Goliarda Sapienzas usømmelige roman

Cappelen Damm har nettopp lansert en italiensk koloss av en roman, som har alle ingrediensene for å bli en bestselger. «Gledens kunst» er det 20. århundrets mektige historie fortalt gjennom blikket til en helt usedvanlig kvinne. Også forfatteren Goliarda Sapienza (1924-1996) var en helt usedvanlig kvinne.

GOLIARDA SAPIENZA (1924-1996) ble født i Catania på Silicia. Hun var datteren til to av datidens mest kjente italienske sosialister. Etter å ha fått en svært fri oppdragelse flyttet hun 16 år gammel til Roma, der hun begynte på statens teaterhøyskole. Som foreldrene ble hun forfulgt av fascistene, og gikk inn i motstandsbevegelsen. Hun begynte å skrive skjønnlitteratur i 1950.

Sapienza skrev flere romaner, hvorav «Gledens kunst» regnes som mesterverket. Hun jobbet med boken fra 1967 til 1976, og pantsatte møbler, bilder og smykker – og begikk til og med et tyveri – for å ha penger til livets opphold. Den forble imidlertid upublisert helt til 2005.

Goliarda Sapienzas «Gledens kunst» ble skrevet over en periode på ni år, fra 1967 til 1976. Da forfatteren døde i 1996, hadde hun ikke publisert noe på ti år. Ingen italienske forlag ville ta i det som skulle bli hennes mest kjente verk, på grunn av dets «usømmelighet». Manuskriptet ble liggende i skuffen i flere tiår før det ble hentet frem og gitt ut som en «glemt klassiker» i Italia og Frankrike i 2005–2006.

I boken følger vi den sicilianske kvinnen Modesta fra hun blir født i året 1900. Med sin sterke personlighet utfordrer hun samtidens moralitet. Modesta vokser opp i fattige kår, men skjønner tidlig at hun er eslet for noe stort. Ved hjelp av ynde og intelligens greier hun å gifte seg med en aristokrat uten å gå på akkord med sine innerste verdier.

Likheten mellom forfatter og hovedperson er mange. En del kritikere har betegnet «Gledens kunst» som en dobbel selvbiografi, hvor forfatteren Goliarda gjemmer seg selv bak hovedpersonen Modesta. Uansett er denne romanen en pageturner av rang!

Oversetter er Birgit Owe Svihus.

To bøker om å være fremmed

Jeg har nettopp lest to bøker som begge handler om å være fremmed på et sted. Den ene er italiensk, den andre er brasiliansk. Donatella di Petrantonio har skrevet romanen L’Arminuta, nylig utgitt på norsk. Fra Brasil kommer romanen A Resistência av Julián Fuks. Den finnes nå på engelsk.

PRISBELØNNET ITALIENSK
La oss begynne med den italienske: Arminuta er en prisbelønnet roman, som lanseres på norsk nå i april. Som alle andre bøker i fra „andre“ språkområder enn engelsk står den i fare for å gå under radaren til mange. Det er i så fall veldig synd, for dette er en pageturner du har vanskelig for å legge fra deg.

RETURNERT TIL SIN BIOLOGISKE FAMILIE
Donatella di Petrantonio forteller i denne boken historien om Arminuta (L’arminuta), „den returnerte“. Den 13-årige jeg-personen i boka, har nesten hele sitt liv bodd hos en fosterfamilie. Uten forvarsel og mot sin vilje får hun vite at hun skal tilbakeføres til sin biologiske familie. Vi aner etter hvert at grunnen er at fosterforeldrene ikke lenger er i stand til å ha henne, det antydes at fostermoren er blitt syk og at foreldrene skal skille lag. Tilbakeføringen er altså ikke frivillig hverken hos 13-åringen eller hos den biologiske familien hennes.

SJOKKARTET OMVELTNING
Allerede den første dagen blir et stort sjokk. Fra en beskyttet tilværelse hos en velstående familie ved kysten avleveres Arminuta hos en fattig og halvveis dysfunksjonell familie i en liten landsby i innlandet. Ingen, selv ikke foreldrene, tar noe særlig notis av hennne, utover et likegyldig „så der er du?“

UØNSKET PÅ DET NYE STEDET
Deretter følger vi Arminutas nye liv som uønsket på et sted hun heller ikke selv ønsker å være. Foreldrene er likegyldige og synes hun er håpløs, de to eldre brødrene utgjør en fysisk og seksuell trusel. På skolen blir hun mobbet fordi hun er annerledes. Arminuta tenker bare på å rømme tilbake. Den eneste som gir henne en slags følelse av trygghet er den nye lillesøsteren. Ingen i familien har heller noe språk for å snakke om det som skjer.

donatella og julian
Julián Fuks ble tildelt Prêmio Jabuti i 2017, samme år som Donatella di Pietrantonio vant Premio Campiello. Begges bøker er nå oversatt til språk mange nordmenn behersker, den sistnevnte er til og med nettopp lansert på norsk (Cappelen Damm).

PRISBELØNNET BRASILIANSK
Den prisbelønte, brasilianske boken jeg har lest er Julián Fuks‘ lille roman A resistência (Motstand). Den handler om en argentinsk familie fra Buenos Aires som flykter til Brasil under diktaturet. De har adoptert en liten sønn. Den adopterte sønnen får senere en lillebror og en lillesøster, begge biologiske barn av foreldrene.

Å LEVE I EKSIL
Boken tar opp et høyaktuelt tema, nemlig det å være flykting og leve i eksil. Familien har en nær relasjon til Argentina, men den relasjonen baserer seg mest på historien og fortiden. Og kulturen forsøker de å holde ved like selv om de gamle familiebåndene til gamlelandet er vage. Kanskje er det også sånn at et barn som fødes i foreldrenes eksil, det barnet vil også fortsette å være i eksil? Er kanskje eksil arvelig?

UNNGÅR TEMAER
Hovedpersonen i boken både hører til og hører ikke til. Historien fortelles av lillebroren flere år senere, i små, nesten tause bruddstykker. Erindringene er små og vage, men etter hvert forstår vi mer. Det er de bittesmå pausene, tausheten og forsøkene på å unngå temaer, som er essensen i lillebrorens erindringer, ting han ikke forstod da han var barn.

MANGLENDE TILHØRIGHET
Dette er en familie som heller ikke snakket om tingene, det var heller pinlige øyeblikk og forsøk på å dekke over når gråten steg til overflaten. De er i de små erindringene vi forstår mer: Den adopterte broren som trakk seg tilbake fra bordet før desserten, som holdt seg et stykke unna de andre rent fysisk også i situasjoner hvor det var naturlig å være nær. Å vite at man egentlig tilhører et annet sted, gjør noe med den det gjelder.

SELVBIOGRAFISK
Julián Fuks er selv av argentinsk opprinnelse, men hans familie flyktet til Brasil under diktaturet. Tittelen «motstand» kan derfor like gjerne henspille på motviljen mot å fortelle sin egen historie som bokens temaer politisk motstand, eksil og adopsjon.

Dessverre er ikke Julián Fuks’ A resistência tilgjengelig på norsk. Men du får den på  engelsk (Resistance). Boken har høstet gode kritikker og ble nylig innstilt til enda en pris, to år etter at den ble utgitt første gang.

Arminuta finnes altså på norsk, nylig utgitt på Cappelen Damm. Den er også oversatt til flere europeiske språk og overalt hvor den blir utgitt, gjør boken inntrykk. En enkel, hverdagslig fortalt historie som vekker dype følelser hos leseren.

Begge to anbefales på det sterkeste.

Bilder: Julián Fuks, CCBB; Donatella di Pietrantonio, Facebook;

Gode TV-serier akkurat nå

Våren og lysere tider er underveis. Men været innbyr fremdeles til late innekvelder foran TV-en. Siden lineær TV er i ferd med å utfase seg selv med dårlig reality, må vi ofte ty til strømmetjenestene for å finne noe som er verdt å se. Men NRK er også på hugget for tiden. Her er ti gode TV-serier i mars 2019.

UNDERCOVER
Det finnes mange thrillerserier, men Undercover (bildet øverst) er en av de beste. Opptakten er en forestående henrettelse i Louisiana, hvor den britiske advokaten Maya Cobbina har kjempet i tyve år for den dødsdømte. Henrettelsen er mislykket på alle måter og Maya drar hjem til Storbritannia. Hovedhandlingen foregår i London, hvor hun har mann og barn. Tilsynelatende er alt vellykket og Maya er kandidat til å overta som ny riksadvokat mens lykken blomstrer i familien. Allerede i første episode får vi vite at ektemannen Nicholas Johnson (Adrian Lester) er den som har mest å skjule og at hele livet deres har vært bygget på en løgn.

Undercover klarer å trekke opp sammenhenger mellom rasemotsetninger, justismord, korrupsjon i politiet og skitten politikk gjennom de siste årene. Handlingen strekkes noen ganger litt vel langt, men dette er spennende til tusen. Serien bæres oppe av gode skuespillere og et uforutsigbart handlingsforløp, hvor de fleste hovedpersonene er både gode og onde på samme tid. Anbefales. NRK.

INFORMER
Enda en nervepirrende serie med handling fra London er Informer. Serien handler om Raza, en halvkriminell pakistaner som blir tvunget til å være informant for anti-terrorpolitiet. Dette er en serie som tar opp aktuelle temaer som tilhørighet, radikalisering og rasisme. Midt oppe i det hele står et korrupt politi som ikke skyr noen midler for å nå sine mål. NRK.

Black Earth Rising
Vi blir aldri ferdig med folkemordet i Rwanda. Men hva skjer når du oppdager at du ikke er den du trodde du var? Gode skuespillere bidrar mye til at Black Earth Rising er en av de mest intense seriene du kan gi deg i kast med.

BLACK EARTH RISING
Dette er en serie som har handling delvis fra London, delvis fra Rwanda. Hovedpersonen er Kate Ashby, markant spilt av Michaela Cole, som arbeider som etterforsker. Kate er adoptert fra Rwanda av engelske Eve, som har viet livet sitt til å rettsforfølge afrikanske milits-ledere. I løpet av et par episoder skjer det et dramatisk vendepunkt som tar oss med til Rwandas nære og skrekkelige historie. Kates liv blir snudd på hodet. Dette er en av senvinterens mest intense serieopplevelser. Netflix.

THE WIDOW
Hvis du er interessert i Afrikas moderne blodige historie, men ikke orker å investere så mye hjernekapasitet som du må med Black Earth Rising, kan kanskje The Widow være noe for deg. Denne serien starter lovende, men utvikler seg til å bli ganske forutsigbar. Kate Beckinsale i rollen som enken Georgia er imidlertid med på å løfte dette til ganske god underholdning likevel. Vi snakker borgerkrig i Kongo, flykrasj og hemmelig fortid. Det er utrolig hvor mange serier som handler om undercover nå for tiden. The Widow er grei tidtrøyte du binger på en regntung søndag. Amazon Prime.

ófærð_2-1546264492
Hvis du vil ha mer av den bamse-aktige politisjefen Andri i Innesperret, så dukker skuespilleren Ólafur Darri Ólafsson  opp i The Widow også, som blind og karismatisk isldending.

INNESPERRET
Det er utrolig at et lite land som Island klarte å lage denne serien. Dette er fortettet krim fra nedsnødde småsteder, hvor alle innbyggerne ser ut til å sitte på en tragisk familiehemmelighet. Sånt blir det gode fortellinger av, ispedd moderne problemstillinger som miljøvern, kraftutbygging, innvandring, homofili og incest. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle bli så intenst opptatt av etterforskningen til disse innadvendte anti-heltene i det islandske politiet. To sesonger så langt og vi vil bare ha mer. NRK. 

Mange har sikkert hygget seg med de mange gode tyske seriene på NRK det siste året. Kudamm, Das Boot og Babylon Berlin. Svært gode serier med historisk tilsnitt. Og nå Gladbeck også.  Jeg har likevel valgt meg ut et par andre tyskere i denne actionpregede oversikten. Berlin konkurrerer nå tydeligvis med London og New York om ha det mest hardkokte undergrunnsmiljøet på film. Tyskerne er blitt gode på kommersielle spenningsserier.

4 BLOCKS
Den tyske serien Vier Blocks er en av de nyeste på Amazon Prime. Her foregår handlingen i Berlins kriminelle undergrunnsmiljø, hvor arabiske storfamilier styrer spillesjapper, sexklubber og dophandel. Og også her er det et undercover-element: Vince er politimannen som har infiltrert det kriminelle miljøet i mange år og av og til glemmer hvilken side han står på. Dette er en skikkelig spennende, brutal serie med gode skuespillere og rask handling fra bydelen Neukölln, helt fritt for turistattraksjoner. Amazon Prime.

quotDogs-of-Berlinquot-on-Netflix-This-is-Season-2-640x330

Dogs of Berlin gir oss et innblikk i livet til Berlins underklasser. Erol Birkan og Kurt Grimmer infiltrerer kriminelle miljøer for å komme dophandelen til livs. I motsetning til amerikanske serier viser tyskerne skyggesidene uten sminke og filter.  

DOGS OF BERLIN
En tysk serie som har gått litt under radaren er Dogs of Berlin på Netflix. Serien starter med mordet på den tyrkisk-tyske fotballstjernen Orkan Edem. Vår helter i serien er politimennene Erol Birkan og Kurt Grimmer som sammen får i oppdrag å infiltrere Berlins underverden. De har begge sine problemer å slite med: Erol er homse og derfor på kant med sin tyrkiske familie og de muslimske verdiene, Kurt har levd fem år som undercover blant nynazister og er sterkt preget av det. Det umake paret blir nødt til å forene krefter for å bekjempe den felles fienden. Netflix.

1144017-0-q80
Relu Oncescu er en god familiefar og kjører taxi i Bucuresti, Ingen mistenker ham for å være pengeinnkrever på fritiden, med en særdeles brutal fremferd. UMBRE finner du på HBO hvis du søker litt.

UMBRE
Man må lete litt for å finne frem til den rumenske serien Umbre på HBO. Men denne spennende saken i tre sesonger er vel verdt å bruke tid på. Noen kritikere har kalt serien en rumensk Breaking Bad, noe som er litt misvisende selv om begge seriene har brutaliteten til felles. Umbre (som betyr skygge) er heller en slags rumensk Undercover. Relu Oncescu er en god familiefar og kjører taxi i Bucuresti, Ingen mistenker ham for å være pengeinnkrever på fritiden, med en særdeles brutal fremferd. Å true med elektrosjokk eller å brekke fingre på ofrene er ikke fremmed for ham, Men da Relu kommer i skade for å drepe en mann, blir han trukket dypere ned i underverdenen uten utsikter til å komme ut av den igjen.  Romania har alltid laget gode kinofilmer, nå flesker de til med en god TV-serie også. Men jeg falt litt av i sesong 3. HBO.

SPARTA
Sparta er en russisk TV-serie. Den store kulturnasjonen i øst lager selvsagt mange TV-serier vi aldri får se her i Norge. Men nå har Netflix kjøpt seks russiske serier, som en begynnelse. Jeg har funnet frem til én av dem, Sparta. Når russerne først gjør noe, blir det mer moderne og mer estetisk enn mye annet. Sparta foregår i St. Petersburg og på internett samtidig, Det starter med at en ung kvinnelig lærer kaster seg ut av vinduet på skolen hvor hun underviser. Dødsfallet krever intens politietterforskning og den lokale etterforskeren som blir satt på saken blir trukket inn i en verden som ligger et sted mellom elevenes virkelige liv og det avanserte videospillet Sparta, som skolen har benyttet i undervisningen. En slags sci-fi versjon av 13 Reasons Why, kanskje. Netflix.

0debc5b29292e1839661d66bba7daa16
Спарта – Sparta – er en russisk spenningserie på Netflix. En kvinnelig lærer kaster seg ut av vinduet på skolen der hun arbeider. Var det selvmord eller drap? Etterforskeren som settes på saken vikles raskt inn i skolens indre liv, som delvis består av et dataspill.

THE ROMANOFFS
Og mens vi befinner oss i Russland, kan vi ta med denne amerikanske serien. The Romanoffs er kanskje noe av det aller beste som har gått på TV. Den handler om etterkommerne fra den nesten utryddede Romanov-familien. Det hele fortalt i enkeltepisoder uten sammenheng med hverandre, på samme måte som romanovene nå er spredd for alle vinder. Knakende god. Uavhengige episoder, som sagt. Du kan gjerne begynne med det amerikanske ekteparet som drar til Vladivostok for å adoptere et barn. Russland, altså! Amazon Prime.

the-romanoffs-s1e7-2
I episode 7 av The Romanoffs kommer det amerikanske ekteparet til barnehjemmet i Vladivostok for å hente sin adoptivdatter. Men ikke alt går etter planen.

 

 

Filmen 678 Kairo – #metoo på arabisk

Denne filmomtalen skrev jeg i 2014. men den er nok dessverre fremdeles like aktuell. 

Det finnes visstnok utallige navn på penis og vagina i det arabiske språket. Du skulle tro at det eneste problemet ville være å finne ut hvilket ord du skulle bruke. Vel, her gjelder det å tro om igjen. Problemet er at folk ikke bruker noen av dem. Så lite brukt er de at de fleste av disse ordene nå er blitt foreldet.

Til tross for dette sier statistikken at araberlandene innehar rekorden for sex-søk på internett. Så når ingen ser på, surfer arabiske menn på vestlige pornosider og masturberer vekk sine frustrasjoner.

Nei, det er selvfølgelig ikke jeg som sier dette. Det hadde jeg aldri tort. Disse opplysningen står i det Beirut-baserte tidsskriftet Dazed & Confused, som drives av den libanesiske forfatterinnen Joumana Haddad. Hun har også skrevet boken «Superman is an Arab». Både tidsskriftet og boken har vakt oppstandelse, typisk nok fordi de har oppstått i et arabisk land.

Men dette understøtter vel den motviljen jeg føler på når jeg blir konfrontert med muslimsk og arabisk kultur. Selvsensuren jeg automatisk skrur på. Den måpende forbauselsen jeg må skjule når jeg ser at mine nye landsmenn ikke noensinne opptrer samlet mot noe hvis det ikke er karikaturtegninger. Jeg har vanskelig for å skjønne det, men tenker at de også sensurerer seg selv slik jeg gjør. Min løsning har vært at jeg hopper over den delen av verden, det kan jo ikke de som kommer derfra. Det skremmer meg, slik det skremmer meg å se folk bli skremt av sine egne. Spesielt skremmer kvinnesynet meg.

Det er mye fælt i andre deler av verden også. Men det er en påfallende forskjell mellom bildene fra Kiev og bildene fra Kairo i 2014. I Kiev er folk, kvinner og menn om hverandre, sinte. I Kairo er mennene sinte. Jeg har riktignok sett noen kvinner, men de er ikke i fokus annet enn når nordiske fjernsynskanaler intervjuer dem eller de blir antastet seksuelt av en gruppe menn midt under demonstrasjonen. Jeg overdriver ikke. En av dem som fikk føle det egyptiske mannssamfunnet bokstavelig talt på kroppen var den sørafrikanske reporteren Lara Logan, som ble angrepet, avkledd og voldtatt med hendene av to hundre opphissede demonstranter på Tahir-plassen i 2011.

Og det er her den egyptiske filmen 678 Kairo kommer inn i bildet. Dette er filmskaperen Mohamed Diabs foreløpig eneste film. Den handler om seksuell trakassering av kvinner i Egypt. Fordi den er laget I Egypt har den selvsagt blitt omdiskutert til tusen og er selvsagt prisbelønnet i Vesten.  I filmen møter vi tre kvinner fra ulike lag av befolkningen. Den sterkeste historien er kanskje den som arbeiderkvinnen Fayza møter hver dag på den overfylte bussen. Menn stiller seg bak henne og gnisser seg inn til kroppen hennes, ja, nærmest presser seg inn i henne. Sier hun noe, blir det skandale og hun selv blir sittende med skammen. Et lite triks er en sitron som mennene legger i lommen. Sitronen kan brukes som en unnskyldning («det var sitronen hun kjente») eller som en innledende manøver («hvis hun ikke gjør anskrik, er det fritt frem for mer»). Skal vi tro filmen, så tar egyptiske menn en tur på bussen hvis de kjeder seg. Filmen tar en ny – og etter min mening positiv – vending da Fayza skaffer seg et stikkvåpen.

Britt Sørensen i Bergens Tidende var en av dem som gav filmen god kritikk: Skarpt, innsiktsfullt og uredd, men ikke uten humor, peker den på undertrykkende kulturer og strukturer i et gjennompatriarkalsk samfunn. Samtidig belyses og kommenteres andre, supplerende og utdypende faktorer, som de store klasseforskjellene, og forholdet mellom sekulære og troende.

Hos meg satte denne filmen seg i ryggmargen. Slik som overgrepet på Lara Logan.

 

Vuggesang som holder deg våken

«Vuggesang» (Chanson douce) er tittelen på Leïla Slimanis roman, Goncourt-vinner og en av de største bestselgerne i Frankrike noensinne. Den ble nylig utgitt på norsk og fikk en flying start med sekser på terningen i VG.

«Babyen er død. Det tok bare noen få sekunder.»

Allerede etter den første linjen i romanen er vi fjetret. «Vuggesang» er spennende som en thriller. Vi tror først at vi har å gjøre med en litterær av versjon av «Hånden som rører vuggen», suksessfilmen med Rebecca De Mornay i hovedrollen. Temaet er det samme, men «Vuggesang» viser seg å være så mye mer. Det er en sjokkerende bok, som tar for seg klasseforskjeller, rasemotsetninger og morsrollen i et høytstående samfunn som er i ferd med å bli destruktivt.

Ekteparet Myriam og Paul ønsker å skape seg et perfekt liv. Men de har havnet i tidsklemma. Da den middelaldrende, Mary Poppins-aktige barnepiken Louise kommer inn i familien, faller alt på plass. Louise passer barna, holder huset i perfekt stand og blir raskt helt uunnværlig for den lille familien. Det Myriam og Paul ikke aner noe om er de mørke sidene og den grenseløse sårbarheten til denne kvinnen som de har betrodd barna sine til. Helt til tragedien en dag rammer.

«En sosial tragedie til å miste pusten av – forstyrrende, men også til å lære av.» La Croix

Guilty
Avisomtalene var mange da den britiske au pair-piken Louise Woodward ble dømt for drapet på en åtte måneder gammel baby i Boston i 1997. Hovedpersonen i «Vuggesang» har fått navnet Louise etter denne hendelsen.

Hovedpersonen i romanen heter Louise, som en referanse til Louise Woodward, den britiske au pairen som ble dømt til livstid for å ha drept en åtte måneder gammel baby i Boston. Dommen ble senere omgjort. Dette skjedde i 1997 og avisene, også de norske, var fulle av stoff om saken i en periode.

Leïla Slimani forteller dette i et intervju i The New Yorker. Her kommer det også frem at forsvaret av Louise Woodward delvis ble bygget opp rundt et angrep på babyens foreldre. Hvis de ikke ville at noe skulle hende med barnet deres, burde de ha tatt seg av det selv og ikke overlatt det til andre.

Leïla Slimani mener en slik argumentasjon er ekstremt grusom. Den kan i sin ytterste konsekvens også brukes som et pressmiddel for å holde kvinner hjemme med barna. Vi vil ikke ha et samfunn hvor det å overlate barn til andre skal ses på som noe dårlig. Det finnes neppe noe som heter perfekt barneomsorg. – Jeg mener at forholdet mellom foreldre og en barnepasser er fullt av mangler, sier Leïla Slimani, – akkurat slik forholdet mellom barnet og dets foreldre er det. Det finnes ingen bruksanvisning. Man begår feil hele tiden.

«Vuggesang» er altså noe mer enn en thriller. Boken avdekker lag for lag og setter søkelyset på betenkelige sider ved vårt vestlige samfunn. I tillegg er den skrevet i et bevegende språk. Det var disse tingene som gjorde at den ble belønnet med den svært prestisjetunge Prix Goncourt i 2016.

Boken er oversatt til norsk av Thomas Lundbo.

Bildet av forfatteren øverst: Wikipedia Commons

Vi er her for å dra et annet sted. Geoff Dyer

Geoff Dyer og hans kone drar til Svalbard for å oppleve Nordlyset. Men hovedattraksjonen uteblir. Det eneste de sitter igjen med er minnene om et mørkt, kaldt og dyrt Norge. Og gneldringen fra hundespannet. Geoff Dyer gjør det å kjede seg til et gjennomgangstema i essaysamlingen Vi er her for å dra et annet sted, nylig utgitt på Flamme forlag.

LEDENDE ESSAYIST
Geoff Dyer er en av de absolutt ledende engelskspråklige essayistene. Han er kjent for å viske ut skillene mellom romanen og essayet. Helt siden debuten i 1987 har Dyer gått fram og tilbake mellom sjangrene. Man kan kanskje si at Geoff Dyer er en egen sjanger i seg selv.

REISEESSAY
Vi er her for å dra et annet sted består av essay som Geoff Dyer skrev mellom 2003 og 2016. De fleste av dem handler om reiser. Men aller mest den reisen som skjer inne i hodet ditt når du er på reise. De mange intellektuelle tankesprangene gjør det å lese Geoff Dyer til en uforutsigbar opplevelse.

«Vi er her for å samle uinnløselige mengder med flydistanse og bonuspoeng. Vi er her for å lide av grusom desorientering og jetlag. Vi er her for å ønske at maten var bedre og for å bli plaget av heteutslett. Vi er her for å kjede oss til døde og deretter lure på hvordan det var mulig å kjede seg sånn. Vi er her for å feste setebeltene, slå opp bordene og passe på å rette opp stolryggene før avgang og landing. Vi er her for å dra et annet sted.»

I GAUGINS FOTSPOR
Mange av reisene Geoff Dyer foretar er i det ytre sett mislykkede. Særlig der hvor han har en bestemt målsetning. Historien om Tahiti er kanskje den mest kjente og omtalte. Dyer reiser på et forskningsstipendium til Tahiti og Hiva Oa for å gå i Gaugins fotspor. Det går ikke etter planen og Dyer ender med å beskrive alt som er galt med Tahiti, den kommersielle utbyggingen, innbyggernes fedme (de stirret på oss fra dypet av valkene sine) og de absurde prisene. Til og med naturen får gjennomgå. Aldri har Dyer gledet seg mer til at en reise skal ta slutt – kanskje bortsett fra én gang.

JAKTEN PÅ NORDLYSET
Geoff Dyer og hans kone drar til Svalbard for å oppleve nordlyset, med mellomlanding i Oslo. Det er midt på vinteren og det sarte ekteparet fra London mistrives i Norge fra første stund. Verre blir det da nordlyset uteblir, den eneste grunnen til å befinne seg her oppe i isødet. Det man sitter igjen med av minner er mørket og kulden, de høye prisene i Oslo og lyden av gneldrende hundespann i Longyearbyen. Ekteparet bestemmer seg for ikke å gå ut den siste dagen i Norge, de teller minuttene til hjemreisen.

«Jeg vet ikke om noen forfatter som er morsommere enn Dyer når han er på sitt mest britisk syrlige og sureste.» Erika Fatland, Aftenposten

dyer collage
VI ER HER FOR Å DRA ET ANNET STED er reisessays Geoff Dyer skrev mellom 2003 og 2016. Her får vi blant annet lese om pilegrimsreiser som ikke svarte til forventningene.

HAR DU SELV HATT EN MISLYKKET REISE?
Jeg griper meg selv i å tenke på om jeg selv har opplevd noe slikt, men kommer ikke på noen reiser som er like mislykket. Kanskje min første dag i Brasília på 80-tallet, da av oss var forberedt på hvor løsrevet denne hovedstaden er fra det fantastiske landet den er laget for. Eller Casablanca, da vi feiret med champagne mens flyvertinnen på Air France smekket igjen døren før avgang til Paris. Og ja, muligens rottene i Jakarta. Men aldri har jeg følt at en reise har vært direkte bortkastet. Har du? Har du reist noe sted hvor du har hatt lyst til å skjelle ut alt og alle? Og følt at turen var mislykket også etter at du kom hjem? Og er det kanskje sånn at det er disse reisene du husker best?

VIL VÆRE ET ANNET STED
Som forfatter er Geoff Dyer er mest opptatt av de pilegrimsreisene som ikke svarer til forventningene. Det gjelder de fleste reisene han foretar, kanskje fordi Dyer hele tiden er opptatt av å være et annet sted enn der han befinner seg. Men noen steder lever opp til forventningene og gir ham energi. Et slikt sted er Los Angeles. Her har han til og med bosatt seg.

DYRKER KJEDSOMHETEN
Det kan ta litt tid å venne seg til Geoff Dyers stil og tone. Han er noe så sjeldent som en uengasjert reisende, uinteressert i og uforberedt på de stedene han drar til. Han dveler ved kjedsomheten underveis og skildrer den med tørr humor og fra et sterkt subjektivt ståsted. Det handler mye om kjedsomhet, men for leseren oppstår det ikke et eneste kjedelig øyeblikk.

Bildet øverst: Wikipedia Commons

 

Serotonin i bokform. Michel Houellebecqs nye roman

l'Express Skjermbilde
Vanvittige 320 000 er førsteopplaget på Michel Houellebecqs nye roman, som var et fenomen allerede før den ble utgitt. Men hvordan er egentlig den nye Houellebecq? spør nyhetsmagasinet L’Express.

Michel Houellebecq er en av Frankrikes mest klarsynte forfattere. Han har denne vinteren lansert en ny roman. En bok som er forhåndsbestemt til å bli en internasjonal bestselger. Den norske versjonen av «Serotonin» er oversatt av Tom Lotherington og ble utgitt på Cappelen Damm denne måneden.

«Sérotonine er en konsentrert buljongterning av mye av det Houellebecq har puslet med de siste femogtyve årene.» Erlend Loe, Aftenposten

ROMAN PÅ ANTIDEPRESSIVA
Serotonin er et signalstoff i hjernen som påvirker kroppstemperatur, humør, søvn, appetitt og seksuelle drifter. Da kan man forstå at mangel på naturlig serotonin også har en sammenheng med depresjon. Antidepressiva er det eneste som gjør til­værelsen til å bære i Michel Houellebecqs roman. Samtidig er bivirkningene manglende seksualdrift og en sterk følelse av avmakt.

DEPRESSIV AGRONOM
I Michel Houellebecqs nye bok møter vi den depressive agronomen Florent-Claude Labrouste. Mannen med det latterlige, feminine fornavnet er ansatt i det franske landbruksdepartementet og har i det ytre et vellykket liv. Han tjener godt, bor i et høyt tårn med utsikt over Seinen og har en ung japansk kjæreste.

LITE Å GLEDE SEG OVER
Florent-Claude tilhører den privilegerte gruppen av hvite middelaldrende menn som har kommet i mål. Men vel fremme ved målet er han blitt desillusjonert og selvsentrert. Verden lever ikke opp til hans forventninger. Innerst inne opplever han seg som mislykket. I Florent-Claudes verden det lite å glede seg over, om i det hele tatt noe.

STERKE BIVIRKNINGER
Allerede før romanen starter har Florent-Claude gitt opp. Det eneste som holder ham bundet til masten er stadig høyere doser av den antidepressive medisinen Captorix – med alle de sterke bivirkningene som er beskrevet over.

TAP AV SEKSUALDRIFTEN
Spesielt sårt er tapet av seksualdriften, den har vel egentlig dekket over mye av det som er vondt og leit hos hovedpersonene i alle Michel Houellebecqs bøker. Florent-Claude har ikke lenger denne ventilen. Da dukker tanken på den ekte kjærligheten opp. Enda en del av livet som aldri ble som den burde.

«Sérotonine marque le retour de Michel Houellebecq à la littérature» . Son nouveau livre, entre angoisse et ironie, abandonne la polémique et laisse place à la possibilité de l’amour. LE MONDE

Mottagelsen av Serotonin har vært overveldende. Med et førsteopplag på 320.000 snakker vi om et fenomen. Selv norske anmeldere har mobilisert sjeldne franskkunnskaper for å kunne være først ute med omtalene. Ingen er negative eller likegyldige – selv om innfallsvinkler og tolkninger kan sprike. Le Monde (sitat over) mener at romanen markerer Houellebecqs tilbakevending til det litterære og at boken åpner opp for kjærligheten.

DRØMMEN OM KJÆRLIGHETEN
Tankene og drømmene går stadig oftere tilbake til tidligere kjærester, men aller mest til Camille, som gjorde slutt med ham etter en «bagatellmessig utroskap» fra hans side. I ettertankens rus glir Camille over til å bli hans livs store kjærlighet – en kjærlighet han etter hvert blir villig til å gå over lik for å vinne tilbake. Jakten på fortidens Camille blir et gjennomgangstema i Serotonin.

«Etter å ha lese Michel Houellebecqs siste roman, « Serotonin», er det særleg det mektige synet av rasande bønder i Normandie, væpna med gevær, blant brennande bildekk og landbruksmaskiner, i klinsj med sikkerheitspoliti i skotsikre vestar bak svære skjold, som sit att på netthinna mi.» Eivind Myklebust, Klassekampen.

FORSVINNINGSNUMMER
Den ytre handlingen i Serotonin er like dramatisk som den indre. Florent-Claude går bort fra tanken om selvmord. Han bestemmer seg i stedet for å forsvinne fra livets overflate, sier opp jobben, gjør det slutt med den japanske kjæresten, pakker en veske og tar inn på et Mercure-hotell, et av de få som fremdeles har røykerom.

VERDEN SETT GJENNOM KIKKERTSIKTET
Fra forstadshotellet går ferden videre vestover, til et ruralt Frankrike få har hørt om. Dette er så langt fra Place Vendôme og Le Marais som det går an å komme. Og jo lengre ut på landet vi kommer, desto sterkere blir den politiske tonen. Samtidig blir vår hovedperson enda mer desperat målrettet på det personlige plan. Vi betrakter verden sammen med Florent-Claude gjennom kikkertsiktet. Det vi ser virker avgrenset logisk.

FEILSLÅTT LANDBRUKSPOLITIKK
Et lengre opphold under forsvinningsferden er besøket hos den gamle ungdomsvennen og adelsmannen Aymeric, som driver familiegården i Normandie. Her møter vi et Frankrike som er ødelagt av globalisering, melkekvoter og EUs liberale fellesskapspolitikk. Verden slik den var er på hell, og bøndene sliter med å møte en ny virkelighet.

PARALLELL TIL VIRKELIGHETEN
Retorikken i denne delen av romanen er til forveksling lik den Trygve Slagsvold Vedum kunne brukt. Men bøndene i Houellebecqs bok er nok mer desperate enn ulvemotstanderne i Innlandet. Utstyrt med jaktgevær, traktorer og landrovere går Aymeric og hans likesinnede til voldelig opprør. Parallellen til virkelighetens gule vester er umulig å overse.

EUROPA I KRISE
Bakteppet er ikke bare et Frankrike, men et Europa i krise. I boken får både spanjoler, rumenere og nordmenn, men spesielt nederlendere, sine pass påskrevet. Utfallene er mange og halvrasistiske. Å sette merkelapper på andre folkeslag og minoriteter er en egen sportsgren for Houellebecq. Noen ganger ler vi høyt, andre ganger blir vi ettertenksomme.

HARDE VIRKEMIDLER
Serotonin byr på hardere virkemidler enn vi er vant til, selv fra denne kanten. Michel Houellebecq overgår de fleste i skildring av politisk ukorrekthet, overgrep og destruktiv atferd – men han gjør det på en finurlig og uangripelig måte som nesten overbeviser leseren om at alt dette er legitimt og nødvendig.

PIRKER I TABUER
Houellebecq pirker også denne gangen i en rekke tabuer. Seksuelle tabuer er det kanskje ikke så mange igjen av i vårt samfunn. Men å få grumset inn med teskjeer i en litterær roman gjør likevel inntrykk. Enda voldsommere blir det når Houellebecq begir seg inn på pedofili, dyresex og drap. Men forfatteren har klart å gjøre det enkelt for seg selv: det må da være lov å beskrive i detalj hva som befinner seg på en laptop?

«Tendensene til forakt for japanere, homoseksuelle og kvinner avslører at han er ute av stand til å realisere seg selv sosialt i en virkelighet som setter nye betingelser for anerkjennelse og respekt.» Rune Lykkeberg, Klassekampen

IKKE TIL Å STOLE PÅ
Det er likevel ingen grunn til å stole blindt på fortelleren Florent-Claudes beskrivelser. Han både er sterkt neddopet og lider av tvangsforestillinger. Dessuten forteller han historien med svevende og fantasifulle sidesprang i form av hypoteser og ønsketenkning. Det er egentlig opp til leseren om hun eller han vil være med på dette eller ikke.

«Bøkene hans er steder å være hvor jeg blir holdt i hånden av en ensom stakkar, men en intelligent stakkar, en som er betraktelig smartere og mer skadet enn meg, og som fører meg rundt og peker på verden og forteller. Det er sånn jeg vil ha det.» Erlend Loe i Aftenposten

DOMMEDAGSFORTELLING
Houellebecqs romaner leses generelt som dommedagsfortellinger om den vestlige sivilisasjonen. Det er de utvilsomt også. Men bortsett fra det er det vanskelig å vite hvor vi har Michel Houellebecq. Forfatteren gjør da heller ikke noen anstrengelser for å hjelpe oss med å forstå, hverken i mumlende intervjuer eller andre steder. Lagene er flere enn vi først får øye på.

FORFØRER
Houellebecq er en dyktig forfører og fremlegger selv de sykeste tanker på en slik måte at de virker logiske. De desperate handlingene vi støter på i boken virker både tilforlatelige og uunngåelige. Og hvis du er heldig, forakter du deg selv etterpå fordi du lot deg forføre et øyeblikk.

BULJONGTERNING
Det er mye som taler for å innta en dose serotonin i bokform. Som Erlend Loe skrev i Aftenposten, er Serotonin en «buljongterning av mye av det Houelllebecq har drevet med de siste femogtyve årene». Ihuga Houellebecq-fans får (blant annet) mer av det de forventer seg, men med enda sterkere virkemidler. Nye lesere vil kunne glede seg over et nytt fantastisk litterært bekjentskap. For samfunnsbevisste nordmenn burde denne romanen være obligatorisk lesning. Og, i motsetning til hva man skulle tro, er Serotonin også ellevilt morsom. Det er sjelden jeg har ledd så mye under lesningen av en bok.