Ukraina – Odd Karsten Krogh

Potemkinkulisse Дніпропетровськ. Dnipro, Ukraina

Dette innlegget er fra 2012 da Dnipro fortsatt het Dnepropetrovsk.

Februartankene mine går til befolkningen i isvindens by, Dnepropetrovsk. Det er ikke mange månedene siden vi satt på den nyoppussede bredden av Dnepr og drakk sitronbrus. Dnepropetrovsk, liksom?

Dnepropetrovsk (russisk er hovedspråket i denne delen av landet) eller Dnipropetrovsk (ukrainsk er mest offisielt) er Ukrainas tredje største by. Dette var et av de største forskningssentrene for utvikling av kjernefysiske våpen i sovjettiden og byen var (er) storprodusent av romfarts- og ballistiske raketter. Byen var før en lukket by på grunn av all militærindustrien, men etter at Ukraina oppstod, slapper man mer av med akkurat sånt. 1.2 millioner mennesker bor det her, og Dnepropetrovsk er faktisk et ålreit sted å være turist noen dager, der den akkurat nå ligger frossen ved Dneprs bredder. De rike oligarkene har pusset opp sentrum og elvebredden til å bli et utstillingsvindu for rikdom og prakt, sånn sett en potemkinkulisse for den som kommer på besøk fra de nedsotede områdene rundt byen. Men for en som sitter på sushirestauranten på toppen av det nye kjøpesenteret og ser ut over de glitrende lysreklamene, er byen høyst reell og et symbol på ny velstand. Nede på gaten står ungdommen med lørdagspilsen i hånden og danser til dundrende popmusikk på storskjerm. Noe inneliv er det ikke råd til, selv i februar. Rundt dem er det parkert nye modeller av Maybach og Lexus, biler vi ikke ser i Norge.

Det var faktisk Potemkin som fant på å legge en by her i 1783. Han kalte den Jekaterinoslav som en hyllest til sin elskerinne og medregent i Russland, keiserinne Katarina den store. Det er faktisk ikke umulig at byen kan ha startet sin karriere som en potemkinkulisse. Historien forteller at da Katarina den store skulle til Krim, nettopp på slutten av 1700-tallet, for å inspisere sine nye besittelser i syd, laget Potemkin kulisser av blomstrende landsbyer langs Dneprs nokså øde bredder, for å imponere sin keiserlige elskerinne og for selv å stige i hennes aktelse.

De var sammen i Dnepropetrovsk, men sitronbrus drakk de neppe

Ingen har fortalt bedre om Potemkin og Katarina den store enn Simon Sebag Montefiore. Boken Potemkin og Katarina den store utkom på Cappelen Damm for noen år siden. Fyrst Potemkin var keiserinne Katarina den stores elsker, og ble i praksis også medhersker over det russiske imperiet. De var begge ekstraordinære personligheter: Katarina var en tysk prinsesse som ble giftet vekk i en alder av 14 år, til en russisk arving. Hun var en lidenskapelig kvinne, og med sjarm og politisk genialitet grep hun nådeløst makten og hersket over Russland i tretti år. Potemkin var en fargerik politiker, strateg og erobrer med et eksentrisk og utsvevende liv. Ikke bare forteller Montefiore om Potemkins amorøse innsats, men gir ham også hans rettmessige plass i Russlands historie. Potemkins innsats førte til en utvidelse av imperiet. Han skapte Svartehavsflåten, erobret Krim og grunnla byene Sevastopol og Odessa. På grunn av sin arroganse, sine luksuriøse vaner og skandaløse historier ble han også hatet, men selv hans fiender var imponert av hans intelligens og kreativitet.

Nå har Potemkins utvidelse av imperiet blitt et eget land, og Katarinas kulisse er blitt til rakettbyen Dnepropetrovsk. Glitrende i all sin moderne prakt, det er nok flottere her enn i Milwaukee. Det kan også se ut som om Ukraina drømmer seg tilbake til den gamle gode keisertiden, men ikke den russiske. Østerrike-Ungarn har på mange måter fått et nytt liv her i øst, etter at veien til Wien ble gjenåpnet i 1989. Ikke minst gjelder det hotellene. Grand Hotel Ukraina er et gammelt renovert eventyrslott og kunne ligget i Graz.

Jeg spiser schnitzel og salzkartoffeln i restauranten, da et lite selskap kom inn. Det bestod av en slående vakker ung kvinne og hennes foreldre – og en fyldig amerikaner i slutten av tredveårene med høy brekestemme. Ut fra samtalen forstod jeg at jeg var vitne til en forlovelse. Både den unge kvinnen og hennes foreldre vitnet om både klasse og kultur. Måten de snakket på, måten de spiste på, måten de oppførte seg på. Amerikaneren snakket høyt og brautende med rødkål i munnviken og dyre viner ble båret inn. Jeg husker at jeg tenkte på hvordan hun ville bli møtt i Milwaukee. Den ukrainske horen. Stakkar, hun ser mer ut som hun har doktorgrad i litteratur, ikke er hun blond en gang.

Damene er veldig blonde enkelte steder i Ukraina, de har veldig korte skjørt også enkelte steder. Dnepropetrovsk er et sånt sted. Selv i februar. Jeg har lest meg til at sånn må man være for å sikre fremtiden sin, da kan man spasere arm i arm med en ektemann som er langt eldre og rikere. Sikkert ikke så dumt. De yngre mennene virker både mer mafiose og upålitelige som forsørgere, sorte høyhalsede gensere, skinnjakker og bulemuskler med begynnende ølmage, der de byr sine utkårede på sitronbrus. Helt til jeg skjønte tegningen, beundret jeg i mange år denne trangen til å ha med medbrakt sitronbrus i parken, på stranden eller som her – på kveldstur langs elvebredden. Vinden har stilnet og et par har satt seg til ved det moderne monumentet som ligner på en stor jordklode. De kysser og drikker sitronbrus. Lenger bort står en gruppe menn rundt en stor flaske sitronbrus som de har satt på bakken mellom seg.

Den nyoppussede promenaden langs elven er som skapt for sitronbrus

Måneskinn kan være så mangt. Her i Dnepropetrovsk finnes det i to varianter, enten hengende over fabrikkpipene på den andre siden av elven, eller som oppmuntrende tilskudd til – nettopp, sitronbrus. Dette ukrainske hjemmelagede brennevinet trenger sårt til en smakstilsetning. Bart smaker det som om du tar alt som er galt i Ukraina og blander det sammen på en flaske. Uskyldige nybegynnere har uttalt at brygget har en sterk bismak av både oppkast og død. Alle varianter av sitronbrus – type Urge – gjør det derfor godt på det ukrainske markedet.

Neste morgen oppdager jeg den lille skriften på billetten fra Ukraine International – the flight is operated by AeroSvit. Flyet som skjelvende lyser mot meg på flyplassen er definitivt ikke en Boeing 737, snarere noe ukjent sovjetisk. Og gammelt. En liten gardintrapp fungerer som trapp. Vi må passere koffertrommet hvor en mann holder på å binde bagasjen fast med tau. Mitt sete har sikkerhetsbelte, men ryggen kan ikke rettes opp. Før jeg har stirret fra meg på den gammelmodige kabinen med innrøkte brune gardiner, før jeg får tenkt på om jeg i det hele tatt vil dette, har jeg fått utdelt et glass chablis, døren smelles igjen, propellene surrer som iltre veps og flyvertinnen annonserer på perfekt engelsk at welcome to AeroSvit and this flight to Kiev and Odessa, we estimate to land.

Київстар. I den ukrainske hovedstaden

I går ble det målt 33 minus i Ukraina, det kaldeste på seks år. På motorveien inn til Kiev står det gamle frosne Lada og Opel i sidefeltet, mens pelskledde ukrainere titter hjelpeløst ned i motorrommet. 30 mennesker skal være omkommet i kulden. Det er kaldt i Kiev om vinteren. Men i morgen er det meldt 29 kuldegrader, så det går den riktige veien.

Kiev – et lite stykke Majorstuen, bare høyere

I leilighetene i sentrum går varmeovnene og radiatorene for fullt. Fra sjette etasje i den gamle leiegården ser du ut over noe som kan minne om Majorstuen, bare at bygningene er høyere. Lysreklamen for Київстар, (Kyivstar, Telenors berømte datterselskap) etterlater ingen tvil om hvor vi er. Jeg klarte en gang å lure med meg noen norske venner til å leie en leilighet i Kiev. Eller Kyiv på ukrainsk, språket som prøver å være hovedspråket også for de russisktalende – riktignok uten å lykkes. Med kyriliske bokstaver ser den ukrainske hovedstaden ut som en kniv: Київ. Men når du forserer den knivskarpe vinterkulden, den medtatte inngangsdøren med vanskelig kodelås, den sure gamle portnersken, den flassete turkise oppgangen og de to jentene som alltid står på gangen og røyker, er leiligheten en varm Ikea-drøm med stort boblebadekar. God plass for tykke amerikanere på frierferd, det er i hvert fall det jeg tenker på hver gang jeg dusjer og lurer på hvor jeg skal plassere bena mine uten å tråkke opp i noe imaginært DNA.

Kiev er en praktfull by, men best om sommeren

Litt lenger bort i gaten bor Viktor i en litt mer beskjeden leilighet. Uten boblebad, men med badekar. Viktor har pingvin i badekaret. Som den naturligste ting i verden. Pingvinen stammer fra den gang den zoologiske hagen i Kiev ikke hadde råd til å fore dyrene lenger, og derfor måtte gi dem bort. Pingvinen heter Misja og er ganske deprimert der han tøffer rundt i leiligheten til Viktor. Misja stirrer mye ut i luften.

I følge forfatteren Andrej Kurkov, som tilfeldigvis også bor i Kiev (siden Kurkov er tro mot sitt russiske morsmål, ser da byen mer ut som et nebb: Киев), er pingvinen et flokkdyr, som alltid gjør alt sammen med sine artsfrender. Hvis du isolerer en enkelt pingvin fra flokken, blir den nærmest fortapt. Akkurat som de gamle sovjetmenneskene.

Dette kan nok også ha noe med kulden å gjøre, tenker jeg, der jeg litt senere står i undergangen ned mot metroen. Kiev er som skapt til å klumpe seg sammen med andre på denne årstiden.

Kiev er en praktfull by, i hvert fall om sommeren, akkurat slik vi pleier å si om Oslo. Men der hvor vi badet i elven Dnepr (Dnipro) en glohet sommerdag, tar Viktor nå med seg pingvinen sin på isfiske i tredve februargrader. For pingvinen ender det med isbading, men ikke for oss andre. Når vinden uler sammen med snøen på hovedavenyen Kresjatik eller her på elvebredden, er livet ikke helt fremkommelig. Hvis du skulle få problemer med å holde varmen, så bør man kanskje gjøre som de ivrige pilkerne – skaffe seg en горілка (gorilka) til åtte kroner.

Gorilka er vodkaens sterke og slemme søster

I Kiev holder man selvsagt varmen med vodka, men det er gorilkaen, den sterke og slemme søsteren, som er ordentlig ukrainsk for meg. Jeg har liksom aldri funnet ut hva den passer best til, kanskje bortsett fra nettopp det å holde varmen. Hvis du vil gå enda mer inn i det ukrainske, kan du forsøke samohon, eller måneskinn, som er betegnelsen på ukrainsk hjemmebrent. Du finner mange oppskrifter i ukrainske kokebøker, men det sikreste er kanskje å bli kjent med en ukrainer som kan by på sin egen. Det kan ta litt tid, dette er ikke noe utadvendt folkeferd om vinteren. Derfor er gorilka et enklere alternativ.

Utstyrt med sylteagurker og en flaske gorilka av merket Prestige forserer vi isvinden, den vanskelige kodelåsen, den sure portnersken og de to røykende jentene i oppgangen, her skal vi leke ukrainere den siste kvelden i Kiev. På fjernsynets musikkanal svetter Svetlana Loboda og Outkast som om det var den naturligste ting i verden, her i Europas nest kaldeste land, hvor kornvakre Julia sitter i fengsel og resten av folket heller ikke har det så bra. En reklame for Kyivstar løper over skjermen. Reklamen viser masse pingviner og jeg forstår ikke helt hva det har med sms å gjøre. Jeg legger meg i rent Blåsippa-sengetøy og tenker på hva som mon vil møte meg der lenger nede langs elven. I Dnepropetrovsk.

Donetsk. Peter og ulven

I 2012 kunne vi lande i Donetsk med Austrian Airlines’ rute fra Wien. Fra den nye flyplassterminalen i glass og stål – oppkalt etter byens store komponist Sergej Prokofjev – kunne vi ta en Renault-taxi inn til Donbass Palace, dette bløtkakehotellet som blir regnet som Ukrainas aller beste. Her kunne vi leve noen dager i luksus, spise godt, drikke mye, svømme i hotellbassenget og gå i operaen. Donetsk hadde – og har nok fremdeles – grønne boulevarder og parker fulle av roser. Dette var, som Lonely Planet skrev, en by hvor man burde unne seg litt ekstra. Et hyggelig, nærmest luksuriøst, sted å være turist for noen dager.

I 2015 er det ingen som flyr til Donetsk. Flyplassen I Donetsk er hakket i stykker av harde kamper. Donetsk, som frem til 2014 var en av de store byene i Ukraina og heller ikke liten i europeisk sammenheng, med sine én million innbyggere, er ikke mer det. I februar 2015 flykter flere hundre hver dag og byen er snart nede på halvparten, samtidig som stadig mer av bygningsmassen ødelegges. Ingenting blir bedre av at byen ligger inne i den separatistkontrollerte sonen, et slags ingenmannsland. Restaurantene på Donbass Palace er fylt opp av kortklipte separatister med tunge automatvåpen. Vodka og kalasjnikov er ingen sympatisk kombinasjon. Selv fotball-laget Shakhtar Donetsk, et av de store lagene i europeisk fotball, har flyttet til Lviv og spiller alle sine hjemmekamper der. Stadion i Donetsk var ny til fotball-EM i 2012, i 2015 er den et forbrent skall. Så fort kan det gå når menneskene setter i gang. Europa har gode tradisjoner i selvutslettelse. Nå er turen kommet til Donetsk.

Donetsk startet opprinnelig som en walisisk gruveby, så rart det enn kan høres ut. Det var nemlig slik at den walisiske forretningsmannen John Hughes startet gruvedrift i disse områdene og fulgte opp med å bygge et stålverk. Byen som vokste frem her fra cirka 1869 fikk derfor navnet Huhgesovka, forenklet til russisk ble det Jusovka. Det finnes fremdeles et område i byen som heter den «engelske kolonien». Små nasjoner blir lett blandet sammen med det større nabofolket. Walisere blir engelskmenn, ukrainere blir russere – i 1905 trodde jo mange europeere at nordmenn var svensker, akkurat som mange måpte da det i 1990 plutselig dukket opp en nasjon som het Litauen. I sovjettiden ble Jusovka omdøpt til det mer politisk korrekte Stalino. Som Stalino ble byen okkupert av tyskerne og kraftig ødelagt, så byen har vært med på dette tidligere. I 1961 fikk Donetsk endelig navnet Donetsk etter elven Donets, som også har gitt regionen navn. Symbolsk nok begynner Donets i Russland, før den bukter seg gjennom Ukraina og deretter igjen krysser grensen for å renne ut i den store russiske stilleflytende elven Don.

Sergej Sergejevitsj Prokofjev ble født i Donetsk. Han er byens store komponist, kjent både for sine symfonier og for musikkstykket Peter og Ulven, et symfonisk eventyr som han selv skrev librettoen til. Historien er opprinnelig et russisk eventyr. Eventyret – og musikkstykket – handler om lille Peter som bor sammen med bestefaren sin like ved en stor skog. Peter får ikke lov til å gå utenfor gjerdet – der ligger nemlig ulven på lur. En vakker dag går likevel Peter ut, sammen med vennene sine – en fugl, en katt og en vimsete and. Og så dukker ulven selvfølgelig opp. I disse dager, med Kerry, Merkel og Hollande på skytteltrafikk mellom Petro Porosjenko i Kiev og Vladimir Putin i Moskva, er det nærliggende å dele ut roller. Porosjenko – som jo heter Peter allerede – er selvfølgelig gutten som gikk utenfor gjerdet. Hvem som er ulven, kan det være delte meninger om – i hvert fall i Donetsk -, men de fleste vil nok si at ulven bor i skogene i nord og øst. Det hører med til fortellingen at Peter har en listig plan for hvordan han skal takle ulven. Så får vi se om virkeligheten og eventyret stemmer over ens.

Kultur og musikk har alltid vært viktig i dette landet og er det også i plagede Donetsk. Selv om folk ikke tør å gå ut på gaten, butikkene og minibankene er stengt, selv om det skytes i gatene, så holder operaen i Donetsk åpent. The Guardian hadde i høst en gripende reportasje fra operaen, hvor de hadde intervjuet skuespillerne og publikum. I september opplevde operaen at lageret deres i utkanten av byen ble truffet av granater og at kulissene til Den flyvende hollender ble ødelagt. De bestemte seg derfor å åpne dørene til Flaggermusen i stedet, siden de hadde alt som trengtes i selve teatret. Billettene var gratis og folk strømmet til i hundrevis. «Det var ikke plass til alle», fortalte operadirektøren til The Guardian, «men vi lot folk sitte i trappene, på gelenderet og der vi kunne presse dem inn. To eldre damer kysset hendene mine fordi vi valgte å åpne sesongen på denne måten». Det er mange ulike politiske oppfatninger om det som skjer i Donetsk, men det har ikke hindret folk i å samles om kulturen, som nå trengs mer enn noen sinne. Å finne trøst i en bok, i musikk, blir kanskje det eneste fristedet når man ikke kan bevege seg trygt på gaten, ei heller si hva man måtte mene.

I dag er Angela Merkel og François Hollande i Moskva for å prøve å få Putin til å stoppe skytingen i Donetsk. Putin hevder jo han ikke skyter, så helt enkelt blir det nok ikke. I går hadde selv Dagsrevyen, dette påkostede «Norge rundt», det nye fredsfremstøtet som hovedoppslag. Ikke forvist til «utenlandspausen» med de vanlige tre tyve sekunders innslagene midt i sendingen. Hele fire minutters Ukraina-innslag før ikke-tiggeforbud og nesten-død på norske sykehus er antagelig ikke et tegn på varig endring av fokus, men viser heller hvor viktig dette er – også for Norge. Sentrum i Europa akkurat nå er Donetsk.

På Platekompaniet.no får du tak i musikken til Prokofjev. For eksempel Peter og ulven, symfonisk eventyr for orkester og forteller med musikk og libretto av Sergej Prokofjev. Opus 67, komponert 1936. Platekompaniet kan også skaffe deg den Oscar-vinnende polske animasjonsfilmen Peter og ulven.

På Tanum.no vil du finne utallige bøker om Prokofjev, blant annet hans dagbøker. Tanum har også en fin svensk barnebok, Peter och vargen, med tekst av Sergej Prokofjev og illustrasjoner av Ilon Wikland. CD med musikk og opplesning er inkludert.

Du kødder ikke med Kiev

«Vi er ett folk og Kiev er alle russiske byers mor. Det tradisjonelt russiske er vår felles kilde og vi kan ikke leve uten hverandre.» Vladimir Putin

Kiev er en av de virkelig store hovedstedene i Europa. Befolkningsmessig plasserer den seg antagelig et sted mellom Berlin og Roma. Historisk er den også en av de store. Byen ble grunnlagt allerede i 482. Vikingene hersket og herjet her nede tidlig, Kiev lå strategisk til ved elven Dnepr, omtrent midtveis mellom Skandinavia og Konstantinopel. Den første slaviske, og dermed også russiske, statsdannelsen var her – Kiev-Rus er et begrep også i Moskva. Men så kom mongolene, litauerne og polakkene. Og russerne, alltid russerne. Som en del av det russiske keiserdømmet og senere Sovjetunionen ble Kiev til en av de store industribyene, i tillegg til den historiske og kulturelle rollen. Og for rundt femogtyve år siden våknet Kiev opp som hovedstad i Europas nest største land.

Kiev har gjennom århundrene vekslet mellom å være mektig og å være ubetydelig. Nå er Kiev betydelig igjen. Putin har rett i det han sier. Både Ukraina og Kiev er så altfor innvevd med sine nabofolk til at det er enkelt å si hvor grensen går, hvis det går noen. Hovedstaden Kiev ligger dessuten ubeskyttet på en steppe. Det er heller ikke så enkelt å bestemme seg for hvilket trekk som er mest fremtredende ved denne kjempebyen i dag. Ukrainsk, russisk, historisk, vakker, elegant, vulgær og aggressiv. Kiev er alt på en gang.

Norwegian flyr direkte til Kiev og det koster latterlig lite å komme seg hit. Alt fungerer for turister i Ukraina, men noe er annerledes. Når du kommer ut av flyplassterminalen og skal finne leiebilen din, kan det hende at skiltene er skrudd av og du blir møtt av en politimann som hevder at den er feilparkert. For 20 hryvni skrur han imidlertid skiltene på igjen. Dette er antagelig det du som turist slipper unna med, men ukrainere må leve med sånt til daglig. De fleste turister tar forøvrig taxi inn til byen, etter at de har vekslet til seg noen hryvni i en minibank. Før var en hryvnia verdt en krone, nå nærmer den seg snart femti øre. Hryvnia var også myntenheten i Kiev-Rus for over tusen år siden.

Flyplassen var mindre enn du hadde forestilt deg, men på veien inn til sentrum overtar følelsen av storby fort. Kiev oppleves som større enn den er. På den enorme rette motorveien kjører bilene i vanvittig fart og med minimal avstand til bilen foran. Inne i selve Kiev er husene høyere og gatene bredere enn noe vi er vant til på vår kant av verden. Du hadde neppe regnet med at Kiev skulle være så storslagen og vakker. Hovedavenyen Kresjatik byr på dominerende og høye bygninger i klassisk (sovjet)stil, en stil som både er vakker og skremmende på samme tid. Plassene er enorme og monumentene store. Sånn som den gigantiske Uavhengighetsplassen, berømt fra nyhetene de siste månedene og faktisk et veldig hyggelig sted å oppholde seg – når både demonstrasjonene og Moskva nå etter hvert ser ut til å ha roet seg litt.

800px-FEMEN_Annual_protest_against_regular_summer_hot_water_switch_off-2 — Femen i sommerlig protest – denne gangen gjaldt det visst vannforsyningen

Ikke alle demonstrasjoner er voldelige i dette landet. Kanskje er du så heldig å få se toppløse kvinnelige aktivister fra protestgruppen Femen bade i byens fontener. Femen er et seriøst tiltak og protesterer mot det ene og det andre, som henrettelser i Iran, legalisering av prostitusjon i Ukraina, for få medaljer i OL og andre ting som irriterer. Ideen med å protestere toppløs oppstod fordi «det var den eneste måten å bli hørt på i dette landet». Samtidig er Femen et tegn på det løsslupne og anarkistiske ved Ukraina. Dette har antagelig skapt et annerledes og hyggeligere Kiev enn det det var i Sovjetunionen eller enn det ville vært i Russland. Kiev er både fattigere og mindre enn Moskva, men det er definitivt lov å mene mer i Kiev.

Man føler seg fort liten i Kiev, mest på grunn av det monumentale ved byen. De store overdådige kirkene tar pusten fra deg. Grotteklosteret ligger litt over halvveis bort til Mor Ukraina-statuen. Det er verdt hvert minutt av den timen det tar å gå ut dit. I virkeligheten et kompleks av kirker, klokketårn og klostre – et av verdens underverker. På den andre siden av elven Dnepr ligger de enorme boligområdene med gråhvite blokker på rekke og rad. Det er ikke alle steder du har lyst til å se på nært hold.

Skulle du få hjemlengsel, har også Kiev et slags Grünerløkka midt i byen. «Andrijivskij-gaten» går fra høyden med samme navn og ned til den nedre bydelen. Her finner du hyggelige utecafeer og puber, morsomme butikker og markeder. Oppe på høyden finner du den storslagne St. Andreas-katedralen. Her oppdager du hva storslagent virkelig kan bety, før du kommer til Kiev er «storslagent» bare et ord. Fortsetter du nedover åsen på den andre siden, kommer du til Kiev-operaen. Også den enorm. Kiev har for øvrig et tredvetalls museer som er verdt et besøk. Byen slutter aldri å imponere turister.

Kiev er ikke bare historisk skjønnhet, den er også en nattens dronning. Her røykes, drikkes og festes det mer enn vi er vant til fra Norge. Bak den glitrende fasaden sporer man en form for aggressivitet man bare finner i kjempebyer på andre kontinenter. Her går bilene tett og fort, mange er digre SUV med sotede vinduer, hvite amerikanske limousiner vrenger inn foran luksushotellet Premier Palace eller motehusene på Kresjatik. Noen har mye penger i dette landet og du aner at det er noe galt med akkurat det. Ukraina sies å være Europas mest korrupte land. Og det er helst på de nyrike stedene, på superrestaurantene og de glitrende nattklubbene du opplever aggressiviteten. Smokingkledde bolegutter med et litt for hardt grep rundt armen til unge kvinner. Nervøs latter. Unødig dyr champagne. Et par velkledde menn som slåss. Blod som flyter. Nattelivet i Kiev har mange fasetter og noen steder føler du deg ikke vel. Du får lyst til å holde avstand.

Men byen har også mange hyggelige steder og ukrainerne flest liker utlendinger hvis de kommer vestfra. Det er mye å finne på her, og den som er interessert i kunst og kultur kan holde på i månedsvis. Europeisk arv på UNESCOs liste. Det er samtidig litt New York over Kiev. Høye hus. Markedsøkonomi med lysreklamer, McDonalds og nattåpne supermarkeder. Som i New York går tunnelbanen fortere i Kiev enn i andre storbyer. På vakre, dype stasjonene kommer det et effektivt blått tog hvert annet minutt og plattformene fylles lynraskt opp. Her er det lurt å ha et lite grep om det kyriliske alfabetet. Du er selvsagt ikke nødt til å ta metroen i Kiev, men den er en opplevelse i seg selv og veldig fin hvis du har tenkt deg på stranden.

kiev beach 2 — Kiev har flere kilometer med sandstrender.

Strandliv i Kiev? Joda. Det er jo mye varmere om sommeren her enn det er i Oslo, så det kan godt hende du får lyst til å prøve en av de mange flotte strendene langs elven. Vannet er ikke noe særlig å skryte av, men sanden og folkelivet holder så absolutt mål. Det går metro til stranden, for eksempel til Hidropark. Metrostasjonen ligger på en øy midt i Dnepr-elven. Her kan du ta sikte på en av de luksuriøse strandklubbene hvor det koster en formue å komme inn, eller bare menge deg med vanlige solhungrige kievitter. Det er en egen opplevelse å kose seg på finkornet sandstrand i førti graders varme mens gråbrune, stygge skyskrapere blinker i det fjerne.

På Hidropark finner du også Kievs berømte «muscle beach», en attraksjon de deler med Los Angeles. Dette er et digert utendørs helsestudio, opprinnelig fra sovjettiden da kroppen var et politisk instrument. Apparatene er laget av skrapjern og lenket fast med kjetting slik at ingen skal kunne stjele dem. Fysisk fostring er fremdeles viktig i Ukraina. Mange her har lagt sin elsk på de mest kraftfulle og aggressive sportsgrenene – som bryting, bodybuilding og boksing. Du kødder ikke med Kiev.

I Kiev bor det også mange intellektuelle, kunstnere og forfattere. Andrej Kurkov er en av dem. Opprinnelig fra St. Petersburg og med russisk som morsmål. Med den største selvfølgelighet er han i dag borger av Ukraina og landets mest kjente nålevende forfatter. Han er utgitt på Cappelen Damm og du kan møte ham på Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai. I februar i år skrev han dette – og la oss håpe han har rett:

Ukraina følger årstidene. Våre revolusjoner pleier å starte om høsten, etter at avlingen er i hus, og slutter om våren før det er på tide å sette potetene. I år vil også vi sette poteter på landstedet vårt 80 kilometer utenfor Kiev. På den tiden får vi håpe at Ukraina har funnet fred med seg selv og fått en lovlig valgt regjering.

Andrej Kurkov finner du også på Tanum.no.

P.S. Mange vil sikkert være uenig i stavemåten på navn etc. Det er nemlig ikke så enkelt å gjøre om alt til latinske bokstaver. Uttalen legges ofte til grunn (noen er uenig i dette prinsippet) og hvert vesteuropeisk land har sin egen stavemåte. I Norge har vi en tendens til å blande den norske måten med den engelske. Så er det forskjellen mellom det ukrainske og det russiske, noe som ikke er så enkelt å skille i dette landet hvor begge språkene er utbredt. Det språket som har størst utbredelse i de enkelte byene har ofte fått bestemme. Kiev Киев (russisk) er kinkig og heter også Kyiv Київ (ukrainsk), uttalen er ikke så forskjellig. I Norge har vi prøvd å introdusere Kyiv, men det ser ut til at Kiev holder posisjonen som den mest brukte formen fremdeles. Danskene skriver Kijev, som gjenspeiler den gjengse uttalen på stedet, altså i Kiev. Med en del artige detaljer i tillegg, slik som liten forskjell på y og i eller g og h og en o som ofte blir til a i trykksvak posisjon, sier det seg selv at man lett faller på glattisen. Beklager det. Det blir forresten enda mer Ukraina fremover.

Du kan i mellomtiden lese mer om Kiev, Kyivstar og ukrainsk vodka HER

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette: