Omar hadde alltid tenkt seg at han skulle lære spansk før han dro til Uruguay, men å reise til Uruguay hadde alltid vært noe som skulle skje i en eller annen fjern fremtid, så lenge til at han helt sikkert ville få rikelig tid til å lære seg et fremmed språk. Men slik hadde det altså ikke gått: her befant han seg i Montevideo og kunne ikke et ord spansk. Nå ja, kanskje ett eller to ord.
Nå har nok ikke Luis Suárez språkproblemer, der han nettopp har landet i Montevideo i dag, utstøtt både fra VM og Brasil og Europa på én gang. Luis Suárez skal hjem til familien i Salto oppe på østbredden av Uruguay-elven. Der blir han kanskje en stund til tingene har roet seg. I hjemlandet er han uansett en helt, slik som Petter Northug er i Norge. Suárez stopper kanskje også i Montevideo, der han angivelig jobbet som gatefeier i yngre år. Nå kan han bo på fint hotell i Pocitos. Mottagelsen på den lille Carrasco-flyplassen i dag var overveldende, Uruguay er et av disse landene hvor internasjonale flyankomster fremdeles feires med begeistrede grupper på utsiktsplattformen. Du husker kanskje gamle Fornebu? Et par, tre ankomster fra Brasil, et par fra Buenos Aires og Asunción og en fra Madrid. Og altså i dag selveste Suárez på Rio-flyet. Stas.
Uruguay er litt som Norge. Både biting og fyllekjøring er ting man kan tilgi. Vi kan kalle det utafor og oppegående på samme tid. República Oriental del Uruguay («landet på østsiden av Uruguay-elven») har nesten alltid vært et av de bedre landene å bo i på dette kontinentet. Med noen unntaksperioder, relativt velordnet og velstående, men kjedelig. Som Norge. Uruguay har vært mest kjent for store biffer og må ikke blandes sammen med Paraguay, som er mest kjent for nazister. Begge deler er lenge siden. Uruguay er nå mest kjent for den nøysomme presidenten som gir bort nitti prosent av lønnen sin til fattige – og for legaliseringen av marihuna. De er progressive her nede. Likekjønnede ekteskap kom først i Uruguay, det var Argentina og Brasil som diltet etter.
Av helt uforståelige grunner får man noen favorittlag i VM. Uruguay er mitt. Ikke på grunn av at de biter så kraftig fra seg, men fordi jeg liker selve landet. Å dra ned til Montevideo på weekendtur – nå snakker vi selvsagt om de periodene jeg har tilholdssted i Rio, Uruguay er et stykke unna Norge – er veldig hyggelig, særlig nå i vinterperioden hvor temperaturen er nede på ti forfriskende grader. Reiselektyren min til Uruguay er alltid den samme, jeg er tross alt ikke så ofte her. Nå burde jeg selvsagt valgt meg landets store forfatter Juan Carlos Onetti. Født i 1909 i Montevideo, byen han elsket. På den vanskelige tiden, under diktaturet på 70-tallet måtte han flykte til Madrid, hvor han døde i 1994. Jeg må bekjenne at jeg aldri har lest noe av Onetti, jeg innbiller meg at han er like krevende som Borges. I stedet pleier jeg å krysse grensen til Uruguay med Peter Camerons stemningsfulle roman Reisens endelige mål. Peter Cameron var en forfatter vi pleide å utgi i Cappelen-tiden, men så tok det slutt. Kanskje ble romanene hans dårligere. Men Reisens endelig mål har en egen nerve i seg og setter Uruguay-stemningen på kartet, elegant oversatt av min tidligere kollega Aase Gjerdrum.
Omar er doktorgradsstudent ved Universitet i Kansas. Han har fått stipend for å skrive en biografi om Jules Gund, en halvt jødisk forfatter som flyktet fra Tyskland til Uruguay og skrev én roman før han tok livet av seg med ett velrettet skudd (i disse hysteriske tider: vi snakker altså om pistolskudd). Alt er klappet og klart for Omar, bare en detalj mangler: autorisasjon fra familien til Gund. Omar fikk aldri noe svar på brevet han sendte dem og han har unnlatt å informere universitet om denne detaljen. Jules Gund etterlot seg en merkverdig samling nære og kjære. På Ochos Rios utenfor Tranqueras nord i Uruguay bor hans enke Caroline sammen med hans elskerinne og moren til hans barn, Arden Langdon. I et hus ikke langt unna befinner Adam, Jules´ bror, seg sammen med sin unge elsker, Pete.
Da Omar ankommer opp fra Montevideo etter en åtte timers biltur, skjer det noe med de tre arvingene, som viser seg å være uenige i hvorvidt en biografi vil være i tråd med Jules´ ønsker eller ei. Og Omars opphold i tilbaketrukne og drømmeaktige Ochos Rios får ham til å stille spørsmål ved det livet han lever i Kansas, og gjør ham usikker på om han i det hele tatt ønsker å skrive en autorisert biografi.
Sånn sett kan kanskje Uruguay, og spesielt de mer landlige områdene utenfor den forvokste hovedstaden, vise seg å være salvende både for kropp og sjel. Selv om tannlegene muligens er bedre i Barcelona. Lørdag kveld kommer Suárez til å hygge seg med en uruguayansk Pilsen (det høres jo nesten norsk ut) mens han skjærer tenner over forspilte målsjanser. Sannsynligvis vil jeg gjøre det samme. Brasil eller ikke, lørdag er det Uruguay som gjelder. Men noe sier meg at vi vil savne Luis Suárez.
Odd Karsten Krogh 