Donetsk. Peter og ulven

I 2012 kunne vi lande i Donetsk med Austrian Airlines’ rute fra Wien. Fra den nye flyplassterminalen i glass og stål – oppkalt etter byens store komponist Sergej Prokofjev – kunne vi ta en Renault-taxi inn til Donbass Palace, dette bløtkakehotellet som blir regnet som Ukrainas aller beste. Her kunne vi leve noen dager i luksus, spise godt, drikke mye, svømme i hotellbassenget og gå i operaen. Donetsk hadde – og har nok fremdeles – grønne boulevarder og parker fulle av roser. Dette var, som Lonely Planet skrev, en by hvor man burde unne seg litt ekstra. Et hyggelig, nærmest luksuriøst, sted å være turist for noen dager.

I 2015 er det ingen som flyr til Donetsk. Flyplassen I Donetsk er hakket i stykker av harde kamper. Donetsk, som frem til 2014 var en av de store byene i Ukraina og heller ikke liten i europeisk sammenheng, med sine én million innbyggere, er ikke mer det. I februar 2015 flykter flere hundre hver dag og byen er snart nede på halvparten, samtidig som stadig mer av bygningsmassen ødelegges. Ingenting blir bedre av at byen ligger inne i den separatistkontrollerte sonen, et slags ingenmannsland. Restaurantene på Donbass Palace er fylt opp av kortklipte separatister med tunge automatvåpen. Vodka og kalasjnikov er ingen sympatisk kombinasjon. Selv fotball-laget Shakhtar Donetsk, et av de store lagene i europeisk fotball, har flyttet til Lviv og spiller alle sine hjemmekamper der. Stadion i Donetsk var ny til fotball-EM i 2012, i 2015 er den et forbrent skall. Så fort kan det gå når menneskene setter i gang. Europa har gode tradisjoner i selvutslettelse. Nå er turen kommet til Donetsk.

Donetsk startet opprinnelig som en walisisk gruveby, så rart det enn kan høres ut. Det var nemlig slik at den walisiske forretningsmannen John Hughes startet gruvedrift i disse områdene og fulgte opp med å bygge et stålverk. Byen som vokste frem her fra cirka 1869 fikk derfor navnet Huhgesovka, forenklet til russisk ble det Jusovka. Det finnes fremdeles et område i byen som heter den «engelske kolonien». Små nasjoner blir lett blandet sammen med det større nabofolket. Walisere blir engelskmenn, ukrainere blir russere – i 1905 trodde jo mange europeere at nordmenn var svensker, akkurat som mange måpte da det i 1990 plutselig dukket opp en nasjon som het Litauen. I sovjettiden ble Jusovka omdøpt til det mer politisk korrekte Stalino. Som Stalino ble byen okkupert av tyskerne og kraftig ødelagt, så byen har vært med på dette tidligere. I 1961 fikk Donetsk endelig navnet Donetsk etter elven Donets, som også har gitt regionen navn. Symbolsk nok begynner Donets i Russland, før den bukter seg gjennom Ukraina og deretter igjen krysser grensen for å renne ut i den store russiske stilleflytende elven Don.

Sergei_Prokofiev miniSergej Sergejevitsj Prokofjev ble født i Donetsk. Han er byens store komponist, kjent både for sine symfonier og for musikkstykket Peter og Ulven, et symfonisk eventyr som han selv skrev librettoen til. Historien er opprinnelig et russisk eventyr. Eventyret – og musikkstykket – handler om lille Peter som bor sammen med bestefaren sin like ved en stor skog. Peter får ikke lov til å gå utenfor gjerdet – der ligger nemlig ulven på lur. En vakker dag går likevel Peter ut, sammen med vennene sine – en fugl, en katt og en vimsete and. Og så dukker ulven selvfølgelig opp. I disse dager, med Kerry, Merkel og Hollande på skytteltrafikk mellom Petro Porosjenko i Kiev og Vladimir Putin i Moskva, er det nærliggende å dele ut roller. Porosjenko – som jo heter Peter allerede – er selvfølgelig gutten som gikk utenfor gjerdet. Hvem som er ulven, kan det være delte meninger om – i hvert fall i Donetsk -, men de fleste vil nok si at ulven bor i skogene i nord og øst. Det hører med til fortellingen at Peter har en listig plan for hvordan han skal takle ulven. Så får vi se om virkeligheten og eventyret stemmer over ens.

Kultur og musikk har alltid vært viktig i dette landet og er det også i plagede Donetsk. Selv om folk ikke tør å gå ut på gaten, butikkene og minibankene er stengt, selv om det skytes i gatene, så holder operaen i Donetsk åpent. The Guardian hadde i høst en gripende reportasje fra operaen, hvor de hadde intervjuet skuespillerne og publikum. I september opplevde operaen at lageret deres i utkanten av byen ble truffet av granater og at kulissene til Den flyvende hollender ble ødelagt. De bestemte seg derfor å åpne dørene til Flaggermusen i stedet, siden de hadde alt som trengtes i selve teatret. Billettene var gratis og folk strømmet til i hundrevis. «Det var ikke plass til alle», fortalte operadirektøren til The Guardian, «men vi lot folk sitte i trappene, på gelenderet og der vi kunne presse dem inn. To eldre damer kysset hendene mine fordi vi valgte å åpne sesongen på denne måten». Det er mange ulike politiske oppfatninger om det som skjer i Donetsk, men det har ikke hindret folk i å samles om kulturen, som nå trengs mer enn noen sinne. Å finne trøst i en bok, i musikk, blir kanskje det eneste fristedet når man ikke kan bevege seg trygt på gaten, ei heller si hva man måtte mene.

I dag er Angela Merkel og François Hollande i Moskva for å prøve å få Putin til å stoppe skytingen i Donetsk. Putin hevder jo han ikke skyter, så helt enkelt blir det nok ikke. I går hadde selv Dagsrevyen, dette påkostede «Norge rundt», det nye fredsfremstøtet som hovedoppslag. Ikke forvist til «utenlandspausen» med de vanlige tre tyve sekunders innslagene midt i sendingen. Hele fire minutters Ukraina-innslag før ikke-tiggeforbud og nesten-død på norske sykehus er antagelig ikke et tegn på varig endring av fokus, men viser heller hvor viktig dette er – også for Norge. Sentrum i Europa akkurat nå er Donetsk.

donetsk

På Platekompaniet.no får du tak i musikken til Prokofjev. For eksempel Peter og ulven, symfonisk eventyr for orkester og forteller med musikk og libretto av Sergej Prokofjev. Opus 67, komponert 1936. Platekompaniet kan også skaffe deg den Oscar-vinnende polske animasjonsfilmen Peter og ulven.

På Tanum.no vil du finne utallige bøker om Prokofjev, blant annet hans dagbøker. Tanum har også en fin svensk barnebok, Peter och vargen, med tekst av Sergej Prokofjev og illustrasjoner av Ilon Wikland. CD med musikk og opplesning er inkludert.

Du kødder ikke med Kiev

«Vi er ett folk og Kiev er alle russiske byers mor. Det tradisjonelt russiske er vår felles kilde og vi kan ikke leve uten hverandre.» Vladimir Putin

Kiev er en av de virkelig store hovedstedene i Europa. Befolkningsmessig plasserer den seg antagelig et sted mellom Berlin og Roma. Historisk er den også en av de store. Byen ble grunnlagt allerede i 482. Vikingene hersket og herjet her nede tidlig, Kiev lå strategisk til ved elven Dnepr, omtrent midtveis mellom Skandinavia og Konstantinopel. Den første slaviske, og dermed også russiske, statsdannelsen var her – Kiev-Rus er et begrep også i Moskva. Men så kom mongolene, litauerne og polakkene. Og russerne, alltid russerne. Som en del av det russiske keiserdømmet og senere Sovjetunionen ble Kiev til en av de store industribyene, i tillegg til den historiske og kulturelle rollen. Og for rundt femogtyve år siden våknet Kiev opp som hovedstad i Europas nest største land.

Kiev har gjennom århundrene vekslet mellom å være mektig og å være ubetydelig. Nå er Kiev betydelig igjen. Putin har rett i det han sier. Både Ukraina og Kiev er så altfor innvevd med sine nabofolk til at det er enkelt å si hvor grensen går, hvis det går noen. Hovedstaden Kiev ligger dessuten ubeskyttet på en steppe. Det er heller ikke så enkelt å bestemme seg for hvilket trekk som er mest fremtredende ved denne kjempebyen i dag. Ukrainsk, russisk, historisk, vakker, elegant, vulgær og aggressiv. Kiev er alt på en gang.

Norwegian flyr direkte til Kiev og det koster latterlig lite å komme seg hit. Alt fungerer for turister i Ukraina, men noe er annerledes. Når du kommer ut av flyplassterminalen og skal finne leiebilen din, kan det hende at skiltene er skrudd av og du blir møtt av en politimann som hevder at den er feilparkert. For 20 hryvni skrur han imidlertid skiltene på igjen. Dette er antagelig det du som turist slipper unna med, men ukrainere må leve med sånt til daglig. De fleste turister tar forøvrig taxi inn til byen, etter at de har vekslet til seg noen hryvni i en minibank. Før var en hryvnia verdt en krone, nå nærmer den seg snart femti øre. Hryvnia var også myntenheten i Kiev-Rus for over tusen år siden.

kiev
Uavhengighetsplassen er et fint sted å være nå når sommeren nærmer seg

Flyplassen var mindre enn du hadde forestilt deg, men på veien inn til sentrum overtar følelsen av storby fort. Kiev oppleves som større enn den er. På den enorme rette motorveien kjører bilene i vanvittig fart og med minimal avstand til bilen foran. Inne i selve Kiev er husene høyere og gatene bredere enn noe vi er vant til på vår kant av verden. Du hadde neppe regnet med at Kiev skulle være så storslagen og vakker. Hovedavenyen Kresjatik byr på dominerende og høye bygninger i klassisk (sovjet)stil, en stil som både er vakker og skremmende på samme tid. Plassene er enorme og monumentene store. Sånn som den gigantiske Uavhengighetsplassen, berømt fra nyhetene de siste månedene og faktisk et veldig hyggelig sted å oppholde seg – når både demonstrasjonene og Moskva nå etter hvert ser ut til å ha roet seg litt.

800px-FEMEN_Annual_protest_against_regular_summer_hot_water_switch_off-2
Femen i sommerlig protest – denne gangen gjaldt det visst vannforsyningen

Ikke alle demonstrasjoner er voldelige i dette landet. Kanskje er du så heldig å få se toppløse kvinnelige aktivister fra protestgruppen Femen bade i byens fontener. Femen er et seriøst tiltak og protesterer mot det ene og det andre, som henrettelser i Iran, legalisering av prostitusjon i Ukraina, for få medaljer i OL og andre ting som irriterer. Ideen med å protestere toppløs oppstod fordi «det var den eneste måten å bli hørt på i dette landet». Samtidig er Femen et tegn på det løsslupne og anarkistiske ved Ukraina. Dette har antagelig skapt et annerledes og hyggeligere Kiev enn det det var i Sovjetunionen eller enn det ville vært i Russland. Kiev er både fattigere og mindre enn Moskva, men det er definitivt lov å mene mer i Kiev.

Man føler seg fort liten i Kiev, mest på grunn av det monumentale ved byen. De store overdådige kirkene tar pusten fra deg. Grotteklosteret  ligger litt over halvveis bort til Mor Ukraina-statuen. Det er verdt hvert minutt av den timen det tar å gå ut dit. I virkeligheten et kompleks av kirker, klokketårn og klostre – et av verdens underverker. På den andre siden av elven Dnepr ligger de enorme boligområdene med gråhvite blokker på rekke og rad. Det er ikke alle steder du har lyst til å se på nært hold.

andr1
Kievs «Grünerløkka»

Skulle du få hjemlengsel, har også Kiev et slags Grünerløkka midt i byen. «Andrijivskij-gaten» går fra høyden med samme navn og ned til den nedre bydelen. Her finner du hyggelige utecafeer og puber, morsomme butikker og markeder. Oppe på høyden finner du den storslagne St. Andreas-katedralen. Her oppdager du hva storslagent virkelig kan bety, før du kommer til Kiev er «storslagent» bare et ord. Fortsetter du nedover åsen på den andre siden, kommer du til Kiev-operaen. Også den enorm. Kiev har for øvrig et tredvetalls museer som er verdt et besøk. Byen slutter aldri å imponere turister.

Kiev er ikke bare historisk skjønnhet, den er også en nattens dronning. Her røykes, drikkes og festes det mer enn vi er vant til fra Norge. Bak den glitrende fasaden sporer man en form for aggressivitet man bare finner i kjempebyer på andre kontinenter. Her går bilene tett og fort, mange er digre SUV med sotede vinduer, hvite amerikanske limousiner vrenger inn foran luksushotellet Premier Palace eller motehusene på Kresjatik. Noen har mye penger i dette landet og du aner at det er noe galt med akkurat det. Ukraina sies å være Europas mest korrupte land. Og det er helst på de nyrike stedene, på superrestaurantene og de glitrende nattklubbene du opplever aggressiviteten. Smokingkledde bolegutter med et litt for hardt grep rundt armen til unge kvinner. Nervøs latter. Unødig dyr champagne. Et par velkledde menn som slåss. Blod som flyter. Nattelivet i Kiev har mange fasetter og noen steder føler du deg ikke vel. Du får lyst til å holde avstand.

Men byen har også mange hyggelige steder og ukrainerne flest liker utlendinger hvis de kommer vestfra. Det er mye å finne på her, og den som er interessert i kunst og kultur kan holde på i månedsvis. Europeisk arv på UNESCOs liste. Det er samtidig litt New York over Kiev. Høye hus. Markedsøkonomi med lysreklamer, McDonalds og nattåpne supermarkeder. Som i New York går tunnelbanen fortere i Kiev enn i andre storbyer. På vakre, dype stasjonene kommer det et effektivt blått tog hvert annet minutt og plattformene fylles lynraskt opp. Her er det lurt å ha et lite grep om det kyriliske alfabetet. Du er selvsagt ikke nødt til å ta metroen i Kiev, men den er en opplevelse i seg selv og veldig fin hvis du har tenkt deg på stranden.

kiev beach 2
Kiev har flere kilometer med sandstrender.

Strandliv i Kiev? Joda. Det er jo mye varmere om sommeren her enn det er i Oslo, så det kan godt hende du får lyst til å prøve en av de mange flotte strendene langs elven. Vannet er ikke noe særlig å skryte av, men sanden og folkelivet holder så absolutt mål. Det går metro til stranden, for eksempel til Hidropark. Metrostasjonen ligger på en øy midt i Dnepr-elven. Her kan du ta sikte på en av de luksuriøse strandklubbene hvor det koster en formue å komme inn, eller bare menge deg med vanlige solhungrige kievitter. Det er en egen opplevelse å kose seg på finkornet sandstrand i førti graders varme mens gråbrune, stygge skyskrapere blinker i det fjerne.

kiev muscle
Kievs «muscle beach»

På Hidropark finner du også Kievs berømte «muscle beach», en attraksjon de deler med Los Angeles. Dette er et digert utendørs helsestudio, opprinnelig fra sovjettiden da kroppen var et politisk instrument. Apparatene er laget av skrapjern og lenket fast med kjetting slik at ingen skal kunne stjele dem. Fysisk fostring er fremdeles viktig i Ukraina. Mange her har lagt sin elsk på de mest kraftfulle og aggressive sportsgrenene – som bryting, bodybuilding og boksing. Du kødder ikke med Kiev.

I Kiev bor det også mange intellektuelle, kunstnere og forfattere. Andrej Kurkov er en av dem. Opprinnelig fra St. Petersburg og med russisk som morsmål. Med den største selvfølgelighet er han i dag borger av Ukraina og landets mest kjente nålevende forfatter. Han er utgitt på Cappelen Damm og du kan møte ham på Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai. I februar i år skrev han dette – og la oss håpe han har rett:kurkov

Ukraina følger årstidene. Våre revolusjoner pleier å starte om høsten, etter at avlingen er i hus, og slutter om våren før det er på tide å sette potetene. I år vil også vi sette poteter på landstedet vårt 80 kilometer utenfor Kiev. På den tiden får vi håpe at Ukraina har funnet fred med seg selv og fått en lovlig valgt regjering.

Andrej Kurkov finner du også på Tanum.no.

P.S. Mange vil sikkert være uenig i stavemåten på navn etc. Det er nemlig ikke så enkelt å gjøre om alt til latinske bokstaver. Uttalen legges ofte til grunn (noen er uenig i dette prinsippet) og hvert vesteuropeisk land har sin egen stavemåte. I Norge har vi en tendens til å blande den norske måten med den engelske. Så er det forskjellen mellom det ukrainske og det russiske, noe som ikke er så enkelt å skille i dette landet hvor begge språkene er utbredt. Det språket som har størst utbredelse i de enkelte byene har ofte fått bestemme. Kiev  Киев (russisk) er kinkig og heter også Kyiv Київ  (ukrainsk), uttalen er ikke så forskjellig. I Norge har vi prøvd å introdusere Kyiv, men det ser ut til at Kiev holder posisjonen som den mest brukte formen fremdeles. Danskene skriver Kijev, som gjenspeiler den gjengse uttalen på stedet, altså i Kiev. Med en del artige detaljer i tillegg, slik som liten forskjell på y og i eller g og h og en o som ofte blir til a i trykksvak posisjon, sier det seg selv at man lett faller på glattisen. Beklager det. Det blir forresten enda mer Ukraina fremover.

Du kan i mellomtiden lese mer om Kiev, Kyivstar og ukrainsk vodka HER

Odessa – mens vi venter på Putin

Akkurat nå hater jeg Russland. Jeg blir kvalm av Putin og skulle ønske han råtnet i helvete som straff for den skaden han nå påfører Ukraina. Ren ønsketenkning fra min side i en svært følelsesladet periode, selvsagt. Her står vi overfor en motstander som den demokratiske verden ikke klarer å forholde seg til. Der vi planlegger og inviterer til dialog, handler Putin og han får det som han vil. Flere svenske, danske og tyske forskere mener at Putin vil ha hele Ukraina, ikke bare Krim. Jeg tror de har rett. Det er sånne motstandere som Putin vi alltid vil tape mot. Og ja, jeg vet at hele 58% av Krims befolkning er russisk. Men dette blir jeg både kvalm og lite rasjonell av.

Jeg har bestemt for at jeg må gjøre noe og vil derfor i disse dager slå et slag for Ukraina som reiseland. Nei, jeg spøker ikke, jeg er opprørt. «Vi lever i en verden av begrensninger som har blitt påtvunget oss», hevdet Vladimir Putin i sin trontale denne uken. En tsar verdig. Jeg har reist mye i Ukraina og lært å bli glad i landet som har så mye å by på. Udugelige og korrupte politikere har aldri klart å ødelegge inntrykket av at Ukraina er et hyggelig Iand å oppholde seg i som turist. Idylliske sommerlandskaper, varme strender og storslagne historiske byer i tillegg til en ydmyk og hyggelig befolkning. Jeg har tidligere skrevet mye om Ukraina her på bloggen. Nå er tiden inne til å gjenta det, fordi ukrainerne fortjener noe mer.

odessa
Odessas mest berømte hushjørne

Jeg  har lyst til å skrive om staselige Odessa, den klassiske perlen ved Svartehavet. I disse dager, da også den moldovske utbryterrepublikken Transnistria har søkt om opptak i den russiske føderasjon, ville Odessa og kyststripen ved Svartehavet være en fin mulighet for Putin til å knytte det nye fremfusende Russland sammen rent geografisk. Og helt nødvendig for å sikre forbindelseslinjene hvis Putin skulle begynne å pirke i Moldova også. Her skjer ting mye fortere enn demokratiene i vest klarer å samle seg. Så la oss snakke om Odessa mens det fremdeles er ukrainsk, før Putin sier at det er russisk.

Ganske riktig, Odessa ble grunnlagt av Russland. Området ble erobret av Katarina den store – som jo også var ukrainernes hersker – for rundt 250 år siden. Men området var befolket av andre før det. Rumenere, jøder og tyrkiske folkeslag, for eksempel. Og ingen vet jo helt nøyaktig hvor grensen går mellom ukrainer og russer etter at de førstnevnte søkte tilflukt hos Russland mot det overmektige Polen. For noen hundre år siden. I ettertid kan man kanskje si at det var dumt av dem, for blandingen ble uoversiktlig. Også mange i Norge trodde vel at alle var russere i det gamle Sovjetunionen, slik folk på Kontinentet trodde at nordmenn var svenske før vi fikk 1905. Odessas befolkning i dag består av 62% ukrainere og knappe 30% russere, men de fleste snakker russisk eller blandingsspråket av ukrainsk og russisk, som kalles surzjyk. Resten er en kosmopolitisk blanding som gjenspeiler byens begynnelse på 1700-tallet.

Under mine mange reiser i Ukraina på 2000-tallet opplevde jeg at nasjonalitetene levde side om side i fred og at språkene gled uanstrengt om hverandre. Bortsett fra en episode i Lviv, da en taxi-sjåfør fikk raserianfall fordi jeg brukte den ukrainske betegnelsen Lviv på hjembyen hans. For noe sprøyt! Det heter Lvov. Lvoff! Nærmest bjeffet han. Da skjønte jeg at sårene var ganske dype hos enkelte. Og i Lviv hadde de nok større grunner til å hevne seg fordi deres ukrainske språk hadde vært undertrykt i en mangehundreårsnatt. I Odessa følte jeg at de var mer sammensmeltet til en enhet. Her gikk jeg også på russisk-kurs en måneds tid. Min lærerinne Olga hadde russisk som hovedspråk, men regnet seg som ukrainer. Jeg husker at det var her at jeg for alltid mistet sjansen til å se Krim. Skolen arrangerte en utflukt til Jalta i helgen, natt-tog begge veier. Jeg husker jeg syntes det smakte for mye av anstrengende gruppetur og valgte heller å tilbringe helgen på bystranden i Odessa. Fint det også, men jeg forspilte muligens for alltid sjansen til å komme dit. Jeg har hatt Simferopol i kikkerten lenge, men i forrige uke ble flyforbindelsene dit kuttet ned til kun Moskva. Og til Russland skal jeg aldri mer, slik jeg føler det nå.

1192px-Primorskiy-bulvar-7-8-5
Richelieu gjorde Odessa til en kosmopolitisk storby.

Odessa er en fantastisk fin by og flere nordmenn burde velge den i stedet for Nice som weekend-reisemål på sommeren. Så lenge det heter Ukraina, er det visumfritt også, men vent helst til UD gir klarsignal igjen.  Flyforbindelsene er gode og du kan for eksempel bo bra på legendariske Hotel Londonskaya. Men champagnen til frokost der vil antagelig fra nå av komme fra andre steder enn Krim. Du spiser godt og forholdsvis billig på flotte uterestauranter. For russerne er dette på mange måter de nyrikes sommerby «innenlands», de har pleid å komme i hopetall i dyre biler ned fra Moskva.  Om de kommer i tanks, vil de være adskillig mindre velkomne. Jeg tør ikke tenke tanken.

Katarina den store fikk bygget en storslagen by ved hjelp av italienske og franske arkitekter. Odessa har derfor et arkitektonisk utseende som er mer sydlandsk enn de andre «russiske» byene. Keiserinnen (heter det kanskje tsarinnen?) fikk også tak i Richeliu etter at han måtte flykte fra den franske revolusjonen og gjorde ham til guvernør i Odessa. Derfor står det en stor statue av Richelieu midt på en av hovedplassene i byen. Byens hovedutvikler. Odessa er så mye mer kosmopolitisk enn noe du forventer på disse lengdegrader og derfor så lett å bli glad i.

battleship-potemkin
Den berømte barnevogn-scenen fra filmen «Potemkin»

Nedenfor statuen av Richelieu går den monumentale «Potemkin-trappen» et av de store landmerkene ikke bare i Odessa, men også i filmhistorien. Hvem husker ikke barnevogn-scenen i Eisensteins stumfilm «Krigsskipet Potemkin» fra 1925, en filmscene som er vist – og kopiert – så mange ganger at man nærmest tror det er en parodi. Dette er en av de største propagandafilmene noensinne, til og med bejublet av Goebbels. Publikum gispet da Odessa befolkning nærmest ble slaktet av tsarens soldater mens den forsøkte å flykte nedover trappen – og altså med en trillende barnevogn midt oppe i det hele. Å se denne scenen i dag vil antagelig få oss til å frykte russisk fremmarsj – la oss bare håpe at Odessas befolkning slipper å forholde seg noe slikt igjen – eller om du vil: i virkeligheten, for filmen er jo propaganda. Argumentet om at «Odessa er vårt» vil antagelig sitte altfor løst hos Putin.

I disse følelseladede dagene hvor egne ord ikke er nok vil jeg få sitere fra velkomstbrevet til Krims beboere, som den russiske forfatteren og journalisten Arkadij Babtsjenko skrev i Dagens Nyheter (og som derfor her er oversatt til svensk): Roligt att se er. Och tillåt oss att redan nu gratulera till den sista folkomröstningen i era liv. Fler ”viljeyttringar” blir det nämligen inte. Ni kommer helt enkelt inte att få välja igen – aldrig och ingenting. Aldrig och ingenting. Inte ens färgen på gränserna till er egen bakgård. Lägg genast det på minnet.

Flere byer i Ukraina kommer.

Lviv. Львів. Ukrainas vakre løve.

Har du allerede vært i Kraków og Praha, er det på tide å komme seg til Lviv. Lviv er den vakreste byen i Europa, men de fleste av oss har knapt nok hørt om den, der den var gjemt bak jernteppet i femti år. Lviv er Ukrainas hjerte, men et transplantert hjerte. Med jevne mellomrom har byen blitt røsket ut av landet den var en del av og gitt til andre. Østerrike, Polen, Litauen, Sovjetunionen og Ukraina, Lviv har sett dem alle komme og gå. Lviv er et sted som opptrer i adskillige historiebøker. Likevel er det ikke sikkert du har lagt merke til byen før den ble vertskap for fotball-EM i 2012. Du lot da kanskje være å dra fordi du så for deg en sovjetisk industriby? Du tok fryktelig feil.

«Vi husker alle at Gudfaren led en ublid skjebne. Jeg tror ikke det det kommer til å gå så mye bedre for hans russiske imitator.»  Adam Michnik, polsk forfatter. Mens Krim blir okkupert, mens ukrainerne i øst graver skyttergraver ved grensen, innførte myndighetene i Kiev i forrige uke visumplikt for russere. Ganske dramatisk mellom to naboer som hittil har kunne krysse grensene med bare identitetskort. Men hva ville du ha gjort hvis din nærmeste voldtok deg? Du ville i hvert fall sørget for at han ikke kom nær deg igjen. Det store spørsmålet for mange ukrainere er: Når krysser Putin grensen til «sitt» Donetsk, «sitt» Kharkov og «sitt» Odessa? Putins tale i Kreml gir Russland ensidig rett til å etterstrebe en «ny enhet med russere i tapte landområder i det historiske Russland».  Her i Lviv vet de godt hva sånt betyr. De har vært med på det noen titalls ganger gjennom historien og håper de slipper det enda en gang.

Man regner med at Lviv startet opp som by i den selvstendige staten Galicia-Volhynia i 1240. Dette var en ukrainsk (rutensk) stat, men den levde ikke lenge med de mektige naboene Polen og Litauen, som delte landet mellom seg. Lviv ble til polske Lwów gjennom fem hundre år, før Østerrike kom på banen. Lemberg holdt stand som Østerrike-Ungarns fjerde største by frem til første verdenskrig.   Etter skuddene i Sarajevo kom det noen ukrainske, tyske og polske mellomspill før Lviv ble til russiske Lvov i Sovjetunionen i 1945. Dette skjedde under den store operasjonen hvor man flyttet Polen vestover. Den polske befolkningen i Lviv ble nærmest flyttet ut og over til Breslau som tyskerne nettopp hadde måttet forlate. Den store jødiske befolkningen var allerede tatt hånd om av nazistene. Til tross for at ukrainerne hadde vært i mindretall, hadde Lviv alltid vært et arnested for ukrainsk selvstendighet og nasjonalisme. Landbefolkningen kunne nå flytte inn i byen, sammen med ukrainere fra resten av Sovjetunionen. Utseendemessig er Lviv fortsatt østerriksk og polsk på sitt aller beste.

Det er enkelt å være turist i Ukraina, særlig i denne delen av landet. Ingen visumplikt. Minibanker i massevis, kredittkort fungerer og hvis ikke alle snakker godt engelsk, så foreligger i hvert fall de fleste menyer på et kjent språk. Hyggelige hoteller kan du bestille på nettet, de koster mindre enn du er vant til.  Den beste måten å komme til Lviv er å ta fly.  Du må mellomlande i enten Warszawa, Wien, Frankfurt eller Kiev, men det tar ikke noe særlig mer enn fire timer til sammen, Ukraina ligger nærmere enn du tror. Ukrainere jeg kjenner i Oslo foretrekker å fly til Kraków (Norwegian lander her) eller Rzeszów (Ryanair fra Rygge) i Polen og så ta toget derfra. Det blir nemlig mye billigere.  Veien inn fra den nye moderne flyplassen i Lviv går gjennom noen strøk som ser ut akkurat slik du forventer av Øst-Europa, men når du runder svingen inn mot sentrum, faller haken ned på brystet. Noe sånt hadde du ikke ventet.

opera-house-at-night1
Operaen i Lviv

Det sentrale Lviv er en eneste fest for den historie- og arkitekturinteresserte. Litt som Kraków og litt som Praha. Men det er først når du nærmer deg de eldste bydelen med Rynok-torget i midten at det går opp for deg. Den falmede skjønnheten i middelalderbygningene gjør at man blir litt på gråten. I motsetning til i Praha er det ikke de enkelte severdighetene som opptar plassen, i Lviv er det helheten, her er hele byen en severdighet.  Skjønnheten i Lviv gjør litt vondt, fordi man vet at menneskene her har lidd, blitt forflyttet eller rett og slett utslettet. Selve byen ble aldri ødelagt, så merkelig det kan virke.  Man blir snill av å oppholde seg her.

Det er dessuten like mye å finne på her som det er i andre storbyer. Shoppingmulighetene er blitt mye bedre de siste årene, og du kan finne Louis Vuitton, Prada og Gucci (noen har mistenkelig god råd i Ukraina) hvis du er interessert i sånt. Du kan gå fottur i Karpatene, eller du kan nøye deg med den fine slottshøyden midt i byen, en fin søndagstur i seg selv. De stemningsfulle kirkene kan du bruke flere dager på. Lviv er en kakeby, nesten på samme måte som Wien. Du spiser god mat billig på fine restauranter. Det er i Lviv du kan gjenopplive minnene om hvordan nyplukkede blåbær, jordbær og bringebær – eller kantareller – virkelig smaker. Blomsterselgerne tilbyr blomster du bare husker fra barndommen. Du kan gå i operaen, Lviv har en fin opera og som regel er det heller ikke noe problem å få billetter. På fredag denne uken spilles Tosca og på lørdag Nøtteknekkeren. Finn ut mer her: http://opera.lviv.ua/en/

Lviv Opera And Ballet Theatre Western Ukraine
Du merker at Lviv har vært en by i Østerrike-Ungarn

Du kan selvsagt drikke godt øl i Lviv. Det mest kjente ølmerket her heter Lviviske – Львівське. Selv om en halvliter «bare» koster seks kroner er det god plass på pubene og barene i denne byen. Siden de fleste har dårlig råd, syder det i stedet av lavmælt samtale i parkene i sommerkvelden. Å sitte på benk på plassen foran operaen er noe av det hyggeligste du kan gjøre i Lviv. Husk at ukrainere ikke er farlige, men hyggelige og velutdannede. Det er tryggere her enn i Oslo. Noen øl eller andre drikkevarer skaffer du deg enkelt fra 24-timer supermarkeder eller kiosker. Og røyker du, er Ukraina et eldorado.

Stamp_of_Ukraine_Stepan_Bandera_100_years
Stepan Bandera kom på frimerke til 100-årsjubileet, men han er svært omstridt

Det er mange kjente personer som forbindes med Lviv. Polakker, ukrainere, jøder og østerrikere. I disse dager er det fristende å trekke frem en av de mest omstridte, nemlig Stepan Bandera. Hvis du hørte godt etter da den nye tsaren i Moskva talte til folket på mandag denne uken, vil du kanskje ha snappet opp ordet Bandera, som nærmest ble spyttet ut av Putins munn. Knapt kjent utenfor landet, er Stepan Bandera antagelig Ukrainas mest myteomspunnede og omstridte skikkelse. Han ble født som ukrainer i en liten landsby utenfor Lviv i 1909, da byen fremdeles tilhørte Østerrike. Stepan Bandera er kjent som den ukrainske opprørslederen fremfor noen. Dessverre inngikk han en kortvarig allianse med de tyske nazistene for å kaste ut den polske overmakten. Dette samarbeidet varte ikke lenge, men nazistemplet sitter på Bandera for alltid. Han er også kjent for aktivt å ha motarbeidet kommuniststyret i Sovjetunionen.  Han ble drept av KGB i Mûnchen i 1959. Du finner mange statuer av Stepan Bandera her i vest, men i det østlige Ukraina er det ingen. For noen er han nasjonalhelten og symbolet på det uavhengige Ukraina, for andre kan han brukes som symbol for fascismen. Mitt inntrykk er at Bandera brukes som det passer, avhengig av det politiske ståstedet du har i utgangspunktet. Som min venninne fra Lviv pleier å si, «det er komplisert» og ingen sitter kanskje med den hele og fulle sannheten. Men her i det kulturelle og politiske Lviv sitter Stepan Bandera foreløpig trygt på sokkel.

Her vil det nok også bli ekstremt vanskelig for Putin å snakke om «sitt Lvov». Det er 93 % ukrainere i Lviv og de snakker ukrainsk. På latin heter byen forresten Leopolis. Det betyr «løvebyen». Ganske sikkert er det at hvis Putin skulle komme, vil løven forsvare seg. Det kommer til å bli et helvetes bråk. Jeg tror selv Putin tenker seg om to ganger før han prøver seg på Lviv. I stedet kan byen bli det neste trendy reisemålet for nordmenn. Den har alt som skal til, det mangler bare en Norwegian-rute.

PS. For et år siden skrev jeg noen blogger om Ukraina, blogger som nesten ingen gadd å lese. Kanskje har vi landet mer present nå. Mer om Lviv finner du her.