Roma. Kastet til løvene

Roma Termini i september. Vi hadde tenkt å kjøpe billetter til flyplasstoget på forhånd. Som vanlig var det litt vanskelig å finne ut av den italienske billettautomaten, slik det er med alle automater av det slaget. Irritasjonen og frustrasjonen vi hadde kjent på ved innsjekkingsautomaten hos SAS tre dager før, var akkurat den samme: Når kunden må gjøre alt selv i stedet for å bli betjent av et levende menneske, tar det lenger tid. Da kom det en veldig hyggelig funksjonær i form av en ung dame med legitimasjonskort og spurte om vi trengte hjelp. Hun overtok med profesjonell hånd transaksjonen for oss. At hun snakket engelsk bedre enn italienere flest slo oss ikke før noe senere. Vi hadde fått billettene og hun var i ferd med å notere togtidene på billettene da det svingte opp en golfbil med CARABINIERI på siden. De tok tak i vår funksjonær og satte henne i baksetet hvor det fra før satt to til av samme slag. Vi følte oss, ikke sinte, men veldig triste på vegne av vår hjelper, vi løp etter henne med kulepennen hennes da kjøretøyet satte seg i bevegelse. Det føltes som om vi hadde mistet den verdifulle menneskelige linken som forbandt oss med Trenitalia. Selv om denne linken tydeligvis hadde vært en illusjon, så føltes det likevel som et tap.

Det lille svindelforsøket vi ble utsatt for var beskrevet i Il Messagero allerede fire år tidligere.
Det lille svindelforsøket vi ble utsatt for var beskrevet i Il Messagero allerede fire år tidligere.

Vi skjønte jo – etter hvert – at dette var en «uoffisiell hjelper» som sikkert hadde til hensikt å loppe oss for penger etterpå, på en eller annen måte. Litt googling gjorde at jeg raskt fant en artikkel i Il Messagero, som beskrev fenomenet i detalj. I den italienske avisen ble svindlerne på Termini omtalt som «sigøynere». Jeg tror heller at vår venninne var en «vanlig» rumener, en økonomisk flyktning som «ikke hadde noe der å gjøre». Likevel, sympatien vår lå på den unge damens side. Ja, jeg har faktisk av og til sympati med dem som forsøker å lure fra meg pengene mine. For la oss ikke tro at det er uten grunn de er her, Italia er ikke så fantastisk. Jeg har vært i Romania flere ganger. Det er også et fint land å være turist i. I Bucuresti og Brasov blir du ofte betjent av levende mennesker. Men land som Norge og Italia har ikke bruk for mennesker mer, her går det mer i kroner og euro. Var det ikke stakkarslige 8 000 kvoteflyktninger vi ble enige om?

Det er 1. 3 millioner rumenere i Italia. Tar du med moldoverne, blir de enda flere. De utgjør den største innvandrergruppen i landet. De har valgt seg Italia på grunn av språket. Rumenere forstår ofte italiensk uten ha lært det formelt. Man kan også tenke seg at de vender «hjem». For rundt to tusen år siden ble Dakia, det som er Romania i dag, nettopp erobret av romerne, noe som gjorde at landet både heter det det heter og at det rumenske språket er ganske likt italiensk. Hvorfor kan de da ikke få lov å være her? Italia mener de har hatt mye problemer med kriminelle innvandrere fra Romania. Det har forsuret forholdet mellom landene. Ingen liker å få kriminelle i bakgården sin, jeg forstår det. Parolen om at vi må hjelpe våre egne først, gjelder også i Italia. Men den lille golfbilen med CARABINIERI minner meg om festningen Europa og jeg liker den ikke. Jeg trøster meg med at dette nok ikke var første gangen, politimennene virket som de kjente vår venninne. Så snart står hun nok der igjen for å «hjelpe» turister. Noe i meg håper det. Kanskje kunne hun ha fylt en funksjon hvis vi hadde latt henne få lov.

I Corriere della Sera kan jeg samme ettermiddag lese om en annen togstasjon i Roma, hvor de har opprettet en teltleir for nyankomne og fortvilte mennesker fra Eritrea. Også det et land hvor mange av åpenbare historiske årsaker ser på Roma som «hjemme», særlig etter at deres eget land ble et av verdens verste diktaturer. Hovedstaden Asmara er mest kjent for italiensk art deco-arkitektur, italienske reklameskilt og verdens beste espresso. Rundt 15% av byens befolkning er visstnok av italiensk avstamning. Skulle de da ikke ha rett til å være her? Men ingen regioner i Italia har noe særlig lyst til å bosette eritreere. Italia har nok med seg selv og diskusjonene her minner om dem vi kjenner fra Norge. Bare at her i Roma er alt mye større.

coloss xColosseum i september. Dette byggverket er et av symbolene på den vestlige sivilisasjon. Arenaen stammer fra tiden da romerne herjet som de ville langs kystene av Middelhavet. Det var her i Colosseum slaver ble tvunget til, etter å ha lært gladiatorkunsten, å drepe hverandre. Det var her mennesker ble korsfestet, satt fyr på og bokstavelig talt kastet til løvene for å forlyste de herskende klasser. De åpne gulvene viser litt av underetasjene som ble brukt til å sluse inn fanger, slaver og eksotiske dyr som skulle delta i forestillingene. Da Trajan feiret erobringen av Dakia-provinsen, det nåværende Romania, i år 107, gikk det med hele 11 000 dyr og 10 000 gladiatorer, leser jeg i guideboken. Det var dimensjoner over antikkens Roma. Colosseum er et sted til ettertanke, her man går rundt mellom tilreisende fra hele verden. Jeg lar bare tankene strømme på og ser for mitt indre de titusener av flyktninger i gummibåter som ankommer kysten av Italia, lik som skylles i land på strendene på Lampedusa. Mennesker ingen har bruk for.

Roma. Underveis med selfiestang

Jeg har nettopp vært i Roma. Avgjørelsen om å reise dit ble tatt under tvil. Sist jeg var i Roma var i 1986. Jeg har i de siste tiårene nøyd meg med å lese om denne byen, som jeg egentlig ikke regner med som en ordentlig by, men mer som et historisk museum. Jeg har selvsagt fått med meg mye av det Jan E. Hansen og Pater Pollestad har skrevet om Roma, jeg har også lest Simen Ekerns prisbelønte bok Roma. Man kan få mindreverdighetskomplekser av så mye kunnskap. Og så er det alle filmene, noen uforglemmelige, mange svært slitsomme. Alle mine oppegående og kulturelle venner har en eller annen gang leid leilighet i Roma og bodd der i lengre perioder. Alle snakker om Roma, kulturen og at det er en deilig by. Selv får jeg bilder i hodet av omvisninger i grupper på Colosseum, Paven som vinker til folkemengden, butikker med overpriset olivenolje og hvitkledde turister som skåler i prosecco på Piazza Navona. Dette i tillegg til all pizzaen. Men finnes det også et «mitt Roma», på samme måte som «mitt Berlin», «mitt Paris» og mitt «Rio de Janeiro»??

Litt i tvil om akkurat det har jeg utstyrt meg med de tre store guidene, Cappelen Damms Rough Guides og Lonely Planet, samt Gyldendals store hvite Dorling Kindersley-guider. Den siste på engelsk, for jeg ville ha en oppdatert utgave (unnskyld, Gyldendal!). Reiseguider på papir er fine når man skal forberede seg, synes jeg. Utfordringen er oppdateringen. Det må derfor bli «den evige stad» og det bestandige som dominerer innholdet. Dorling Kindersley er i så måte helt overveldende med alle sine bilder og plansjer. Veldig bra bok, men den gir meg også veldig dårlig samvittighet. Vi har jo bare fire dager på oss, ikke fire år. De to andre guidene i mindre format er mer på parti med meg. Vi bestemmer oss allerede før avreise for å unngå de anbefalte restaurantene, det er neppe plass til alle verdens Rough Guide-turister på dem likevel. Utfordringen med Roma, får man inntrykk av, er at det er så mye du MÅ gjøre at du nesten ikke orker tanken. Men bonuspoeng på SAS er til for å brukes, og når de forfaller er det ingen vei tilbake. Det bitte lille to-stjerners hotellet anbefalt av en kollega står ikke nevnt noe sted i guidebøkene, så hemmeligheten er trygg. 

roma guider
Mine reiseguider. Men er de mitt Roma?

Men nå altså Roma. Roma har fått flytog siden sist. Togbilletten koster forskjellig avhengig av hvem du kjøper den av. Det var altså en grunn til at det var lange køer enkelte steder, men tomt foran andre luker. Sånt skriver ikke guidebøker om. Heller ikke at italienere er skrekkelig uhøflige. Her presser folk seg inn med koffertene sine før avstigende passasjerer har kommet seg ut. Vi nordmenn, brasilianere, tyskere og japanere har ingen sjanse i dette kappløpet vi ikke er forberedt på. Det hjelper ikke at vi har betalt en overpris på førti kroner for billetten, det er kun ståplasser igjen. Men flytoget er nesten i rute.

David Lachapelle - nå også en del av mitt Roma
David Lachapelle – nå også en del av mitt Roma

Vi har flyktet inn fra en het og fuktig september ute på Via Nazionale og inn i David Lachapelles fotografiske univers. Utstillingen på Palazzo delle Esposizioni er enorm og går over flere etasjer. Et utmerket sted å tilbringe fredagskvelden. Med Lars Saabye Christensens nye store bestselger Magnet friskt i minne, jeg leste den like før vi dro, klarer jeg ikke helt å frigjøre meg fra bokens Jokum Jokumsen, som gjør karriere med sine bilder av ting, etter at de er satt inn i en selgende kontekst av hans mer driftige kone Synne. Etter å ha lest «Magnet» er det nemlig vanskelig å tro på noe lenger, hverken kunst eller kritikk. Jeg får problemer med blomsterbildene til Lachapelle, eller snarere når jeg leser forklaringen som følger dem. The cut flowers, symbol of the fleeting condition of existence, liksom, Dette ligger farlig nær noe Synne hos Lars Saabye Christensen kunne ha funnet på. Og det er som kjent nokså umulig å argumentere mot kunst eller kunstforståsegpåere. Men jeg tar meg inn igjen da vi kommer til bensinstasjon- og kraftverktablåene, de religiøse motivene og nakenfotografiene. Jeg liker David Lachapelle veldig godt, jeg. Egentlig bedre enn den andre David. Sånt går det jo ikke an å si. Men mer nåtid enn fortid, der har du meg. Dermed blir vel Roma feil by? Ikke nødvendigvis. 

Fontana di Trevi, der Anita Ekberg vasset seg våt, er under ombygging. Minst fem hundre turister venter på at den skal åpne igjen om to år. Vi baner oss resolutt vei gjennom menneskemengden og tar en pause på Zara og deretter bokhandelen i La Rinascente-senteret. Der har de den italienske filmen Malèna på DVD, helt umulig å oppdrive på nettet! Og kun seks euro!

Fontenene på Piazza Navona strutter i motsetning til Trevi fulle av vann , mens duer, portrettmalere og turister slåss om resten av plassen. Selfiestang og segway er blitt en farsott i Roma mye mer enn i Norge. Italia har i alle år satt personlig frihet høyt, lenge før en ny norsk regjering fant ut at segway måtte bli lovlig. Her ville ingen noensinne ha kommet på tanken om å forby sånt i utgangspunktet, dette er Italia. Italienerne bryr seg neppe heller, vant som de er til å bli forsøkt overkjørt av vespaer og små fiater overalt hvor de beveger seg. Dessuten er nok selfiestang farligere enn segway, tenker jeg, mens en kineser forsøker å stikke ut øyet mitt.

IMG_6537
Mye spennende i italienske bokhandler

is x
Slik kan man også se Pantheon – med en is i hånden

Bokhandlene i sidegatene er mørke og spennende. Jeg graver meg ned i hyller med filmbøker og spanske tegneserier på italiensk. En spontan bærepose kom på to hundre euro. Billig er det ikke i Roma. To små iskuler fra isbaren ved Pantheon koster femti kroner. Det er likevel utrolig godt å få kjempet til seg en plass på trappen rundt fontenen med en sitronsorbet og en jordbæris. Knærne skriker motvillig da jeg skal reise meg igjen. Vi har tråkket alle avenyene i to dager, det var liksom for komplisert å sette seg inn i busslinjene. Jada, selvsagt var vi inne i Pantheon også. Det åpne hullet i taket måler ni meter i diameter. 

Jeg gjentar, man blir veldig sliten av å være i Roma. Det kan være alle kulturinntrykkene, alle menneskene, de lange avstandene eller varmen. Ekstra sliten blir man i Vatikanet når man har brukt mye av dagen til å stå i kø på Petersplassen med innpåslitne guider og indiske vannselgere, Det er hundrevis av trinn, de virker som tusenvis, i trange passasjer for å komme opp i det Lonely Planet-guiden omtaler som «Peterskirkens luftige kuppel», Her det langt fra luftig og jeg må presse meg frem blant tyskere, polakker, spanjoler og japanere, det er uhorvelige mengder turister på veldig liten plass. Jeg klarer å få filmet plassen der nede ved å holde telefonen over hodet på de andre. Men flott er det. Enorme menneskemengder i det sixtinske kapell og en sterkt overpriset lunsj på Forsoningens Aveny avslutter vatikanbesøket denne fredagen. Joda, det hører med og det er et minne for livet, men Vatikanet kan oppleves som verdens mest masete sted. Vi er for mange om beinet her, Jeg avstår fra å kjøpe frimerker i disse Whatsapp-tider., noe jeg egentlig synes er litt synd.

Bydelen Trastevere minner om Prenzlauer Berg i Berlin, så her er det godt å være og litt mer tilpasset mine egne preferanser. Dette alternativ-distriktet er egentlig en rolig oase i forhold til resten av Roma. Du blir ikke så sliten her, kanskje fordi det ikke er noe du må gjøre her. Du kan sitte foran fontenen på Piazza di Santa Maria og leke med hundene og bli kjent med deres eiere. En av dem heter Rafa, han sjarmerer hele plassen – vi snakker altså om hunden, ikke eieren. Maten på Sabatini, restauranten ved siden av, viser seg dessuten å være både kjempegod og dyr. All maten i Roma er god og kjempedyr, det tror vi helt sikkert må være den fulle sannheten allerede etter to dager i denne byen. Og så er det overraskende få mennesker her i Trastevere på dagen. Guidebøkene oppfordrer oss til å ta middagen her på kvelden. Vi kjører en lukrativ omvendt taktikk.

Vespa - litt av mitt Roma
Vespa – litt av mitt Roma

I nærmiljøet rundt hotellet ligger det en meget bra uterestaurant som serverer gode retter fra en lang meny. Alle vinene på glass er gode (jeg prøvde dem alle), alt er bra her. Dessuten er det to minutter å gå til sengen. Det lille to stjerners hotellet har flatskjerm på rommet. Jeg har RAI UNO hjemme i Norge og synes den er i den lettere sjangeren, men her er den kanalen utelatt, kanskje er den for seriøs. I stedet minst tjue kanaler med Tv shop på italiensk, To missekonkurranser og en aerobickanal. En lokal nyhetskanal, du vet av den typen hvor reporterne bruker kameraet på mobilen med selfiestang når de rapporterer fra bilulykker. Flatskjermen bekrefter mine fordommer mot italienere. Det er nesten så Berlusconi lurer bak gardinene og luller meg i søvn. Jeg tenker at jeg elsker Roma.