I Hamsuns fotspor. Tbilisi. Georgia 3

 

knut hamsun georgisk
Knut Hamsun har satt sterke spor etter seg i Georgia, landet hvor han mente Gud holdt til

Byen Mtsjet så vi nesten intet av. Den ligger hvor Aragva løper ut i floden Kur, er en av de eldste steder i Georgien og var før Tiflis landets hovedstad. Jeg har lest om at byen er fattig og ruiner; dens viktigste byggverk skal være en katedral fra det fjerde århundre. Her ligger Georgiens konger begravet.

Dette skriver Knut Hamsun i boken I Æventyrland. Vår store dikter, underveis i Kaukasus i 1899, var egentlig ganske uinteressert i mye der han humpet av gårde i en vogn på vei fra Vladikaukas til Tiflis, slik også Dagny Juel skulle gjøre to år senere, på vei til sitt siste hvilested.  Hamsun var dypt fascinert av Georgia og overbevist om at Gud levde i de kaukasiske skogene. Men han var mest interessert i å betrakte de georgiske bøndenes slit på åkrene, mens han tok lange tankemessige avstikkere til barndommens Nordland, Dostojevskij og Tolstoj. Knut Hamsun, og sikkert også hans Bergljot, var lei av harde trebrisker, kaukasiske vegglus og sin russiske kusk lenge før de så lysene fra Tiflis. Å se Georgias åndelige hovedstad orket de ikke, det var dessuten mørkt da de passerte stedet. Det var nok litt dumt av ham.

I følge sagnet var det på Jvari-høyden her utenfor Mtskheta at den hellige Nino plantet korset som skulle kristne Georgia. Det fortelles at Nino brukte sitt eget hår til å binde sammen de to trestykkene. Året var 337 eller der omkring. Hotellet har tryllet frem Levan til oss, en vennlig georgier som minner lite om Hamsuns gjenstridige kusk. Levan har arbeidet to år i en tyrkisk badeby og snakker engelsk, russisk og tyrkisk i tillegg til morsmålet og kjører nå turister, de få som er, til severdigheter i området. Levan forteller at den gamle hovedstaden Mtskheta fremdeles har en helt spesiell plass i georgiernes hjerter. Den gamle ruinbyen som Hamsun forteller om i 1899 og som Bradt-guiden bekrefter ennå holder stand i 2009, er nå sanert og erstattet av nye hus i gammel drakt. De fattige er borte, inn har de rike flyttet, sammen med lekre cafeer og vinbutikker.  Et bryllupspalass i glass og greske søyler opptar det sentrale torvet. Men den gamle kirken, Hamsuns katedral fra det 4. århundre, står her fortsatt. Det gjør også den «nye» store katedralen fra rundt år 1000. Sortkledde koner tigger penger ved inngangen og kongene ligger fremdeles begravet i gulvet. Faktisk er katedralen i Mtskheta også kjent for å skjule Kristi kappe, som ble brakt hit av en jøde i det 4. århundre. Katedralen huset også i en periode levningene av georgiernes legendariske dronning Tamara.

Jvari-klosteret på høyden hvor det kristne korset ble plantet i 337
Jvari-klosteret på høyden hvor det kristne korset ble plantet i 337

Vi får ikke lov av Levan til å kjøpe vinflasker i Mtskheta, de er visstnok for dyre i forhold til supermarkedet overfor hotellet vårt i Tbilisi. Vi adlyder, selv om det virker fristende etter en prøvesmaking av Rkatsiteli-druen på café KGB («They still watch you») kvelden før. I stedet spiser vi stor og god lunsj et sted på motorveien, som forøvrig holder såkalt EU-standard. Bønnestuing, grillspidd, aubergine med valnøtt-paté, brød, velsmakende øl og en limonade med ekte vanilje, en smak som krever tilvenning. Mye mat til femogtyve kroner per person. Etter det er vi klare for litt klatring i fjellene.

Vi passerer folketomme landsbyer hvor stokkroser og vindruer ennå ikke har dekket over traktorsøla og de grå husene. I Stalins fødeby Gori ligger Stalinmuseet, et begrep som jo er en severdighet i seg selv. Likevel tar vi en «hamsun» og nøyer oss med å kjøre bil forbi Stalin-statuen på torget, en av ytterst få Stalin-statuer i verden. Det henger mange arbeidsledige menn på gatehjørnene og Gori virker ikke som noen morsom by. Levan peker på veiskiltet til utbryterrepublikken Sør-Ossetia få kilometer unna og forteller at vi fint kan passere hvis vi er villig til å bestikke de russiske vaktpostene på «grensen». Vi avstår og tar i stedet til høyre i retning Uplistsiche. Som med alle stedsnavn i Georgia kan stavemåten variere, ikke så rart når alle stumme bokstaver, harkelyder og halvvokaler tas med i betraktning.

uplistsikhe
Uplistsiche – her bodde det folk fra år 1000 før Kristus

Dette området er kjent for levninger av kulturer som strekker seg tilbake til forhistorisk tid. Selv om Georgia i dag oppleves som ganske så europeisk og kristent, har flere folkeslag vært bofaste her gjennom årtusener. Uplistsiche er en av flere hulebyer i landet. Navnet betyr noe sånt som lederens eller guds by. Hulebyen er mer enn 3000 år gammel. Akkompagnert av den ulende vinden ser vi apoteket, husene og vinkjelleren. Georgia er et av de gamle vinlandene med fire hundre egne druesorter, bare så synd at Vinmonopolet har vært så lite her borte. Imponerende er restene av teatret og dronning Tamaras hall.  Dronning Tamara regjerte på 1200-tallet, i Georgias storhetstid.

Shota Rustaveli satte Georgia på litteraturens verdenskart
Shota Rustaveli satte Georgia på litteraturens verdenskart

Hennes finansminister – og samtidig landets største dikter – Shota Rustaveli har udødeliggjort dronningen i sine oder, det sies at han var lidenskapelig forelsket I henne. Muligens var det denne lidenskapen som inspirerte ham til å skrive det store verket Ridderen i tigerskinn, et storslagent epos om vennskap og kjærlighet, som både medvirket til å skape et georgisk skriftspråk og som skaffet Georgia en plass i verdenslitteraturen. I Knut Hamsuns reisebrev fra Georgia er det lite som tyder på at han brydde seg noe særlig om Rustaveli akkurat der og da, til det var han kanskje for full av den russiske litteraturen som han hadde studert i femten år før reisen.  Men dronningen har gjort inntrykk, for henne har Hamsun skrevet et helt skuespill om. Dronning Tamara ble utgitt i 1903, men har visstnok kun vært oppført én gang. Og selvsagt må vi gå ut fra at Knut Hamsun leste Shota Rustavelis diktning – han fikk blant annet Ridderen i tigerskinn i posten fra en georgisk beundrer i 1935.

Nu ser vi Tiflis langt borte, som prikker, som en særskilt verden. Ovenover byen hviler en tåke av røk. Dette er da Tiflis som så mange russiske diktere har skrevet om og hvor så meget i den russiske roman har foregått. Jeg blir et øyeblikk ganske som en ungdom og ser forundret frem og hører mitt hjerte banke.

Akkurat den følelsen kan jeg dele med Hamsun. Jeg gleder meg til enda en kveld i Tbilisi og hører hjertet banke da vi nærmer oss byen.

 

Et lite glimt av gamlebyen i Tbilisi - mange har følt en dragning mot dette stedet
Et lite glimt av gamlebyen i Tbilisi – mange har følt en dragning mot dette stedet

ANBEFALT LESNING:

Knut Hamsun: I Æventyrland. Gyldendal har laget en ebok-utgave som du får kjøpt de fleste steder. Jeg fant også en papirversjon (Bokklubbens Reisebibliotek) hos Bokkilden.

Kristin Valla: Skuddene i Tbilisi. Denne boken, som følger bohemen og kunstneren Dagny Juel fra barndommens Kongsvinger til – nettopp- skuddene i Tbilisi, ble utgitt på Kagge forlag i 2007. Du får den på tanum.no

Shota Rustaveli: The Knight in the Panther’s Skin (på engelsk) får du også kjøpt på tanum.no

Døden i Tiflis. Tbilisi, Georgia 2

Konturene av Tbilisi kommer gradvis til syne, en blendende bergstad av trehus og matte kirker. Dagny bøyer seg frem og betrakter byen bak en støvete gardin. Hun ser menn i folkedrakt og soldater med lange sabler, hester som halvsover i skyggen av akasier med fluer virrende omkring den sitrende pelsen. Fremmede lukter siver ut fra salgsbodene, hvor selgerne sitter med skjeve øyne og en fargerik turban om hodet. Kirker og moskeer ligger side om side, prydet med marmorskulpturer og nitid mosaikk.

kristin vallaDagny Juel var bare 33 år da hun ble skutt av sin polske elsker i Tbilisi. Den gangen, året var 1901, het byen Tiflis og var en del av det russiske imperiet. Dagny Juel var legedatteren fra Kongsvinger som ble bohem i kretsen rundt Edvard Munch, August Strindberg og Sigbjørn Obstfelder. Hun beveget seg etter hvert østover og nedover i Europa, Stockholm, Berlin og Krakow. Hun giftet seg med den polske forfatteren Stanislaw Przybyszewski  og fikk to barn. Men ekteskapet var ulykkelig. Hennes triste endelikt i Tiflis har gjort Georgia kjent for mange litteraturinteresserte nordmenn. Forfatteren Kristin Valla utgav i 2006 Skuddene i Tbilisi, en bok som følger Dagny Juels spor fra barndommens Kongsvinger til gravstedet i Tbilisi.  Denne boken ble en av mine referanser til byen og sitatene i dette innlegget er også rappet fra Kristin Valla.

Dagny Juel , med sønnen Zenon og elskeren Emeryk, hadde en strabasiøs togreise fra St. Petersburg til nordsiden av Kaukasus. Deretter en enda mer humpete tur fra Vladikavkaz med hest og vogn over fjellene. Kristin Valla, i bohemens fotspor, ankom en gammel flyplass i 2006 og slet med å  like seg her, litt som Dagny Juel selv.  Men en annen forfatter, Hans Joachim Rohwer, beskriver i romanen Den hete byen (Die heisse Stadt), et Tbilisi med mye livsglede og skjulte små hverdagsgleder. Forskjellen kan ligge i at den boken kom fem år senere.  Mye i Georgia har åpenbart endret seg på svært få år. Flyplassen er nå en av de mest moderne i Europa, eller kanskje er dette Asia, få vet hvor grensen går.

Taxien er en gammel velholdt Mercedes-Benz. D-en på bakvinduet er fremdeles intakt og sjåføren heter Mikhail, det samme som presidenten. Han har spart i årevis til denne bilen, nå sparer han til å komme seg ut av Georgia for godt. Barry White synger I’ve Got So Much to Give der vi suser langs George Bush Aveny fra flyplassen og innover mot byen. I det sene nattemørket, det skal snart lysne, er broer og store bygninger pyntet med kreativ lyssetting i alle farger.  I sentrum utgjør de berømte trebalkongene en orgie av rosa, turkise og gule lys. Fasadebelysningen briljerer på de gedigne 1800-tallbygningene. Den forgylte bronsestatuen av St. Georg lyser over Uavhengighetsplassen. Georgias energikrise gjelder tydeligvis ikke her. Byen er alt vi ikke var forberedt på. Tbilisi er en åpenbaring og lever opp til ryktet mange henførte besøkende har gitt den. Andre som har vært her skjønner ingenting av slike beskrivelser. Også  inntrykket mitt blir mørkere oppe i bakken der det lille hotellet ligger, men lysner igjen innendørs. Rommet mitt er en gjenskapning av en gammel herskapsleilighet. Gjennom vinduet, på den andre siden av gaten ser jeg en dame i rosa nylon-tunika som står og røyker. Det er ennå ikke så mange kunder i den lille butikken hennes, kanskje kommer det heller ingen.

Wojciech Weiss. Dagny Juel Przybyszewska (1899)
Wojciech Weiss. Dagny Juel Przybyszewska (1899)

I et værelse i Tiflis sitter Dagny Juel og halvsover. Hun er kledd i svart, kroppen hennes hviler i en rød lenestol. Også håret hennes er rødt, men en annen nyanse enn stolen. Den er skarlagensfarget, trukket i fløyel, en del av værelsets kostbare møblement. Her finnes tallrike tegn på overflod: et frokostbrett med halvspist assortiment, kjoler med fransk snitt, ekstravagante tapeter, en stellekommode med utsøkte toalettartikler. Kvinnen er elegant, og likevel blottstiller påkledningen en viss mangel på kraft. For mange løse knapper. For mange hårlokker på avveie. Hun sitter med hodet mot vinduet, lyset faller inn og slår seg til ro ved føttene hennes, som en katt. Gjennom de halvåpne vinduene er Kaukasus-fjellene synlige. 

Rustaveli-avenyen, oppkalt etter Georgias store dikter Shota Rustaveli, skal både vi og bena våre bli godt kjent med etter hvert. Den er rundt to kilometer lang og føles mye større. En oppvisning i russisk klassisisme fra 1800-tallet. Med pågående muslimske naboer valgte Georgia motvillig beskyttelse hos Russland, de hadde i hvert fall samme religion. Dette gjør at Georgia i dag fremstår som mindre fremmedartet enn andre land i denne regionen. Bakenfor Tyrkia, men mye mer europeisk i kultur og væremåte. Antagelig er Georgia mer europeisk i dag enn det var på Dagny Juels tid – og amerikansk. Det finnes to Marriott-hoteller i byen, de er enorme og opptar mye plass. På Marriott på avenyen var det Kristin Valla satt på Café Parnas i 2006, høygravid og lei av byen og stirret ut på menneskene, som hun syntes virket så lukkede og sure. Nå er det jeg som står utenfor og stirrer inn på gjestene på cafeen Parnas, jeg synes de ser lukkede og sure ut. Jeg tror det er så enkelt som på hvilken side av glassruten man befinner seg.  Litt lenger ned, nedenfor parken, ligger bygningen som en gang var Grand Hotel og hvor Dagny Juel bodde. På veggen henger en plakett med profilen hennes: «Norwegian Dagny Juel Przybyszewska died here on 5.06.1901» Litt lenger bort er det gamle Hotel London, også det nedlagt, hvor en annen plakett forteller at her bodde Hamsun to år før Dagny Juel. Mer om det senere.

Presidentpalasset og det nye teatret
Presidentpalasset og det nye teatret

Sentrum av Tbilisi våkner til liv. Det er folk i gatene, de tyter ut av metroen så tidlig på morgenen. Ja, Tbilisi har metro. Og det er flotte blomster i parkene. I en minibank tar vi  ut pene lari-sedler med historiske motiver. Følelsen av trygghet og disiplin er høy, slik den ofte er i de tidligere sovjetrepublikkene. Så er det likevel noen detaljer som tyder på at det ikke er like godt stell på alt. Noen av de store flotte bygningene står tomme. Det er mange trendy cafeer, men få folk på dem. Det er klesbutikker, men kun i den dyreste klassen, som Dior og Trussardi. For å finne vanlige klær må du til små shoppingsentra i utkanten av byen. Og titter man inn i smug og bakgårder, er husene på vei til å falle sammen. Den flotte gamlebyen har de derfor valgt å gjenoppbygge  fra grunnen av fordi restene neppe kan reddes. Mellom alle de eldgamle kirkene blir Tbilisi nyere og finere for hver dag.  På den andre siden av elven ruver det nye presidentpalasset, en blanding av Det hvite hus og riksdagen i Berlin, bare større. En ny kabelbane fører opp til festningen og den store statuen av Mor Georgia. Italienske arkitekter har laget et nytt spektakulært teater og en fredsbro som opplyses av et sinnrikt system med lysdioder. Der Norge nøler har Georgia har tydeligvis ingenting å tape. At pengene brukes på signalbygg har nesten helt sikkert en skyggeside som vi kan ta for oss en annen gang.

Men allerede før lunsj og før vi har smakt på den fantastiske maten og vinen, har georgierne klart å få oss til å like hovedstaden deres. De snakker til og med engelsk.

 

Dette er andre artikkel fra Georgia. Neste gang – for det kommer flere – skal vi blant annet til Mtskheta og til den tiden da Georgia ble kristent, sju hundre år før Norge.

Nødlandling i Tiflis. Georgia 1

Flybytte i Riga, det nye skandinaviske flynavet for dem som skal litt lenger øst. Ut gjennom en langsom Schengen-kontroll, latvierne tar sin oppgave som Europas voktere ytterst alvorlig og hvert pass granskes ekstremt nøye. Ved utgangen til Tbilisi er noen av passasjerene døddrukne. De viser seg å være russere som har tatt feil av gaten.   For noen av oss andre skal drømmen om det forjettede Tiflis endelig gå i oppfyllelse. Tiflis, eller det mer korrekte Tbilisi, ligger i Georgia.   Det var russerne som fant på navnet Tiflis fordi de ikke klarte å uttale Tbilisi riktig. Men nå er det Tbilisi, som uttales slik det skrives – uten vokal mellom t og b…

Hamsun bodde her i 1899
Hamsun bodde her i 1899

Air Baltic-flyet er ikke fullt og jeg får plass til bøkene på setet i midten. Reiselektyren er ganske omfattende til en såpass kort tur, men jeg har lest alle bøkene minst et par ganger før. Guidebøkene fra Bradt og Trescher, Lonely Planet la jeg igjen hjemme. Knut Hamsuns I Æventyrland, den får du som ebok. Hamsun reiste her borte i 1899, og mye tyder på at han og Bergljot kranglet mye da de var i Tiflis. De bodde på Hotel London, som du ser bildet av på postkortet her. Byen var vakker og kjent for sine utskårne trebalkonger allerede da.  Men Tiflis var skjebnesvanger for mange. Jeg har med meg Kristin Vallas interessante Skuddene  i Tbilisi, hvor hun går i fotsporene til Dagny Juel. Hun, altså Dagny Juel, ikke Kristin Valla, ble skutt i Tiflis i 1901. Kristin Valla selv var høygravid da hun var i byen for seks, syv år siden og hun likte seg definitivt ikke. Alt dette burde jo være avskrekkende nok. Da har vi ikke en gang nevnt Josef Stalin, Georgias mest kjente innbygger.

Min drøm om Tiflis ble en gang vakt gjennom litteraturen.  Jeg har alltid syntes det har vært enkelt å lære språk gjennom å lese underholdningslitteratur. Enkle handlinger og mye dialog av rett på sak-typen. I min bokhylle finner du derfor en hel hyllemeter med Sidney Sheldon på portugisisk. Fortell meg dine drømmer, På den andre siden av midnatt og Arvingen – for å nevne noen. På tysk har vi Konsalik. Heinz G. Konsalik er en av de største tyske forfattersuksesser noensinne. Før han døde i 1999 hadde han lirt av seg utallige underholdningsromaner med tilknytning til den kalde krigen. Sibirsk rulett, Kjærlighet i St. Petersburg og Gull i de røde fjellene. Begegnung in Tiflis (Møte i Tiflis) er imidlertid favoritten.

Denne gjorde en gang dypt inntrykk
Denne gjorde en gang dypt inntrykk

Bettina Wolter er flyvertinne på et vesttysk fly på vei fra India til Frankfurt, da de må nødlande i Tiflis. Da hun sammen med de andre overlevende tumler seg ut av flykroppen, kommer hun på at broren Wolfgang jobber i etterretningen i Bonn, og at hun kan bli utsatt for utpressning hvis hun blir tatt av de sovjetiske myndighetene. Konsalik hatet selv sovjeterne og sørget for å sette dem i dårligst mulig lys i bøkene sine, tortur truet alltid i det fjerne. Den snarrådige Bettina napper derfor til seg noen lokale klær fra en tørkesnor og begir seg avgårde mot fjellene. Heldigvis snakker hun godt russisk. På veien blir hun stanset av en ung skogvokter og oljeingeniør. Dimitri og Bettina forelsker seg etter tre sider, og da er allerede den lokale KGB-sjefen på sporet etter henne. Hjemme hos Dimitri, som bor sammen med sin stefar Kolka Iwanowitsch, blir hun tatt godt i mot som en ny svigerdatter. Og under over alle undre, på side 62 kommer det frem at Kolka ikke er Kolka, men Karl Wolter, rømt tysk krigsfange fra sibirsk fangeleir. Du har nok gjettet det allerede, ja, han er Bettinas far.  Alt ender selvsagt godt,  med samling i  Bonn til slutt.

Den er god!
Den er god!

Det er noe med den måten Georgia, eller Grusia (Grusien) som russerne kalte stedet, blir beskrevet i boken. Menneskene, maten og livsgleden.  I Sovjet-tiden var dette stedet folk gledet seg vilt til å reise på ferie til. Her hersket ikke den samme traurigheten som ellers i det store røde riket. Her flommet vinen og livsgleden. Georgierne var kommunistverdenens italienere. Jeg husker også at for mine venner i DDR var turen til Georgia deres livs reise. Nå er det min tur til å oppleve det forjettede land. Den forhåndsbestilte flymiddagen smaker bra  – og jeg har til og med fått georgisk vin, en forsmak. Den er god.

 

Selv før vi har landet, det er to timer til Tiflis, kan jeg røpe at det kommer flere betraktninger om Georgia. Neste gang blir Dagny Juel drept.

Potemkinkulisse Дніпропетровськ. Dnipro, Ukraina

Dette innlegget er fra 2012 da Dnipro fortsatt het Dnepropetrovsk.

Februartankene mine går til befolkningen i isvindens by, Dnepropetrovsk. Det er ikke mange månedene siden  vi satt på den nyoppussede bredden av Dnepr og drakk sitronbrus. Dnepropetrovsk, liksom?

Dnepropetrovsk i den grønne årstiden

Dnepropetrovsk (russisk er hovedspråket i denne delen av landet) eller Dnipropetrovsk (ukrainsk er mest offisielt) er Ukrainas tredje største by.  Dette var et av de største forskningssentrene for utvikling av kjernefysiske våpen i sovjettiden og byen var (er) storprodusent av romfarts- og ballistiske raketter.  Byen var før en lukket by på grunn av all militærindustrien, men etter at Ukraina oppstod, slapper man mer av med akkurat sånt.  1.2 millioner mennesker bor det her, og Dnepropetrovsk er faktisk et ålreit sted å være turist noen dager, der den akkurat nå ligger frossen ved Dneprs bredder.  De rike oligarkene har pusset opp sentrum og elvebredden til å bli et utstillingsvindu for rikdom og prakt, sånn sett en potemkinkulisse for den som kommer  på besøk fra  de nedsotede områdene rundt byen. Men for en som sitter på sushirestauranten på toppen av det nye kjøpesenteret og ser ut over de glitrende lysreklamene, er byen høyst reell og et symbol på ny velstand. Nede på gaten står ungdommen med lørdagspilsen i hånden og danser til dundrende popmusikk på storskjerm. Noe inneliv er det ikke råd til, selv i februar. Rundt dem er det parkert nye modeller av Maybach og Lexus, biler vi ikke ser  i Norge.

Det var faktisk Potemkin som fant på å legge en by her i 1783. Han kalte den Jekaterinoslav som en hyllest til sin elskerinne og medregent i Russland, keiserinne Katarina den store. Det er faktisk ikke umulig at byen kan ha startet sin karriere som en potemkinkulisse. Historien forteller at da Katarina den store skulle til Krim, nettopp på slutten av 1700-tallet, for å inspisere sine nye besittelser i syd, laget Potemkin kulisser av blomstrende landsbyer langs Dneprs nokså øde bredder, for å imponere sin keiserlige elskerinne og for selv å stige i hennes aktelse.

De var sammen i Dnepropetrovsk, men sitronbrus drakk de neppe

Ingen har fortalt bedre om Potemkin og Katarina den store enn Simon Sebag Montefiore. Boken Potemkin og Katarina den store utkom på Cappelen Damm for noen år siden. Fyrst Potemkin var keiserinne Katarina den stores elsker, og ble i praksis også medhersker over det russiske imperiet. De var begge ekstraordinære personligheter: Katarina var en tysk prinsesse som ble giftet vekk i en alder av 14 år, til en russisk arving. Hun var en lidenskapelig kvinne, og med sjarm og politisk genialitet grep hun nådeløst makten og hersket over Russland i tretti år. Potemkin var en fargerik politiker, strateg og erobrer med et eksentrisk og utsvevende liv.  Ikke bare forteller Montefiore om Potemkins amorøse innsats, men gir ham også hans rettmessige plass i Russlands historie. Potemkins innsats førte til en utvidelse av imperiet. Han skapte Svartehavsflåten, erobret Krim og grunnla byene Sevastopol og Odessa. På grunn av sin arroganse, sine luksuriøse vaner og skandaløse historier ble han også hatet, men selv hans fiender var imponert av hans intelligens og kreativitet.

Nå har Potemkins utvidelse av imperiet blitt et eget land, og Katarinas kulisse er blitt til rakettbyen Dnepropetrovsk. Glitrende i all sin moderne prakt, det er nok flottere her enn i Milwaukee. Det kan også se ut som om Ukraina drømmer seg tilbake til den gamle gode keisertiden, men ikke den russiske.  Østerrike-Ungarn har på mange måter fått et nytt liv her i øst, etter at veien til Wien ble gjenåpnet i 1989. Ikke minst gjelder det hotellene. Grand Hotel Ukraina er et gammelt renovert eventyrslott og kunne ligget i Graz.

Grand Hotel Ukraina – keiserlig luksus

Jeg spiser schnitzel og salzkartoffeln  i restauranten, da et lite selskap kom inn. Det bestod av en slående vakker ung kvinne og hennes foreldre – og en fyldig amerikaner i slutten av tredveårene med høy brekestemme.  Ut fra samtalen forstod jeg at jeg var vitne til en forlovelse. Både den unge kvinnen og hennes foreldre vitnet om både klasse og kultur. Måten de snakket på, måten de spiste på, måten de oppførte seg på. Amerikaneren snakket høyt og brautende med rødkål i munnviken og dyre viner ble båret inn. Jeg husker at jeg tenkte på hvordan hun ville bli møtt i Milwaukee. Den ukrainske horen. Stakkar, hun ser mer ut som hun har doktorgrad i litteratur, ikke er hun blond en gang.

Damene er veldig blonde enkelte steder i Ukraina, de har veldig korte skjørt også enkelte steder.  Dnepropetrovsk er et sånt sted.  Selv i februar. Jeg har lest meg til at sånn må man være for å sikre fremtiden sin, da kan man spasere arm i arm med en ektemann som er langt eldre og rikere. Sikkert ikke så dumt. De yngre mennene virker både mer mafiose og upålitelige som forsørgere, sorte høyhalsede gensere, skinnjakker og bulemuskler med begynnende ølmage, der de byr sine utkårede på sitronbrus. Helt til jeg skjønte tegningen,  beundret jeg i mange år denne trangen til å ha med medbrakt sitronbrus i parken, på stranden eller som her – på kveldstur langs elvebredden. Vinden har stilnet og et par har satt seg til ved det moderne monumentet som ligner på en stor jordklode. De kysser og drikker sitronbrus. Lenger bort står en gruppe menn rundt en stor flaske sitronbrus som de har satt på bakken mellom seg.

Den nyoppussede promenaden langs elven er som skapt for sitronbrus

Måneskinn kan være så mangt. Her i Dnepropetrovsk finnes det i to varianter, enten hengende over fabrikkpipene på den andre siden av elven, eller som oppmuntrende tilskudd til – nettopp, sitronbrus. Dette ukrainske hjemmelagede brennevinet trenger sårt til en smakstilsetning. Bart smaker det som om du tar alt som er galt i Ukraina og blander det sammen på en flaske. Uskyldige nybegynnere har uttalt at brygget har en sterk bismak av både oppkast og død. Alle varianter av sitronbrus – type Urge – gjør det derfor godt på det ukrainske markedet.

Neste morgen oppdager jeg den lille skriften på billetten fra Ukraine International – the flight is operated by AeroSvit. Flyet som skjelvende lyser mot meg på flyplassen er definitivt ikke en Boeing 737, snarere noe ukjent sovjetisk. Og gammelt. En liten gardintrapp fungerer som trapp. Vi må passere koffertrommet hvor en mann holder på å binde bagasjen fast med tau. Mitt sete har sikkerhetsbelte, men ryggen kan ikke rettes opp. Før jeg har stirret fra meg på den gammelmodige kabinen med innrøkte brune gardiner, før jeg får tenkt på om jeg i det hele tatt vil dette, har jeg fått utdelt et glass chablis, døren smelles igjen, propellene surrer som iltre veps og flyvertinnen annonserer på perfekt engelsk at welcome to AeroSvit and this flight to Kiev and Odessa, we estimate to land.

Київстар. I den ukrainske hovedstaden

 

I går ble det målt 33 minus i Ukraina, det kaldeste på seks år. På motorveien inn til Kiev står det gamle frosne Lada og Opel i sidefeltet, mens pelskledde ukrainere titter hjelpeløst ned i motorrommet. 30 mennesker skal være omkommet i kulden. Det er kaldt i Kiev om vinteren.  Men i morgen er det meldt 29 kuldegrader, så det går den riktige veien.

Kiev – et lite stykke Majorstuen, bare høyere

I leilighetene i sentrum  går varmeovnene og radiatorene for fullt. Fra sjette etasje i den gamle leiegården ser du ut over noe som kan minne om Majorstuen, bare at bygningene er høyere. Lysreklamen for Київстар, (Kyivstar, Telenors berømte datterselskap) etterlater ingen tvil om hvor vi er. Jeg  klarte en gang å lure med meg noen norske venner til å leie en leilighet i Kiev. Eller Kyiv på ukrainsk, språket som prøver å være hovedspråket også for de russisktalende – riktignok uten å lykkes. Med kyriliske bokstaver ser den ukrainske hovedstaden ut som en kniv: Київ. Men når du forserer den knivskarpe vinterkulden, den medtatte inngangsdøren med vanskelig kodelås,  den sure gamle portnersken, den flassete turkise oppgangen og de to jentene som alltid står på gangen og røyker, er leiligheten en varm Ikea-drøm med stort boblebadekar. God plass for tykke amerikanere på frierferd, det er i hvert fall det jeg tenker på hver gang jeg dusjer og lurer på hvor jeg skal plassere bena mine uten å tråkke opp i noe imaginært DNA.

Kiev er en praktfull by, men best om sommeren

Litt lenger bort i gaten bor Viktor i en litt mer beskjeden leilighet. Uten boblebad, men med badekar. Viktor har pingvin i badekaret. Som den naturligste ting i verden. Pingvinen stammer fra den gang den zoologiske hagen i Kiev ikke hadde råd til å fore dyrene lenger, og derfor måtte gi dem bort. Pingvinen heter Misja og er ganske deprimert der han tøffer rundt i leiligheten til Viktor. Misja stirrer mye ut i luften.

I følge forfatteren Andrej Kurkov, som tilfeldigvis også bor i Kiev (siden Kurkov er tro mot sitt russiske morsmål, ser da byen mer ut som et nebb: Киев), er pingvinen et flokkdyr, som alltid gjør alt sammen med sine artsfrender. Hvis du isolerer en enkelt pingvin fra flokken, blir den nærmest fortapt. Akkurat som de gamle sovjetmenneskene.

Dette kan nok også ha noe med kulden å gjøre, tenker jeg, der jeg litt senere står i undergangen ned mot metroen. Kiev er som skapt til å klumpe seg sammen med andre på denne årstiden.

Kiev er en praktfull by, i hvert fall om sommeren, akkurat slik vi pleier å si om Oslo. Men der hvor vi badet i elven Dnepr (Dnipro) en glohet sommerdag, tar Viktor nå med seg pingvinen sin på isfiske i tredve februargrader.  For pingvinen ender det med isbading, men ikke for oss andre. Når vinden uler sammen med snøen på hovedavenyen Kresjatik eller her på elvebredden, er livet ikke helt fremkommelig. Hvis du skulle få problemer med å holde varmen, så bør man kanskje gjøre som de ivrige pilkerne  – skaffe seg en горілка (gorilka) til åtte kroner.

Gorilka er vodkaens sterke og slemme søster

I Kiev holder man selvsagt varmen med vodka, men det er gorilkaen, den sterke og slemme søsteren, som er ordentlig ukrainsk for meg. Jeg har liksom aldri funnet ut hva den passer best til, kanskje bortsett fra nettopp det å holde varmen. Hvis du vil gå enda mer inn i det ukrainske, kan du forsøke samohon, eller måneskinn, som er betegnelsen på  ukrainsk hjemmebrent. Du finner mange oppskrifter i ukrainske kokebøker, men det sikreste er kanskje å bli kjent med en ukrainer som kan by på sin egen. Det kan ta litt tid, dette er ikke noe utadvendt folkeferd om vinteren. Derfor er gorilka et enklere alternativ.

Utstyrt med sylteagurker og en flaske gorilka av merket Prestige forserer vi isvinden, den vanskelige kodelåsen, den sure portnersken og de to røykende jentene i oppgangen, her skal vi leke ukrainere den siste kvelden i Kiev.  På fjernsynets musikkanal svetter Svetlana Loboda og Outkast som om det var den naturligste ting i verden, her i Europas nest kaldeste land, hvor kornvakre Julia sitter i fengsel og resten av folket heller ikke har det så bra. En reklame for Kyivstar løper over skjermen. Reklamen viser masse pingviner og jeg forstår ikke helt hva det har med sms å gjøre.  Jeg legger meg i rent Blåsippa-sengetøy og tenker på hva som mon vil møte meg der lenger nede langs elven. I Dnepropetrovsk.

Menneskekjøtt på menyen. Brutal thriller fra Brasil.

På kort tid har jeg klart å bli superfan av den brasilianske thrillerforfatteren Raphael Montes. Ingen kan levere så brutale og makabre bøker som denne unge advokaten fra Rio de Janeiro. Jeg har nylig avsluttet lesingen av Montes’ siste bok, Jantar secreto – «hemmelig middag».

Noen husker kanskje Raphael Montes fra Perfekte dager, en bok som kom på norsk for rundt et år siden, utgitt på Bazar forlag. Perfekte dager handlet om medisinstudenten Téo, en einstøing som bor sammen med sin handikappede mor. Téo blir forelsket i Clarice, men den eneste måten han kan få henne på, er å kidnappe henne. Det hele utvikler seg til en brutal road movie av en thriller. Jeg fant ut at Téo og Clarice også opptrer i Jantar secreto.

collage monrtes
Raphael Montes. Hvem skulle tro at denne unge, blide advokaten kunne ha så syke tanker og skrive så besettende bøker? Foreløpig er «Perfekte dager» ute på norsk, mens «Jantar secreto» (hemmelig middag) er underveis på flere europeiske språk. Foto: Bel Pedrosa/Cappelen Damm

I «Hemmelig middag» møter vi fire unge menn fra den lille fillelandsbyen Pingo d’Àgua (vanndrypp) som drar til Rio de Janeiro for å studere. De leier en leilighet sammen på Copcabana. Det går så som så med studiene og de har alle sitt å stri med på det personlige plan. Da det viser seg at en av dem har underslått pengene til husleie i flere måneder og gjelden vokser dem over hodet, er gode råd dyre.

Siden en av dem er et kulinarisk geni på kjøkkenet, kommer de opp med ideen om å invitere til eksklusive middager på hjemmeplan, etter mønster av den internasjonale suksessen DinnerWith. De fordeler oppgavene mellom seg. De lager en eksklusiv meny. Men han som har fått i oppdrag å lage web-reklamen, sniffer litt for mye kokain og får ideen om å gjøre om kalvekjøtt til menneskekjøtt – samtidig som han hever kuvertprisen betraktelig.

De blir selvfølgelig ekskludert fra nettstedet. Men den korte tiden annonsen ligger ute får de mange påmeldinger. De fleste fra de øvre lag av befolkningen, de som kjeder seg og er på jakt etter nye opplevelser de kan skryte av. Pengene er allerede forhåndsbetalt inn på konto. Da gjenstår bare ett problem: hvordan skal de skaffe råvarene?

Etter døden er alle dyr like. Hvis kjøttet kommer ferdig pakket, dekket av gjennomsiktig plastfolie, bryr du deg ikke om det. Du bare tar det, steker det og spiser det  uten å tenke på hvor det kommer fra. Og nå står du der og sipper. Vet du hva? Den eneste forskjellen er at jeg ikke er så hyklersk som du er.

måltid
Dette smakte veldig godt da jeg spiste det på Copacabana for to år siden. Men hva om jeg hadde fått vite at det var noe annet enn det jeg trodde? Spiller det egentlig noen rolle, for bak et hvert måltid ligger vel døden? Eller?

Som i den forrige boken Perfekte dager holder Raphael Montes koken hele veien, både språklig og spenningsmessig. Dette er Quentin Tarantino i bokform. Romanen er dessuten sterkt knyttet til tiden vi lever i. Hovedpersonene kommuniserer helst via WhatsApp, reiser med Uber, ser filmer på Netflix og nynner til sanger fra Rihannas siste album.

Åstedet er bydelen Copacabana i Rio de Janeiro, men som vanlig i Raphael Montes’ bøker kunne dette like gjerne vært Manhattan, Marais eller Majorstuen – vi innser at verden er blitt lik overalt. Det som kanskje skiller Raphael Montes fra en skandinavisk krimforfatter er at han er brutalt politisk ukorrekt. Både Brasil og hele verden får gjennomgå. Det finnes overflødige mennesker overalt, gjør det ikke?

Jantar secreto foreligger foreløpig kun på originalspråket (brasiliansk portugisisk) og polsk! Mens du venter på at denne skal komme på et mer tilgjengelig språk, kan det være en god idé å lade opp med Perfekte dager av samme forfatter.  Norsk oversettelse ved Kaja Rindal Bakkejord, utgitt på Bazar forlag i fjor. Også denne boken har et språk og et driv som kan gjøre deg avhengig. I hvert fall hvis du har sans for psykopater.

LES MER OM «PERFEKTE DAGER» HER

Bildet helt øverst: Boligstrøk (Ipanema og Copacabana) i Rio de Janeiro. Våre venner, som inviterer til hemmelig middag i Raphael Montes’ bok, bor omtrent midt på bildet, noen kvartaler inn fra stranden. (Wikimedia Commons)

FORFATTERENS HJEMMESIDE

 

Slik får du visum til Russland

En liten svipptur til Moskva? Mange rygger nok tilbake ved tanken. Ikke bare på grunn av de politiske forholdene, men nok som oftest på grunn av de strenge visumreglene. De fleste land i Europa, ja til og med Hviterussland, har nå avskaffet visum for nordmenn. Men ikke Russland, nei. Her henger de gamle reglene igjen fra Sovjetunionens kalde krigsdager. Men så skulle det vise seg at det ikke så ille likevel.

Dette trenger du
Gyldig pass (som ambassaden vil beholde mens de behandler visumsøknaden)
Utfylt visumsøknad, som du printer ut
Passfoto (de har fotoautomat på Russisk visumkontor, men muligens ikke på ambassaden)
Kopi av flybillett
Invitasjon/visa support fra reisearrangør eller overnattingssted
Bevis på gyldig reiseforsikring

I praksis er det lurt å begynne i den andre enden, altså med vedleggene, før du fyller ut selve visumsøknaden.

Bestill transport
Det første du må ha er en flybillett til og fra Russland. Vi kjøpte billetter med Aeroflot på Expedia. Dernest bestilte vi tre hotellovernattinger via samme nettsted-, det var for øvrig overraskende billig. Rubelen har falt som en sten etter annekteringen av Krim. Alt ble forhåndsbetalt med kredittkort.

Du trenger en offisiell invitasjon
Noe av det som henger igjen fra Sovjetunionens glansdager er at man må ha noe som kalles visa support, en slags offisiell invitasjon fra et statlig godkjent reisearrangør i Russland. Man kan le av dette så mye man vil, men russerne tar det veldig alvorlig. Invitasjonen kan man kjøpe på nettet hvis man passer på at firmaet er blant de autoriserte. Det med å selge invitasjoner er blitt en hel industri.

Hotellet fikser gratis invitasjon
Har du bestilt overnatting som vi gjorde, vil hotellet i praksis gjøre dette helt gratis for deg. På hotellets nettside kunne vi laste opp et skjema som ble nøyaktig utfylt og mailet til hotellet. Allerede tyve minutter senere kom det svar fra Karina i hotellresepsjonen i Moskva. Jeg hadde dessverre brukt feil skjema, de hadde nå et annet som hun la ved mailen. Dermed var det bare å fylle ut alt på nytt. Men allerede samme kveld var visa support/invitasjon mottatt på mail. Vi var kommet enda et skritt videre.

Husk bevis på reiseforsikring
Det som skulle vise seg å by på størst problemer akkurat denne gangen var beviset på reiseforsikring. Tryg hadde forsikringskort som ikke viste gyldighetsperiode eller personnummer. Dette er russerne veldig opptatt av, så opptatt av det at vi måtte kjøre en ny runde. Problemet ble løst ved at forsikringsselskapet mailet oss et eget bevis, til og med delvis på russisk. I tillegg fikk russerne kopi av forsikringskortet og utskrift av hele forsikringsavtalen, noe de så ut til å være veldig fornøyd med.

Fyll ut søknadsskjemaet
Du fyller ut søknadsskjemaet som du finner på ambassadens nettsider og skriver deretter ut den ferdige søknaden på papir. Ta i tillegg med pass, passfoto, flybillett, invitasjon og forsikringsbevis til nærmeste russiske visumkontor.

Lever inn søknaden
Du kan selv velge hvilket russisk visumkontor du vil bruke i Kirkenes eller Oslo. Siden vi husket de sure menneskene og den utrivelige stemningen i kjelleren på den russiske ambassaden for noe år siden, valgte vi å gå til IFS Det russiske visumsenter på Grev Wedels Plass i Oslo. Det koster 315 kroner ekstra, men er vel verdt det. Selve visumet koster 300 kroner. Alt kan betales med bankkort på visumkontoret. Du kan bestille tid eller du kan bare troppe opp. Vi prøvde begge deler, og det var ingen stor forskjell i ventetid, i hvert fall ikke i lavsesongen.

Hyggelig på den russiske måten
Damene som jobber der – de heter alle Olga eller Anna ifølge navneskiltene – er ordknappe med glimt i øyet. De kommer til å sjekke søknaden din nøye for å se om alt er riktig før den sendes inn. Den russiske varianten av imøtekommenhet og organisering kan kreve litt tilvenning. Men når du først har lært å senke skuldrene, vil du oppleve at alt fungerer til punkt og prikke.

Det tar 10 dager
Det tar 10 dager, hverken mindre eller mer, å få vanlig turistvisum. Du kan betale mer og få hastevisum på 3 dager. Likevel må du huske på at dette tar litt tid og at det ikke bare er å slenge seg på et fly til Moskva neste dag. Det kan nok være lurt å beregne minst fire uker til planleggingsfasen og arbeidet med å få visum.

Ferdig visum
Eksakt 10 dager senere kan du hente passet ditt med det etterlengtede visumet. Russerne er ganske punktlige. Da jeg kom et kvarter etter avtalt tid, holdt en fyr på å tømme kurven med ferdige pass ut over skrivebordet bak skranken. Det var en ny Olga denne gangen, og hun ga oss beskjed om å se nøye gjennom før vi kvitterte – selv måtte hun betjene en kunde. Hun sjekket ikke at vi signerte.

Som lykkelig eier av innklebet sølvskimrende visum til Russland for tre dager kunne vi gå lettet ut i vårsolen. Eventyret kunne begynne.

Weekend i Moskva

Bildet: Det er enkelt å finne frem på metroen i Moskva – hvis du lærer deg det kyriliske alfabetet på forhånd.