Menneskekjøtt på menyen. Brutal thriller fra Brasil.

På kort tid har jeg klart å bli superfan av den brasilianske thrillerforfatteren Raphael Montes. Ingen kan levere så brutale og makabre bøker som denne unge advokaten fra Rio de Janeiro. Jeg har nylig avsluttet lesingen av Montes’ siste bok, Jantar secreto – «hemmelig middag».

Noen husker kanskje Raphael Montes fra Perfekte dager, en bok som kom på norsk for rundt et år siden, utgitt på Bazar forlag. Perfekte dager handlet om medisinstudenten Téo, en einstøing som bor sammen med sin handikappede mor. Téo blir forelsket i Clarice, men den eneste måten han kan få henne på, er å kidnappe henne. Det hele utvikler seg til en brutal road movie av en thriller. Jeg fant ut at Téo og Clarice også opptrer i Jantar secreto.

collage monrtes
Raphael Montes. Hvem skulle tro at denne unge, blide advokaten kunne ha så syke tanker og skrive så besettende bøker? Foreløpig er «Perfekte dager» ute på norsk, mens «Jantar secreto» (hemmelig middag) er underveis på flere europeiske språk. Foto: Bel Pedrosa/Cappelen Damm

I «Hemmelig middag» møter vi fire unge menn fra den lille fillelandsbyen Pingo d’Àgua (vanndrypp) som drar til Rio de Janeiro for å studere. De leier en leilighet sammen på Copcabana. Det går så som så med studiene og de har alle sitt å stri med på det personlige plan. Da det viser seg at en av dem har underslått pengene til husleie i flere måneder og gjelden vokser dem over hodet, er gode råd dyre.

Siden en av dem er et kulinarisk geni på kjøkkenet, kommer de opp med ideen om å invitere til eksklusive middager på hjemmeplan, etter mønster av den internasjonale suksessen DinnerWith. De fordeler oppgavene mellom seg. De lager en eksklusiv meny. Men han som har fått i oppdrag å lage web-reklamen, sniffer litt for mye kokain og får ideen om å gjøre om kalvekjøtt til menneskekjøtt – samtidig som han hever kuvertprisen betraktelig.

De blir selvfølgelig ekskludert fra nettstedet. Men den korte tiden annonsen ligger ute får de mange påmeldinger. De fleste fra de øvre lag av befolkningen, de som kjeder seg og er på jakt etter nye opplevelser de kan skryte av. Pengene er allerede forhåndsbetalt inn på konto. Da gjenstår bare ett problem: hvordan skal de skaffe råvarene?

Etter døden er alle dyr like. Hvis kjøttet kommer ferdig pakket, dekket av gjennomsiktig plastfolie, bryr du deg ikke om det. Du bare tar det, steker det og spiser det  uten å tenke på hvor det kommer fra. Og nå står du der og sipper. Vet du hva? Den eneste forskjellen er at jeg ikke er så hyklersk som du er.

måltid
Dette smakte veldig godt da jeg spiste det på Copacabana for to år siden. Men hva om jeg hadde fått vite at det var noe annet enn det jeg trodde? Spiller det egentlig noen rolle, for bak et hvert måltid ligger vel døden? Eller?

Som i den forrige boken Perfekte dager holder Raphael Montes koken hele veien, både språklig og spenningsmessig. Dette er Quentin Tarantino i bokform. Romanen er dessuten sterkt knyttet til tiden vi lever i. Hovedpersonene kommuniserer helst via WhatsApp, reiser med Uber, ser filmer på Netflix og nynner til sanger fra Rihannas siste album.

Åstedet er bydelen Copacabana i Rio de Janeiro, men som vanlig i Raphael Montes’ bøker kunne dette like gjerne vært Manhattan, Marais eller Majorstuen – vi innser at verden er blitt lik overalt. Det som kanskje skiller Raphael Montes fra en skandinavisk krimforfatter er at han er brutalt politisk ukorrekt. Både Brasil og hele verden får gjennomgå. Det finnes overflødige mennesker overalt, gjør det ikke?

Jantar secreto foreligger foreløpig kun på originalspråket (brasiliansk portugisisk) og polsk! Mens du venter på at denne skal komme på et mer tilgjengelig språk, kan det være en god idé å lade opp med Perfekte dager av samme forfatter.  Norsk oversettelse ved Kaja Rindal Bakkejord, utgitt på Bazar forlag i fjor. Også denne boken har et språk og et driv som kan gjøre deg avhengig. I hvert fall hvis du har sans for psykopater.

LES MER OM «PERFEKTE DAGER» HER

Bildet helt øverst: Boligstrøk (Ipanema og Copacabana) i Rio de Janeiro. Våre venner, som inviterer til hemmelig middag i Raphael Montes’ bok, bor omtrent midt på bildet, noen kvartaler inn fra stranden. (Wikimedia Commons)

FORFATTERENS HJEMMESIDE

 

Slik får du visum til Russland

En liten svipptur til Moskva? Mange rygger nok tilbake ved tanken. Ikke bare på grunn av de politiske forholdene, men nok som oftest på grunn av de strenge visumreglene. De fleste land i Europa, ja til og med Hviterussland, har nå avskaffet visum for nordmenn. Men ikke Russland, nei. Her henger de gamle reglene igjen fra Sovjetunionens kalde krigsdager. Men så skulle det vise seg at det ikke så ille likevel.

Dette trenger du
Gyldig pass (som ambassaden vil beholde mens de behandler visumsøknaden)
Utfylt visumsøknad, som du printer ut
Passfoto (de har fotoautomat på Russisk visumkontor, men muligens ikke på ambassaden)
Kopi av flybillett
Invitasjon/visa support fra reisearrangør eller overnattingssted
Bevis på gyldig reiseforsikring

I praksis er det lurt å begynne i den andre enden, altså med vedleggene, før du fyller ut selve visumsøknaden.

Bestill transport
Det første du må ha er en flybillett til og fra Russland. Vi kjøpte billetter med Aeroflot på Expedia. Dernest bestilte vi tre hotellovernattinger via samme nettsted-, det var for øvrig overraskende billig. Rubelen har falt som en sten etter annekteringen av Krim. Alt ble forhåndsbetalt med kredittkort.

Du trenger en offisiell invitasjon
Noe av det som henger igjen fra Sovjetunionens glansdager er at man må ha noe som kalles visa support, en slags offisiell invitasjon fra et statlig godkjent reisearrangør i Russland. Man kan le av dette så mye man vil, men russerne tar det veldig alvorlig. Invitasjonen kan man kjøpe på nettet hvis man passer på at firmaet er blant de autoriserte. Det med å selge invitasjoner er blitt en hel industri.

Hotellet fikser gratis invitasjon Har du bestilt overnatting som vi gjorde, vil hotellet i praksis gjøre dette helt gratis for deg. På hotellets nettside kunne vi laste opp et skjema som ble nøyaktig utfylt og mailet til hotellet. Allerede tyve minutter senere kom det svar fra Karina i hotellresepsjonen i Moskva. Jeg hadde dessverre brukt feil skjema, de hadde nå et annet som hun la ved mailen. Dermed var det bare å fylle ut alt på nytt. Men allerede samme kveld var visa support/invitasjon mottatt på mail. Vi var kommet enda et skritt videre.

Husk bevis på reiseforsikring
Det som skulle vise seg å by på størst problemer akkurat denne gangen var beviset på reiseforsikring. Tryg hadde forsikringskort som ikke viste gyldighetsperiode eller personnummer. Dette er russerne veldig opptatt av, så opptatt av det at vi måtte kjøre en ny runde. Problemet ble løst ved at forsikringsselskapet mailet oss et eget bevis, til og med delvis på russisk. I tillegg fikk russerne kopi av forsikringskortet og utskrift av hele forsikringsavtalen, noe de så ut til å være veldig fornøyd med.

Fyll ut søknadsskjemaet
Du fyller ut søknadsskjemaet som du finner på ambassadens nettsider og skriver deretter ut den ferdige søknaden på papir. Ta i tillegg med pass, passfoto, flybillett, invitasjon og forsikringsbevis til nærmeste russiske visumkontor.

Lever inn søknaden
Du kan selv velge hvilket russisk visumkontor du vil bruke i Kirkenes eller Oslo. Siden vi husket de sure menneskene og den utrivelige stemningen i kjelleren på den russiske ambassaden for noe år siden, valgte vi å gå til IFS Det russiske visumsenter på Grev Wedels Plass i Oslo. Det koster 315 kroner ekstra, men er vel verdt det. Selve visumet koster 300 kroner. Alt kan betales med bankkort på visumkontoret. Du kan bestille tid eller du kan bare troppe opp. Vi prøvde begge deler, og det var ingen stor forskjell i ventetid, i hvert fall ikke i lavsesongen.

Hyggelig på den russiske måten
Damene som jobber der – de heter alle Olga eller Anna ifølge navneskiltene – er ordknappe med glimt i øyet. De kommer til å sjekke søknaden din nøye for å se om alt er riktig før den sendes inn. Den russiske varianten av imøtekommenhet og organisering kan kreve litt tilvenning. Men når du først har lært å senke skuldrene, vil du oppleve at alt fungerer til punkt og prikke.

Det tar 10 dager
Det tar 10 dager, hverken mindre eller mer, å få vanlig turistvisum. Du kan betale mer og få hastevisum på 3 dager. Likevel må du huske på at dette tar litt tid og at det ikke bare er å slenge seg på et fly til Moskva neste dag. Det kan nok være lurt å beregne minst fire uker til planleggingsfasen og arbeidet med å få visum.

Ferdig visum
Eksakt 10 dager senere kan du hente passet ditt med det etterlengtede visumet. Russerne er ganske punktlige. Da jeg kom et kvarter etter avtalt tid, holdt en fyr på å tømme kurven med ferdige pass ut over skrivebordet bak skranken. Det var en ny Olga denne gangen, og hun ga oss beskjed om å se nøye gjennom før vi kvitterte – selv måtte hun betjene en kunde. Hun sjekket ikke at vi signerte.

Som lykkelig eier av innklebet sølvskimrende visum til Russland for tre dager kunne vi gå lettet ut i vårsolen. Eventyret kunne begynne.

Weekend i Moskva

Bildet: Det er enkelt å finne frem på metroen i Moskva – hvis du lærer deg det kyriliske alfabetet på forhånd.

 

Weekend i Moskva med bøker

Aeroflot fra Oslo til Moskva er fylt opp med pene mennesker. På den ene siden tospråklige par med barn, på vei til ferie hos svigermor. På den andre siden litt eldre turister med tykke guidebøker i fanget. Selv hører vi vel kanskje til den siste kategorien. Bare at i mitt fang ligger det ingen guidebok, men en enorm koloss signert Zakhar Prilepin, en av Russlands store nålevende skjønnlitterære forfattere.

Klosteret har denne våren har tatt norske kritikere med storm. Her både Geir Pollen i Klassekampen og Erika Fatland i Aftenposten skjønt enige, dette er et mesterverk, eminent oversatt av Marit Bjerkeng. Klosteret beskriver liv og skjebner i en sovjetisk arbeidsleir på 1920-tallet. Boken herjet på de russiske bestselgerlistene i tre år og ble belønnet med litterære priser i fleng.

«Til forskjell fra mange skandinaviske samtidsforfattere er ikke Prilepin gjerrig med ordene eller med virkemidlene. Han er en utpreget maksimalist og hver scene får utspille seg over flerfoldige sider, til man formelig kjenner loppene kravle omkring på huden og det iskalde saltvannet trenge inn gjennom klærne.» Erika Fatland i Aftenposten

Jeg leste og leste og likte det jeg leste. Passkontrollen i Moskva er mye enklere enn den i New York, men likevel utrolig langsom. Uber-bilen snegler seg innover mot Moskva sentrum, der jeg betrakter de moderne forstedene med IKEA-skilt og McDonald’s. Alt virker så normalt. Likevel, dette er landet hvor drosjesjåførene ikke snakker politikk. Jeg lurer på om sjåføren hører til de 77 prosentene som stemte på Putin eller om han egentlig kunne tenke seg et mer demokratisk samfunn, sånn som Tyskland. Eller gir han blaffen så lenge han har en ok lønn og kan handle på IKEA og spise en Big Mac i ny og ne? Kanskje er det faktisk sånn at en Angela Merkel ikke hadde klart å holde dette landet sammen?

Slik får du visum til Russland

Vel fremme på det velsmurte hotellet i den glitrende Tverskaja-gaten. De som jobber i resepsjonen er genuint hyggelige og morsomme på en måte jeg sjeldent opplever i andre land. Ja, morsomme. Rommet er lekkert amerikansk og utsikten voldsom. Det virker fryktelig lenge siden Sovjetunionen, Podgorny og Pobeda.

Med putinvenn og ordfører Sergej Sobjanin er Moskva alltid pyntet til fest og julen varer helt til påske. Å være turist i denne byen er en fryd, i motsetning til hva mange nordmenn tror. Severdigheter og flotte parker i fleng. Denne første kvelden spiser vi på et hyggelig sted og får god mat og godt øl. 200 kroner for to. Gjestene ser ut som hvilke som helst gjester i et mer vestlig land. Fulle er de heller ikke. Men Russland slår en også som et land med store motsetninger. En loslitt babusjka selger blomster på fortauet, mens hundre meter lenger nede står luksusbiler av merket Maybach parkert foran hotellet der Frode Berg ble arrestert.

mosk 1
Bøker jeg kom borti mens jeg var i Moskva: Prilepins KLOSTERET, den partiske krigskrøniken hans fra Donbass, Bernhard Mohrs HVORFOR STEMMER RUSSERNE PÅ PUTIN? og Lonely Planet, selv om In Your Pocket på nett er bedre.

Da jeg spiser Marriotts godnatt-sjokolade den kvelden, begår jeg den dumheten å google Prilepin før jeg tar opp boken igjen. Det var da jeg fant ut at forfatteren jeg holdt på å lese hadde forbindelser til et nasjonalistisk parti som til og med var forbudt i Russland. Og han kjempet som russisk frivillig i Donetsk. Jeg sympatiserer som de fleste nordmenn med Ukraina, og fikk dermed umiddelbar lesesperre. Tankene mine gikk til Knut Hamsuns lesere like etter krigen. Men samtidig ble jeg mer interessert i forfatteren. Selv om jeg har vært mye innom propagandamaskinen Russia Today, kunne ikke det alene forklare Zakhar Prilepins engasjement.

1525599404
Dette er en plakat fra Tribeca-festivalen i 2014, der kortfilmen om den heltemodige Zakhar Prilepin i Donbass fikk prisen for beste kortfilm-historie. Ikke uten protester, dette var en film som bare kunne bli laget i Russland!

De mange bildene av Prilepin i uniform og med geværet rettet mot Ukraina gjør meg motvillig enda mer interessert. Jeg googler meg frem til et intervju med franske Le Point hvor Zakhar Prilepin blir spurt om hvorfor han deltar aktivt i Donbass-konflikten. Han svarte at det handler om å erobre og kontrollere landområder. «Omverdenen ber russerne skamme seg fordi de eksisterer», uttaler Prilepin og etterlater ingen tvil om hva han selv mener om Krim-annekteringen. Han er en ivrig forkjemper for at Russland skal erobre tilbake det han ser på som russisk land, i første rekke nå Donbass. Siden jeg er innom franske nettsider, bestiller jeg like godt den nye utgivelsen av Prilepin på amazon.fr – «Ceux du Donbass», De fra Donbass. Så har jeg den i postkassen når jeg kommer hjem.

Ukrainske Kyiv Post kan neppe sies å være helt upartisk, men heller ikke så upålitelig som sin fiendtlige motpart Russia Today. Her leser jeg at Prilepin står i løpende kontakt med Putin. Ifølge den ukrainske nettavisen skal han ha ringt til den russiske presidenten og uttrykt engstelse for at Ukraina skulle igangsette en offensiv mens verdens øyne var rettet mot Fotball-VM. Til det skal Putin ha svart at «i så fall vil det få alvorlige følger for Ukrainas selvstendighet».

I disse tider er det i hvert fall Russland som er på fremmarsj, ikke Ukraina. Mens Putin fremstår som normaliteten selv ved siden av Trump, mens EU i fullt alvor lurer på om de skal lempe på restriksjonene, mens fotballturistene i disse dager forbløffes av nyoppussede storbyer de aldri før hadde hørt om, mens broen til Krim er ferdigstilt og åpnet på rekordtid, slår det russiske fotballaget Spania. Russland får virkelig vist seg frem i disse dager. Sterke menn ordner opp når de får gjøre som de vil.

Jeg tar opp «Klosteret» igjen. Litt motvillig, fordi Prilepin synes at Russland har rett til å voldta naboland. Men språket og fortellerevnen til Zakhar Prilepin er for bra til at jeg klarer å la være å lese mer. «Mennesket er mørkt og fryktinngytende, men verden er menneskelig og varm.» Russland er også mørkt og fryktinngytende når man betrakter det utenfra. Men når du er her som turist, fremstår Russland som et oppegående, sympatisk og vennlig land. Og jeg får meg ikke til å tro at dette er en glasert overflate som Putin har forordnet. Kanskje er det bare russerne som ikke er så verst mennesker, likevel?

Noen bøker som kan skape Russland-følelse, enten du skal dit eller ikke:

Zakhar Prilepin: KLOSTERET. Det siste tiårets store litterære roman fra Russland. Den ble tildelt utmerkelsen Bolsjaja kniga («Den store boka»), og lå tre år i strekk på hjemlige bestselgerlister. Slutten av 1920-tallet, Solovki-øyene i Kvitsjøen: Innenfor murene til det eldgamle ortodokse klosteret har den unge Sovjetunionen opprettet den første straffekolonien i det som senere skal bli kjent som Gulag. Hit kommer 27-årige Artjom, uten at vi får vite hva han er dømt for. Bare at han tilhører de «vanlige kriminelle» og ikke den store gruppen av politiske fanger.

Bernhard Mohr: HVORFOR STEMMER RUSSERNE PÅ PUTIN? Denne boken brukte jeg med stort hell som en slags reiseguide til Moskva tidligere i år. I 2006 flyttet Bernhard Mohr til Moskva – en enslig nordmann på en russisk arbeidsplass på en tid da mange ennå anså at en demokratisk utvikling i Russland var både mulig og sannsynlig. Ti år etter drar han tilbake for å møte de gamle kollegene for å få svar på det ene overskyggende spørsmålet: Hvorfor stemmer russerne på Putin? Hvorfor fortsetter de å støtte opp under et for vestlige øyne stadig mer undertrykkende regime?

Gard Sveen: BJØRNEN. Dette er en spennende, norsk krim, som kanskje er mest med på å gjenskape det bildet vi har av Russland fra den kalde krigens dager. Den spiondømte Arvid Storholt blir drept hjemme i huset sitt. Storholt var kjent som Norges største spion og ble arrestert i 1987. Storholt ble tilbudt betydelig strafferabatt om han hjalp den norske sikkerhetstjenesten med opplysninger om en annen sovjetisk spion som ble kalt Bjørnen.

Erika Fatland; GRENSEN. En av de beste beretningene om Russland er denne boken. Erika Fatland gjorde noe originalt da hun skulle skrive om verdens største land. Hun reiste ikke til Russland, hun reiste rundt det. Ikke uten grunn er dette blitt en internasjonal bestselger.

Zakhar Prilepin: Ceux du Donbass. Jeg har skaffet meg den franske utgaven. Det er en kronikk fra en pågående krig, skrevet med stor kjærlighet til folket i den selvproklamerte Donetsk-republikken. En bok som begynner med de sytti ortodokse kirkene som er blitt ødelagt av de ukrainske regjeringsstyrkene, her i det lille hjørnet av Stor-Russland. Altså ikke balansert. Men viktig.

 

En prisbelønt roman fra Angola

I sommer, eller det som må betegnes som en uvanlig varm vår og forsommer, har jeg lest noen bøker liggende i gresset i parken. Den boken som satte mest spor er en bok fra Angola, med den vanskelige tittelen «Allmenn teori om glemsel». José Eduardo Agualusas prisbelønte roman handler om en portugisisk kvinne som stenger seg inne i leiligheten i Luanda da revolusjonen kom til Angola i 1975.

IMG_0244
Min kollega Bernhard lånte meg «Allmenn teori om glemsel». En ganske så lettlest bok i sommergresset, men en bok som gir mye å tenke på etterpå.

Allmenn teori om glemsel (teoria geral do esquecimento) utkom på Bokvennen i 2017. Denne romanen handler om Ludovica Fernandes Mano fra Lisboa, som via omveier har bosatt seg i den portugisiske kolonien Angola, Hun bor sammen med søsteren og hennes ektemann i øverste etasje i en boligblokk i Luanda.

Da den kommunist-støttede frigjøringsbevegelsen inntar Luanda, blir plutselig alt annerledes. De hvite koloniherrene er ikke lenger ønsket og volden griper om seg. Alt er lov i kampen for å frigjøre Angola og hevne den portugisiske undertrykkelsen. Revolusjoner er mange ganger berettiget, men sjelden fredelige.

Romanens hovedperson Ludovica, Ludo, er hvit og dermed er hun plutselig også blitt en svært så synlig fiende av det nye Angola. Søsteren og svogeren kommer aldri tilbake fra et ærend, de er sannsynligvis skutt eller tatt til fange. Ludo er redd, hun tenker at hun ikke kan gå ut uten å risikere det samme. Hun skal fortsette å være redd i tredve år.

Ludo finner noen byggematerialer og murer opp en vegg i korridoren slik at leiligheten blir skjult for alle som tar seg inn i blokken. Hun livnærer seg på grønnsaker hun kan dyrke på balkongen og duer som hun klarer å fange. Varme får hun ved å lage bål av møblene, og etter hvert også av bøkene hun elsker. Jeg leser de siste bøkene om igjen, dem jeg ikke vil brenne. Jeg har brent de vakre stemmene som har holdt meg med selskap i alle disse årene.

Ludo lever isolert fra omverdenen, men følger litt med ved å observere fra balkongen og lytte til naboens samtaler gjennom veggen. Hun våkner ofte av skudd, se folk bli jaget gjennom gatene eller lastebiler fulle av lik. I naboleiligheten er det ofte menn som krangler og roper.

I motsetning til hva man skulle tro, er dette en vakker bok. José Eduardo Agualusa skildrer livet til Ludo med stor ømhet, der hun skriver dagbok og dikt på veggene i leiligheten. Bruddstykkene hun får med seg av det som skjer utenfor blander seg med minner fra Ludos tidligere liv.

Forholdene endrer seg også til det bedre den dagen hun blir kjent med gutten Sabalu, som forsøker å bryte seg inn i leiligheten hennes. Vi forstår at mye av det vi har lest hittil i boken har dreid seg om fremmedfrykt og rasismens absurditeter. Redselen for det som er annerledes har ødelagt mange land. Dette er ikke bare en bok om Angola.

Jeg ser deg speide forskremt ut av vinduene, som et barn som kikker under sengen, redd for monstrene der.

José Eduardo Agualusa er selv hvit angolaner og en av de mest omtalte forfatterne i den portugisisktalende del av verden. Han har flere ganger vunnet høythengende litterære priser. Han ble tildelt The Dublin Literary Award 2017 for denne boken. Christian Rugstad står for den norske oversettelsen.

Image (1)
Det nye Luanda har vokst i rekordfart de siste årene. Muligens var det noe av dette Ludo så fra leiligheten sin i de 30 årene hun levde innesperret.

Bildene er tatt av min gode venninne Sonja Helene Hauge da hun var på ferie i Angola. Det går nemlig også an, bare man overvinner angsten for det fremmede.

 

 

Juliana Schalch: Live from Rio de Janeiro

 

Juliana Schalch i s one of Brazil’s best known actors. She is now on the step to an international career, as Luna in the HBO-series O Negócio.

Juliana became aware of my latest blog about TV-series. She had it translated and then today she sent me this video from Rio de Janeiro. She is delighted that O Negócio also can bee seen in Norway and sends her love to all of us. Do I need to say that I became delighted as well?

O Negócio is about four call girls, Karin, Luna, Magali and Mia, who decide to apply some marketing knowledge on their prostitution business in Sáo Paulo. If you do not know O Negócio yet, I hereby recommend it. It is well worth seeing and there is a great chance you become addicted!

Sometimes you feel like 17 again: Juliana, you made my day! Adorei! Grande beijo!

And special thanks to the ever-present Alex Falcão who makes things happen.

Tre gode TV-serier du kan strømme

I en tid hvor The Walking Dead sliter med å ta livet av seg selv, har jeg i det siste måttet ty til andre serier for å få tilfredsstilt mitt underholdningsbehov. Takket være strømmetjenestene er det heldigvis mye å velge i. Men ikke alt er like godt, og mye av det gode har jeg sett allerede.

Nye internasjonale serier
I det siste har det heldigvis dukket opp serier fra andre land enn USA. Jeg har de siste to månedene nesten kunnet føle meg «hjemme» på HBO, med hele to gode brasilianske serier. Den ene er O Negócio, som handler om prostitusjon. Den andre er O Mecanismo, som forteller oss hvordan Brasil kan fortsette å være korrupt når alle ser hva som skjer. Og på Netflix dukket plutselig den spanske gisselserien La Casa de Papel (Papirhuset) i synsfeltet!. Livet kunne ikke vært bedre akkurat nå.

Prostitusjon i São Paulo
O Negócio er nesten en novela, må jeg innrømme. For dem som aldri har sett en brasiliansk novela (en lang såpeopera), kan O Negócio (Forretningen) være en fin introduksjon. Temaet burde dessuten interessere mange. O Negócio handler om fire luksusprostituerte i São Paulo og hvordan de ved å følge ulike markedsføringsmetoder slår seg opp til å drive big business i denne konkurranseutsatte og uglesette bransjen.

ozeano
Magali. Karin og Luna bygger opp konsernet Ozeano Azul, Blått Hav basert på prostitusjon, i serien O Negócio (Forretningen)

Vakkert dvelende
Serien lar oss følge Karin, Luna, Magali og Mia i en verden av seksuelle transaksjoner, moralske dilemma og problematiske privatliv. For selv i en moderne by som São Paulo er det slik at en business som dette ikke er helt stueren. Jeg har allerede binget flere sesonger av denne serien. Skulle jeg ha noe å utsette på den, måtte det være at alle forretningstransaksjonene er vakkert dvelende – jeg forestiller meg vel egentlig virkeligheten noe annerledes. Men du blir uansett glad i de fire vakre hovedpersonene, spilt av gode skuespillere.

Aktuelt politisk drama
Den andre brasilianske serien er O Mecanismo (Mekanismen), som ble vist første gang i februar i år. Serien ble veldig aktuell nå som Lula endelig ble satt i fengsel denne uken. Ekspresident Dilma Rousseff forsøkte å true produsenten av serien og kalte den for politisk propaganda. Hun uttalte også at hun stilte seg helt uforstående til fremstillingen av politikere i serien. For brasilianere flest er nok hendelsene svært gjenkjennelige, akkurat slik de tror det må ha vært. Dilma har selvsagt fått en rolle i serien, forkledd som den usympatiske og litt mannhaftige Janete Ruscov. Lula går under navnet João Higino.

o_mecanismo_serie_ne75708ccc_base
Etterforskeren Marco Ruffo, spilt av Selton Mello, får livet snudd opp ned da han kommer på sporet av det som kan være den største korrupsjonsskandalen i Brasil noensinne

På sporet av korrupsjon
Serien starter med at politietterforskeren Marco Ruffo kommer over noe som kan vise seg å være den største hvitvasking av penger i landets historie. Marco Ruffo og hans familie blir deretter truet på livet. O Mecanismo har på mirakuløst vis holdt seg en millimeter innenfor grensene for å unngå rettsak. For seere som har fulgt litt med på virkelighetens Lava-Jato (Operasjon Bilvask) får O Mecanismo derfor en ekstra sterk dimensjon.

Uforståelig for oss nordmenn
Men også for de uforberedte vil denne serien fungere godt. Den er komplisert spennende. Man sitter med åpen munn når politikere fengsles for så å bli løslatt etter to dager fordi man i Brasília plutselig har endret loven. At vi sitter med åpen munn, kan selvsagt ha noe å gjøre med den informasjonen vi ikke får i norske medier. Men altså: at mekanismen er slik, det vet selvsagt alle brasilianere. I hvert fall de fleste.

Et must av en TV-serie
Det som kanskje lover godt for landet på lengre sikt, er at Brasil er i stand til å lage og vise en serie som dette. Det kan da heller ikke gjentas for ofte: Det er politikerne som er korrupte i Brasil, ikke folket. Et must av en TV-serie, dette. Helt enkel er den ikke å følge. Men det var jo heller ikke Narcos.

Gisseldrama i Madrid
Mens vi sitter i sofaen og strømmer, nytter det ikke å komme utenom den spanske serien La Casa de Papel, Papirhuset. Hovedpersonen, kalt Professoren, har samlet en gruppe som trenger inn i myntverket i Madrid. De tar de besøkende som gissel, deriblant en gruppe ungdommer. Planen er å holde ut i ti, tolv dager slik at de kan la seddelpressen gå.

Handling på mange plan
Herfra utspiller handlingen seg på flere plan: katt- og musplanen med politiet, det skiftende forholdet mellom gruppen og gislene deres, valgene som hovedpersonene må foreta privat og profesjonelt – og ikke minst de vågale stuntene til Professoren, som sitter utenfor og styrer det hele via dataskjermene sine.

En serie som slår an over hele verden
Papirhuset
er virkelig verdt å se! Det mener også min gode venninne Simone Reichel i Tyskland, som jeg utveksler TV-tips med. Også i Bremen har våren vært kald og som skapt til å binge. I følge Simone har denne serien litt av alt: action, drama og til og med kjærlighet. Hun mener også at skuespillerne er i særklasse gode og overbevisende. Hun anbefaler spesielt å se scenen i episode 8 i siste sesong, hvor Professoren overbeviser sin kjæreste om hvorfor han var nødt til å planlegge ranet. Her vil jeg ikke vite mer, for jeg er fremdeles i første sesong.

Du må se Papirhuset
Det jeg kan underskrive på er dette med skuespillerne. Papirhuset kunne ha tippet over i det banale, hadde det ikke vært for de gode skuespillerne. De gjør personene til mye mer enn papirfigurer. Se denne serien, du også!

To bøker om Nord-Korea

Jeg har alltid vært fascinert av diktaturer. George Orwell. Sovjetunionen. Chile. DDR. Turkmenistan. Nord-Korea. Jeg er ikke så interessert i selve den politiske analysen. For meg dreier det seg mer om reisen inn i det uforståelige, føle stemningen og hva disse statene gjør med menneskene som bor der. Jeg har selv hatt anledning til å besøke noen få av disse diktaturene mens de eksisterte. Men mine reiser har stort sett måttet foregå gjennom andre, gjennom litteraturen. Til gjengjeld sluker jeg alt jeg kommer over om disse landene. Spesielt Nord-Korea.

Langs Russlands grense
Den mest interessante reisen jeg foretok til Nord-Korea i fjor var med Erika Fatland i hennes storslagne bok «Grensen». Kapitlet hennes om Nord-Korea – riktignok en liten del av boken – er spennende lesning. Erika Fatland får mye ut av lite fordi hun observerer godt og tøyer grensene. Ingen tvil om at hun må ha vært et mareritt for de påpasselige nordkoreanske guidene.

Hvem har størst atomknapp?
Nå i begynnelsen av 2018, mens den uberegnelige Trump og den like uberegnelige Kim-Jung-un ser ut til å skulle møtes for å sammenligne atomknapper, har jeg kastet meg over to nyere bøker om Nord-Korea. Begge er like spennende lesning som George Orwells «1984».

Novellesamling under radaren
Den ene er en skjønnlitterær novellesamling som min kollega Anne Fløtaker klarte å slå kloa i og få utgitt på Cappelen Damm. Ikke mange kommer til å lese den, det er en bok av den typen som glir under radaren. Like fullt er Bandis «Anklage» den aller beste boken jeg noensinne har lest om Nord-Korea, fordi det er en stemme fra innsiden. For virkelig å forstå noe, er det ingenting som slår skjønnlitteraturen. Disse novellene som forfatteren har smuglet ut av det lukkede landet gir vitnesbyrd fra en verden vi i Vesten aldri får innblikk i. «Anklage» virket så sterkt på meg at jeg kun klarte å lese en novelle om dagen.

Problemer vi ikke visste eksisterte
Vi blir kjent med ulike individer som lever i Nord-Korea. Disse personene kommer opp i problemstillinger vi ikke visste eksisterte. Dermed blir historiene også som å lese en krimroman hvor vi ikke klarer å gjette slutten før på siste side.

Å trekke for gardinene hjemme kan være farlig
Den lojale partikvinnen Han Gyenoghee må finne en nødløsning da hennes to år gamle sønn reagerer med frykt og illskrik på det store portrettet av Karl Marx og all den grelle pynten dagen før Nasjonaldagen. I panikk trekker hun for gardinene hjemme i leiligheten. Dette er det noen som ser og innrapporterer.

Bygning fem, sjette etasje, leilighet nummer tre. Etter arbeidstid fra klokken seks på ettermiddagen til neste morgen før arbeidstid er vinduene tildekket med blå tykke gardiner. Det er merkelig. Det kan være en hemmelig beskjed.

Med Terje Albregtsen på reise
En annen som har sett Nord-Korea gjennom vinduer, er tidligere NRK-journalist Terje Albregtsen. Å følge ham og hans kone på reise med buss gjennom Nord-Korea denne helgen har vært en fin opplevelse. Han formidler på en fin og imponerende detaljert måte alle de bildene han ikke fikk lov å ta. I motsetning til Erika Fatland tærer ikke Terje Albregtsen på guidenes tålmodighet, men også han får mye ut av lite – takket være et enormt for- og etterarbeid, som vi bare aner. I tillegg kommer den imponerende tankevirksomheten han gjennomgår mens han stirrer ut av bussvinduene på disse turene rundt i landet. Turer som har til hensikt å slite ut turistene slik at de ikke får noen egentlig kontakt med landet og folket.

Grundig research
I boken «Fasciststaten Nord-Korea», utgitt på Kolofon forlag, er vi på gruppetur i et svært så annerledes land. Det er nesten så vi er der selv, for Terje Albregtsen skildrer inngående alle detaljer. Gjennom detaljene kan vi nemlig få vite mye om det vi ikke får se. Og forfatteren har gjort så grundig research på forhånd (eller etterpå?) at han vet når vi passerer fangeleir 14 eller Nord-Koreas forskningssenter for kjernekraft. Guidene (de jobbet alltid to og to) opplyser selvsagt ikke noe om dette, det er jo ikke en gang sikkert at de visste det. På en utflukt som er så planlagt at de kun kan stanse på forhåndsgodkjente toaletter for å tisse.

Kunnskapsrik og analytisk
«Fasciststaten Nord-Korea» er en spennende reise både fordi den er er så regissert og preget av forbud, men også fordi Terje Albregtsen tilfører så mye kunnskap og analyse han henter fra et annet sted. Vi merker at vi har med en forfatter som tenker og analyserer mye – og at han har et personlig ståsted. Det er med på å gjøre boken levende. Og jeg kan bare forestille meg hvor mange timer han har brukt i etterkant på å studere detaljer i bildene han klarte å få tatt.

Storebror ser deg uansett
Jeg tenker at for min del er det ikke så farlig om Nord-Korea er kommunistisk eller fascistisk. Venstresiden, altså kommunistene, har alltid hatt et bedre budskap å selge inn enn høyresidens fascister. Men i praksis er det vel sånn at begge ideologier virker like undertrykkende og onde på menneskene som er tvunget til å leve under dem. Storebror ser deg uansett om du er klassefiende eller av en annen rase.

Kampen for den ideologiske samlingen pågikk over hele landet i hver by i en uke etter feiringen. Hver enhet ordnet med møterom der de installerte skrivebord og partisekretærene talte med skarp stemme og smalt i skrivebordet. Foran skrivebordet sto folk med bøyd hode og sukket oppgitt mens de bet seg i leppa og svelget tunge tårer.
(Fra Bandis novelle «Spøkelsesbyen»)