CAPITANI. Sterk krimserie fra Luxembourg.

Har du ennå ikke sett Capitani på Netflix? Det var helt tilfeldig at jeg kom over denne krimserien, den dukket opp som trailer etter en annen Netflix-serie. Den virket lovende. Da jeg i tillegg oppdaget at dette er den første dramaserien noensinne på nasjonalspråket luxembourgsk, var det bare å klikke seg inn. Nå har jeg sett hele første sesong uten å angre.

UNG JENTE FUNNET DØD
Handlingen i Capitani starter med at en ung jente blir funnet død i skogen på et lite sted i Luxembourg. Den sjarmerende, men svært usympatiske etterforskeren Luc Capitani kommer fra hovedstaden for å bistå politiet, et samarbeid som ikke forløper uten konflikter. Luc har en utrolig overlegen måte å behandle sine medarbeidere på. Det viser seg at nesten alle på det lille stedet bærer på hemmeligheter. Det er ikke enkelt å få ut riktig informasjon når alle lyver. Den eneste som virker normal og pålitelig i denne serien er politikvinnen Elsa Ley. Men også hun sliter med et komplisert privatliv.

Hvem var det som tok livet av Jenny? Hva gjorde hun i skogen midt på natten? Hvorfor er reaksjonene på dødsfallet litt merkelige? Her er det mange mistenkte og det skjer flere dramatiske hendelser undervis. Vi skifter mellom sympati og antipati for personene i serien. Er det i det hele tatt noen her som ikke kan mistenkes for noe?

Alle lyver og ingen er den de utgir seg for i serien CAPITANI

MYE ONDSKAP I LITEN LANDSBY
Hver av de tolv episodene avdekker nye hemmeligheter og forviklinger. Her er det så mye å ta av at man kan bli litt sliten, samtidig som det holder deg i ånde til siste slutt. Handlingen utspiller seg på det fiktive stedet Manscheid, en idyllisk landsby omgitt av grønne skoger. Serien har et forløp og en rollebesetning som gjør dette til en serie du trygt kan begi deg inn i. Tenk at så mye vondt kan finne sted i et så idyllisk lite land!

SJARMERENDE LAND
Jeg har vært i Luxembourg flere ganger. Det er et vakkert lite land med en sjarmerende hovedstad på størrelse med Stavanger. Landet er fort gjort å kjøre gjennom, kun ti mil fra nord til syd, fem mil fra vest til øst. Men med en befolkning på hele 800.000, sånn cirka, i tillegg til alle dagpendlerne fra Belgia, Frankrike og Tyskland. La oss også ta med at Luxembourg er det eneste landet i Europa som er rikere enn Norge.

NOE UFORSTÅELIG I MIDTEN
Mange tror at de snakker fransk i Luxembourg. Det er bare nesten sant. Jeg har alltid beundret luxembourgernes språkmektighet. De er i stand til å starte en samtale på tysk, for så å gli over i noe uforståelig i midten som kan minne om nederlandsk, for så igjen å avslutte med noen franske høflighetsfraser.

Vill Leit mengen datt se Franséisch zu Lëtzebuerg schwätzen. Et ass just bal richteg. Ech hunn ëmmer déi sproochlech Kraaft vu Lëtzebuerger bewonnert. Si si fäeg e Gespréich op Däitsch unzefänken, da rutscht Dir an eppes onverständleches an der Mëtt un, wat un Hollännesch erënnert, an dann erëm mat e puer franséischen Héiflechkeetszäite schluss.

NASJONALSPRÅKET LUXEMBOURGSK
Det viser seg altså at dette uforståelige i midten ikke er nederlandsk, men en tysk dialekt som snakkes over et større område i Belgia, Frankrike og Tyskland og Luxembourg. I Luxembourg har denne dialekten siden 1984 hatt status som nasjonalspråk og skriftspråk. Luxembourgsk er morsmålet til de fleste luxembourgere. Men siden Luxembourg alltid har vært inneklemt mellom større naboer og er sterkt internasjonalt orientert, så kan alle også både fransk og tysk. Dette i tillegg til engelsk, selvsagt. De siste tiårene har dessuten befolkningen vokst på grunn av innvandring, derfor er også portugisisk (!) blitt det nest største morsmålet i landet. En nordmann ville antagelig bli forvirret av mindre.

Capitani er imidlertid rendyrket enspråklig. Serien foregår i sin helhet på lëtzebuergesch, altså luxembourgsk. Det er en begivenhet i seg selv, og særlig for luxembourgerne selv, som er vant til at all kultur er på tysk eller fransk. Serien hadde svært høye seertall da den gikk på RTL og takket være Netflix kan vi se den her i Norge også.

Og selv om du ikke er like interessert i fremmedspråk som jeg, så har serien nok å fare med til å hevde seg i konkurransen internasjonalt. Kritikkene er gode og det kommer til og med en andre sesong! Muligens får også du lyst til å legge ferien til Luxembourg etter å ha blitt kjent med Luc og Elsa og de vakre landskapene rundt elven Alzette. Wëllkomm zu LËTZEBUERG!

Ti prosent fransk

Det var kanskje ikke lurt å gå av med pensjon midt i corona-perioden. Tanken var vel egentlig å være på Copacabana nå. I stedet ble det stand by for å vente på Pfizer. Så da jeg ble spurt om å undervise i fransk på en institusjon her i Oslo, slo jeg til med én gang. Samtidig med at jeg lærer motiverte studenter passé composé og delings-artikkelen, foretar jeg nå på senvinteren et lite ego-dykk i fransk populærkultur. 

KULTURLIVET TATT PÅ KORNET

Jeg begynte med det helt åpenbare: Netflix og suksess-serien Ring min agent! (Dix Pour Cent – ti prosent). I januar har jeg slukt fjerde sesong. Kort fortalt handler det om et agentur for skuespillere, hvor Andréa, Mathias, Gabriel og Arlette er partnere og forsøker å skaffe filmroller til sine klienter. Og klientene er kjente skuespillere som spiller seg selv. Etter som serien har blitt en kjempesuksess, kan det se ut som berømthetene har stått i kø for å delta. Isabelle Adjani, Juliette Binoche, Monica Bellucci, Béatrice Dalle, Christophe Lambert, Isabelle Huppert, Charlotte Gainsbourg, Jean Reno og Sigourney Weaver er noen av dem. Sistnevnte snakker forøvrig utmerket fransk. La oss heller ikke glemme Jean Gabin, som er hunden til Arlette. 

Sigourney Weaver får kjørt seg i fjerde sesong av Ring min agent! Hun viser også at hun kan snakke fransk.

SKITNE TRIKS

Flere og flere nordmenn begynner også å få øynene opp for denne perlen. Jeg så at Aftenposten hadde en anmeldelse av den i dag. Dessuten minner serien meg vagt om forlagsbransjen som jeg nettopp forlot. 

I teater- og filmverdenen går det opp og ned. Spesielt Andréa og Mathias kjemper med nebb og klør for å holde agenturet flytende. Av og til må de ty til skitne triks og overtale skuespillerne til å ta roller de egentlig ikke vil ha. Filmprodusenter er heller ikke gode å ha med å gjøre. I tillegg har alle hovedpersonene – selvsagt – flokete privatliv som blander seg med det profesjonelle. Du trenger ikke være inne i fransk film eller kjenne skuespillerne for å hygge deg med denne serien. Dialogene er skarpslipte nok som de er. 

NOEN SOM HUSKER DEN HØYE LYSE?

Franskmennene er rett og slett gode på underholdning, vi har vel bare glemt det i noen tiår. Jeg husker at vi gikk mann av huse for å se Den høye lyse med den brune sko  (Le grand blond…) og Full klaff for klikken på kino. Dette virker uendelig lenge siden. Når det gjelder nyere franske filmer: Du finner nå den fantastiske filmen De urørlige (Les Intouchables) på Netflix. Dette er en film du bare må få med deg! 

Forviklinger er bare fornavnet for lesbiske Simone da det dukker opp en sjarmerende fyr fra Senegal. Bakom det hele lurer hennes dypt konservative, jødiske familie som allerede har funnet en passende ektemann til henne. Filmen heter på norsk Et spørsmål om smak.

FORDOMMER OG RASISME

Jeg vil også anbefale Les goûts et les couleurs (norsk tittel: Et spørsmål om smak), en film jeg fant på Netflix ved å søke litt. En komedie med svart klangbunn. Den handler om den jødiske Simone som ikke tør å fortelle familien sin at hun bor sammen med sin kvinnelige kjæreste. Samtidig blir hun forelsket i en mannlig (!) senegalesisk kokk. Du hører selv, dette handler om fordommer og rasisme. Her får både jøder, heteroer, melaninrike, politisk korrekte og andre sitt pass påskrevet. En film jeg syntes var veldig morsom, og med en slutt du neppe klarer å gjette deg til. 

ARSÈNE LUPIN ER TILBAKE

Mye på Netflix er like godt gjemt som den brasilianske rødvinen min på Vinmonopolet. Det gjelder dog ikke den nye serien Lupin. Den ligger helt sikkert på førstesiden hos dere alle i disse dager. Dette er en modernisering av den legendariske mestertyven Arsène Lupin, en slags Mission Impossible med røtter tilbake til 1905. Med fantastiske Omar Sy i hovedrollen blir dette en forrykende historie i syv deler (så langt). Du blir nødt til å svelge noen åpenbare logiske brister, men de passerer så fort at du nesten ikke reflekterer over dem. Vel verdt å bruke noen timer på Lupin. 

JE T’AIME…MOI NON PLUS

Jeg har samtidig brukt mye av dagene (jeg fatter ikke at jeg hadde tid til å ha en fulltidsjobb!) til å bla meg gjennom YouTubes samling av gamle franske poplåter Jeg har dem jo på CD og vinyl, men det synes jeg etter hvert er blitt for tungvint. J’aime YouTube et Spotify! Hvis du nå gleder deg til Edith Piaf og Jacques Brel, kan du slutte å lese. Min smak går mer i retning av Les Rita Mitsouko, Bernard Lavilliers og Serge Gainsbourg. Je t’aime… moi non plus fra 1967 har faktisk tålt tidens tann godt, i hvert fall i mine ører. Jeg husker at Vidar Lønn Arnesen kuttet slutten av låten fordi Jane Birkin stønnet for overbevisende. Dette var på den tiden jeg kjøpte ungdomsmagasinet Salut les copains hos Narvesen på Mysen. Frankrike var nærmere den gangen, før USA la seg mellom oss. 

Vi som har levd en stund husker disse to, Jane Birkin og Serge Gainsbourg. Je t’aime…moi non plus var en monsterhit i Europa i 1967, dette til tross for at den ble forbudt i flere land. Her i Norge var franskkunnskapene såpass dårlige at vi nøyde oss med å kutte slutten av sangen, der hvor Jane Birkin går over i høylytt stønning…

FRANCE GALL OG MICHEL DELPECH

I fransktimene må vi selvsagt ha en del musikk. Vi får ikke synge da vi ikke har stort nok rom til å holde to meters avstand, kun én. Derfor hører vi på musikk. Der er Joe Dassin et selvsagt innslag. Alle livner til ved Aux Champs-Elysées, Salut og L’eté indien. Sandra Kim og J’aime la vie er fin for begynnere på grunn av enkel tekst. Det er kanskje noen som til og med husker Michel Delpech og Pour un flirt? France Gall og Ella, elle l’a… Lykken var ekstra stor da jeg fant igjen J’aime les filles med Jacques Dutronc – perfekt for begynnere! For ikke å glemme Birgitte Bardots Je n’ai pas d’adjectifs!

FRANSK RAP

Men vi skal jo oppdatere oss, og her har jeg gjort en kjempejobb med fransk nåtid etter jul. Sébastien Tellier har alltid vært en favoritt, men det er mye instrumental og han er en mann av få ord. Carla Bruni har jeg jo fulgt litt med på. Hun synger pent, men har vanskelige tekster. Alizée er kjempesøt når hun synger Lolita. Og er vel et slags bevis på at fransk musikk fremdeles låter som i 1970. Men nå skal jeg snart introdusere mer nyskapende artister som Maître Gims og Stromae. Har du forresten hørt fransk rap? Vi hadde konkurranse i klassen om hvem som klarte å følge med på teksten da den georgiske artisten Bera rappet i Parlez-vous français? . Fransk er jo i utgangspunktet verdens raskeste språk, men her var det nok flere omdreininger.

PAS ESSENTIEL

Jeg har altså rett og slett skapt meg en liten fransk corona-boble. På kjøleskapet har jeg plansjer med matvarer på fransk. I fryseren ligger ting fra Picard. Jeg har skiftet til franske tekster på Netflix. Serge Gainsbourg og Maître Gims på øret. Målet er å bli like god i fransk som jeg var for førti år siden, forrige gang jeg underviste i dette språket. Uten å sette mine ben i et nedstengt Frankrike. Neste gang jeg kommer (vaksinert) til Paris skal det snakkes uten nøling. Det kan jo passe å avslutte dette med en video fra mitt nye bekjentskap Grand Corps Malade og deres klagesang over at kulturlivet og det sosiale livet har måttet stenge ned. Enda mer i Frankrike enn her. Fordi kultur og menneskelig samvær «ikke er livsnødvendig» – Pas essentiel:

Montevidéu. A uruguaia. Romance.

Em Montevidéu, como nos sonhos, tudo era conhecido, mas ainda assim estrangeiro. Foi, mas não foi.

O romance de Pedro Mairal, A uruguaia, é sobre o autor e pai da família Lucas Pereyra, que leva o barco de Buenos Aires a Montevidéu para buscar seu salário estrangeiro em dólares. Ele criou uma conta uruguaia para contornar as restrições de moeda da Argentina. A viagem pelo Rio da Prata leva apenas algumas horas e o controle entre os dois países é geralmente superficial.

O TEXTO FOI TRADUZIDO DO NORUEGUÊS PELO GOOGLE TRADUTOR

Bastante semelhante, mas diferente. É assim que os argentinos a experimentam quando viajam de fim de semana ao Uruguai. Assim como noruegueses na Suécia, é isso. É essa sensação de estar na vida real ao visitar o país vizinho, ainda de pé ao lado dele, que fascina o escritor Pedro Mairal. O espanto de descobrir que algo ainda é diferente quando parece idêntico na superfície.

Da mesma forma, o protagonista do romance pode ser semelhante ao próprio autor. Ambos são escritores argentinos com algum sucesso no exterior. E, como seu protagonista, Pedro Mairal também tem uma conta em um banco uruguaio. Os dois podem parecer idênticos, mas não são. Mas tanto que Pedro Mairal achou necessário reunir toda a família em Buenos Aires para um grande almoço, onde contou sobre o livro e que «A uruguaia» não era autobiográfica. Sua esposa provavelmente gostou.

Durante a viagem de um dia a Montevidéu, ele – Lucas Pereyra – decide visitar Magalí, a uruguaia, que ele conheceu em um festival de literatura. Eles tiveram um caso.

mairal ost
Mitt første bekjentskap med Pedro Mairal skjedde en iskald kveld I Uruguay i 2017, Da med en god rødvin og en fantastisk lokal ost. Boken i midten er den som nettopp er ugitt av Cappelen Damm.

A maior parte do livro é um tipo de road movie e acontece como um monólogo interno no barco, no ônibus e a pé nas ruas de Montevidéu. O protagonista conversa com sua esposa e explica o que ele acha problemático no casamento, ao mesmo tempo em que os pensamentos fluem constantemente para Magalí e o que eles tiveram juntos sexualmente.

Pereyra está planejando escrever um romance sobre o Brasil, este país vizinho esmagador do norte, que é grande demais para toda a vida. Terá que ser um épico de mais de mil páginas. Talvez ele devesse escrever sobre algo menor? Se contentar com a vidinha na realidade paralela chamada Uruguai?

Eu estava apaixonado por uma mulher e caiu no amor com a cidade em que vivia. E tudo o poema I-se, ou quase tudo. Uma cidade imaginária em um país vizinho. Nele, mais do que nas ruas reais, eu andava por aí.

montevideo 5

A SEGUIR:

Li o livro de Pedro Mairal pela primeira vez há dois anos em uma Montevidéu gelada. Até fui no Uruguai antes. É um país onde a pessoa se sente imediatamente em casa. Como argentino, como brasileiro e também como noruguês.Em casa, mas no mesmo tempo num lugar desconhecido.

No meu próximo artigo sobre Montevidéu, apresentarei o Palacio Salvo, a interminável Avenida 18 de julho, as livrarias e seus livros, os melhores ovos benedict da cidade, bem como a Casa Sarandi, o lugar para ficar em Montevidéu.

 

Montevideo. Pedro Mairal’s novel La Uruguaya

In Montevideo, as in the dreams, everything was known, but still foreign. It was, but was not.

The newest novel by Pedro Mairal, La Uruguaya, is about the author and family father Lucas Pereyra who takes the boat from Buenos Aires to Montevideo to collect his foreign salary in dollars. He has created a Uruguayan account to circumvent the home country’s currency restrictions. The trip across Rio de la Plata takes only a couple of hours and customs control between the two countries is often superficial.

The original text was written in NORWEGIAN. This is a Google translation.

Fairly similar, yet different. That’s how Argentinians experience it when they go on a weekend trip to Uruguay. About as Norwegians in Sweden, that is. It is this feeling of being in real life when visiting the neighboring country, yet standing on the side of it, which fascinates the writer Pedro Mairal. The astonishment to discover that something is still different when it appears identical on the surface.

Similarly, the protagonist of the novel may resemble the author himself. They are both Argentine writers with some success abroad. And, like its protagonist, Pedro Mairal also has an account with a Uruguayan bank. The two may seem identical, but are not. But so much so that Pedro Mairal found it necessary to gather the whole family in Buenos Aires for a big lunch, where he told them about the book and that «La Uruguaya» was not autobiographical. His wife probably appreciated that.

mairal ost
Mitt første bekjentskap med Pedro Mairal skjedde en iskald kveld I Uruguay i 2017, Da med en god rødvin og en fantastisk lokal ost. Boken i midten er den som nettopp er ugitt av Cappelen Damm.

During the day trip to Montevideo, he – Lucas Pereyra – decides to visit Magalí, the woman from Uruguay, whom he met at a literature festival and had an affair with.
Most of the book is a kind of road movie and takes place as an inner monologue on the boat, on the bus and on foot in Montevideo’s streets. The protagonist talks to his wife and explains what he experiences as problematic in marriage, at the same time as the thoughts are constantly flowing to Magalí and what they had together sexually.

Pereyra is planning his novel about Brazil, this overwhelming neighboring country in the north that is too big even for a lifetime. It’s going to have to be an epic of over a thousand pages.   But he wonders at the same time if he maybe should write about something smaller, be content with the little life in the parallel reality called Uruguay.

I was in love with a woman and fell in love with the town she lived in. And all the poem I up, or almost everything. An imaginary city in a neighboring country. In it, more than in real streets, I wandered around.

montevideo 5

TO BE CONTINUED: I read Pedro Mairal’s book for the first time two years ago in an icy  Montevideo.
I’ve even been in Uruguay several times, I have arrived from both the Argentinean and Brazilian side. It is a place one immediately feels at home. Home, yet abroad. It is the South American country most similar to Norway as well. As a Norwegian I feel Uruguay is my place in the South Atlantic, even more than in Brazil where i live part of the year.
In my next article about Montevideo I will introduce you to Palacio Salvo, the endless Avenida 18 de julio, the bookshops and their books, the city’s best egg benedict, as well as Casa Sarandi, the place to stay in Montevideo.