I går ble det målt 33 minus i Ukraina, det kaldeste på seks år. På motorveien inn til Kiev står det gamle frosne Lada og Opel i sidefeltet, mens pelskledde ukrainere titter hjelpeløst ned i motorrommet. 30 mennesker skal være omkommet i kulden. Det er kaldt i Kiev om vinteren. Men i morgen er det meldt 29 kuldegrader, så det går den riktige veien.
I leilighetene i sentrum går varmeovnene og radiatorene for fullt. Fra sjette etasje i den gamle leiegården ser du ut over noe som kan minne om Majorstuen, bare at bygningene er høyere. Lysreklamen for Київстар, (Kyivstar, Telenors berømte datterselskap) etterlater ingen tvil om hvor vi er. Jeg klarte en gang å lure med meg noen norske venner til å leie en leilighet i Kiev. Eller Kyiv på ukrainsk, språket som prøver å være hovedspråket også for de russisktalende – riktignok uten å lykkes. Med kyriliske bokstaver ser den ukrainske hovedstaden ut som en kniv: Київ. Men når du forserer den knivskarpe vinterkulden, den medtatte inngangsdøren med vanskelig kodelås, den sure gamle portnersken, den flassete turkise oppgangen og de to jentene som alltid står på gangen og røyker, er leiligheten en varm Ikea-drøm med stort boblebadekar. God plass for tykke amerikanere på frierferd, det er i hvert fall det jeg tenker på hver gang jeg dusjer og lurer på hvor jeg skal plassere bena mine uten å tråkke opp i noe imaginært DNA.
Litt lenger bort i gaten bor Viktor i en litt mer beskjeden leilighet. Uten boblebad, men med badekar. Viktor har pingvin i badekaret. Som den naturligste ting i verden. Pingvinen stammer fra den gang den zoologiske hagen i Kiev ikke hadde råd til å fore dyrene lenger, og derfor måtte gi dem bort. Pingvinen heter Misja og er ganske deprimert der han tøffer rundt i leiligheten til Viktor. Misja stirrer mye ut i luften.
I følge forfatteren Andrej Kurkov, som tilfeldigvis også bor i Kiev (siden Kurkov er tro mot sitt russiske morsmål, ser da byen mer ut som et nebb: Киев), er pingvinen et flokkdyr, som alltid gjør alt sammen med sine artsfrender. Hvis du isolerer en enkelt pingvin fra flokken, blir den nærmest fortapt. Akkurat som de gamle sovjetmenneskene.
Dette kan nok også ha noe med kulden å gjøre, tenker jeg, der jeg litt senere står i undergangen ned mot metroen. Kiev er som skapt til å klumpe seg sammen med andre på denne årstiden.
Kiev er en praktfull by, i hvert fall om sommeren, akkurat slik vi pleier å si om Oslo. Men der hvor vi badet i elven Dnepr (Dnipro) en glohet sommerdag, tar Viktor nå med seg pingvinen sin på isfiske i tredve februargrader. For pingvinen ender det med isbading, men ikke for oss andre. Når vinden uler sammen med snøen på hovedavenyen Kresjatik eller her på elvebredden, er livet ikke helt fremkommelig. Hvis du skulle få problemer med å holde varmen, så bør man kanskje gjøre som de ivrige pilkerne – skaffe seg en горілка (gorilka) til åtte kroner.
I Kiev holder man selvsagt varmen med vodka, men det er gorilkaen, den sterke og slemme søsteren, som er ordentlig ukrainsk for meg. Jeg har liksom aldri funnet ut hva den passer best til, kanskje bortsett fra nettopp det å holde varmen. Hvis du vil gå enda mer inn i det ukrainske, kan du forsøke samohon, eller måneskinn, som er betegnelsen på ukrainsk hjemmebrent. Du finner mange oppskrifter i ukrainske kokebøker, men det sikreste er kanskje å bli kjent med en ukrainer som kan by på sin egen. Det kan ta litt tid, dette er ikke noe utadvendt folkeferd om vinteren. Derfor er gorilka et enklere alternativ.
Utstyrt med sylteagurker og en flaske gorilka av merket Prestige forserer vi isvinden, den vanskelige kodelåsen, den sure portnersken og de to røykende jentene i oppgangen, her skal vi leke ukrainere den siste kvelden i Kiev. På fjernsynets musikkanal svetter Svetlana Loboda og Outkast som om det var den naturligste ting i verden, her i Europas nest kaldeste land, hvor kornvakre Julia sitter i fengsel og resten av folket heller ikke har det så bra. En reklame for Kyivstar løper over skjermen. Reklamen viser masse pingviner og jeg forstår ikke helt hva det har med sms å gjøre. Jeg legger meg i rent Blåsippa-sengetøy og tenker på hva som mon vil møte meg der lenger nede langs elven. I Dnepropetrovsk.
Odd Karsten Krogh 