Montevideo (1). Kvinnen fra Uruguay

Available also in  ENGLISH (by Google translator) PORTUGUÊS (por Google Tradutor)

Den nye romanen til Pedro Mairal, Kvinnen fra Uruguay, handler om forfatteren og familiefaren Lucas Pereyra som tar båten fra Buenos Aires til Montevideo for å hente ut sine utenlandske honorarer i dollar. Han har opprettet en uruguayansk konto for å omgå hjemlandets valutarestriksjoner. Turen over Rio de la Plata tar bare et par timer og tollkontrollen mellom de to landene er ofte overfladisk.

Nokså likt, men likevel forskjellig. Sånn opplever antagelig argentinere det når de drar på weekendtur til Uruguay. Omtrent som nordmenn i Sverige, altså. Det er denne følelsen av å befinne seg i egen  virkelighet når man besøker nabolandet, men likvel stå på siden av den, som fascinerer forfatteren Pedro Mairal. Forbauselsen over å oppdage at noe likevel er annerledes når det på overflaten fremstår som identisk.

mairal ost
Mitt første bekjentskap med Pedro Mairal skjedde en iskald kveld I Uruguay i 2017, Da med en god rødvin og en fantastisk lokal ost. Boken i midten er den som nettopp er utgitt av Cappelen Damm.

På samme måte kan hovedpersonen i romanen ligne på forfatteren selv. De er begge argentinske forfattere med en viss suksess i utlandet. Og i likhet med sin hovedperson har også Pedro Mairal konto i en uruguayansk bank. De to kan virke identiske, men er det ikke. Men såpass like at Pedro Mairal fant det nødvendig å samle hele familien I Buenos Aires til en stor lunsj, hvor han fortalte dem om boken og at “Kvinnen fra Uruguay” ikke var selvbiografisk. Hans kone satte antagelig stor pris på det.

Under dagsturen til Montevideo bestemmer han – altså Lucas Pereyra – seg for å oppsøke Magalí, kvinnen fra Uruguay, som han traff på en litteraturfestival og hadde en affære med.

Det meste av boken er en slags road movie og foregår som en indre monolog på båten, på bussen og til fots i Montevideos gater. Hovedpersonen snakker til sin kone og forklarer hva han opplever som problematisk i ekteskapet, samtidig som tankene stadig flyter over til Magalí og det de hadde sammen seksuelt. Det medfører også at denne boken er ganske erotisk.

Pereyra planlegger romanen han skal skrive om Brasil, dette overveldende nabolandet i nord som er for stort selv for et helt liv. Det kommer til å måtte bli et epos på over tusen sider. Kanskje han heller skulle skrive om noe mindre? Nøye seg med det lille livet i den parallelle virkeligheten ved navn Uruguay?

Jeg var forelsket i en kvinne og forelsket i byen hun bodde i. Og alt diktet jeg opp, eller nesten alt. En tenkt by i et naboland. I den, mer enn i virkelige gater, vandret jeg omkring.  

montevideo 5
En av gågatene i Montevideo, en by som kan minne om en søramerikansk parallell til Oslo, men som likevel ikke er det.

Jeg leste Pedro Mairals bok for første gang for to år siden, i et iskaldt Montevideo. Den er nå nettopp utgitt på norsk på Cappelen Damm, glimrende oversatt av Christian Rugstad. Kvinnen fra Uruguay er i ferd med å erobre verden, og det er ikke uten grunn. Prøv deg på den du også, Sør-Amerika er det kontinentet i verden som ligner mest på Europa. Men det er ikke helt det samme likevel.

FORTSETTELSE FØLGER: I neste artikkel om Montevideo vil jeg presentere deg for Palacio Salvo, den endeløse Avenida 18 de julio, bokhandlene og bøkene deres, byens beste egg benedict,  samt Casa Sarandi, som er stedet å bo i Montevideo.

 

Er du klar til å styre et fly?

Du har kanskje ikke tenkt på det noen gang, når du spenner deg fast i sete 16C, at du skulle bli nødt til å overta styringen av flyet? Etter å ha lest «Himmelen skal gråte blod» vil du aldri klare å slippe den tanken. Denne voldsomt spennende thrilleren tar deg med på en flytur som ender dramatisk.

Sigbjørn Moestues nyeste roman minner ganske mye om Wilbur Smiths forrykende romaner fra nåtiden. Handlingen flyr høyt og har en voldsom fremdrift. Boken er godt fundamentert i internasjonale konflikter og politiske forhold. Og så dreier det seg om Afrika.

Men Sigbjørn Moestue er mer sober enn Wilbur Smith. Han avstår fra spekulative virkemidler som perverse voldtekter, skjending av barn og avkuttede hoder på glass. Likevel er det nok effekter igjen til å gi Liam Neeson i filmen Non-Stop (bildet over) konkurranse. Det er ikke uten grunn at denne boken ble solgt til Hollywood allerede før den ble utgitt.

En flyreise er og blir et sant mareritt fra start til mål.

Etter avgang fra Gardermoen går SAS-flyvningen til Addis Abeba først etter planen. Det gir oss tid til å bli kjent med noen av passasjerene og besetningen. Norske turister på vei til eventyret. Afrikanske familier på vei til hjemlandet. En drikkfeldig mor og hennes innesluttede tenåringsdatter. To norske politimenn. En terrorist som skal returneres til Somalia. Flyvertinnen Nina med det stive smilet. Og den tydelig syke, pensjonerte spesialsoldaten Even Stubberud.

Det er først når de krysser Middelhavet at det blir turbulent. Og på Afrikas Horn blåser det opp til drama av orkans styrke, både på bakken, i luften og ikke minst inne i flyet, hvor kaprere har overtatt og satt pilotene ut av spill.

Flyet får naturlig nok problemer med styringen, men det er ikke alt. Ingen land vil ta imot flyet med den kjente terroristen på sitt territorium. Etiopisk og kenyansk flyvåpen går på vingene for å skyte dem ned. Løsningen blir å balansere flyet på selve grensen mens drivstofftankene langsomt tømmes.

collage
Det er lenge siden SAS fløy på Afrika, men i Sigbjørn Mostues nyeste thriller har selskapet en rute fra Oslo til Addis Abeba. Det skal vise seg å bli en svært turbulent flight for de 245 passasjerene.

 

I Oslo er etterretningssjefen, statsministeren og utenriksministeren virvlet inn i et diplomatisk vepsebol. Klarer de å forhandle seg frem til en akseptabel landingsplass for de hjelpeløse passasjerene? I et område hvor det ikke er særlig tryggere på bakken enn i luften? Og klarer de å lande uten pilot, men med den minst sannsynlige av alle ved spakene? Det ser ikke lyst ut for de 245 passasjerene.

«Himmelen skal gråte blod» er god, gammeldags katastrofefilm og moderne politisk thriller i bokform. Ulidelig spennende. Umulig å legge fra seg. Jeg skal selv snart ut å fly. Sånn sett er dette kanskje den verste boken jeg kunne lest akkurat nå. Men jeg satser på at Lufthansa ikke kaller meg frem til cockpit på vei over Mali.

Bildet: Liam Neeson ordner opp i filmen Non-Stop. Flykapringer har siden 1970-tallet vært et populært tema i filmer, basert på virkelige eller oppdiktede historier. Nå kommer det en lignende historie i bokform. «Himmelen skal gråte blod» av Sigbjørn Mostue er minst like spennende – og blir sannsynligvis snart også film. ( Foto: Skjermbilde fra trailer)

Jeg har lest to thrillere hittil i sommer. Den ene er «I skyggen av stråleglansen» av Jan-Erik James Knudsen (omtalt tidligere på bloggen min). Denne innholdsrike boken byr på både internasjonal politikk og dramatisk, litt komplisert handling i god språklig innpakning. For deg som vil ha litt mer direkte spenningsunderholdning kan «Himmelen skal gråte blod» (omtalt her) nok være et bedre alternativ.  

 

En spennende thriller for varme og kalde sommerdager

Jan-Erik James Knudsen? Jo, det demret for meg. Mest på grunn av det uvanlige, norsk-skotske fornavnet – han har skrevet flere bøker tidligere, og de fikk gode anmeldelser. Så da jeg snublet over den nyeste boken hans, «I skyggen av stråleglansen», bestemte jeg meg for å gi de 600 sidene en sjanse. Noen ganger er det greit å legge fjernkontrollene til side og få spenningen på papir.

«I skyggen av stråleglansen» viser seg å være en ganske så dramatisk, internasjonal thriller, med handling parallelt i Norge og i Nord-Irland. For meg som elsker Belfast – slik byen fremstår i krimserien «The Fall» – er dette midt i blinken.

Hvem som er hovedperson i denne boken er ikke så tydelig. Man skulle tro det var den unge kvinnen som ble påført alvorlig skade allerede etter få sider. Men snart kommer norsk-irske Tommy kjørende i sin Honda Civic, han har en forbindelse til den unge kvinnen som han selv ikke visste om. Og vi skal bli kjent med mange flere.

Så har vi etterforskerne Eddi og Bernhard fra Kripos, som holder på med flere saker samtidig, i et samarbeid med nordirsk og engelsk politi. Vi snakker IRA, pedofilt nettverk og flere mord. Legg så til at mange bærer på gamle hemmeligheter eller har en skjult agenda – og du som leser har et virvar av tråder å forholde deg til. At Jan-Erik James Knudsen klarer å knytte disse trådene sammen er nærmest utrolig.

jan-erik-james-knudsen-364x400
Dette er Jan-Erik James Knudsen. Han utgav et par gode krimromaner for cirka ti år siden. Nå er han tilbake i knallform. (Bilde: Liv Forlag)

Detaljene er viktige hos Jan-Erik James Knudsen, så viktige at det nok kan sette en utålmodig leser på prøve. Både antall hendelser, beskrivelser, bildebruk og persongalleri kan virke overveldende. Derfor gjelder det å lese langsomt og grundig. Hvis ikke, kan det hende du overser brikker som muligens kan bli viktige senere.

På stuebordet lå det blader og magasiner samt et par løssalgsaviser. En hvit iPhone stakk fram under en av dem. Tommys blikk falt på et askebeger midt på bordet der syv-åtte sneiper var blitt rykket ned i grå aske. En pakke Prince Mild lå ved siden av, sammen med en engangslighter i grønn plast. Det var en lett innestengt atmosfære i leiligheten. Lufta han trakk inn i lungene, kjentes daggammel.

Man vet ikke hva som kommer til å spille en rolle, men det hendte flere ganger at jeg måtte bla tilbake for å sjekke detaljene. Eller en av personene, de er nemlig mange! For å hjelpe leseren litt har Knudsen laget fire sider bakerst i boken med oversikt over persongalleriet – noe jeg først oppdaget da jeg var kommet til side 100.

Fra et annet rom hørtes nå brått et skjærende hvin. Lyden ble dempet av de tykke murveggene, men var umiskjennelig. Mannen på stolen stivnet til, ble sittende urørlig i flere lange sekunder.

Dette er en thriller som tilfredsstiller de erfarne bokleserne, de som liker grusomme forbrytelser, internasjonal politikk, intrikate problemstillinger og konfliktfylte forhold mellom mennesker. På akkurat den måten er dette «Le Bureau» i bokform. Enten faller du litt av, eller du synes det er genialt. Den ene anmeldelsen jeg har lest landet på det siste.

Dessuten: Jan-Erik James Knudsen kan skrive. Jeg ble litt andpusten av all bildebruken i begynnelsen, men jeg fant meg etter hvert til rette i forfatterens språkbilde. Antagelig fordi det er gjennomført. Dette er uansett mye bedre enn en del av den halvgode krimmen man vanligvis får servert mellom to permer.

Jan-Erik James Knudsen kan ikke bare skrive, han kan også det han skriver om. Antagelig ligger det mye research bak denne boken. Handlingen har et voldsomt driv og det skjer noe nytt i hvert kapitel. De korte kapitlene gjør det forholdsvis enkelt å orientere seg i den kompliserte (men ikke for kompliserte) handlingen. En god bok, dette.

 

 

Goliarda Sapienzas usømmelige roman

Cappelen Damm har nettopp lansert en italiensk koloss av en roman, som har alle ingrediensene for å bli en bestselger. «Gledens kunst» er det 20. århundrets mektige historie fortalt gjennom blikket til en helt usedvanlig kvinne. Også forfatteren Goliarda Sapienza (1924-1996) var en helt usedvanlig kvinne.

GOLIARDA SAPIENZA (1924-1996) ble født i Catania på Silicia. Hun var datteren til to av datidens mest kjente italienske sosialister. Etter å ha fått en svært fri oppdragelse flyttet hun 16 år gammel til Roma, der hun begynte på statens teaterhøyskole. Som foreldrene ble hun forfulgt av fascistene, og gikk inn i motstandsbevegelsen. Hun begynte å skrive skjønnlitteratur i 1950.

Sapienza skrev flere romaner, hvorav «Gledens kunst» regnes som mesterverket. Hun jobbet med boken fra 1967 til 1976, og pantsatte møbler, bilder og smykker – og begikk til og med et tyveri – for å ha penger til livets opphold. Den forble imidlertid upublisert helt til 2005.

Goliarda Sapienzas «Gledens kunst» ble skrevet over en periode på ni år, fra 1967 til 1976. Da forfatteren døde i 1996, hadde hun ikke publisert noe på ti år. Ingen italienske forlag ville ta i det som skulle bli hennes mest kjente verk, på grunn av dets «usømmelighet». Manuskriptet ble liggende i skuffen i flere tiår før det ble hentet frem og gitt ut som en «glemt klassiker» i Italia og Frankrike i 2005–2006.

I boken følger vi den sicilianske kvinnen Modesta fra hun blir født i året 1900. Med sin sterke personlighet utfordrer hun samtidens moralitet. Modesta vokser opp i fattige kår, men skjønner tidlig at hun er eslet for noe stort. Ved hjelp av ynde og intelligens greier hun å gifte seg med en aristokrat uten å gå på akkord med sine innerste verdier.

Likheten mellom forfatter og hovedperson er mange. En del kritikere har betegnet «Gledens kunst» som en dobbel selvbiografi, hvor forfatteren Goliarda gjemmer seg selv bak hovedpersonen Modesta. Uansett er denne romanen en pageturner av rang!

Oversetter er Birgit Owe Svihus.