitt på norsk

Ouricuri, Pernambuco. I hengekøye med Baldacci

Juazeiro do Norte er en av de største religiøse pilegrimsdestinasjonene på det sør-amerikanske kontinentet. Hovedattraksjonen er Padre (Pater) Cicero, nesten-helgenen som på slutten av det nittende århundret utførte et mirakel, i hvert fall så det sånn ut for de som var til stede. Da den fromme kvinnen Maria de Araujo mottok nattverden fra hans hånd, strømmet det blod fra hennes munn. Til tross for en undersøkelseskommisjon som konstaterte at hendelsen var uforklarlig, ble aldri Padre Cicero opphøyet til helgen av Vatikanet. Derimot tok folket saken i egne hender og reiste en kjempestatue av ham på en ås mellom byene Crato og Juazeiro do Norte. Jeg har selv gått trappen helt opp føttene hans, en sterk opplevelse med fin utsikt til fjellene som skiller det grønne Ceará fra det tørre indre Pernambuco. 

Monumentet over Padre Cicero
Monumentet over Padre Cicero

Det er nettopp til Pernambuco jeg nå er på vei fra flyplassen i Juazeiro do Norte. Busselskapet har det passende navnet Pernambucana og det byr på både air conditioning og wi-fi. Det siste er mer livsnødvendig enn det første på disse kanter. Uten mobil kunne en brasilianer like gjerne vært død. Og siden mange har dårlig råd, bruker de wi-fi og Whatsapp i stedet for dyre mobiltjenester. Mens bussen snegler seg opp gjennom hårnålssvingene, chatter jeg med en gammel studievenn fra Åland. Anders forteller at da de var unge på Åland brukte de betegnelsen Pernambuco for å skildre noe som var veldig veldig langt unna, nærmest uoppnåelig. Sånn er det jo ikke lenger, nå må vi vel snakke om Mars. Pernambuco er nemlig her og nå.

Tre timer senere er jeg kommet til Ouricuri, en av de mer behagelig byene her oppe i det karrige, krattkledde landskapet. Gjensynsgleden med mitt vertskap er stor, det var bare varmen jeg ikke var forberedt på. Noe i overkant av førti grader, skal det vise seg. Ikke lurt å gå ut i det hele tatt. Etter en gedigen varm velkomstlunsj ligger en lang, lang ettermiddag foran meg som det store intet. De andre sover allerede. Hva gjør man da? Jo, jeg finner frem den boken som jeg rasket med meg fra forlaget like før jeg smelte igjen koffertlokket. Frels oss fra det onde. Et tilfeldig valg. Ikke har jeg lest noe av David Baldacci før heller. Nå har jeg både bok, hengekøye og en mugge med kald acerola-juice (ja, det er en frukt). Det kan bli en fin ettermiddag likevel.

Snart er jeg inne i en forrykende thriller som går ekteparet Kepler en høy gang både når det gjelder kreativ vold og raskt fremskridende handling. Det er nesten litt James Bond over denne boken. Helten heter Shaw, bare Shaw. Som leser blir jeg på rekordtid involvert i en organisasjon som har spesialisert seg på å hevne bestialitet mot menneskeheten, metodene deres er mildt sagt brutale. Nå er det en ukrainer som skal til pers. «Slakteren fra Kiev» er antagelig en fiktiv skikkelse, men i boken var han ansvarlig for massemord og tortur under det sovjetiske skrekkregimet. Nå heter han Evan Waller og har slått seg opp som kanadisk forretningmann med svært brutale metoder. Fordommene hagler i slakterens verden, muslimer er onde, europeere naive og dumme, brasilianere er ondsinnede ludder. Folk får øynene stukket ut og avkappede hoder dras etter håret. Mens Waller satte seg hurtig inn i bilen, kunne de angripende hundenes snerr og Abdul-Majeeds skrik høres over motorduren. Waller satte i øreproppene og valgte en munter sang på iPoden mens tankene gled til den vakre, unge damen han hadde spist middag med i kveld. Han gledet seg til å treffe henne igjen.

Det ble en fin ettermiddag i hengekøya. Baldacci ga mersmak.
Det ble en fin ettermiddag i hengekøya. Baldacci ga mersmak.

Baldacci er ikke for de svakhjertede. Her strømmer det mer blod enn det noensinne har gjort på noen nattverd på disse kanter. Dette er en forfatter helt etter min smak. Og siden slakteren fra Kiev skal tas under en ferie i Provence, får vi også med oss lavendelblomstrende landskaper og lange lunsjer med fransk vin. Romanhelten Shaw er god på det meste og kan måle seg med både Harry Hole og MacGyver når det gjelder å komme seg ut av umulige situasjoner. Snart er det mørkt, saftmuggen er tom og solen går ned over papayatreet. Jeg legger motvillig vekk boken for å være sosial, men gleder meg egentlig til morgendagen etter lunsj, for da kan jeg få vite hvordan det går.

Rio de Janeiro. Bademote på Ipanema

Været har ikke vært det beste i ferien, heller ikke her på Ipanema. Derfor kan man bruke en del tid på nettaviser. Sånn som VGs litt rare spalte «Min Mote», denne uken med en reportasje fra det solfylte Sørenga og den nye badeplassen der. De hadde intervjuet og tatt bilde av unge veltrente mennesker. Poenget var å få frem årets bademote og folket svarte villig vekk på hvor de hadde kjøpt badetøyet sitt. Et gjennomgående spørsmål var også hva som var deres verste opplevelse på stranden. Nesten alle svarte merkelig nok «speedo». Ikke «kaldt badevann», men «speedo». Det virker som svaret er blitt hjulpet frem, speedoen skulle tas. Siden jeg selv en gang i tiden gikk på svømmekurs i god gammeldags badebukse, fikk dette fikk meg til å tenke litt over hvordan vi er kommet dit.

bilde fra vg
I VG kan du lese om norsk bademote. Kun damen til venstre hadde holdt mål på Copacabana, de to til høyre har for mye stoff på seg. Den unge mannen trenger omgående en diskret svart badebukse.

Som Oslo har også Rio de Janeiro noen badeplasser midt i byen. To av dem heter Copacabana og Ipanema. Det var forrige lørdag, da den upålitelige vinteren eksploderte i noe mer sommerlig. Temperaturen hadde over natten steget fra forfriskende 20 til stillestående 30 grader. Jeg så ut av vinduet og oppdaget naboene på vei ut mot stranden. I bikini og badebukser. Ja, badebukser. Dette plagget som ble forbudt i Norge en gang tidlig på nittitallet, da hevnlystne kvinnelige designere bestemte at alt undertøy og badetøy for menn skulle omdøpes til «boxer» og utstyres med en tykk, gnagende søm der den gjør mest skade. Samtidig ble badebuksen, hvis den i det hele tatt kan nevnes, foraktelig omdøpt til «speedo» eller «bittesmå badebukser» slik at vi forstår at dette er noe vi må holde oss langt unna.

I dag går det en ubehagets grenselinje mellom resten av verden og USA, landet som er livredd for nakenhet og kroppshår hvis det ikke er på porno. Jeg regner da Norge og deler av Nord-Europa med til USA, altså omtrent den samme delen av verden som har sluttet å se italienske og franske filmer. En mannlig norsk kollega kom i fjor sommer i et dilemma, han var alene om å ha shorts på stranden i Italia. Norske facebook-venninner som er på sommerferie i Portofino og Montpellier rapporterer ofte fortvilet hjem om at «hjelp, jeg ligger her ved siden av en hårete fyr i speedo! Hva gjør jeg? Ææææsj!» Velkommen til virkeligheten, lille venn.  Hva gjør vi? Hva er det vi driver med? Og hvem har rett?  USA, i denne omgang kun kjernelandet, har nå også besluttet å forby det norske undertøysmerket Comfyballs, leste jeg i VG tidligere i år. Comfyballs er en nesten-ny oppfinnelse som to nordmenn har gjort, hele noenogtyve år etter «boxershortsens» inntog. De har utstyrt den eneste tillatte, men akk så gnagende, «boxeren» med en slags pung etter kenguru-prinsippet. For at menn skal ha det mer komfortabelt. Hva var egentlig i veien med den gamle Dovre-trusen?

Jeg ser meg om på stranden, Copacabana denne dagen. De aller fleste menn har sunga, altså badebukse, uansett hvor gamle, tykke eller tynne de er. De er faktisk ikke bittesmå, det er brukt ganske mye stoff på dem. Jeg har riktignok vært her i noen år nå og muligens blitt blind, men, nei, bittesmå er de ikke. Bitteliten, det er Lavrans Solli, det, og han er norsk.

Da stiller det seg litt annerledes med kvinnene. Her går tankene til min venninne Sonja, som ankom Rio i forfjor og fikk bemerkninger om at det var «veldig mye stoff» i den norske bikinien hennes. Morgenen etter gikk hun på Blue Man og handlet ny badedrakt for å gli inn i mengden. Ikke siden nittitallet har det vært vanlig med topless i Brasil. I stedet skal rumpeballene vises. Og det skal vises mye av dem, det kan aldri bli nok rumpeballer. Derfor er de fleste bikiniers bakside redusert til en slags liten trekant som forsvinner inn i en tykk tråd der det gnager mest. Brasiliansk voksing er for øvrig en skikk som oppstod i New York, ikke her. Du gjenkjenner også utenlandske turistdamer på at de har stoff over hele bakdelen.   Det som kjennetegner begge grupper er at bademoten uansett krever omfattende depilasjon, som det heter på disse kanter. Merkelig hvor fint det høres ut i latinske land, «avhåring» blir plutselig noe annet, ikke sant?

bademote copacabana
Og her er en vanlig varm dag på Copacabana.

Ikke mange badeshorts å se på Copacabana denne varme vinterdagen. Frankrike og Tyskland har ikke gått inn i ferien ennå. To nordmenn i fotballshorts ser seg litt forvirret rundt. En gjeng med spraglete strandshorts til knærne snakker spansk med argentinsk aksent og ler litt nervøst. Noen av disse vil allerede i morgen ha skaffet seg badebukse. I mitt stille sinn håper jeg de ikke velger den glorete hvite varianten med Ipanema i store bokstaver over baken. En diskret normal badebukse skal helst være svart. Ikke tro at det er så enkelt her heller. To tyske unggutter kommer opp av vannet, også de et offer for den lutheranske boxer-tradisjonen. Det drypper tungt av de knelange bermudashortsene deres, de tørker neppe før i ettermiddag. De synes nok selv de virker veldig maskuline sammenlignet med de lokale i bittesmå badebukser. Imidlertid har de begått kardinalsynden. De har med håndkle! Ingen bruker håndkle her, man leier stol. Kun franske damer utenfor Hotel Sofitel bruker håndkle på Copacabana. Håndkle er dødsfeminint. Det er selvsagt like nådeløst her som på Hamresanden ved Kristiansand, hvis noen skulle ha trodd noe annet.

En av disse norske damebloggerne, også hun med Hamresanden som referanse, skriver friskt på bloggen sin. Hun målbærer antagelig alle norske kvinners meninger når hun uttaler følgende: Uansett hvor blodtrent kroppen din er, vil du ALDRI se bra ut i en Speedo. Sånn er det bare! For å unngå ufrivillig slanking for kvinner verden over som følge av at vi ikke klarer å holde maten nede, kjøp dere BADESHORTSER!!  Jeg lover dere, brasilianske kvinner er ikke unødig slanke. Nyheten om Comfyballs har nå også kommet frem til samme blogger der hun kommenterer følgende: Det at menn til stadighet klør seg på testiklene, flytter rundt på utstyret eller gjør ett eller annet som innebærer en hånd der nede i all offentlighet, det er jo ingen hemmelighet. Og jeg har alltid lurt på hvorfor!  Så du lurer på det, ja?  Kan det ha noe med badeshortsen å gjøre? Når får vi også den med kengurulomme?

Klarer vi nordmenn å se det absurde i dette, tro? Hva er vitsen med å påby kyskhetsbelte og så selge den sammen med en boltesaks? Og tror du virkelig på din kvinne når hun forteller at du får mindre mave hvis du dekker til lårene med pastellfarget blomstret bomullsstoff??  Brasilianerne tviholder på badebukse og små bikinier fordi det er mest praktisk og behagelig, ikke fordi de vil være sexy. Noen er selvsagt det også. Fotballshorts er noe de sover i eller bruker til det den er ment for, nemlig fotball. Når man er vant til høye temperaturer, blir det heller ikke noe unaturlig i det å vise seg frem i det vi nordmenn kaller halvnaken tilstand. Man har sett familie, venner og naboer løpe rundt i badetøy og shorts fra man var bitteliten. Men med et unntak. En brasiliansk venn av meg er fremdeles i sjokktilstand etter å ha overnattet med nordmenn på en turisthytte i den norske fjellheimen. Der løp folk rundt i bare undertøyet. Sånt gjør man bare ikke, uansett hvor mye stoff det måtte være i en boxer fra Dressmann.

Bysommer i São Paulo

En av disse fine julidagene, dro jeg på en liten midtukeferie. Til São Paulo, en av verdens største byer. Størst på den vestlige – og også på den sydlige – halvkule. Brasília kan være den egentlige hovedstaden i Brasil så mye den bare vil, Rio de Janeiro kan være byen alle drømmer om å se en gang i livet, men det er i São Paulo at det brasilianske miraklet virkelig har utfoldet seg. Og økonomi kan som kjent være viktig for byutvikling. São Paulo er ikke lenger bare størst, den er blitt noe mer.

Når man lander i São Paulo – denne gangen på den «lille» flyplassen Congonhas midt i byen – er noe av det morsomste selve innflyvningen. Man flyr jo gjerne over São Paulo en halvtimes tid uten at skyskraperutsikten endrer seg nevneverdig , byen har hverken begynnelse eller slutt. Her nede må det være et helvete å bo, tenker man der man titter ut over alle skyskraperne på høyre side. Så feil kan man ta. Flyet bestemmer seg for å stupe ned over skyskraperne og lande på en av rullebanene, som virker nøye avstemt til den minimumsdistansen en Airbus 319 trenger for å lande. Siden kineserne ikke har fått fart på lyntogene i Brasil ennå, betyr det at det lander et fullastet fly fra Rio her sånn cirka hvert femte minutt. Sånt blir det kaos av hvis det oppstår den minste lille forsinkelse. Og det gjør det ofte, siden Congonhas ofte er stengt i morgentimene på grunn av tåke. Jeg blir denne gangen flyttet frem til et tidligere fly i den berømte «Luftbroen», men ender opp med å ta av to timer etter det opprinnelige flyet mitt – etter at tre avganger ble slått sammen.

Innflyvning over São Paulo, sterkt forsinket.
Innflyvning over São Paulo, sterkt forsinket.

Men taxien suser avgårde på nybygd bymotorvei og vi er fremme ved Avenida Paulista på bare tyve minutter.  Uansett hvor mye man snur og vender på det og hvor mye São Paulo vokser i alle retninger, så er det Avenida Paulista som er São Paulos virkelige sentrum. Den store avenyen ligger på en slags åsrygg, altså øverst i sitt område. For over hundre år siden var dette alleen hvor alle de store herregårdene lå, med enorme hager og parker nedover på begge sidene av åsen. I dag har herregårdene lagt på seg opptil femti etasjer og hagene er forvandlet. På den ene siden av Paulista har vi i dag bydelen Jardins – hagene – som er det dyreste strøket i verden etter Manhattan. I lille Rua Oscar Freire, en gate som minner om Hollywood, ligger butikker du knapt har råd til å gå inn i, her handler de rikeste av de rike. Utenfor de dyre cafeene står det parkert Maserati og Bentley, sistnevnte med sjåfør. På den andre siden av Paulista ligger bydelen Bela Vista – fin utsikt. Dette var definitivt mindre fint inntil for ti år siden, nå har også dette området beveget seg oppover i hierarkiet. Men fremdeles er «Hagene» finere enn «Fin utsikt», selv om plassmangelen i São Paulos indrefilet nå gjør sitt beste for å viske ut skillet.

sp livraria cultura
Livraria Cultura er bare en av flere enorme bokhandler i São Paulo. Her kan du glemme storbyens stress i timesvis.

Til tross for den travle Fifth Avenue-følelsen man får oppe på avenyen, opplevelses dette som et godt sted å være. Her ligger det berømte MASP-museet, Trianon-parken med tropiske planter og klinende byborgere på benkene. Et par kultursentre. Kinoer, teatre, shopping i verdensklasse og store luksushoteller. Det er fire metrostasjoner på den 2. 5 km lange strekningen som utgjør Avenida Paulista. Og dessuten minst fire enorme bokhandler. På Livraria Cultura tilbringer jeg et par timer. Siden Cappelen Damm ennå ikke har utgitt noen guidebok om São Paulo, kjøper jeg boken Piecing Together São Paulo. De unge brasiliansk-amerikanerne Gabriel og Aron Lesser vokste delvis opp i São Paulo, delvis i USA. De utga tidligere i år en alternativ guidebok til denne en av verdens største megabyer, og det med vekt på det alternative og det bærekraftige som det så fint heter. Siden det er gått tredve år siden mitt første skrekkslagne møte med denne megabyen, tenker jeg at det kan være lurt med noen unge mennesker til å guide meg inn det nye São Paulo.

Min favoritt forblir likevel det eviggrønne Casa das Rosas, Rosehuset, et litteraturhus med uteservering midt ute i en stor rosehage. Selv for den som er mindre interessert i poesi er det godt å være her. I motsetning til Rio de Janeiro er det heller ikke for varmt til å sitte ute her i São Paulo. Luften er sannsynligvis forurenset, men det merker du ikke. Fra rosehagen på Avenida Paulista tar det rundt tre og en halv time (!) å kjøre ut til periferien av byen, hvor de voksende fattigstrøkene ligger som et pulserende belte. En bekjent av meg har bodd der i rundt tredve år, men kan fremdeles ikke veien hvis hun må kjøre selv. Hun er nødt til å ta bussen for å finne frem. Denne periferien, som jeg selv bare har fløyet over, skal visstnok alltid være i forvandling.

I denne byen kommer du deg raskt fra det ene til det andre. Metroen har hatt fungerende sperreporter og elektronisk billettsystem i flere tiår.
I denne byen kommer du deg raskt fra det ene til det andre. Metroen har hatt fungerende sperreporter og elektronisk billettsystem i flere tiår.

Jeg bestemmer meg for å starte neste dag et helt annet sted, nemlig i den japanske bydelen Liberdade. Den effektive metroen med elektronisk billettsystem og fungerende sperreporter tar meg hit på null komma niks. Det er kanskje litt trangt, men definitivt effektivt. Liberdade byr på en stemning som kan minne om Tøyensenteret en tidlig morgen. Gatelysene er formet som pagoder og det henger papirlykter der resten av São Paulo må nøye seg med halogen. Gamle menn sitter på dørstokkene og leser japanske aviser. Det lukter sånn asiatisk frukt som lukter råttent. Jeg roter meg inn i en bokhandel hvor alt er på japansk. Innehaversken spør – på portugisisk – om hun kan hjelpe meg med noe. Det kan hun jo ikke, her er alt helt gresk.

Japanerne kom til Brasil rundt 1908, da sistnevnte land hadde opphevd slaveriet og trengte ny arbeidskraft på kaffeplantasjene. Japanerne fikk bedre muligheter her enn i hjemlandet, de var arbeidsomme og flinke jordbruksarbeidere. Dessuten var de billigere – siden de var så små av vekst, fikk de dårligere betalt enn sine europeiske kolleger. Med minst halvannen million japanere i Brasil er dette den største japanske kolonien utenfor Japan. De utgjør kanskje det nærmeste Brasil kommer en distinkt innvandrergruppe på grunn av utseendet og språket. La oss hurtig tilføye at også japanerne snakker perfekt portugisisk og på nesten alle måter er blitt veldig brasilianske på de hundre årene de har bodd her. Matmessig har sushi forlengst satt sitt preg på Brasil. I São Paulo får du antagelig den beste sushien i verden etter Tokyo. Og den beste pizzaen i verden etter Napoli. For São Paulo er også den største italienske byen i verden utenfor Italia.

Det tar da også bare noen minutter å gå bort til den store katolske katedralen Sé, hvor Brasil ser latinsk ut igjen. Plassen foran den staslige kjempekirken syder av liv. Det er mange uteliggere her i det gamle sentrum, en sjeldenhet i Brasil, som har forsøkt å renske opp i storbyenes prestisjestrøk. I alle land, og særlig i land med skjev fordeling, synes man at fattigdom er best når den ikke synes. Men her i landets økonomiske muskel synes den – og kontrasten blir veldig stor.

Luz-stasjonen i São Paulo ble bygget etter IKEA-prinsippet. Laget i Glasgow og skrudd sammen her litt lenger syd.
Luz-stasjonen i São Paulo ble bygget etter IKEA-prinsippet. Laget i Glasgow og skrudd sammen her litt lenger syd.

Å gå rundt i São Paulos gamle sentrum er interessant, her lå verdensdelens høyeste hus en gang på 1930-tallet, her er det sydende liv rundt lunsjtider, men ikke på kvelden. Litt lenger opp i byen, to metrostasjoner unna, finner vi den gamle jernbanestasjonen Luz. Den ser ut som den er britisk, noe den visstnok også er. Bygget opp i Glasgow og fraktet hittil den andre siden av verden. En gang var klokketårnet høyt og symbol på velstand. I dag går det fremdeles noen lokaltog til Luz-stasjonen og bygningen er fremdeles staselig der den skinner mot den tropiske parken med europeiske skulpturer på en andre siden av veien. Det er dette som er Brasil – umiskjennelig tropisk og umiskjennelig europeisk på samme tid.

I den nederste enden av Luz-stasjonen befinner det seg et nyskapende museum. Museet for det portugisiske språk har sin selvsagte plass her i verdens største portugisisk-talende by (du ville bli forbauset over hvor langt nede på den listen Lisboa ligger). Museet er blitt kjent for sin nyskapende bruk av teknologi i litteraturformidlingen. Utstillingene skifter ofte og vi er så heldige å få med oss en poesifestival. Poesien, dette litteraturens stebarn som ingen interesserer seg noe særlig for, har fått et kraftig løft her i São Paulo. Og det først og fremst på grunn av måten den formidles på og ved å inkludere folket selv.

Museet for det portugisiske språk. Bak His Master's Voice-røret skjuler det seg en video med diktopplesning
Museet for det portugisisike språk. Bak His Master’s Voice-røret skjuler det seg en video med diktopplesning

Etter et besøk på dette museet føles det naturlig å fortsette med graffiti. På tyve minutter tar metrôen oss til en helt annen kul kant av byen, til Vila Madalena. Her kan man nyte gatekunst og en pizza, som jo også er en av São Paulos spesialiteter. Det er egentlig utrolig godt å være i São Paulo. I hvert fall i de rikere bydelene. Da jeg skal ut med noen gamle São Paulo-bekjente på kvelden, det er tyve år siden sist, blir jeg minnet på at skillet mellom bydelene «Fin utsikt» og «Hagene» har noen fordeler fremdeles. Vi spiser middag på Violeta på fiffegaten Rua Augusta, men på gal side av Avenida Paulista. Ikke uten grunn. Her bor det nemlig færre innflytelsesrike borgere og protestene mot nattåpne utesteder har ikke fått like stort gjennomslag ennå. Det er her, på en stappfull nattcafé i Rua Augusta at jeg innser hvor morsomt det kan være i Vestens virkelig store byer. Hele døgnet.

sp nattservering
Nattservering og fullt hus kl. 0200 i São Paulo.

Daniel Galera- Arvens ansikt

På søndag leste jeg Daniel Galeras Arvens ansikt, en brasiliansk roman utgitt på Gyldendal for noen måneder siden, oversatt av Anne Elligers.

Mens det er senvinter i Norge nærmer det seg sommersesongslutt på badestedet Garopaba, et par timers kjøring syd for storbyen Florianópolis i delstaten Santa Catarina. Etter fire måneder med høysommer har lokalbefolkningen tjent nok på turistene for i år og er i ferd med å stenge restauranter, overnattingssteder og butikker. Snart skal temperaturen synke til tyve, femten grader og de lokale får ha stedet for seg selv helt til november. Det er nå romanens hovedperson, en ikke navngitt gymnastikklærer, kommer kjørende for å bli værende et helt år. Hans lille Ford Fiesta er lastet med sportsutstyr, flatskjerm og playstation. Og en tilårskommen hund.

Hunden tilhørte hans far. Faren er nettopp død og far og sønn hadde et svært anstrengt forhold. Garopaba er stedet hvor hans bestefar etter sigende døde for mange år siden, angivelig tatt av dage. Vår hovedperson er egentlig kommet for å finne ut av dette, samtidig som han søker sine røtter. De fleste av de få som flytter til Garopaba flykter fra noe, som oftest ulykkelig kjærlighet. Dette mønsteret kan også gymnastikklæreren passe inn i: hans store kjærlighet Vivian har sviktet ham til fordel for broren hans.

Garopaba slik det fortoner seg på en dyster høstdag
Garopaba slik det fortoner seg på en dyster høstdag

I tillegg til de familiære traumene er vår mann bærer av en sjelden sykdom – han klarer ikke gjenkjenne ansikter, selv ikke ansiktene til sine nærmeste. I lommeboken har han alltid med et portrett av seg selv for å huske hvordan han ser ut. Han må derfor omgås andre på en spesiell måte siden han aldri husker dem fra gang til gang. Men gjennom kontakt med de andre innbyggerne i den lille byen – en serveringsdame, sønnen hennes, svømmeelevene, mannen som kjøper bilen hans, damen som leier ut leiligheten, sekretæren på turistbyrået og andre – setter han sammen brikkene i et puslespill som kanskje kan føre ham til bestefaren og sin egen historie.

Det er sjelden slike tykke oversatte romaner kommer til Norge fra andre steder enn USA, og Daniel Galera er da også blitt sammenlignet med Jonathan Franzen. Ulikt mange andre unge forfattere fikk Galera en panglansering av denne boken, da den var med på en brasiliansk storsatsning på Frankfurt-messen for et par år siden. Antagelig derfor ble den solgt til flere land før den var utgitt på originalspråket. Det er slett ikke ufortjent, de mer enn fire hundre sidene var vel verdt en hustrig søndag. Jeg selv likte spesielt godt denne melankolske stemningen av forlatt badested og hva denne stemningen gjør med menneskene som bor der. Forfatteren klarer å formidle det på en veldig god måte. Jeg kunne godt forflyttet både lesningen og rødvinsglasset mitt til hovedpersonens leide leilighet i Garopaba, med utsikt til den forlatte stranden og det grå havet.

Forfatteren under en signering av "Ensopada de sangue". I Brasil kunne du få den med ulike farger på omslaget.
Forfatteren under en signering av «Barba ensopada de sangue». I Brasil kunne du få den med ulike farger på omslaget.

«Skjegg dynket i blod» (Barba ensopada de sangue), som den heter i original, er en bok som har høstet svært gode kritikker. Anmelderen Beatriz Resende i Rio de Janeiros største avis O Globo skriver at dette er et stort og uventet sprang fremover for denne forfatteren, som altså har utgitt flere bøker i hjemlandet. Dwight Garner i The New York Times sammenfatter boken slik: “Mr. Galera has a lovely sense of the rhythms of beach town life in the off season, the salty air and the diesel fishing boat motors and sun that burns off the morning chill… Like his narrator, he’s a lover as much as a fighter, and his novel is seductive. It’s got a tidal pull. Blood-Drenched Beard also has a terrific ending. It’s one that suggests, sometimes at least, that peace, love and understanding are vastly overrated.”

I Norge har det foreløpig vært stille rundt boken, og sånn kommer det nok også til å forbli. Det er synd.

PS. Ikke helt stille, skulle det vise seg. Etter at jeg hadde publisert innlegget, ble jeg minnet på av kulturjournalist Ana Leticia Lourenço Sigvartsen i NRK at de hadde en anmeldelse av Daniel Galeras bok før jul. Anmeldelsen finner du her

På kollisjonskurs. Med Lucinda Riley i Rio de Janeiro

Jeg tror de må være fra ditt land, sa Vinícius og nikket over gaten hvor tre ektepar i førtiårsalderen nærmet seg uterestauranten der vi satt. Nei, sa jeg, de er tyske. Mennene hadde hvite bukser med press og pastellfarvede V-gensere de hadde stappet ned i buksen, med Gucci-belte. Kvinnene var også kledd i hvitt, med lekre beltespenner. Motevesker, de også sikkert fra Gucci. I mine øyne er dette så Kurfürstendamm 1985. Tyske, helt sikkert. Da «Skal vi sitte her, eller hva synes dere?» runget på norsk gjennom terrassen, var løpet kjørt og jeg gjemte ansiktet beskjemmet i albuen.

De skulle ha rødvin. Mannen med mest hår, en hjelm slik Roy Black hadde på åttitallet, hadde tydeligvis vært her før. Det var best å Fortsett å lese På kollisjonskurs. Med Lucinda Riley i Rio de Janeiro

Fotball-VM. Rekeaften med Clarice Lispector

Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?
Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?

Det var dette med å blogge om fotball. Det bør vel gjøres nå, mens Brasil fremdeles er med i turneringen. I kveld er det Brasil mot Kamerun, landet som heter det samme som «reker» på portugisisk. Fotballgale brasilianere vil nok forlange rekene kokt. Men stopp litt,«fotballgale»? Er brasilianere virkelig så fotballgale? Kanskje når Brasil spiller, men ellers? Det er sagt og skrevet mye for å bevise at et helt folk er lidenskapelig i sitt forhold til fotball. Selv Torkjell Leira – forfatter av Brasil – kjempen våkner – støtter meg i at det ikke er sant. Mange brasilianere roper riktignok høyt både mot presidenten og motstandere, de er unektelig engasjerte. Mens andre blir formelig klistret til ballen for å bevise at alle skal med. Et eksempel er landets store forfatter Clarice Lispector. Hvis selveste Clarice er fotballgal, er hele folket det, ingen tvil. I motsetning til andre intellektuelle forfattere – som Dag Solstad og Kjartan Fløgstad – har Clarice Lispector blitt trukket inn i fotball-VM uten selv å bidra nevneverdig.

Uten livskraftig hjelp fra forfatteren selv, hun døde i 1977, har det ikke manglet forsøk på å score mål på vegne av Clarice Lispector. Det har blitt meg fortalt at Clarice Lispector er sitert i boken til Fredrik Ekelund, Sambafotball: «…om jeg har sett fotball på TV mange ganger, har jeg bare vært på en ordentlig fotballkamp en eneste gang i livet. Jeg føler at jeg ikke har rett til å kalle meg en ekte fotballfan, eller en ekte brasilianer for den saks skyld». Greit nok, det siste var hun jo ikke. Clarice Lispector var opprinnelig ukrainer, fra et land som i årets VM delvis representeres av Russland og hvor hun selv aldri satte sin fot («jeg ble båret»). Clarice – med nytt fornavn – kom til Brasil allerede da hun var to måneder gammel.

Én fotballkamp er da i hvert fall noe. Litteraturprofessoren Miguel Leocádio Araújo forsøkte å finne en forbindelseslinje i en artikkel han skrev om emnet i 2009. Hvor fantastisk ville det ikke vært hvis våre store forfattere kunne skrive mer om den store folkelige lidenskapen i Brasil, fotball! Hvem skulle tro at den uutgrunnelige og innadvendte Clarice Lispector, den muligens største brasilianske forfatteren i det 20. århundre, skulle kunne interessere seg for fotball? O futebol tem uma beleza própria de movimentos que não precisa de comparações . Fotballspillets bevegelser har en egen skjønnhet som ikke trenger sammenligning med noe annet. Dette skal den gode Lispector ha skrevet eller sagt, og det er klart at det kan tolkes som om hun var lidenskapelig tilhenger av ballspill. Professoren får mye ut av denne setningen og har ingen vanskeligheter med å forestille seg «Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil under det siste VM i Tyskland eller de kommende VM.» Men dette ble altså skrevet i 2009 og Clarice Lispector døde i 1977.

clarisseulisses
Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil (?)

Det verserer også andre historier om forfatteren og ballen. Heller ikke i Brasil er det å være intellektuell forfatter særlig inntektsbringende. Clarice Lispector måtte derfor i en periode livnære seg som journalist i Manchete, som best kan sammenlignes med billedbladet NÅ, hvis noen husker det. Her ble hun blant annet kjent for sine betraktninger rundt husmorrollen og for sine intervjuer med brasilianske berømtheter. Få av dem var fotballspillere. Da redaksjonen foreslo at hun skulle intervjue Pelé, skal hun ha nektet plent. Hun intervjuet imidlertid Mário Zagallo, den eneste ved siden av Beckenbauer som har vunnet fotball-VM både som spiller og landslagssjef. Intervjuet handlet mye om katolske helgener.

Pelé og Zagallo under VM i 1958.
Pelé og Zagallo under VM i 1958.

Selv om Clarice påsto hun bare hadde sett én kamp, så vet vi at Brasil fikk fjernsyn allerede i 1950, bare noen traumatiske måneder etter at Uruguay slo Brasil på Maracanã. Professoren over kan altså ha rett i sin ønsketenkning – med tilbakevirkende kraft. Det kan ikke utelukkes at Clarice Lispector og hunden Ulisses hygget seg med noen glass vin og en pakke sigaretter hjemme i sofaen – se bildet – mens hun så Brasil slå Sverige i Sverige i 1958. Eller Tsjekkoslovakia i Chile i 1962. At hun igjen jublet over Brasils seier over Italia i Mexico i 1970. Før hun døde kan hun også ha fått med seg hjemlandets forsmedelige tap for Polen i bronsefinalen i 1974. Men om fjernsynet hadde direkte overføringer på den tiden, er jeg litt usikker på. Og se på bildet igjen. For meg ser det ut som hun sier, tenker – og dette blir best på engelsk – «I couldn’t give a shit».