Jeg har nettopp vært i Roma. Avgjørelsen om å reise dit ble tatt under tvil. Sist jeg var i Roma var i 1986. Jeg har i de siste tiårene nøyd meg med å lese om denne byen, som jeg egentlig ikke regner med som en ordentlig by, men mer som et historisk museum. Jeg har selvsagt fått med meg mye av det Jan E. Hansen og Pater Pollestad har skrevet om Roma, jeg har også lest Simen Ekerns prisbelønte bok Roma. Man kan få mindreverdighetskomplekser av så mye kunnskap. Og så er det alle filmene, noen uforglemmelige, mange svært slitsomme. Alle mine oppegående og kulturelle venner har en eller annen gang leid leilighet i Roma og bodd der i lengre perioder. Alle snakker om Roma, kulturen og at det er en deilig by. Selv får jeg bilder i hodet av omvisninger i grupper på Colosseum, Paven som vinker til folkemengden, butikker med overpriset olivenolje og hvitkledde turister som skåler i prosecco på Piazza Navona. Dette i tillegg til all pizzaen. Men finnes det også et «mitt Roma», på samme måte som «mitt Berlin», «mitt Paris» og mitt «Rio de Janeiro»??
Litt i tvil om akkurat det har jeg utstyrt meg med de tre store guidene, Cappelen Damms Rough Guides og Lonely Planet, samt Gyldendals store hvite Dorling Kindersley-guider. Den siste på engelsk, for jeg ville ha en oppdatert utgave (unnskyld, Gyldendal!). Reiseguider på papir er fine når man skal forberede seg, synes jeg. Utfordringen er oppdateringen. Det må derfor bli «den evige stad» og det bestandige som dominerer innholdet. Dorling Kindersley er i så måte helt overveldende med alle sine bilder og plansjer. Veldig bra bok, men den gir meg også veldig dårlig samvittighet. Vi har jo bare fire dager på oss, ikke fire år. De to andre guidene i mindre format er mer på parti med meg. Vi bestemmer oss allerede før avreise for å unngå de anbefalte restaurantene, det er neppe plass til alle verdens Rough Guide-turister på dem likevel. Utfordringen med Roma, får man inntrykk av, er at det er så mye du MÅ gjøre at du nesten ikke orker tanken. Men bonuspoeng på SAS er til for å brukes, og når de forfaller er det ingen vei tilbake. Det bitte lille to-stjerners hotellet anbefalt av en kollega står ikke nevnt noe sted i guidebøkene, så hemmeligheten er trygg.
Men nå altså Roma. Roma har fått flytog siden sist. Togbilletten koster forskjellig avhengig av hvem du kjøper den av. Det var altså en grunn til at det var lange køer enkelte steder, men tomt foran andre luker. Sånt skriver ikke guidebøker om. Heller ikke at italienere er skrekkelig uhøflige. Her presser folk seg inn med koffertene sine før avstigende passasjerer har kommet seg ut. Vi nordmenn, brasilianere, tyskere og japanere har ingen sjanse i dette kappløpet vi ikke er forberedt på. Det hjelper ikke at vi har betalt en overpris på førti kroner for billetten, det er kun ståplasser igjen. Men flytoget er nesten i rute.
Vi har flyktet inn fra en het og fuktig september ute på Via Nazionale og inn i David Lachapelles fotografiske univers. Utstillingen på Palazzo delle Esposizioni er enorm og går over flere etasjer. Et utmerket sted å tilbringe fredagskvelden. Med Lars Saabye Christensens nye store bestselger Magnet friskt i minne, jeg leste den like før vi dro, klarer jeg ikke helt å frigjøre meg fra bokens Jokum Jokumsen, som gjør karriere med sine bilder av ting, etter at de er satt inn i en selgende kontekst av hans mer driftige kone Synne. Etter å ha lest «Magnet» er det nemlig vanskelig å tro på noe lenger, hverken kunst eller kritikk. Jeg får problemer med blomsterbildene til Lachapelle, eller snarere når jeg leser forklaringen som følger dem. The cut flowers, symbol of the fleeting condition of existence, liksom, Dette ligger farlig nær noe Synne hos Lars Saabye Christensen kunne ha funnet på. Og det er som kjent nokså umulig å argumentere mot kunst eller kunstforståsegpåere. Men jeg tar meg inn igjen da vi kommer til bensinstasjon- og kraftverktablåene, de religiøse motivene og nakenfotografiene. Jeg liker David Lachapelle veldig godt, jeg. Egentlig bedre enn den andre David. Sånt går det jo ikke an å si. Men mer nåtid enn fortid, der har du meg. Dermed blir vel Roma feil by? Ikke nødvendigvis.
Fontana di Trevi, der Anita Ekberg vasset seg våt, er under ombygging. Minst fem hundre turister venter på at den skal åpne igjen om to år. Vi baner oss resolutt vei gjennom menneskemengden og tar en pause på Zara og deretter bokhandelen i La Rinascente-senteret. Der har de den italienske filmen Malèna på DVD, helt umulig å oppdrive på nettet! Og kun seks euro!
Fontenene på Piazza Navona strutter i motsetning til Trevi fulle av vann , mens duer, portrettmalere og turister slåss om resten av plassen. Selfiestang og segway er blitt en farsott i Roma mye mer enn i Norge. Italia har i alle år satt personlig frihet høyt, lenge før en ny norsk regjering fant ut at segway måtte bli lovlig. Her ville ingen noensinne ha kommet på tanken om å forby sånt i utgangspunktet, dette er Italia. Italienerne bryr seg neppe heller, vant som de er til å bli forsøkt overkjørt av vespaer og små fiater overalt hvor de beveger seg. Dessuten er nok selfiestang farligere enn segway, tenker jeg, mens en kineser forsøker å stikke ut øyet mitt.
Bokhandlene i sidegatene er mørke og spennende. Jeg graver meg ned i hyller med filmbøker og spanske tegneserier på italiensk. En spontan bærepose kom på to hundre euro. Billig er det ikke i Roma. To små iskuler fra isbaren ved Pantheon koster femti kroner. Det er likevel utrolig godt å få kjempet til seg en plass på trappen rundt fontenen med en sitronsorbet og en jordbæris. Knærne skriker motvillig da jeg skal reise meg igjen. Vi har tråkket alle avenyene i to dager, det var liksom for komplisert å sette seg inn i busslinjene. Jada, selvsagt var vi inne i Pantheon også. Det åpne hullet i taket måler ni meter i diameter.
Jeg gjentar, man blir veldig sliten av å være i Roma. Det kan være alle kulturinntrykkene, alle menneskene, de lange avstandene eller varmen. Ekstra sliten blir man i Vatikanet når man har brukt mye av dagen til å stå i kø på Petersplassen med innpåslitne guider og indiske vannselgere, Det er hundrevis av trinn, de virker som tusenvis, i trange passasjer for å komme opp i det Lonely Planet-guiden omtaler som «Peterskirkens luftige kuppel», Her det langt fra luftig og jeg må presse meg frem blant tyskere, polakker, spanjoler og japanere, det er uhorvelige mengder turister på veldig liten plass. Jeg klarer å få filmet plassen der nede ved å holde telefonen over hodet på de andre. Men flott er det. Enorme menneskemengder i det sixtinske kapell og en sterkt overpriset lunsj på Forsoningens Aveny avslutter vatikanbesøket denne fredagen. Joda, det hører med og det er et minne for livet, men Vatikanet kan oppleves som verdens mest masete sted. Vi er for mange om beinet her, Jeg avstår fra å kjøpe frimerker i disse Whatsapp-tider., noe jeg egentlig synes er litt synd.
Bydelen Trastevere minner om Prenzlauer Berg i Berlin, så her er det godt å være og litt mer tilpasset mine egne preferanser. Dette alternativ-distriktet er egentlig en rolig oase i forhold til resten av Roma. Du blir ikke så sliten her, kanskje fordi det ikke er noe du må gjøre her. Du kan sitte foran fontenen på Piazza di Santa Maria og leke med hundene og bli kjent med deres eiere. En av dem heter Rafa, han sjarmerer hele plassen – vi snakker altså om hunden, ikke eieren. Maten på Sabatini, restauranten ved siden av, viser seg dessuten å være både kjempegod og dyr. All maten i Roma er god og kjempedyr, det tror vi helt sikkert må være den fulle sannheten allerede etter to dager i denne byen. Og så er det overraskende få mennesker her i Trastevere på dagen. Guidebøkene oppfordrer oss til å ta middagen her på kvelden. Vi kjører en lukrativ omvendt taktikk.
I nærmiljøet rundt hotellet ligger det en meget bra uterestaurant som serverer gode retter fra en lang meny. Alle vinene på glass er gode (jeg prøvde dem alle), alt er bra her. Dessuten er det to minutter å gå til sengen. Det lille to stjerners hotellet har flatskjerm på rommet. Jeg har RAI UNO hjemme i Norge og synes den er i den lettere sjangeren, men her er den kanalen utelatt, kanskje er den for seriøs. I stedet minst tjue kanaler med Tv shop på italiensk, To missekonkurranser og en aerobickanal. En lokal nyhetskanal, du vet av den typen hvor reporterne bruker kameraet på mobilen med selfiestang når de rapporterer fra bilulykker. Flatskjermen bekrefter mine fordommer mot italienere. Det er nesten så Berlusconi lurer bak gardinene og luller meg i søvn. Jeg tenker at jeg elsker Roma.
Odd Karsten Krogh 