Nødlandling i Tiflis. Georgia 1

Flybytte i Riga, det nye skandinaviske flynavet for dem som skal litt lenger øst. Ut gjennom en langsom Schengen-kontroll, latvierne tar sin oppgave som Europas voktere ytterst alvorlig og hvert pass granskes ekstremt nøye. Ved utgangen til Tbilisi er noen av passasjerene døddrukne. De viser seg å være russere som har tatt feil av gaten.   For noen av oss andre skal drømmen om det forjettede Tiflis endelig gå i oppfyllelse. Tiflis, eller det mer korrekte Tbilisi, ligger i Georgia.   Det var russerne som fant på navnet Tiflis fordi de ikke klarte å uttale Tbilisi riktig. Men nå er det Tbilisi, som uttales slik det skrives – uten vokal mellom t og b…

Hamsun bodde her i 1899
Hamsun bodde her i 1899

Air Baltic-flyet er ikke fullt og jeg får plass til bøkene på setet i midten. Reiselektyren er ganske omfattende til en såpass kort tur, men jeg har lest alle bøkene minst et par ganger før. Guidebøkene fra Bradt og Trescher, Lonely Planet la jeg igjen hjemme. Knut Hamsuns I Æventyrland, den får du som ebok. Hamsun reiste her borte i 1899, og mye tyder på at han og Bergljot kranglet mye da de var i Tiflis. De bodde på Hotel London, som du ser bildet av på postkortet her. Byen var vakker og kjent for sine utskårne trebalkonger allerede da.  Men Tiflis var skjebnesvanger for mange. Jeg har med meg Kristin Vallas interessante Skuddene  i Tbilisi, hvor hun går i fotsporene til Dagny Juel. Hun, altså Dagny Juel, ikke Kristin Valla, ble skutt i Tiflis i 1901. Kristin Valla selv var høygravid da hun var i byen for seks, syv år siden og hun likte seg definitivt ikke. Alt dette burde jo være avskrekkende nok. Da har vi ikke en gang nevnt Josef Stalin, Georgias mest kjente innbygger.

Min drøm om Tiflis ble en gang vakt gjennom litteraturen.  Jeg har alltid syntes det har vært enkelt å lære språk gjennom å lese underholdningslitteratur. Enkle handlinger og mye dialog av rett på sak-typen. I min bokhylle finner du derfor en hel hyllemeter med Sidney Sheldon på portugisisk. Fortell meg dine drømmer, På den andre siden av midnatt og Arvingen – for å nevne noen. På tysk har vi Konsalik. Heinz G. Konsalik er en av de største tyske forfattersuksesser noensinne. Før han døde i 1999 hadde han lirt av seg utallige underholdningsromaner med tilknytning til den kalde krigen. Sibirsk rulett, Kjærlighet i St. Petersburg og Gull i de røde fjellene. Begegnung in Tiflis (Møte i Tiflis) er imidlertid favoritten.

Denne gjorde en gang dypt inntrykk
Denne gjorde en gang dypt inntrykk

Bettina Wolter er flyvertinne på et vesttysk fly på vei fra India til Frankfurt, da de må nødlande i Tiflis. Da hun sammen med de andre overlevende tumler seg ut av flykroppen, kommer hun på at broren Wolfgang jobber i etterretningen i Bonn, og at hun kan bli utsatt for utpressning hvis hun blir tatt av de sovjetiske myndighetene. Konsalik hatet selv sovjeterne og sørget for å sette dem i dårligst mulig lys i bøkene sine, tortur truet alltid i det fjerne. Den snarrådige Bettina napper derfor til seg noen lokale klær fra en tørkesnor og begir seg avgårde mot fjellene. Heldigvis snakker hun godt russisk. På veien blir hun stanset av en ung skogvokter og oljeingeniør. Dimitri og Bettina forelsker seg etter tre sider, og da er allerede den lokale KGB-sjefen på sporet etter henne. Hjemme hos Dimitri, som bor sammen med sin stefar Kolka Iwanowitsch, blir hun tatt godt i mot som en ny svigerdatter. Og under over alle undre, på side 62 kommer det frem at Kolka ikke er Kolka, men Karl Wolter, rømt tysk krigsfange fra sibirsk fangeleir. Du har nok gjettet det allerede, ja, han er Bettinas far.  Alt ender selvsagt godt,  med samling i  Bonn til slutt.

Den er god!
Den er god!

Det er noe med den måten Georgia, eller Grusia (Grusien) som russerne kalte stedet, blir beskrevet i boken. Menneskene, maten og livsgleden.  I Sovjet-tiden var dette stedet folk gledet seg vilt til å reise på ferie til. Her hersket ikke den samme traurigheten som ellers i det store røde riket. Her flommet vinen og livsgleden. Georgierne var kommunistverdenens italienere. Jeg husker også at for mine venner i DDR var turen til Georgia deres livs reise. Nå er det min tur til å oppleve det forjettede land. Den forhåndsbestilte flymiddagen smaker bra  – og jeg har til og med fått georgisk vin, en forsmak. Den er god.

 

Selv før vi har landet, det er to timer til Tiflis, kan jeg røpe at det kommer flere betraktninger om Georgia. Neste gang blir Dagny Juel drept.

Potemkinkulisse Дніпропетровськ. Dnipro, Ukraina

Dette innlegget er fra 2012 da Dnipro fortsatt het Dnepropetrovsk.

Februartankene mine går til befolkningen i isvindens by, Dnepropetrovsk. Det er ikke mange månedene siden  vi satt på den nyoppussede bredden av Dnepr og drakk sitronbrus. Dnepropetrovsk, liksom?

Dnepropetrovsk i den grønne årstiden

Dnepropetrovsk (russisk er hovedspråket i denne delen av landet) eller Dnipropetrovsk (ukrainsk er mest offisielt) er Ukrainas tredje største by.  Dette var et av de største forskningssentrene for utvikling av kjernefysiske våpen i sovjettiden og byen var (er) storprodusent av romfarts- og ballistiske raketter.  Byen var før en lukket by på grunn av all militærindustrien, men etter at Ukraina oppstod, slapper man mer av med akkurat sånt.  1.2 millioner mennesker bor det her, og Dnepropetrovsk er faktisk et ålreit sted å være turist noen dager, der den akkurat nå ligger frossen ved Dneprs bredder.  De rike oligarkene har pusset opp sentrum og elvebredden til å bli et utstillingsvindu for rikdom og prakt, sånn sett en potemkinkulisse for den som kommer  på besøk fra  de nedsotede områdene rundt byen. Men for en som sitter på sushirestauranten på toppen av det nye kjøpesenteret og ser ut over de glitrende lysreklamene, er byen høyst reell og et symbol på ny velstand. Nede på gaten står ungdommen med lørdagspilsen i hånden og danser til dundrende popmusikk på storskjerm. Noe inneliv er det ikke råd til, selv i februar. Rundt dem er det parkert nye modeller av Maybach og Lexus, biler vi ikke ser  i Norge.

Det var faktisk Potemkin som fant på å legge en by her i 1783. Han kalte den Jekaterinoslav som en hyllest til sin elskerinne og medregent i Russland, keiserinne Katarina den store. Det er faktisk ikke umulig at byen kan ha startet sin karriere som en potemkinkulisse. Historien forteller at da Katarina den store skulle til Krim, nettopp på slutten av 1700-tallet, for å inspisere sine nye besittelser i syd, laget Potemkin kulisser av blomstrende landsbyer langs Dneprs nokså øde bredder, for å imponere sin keiserlige elskerinne og for selv å stige i hennes aktelse.

De var sammen i Dnepropetrovsk, men sitronbrus drakk de neppe

Ingen har fortalt bedre om Potemkin og Katarina den store enn Simon Sebag Montefiore. Boken Potemkin og Katarina den store utkom på Cappelen Damm for noen år siden. Fyrst Potemkin var keiserinne Katarina den stores elsker, og ble i praksis også medhersker over det russiske imperiet. De var begge ekstraordinære personligheter: Katarina var en tysk prinsesse som ble giftet vekk i en alder av 14 år, til en russisk arving. Hun var en lidenskapelig kvinne, og med sjarm og politisk genialitet grep hun nådeløst makten og hersket over Russland i tretti år. Potemkin var en fargerik politiker, strateg og erobrer med et eksentrisk og utsvevende liv.  Ikke bare forteller Montefiore om Potemkins amorøse innsats, men gir ham også hans rettmessige plass i Russlands historie. Potemkins innsats førte til en utvidelse av imperiet. Han skapte Svartehavsflåten, erobret Krim og grunnla byene Sevastopol og Odessa. På grunn av sin arroganse, sine luksuriøse vaner og skandaløse historier ble han også hatet, men selv hans fiender var imponert av hans intelligens og kreativitet.

Nå har Potemkins utvidelse av imperiet blitt et eget land, og Katarinas kulisse er blitt til rakettbyen Dnepropetrovsk. Glitrende i all sin moderne prakt, det er nok flottere her enn i Milwaukee. Det kan også se ut som om Ukraina drømmer seg tilbake til den gamle gode keisertiden, men ikke den russiske.  Østerrike-Ungarn har på mange måter fått et nytt liv her i øst, etter at veien til Wien ble gjenåpnet i 1989. Ikke minst gjelder det hotellene. Grand Hotel Ukraina er et gammelt renovert eventyrslott og kunne ligget i Graz.

Grand Hotel Ukraina – keiserlig luksus

Jeg spiser schnitzel og salzkartoffeln  i restauranten, da et lite selskap kom inn. Det bestod av en slående vakker ung kvinne og hennes foreldre – og en fyldig amerikaner i slutten av tredveårene med høy brekestemme.  Ut fra samtalen forstod jeg at jeg var vitne til en forlovelse. Både den unge kvinnen og hennes foreldre vitnet om både klasse og kultur. Måten de snakket på, måten de spiste på, måten de oppførte seg på. Amerikaneren snakket høyt og brautende med rødkål i munnviken og dyre viner ble båret inn. Jeg husker at jeg tenkte på hvordan hun ville bli møtt i Milwaukee. Den ukrainske horen. Stakkar, hun ser mer ut som hun har doktorgrad i litteratur, ikke er hun blond en gang.

Damene er veldig blonde enkelte steder i Ukraina, de har veldig korte skjørt også enkelte steder.  Dnepropetrovsk er et sånt sted.  Selv i februar. Jeg har lest meg til at sånn må man være for å sikre fremtiden sin, da kan man spasere arm i arm med en ektemann som er langt eldre og rikere. Sikkert ikke så dumt. De yngre mennene virker både mer mafiose og upålitelige som forsørgere, sorte høyhalsede gensere, skinnjakker og bulemuskler med begynnende ølmage, der de byr sine utkårede på sitronbrus. Helt til jeg skjønte tegningen,  beundret jeg i mange år denne trangen til å ha med medbrakt sitronbrus i parken, på stranden eller som her – på kveldstur langs elvebredden. Vinden har stilnet og et par har satt seg til ved det moderne monumentet som ligner på en stor jordklode. De kysser og drikker sitronbrus. Lenger bort står en gruppe menn rundt en stor flaske sitronbrus som de har satt på bakken mellom seg.

Den nyoppussede promenaden langs elven er som skapt for sitronbrus

Måneskinn kan være så mangt. Her i Dnepropetrovsk finnes det i to varianter, enten hengende over fabrikkpipene på den andre siden av elven, eller som oppmuntrende tilskudd til – nettopp, sitronbrus. Dette ukrainske hjemmelagede brennevinet trenger sårt til en smakstilsetning. Bart smaker det som om du tar alt som er galt i Ukraina og blander det sammen på en flaske. Uskyldige nybegynnere har uttalt at brygget har en sterk bismak av både oppkast og død. Alle varianter av sitronbrus – type Urge – gjør det derfor godt på det ukrainske markedet.

Neste morgen oppdager jeg den lille skriften på billetten fra Ukraine International – the flight is operated by AeroSvit. Flyet som skjelvende lyser mot meg på flyplassen er definitivt ikke en Boeing 737, snarere noe ukjent sovjetisk. Og gammelt. En liten gardintrapp fungerer som trapp. Vi må passere koffertrommet hvor en mann holder på å binde bagasjen fast med tau. Mitt sete har sikkerhetsbelte, men ryggen kan ikke rettes opp. Før jeg har stirret fra meg på den gammelmodige kabinen med innrøkte brune gardiner, før jeg får tenkt på om jeg i det hele tatt vil dette, har jeg fått utdelt et glass chablis, døren smelles igjen, propellene surrer som iltre veps og flyvertinnen annonserer på perfekt engelsk at welcome to AeroSvit and this flight to Kiev and Odessa, we estimate to land.

Київстар. I den ukrainske hovedstaden

 

I går ble det målt 33 minus i Ukraina, det kaldeste på seks år. På motorveien inn til Kiev står det gamle frosne Lada og Opel i sidefeltet, mens pelskledde ukrainere titter hjelpeløst ned i motorrommet. 30 mennesker skal være omkommet i kulden. Det er kaldt i Kiev om vinteren.  Men i morgen er det meldt 29 kuldegrader, så det går den riktige veien.

Kiev – et lite stykke Majorstuen, bare høyere

I leilighetene i sentrum  går varmeovnene og radiatorene for fullt. Fra sjette etasje i den gamle leiegården ser du ut over noe som kan minne om Majorstuen, bare at bygningene er høyere. Lysreklamen for Київстар, (Kyivstar, Telenors berømte datterselskap) etterlater ingen tvil om hvor vi er. Jeg  klarte en gang å lure med meg noen norske venner til å leie en leilighet i Kiev. Eller Kyiv på ukrainsk, språket som prøver å være hovedspråket også for de russisktalende – riktignok uten å lykkes. Med kyriliske bokstaver ser den ukrainske hovedstaden ut som en kniv: Київ. Men når du forserer den knivskarpe vinterkulden, den medtatte inngangsdøren med vanskelig kodelås,  den sure gamle portnersken, den flassete turkise oppgangen og de to jentene som alltid står på gangen og røyker, er leiligheten en varm Ikea-drøm med stort boblebadekar. God plass for tykke amerikanere på frierferd, det er i hvert fall det jeg tenker på hver gang jeg dusjer og lurer på hvor jeg skal plassere bena mine uten å tråkke opp i noe imaginært DNA.

Kiev er en praktfull by, men best om sommeren

Litt lenger bort i gaten bor Viktor i en litt mer beskjeden leilighet. Uten boblebad, men med badekar. Viktor har pingvin i badekaret. Som den naturligste ting i verden. Pingvinen stammer fra den gang den zoologiske hagen i Kiev ikke hadde råd til å fore dyrene lenger, og derfor måtte gi dem bort. Pingvinen heter Misja og er ganske deprimert der han tøffer rundt i leiligheten til Viktor. Misja stirrer mye ut i luften.

I følge forfatteren Andrej Kurkov, som tilfeldigvis også bor i Kiev (siden Kurkov er tro mot sitt russiske morsmål, ser da byen mer ut som et nebb: Киев), er pingvinen et flokkdyr, som alltid gjør alt sammen med sine artsfrender. Hvis du isolerer en enkelt pingvin fra flokken, blir den nærmest fortapt. Akkurat som de gamle sovjetmenneskene.

Dette kan nok også ha noe med kulden å gjøre, tenker jeg, der jeg litt senere står i undergangen ned mot metroen. Kiev er som skapt til å klumpe seg sammen med andre på denne årstiden.

Kiev er en praktfull by, i hvert fall om sommeren, akkurat slik vi pleier å si om Oslo. Men der hvor vi badet i elven Dnepr (Dnipro) en glohet sommerdag, tar Viktor nå med seg pingvinen sin på isfiske i tredve februargrader.  For pingvinen ender det med isbading, men ikke for oss andre. Når vinden uler sammen med snøen på hovedavenyen Kresjatik eller her på elvebredden, er livet ikke helt fremkommelig. Hvis du skulle få problemer med å holde varmen, så bør man kanskje gjøre som de ivrige pilkerne  – skaffe seg en горілка (gorilka) til åtte kroner.

Gorilka er vodkaens sterke og slemme søster

I Kiev holder man selvsagt varmen med vodka, men det er gorilkaen, den sterke og slemme søsteren, som er ordentlig ukrainsk for meg. Jeg har liksom aldri funnet ut hva den passer best til, kanskje bortsett fra nettopp det å holde varmen. Hvis du vil gå enda mer inn i det ukrainske, kan du forsøke samohon, eller måneskinn, som er betegnelsen på  ukrainsk hjemmebrent. Du finner mange oppskrifter i ukrainske kokebøker, men det sikreste er kanskje å bli kjent med en ukrainer som kan by på sin egen. Det kan ta litt tid, dette er ikke noe utadvendt folkeferd om vinteren. Derfor er gorilka et enklere alternativ.

Utstyrt med sylteagurker og en flaske gorilka av merket Prestige forserer vi isvinden, den vanskelige kodelåsen, den sure portnersken og de to røykende jentene i oppgangen, her skal vi leke ukrainere den siste kvelden i Kiev.  På fjernsynets musikkanal svetter Svetlana Loboda og Outkast som om det var den naturligste ting i verden, her i Europas nest kaldeste land, hvor kornvakre Julia sitter i fengsel og resten av folket heller ikke har det så bra. En reklame for Kyivstar løper over skjermen. Reklamen viser masse pingviner og jeg forstår ikke helt hva det har med sms å gjøre.  Jeg legger meg i rent Blåsippa-sengetøy og tenker på hva som mon vil møte meg der lenger nede langs elven. I Dnepropetrovsk.

Menneskekjøtt på menyen. Brutal thriller fra Brasil.

På kort tid har jeg klart å bli superfan av den brasilianske thrillerforfatteren Raphael Montes. Ingen kan levere så brutale og makabre bøker som denne unge advokaten fra Rio de Janeiro. Jeg har nylig avsluttet lesingen av Montes’ siste bok, Jantar secreto – «hemmelig middag».

Noen husker kanskje Raphael Montes fra Perfekte dager, en bok som kom på norsk for rundt et år siden, utgitt på Bazar forlag. Perfekte dager handlet om medisinstudenten Téo, en einstøing som bor sammen med sin handikappede mor. Téo blir forelsket i Clarice, men den eneste måten han kan få henne på, er å kidnappe henne. Det hele utvikler seg til en brutal road movie av en thriller. Jeg fant ut at Téo og Clarice også opptrer i Jantar secreto.

collage monrtes
Raphael Montes. Hvem skulle tro at denne unge, blide advokaten kunne ha så syke tanker og skrive så besettende bøker? Foreløpig er «Perfekte dager» ute på norsk, mens «Jantar secreto» (hemmelig middag) er underveis på flere europeiske språk. Foto: Bel Pedrosa/Cappelen Damm

I «Hemmelig middag» møter vi fire unge menn fra den lille fillelandsbyen Pingo d’Àgua (vanndrypp) som drar til Rio de Janeiro for å studere. De leier en leilighet sammen på Copcabana. Det går så som så med studiene og de har alle sitt å stri med på det personlige plan. Da det viser seg at en av dem har underslått pengene til husleie i flere måneder og gjelden vokser dem over hodet, er gode råd dyre.

Siden en av dem er et kulinarisk geni på kjøkkenet, kommer de opp med ideen om å invitere til eksklusive middager på hjemmeplan, etter mønster av den internasjonale suksessen DinnerWith. De fordeler oppgavene mellom seg. De lager en eksklusiv meny. Men han som har fått i oppdrag å lage web-reklamen, sniffer litt for mye kokain og får ideen om å gjøre om kalvekjøtt til menneskekjøtt – samtidig som han hever kuvertprisen betraktelig.

De blir selvfølgelig ekskludert fra nettstedet. Men den korte tiden annonsen ligger ute får de mange påmeldinger. De fleste fra de øvre lag av befolkningen, de som kjeder seg og er på jakt etter nye opplevelser de kan skryte av. Pengene er allerede forhåndsbetalt inn på konto. Da gjenstår bare ett problem: hvordan skal de skaffe råvarene?

Etter døden er alle dyr like. Hvis kjøttet kommer ferdig pakket, dekket av gjennomsiktig plastfolie, bryr du deg ikke om det. Du bare tar det, steker det og spiser det  uten å tenke på hvor det kommer fra. Og nå står du der og sipper. Vet du hva? Den eneste forskjellen er at jeg ikke er så hyklersk som du er.

måltid
Dette smakte veldig godt da jeg spiste det på Copacabana for to år siden. Men hva om jeg hadde fått vite at det var noe annet enn det jeg trodde? Spiller det egentlig noen rolle, for bak et hvert måltid ligger vel døden? Eller?

Som i den forrige boken Perfekte dager holder Raphael Montes koken hele veien, både språklig og spenningsmessig. Dette er Quentin Tarantino i bokform. Romanen er dessuten sterkt knyttet til tiden vi lever i. Hovedpersonene kommuniserer helst via WhatsApp, reiser med Uber, ser filmer på Netflix og nynner til sanger fra Rihannas siste album.

Åstedet er bydelen Copacabana i Rio de Janeiro, men som vanlig i Raphael Montes’ bøker kunne dette like gjerne vært Manhattan, Marais eller Majorstuen – vi innser at verden er blitt lik overalt. Det som kanskje skiller Raphael Montes fra en skandinavisk krimforfatter er at han er brutalt politisk ukorrekt. Både Brasil og hele verden får gjennomgå. Det finnes overflødige mennesker overalt, gjør det ikke?

Jantar secreto foreligger foreløpig kun på originalspråket (brasiliansk portugisisk) og polsk! Mens du venter på at denne skal komme på et mer tilgjengelig språk, kan det være en god idé å lade opp med Perfekte dager av samme forfatter.  Norsk oversettelse ved Kaja Rindal Bakkejord, utgitt på Bazar forlag i fjor. Også denne boken har et språk og et driv som kan gjøre deg avhengig. I hvert fall hvis du har sans for psykopater.

LES MER OM «PERFEKTE DAGER» HER

Bildet helt øverst: Boligstrøk (Ipanema og Copacabana) i Rio de Janeiro. Våre venner, som inviterer til hemmelig middag i Raphael Montes’ bok, bor omtrent midt på bildet, noen kvartaler inn fra stranden. (Wikimedia Commons)

FORFATTERENS HJEMMESIDE

 

Slik får du visum til Russland

En liten svipptur til Moskva? Mange rygger nok tilbake ved tanken. Ikke bare på grunn av de politiske forholdene, men nok som oftest på grunn av de strenge visumreglene. De fleste land i Europa, ja til og med Hviterussland, har nå avskaffet visum for nordmenn. Men ikke Russland, nei. Her henger de gamle reglene igjen fra Sovjetunionens kalde krigsdager. Men så skulle det vise seg at det ikke så ille likevel.

Dette trenger du
Gyldig pass (som ambassaden vil beholde mens de behandler visumsøknaden)
Utfylt visumsøknad, som du printer ut
Passfoto (de har fotoautomat på Russisk visumkontor, men muligens ikke på ambassaden)
Kopi av flybillett
Invitasjon/visa support fra reisearrangør eller overnattingssted
Bevis på gyldig reiseforsikring

I praksis er det lurt å begynne i den andre enden, altså med vedleggene, før du fyller ut selve visumsøknaden.

Bestill transport
Det første du må ha er en flybillett til og fra Russland. Vi kjøpte billetter med Aeroflot på Expedia. Dernest bestilte vi tre hotellovernattinger via samme nettsted-, det var for øvrig overraskende billig. Rubelen har falt som en sten etter annekteringen av Krim. Alt ble forhåndsbetalt med kredittkort.

Du trenger en offisiell invitasjon
Noe av det som henger igjen fra Sovjetunionens glansdager er at man må ha noe som kalles visa support, en slags offisiell invitasjon fra et statlig godkjent reisearrangør i Russland. Man kan le av dette så mye man vil, men russerne tar det veldig alvorlig. Invitasjonen kan man kjøpe på nettet hvis man passer på at firmaet er blant de autoriserte. Det med å selge invitasjoner er blitt en hel industri.

Hotellet fikser gratis invitasjon
Har du bestilt overnatting som vi gjorde, vil hotellet i praksis gjøre dette helt gratis for deg. På hotellets nettside kunne vi laste opp et skjema som ble nøyaktig utfylt og mailet til hotellet. Allerede tyve minutter senere kom det svar fra Karina i hotellresepsjonen i Moskva. Jeg hadde dessverre brukt feil skjema, de hadde nå et annet som hun la ved mailen. Dermed var det bare å fylle ut alt på nytt. Men allerede samme kveld var visa support/invitasjon mottatt på mail. Vi var kommet enda et skritt videre.

Husk bevis på reiseforsikring
Det som skulle vise seg å by på størst problemer akkurat denne gangen var beviset på reiseforsikring. Tryg hadde forsikringskort som ikke viste gyldighetsperiode eller personnummer. Dette er russerne veldig opptatt av, så opptatt av det at vi måtte kjøre en ny runde. Problemet ble løst ved at forsikringsselskapet mailet oss et eget bevis, til og med delvis på russisk. I tillegg fikk russerne kopi av forsikringskortet og utskrift av hele forsikringsavtalen, noe de så ut til å være veldig fornøyd med.

Fyll ut søknadsskjemaet
Du fyller ut søknadsskjemaet som du finner på ambassadens nettsider og skriver deretter ut den ferdige søknaden på papir. Ta i tillegg med pass, passfoto, flybillett, invitasjon og forsikringsbevis til nærmeste russiske visumkontor.

Lever inn søknaden
Du kan selv velge hvilket russisk visumkontor du vil bruke i Kirkenes eller Oslo. Siden vi husket de sure menneskene og den utrivelige stemningen i kjelleren på den russiske ambassaden for noe år siden, valgte vi å gå til IFS Det russiske visumsenter på Grev Wedels Plass i Oslo. Det koster 315 kroner ekstra, men er vel verdt det. Selve visumet koster 300 kroner. Alt kan betales med bankkort på visumkontoret. Du kan bestille tid eller du kan bare troppe opp. Vi prøvde begge deler, og det var ingen stor forskjell i ventetid, i hvert fall ikke i lavsesongen.

Hyggelig på den russiske måten
Damene som jobber der – de heter alle Olga eller Anna ifølge navneskiltene – er ordknappe med glimt i øyet. De kommer til å sjekke søknaden din nøye for å se om alt er riktig før den sendes inn. Den russiske varianten av imøtekommenhet og organisering kan kreve litt tilvenning. Men når du først har lært å senke skuldrene, vil du oppleve at alt fungerer til punkt og prikke.

Det tar 10 dager
Det tar 10 dager, hverken mindre eller mer, å få vanlig turistvisum. Du kan betale mer og få hastevisum på 3 dager. Likevel må du huske på at dette tar litt tid og at det ikke bare er å slenge seg på et fly til Moskva neste dag. Det kan nok være lurt å beregne minst fire uker til planleggingsfasen og arbeidet med å få visum.

Ferdig visum
Eksakt 10 dager senere kan du hente passet ditt med det etterlengtede visumet. Russerne er ganske punktlige. Da jeg kom et kvarter etter avtalt tid, holdt en fyr på å tømme kurven med ferdige pass ut over skrivebordet bak skranken. Det var en ny Olga denne gangen, og hun ga oss beskjed om å se nøye gjennom før vi kvitterte – selv måtte hun betjene en kunde. Hun sjekket ikke at vi signerte.

Som lykkelig eier av innklebet sølvskimrende visum til Russland for tre dager kunne vi gå lettet ut i vårsolen. Eventyret kunne begynne.

Weekend i Moskva

Bildet: Det er enkelt å finne frem på metroen i Moskva – hvis du lærer deg det kyriliske alfabetet på forhånd.

 

Weekend i Moskva med bøker

Aeroflot fra Oslo til Moskva er fylt opp med pene mennesker. På den ene siden tospråklige par med barn, på vei til ferie hos svigermor. På den andre siden litt eldre turister med tykke guidebøker i fanget. Selv hører vi vel kanskje til den siste kategorien. Bare at i mitt fang ligger det ingen guidebok, men en enorm koloss signert Zakhar Prilepin, en av Russlands store nålevende skjønnlitterære forfattere.

Klosteret har denne våren har tatt norske kritikere med storm. Her både Geir Pollen i Klassekampen og Erika Fatland i Aftenposten skjønt enige, dette er et mesterverk, eminent oversatt av Marit Bjerkeng. Klosteret beskriver liv og skjebner i en sovjetisk arbeidsleir på 1920-tallet. Boken herjet på de russiske bestselgerlistene i tre år og ble belønnet med litterære priser i fleng.

«Til forskjell fra mange skandinaviske samtidsforfattere er ikke Prilepin gjerrig med ordene eller med virkemidlene. Han er en utpreget maksimalist og hver scene får utspille seg over flerfoldige sider, til man formelig kjenner loppene kravle omkring på huden og det iskalde saltvannet trenge inn gjennom klærne.» Erika Fatland i Aftenposten

Jeg leste og leste og likte det jeg leste. Passkontrollen i Moskva er mye enklere enn den i New York, men likevel utrolig langsom. Uber-bilen snegler seg innover mot Moskva sentrum, der jeg betrakter de moderne forstedene med IKEA-skilt og McDonald’s. Alt virker så normalt. Likevel, dette er landet hvor drosjesjåførene ikke snakker politikk. Jeg lurer på om sjåføren hører til de 77 prosentene som stemte på Putin eller om han egentlig kunne tenke seg et mer demokratisk samfunn, sånn som Tyskland. Eller gir han blaffen så lenge han har en ok lønn og kan handle på IKEA og spise en Big Mac i ny og ne? Kanskje er det faktisk sånn at en Angela Merkel ikke hadde klart å holde dette landet sammen?

Slik får du visum til Russland

Vel fremme på det velsmurte hotellet i den glitrende Tverskaja-gaten. De som jobber i resepsjonen er genuint hyggelige og morsomme på en måte jeg sjeldent opplever i andre land. Ja, morsomme. Rommet er lekkert amerikansk og utsikten voldsom. Det virker fryktelig lenge siden Sovjetunionen, Podgorny og Pobeda.

Med putinvenn og ordfører Sergej Sobjanin er Moskva alltid pyntet til fest og julen varer helt til påske. Å være turist i denne byen er en fryd, i motsetning til hva mange nordmenn tror. Severdigheter og flotte parker i fleng. Denne første kvelden spiser vi på et hyggelig sted og får god mat og godt øl. 200 kroner for to. Gjestene ser ut som hvilke som helst gjester i et mer vestlig land. Fulle er de heller ikke. Men Russland slår en også som et land med store motsetninger. En loslitt babusjka selger blomster på fortauet, mens hundre meter lenger nede står luksusbiler av merket Maybach parkert foran hotellet der Frode Berg ble arrestert.

mosk 1
Bøker jeg kom borti mens jeg var i Moskva: Prilepins KLOSTERET, den partiske krigskrøniken hans fra Donbass, Bernhard Mohrs HVORFOR STEMMER RUSSERNE PÅ PUTIN? og Lonely Planet, selv om In Your Pocket på nett er bedre.

Da jeg spiser Marriotts godnatt-sjokolade den kvelden, begår jeg den dumheten å google Prilepin før jeg tar opp boken igjen. Det var da jeg fant ut at forfatteren jeg holdt på å lese hadde forbindelser til et nasjonalistisk parti som til og med var forbudt i Russland. Og han kjempet som russisk frivillig i Donetsk. Jeg sympatiserer som de fleste nordmenn med Ukraina, og fikk dermed umiddelbar lesesperre. Tankene mine gikk til Knut Hamsuns lesere like etter krigen. Men samtidig ble jeg mer interessert i forfatteren. Selv om jeg har vært mye innom propagandamaskinen Russia Today, kunne ikke det alene forklare Zakhar Prilepins engasjement.

1525599404
Dette er en plakat fra Tribeca-festivalen i 2014, der kortfilmen om den heltemodige Zakhar Prilepin i Donbass fikk prisen for beste kortfilm-historie. Ikke uten protester, dette var en film som bare kunne bli laget i Russland!

De mange bildene av Prilepin i uniform og med geværet rettet mot Ukraina gjør meg motvillig enda mer interessert. Jeg googler meg frem til et intervju med franske Le Point hvor Zakhar Prilepin blir spurt om hvorfor han deltar aktivt i Donbass-konflikten. Han svarte at det handler om å erobre og kontrollere landområder. «Omverdenen ber russerne skamme seg fordi de eksisterer», uttaler Prilepin og etterlater ingen tvil om hva han selv mener om Krim-annekteringen. Han er en ivrig forkjemper for at Russland skal erobre tilbake det han ser på som russisk land, i første rekke nå Donbass. Siden jeg er innom franske nettsider, bestiller jeg like godt den nye utgivelsen av Prilepin på amazon.fr – «Ceux du Donbass», De fra Donbass. Så har jeg den i postkassen når jeg kommer hjem.

Ukrainske Kyiv Post kan neppe sies å være helt upartisk, men heller ikke så upålitelig som sin fiendtlige motpart Russia Today. Her leser jeg at Prilepin står i løpende kontakt med Putin. Ifølge den ukrainske nettavisen skal han ha ringt til den russiske presidenten og uttrykt engstelse for at Ukraina skulle igangsette en offensiv mens verdens øyne var rettet mot Fotball-VM. Til det skal Putin ha svart at «i så fall vil det få alvorlige følger for Ukrainas selvstendighet».

I disse tider er det i hvert fall Russland som er på fremmarsj, ikke Ukraina. Mens Putin fremstår som normaliteten selv ved siden av Trump, mens EU i fullt alvor lurer på om de skal lempe på restriksjonene, mens fotballturistene i disse dager forbløffes av nyoppussede storbyer de aldri før hadde hørt om, mens broen til Krim er ferdigstilt og åpnet på rekordtid, slår det russiske fotballaget Spania. Russland får virkelig vist seg frem i disse dager. Sterke menn ordner opp når de får gjøre som de vil.

Jeg tar opp «Klosteret» igjen. Litt motvillig, fordi Prilepin synes at Russland har rett til å voldta naboland. Men språket og fortellerevnen til Zakhar Prilepin er for bra til at jeg klarer å la være å lese mer. «Mennesket er mørkt og fryktinngytende, men verden er menneskelig og varm.» Russland er også mørkt og fryktinngytende når man betrakter det utenfra. Men når du er her som turist, fremstår Russland som et oppegående, sympatisk og vennlig land. Og jeg får meg ikke til å tro at dette er en glasert overflate som Putin har forordnet. Kanskje er det bare russerne som ikke er så verst mennesker, likevel?

Noen bøker som kan skape Russland-følelse, enten du skal dit eller ikke:

Zakhar Prilepin: KLOSTERET. Det siste tiårets store litterære roman fra Russland. Den ble tildelt utmerkelsen Bolsjaja kniga («Den store boka»), og lå tre år i strekk på hjemlige bestselgerlister. Slutten av 1920-tallet, Solovki-øyene i Kvitsjøen: Innenfor murene til det eldgamle ortodokse klosteret har den unge Sovjetunionen opprettet den første straffekolonien i det som senere skal bli kjent som Gulag. Hit kommer 27-årige Artjom, uten at vi får vite hva han er dømt for. Bare at han tilhører de «vanlige kriminelle» og ikke den store gruppen av politiske fanger.

Bernhard Mohr: HVORFOR STEMMER RUSSERNE PÅ PUTIN? Denne boken brukte jeg med stort hell som en slags reiseguide til Moskva tidligere i år. I 2006 flyttet Bernhard Mohr til Moskva – en enslig nordmann på en russisk arbeidsplass på en tid da mange ennå anså at en demokratisk utvikling i Russland var både mulig og sannsynlig. Ti år etter drar han tilbake for å møte de gamle kollegene for å få svar på det ene overskyggende spørsmålet: Hvorfor stemmer russerne på Putin? Hvorfor fortsetter de å støtte opp under et for vestlige øyne stadig mer undertrykkende regime?

Gard Sveen: BJØRNEN. Dette er en spennende, norsk krim, som kanskje er mest med på å gjenskape det bildet vi har av Russland fra den kalde krigens dager. Den spiondømte Arvid Storholt blir drept hjemme i huset sitt. Storholt var kjent som Norges største spion og ble arrestert i 1987. Storholt ble tilbudt betydelig strafferabatt om han hjalp den norske sikkerhetstjenesten med opplysninger om en annen sovjetisk spion som ble kalt Bjørnen.

Erika Fatland; GRENSEN. En av de beste beretningene om Russland er denne boken. Erika Fatland gjorde noe originalt da hun skulle skrive om verdens største land. Hun reiste ikke til Russland, hun reiste rundt det. Ikke uten grunn er dette blitt en internasjonal bestselger.

Zakhar Prilepin: Ceux du Donbass. Jeg har skaffet meg den franske utgaven. Det er en kronikk fra en pågående krig, skrevet med stor kjærlighet til folket i den selvproklamerte Donetsk-republikken. En bok som begynner med de sytti ortodokse kirkene som er blitt ødelagt av de ukrainske regjeringsstyrkene, her i det lille hjørnet av Stor-Russland. Altså ikke balansert. Men viktig.

 

En prisbelønt roman fra Angola

I sommer, eller det som må betegnes som en uvanlig varm vår og forsommer, har jeg lest noen bøker liggende i gresset i parken. Den boken som satte mest spor er en bok fra Angola, med den vanskelige tittelen «Allmenn teori om glemsel». José Eduardo Agualusas prisbelønte roman handler om en portugisisk kvinne som stenger seg inne i leiligheten i Luanda da revolusjonen kom til Angola i 1975.

IMG_0244
Min kollega Bernhard lånte meg «Allmenn teori om glemsel». En ganske så lettlest bok i sommergresset, men en bok som gir mye å tenke på etterpå.

Allmenn teori om glemsel (teoria geral do esquecimento) utkom på Bokvennen i 2017. Denne romanen handler om Ludovica Fernandes Mano fra Lisboa, som via omveier har bosatt seg i den portugisiske kolonien Angola, Hun bor sammen med søsteren og hennes ektemann i øverste etasje i en boligblokk i Luanda.

Da den kommunist-støttede frigjøringsbevegelsen inntar Luanda, blir plutselig alt annerledes. De hvite koloniherrene er ikke lenger ønsket og volden griper om seg. Alt er lov i kampen for å frigjøre Angola og hevne den portugisiske undertrykkelsen. Revolusjoner er mange ganger berettiget, men sjelden fredelige.

Romanens hovedperson Ludovica, Ludo, er hvit og dermed er hun plutselig også blitt en svært så synlig fiende av det nye Angola. Søsteren og svogeren kommer aldri tilbake fra et ærend, de er sannsynligvis skutt eller tatt til fange. Ludo er redd, hun tenker at hun ikke kan gå ut uten å risikere det samme. Hun skal fortsette å være redd i tredve år.

Ludo finner noen byggematerialer og murer opp en vegg i korridoren slik at leiligheten blir skjult for alle som tar seg inn i blokken. Hun livnærer seg på grønnsaker hun kan dyrke på balkongen og duer som hun klarer å fange. Varme får hun ved å lage bål av møblene, og etter hvert også av bøkene hun elsker. Jeg leser de siste bøkene om igjen, dem jeg ikke vil brenne. Jeg har brent de vakre stemmene som har holdt meg med selskap i alle disse årene.

Ludo lever isolert fra omverdenen, men følger litt med ved å observere fra balkongen og lytte til naboens samtaler gjennom veggen. Hun våkner ofte av skudd, se folk bli jaget gjennom gatene eller lastebiler fulle av lik. I naboleiligheten er det ofte menn som krangler og roper.

I motsetning til hva man skulle tro, er dette en vakker bok. José Eduardo Agualusa skildrer livet til Ludo med stor ømhet, der hun skriver dagbok og dikt på veggene i leiligheten. Bruddstykkene hun får med seg av det som skjer utenfor blander seg med minner fra Ludos tidligere liv.

Forholdene endrer seg også til det bedre den dagen hun blir kjent med gutten Sabalu, som forsøker å bryte seg inn i leiligheten hennes. Vi forstår at mye av det vi har lest hittil i boken har dreid seg om fremmedfrykt og rasismens absurditeter. Redselen for det som er annerledes har ødelagt mange land. Dette er ikke bare en bok om Angola.

Jeg ser deg speide forskremt ut av vinduene, som et barn som kikker under sengen, redd for monstrene der.

José Eduardo Agualusa er selv hvit angolaner og en av de mest omtalte forfatterne i den portugisisktalende del av verden. Han har flere ganger vunnet høythengende litterære priser. Han ble tildelt The Dublin Literary Award 2017 for denne boken. Christian Rugstad står for den norske oversettelsen.

Image (1)
Det nye Luanda har vokst i rekordfart de siste årene. Muligens var det noe av dette Ludo så fra leiligheten sin i de 30 årene hun levde innesperret.

Bildene er tatt av min gode venninne Sonja Helene Hauge da hun var på ferie i Angola. Det går nemlig også an, bare man overvinner angsten for det fremmede.