Montevideo. Pedro Mairal’s novel La Uruguaya

In Montevideo, as in the dreams, everything was known, but still foreign. It was, but was not.

The newest novel by Pedro Mairal, La Uruguaya, is about the author and family father Lucas Pereyra who takes the boat from Buenos Aires to Montevideo to collect his foreign salary in dollars. He has created a Uruguayan account to circumvent the home country’s currency restrictions. The trip across Rio de la Plata takes only a couple of hours and customs control between the two countries is often superficial.

The original text was written in NORWEGIAN. This is a Google translation.

Fairly similar, yet different. That’s how Argentinians experience it when they go on a weekend trip to Uruguay. About as Norwegians in Sweden, that is. It is this feeling of being in real life when visiting the neighboring country, yet standing on the side of it, which fascinates the writer Pedro Mairal. The astonishment to discover that something is still different when it appears identical on the surface.

Similarly, the protagonist of the novel may resemble the author himself. They are both Argentine writers with some success abroad. And, like its protagonist, Pedro Mairal also has an account with a Uruguayan bank. The two may seem identical, but are not. But so much so that Pedro Mairal found it necessary to gather the whole family in Buenos Aires for a big lunch, where he told them about the book and that «La Uruguaya» was not autobiographical. His wife probably appreciated that.

mairal ost
Mitt første bekjentskap med Pedro Mairal skjedde en iskald kveld I Uruguay i 2017, Da med en god rødvin og en fantastisk lokal ost. Boken i midten er den som nettopp er ugitt av Cappelen Damm.

During the day trip to Montevideo, he – Lucas Pereyra – decides to visit Magalí, the woman from Uruguay, whom he met at a literature festival and had an affair with.
Most of the book is a kind of road movie and takes place as an inner monologue on the boat, on the bus and on foot in Montevideo’s streets. The protagonist talks to his wife and explains what he experiences as problematic in marriage, at the same time as the thoughts are constantly flowing to Magalí and what they had together sexually.

Pereyra is planning his novel about Brazil, this overwhelming neighboring country in the north that is too big even for a lifetime. It’s going to have to be an epic of over a thousand pages.   But he wonders at the same time if he maybe should write about something smaller, be content with the little life in the parallel reality called Uruguay.

I was in love with a woman and fell in love with the town she lived in. And all the poem I up, or almost everything. An imaginary city in a neighboring country. In it, more than in real streets, I wandered around.

montevideo 5

TO BE CONTINUED: I read Pedro Mairal’s book for the first time two years ago in an icy  Montevideo.
I’ve even been in Uruguay several times, I have arrived from both the Argentinean and Brazilian side. It is a place one immediately feels at home. Home, yet abroad. It is the South American country most similar to Norway as well. As a Norwegian I feel Uruguay is my place in the South Atlantic, even more than in Brazil where i live part of the year.
In my next article about Montevideo I will introduce you to Palacio Salvo, the endless Avenida 18 de julio, the bookshops and their books, the city’s best egg benedict, as well as Casa Sarandi, the place to stay in Montevideo.

Montevideo (1). Kvinnen fra Uruguay

Available also in  ENGLISH (by Google translator) PORTUGUÊS (por Google Tradutor)

Den nye romanen til Pedro Mairal, Kvinnen fra Uruguay, handler om forfatteren og familiefaren Lucas Pereyra som tar båten fra Buenos Aires til Montevideo for å hente ut sine utenlandske honorarer i dollar. Han har opprettet en uruguayansk konto for å omgå hjemlandets valutarestriksjoner. Turen over Rio de la Plata tar bare et par timer og tollkontrollen mellom de to landene er ofte overfladisk.

Nokså likt, men likevel forskjellig. Sånn opplever antagelig argentinere det når de drar på weekendtur til Uruguay. Omtrent som nordmenn i Sverige, altså. Det er denne følelsen av å befinne seg i egen  virkelighet når man besøker nabolandet, men likvel stå på siden av den, som fascinerer forfatteren Pedro Mairal. Forbauselsen over å oppdage at noe likevel er annerledes når det på overflaten fremstår som identisk.

mairal ost
Mitt første bekjentskap med Pedro Mairal skjedde en iskald kveld I Uruguay i 2017, Da med en god rødvin og en fantastisk lokal ost. Boken i midten er den som nettopp er utgitt av Cappelen Damm.

På samme måte kan hovedpersonen i romanen ligne på forfatteren selv. De er begge argentinske forfattere med en viss suksess i utlandet. Og i likhet med sin hovedperson har også Pedro Mairal konto i en uruguayansk bank. De to kan virke identiske, men er det ikke. Men såpass like at Pedro Mairal fant det nødvendig å samle hele familien I Buenos Aires til en stor lunsj, hvor han fortalte dem om boken og at “Kvinnen fra Uruguay” ikke var selvbiografisk. Hans kone satte antagelig stor pris på det.

Under dagsturen til Montevideo bestemmer han – altså Lucas Pereyra – seg for å oppsøke Magalí, kvinnen fra Uruguay, som han traff på en litteraturfestival og hadde en affære med.

Det meste av boken er en slags road movie og foregår som en indre monolog på båten, på bussen og til fots i Montevideos gater. Hovedpersonen snakker til sin kone og forklarer hva han opplever som problematisk i ekteskapet, samtidig som tankene stadig flyter over til Magalí og det de hadde sammen seksuelt. Det medfører også at denne boken er ganske erotisk.

Pereyra planlegger romanen han skal skrive om Brasil, dette overveldende nabolandet i nord som er for stort selv for et helt liv. Det kommer til å måtte bli et epos på over tusen sider. Kanskje han heller skulle skrive om noe mindre? Nøye seg med det lille livet i den parallelle virkeligheten ved navn Uruguay?

Jeg var forelsket i en kvinne og forelsket i byen hun bodde i. Og alt diktet jeg opp, eller nesten alt. En tenkt by i et naboland. I den, mer enn i virkelige gater, vandret jeg omkring.  

montevideo 5
En av gågatene i Montevideo, en by som kan minne om en søramerikansk parallell til Oslo, men som likevel ikke er det.

Jeg leste Pedro Mairals bok for første gang for to år siden, i et iskaldt Montevideo. Den er nå nettopp utgitt på norsk på Cappelen Damm, glimrende oversatt av Christian Rugstad. Kvinnen fra Uruguay er i ferd med å erobre verden, og det er ikke uten grunn. Prøv deg på den du også, Sør-Amerika er det kontinentet i verden som ligner mest på Europa. Men det er ikke helt det samme likevel.

FORTSETTELSE FØLGER: I neste artikkel om Montevideo vil jeg presentere deg for Palacio Salvo, den endeløse Avenida 18 de julio, bokhandlene og bøkene deres, byens beste egg benedict,  samt Casa Sarandi, som er stedet å bo i Montevideo.

 

Fotball-VM 2014. Reisens endelige mål. Uruguay.

Aeropuerto1-482x301
Luis Suárez ankommer Carrasco-flyplassen i Montevideo.

Omar hadde alltid tenkt seg at han skulle lære spansk før han dro til Uruguay, men å reise til Uruguay hadde alltid vært noe som skulle skje i en eller annen fjern fremtid, så lenge til at han helt sikkert ville få rikelig tid til å lære seg et fremmed språk. Men slik hadde det altså ikke gått: her befant han seg i Montevideo og kunne ikke et ord spansk. Nå ja, kanskje ett eller to ord.

luis suarez
La Celeste må klare seg uten helten fra nå av

Nå har nok ikke Luis Suárez språkproblemer, der han nettopp har landet i Montevideo i dag, utstøtt både fra VM og Brasil og Europa på én gang. Luis Suárez skal hjem til familien i Salto oppe på østbredden av Uruguay-elven. Der blir han kanskje en stund til tingene har roet seg. I hjemlandet er han uansett en helt, slik som Petter Northug er i Norge. Suárez stopper kanskje også i Montevideo, der han angivelig jobbet som gatefeier i yngre år. Nå kan han bo på fint hotell i Pocitos. Mottagelsen på den lille Carrasco-flyplassen i dag var overveldende, Uruguay er et av disse landene hvor internasjonale flyankomster fremdeles feires med begeistrede grupper på utsiktsplattformen. Du husker kanskje gamle Fornebu? Et par, tre ankomster fra Brasil, et par fra Buenos Aires og Asunción og en fra Madrid.  Og altså i dag selveste Suárez på Rio-flyet. Stas.

Uruguay er litt som Norge. Både biting og fyllekjøring er ting man kan tilgi. Vi kan kalle det utafor og oppegående på samme tid. República Oriental del Uruguay («landet på østsiden av Uruguay-elven») har nesten alltid vært et av de bedre landene å bo i på dette kontinentet. Med noen unntaksperioder, relativt velordnet og velstående, men kjedelig. Som Norge. Uruguay har vært mest kjent for store biffer og må ikke blandes sammen med Paraguay, som er mest kjent for nazister. Begge deler er lenge siden. Uruguay er nå mest kjent for den nøysomme presidenten som gir bort nitti prosent av lønnen sin til fattige – og for legaliseringen av marihuna.  De er progressive her nede. Likekjønnede ekteskap kom først i Uruguay, det var Argentina og Brasil som diltet etter.

legalizacin_de_la_marihuana_en_uruguay_2
Særlig de unge fikk det som de ville: Uruguay legaliserte i 2013 marihuana, som første land i verden

Av helt uforståelige grunner får man noen favorittlag i VM. Uruguay er mitt. Ikke på grunn av at de biter så kraftig fra seg, men fordi jeg liker selve landet.  Å dra ned til Montevideo på weekendtur – nå snakker vi selvsagt om de periodene jeg har tilholdssted i Rio, Uruguay er et stykke unna Norge – er veldig hyggelig, særlig nå i vinterperioden hvor temperaturen er nede på ti forfriskende grader. Reiselektyren min til Uruguay er alltid den samme, jeg er tross alt ikke så ofte her. Nå burde jeg selvsagt valgt meg landets store forfatter Juan Carlos Onetti. Født i 1909 i Montevideo, byen han elsket. På den vanskelige tiden, under diktaturet på 70-tallet måtte han flykte til Madrid, hvor han døde i 1994. Jeg må bekjenne at jeg aldri har lest noe av Onetti, jeg innbiller meg at han er like krevende som Borges. I stedet pleier jeg å krysse grensen til Uruguay med Peter Camerons stemningsfulle roman Reisens endelige mål. Peter Cameron var en forfatter vi pleide å utgi i Cappelen-tiden, men så tok det slutt. Kanskje ble romanene hans dårligere. Men Reisens endelig mål har en egen nerve i seg og setter Uruguay-stemningen på kartet, elegant oversatt av min tidligere kollega Aase Gjerdrum.

Cameron-ReisensEndel
God reiselektyre til Uruguay

Omar er doktorgradsstudent ved Universitet i Kansas. Han har fått stipend for å skrive en biografi om Jules Gund, en halvt jødisk forfatter som flyktet fra Tyskland til Uruguay og skrev én roman før han tok livet av seg med ett velrettet skudd (i disse hysteriske tider: vi snakker altså om pistolskudd). Alt er klappet og klart for Omar, bare en detalj mangler: autorisasjon fra familien til Gund. Omar fikk aldri noe svar på brevet han sendte dem og han har unnlatt å informere universitet om denne detaljen. Jules Gund etterlot seg en merkverdig samling nære og kjære. På Ochos Rios utenfor Tranqueras nord i Uruguay bor hans enke Caroline sammen med hans elskerinne og moren til hans barn, Arden Langdon. I et hus ikke langt unna befinner Adam, Jules´ bror, seg sammen med sin unge elsker, Pete.

Da Omar ankommer opp fra Montevideo etter en åtte timers biltur, skjer det noe med de tre arvingene, som viser seg å være uenige i hvorvidt en biografi vil være i tråd med Jules´ ønsker eller ei. Og Omars opphold i tilbaketrukne og drømmeaktige Ochos Rios får ham til å stille spørsmål ved det livet han lever i Kansas, og gjør ham usikker på om han i det hele tatt ønsker å skrive en autorisert biografi.

Uruguays landskaper kan være balsam for sjelen og etter fire måneder er man som ny igjen. Her Tranqueras, hvor Omar fant seg selv.
Uruguays landskaper kan være balsam for sjelen og etter fire måneder er man som ny igjen. Her Tranqueras, hvor Omar fant seg selv.

Sånn sett kan kanskje Uruguay, og spesielt de mer landlige områdene utenfor den forvokste hovedstaden, vise seg å være salvende både for kropp og sjel. Selv om tannlegene muligens er bedre i Barcelona. Lørdag kveld kommer Suárez til å hygge seg med en uruguayansk Pilsen (det høres jo nesten norsk ut) mens han skjærer tenner over forspilte målsjanser. Sannsynligvis vil jeg gjøre det samme. Brasil eller ikke, lørdag er det Uruguay som gjelder. Men noe sier meg at vi vil savne Luis Suárez.