Mørk og klaustrofobisk thriller fra Rio de Janeiro

En eksepsjonelt spennende thriller er nettopp utkommet på Bazar forlag. Den heter Perfekte dager og er skrevet av Raphael Montes fra Rio de Janeiro. På kort tid er Raphael Montes blitt et hett navn i Brasil, og boken Perfekte dager har også satt ham på kartet i fjorten andre land. Dette er en forfatter som har mange jern i ilden samtidig.

Inspirert av film
Raphael Montes sa i et intervju med avisen Estado de Minas denne uken at han er sterkt inspirert av film. Favoritt-regissørene er Tarantino, Haneke og brødrene Coen i tillegg til Almodóvar. Miksen av vold og svart humor er også tydelig i boken Perfekte dager, som nå skal bli film. Flere av bøkene hans er allerede oppført som teaterstykker.

montes estado de minas
 Raphael er pop. Denne måneden var det enda en teateroppsetting av Raphael Montes’ bok Perfekte dager – denne gangen i Belo Horizonte. I den anledning ble forfatteren intervjuet om sin forkjærlighet for Tarantino, svart humor og vold. Du finner det igjen i boken. 

Grotesk førstebok
Den første boken til Raphael Montes ble utgitt i 2012. Den het Suicidas (Selvmordere) og handler om en gruppe studenter som samlet seg i en kjeller for å ta livet av seg ved hjelp av russisk rulett. Perfekte dager ble til fordi forfatterens venner og familie var sjokkert over de groteske detaljene i den første boken. Kunne han ikke skrive om kjærlighet i stedet? Det kunne han.

Psykologisk thriller
Man skal kanskje lete en stund før man kommer frem til kjærligheten i denne psykologiske og grotesk voldelige thrilleren av en bok. Hovedpersonen i boken er medisinstudenten Téo. Han er en einstøing som bor sammen med sin handikappede mor og morens hund. Téo har ingen venner og ingen kjæreste. Moren frykter at han kan være homo.

Følelsen av kontroll 
Den eneste personen Téo liker er Gertrudes. Gertrudes er liket han holder på å dissekere på anatomistudiet. Téo er stø på hånden og god med skalpellen. Han liker å ha Gertrudes under seg på bordet, å kjenne musklene og innvollene hennes dele seg under hans kyndige grep. Selve lukten av formalin virker opphissende på ham. Samtidig er Téo en rasjonell person som har gode argumenter og en logisk forklaring på det han gjør. Noen av oss ville nok kalt ham psykopat, men i denne romanen er det psykopaten som forteller og kontrollerer historien.

En potensiell kjæreste
På en fest Téo motvillig går på – moren vil jo at han skal finne seg en dame – treffer han den fremmelige Clarice. Hun deler fornavn med Brasils store intellektuelle forfatter Clarice Lispector, et poeng som skal henge med oss utover i boken. Clarice hater alle henvisninger til Lispector, det har hun hørt så mange ganger før. Hun kommer til å få høre det mer.

Den eneste måten å få henne på
Clarice representerer alt det Téo i sin selvkontrollerende verden tar sterk avstand fra. Hun røyker og drikker, hun har et avslappet forhold til viktige samfunnsspørsmål og er til og med åpen for å ha sex med andre jenter. Og er det noe Téo har problemer med, så er det homofili. Téo blir likevel betatt av Clarice og bestemmer seg for at henne skal han ha. Den eneste måten han kan få det til på er å kidnappe henne. Og det er akkurat det han gjør.

collage montes
Clarice er ikke like fornøyd under hele kjøreturen opp mot Teresópolis i fjellene ovenfor Rio de Janeiro. Der oppe, i de vakre landskapene som også er kjent for produksjonen av hagegnomer, dukker det snart opp virkelige dverger – og de to får rikelig med tid til å utforske hverandre. 

 

En voldelig road movie
Hvis du nå tror jeg har røpet hele handlingen, tar du fryktelig feil. Det er nå boken begynner. Clarice, som skriver på en road movie hun har kalt Perfekte dager, blir tatt med på en reise mot sin vilje. På et romantisk sted oppe i fjellene ved Rio de Janeiro skal de to bli bedre kjent og planlegge en felles fremtid, godt hjulpet av Téos kunnskaper fra legestudiet og diverse innkjøp av medisiner og verktøy. For det som mangler i forholdet og hos partneren kan man jo bare endre på, ikke sant?

En pageturner av en bok
Dette er en pageturner av en bok. Ingenting av det du tror skal skje, skjer. Samtidig skjer det mye annet. Ingen andre enn psykopater vil kunne gjette seg til slutten. Unn deg gjerne noen Perfekte dager med Raphael Montes. Det kommer mer fra denne skremmende dyktige brasilianeren, han er bare 23 år.

Bildet øverst: Raphael Montes fotografert av Stefan Martino. Besøk gjerne Raphael Montes på Facebook. https://www.facebook.com/raphael.montes.31

Samanta Schweblin: Smertefullt om en økologisk katastrofe

Har du tenkt på at de vakreste tomatene i supermarkedet kanskje er de farligste? spurte den argentinske forfatteren Samanta Schweblin under intervjuet jeg laget med henne i forrige uke. Intervjuet kan du nå lese på Cappelen Damms nettmagasin Forlagsliv.

På bildet ser du Samanta Schweblin sammen med Signe Prøis, som har oversatt romanen Feberdrøm til norsk.

Økologisk katastrofe
I intervjuet forteller Schweblin om den den økologiske katastrofen som danner bakteppet for hennes roman Distancia de rescate (Feberdrøm på norsk) og hvordan hun gjennom sin skrivemåte forsøker å påvirke leseren i en bestemt retning.

Leseren må gjøre mesteparten av arbeidet
Samanta Schweblin overlater gjerne mest mulig av bøkene sine til leseren. Hun mener at hun selv kun står for halvparten av arbeidet, resten er opp til oss å formulere inne i hodene våre. Derfor er det da heller ingen enkel bok vi får i fanget med Feberdrøm. Det er en strengt komponert roman som innbyr til litterær analyse. Faren er at det kan stanse der og at boken ikke når videre ut. For, som Samanta Schweblin selv sier, Feberdrøm er ikke en fiksjon – dette skjer i virkeligheten.

De vakre soyaåkrene
Forestill deg følgende (også dette har skjedd i virkeligheten): Du er turist og sitter på bussen i Cordoba-regionen i Argentina. Du beundrer de irrgrønne soyaåkrene mot knallblå himmel og sol. Du tar frem kameraet for å ta bilde. Damen i setet ved siden av deg iakttar dette med et trist smil og sier: «Ja, det er kanskje vakkert. Men vær klar over at bak skjønnheten ligger det en stor fare. Og myndighetene våre har latt det skje». Du merker plutselig at det er i ferd med å bli sent og at solen kaster lange skygger.

Lar oss føle smerten
Det er svært annerledes å lese en vitenskapelig artikkel om genmanipulert soya og hvordan den infiltrerer maten vår enn å lese om dette i Schweblins roman. Feberdrøm formidler reaksjoner og prosesser hos menneskene som blir rammet. Ved å antyde og ved å bruke bestemte teknikker oppnår Samanta Schweblin at også leseren føler smerten og redselen.

soyabønner
Genmanipulert soya kan være vakkert å se på og har betydd enorme inntekter for Argentina. Men bak skjønnheten lurer en økologisk katastrofe av dimensjoner.

Det er for sent
Det er ingenting på utsiden av Feberdrøm som kan advare leseren, som forteller hva du har i vente, annet enn å love deg en litterær opplevelse av rang. Derfor er det for sent når du merker at de grønne åkrene er blitt din fiende og i ferd med å omringe din idylliske tilværelse. Nå er det veldig lite tid igjen. Det er for sent å redde både dine kjære og deg selv.

En bok å legge i fryseren
Den danske anmelderen i Weekendavisen mente at dette er en bok man må legge i fryseren etter at den er lest, slik at den ikke kommer etter deg om natten. Akkurat sånn er det å lese Samanta Schweblin. En forfatter som lar seg inspirere av alt som gjør vondt ifølge henne selv. I litteraturen kan hun utforske alt det hun ikke forstår, redsler for død og tap, og hva uforutsette situasjoner kan gjøre med mennesker.

Bergingsavstand
Selve tittelen på boken har gjort livet vanskelig for oversettere og forleggere i mange land. Originaltittelen Distancia de rescate, som er beholdt i de latinske land, henspiller på den variable avstanden en mor opplever hun har til barnet sitt, den tiden hun opplever hun det vil ta for å komme barnet til unnsetning hvis noe uforutsett skulle skje. Oversetter Signe Prøis kaller det i boken for bergingsavstand. På norsk har imidlertid boken fått tittelen Feberdrøm, slik den har i engelskspråklige land – Fever Dream. I Tyskland heter boken Gift (gift), også det en tittel som gir uhyggelige assosiasjoner.

En bok som bør leses av mange
Alle de ulike titlene viser på hver sin måte hvor urovekkende og mangefasettert Samanta Schweblins lille roman er. Dette er en viktig bok som fortjener å bli lest av mange.

Copacabana. Alle strenders mor

Det er en av disse fine vinterdagene hvor temperaturen kryper opp mot 30-tallet. Jeg pleier å starte dagen med en lang tur på stranden. Jeg dytter noen pengesedler i shortsen og stikker føttene inn i et par havaianas, plastsandalene ingen brasilianer kan leve uten. Deretter tar jeg serviceheisen (brasilianske leiegårder har alltid to heiser) ned slik at naboene skal slippe å se meg i strandmundur. Ofte har naboene selv tenkt det samme. I dag møter jeg styreformannen. Hun er femti år og goth og har schäferhund. Men jeg har lært meg at begge to er snille som lam til tross for det noe aggressive ytre. César må luftes syv ganger om dagen, han trenger mye mosjon. Omtrent som jeg, altså.

Valget mellom samba eller bossa nova
Ute på gaten har jeg valget: enten Ipanema som ligger rett her nede til venstre, eller Copacabana som ligger en åtte minutters spasertur til høyre. Mine gjester her pleier å gå til venstre allerede før jeg har satt over morgenkaffen. Det er Ipanema som egentlig gjelder, det er her de vakre menneskene er. Det er Ipanema som lever ut myten om Brasil i dag. Men der Ipanema er bossa nova, er Copacabana samba.

Morgentur på Copacabana
Når jeg skal ut på morgentur, velger jeg helst samba. Copacabana er større, mer støyende og mer imponerende, Copacabana har bedre plass og stranden er rettere slik at det er enklere å gå og småjogge i vannkanten. Så etter åtte minutter langs en trafikkert bussgate ligger den der. Alle strenders mor. Jeg trer plastsandalene inn på håndleddene og tar gateshortsen i den ene hånden.

Les min blogg om brasiliansk bademote HER

Deretter legger jeg i vei retning Sukkertoppen. Selve postkortet ligger foran meg. Kan det bli mer Rio de Janeiro enn dette?

En by vendt fra havet
Strand og strandpromenade er faktisk en nyere oppfinnelse i Rio de Janeiro. Rio de Janeiro var opprinnelig en by vendt fra havet. Bortsett fra selve havnen, som forbandt byen med resten av verden, var det innover i landet byen vokste. I 1889 ble det slutt på monarkiet og den nye republikanske regjeringen tok mål av seg til å trekke hovedstaden Rio de Janeiro ut av middelalderen. De ønsket å vise verden at Brasil var et land å regne med. På slutten av det nittende og begynnelsen av det tjuende århundre skjedde store reformer, man omformet byen etter mønster av Paris. En tropisk by, men likevel Paris. Alle de store praktbygningene og de rike bedriftene imiterte den europeiske byggestilen. Til og med stenen til fortauene kom fra Europa.

6. Rio de Janeiro, ca. 1900s
Slik var Rio de Janeiro rundt 1920. Legg merke til hvor påkledd folk er. Det er faktisk en tradisjon de har holdt i hevd inne i sentrum, særlig etter at kontorene fikk luftkondisjonering.

Det mest påfallende var at byen utvidet seg innover i landet, selv om det den gangen også var plass på strendene. Rio de Janeiro sluttet den gang ved Botafogo. Palacio de Catete, det gamle presidentpalasset, har for eksempel de store vinduene og fasaden vendt mot gaten , mens baksiden vender mot den store haven hvor trærne skjuler både havet og Sukkertoppen.

Tunnel til Copacabana
Strendene bortenfor, det som i dag regnes som carioca, essensen av det å være fra Rio de Janeiro, skjøt først fart da det ble bygget en tunnel fra Botafogo til Copacabana. Det skjedde i 1892. Da ble den aristokratiske bydelen Botafogo direkte forbundet med det som fremdeles var et ingenmannsland. Rio Janeiro har en topografi som er vanskeligere enn Sveits’, men med ett var åpningen der.

Sol og bad var uhørt
Likevel skulle det ta mange år før Rio ble ensbetydende med strand og jetset-liv. Brasil var fremdeles infisert med den pietistiske tankegangen fra det portugisiske hoffet. Hvis man ser bort fra de lavere klasser, og det gjorde man jo den gang, var det på slutten av 1800-tallet uhørt å bade i havet og solen var noe man skydde som pesten.

Sarah Bernhardt åpnet badesesongen
Den som har fått æren av å åpne Rio de Janeiros evige badesesong er Sarah Bernhardt, som i 1886 var i Rio for å spille «Kameliadamen». Hun sjokkerte brasilianerne ved å stille i et totalt uakseptabelt badekostyme på Copacabana, hvor hun kunne sitte i timevis og se ut over havet. Etter denne skandalen skulle det ta minst tretti år til før de innfødte selv våget seg uti.

Copacabana – det nye utstillingsvinduet
På 1920- tallet var badesesongen i gang, også brasilianerne gikk nå på stranden, riktignok litt mer påkledd enn sine europeiske forbilder. Men da de først gjorde det, skjedd tingene fort. På få år hadde tjue tusen mennesker flyttet hit ut. I første rekke folk med penger, noe som også førte med seg forretningsvirksomhet og underholdning. Dette ble det nye utstillingsvinduet for den nye tid. Copacabana ble etter hvert en myte.

Stranden ble et møtested
Det ble også bygget en stor strandpromenade, som riktignok ble tatt av havet flere ganger før man fant på å fylle ut med sand og dermed utvide selve stranden til det den er i dag. Strandpromenaden ble et møtested for alle, og det var viktig – for første gang kunne alle delta, uten hensyn til rase, kulturell eller sosial tilhørighet – i hvert fall på overflaten.

Satte Brasil på verdenskartet
Den brasilianske regjeringen var på den tiden ute etter noe som kunne sette Brasil på verdenskartet i Europa. Etter en mislykket «verdensutstilling» for å markere hundre års selvstendighet bestemte man seg for å bygge et hotell uten sidestykke på det sydamerikanske kontinentet.

copacabana palace
Det er nesten alltid et norsk flagg foran Copacabana Palace, også i går. Båndene mellom Brasil og Norge er mange og sterke.

Copacabana Palace
Copacana Palace er – i motsetning til stranden – ikke akkurat noen smeltedigel for folk fra ulike sosiale lag. Det åpnet dørene i 1923, som det tredje av av Guinle-familiens storslagne Palace-hoteller. Og som det første ved havet. Copacabana Palace ligger her fremdeles som en juvel blant alle høyhusene. Det var her Erling Lorentzen og Prinsesse Ragnhild holdt hus i begynnelsen. Copacana Palace har alltid norsk flagg på balkongen og minner oss om de nære relasjonene mellom våre to land. Kongefamilien, bacalaoen og oljen gjør at brasilianere vet hvor Norge er. Sverige blir ofte blandet sammen med Sveits.

En levende og støyende bydel
Når man går langs Copacabana og ser på den tett bebygde bydelen i dag, er det lite som vitner om tidligere tider. Her drønner biltrafikken i seks filer, her er det enorme leiegårder og hoteller, hvorav noen begynner å få tidens patina over seg. Arkitekturen her er fascinerende. Mange turister tilbringer hele ferien på Copacabana og er fornøyd med det – selv om det er svært urettferdig overfor metropolen Rio de Janeiro. Dette er ikke Playa del Inglés, du finner hverken turistsjapper eller masse restauranter på strandpromenaden. Nettopp derfor virker det som du har god plass her, selv om det bor et par hundre tusen mennesker bare i gatene innenfor. Dette er en av Rios tettest befolkede bydeler.

Rekreasjon for byens innbyggere
Og rett utenfor stuevinduet har de altså stranden. Copacabana er mer som Nordmarka, den er en del av en by som innbyggerne bruker til rekreasjon og trening. Riktignok ligger de fleste hotellene her, men turistene får aldri overtaket – til det er cariocaene altfor mange og altfor glade i stranden sin. I tillegg kan ikke all verdens fly fra Europa konkurrere med den nye metroen som bringer inn tusener av mennesker fra de nordlige bydelene uten egen strand. Rio de Janeiro vokser nemlig fremdeles fortest innover i landet og teller i dag rundt 6.5 millioner. Mange av dem tilbringer søndagen på Copacabana og Ipanema. Akkurat på søndag lar jeg være å gå tur. På søndag spiser jeg lunsj.

Løser verdensproblemer
Jeg liker å gå her, fra det gamle fortet til den lokale cafeen helt lengst borte der i ly av Sukkertoppen. Det er her jeg bruker noen av pengesedlene jeg stakk ned i shortsen. Man blir tørst etter noen timer i sanden. Eller jeg leier meg en strandstol for et par timer mens jeg lar tankene fly enda mer. Jeg tenker faktisk på veldig mye her på Copacabana, det hender til og med at jeg får ideer til jobben der hjemme.

meg på leme
 Siden jeg begynte med disse morgenturene for over ti år siden, har jeg løst mange verdensproblemer inne i hodet mitt. På strandcafeen i Leme, i ly av Sukkertoppen, hender det til og med at jeg får ideer til jobben. 

Det rare er at når ting blir en vane, så ser man det ikke ordentlig lenger. Sånn som Pão de Açúcar (Sukkertoppen) bak meg og fjellformasjonen Dois Irmãos (To Brødre) der borte på Ipanema. Man blir mer opptratt av solen som varmer, bølgene som skyller innover bena dine og menneskene som kommer mot deg.

Turistene drar på så mye
Turistene kjenner du igjen med én gang. Etter hver som årene går og jeg innbiller meg at jeg blir stadig mer brasiliansk, slutter jeg aldri å undre meg over hvor mye de drar rundt på. Vesker, tursekker, joggesko, sokker(!), klær, smykker (!) og solbriller og den slags. Til og med håndklær! Håndklær er for pyser. Trenger de virkelig så mye? Og så blir man vel mer utsatt, tenker jeg.

Er det trygt på stranden?
Sikkerheten er jo noe man er opptatt av i Brasil. Faktum er at det er få land hvor du kan få gå så mye i fred som her. Strandselgerne er ikke mange og de er meget sjelden påtrengende. De pruter heller ikke, men blir fornærmet og går sin vei hvis du prøver. Likevel skjer det nok ting for dem som sitter på håndklær og lar veske og iPhone ligge og slenge.

Arrastão – en ny måte å samle inn mobiltelefoner på
En nyere ransmetode er den såkalte arrastão. Du sitter i strandstolen din (uten håndkle, til nød med kanga) og så kommer det en skrikende jente løpende I vill fart opp fra strandkanten. Etter henne kommer en gjeng på tyve gutter. Som uskyldig turist tror du jo at de er etter jenta. Et voldtekstforsøk, kanskje? Du reiser deg opp for å se og glemmer alt annet. I virkeligheten er disse ungdommene en planlagt tsunami som rasker med seg alt av verdi på sin vei, særlig mobiltelefoner. Men etter hvert tar man også dette med ro. Jeg pleier å ha mobilen i en plastpose som jeg binder fast til stolen. Hvor ofte dette skjer? Tja, kanskje en gang i måneden hvis du er mye på stranden. Selvsagt er det fristende å ha med mobilen når det er gratis wi-fi på stranden. Men bind den i hvert fall fast. 

Brasiliansk hjelpsomhet
Hvis du oppfører deg litt klokt, skal det nemlig mye til at du blir utsatt for noe særlig. Samtidig er det lett å oppsøke det farlige hvis du er nysgjerrig på denslags. Overraskende mange er nettopp det. Rio de Janeiro er likevel bedre enn sitt rykte – og på stranden passer vi også på hverandres ting, for eksempel hvis du skulle ønske å ta en dukkert. Du visste det kanskje ikke, men de fleste brasilianere er ærlige og hjelpsomme. Det er regjeringen som er korrupt, ikke folket.

rio stranden.JPG
Omtrent sånn tar det seg ut når jeg starter på turen min. Sukkertoppen ligger på en måte i enden av stranden, men siden Copacabana er sterkt buet, forsvinner den ut av syne jo nærmer du kommer.  Selv lar jeg tankene sveve fritt fra det øyeblikket jeg tråkker barbent ned i sanden.

Jeg har tenkt nok i dag. Det er på tide å reise seg fra strandstolen. Samme strekning tilbake til Ipanema, det blir til sammen syv kilometer. Føler jeg meg riktig sprek, og det hender oftere her enn i Norge, fortsetter jeg fra Copacabana langs den korte handlegaten og gjennom parken som går over i Ipanema-stranden. Der ligger det enda noen kilometer med sand og vakre mennesker foran meg. Men det får vi ta en annen gang.

Blant gull og krøplinger i Ouro Preto

Året var 1690. Ekspedisjonen til Antônio Dias Paes, en bandeirante fra São Paulo, befant seg i det indre Brasil for å jakte på indianere til slaveplantasjene. De stanset for å hvile ved Tripuí-åsen. Historien vil ha det til at en av mulattguttene som fulgte med på ekspedisjonen tok seg et avkjølende bad i en av elvene. Da han dukket opp til overflaten etter dukkerten, hadde han en glitrende mørk sten i hånden. Det første gullet var funnet.

Mangelen på edle metaller i portugisernes koloni hadde ligget som en forbannelse over Brasil i nesten to hundre år. I motsetning til spanjolenes nabokolonier virket portugisernes land fattig på gull og sølv. På slutten av det syttende århundret var dessuten Portugal og Brasil inne i en finansiell krise. Derfor startet myndighetene i São Paulo en storstilt jakt på edle metaller. Og ble altså beleilig belønnet med mange store gullfunn her oppe i Minas Gerais sent på 1600-tallet.

Den store utfordringen var at gullet befant seg på utilgjengelige steder. Hovedveiene til São Paulo og Salvador var omstendelige og svært lange. Det tok to og en halv måned å komme seg til São Paulo. Først i 1699 opprettet man en ny rute, direkte ned til Rio de Janeiro, som lå mye nærmere. Reisen hit kunne nå gjøres unna på fjorten dager. Få år senere ble Rio gjort til hovedstad, så viktig ble gullhandelen for kolonien.

Kolonibyene i Minas Gerais er i dag noe av det flotteste Brasil har å vise frem. Naturopplevelser går hånd i hånd med en usedvanlig spesiell barokkarkitektur. Det faktum at det nokså isolerte Minas Gerais ikke hadde tilgang på de samme materialer som ved kysten og dermed heller ikke fikk inn mange kunstnere utenfra, har bidratt til en egenartet og mer overdådig stil – ikke minst med utstrakt bruk av gull. Materialet ellers var ofte tre og såpesten. De lokale kunstnerne skal jeg komme tilbake til.

Den største og viktigste gullbyen var Ouro Preto. Takket være iherdig skattlegging innført av markisen av Pombal ble mye av verdien herfra brukt til å bygge opp igjen Lisboa etter jordskjelvet i 1755. Det var etter hvert ikke den minste lille utfartsvei fra Minas Gerais som ikke hadde et skatteinnkrevingskontor. Kontrollpunkter langs veiene til havnebyene, særlig Rio de Janeiro, stod under streng kontroll av den portugisiske kronen. I dag er det kun bompengestasjoner langs motorveiene som kan minne om dette.

Bussen fra Rio de Janeiro til Ouro Preto tar i dag kun seks og en halv time. Den er i dag litt forsinket. Jeg speider ivrig etter kirketårnene for hver åsrygg vi passerer. Men det er alltid flere daler og topper å forsere før vi når byen. Mobildekningen kan jeg bare glemme her, topografien kan minne om norske dalstrøk.

Men endelig. Gjennom den fuktige disen stiger de berømte kirketårnene frem mot en bakgrunn av grønne åser. Det er 64 av dem, hvis vi tar i betraktning at hver kirke har to tårn. Ouro Preto er den gamle hovedstaden i Minas Gerais og Brasils mest kjente koloniby. I Ouro Preto finner vi den største samlingen av Brasils barokkunst på ett sted. I gullalderen hadde Ouro Preto hundreogtyve tusen innbyggere og var en av de større byene på den vestlige halvkule. Jeg har vært her før og sett mange av de fantastiske kirkene innendørs før. Denne gangen skal jeg bare besøke venner og gå litt rundt.

Jeg skal bo hos min mangeårige venninne Carina og hennes familie, som har ventet tålmodig på bussterminalen. Mine idealistiske venner driver et hyggelig pensjonat her som de har døpt Freedom Hostel. Forretningsideen er å tilby rimelig overnatting de fleste kan ha råd til. Freedom ligger rett ved siden av Matriz de Nossa Senhora da Conceição og Krøplingens souvenirbutikk (jeg kommer tilbake til Krøplingen). Jeg får Martin Luther King-suiten helt alene, selv om den er beregnet til seks personer.  I tretten kalde grader utenfor trives blomkarse og kamomilleblomster. Solen varmer like godt som den gjør på fjellet i Norge om sommeren. Heldigvis fant jeg en fleece-jakke i skapet i Rio. Vi spiser en god vegetarisk lunsj mens vi oppsummerer hva som har skjedd siden sist vi så hverandre. Deretter tar jeg en tur i byen.

ouro preto night
Ouro Preto er en historisk by, men befolkningen lever i vår moderne tid med byen som kulisse – og ofte som levebrød. Ta med vinterjakke – her er det kaldt om natten i juli!

Man skal ha gode ben for å få med seg alt i Ouro Preto. Byen er bygget på åser, ofte med en kirke på toppen, de kan virke nær hverandre, men for å komme dit, må man ned og opp bratte bakker. Alle gatene er belagt med gammeldags brosten, så solid skotøy er en nødvendighet. Om sommeren er det ulidelig varmt og fuktig her, så da kan det ta på å være turist i denne byen. Nå på vinteren varierer temperaturen heldigvis mellom tyve og åtte grader i løpet av døgnet. Det er vanvittig mye å se. Bak hvert hjørne åpner det seg en ny synsvinkel, et nytt fotomotiv. Ved siden av den fantastiske og godt bevarte arkitekturen finner man også i Ouro Preto stor barokk- og rokokkokunst innendørs.

For den som vil se hvor mye av gullet tok veien, så skal man unne seg et besøk i Nossa Senhora do Pilar-kirken. Her finnes også «De svartes kirke», Nossa Senhora do Rosário dos Pretos, som slavene bygget fordi de ikke var velkomne i de hvites kirker. Men det er først og fremst i São Francisco-kirken man finner de mest berømte eksemplene på Minas Gerais-kunsten.. Her kan vi beundre de religiøse såpe- og sandstenskulpturene og utsmykningene av Aleijadinho og de luftige lyseblå tak- og veggmaleriene av Athaíde, begge to svært berømte brasilianske kunstnere med base i Minas Gerais. Spesielt Ajeidadinho er blitt stående som Minas Gerais-kunstneren over alle. Ikke bare fordi han var et kunstnerisk geni, men også fordi han hadde en spesiell historie.

Antônio Francisco Lisboa var bastardsønnen til den portugisiske dommeren Manuel Francisco Lisboa og den svarte slavepiken Isabel, en forbindelse som ikke var uvanlig i dette distriktet rundt 1730. Portugiserne var blant de få koloniherrer som offisielt inngikk forbindelser med og fikk barn med slavene, det være seg indianere eller svarte. En av grunnene kan være at Portugal var et lite land og ikke klarte å forsyne Brasil med kvinner. For å opprettholde befolkningsgrunnlaget ble det akseptert at koloniherrene formerte seg gjennom andre raser, svært ofte på ufrivillig vis sett fra undersåttenes side. Dette er med på å forklare at det i dagens Brasil heller ikke i særlig grad finnes «rene raser». Og på denne tiden utgjorde mulatt- og mestisbefolkningen allerede halvparten av innbyggerne i Minas Gerais. 

Lille Antônio så dagens lys antagelig i 1730, det finnes nemlig ingen offentlige registre fra den tiden. For en mulatt på den tiden stod ikke alle veier åpne med hensyn til karrierevalg, det mest vanlige var at de viet seg til litt mer mindreverdige sysler som maleri, musikk og annen kunst eller håndverk. Det sies også at gutten ble influert av sin far og onkel som begge var dyktige tegnere og malere på hobbybasis. Det er ikke så godt å vite hva som var sant for kildene er sprikende og sannsynligvis preget av de mytene som er spunnet rundt Aleijadinho, den lille krøplingen, som han ble hetende. Da han var rundt førti år fikk han en sykdom som gjorde at lemmene hans ble deformert. Dette var antagelig lepra, men den dag i dag strides historikerne om dette. Det sies at han mistet alle tærne og kun klarte å bevege seg fremover på knærne, etter hvert måtte også fingrene fjernes for at han skulle kunne bruke restene av hendene. Hvis vi skal tro biografen Rodrigo Bretas som utgav en bok om Aleijadinho i 1858, så «falt også tennene ut og munnen omformet seg til et stort hull, haken og underleppen begynte å henge ned på en måte som gav den ulykkelige et mørkt og vilt blikk».

Til tross for sykdommen ble Aleijadinho en gammel mann og han brukte livet sitt godt som kunstner. På grunn av sitt deformerte utseende passet han på å unngå kontakt med andre. Han red ut på arbeid i grålysningen, innhyllet i en stor kappe og med en stor hatt trukket ned over hodet. Først langt på natt dro han hjem igjen.

Han åndet og levde for kunsten. Talentet han var etterspurt. Selv om kundene var rike, ofte høytstående menn som ønsket å smykke sitt ettermæle med en kirke, tjente aldri Aleijadinho mye. Han fikk 1,2 gram gull i betaling om dagen. Siden han var krøpling og ikke kunne utføre detaljene selv, måtte han dele utbyttte med sine hjelpere og slaver.

profetas
Aleijadinhos Profetene må vi til nabobyen Congonhas for å se. Såpesten er et vanskelig materiale som er utsatt for vær og vind. Det er lurt å se dem før det er for sent.

Aleijadinhos mest berømte verk finnes imidlertid ikke i Ouro Preto, men i nabobyen Congonhas. Her, ved inngangen til kirken Basílica de Bom Jesus de Matosinhos, står skulpturene De Tolv Profetene. Forvitret og med tydelige spor etter hærverk er de riktignok i en dårlig forfatning i dag, men man har ennå ikke funnet noen god løsning for å bevare denne kunsten i såpesten. Likevel, når man vet at meisel og hoggjern måtte bindes til Aleijadinhos armstumper for å få utført arbeidet, er det imponerende. Det er ellers helt forbudt å ta bilder inne i kirkene, så man må egentlig hit selv for å se kunsten.

quibe veggie
Min venninne Carina på Freedom Hostel er en kløpper på vegetarretter. Hvis du vil ha oppskriften på hennes Quibe vegetariano, kontakt meg

Ouro Preto i seg selv er et yndet reisemål for brasilianere, franskmenn og tyskere. Nordmenn er det foreløpig få av. Men skulle du få lyst til å besøke denne fine delen av landet, så går det altså buss fra Rio eller du kan fly til den nærliggende millionbyen Belo Horizonte. Jeg anbefaler selvsagt også Freedom Hostel og mine venner som vertskap. De snakker til og med godt engelsk, noe som ikke er så vanlig på disse kantene av verden. Og Carina er en kløpper på vegetarretter. Du finner henne på Facebook.

Lufthansa Business Class til Rio de Janeiro

En sjelden gang vinner man i lotteriet. Da jeg skulle sjekke inn på Lufthansas flight 500 til Rio de Janeiro i forrige uke, dukket det opp et magisk ord på billetten min: Business Class. Oppgradert! Jeg følte meg som et lite barn på julaften og skyndte meg å få sendt boarding-kortet til mobilen før flyselskapet rakk å ombestemme seg.

Lite å glede seg til?
Kvelden før avreise sveipet jeg innom noen omtaler av Lufthansas nye Business Class, bare for å se hva jeg kunne forvente meg, liksom. Jada, jeg var litt opprømt. Den første omtalen startet med «Vanligvis flyr jeg kun First Class» og kritikken var deretter. Liten benplass, liten flatskjerm og ganske miserabel mat. Altså lite å glede seg til, ifølge anmelderen.

En annen tilnærming
Men nå nærmet jo jeg meg saken fra en litt annen kant. Jeg er en av dem som til nød kan betale 800 kroner ekstra for å sitte ved nødutgangen. Men aldri 30 000 for å fly Business. Hva fikk jeg så for pengene jeg slapp å betale og var det verdt det?

Ingen tid til loungen
Etter å ha krøket meg sammen i sete 16D og fortært et gratis ostesmørbrød på Lufthansas økonomiklasse fra Oslo, var det klart for løping i korridorene på Flughafen Frankfurt am Main. All kontroll (nesten) er elektronisk nå, så det gikk fort unna. Med kun én time til transfer var det dessverre ikke tid til å prøve ut Senator Lounge, et stort savn for et barn på julaften.

Lufthansa-Business-Class-7478-05

Heldig 
Tyve minutter før avgang ble jeg ønsket velkommen av en blid flyvertinne, som mente jeg var veldig heldig som skulle til Rio. Blasert som jeg er med hensyn til akkurat den byen, så jeg heller ned på setet mitt og nikket ivrig. «Heldig» var akkurat det riktige ordet. 4H var en av disse lenestolene du bare kan drømme om på et fly, fylt med myke puter og dyne. Benplassen i sitteposisjon anslo jeg til halvannen meter.

Tid for champagne
Nå var det tid for champagne, det var jo et helt kvarter til avgang. Min sidekamerat, hvis man kan kalle det det med den store midtkonsollen mellom oss, kom også. Jeg er alltid skeptisk til sidekamerater på fly. De er i verste fall store og tykke eller prater for mye. Denne nye likte jeg med det samme, en dame som ikke tok stor plass og virket sympatisk. Hun så på glasset mitt og sa at en sånn ville hun også ha. Vi rakk påfyll før det var klart for avgang på tiden. Da hadde jeg allerede blitt perlevenner med Gisela fra en tidligere tysk hovedstad.

Tysk joie de vivre
Jeg har alltid ment at tyskere er et praktfullt folkeferd (med noen historiske unntak) med mye sans for humor. Nok en gang ble det bekreftet. Min nye venninne og jeg drakk mer under oppturen. Det gjelder tydeligvis andre regler på Business. Flyvertinnen, det virket som hun bare hadde ansvar for oss to, bidro også med stadig morsomme bemerkninger, påfyll og varme kluter. Den gode stemningen fortsatte med utveksling av familieforhold, jobber, meninger om Brasil (en gåte hvorfor rike mennesker der fremdeles fråtser i ris og bønner) og Tyskland (mange sier at dere tyskere er kjedelige, det stemmer jo ikke) og Norge (nei, jeg jobber ikke i oljeindustrien). Jeg glemmer å se meg om, enda mindre prøve den store flatskjermen og de andre leketøyene jeg har fått til min rådighet.

Middag på hvit duk
Så var det mat. Ukjent som jeg var med innredningen ombord, måtte jeg først kaste et blikk på Gisela for å se hvordan hun fant bordet. Hvite duker ble brettet ut. Deretter valg av vin, det sto mellom en fransk og en sørafrikansk. Jeg gikk for Medoc’en. Her kunne det også velges akkurat det jeg ville fra spisekartet. Jeg startet med å pirke litt i røkelaks tartar med gresskar og varme rundstykker (akkurat rundstykker kan de bedre på SAS). Til hovedrett valgte jeg saftig kylling med urtepolenta og varme tomater – akkurat passe krydret for å gi smak her oppe i høyden. Det ble båret rundt skåler med salat og kurver med brød. Jeg tok alt, som et barn på julaften.

LH middag

Toppen nådd under osten
Gisela snakket passe mye om jobben som forsker i legemiddelfirmaet, til jeg fikk lirket henne inn på hennes forhold til katter. Jeg tror vi var innom det meste etter det tredje glasset med rødvin. Etter hvert fikk jeg for meg at hun lignet mye på en av mine yndlingskollegaer, og jeg snakket mer enn normalt om meg og mitt. Gisela mente lattermildt at jeg burde vise henne noen av mine restauranter i Rio allerede til uken. Bondingen var på topp under osten. Men så begynte søvnigheten å overta og vi sank hen i hvert vårt hjørne.

Setet kan legges helt ned
Stolen min kunne justeres i akkurat den posisjonen jeg ville – med noen lett forståelige knapper på konsollen. På Lufthansa Business Class kan nå setet også legges helt ned, slik at man får noe som nærmer seg en god seng uten at det innvirker på de andre passasjerene – ingen seterygg i ansiktet her. Den trange plassen min førsteklassekritiker hadde beskrevet merket jeg altså lite til. En god stor pute og en myk dyne gjorde at jeg slappet riktig godt av. Litt støy fra flyduren var det, så jeg brukte hodetelefonene fra Bose som lyddemper. Snart sov jeg veldig godt.

LH frokost

Fantastisk god kaffe
Syv timer senere ble jeg vekket av flyvertinnen min. Med blid stemme spurte hun om jeg hadde sovet godt og ga meg en glovarm klut, etterfulgt av et glass juice. Ville jeg ha frokost? Klart jeg ville! Her var det også en del å velge mellom, blant annet belgisk vaffel med kompott og vaniljesaus eller kanskje heller eggerøre med parmaskinke. Jeg gikk for det siste. På konsollen valgte jeg frokost-posisjon. Et brett med ulike frokost-ting ble satt ned foran meg, etter at bordet igjen var kledd med hvit duk. Fantastisk god kaffe på Lufhansa Business Class, har aldri fått bedre på fly. I øyekroken så jeg at Gisela akte seg opp i setet.

Ned for landing
Vi snakket fremdeles, Gisela og jeg. Men nå dreide samtalen seg mer om hvor godt det skulle bli å komme seg til henholdsvis Botafogo og Ipanema, hva vi gledet oss mest til å spise i Brasil og hvor godt det skulle bli å se igjen våre nærmeste. Den slags. Jeg så nå også at hun ikke lignet på min kollega i det hele tatt. Kun 40 minutter til landing. Lysene fra de mindre privilegerte forstedene glitret allerede under oss. Jeg merker jeg er utålmodig, vil at det skal ta slutt.

Reisens slutt
Business Class eller ikke, det er uansett godt å komme frem. Jeg rasker sammen det lille jeg har av håndbagasje, inkludert boken jeg aldri rakk å åpne. Jeg takker Gisela for hyggelig reisefølge. Kommen Sie gut nach Hause. Flyvertinnen gir meg en klem på vei ut, hun gleder seg til to dager med egen champagne på Copacabana, På vei ut titter jeg inn på Lufthansas imponerende First Class, som er nesten mennesketom. Kanskje neste gang? Men nå vil jeg bare finne en gul taxi og komme meg hjem.

Fauda – eksplosivt fra Israel

Jeg har oppdaget Fauda på Netflix. Fauda er den israelske spenningsserien som stadig flere nå begynner å få øynene opp for. Fauda betyr visstnok kaos på arabisk, men det er også kodeordet de israelske agentene bruker når de må avblåse en hemmelig aksjon.

Fauda har fått gode kritikker i alle land der den er blitt vist. Serien er populær til og med på Gaza-stripen. Dette er en serie som lar oss bli kjent med den israelsk-arabiske konflikten av i dag og som skildrer menneskene uten de vanlig politiske filtrene. Det er nærliggende å tenke at en så balansert serie antagelig bare kunne ha blitt laget i Israel, ikke i et annet land i Midt-Østen. Men går det an å si noe sånt? For vi skal vel egentlig hate Israel, skal vi ikke?

Jeg tilhører en generasjon som har sett norsk politisk korrekt opinion svinge fra å være pro-Israel til å bli ekstremt Palestina-vennlig. I min studietid, da Israels Venner ikke var et skjellsord, dro vi til Israel for å plukke appelsiner. I dag går man i tog for å boikotte dem. En vesentlig årsak til dette stemningsskiftet er nok at Israel som okkupasjonsmakt har fart voldsomt frem mot de palestinske områdene. Israel er uten tvil landet som gjengjelder hardt med enda hardere.

Men militærmakten Israel er jo samtidig staten som minner mest om våre vestlige demokratier, med høy levestandard og ytringsfrihet. Hvis du hadde valget mellom landene i Midtøsten, hvor ville du helst bo? Hørte jeg et litt tvilende og motvillig «Israel!»? Og hva hvis du hadde vært kvinne? Eller tilhørt en religiøs, rasemessig eller seksuell minoritet? Vært opptatt av likeverd og individets frihet? Kanskje litt mindre i tvil?

Nyhetene fra dette området handler jo ofte om rakettangrep med påfølgende fordømmelse. Men noen små drypp i media røper flere gråtoner i alt det sort-hvite. I forrige uke leste jeg for eksempel i en anerkjent avis at Israels arabere er mer fornøyd med tilværelsen enn innbyggerne i de arabisk-styrte nabolandene. På lørdag hadde Dagsavisen imidlertid en overskrift om at Israel setter palestinske barn i fengsel.  Mens palestinere brutalt fratas sitt levebrød på Vestbredden viser årets Eurovision-video fra Israel oss et glansbilde av strandlivet i Tel Aviv. I serien «Fauda» får vi eksempler på alt dette. Her legges det ikke skjul på det sort-hvite, men det er gråtonene som skildres – i farger.

Hovedpersonen i Fauda er den avgåtte israelske agenten Doron, som nettopp har gått av med pensjon og startet en ny karriere som vinbonde. Da får han vite at den palestinske terroristen Abu Ahmad som han tok livet av, antagelig ikke er død likevel. Det gjør at han går tilbake til politiet for å fullføre oppdraget han hadde begynt på.

I første episode følger vi den tospråklige hemmelige etterretningsgruppen når de går undercover som cateringfirma i et palestinsk bryllup på Vestbredden. Det er her de skal prøve å fange Abu Ahmad, for det er broren hans som skal gifte seg. Hele aksjonen går i vasken, på alle tenkelige vis. Og det er her serien gjør sin første uventede vri: vi går fra å heie på de israelske agentene i deres rettferdige kamp mot terrorisme til å føle sympati med den palestinske enken og hennes familie. Plutselig ønsker vi hevn over jødene.

Shirin-and-Doron-e1446907451741
Den hemmelige agenten Doron innynder seg hos den palestinske legen Shirin på sykehuset i Ramallah. I serien Fauda er det ikke godt å vite hvem du kan stole på.

I dette schizofrene området er det ofte få kilometer som skiller streng religiøsitet fra avantgardistisk hedonisme. Israel har denne våren promotert en Eurovision Song Contest-video som viser halvnakne og frigjorte ungdommer på stranden i Tel Aviv. Folk som har vært i byen på ferie rapporterer at videoen ikke lyver. Også i Fauda blir vi kjent med dette miljøet.

imri_ziv_videoclip
Dette er også et bilde av Israel som landet liker å vise frem. Miljøet fra årets Eurovision Song Contest-video lyver imidlertid ikke og vi treffer det igjen i serien Fauda.

 

 

I TV-serien setter hovedpersonene seg i bilen i en tradisjonell arabisk landsby, skifter klær underveis og parkerer utenfor en av et av de mest trendy utestedene i Tel Aviv, der de har tenkt å sprenge en bombe.

Fauda tvinger oss til å endre empatien vår i180 graders vinkel opptil flere ganger. Vi føler med den unge arabiske terroristen, som er på trendy klubb for første gang og ikke vet hvordan hun skal oppføre seg – mens nervøsiteten er til å ta og føle på. Fem minutter senere sitter vi og gråter sammen med den unge Boaz som mister kjæresten sin i attentatet.

Dialogene foregår vekselvis på arabisk og hebraisk. Ofte behersker menneskene i det israelsk-palestinske området begge språk. Dette medfører at vi aldri kan være helt sikre på hvem som er hvem og hvilken side de står på. Nettopp dette er også en av seriens mange styrker. I tillegg synes jeg at jeg ble litt bedre kjent med Israel og den palestinske Vestbredden, og det på en ordentlig måte.

fauda ar
Sympatien er like mye på arabernes side som på jødenes i denne serien.

Fauda er noe så sjeldent som en serie hvor du får utfordret dine egne fordommer. Den israelsk-arabiske konflikten er nemlig ikke så sort-hvit som man kan få inntrykk av når politiske aktivister uttaler seg i media.

 

Det er først når jeg leser de hatefulle utsagnene i kommentarfeltene under omtalene av serien, at jeg skjønner hvorfor dette er blitt helt umulig å diskutere i det virkelige liv. For i det virkelig liv er alt sort-hvitt.

 

Rio de Janeiro. As antiprincesas do Brasil.

RIO DE JANEIRO, EM JULHO 2016: Uma das grandes experiencias literárias deste ano para mim foi «A Hora da Estrela» de Clarice Lispector. Talvez tenha sido uma boa coinciedencia que eu estivesse no Rio de Janeiro quando li. Mas esse pequeno romance é um «aperitivo» que muitos noruegueses podem apreciar. Aquilo que os jornalistas nao conseguem passar do Brasil, este pequeno livro de 77 páginas consegue.
A mídia norueguesa mostra muito e com sensacionalismo assuntos do Brasil ultimamente. Não são todos que conseguem entender que o Brasil só continua a ser o Brasil. Um acontecimento esportivo não mudou o país. Enquanto as tropas australianas mudam-se de volta à cidade olímpica, eu aproveitei o dia para um tour no centro histórico do Rio. O que eu percebi foi que que – de fato – agora as coisas estão ficando prontas em tempo record, proteçoes e cercas já estão sendo retiradas e na semana passada não eram ainda os  Jogos Olímpico, certo? Aquilo que não ficar pronto pode ser coberto com murais e pinturas criativas. Isso é o Brasil. Sim, eu sei que é dificil se acostumar com isso. Talvez tenhamos canos de esgoto melhores na Noruega, mas quando o assunto é entender outras culturas, ficamos um pouco para trás.

clarice-e-ulisses-300x201Clarice e Ulísses no Leme. É o cão de Clarice, que era obcecado em comer pontas de cigarro deixadas pela dona, que vai guiando as perguntas através do livro.

Na Livraria da Cultura – um antigo cinema – deparei com a nova série Antiprincesas, na seção infantil. Uma série de livros factuais latino-americanos que seria o oposto dos livrinhos infantis cheios de rosas e glitters, dando às criancas uma introdução de pessoas que foram bem-sucedidas exatamente por não terem trilhado o caminho de principes ou princesas dos contos de fadas. Frida, Violeta e Clarice são os primeiros da série. Eu pego logo o livro da última. Clarice viveu como esposa de diplomata na Europa por muitos anos, mas odiava ser «princesa» e decidiu voltar ao Brasil para se tornar uma difícil e engajada escritora. Aqui no livro, tambem podemos ver e conhecer muito sobre seus outros projetos literários. E é um livro que atrai as crianças brasileiras, nao só os adultos. Eu fico me perguntando, meio malvado, se as crianças norueguesas teriam lido e se interessado se houvesse um livro sobre Knut Hamsun, por exemplo. Eu duvido.

Há muita besteira comercial aqui no Brasil. Os programas infantis na TV são quase grotescos. Mas realmente dito, voce pode esquecer o mito das mulatas sambando nas ruas e dos garotos roubando carteiras – a não ser que voce vá procurar por ambos, o que muitos turistas no Rio de Janeiro fazem. Acho as crianças aqui muito melhor criadas do que na Noruega. Aqui podemos passar por um grupo de jovens nas ruas sem medo, um pouco diferente do que seria nos bairros nobres de Oslo. Um povo que acorda cedo e gasta horas para ir e voltar ao colégio não tem tempo a perder. Um povo que não pediu pelas Olimpíadas, mas sim por melhor saúde, melhor transporte e mais segurança. E apesar de todas as profecias de fim dos tempos, a vida aqui continua como ela é. Com o melhor e o pior de si, tudo ao mesmo tempo.
Muito aconteceu aqui nos últimos 20 anos. Algumas decadas atrás a maioria iria pensar como Macabéa, a heroína do romance, querendo ser uma estrela de cinema ou modelo. Jogador de futebol. Mas hoje em dia pergunto aos filhos dos meus amigos brasileiros e – independentemente de classe social – querem ser advogados, médicos e economistas. Ou outra coisa que dependa de educação específica. Como a minha amiga Ângela faz. Nos últimos dez anos ela tem ajudado na limpeza e manutenção da minha casa aqui no Rio. Sempre temos boas conversas. Ângela é uma das pessoas que me ensinou muito sobre o que é a vida do país por debaixo das superfícies que brilham. Ângela trabalha em duas residências e estuda de noite, está no terceiro ano. Ela está se especializando como chefe de cozinha e já conseguiu um estágio num hotel de luxo em Copacabana, que ela vai conseguir mantendo ainda os dois empregos. Ela quer ascender, ela quer crescer. Como a maioria dos brasileiros, Ângela sente vergonha dos políticos lá do Planalto. Mas tendo tantas coisas a fazer em um dia em que 24 horas passam tão rápido, é melhor não gastar a cabeça pensando em coisas que não oferecem muita esperança. Ela já gasta algumas horas apenas no ir e vir entre casa e emprego. No tempo livre ela assiste aos mesmos programas de TV que eu assisto,  ou apenas passeia pelas páginas do Facebook. Ângela veio da mesma parte do pais que veio a heroína Macabéa do romance de Clarice Lispector. E agora estamos de volta ao assunto: minha experiência literária com «A hora de Estrela».
Talvez eu tenha ficado mais impressionado pelo fato de eu ter lido enquanto estava no Rio de Janeiro – e pude fazer caminhadas nos lugares em que se passavam no livro. Mas esse pequeno romance se sustenta por si próprio. O livro mostra o que jornalistas do meu país nunca conseguiram mostrar com clareza.

clarice-to-bøker

«Clarice Lispector para meninas e meninos», escrito por Nadia Fink e ilustrado por Pitu Saá. Traduzido do espanhol por Sieni Maria Campos. «Stjernens time» foi lançado na Noruega pela editora Bokvennen em 2015, traduzido por Ida Munck.

A jovem Macabéa veio de uma área  pobre, do estado do Alagoas, para tentar a sorte no Rio de Janeiro, ainda nos anos 70, quando o Brasil era uma ditadura. Macabea tem sorte e consegue um emprego de datilógrafa num escritório no centro do Rio. Mesmo tendo sobrevivido uma criação difícil junto a sua solitaria tia. Ela nunca se vê nua no espelho por se envergonhar. E mesmo que ela não tenha a beleza que achava necessária, ela consegue um namorado. Ele se chama (coincidentemente) Olímpico. Olímpico mente sobre seu passado para se tornar uma pessoa mais atrativa, o que não é muito anormal na sociedade daqui. Assim como sonha Macabea em se transformar numa estrela de cinema, como Marilyn. Algumas vezes ela chega mais perto do seu sonho, quando ela consegue beber uma coca-cola.

Macabéa e Olímpico andam de mãos dadas, se beijam e trocam frases sem muito conteúdo, uma vez que nenhum dos dois tem muito assunto a falar. E como Macabéa foi criada para acreditar que a relãção homem-mulher era uma coisa desprezível, Olímpico procura se satisfazer das lacunas abertas com a mais  voluptuosa Gloria. Como disse Clarice Lispector: não se reclama quando não tem ninguém para ouvir a reclamação. Isso ainda aconteceu nos anos 70, e por isso, bem pior do que hoje em dia. Abandonada e sozinha, a jovem heroína vai a uma cartomante – o que ainda hoje algumas pessoas fazem no Brasil quando em dificuldades. A cartomante, após um pequeno pagamento, conta a Macabéa que ela vê no seu futuro uma grande mudança, que ela se transformará numa estrela. Mostra-se que a hora da estrela virá de maneira inusitada e que Macabea finalmente terá a esperada sorte, – mas não vamos dizer logo aqui o final…
O narrador é um escritor masculino. O escritor ficticio conta como a personagem principal chega a ele num momento em que ele vê um toque de tristeza nos olhos de uma jovem mulher. A história se combina com a voz da própria escritora Clarice Lispector. Bonito, intelectual e majestoso ao mesmo tempo. Pode ser que a voz que ouvimos , ditas pela voz do escritor ficticio Rodrígo SM, seja a voz de Clarice Lispector dizendo: O que escrevo é mais do que invenção, é minha obrigação contar sobre essa moça entre milhares delas. E dever meu, nem que seja de pouca arte, o de revelar-lhe a vida. Porque existe o direito ao grito. Então grito.
Ainda garota, Clarice escrevia histórias que nunca terminavam, mesmo quando a personagem principal morria. Ou como mostra no livro Antiprincesa: sabia que Clarice Lispector frequentemente acaba um texto de uma maneira que o leitor pode dar sua própria continuidade?