Fire timer i Lisboa

Det er noe eget med det å komme uggen ut av nattflyet fra Rio de Janeiro. Flyplassen i Lisboa er kald, fuktig og rå. Det er tidlig på morgenen, egentlig før noen portugisere har tenkt å stå opp. De som har tenkt på det, står allerede i kø foran innsjekkingen til Frankfurt og London.

Ingen lademulighet
Det er altfor lenge til flyet går. Den første timen tilbringer jeg på en benk i den triste avgangshallen mens jeg iakttar at gitterportene til Starbucks og Replay langsomt dras opp. Tiden går utrolig langsomt og jeg skulle ønske jeg var hjemme i Oslo. Ikke finner jeg noe sted å lade mobiltelefonen heller. De ledige stikkontaktene er opptatt av sovende rumenere.

Ingen spøk
Da det begynner å lysne, sånn ved halv åtte-tiden, finner jeg en taxi og ber om å bli kjørt til sentrum. Sjåføren er en av disse eldre portugiserne som ikke forstår brasiliansk, det skjer av og til i dette landet. Det faller som regel sammen med at heller ikke jeg forstår noe tilbake – språket hans er enda mer vokalfattig enn det man skulle tro var mulig. Det er ingen fast takst, ei heller taksameter. Jeg tar det som en spøk når sjåføren sier at jeg kan betale det jeg synes det er verdt. Såpass forstår jeg. Men noen spøk er det ikke. Jeg gir ham 13 euro, noe som ser ut til å være en god del mindre enn han forventet.

lisboa yyNyspylt fortau
Café Nicola på Rossio-plassen har nettopp åpnet dørene. Det lukter nyspylt fortau og nystekt julekake. Et tysk ektepar nyter tretten grader utendørs, det er nok kaldere der de kommer fra. Selv har jeg vennet meg til temperaturene på den andre siden av havet og søker ly ved den lille elektriske ovnen innendørs. 

Hyggelig på den portugisiske måten
Servitrisen er hyggelig på den portugisiske måten, det vil si uten smil eller åpningsfraser av noe slag. Jeg forsøker meg med at siden jeg er i Lisboa bør jeg vel prøve både egg og bacon og den lokale pastel de nata, samt kaffe og juice. Aner jeg et lunt glimt i øynene hennes under det avmålte nikket? Jeg liker å tro det. Jeg har aldri trodd at portugisere er uvennlige med vilje, de kan bare virke sånn når de kutter ut alt det unødvendige. Litt som når man bare avslutter en telefonsamtale uten å si ha det på amerikanske filmer. Egg og bacon blir servert med to store pølser mens jeg sniker meg til å lade mobiltelefonen via kontakten bak meg.

Opp langs trikkeskinnene
Ute har temperaturen steget enda to grader. Turistene benker seg på utecafeene for stor frokost som de kan velge fra fargerike plastplansjer. Jeg går ned via Rua Augusta til Comercio-plassen hvor solen varmer overraskende godt. Det store juletreet i stål og plast virker litt malplassert selv om det snart er jul. Jeg kjøper en Fernando Pessoa-t-skjorte og noen andre julegaver i souvenirbutikken før jeg klatrer opp langs trikkeskinnene til Cidade Alta.

lis lis

Saramagos dagbok
I Rua Garrett er Livraria Bertrand i ferd med å åpne. Her finner jeg frem til boken jeg lette forgjeves etter i Brasil: Cadernos de Lanzarote av José Saramago. Den nyutgitte dagboken hvor han har beskrevet sitt besøk i Oslo i 1994 og menneskene han møtte. Deriblant lille meg, en av de få i forlaget Cappelen som snakket en form for portugisisk den gangen.

Ingen vekslepenger
Jeg sikrer meg ett eksemplar. Ved kassen har de ikke vekslepenger, om jeg ikke har noe «mais pequeno», noe «mer lite»? Akkurat det stusser jeg litt over for jeg har lært meg at det heter «mindre» også på det herværende språket. Jeg forstår i hvert fall hva han sier. Snart står jeg ute på gaten med en sort papirpose påtrykket ordet «Saudade», ordet som bare eksisterer på portugisisk og i fado.

Atten grader og sol
Miradouro de São Pedro de Alcântara er byens mest romantiske utsiktspunkt. Her er det fin utsikt over elven og slottet og deler av Lisboa. Lisboa-vinteren har steget til atten grader og sol. På en ledig benk åpner jeg den nyinnkjøpte Saramago-dagboken.

Saramago var to ganger i Norge
Hele to ganger hadde jeg gleden av å ta imot ham i Norge sammen med min dyktige kollega Aase Gjerdrum. Aase fikk ham utgitt på norsk lenge før han fikk nobelprisen. Mellom de to Saramago-besøkene lærte jeg meg å bruke konjuktiv, husker jeg. Å bli rettet på av en stor forfatter, var ikke noe man kunne ta lett på.

Vinen kostet en formue
Nå er altså en av mine største opplevelser udødeliggjort i denne boken. Det var mye jeg selv ikke husket, blant annet at vi så Kon-Tiki sammen og at vinen vi drakk den kvelden kostet en formue. Nå tror jeg neppe at fremtidens litteraturforskere vil gruble mye over hvem denne «Odd» var, men moro var det likevel å lese. Noen ganger innser man hvor heldig man er som får jobbe med litteraturens mestere.

Ulisses
Svært så fornøyd med formiddagen i Lisboa rusler jeg nedover Rua Garrett, passerer Café A Brasileira, hvor Fernando Pessoa som vanlig sitter utenfor på fortauet. De bittesmå gule trikkene passerer med et metallisk skrik. Litt lenger nede stopper jeg andektig ved mitt Lisboa-høydepunkt, hanskebutikken Ulisses i Rua do Carmo. Jeg har allerede mange bilder av inngangsdøren fra tidligere besøk i Lisboa, men tar likevel et nytt før jeg praier en taxi ut til flyplassen. Det koster 12 euro.

lisboa x

 

 

 

 

Litterær weekend i Lisboa (3), der vannet begynner

Fra tårnet i bydelen Belém kan man se skipene som legger ut mot havet, og herfra har jeg også utsikt til det moderne kultursenteret og de nyoppussede kaiene, der Vasco da Gama la ut fra for over fem hundre år siden.  «Å salte hav, hvor mye av ditt salt er ikke Portugals tårer!» skriver Fernando Pessoa.

Portugiserne har det med havet, akkurat som nordmenn.  Forskjellen er at da portugiserne startet med å utforske verdenshavene, lå verden åpen og ventet på å bli erobret, om enn kanskje noe motvillig. Portugals stolte fortid ligger definitivt på den andre siden av verdenshavene. Det betyr også at i Goa, Moçambique og Angola, og til en mindre grad i det overlegne Brasil, er ikke portugisere nødvendigvis like uomstridte som de er i Europa.

Grunnen til den europeiske sympatien kan være at vi knapt har hørt noe fra Portugal på århundrer og at vårt eget kontinent bare har vært utsatt for José Manuel Barroso og Cristiano Ronaldo, ikke en Pedro Álvares Cabral eller Vasco da Gama. Kanskje er det som det er med nordmenn, at portugisere ikke går an å mislike så lenge det ikke blir for mange av dem?

Her hviler Luís de Camões, i hvert fall ideen om ham

Vasco da Gama  ligger begravet i det enorme klosteret Mosteiro dos Jerónimos litt lenger inn på land her i Belém, bak den enorme barokke parken. Hele anlegget ble bygget for pengene Portugal tjente på krydderhandelen på veien til India.  I samme kloster finner vi også graven tilLuís de Camões. Luís de Camões er Portugals store poet. José Saramago er elsket og Fernando Pessoa blir de aldri ferdig med, men Luís de Camões er Portugals fortid og storhet. Du finner ham overalt, på frimerker i Portugal, på sedler i Angola, i brasilianske skolbøker, på blåmalte veggfliser i Macau og på søyle i Chiado, alltid lett gjenkjennelig med det ene gjenklistrede øyet og laurbærkrans på hodet.

Luís de Camões skal ha vært en villbasse. Oppveksten hans i en fattig familie tidlig på 1500-tallet er diffus, men han står tydelig frem som utsvevende student i Lisboa, hvor han hadde flere turbulente affærer med prominente damer, blant annet med kongens søster. Dette jaget ham i fengsel  og senere til en soldattilværelse i Ceuta, den nåværende spanske enklaven på Afrikas nordkyst. I et slag ved Gibraltar mistet Camões det høyre øyet. I 1553, antagelig for å roe ham ned, ble han sendt ut på en ekspedisjon til India.  Dette ble begynnelsen på en lang tjenesteperiode på portugisiske krigsskip. Camões deltok i erobringen av verden og lærte å kjenne de fleste kroker og kriker av imperiet mellom Portugal og Øst-Timor. I Goa begynte han å legge grunnlaget for enda en karriere. Han skrev dikt.

Luis de Camões var en villbasse

Luís de Camões døde i 1580, men skulle bli med videre i historien. I 1912 publiserte Fernando Pessoa et essay hvor han varslet en ny gullalder og en ny superpoet som skulle detronisere Camões. Pessoa hadde allerede da flere planer for seg selv. Men mellom de to lå et helt imperium, og der Camões deltok i fødselen, var Pessoa vitne til oppløsningen. Heldigvis for Pessao holdt han ideen og drømmen som like virkelige som det vi vanligvis kaller virkelighet.

Saramago og Camões, en gang på 1990-tallet

José Saramago, på sin side, som var mer til stede i det håndfaste Portugal, døpte hunden sin for Camões. Saramago hevdet han alltid ble inspirert av ham: Da Camões kom til vårt hjem, var jeg den eneste som skjønte at han ikke var en puddel, men en portugisisk vannhund, skrev Saramago så sent som i 2009. En myteomspunnet og sjøvant rase, som allerede på 1200-tallet skal ha reddet døende seilere opp fra sjøen og som flere århundrer senere skulle oppnå kjendisstatus i Det hvite hus under navnet Bo. For Saramago var forfatteren Camões «en venn, en overraskelse og en samboer», noe som antagelig også gjaldt for hunden med samme navn. Årstallet 1985 under Saramagos dikt røper at det var tiltenkt dikteren, ikke hunden,  men i Portugal kan man aldri være helt sikker.

Luís de Camões er  aller mest kjent for den portuguisiske odysseen fremfor noen, Os Lusíadas (lusiadene). Den ble fullført en gang på 1550-tallet og beskriver Vasco da Gamas oppdagelse av India, i tillegg til å glorifisere også andre deler av Portugals stolte historie.

Luís de Camões skrev Portugals nasjonalepos

Lusofon er fellesbetegnelsen på det portugisiskspråklige og jeg har lenge trodd at dette med ordet luso kom av det portugisiske ordet for lys, luz. Men ordet kommer  – muligens -fra myten om Lusus som dannet den portugisiske nasjon. En myte som forøvrig skal være feilaktig. Lusus har visstnok aldri eksistert, men klarte å gi navnet sitt videre til fellesskapet av portugisisisktalende land over hele verden. Så hvis Lusus har fått både nasjonalepos og et imperium oppkalt etter seg, så eksisterer han kanskje likevel? Ikke lett å bli klok på Portugal. Beboerne i Lisboa kalles forresten «salatblader», en etterlevning etter arabertiden, da dette var en slags kjøkkenhave for inntrengerne.

Pastéis de Belém

Bydelen Belém er imidlertid kjent for en spise langt fra salatblader, nemlig pastéis de Belém, som i motsetning til pastéis de nataikke er fylt med fløtevaniljekrem, men med eggeplomme. Turister kommer fra hele verden for å spise dem i det enorme gamle bakeriet Antiga Confeitaria de Belém, som har servert lekkerbiskener siden 1837. For en gangs skyld tar Rough Guide feil, det er faktisk mulig å få plass her. Denne januardagen er det bare tre japanere foran oss i køen og vi inntar fire pastéis og en god espresso ved disken. Også her er betjeningen hyggelig, jeg tør ikke tenke på hvordan den ville vært hvis stedet hadde ligget i Paris.

Disse kakene skal ha oppstått fordi klostrene i middelalderens Portugal brukte så mye eggehvite til å stive klær, særlig nonnedraktene, og derfor satt igjen med masse eggeplommer som de måtte finne på noe lurt å bruke til. Dermed oppstod skikken med søtt bakverk basert på eggeplomme og sukker (eller før det honning), noe umiskjennelig portugisisk, som også spredde seg til koloniene. En variant heter forøvrig barriga de freira, nonnemage, sikkert for at nonnene skulle føle seg skyldige i all eggehvitesløsingen.

Jeg vet ikke om Luís de Camões likte pastéis, men mye taler vel for det.  De fikk sikkert servert masse av det når ekspedisjonene kom tilbake til Lisboa igjen og lengtet seg nok syke etter pastéis mens de var på sjøen. Men da Luís de Camões’ levninger ble  flyttet inn i klosteret i 1880, var produksjonen av pastéis de Belém flyttet ut til de nærliggende bakerier seksti år tidligere. Det sies at kisten i klosteret ikke huser Luís de Camões, men levningene etter en annen mann siden dikterens opprinnelige grav ble offer for jordskjelvet i 1755. I Portugal er ikke dette så farlig så lenge man beholder ideen om at det er Luís de Camões som er stedt til hvile i klosteret. Pastéis de Belém oppleves også som veldig ekte.

Lenger bortover langs Tejo, der trikkelinje 15 går og hvor forfatteren Ricardo Reis steg i land for seksti år siden, ligger de nyoppussede kaiene med lekre barer og den fantastiske bokhandelen Ler Devagar (les sakte). Noen metrostasjoner, faktisk ganske mange, lenger bort, på den helt andre siden av byen, men fremdeles ved vannet, ligger et av Europas største akvarier – ikke helt upassende i en by og et land som er svært knyttet til havet. En lang bro og en taubane binder det enorme området sammen. Kjøpesenteret Vasco da Gama har tre etasjer og romslige innendørs gågater, med rislende vann over glasstaket. Noen må ha glemt å regne om kvadratmeterne til euro.For en nordmann virker det utopisk at noe slikt kan ha kommet i stand. Folk her skal tydeligvis ha et sted å være når det regner og blåser som verst. Det slår meg at vi gjerne kan være en rollemodell for resten av verden der oppe i nord, men moro er det neimen ikke.

Månefisken i Lisboa svømmer rolig blant portugisiske krigsskip.

I det enorme oceanariet nyter byens befolkning en vinterlørdag innendørs. Her svømmer både sverdfisk og norsk torsk. Ingen portugisiske vannhunder å se, men pingviner, lundefugler og otere gjør seg til for publikum. Månefisken, denne uvirkelige skapningen som ser ut som den kommer fra en annen tid og en annen dimensjon, er min og mange andres favoritt.

Men her duver også portugisiske krigsskip. Portugisiske krigsskip, leser vi på plakaten, kan påtreffes i alle tropiske hav. Angrep fra portugisiske krigsskip er sjelden dødelig, men er svært smertefullt, og panikk kan føre til drukning. Portugisiske krigskip er i de senere årene blitt observert en rekke ganger i middelhavsområdet rundt Spania, og er til og med funnet skylt i land på strender i England. Maneten har neppe fått navnet uten grunn. Vi kan vel egentlig bare la tankene fare og se for oss portugisernes fremferd for fem hundre år siden.

«Skip på veg ut til langferd, Kvifor er det at eg, ulikt dei andre, Ikke saknar deg når du er ute av syne? Fordi når eg ikkje ser deg, så har du slutta å eksistere. Og å sakne det som ikkje eksisterer, Er å kjenne seg knytt til ingenting; Det er ikkje skipet, men oss sjølve vi saknar.» Alberto Caeiros mest kjente dikt rører ved noen av mine egne tanker. I morgen tidlig skal skipet, eller flyet for å være helt nøyaktig, legge ut fra Lisboa, med meg selv om bord. Til landet jeg ikke savner når det er ute av syne, fordi det kanskje ikke eksister. For hvordan kan et land hvor det hefter noe usømmelig ved nytelsen, i det hele tatt eksistere? Og jeg husker brått at snøsørpa fremdeles ligger tykk på Paulsen-kaia. 

Litterær weekend i Lisboa (2) med Fernando Pessoa og flere andre

Hvis noen skulle si til meg at det er absurd å snakke om noen som aldri har eksistert, ville jeg svare at det heller ikke finnes bevis på at Lisboa noensinne har eksistert, eller jeg som skriver dette, eller hva du ellers måtte finne på å nevne. Omtrent sånn lyder et sitat av Fernando Pessoa. Fernando Pessoa er Portugals mest kjente litterære skikkelse. Etter sin død i 1935 lever han i beste velgående videre i bøkene, på t-skjorter, handlevesker, kaffekrus og postkort her i Lisboa. Selv om mange portugisere aldri har lest noe av ham, kan du være sikker på at de kjenner mange av hans berømte sitater. José Saramago er riktignok en høyt elsket forfatter og belønnet med nobelprisen, men det er Fernando Pessoa som Portugal og Lisboa aldri blir ferdig med. Det er det flere grunner til.

Oppe i Rua Garrett er det krise-salg i en kombinert bokhandel og plateforretning. Masse fine bildebøker fra Taschen til halv pris av hva du betaler hos Ark.  Betjeningen er hyggelig på en måte jeg ikke er vant til. En egen trygghet som ikke trenger å bevises. Fra underetasjen lyder tonene fra gruppen Madredeus, en av de få portugisiske gruppene jeg kjenner til og liker: Og byen kaller de Lisboa, men det er bare elven som er virkelig, bare elven er vannets hjem, hjemmet til byen hvor jeg ble født. Jeg forstår at det noe med vannet her i Portugal. Som Norge er også dette landet vendt mot havet, ikke mot sitt eget kontinent. Men samtidig styres Europa av en portugiser. Er det sånn at portugisere klarer å gjøre og være flere ting på én gang? Hvis de da eksisterer på ordentlig. Er det mulig at Lisboa ikke finnes, som Fernando Pessoa og Madredeus antyder?  Virkelighet er muligens et relativt begrep i Lisboa, i hvert fall endrer min følelse for byen seg hele tiden.

Omtrent her leste Ricardo Reis nyheten om at Fernando Pessoa var død.

 

 

 

 

 

 

 

 

I 1935 legger den britiske atlanterhavsdamperen Highland Brigade til kai i denne illusjonen av en by, «hvor havet slutter og jorden begynner», slik José Saramago beskriver den i sin roman Det året Ricardo Reis døde. Om bord er forfatteren Ricardo Reis, på vei hjem til Lisboa etter noen år i frivillig eksil i Rio de Janeiro. Etter å ha installert seg på hotellet nede ved havnen, begir han seg opp mot Rua Garrett. Der, omtrent oppe ved statuen av nasjonalpoeten Luís  de Camões, studerer han avisene i kiosken. Fernando Pessoa døde stille for to dager siden og hans bortgang har gjort et uutslettelig inntrykk på byens intellektuelle.   For denne dikteren var ikke bare én, men flere. Fernando Pessoa var samtidig Álvaro de Campos og Alberto  Caeiro og Ricardo Reis. Men det siste må være en feil, tenker Ricardo Reis, siden han nettopp er hjemkommet fra Brasil, frisk og rask, og står her og leser om Fernando Pessoas død, som inntraff for to dager siden.

A Brasileira i Rua Garrett er Lisboas mest berømte café

A Brasileira, litt lenger ned i gaten, i en sen nattetime: Jeg tviler på at Pessoa spiste mikrotint spinatpai her, akkompagnert av  øldrikkende nederlendere, slik vi gjør. I Lisboa stenger matserveringen tidlig, med visse unntak, og i dag klarte vi ikke å bli sultne før halv elleve. Et stort glass av kirsebærlikøren ginja, eller ginginha, gir imidlertid et snev av gamle dager.

Fernando Pessoa, Álvaro de Campos og Alberto  Caeiro og Ricardo Reis var ofte på A Brasileira, og at de gikk hit sammen. Noen ganger traff også Álvaro de Campos og Alberto  Caeiro hverandre uten de andre to, Caeiro var læremesteren til den mye yngre de Campos.  I den nyutgitte Alberto Caeiros poesi-samlingen fra Flamme forlag leser vi at diskusjonene ofte gikk livlig mellom de fire – ofte var de mange flere -forfattervennene. Eller som Álvaro de Campos beskriver det: Ein av dei mest interessante samtalene med Caeiro, var ein vi hadde i Lisboa, saman med heile gruppa, der vi snakka om omgrepet realitet. (…)Før eg heldt fram, for å seie eit eller anna eg no har gløymt, snudde Fernando Pessoa seg mot Caeiro: «Sei meg ein ting» (og peikte med sigaretten): «Korleis ser du på ein draum? Er ein draum verkeleg eller ikkje?» Kan man kanskje gradere virkelighet, slik at en drøm er mindre virkelig enn en ting? Og er ideen om Lisboa mindre virkelig enn brosteinen i gatene? På fortauet utenfor sitter Fernando Pessoa og blir fotografert sammen med tyske turister.

Fernando Pessoa  brukte sitt eget navn når det passet, men inntok samtidig ulike roller og navn for å kunne betrakte og skrive med forskjellig ståsted. Rundt hundre ulike personligheter utgjorde til slutt forfatteren Fernando Pessoa. Onde tunger ville ha det til at Lisboas intellektuelle miljø var så lite at han måtte finne opp noen å snakke med. Men Pessoa skal ikke ha likt å snakke med andre virkelig mennesker – hva nå det måtte være –  han var hverken særlig sosial eller særlig sjarmerende. Derimot likte han å la sine ulike personer kritisere hverandre og diskutere med hverandre i offentligheten, altså hovedsaklig i tidskrifter og aviser.

Mangfoldig blir et svakt ord når det gjelder Ferando Pessoa. Han var Portugals fire største forfattere helt alene.

Mangfoldig blir altså et svakt ord i denne sammenhengen. Fernando Pessoa var Portugals «fire store» helt på egen hånd:  Álvaro de Campos var en portugisisk ingeniør med britisk utdannelse. Ricardo Reis var lege med en spesiell interesse for den latinske kulturen. Han emigrerte til Brasil og skulle altså først vende hjem etter Fernando Pessoas død.  Så var det Alberto Caeiro, bondepoeten som bare hadde fullført grunnskolen og skrev såkalte gjeterdikt sterkt knyttet til naturen og det opprinnelige.  Alberto Caeiro døde så altfor tidlig og det var Álvaro de Campos’ store sorg at han ikke fikk besøkt ham før han døde. Henger du fortsatt med? Det skulle bli enda mer komplisert.

Nesten femti år etter forfatterens – atså Fernando Pessoas – død ble Uroens bok utgitt. Boken bærer Fernando Pessoas navn, men er egentlig skrevet av den udugelige kontoristen Bernardo Soares. Bernardo Soares takler ikke virkeligheten, til det er han for sensitiv. Når han går forbi en frukthandler på gaten, lurer han på om han skal kjøpe bananer, men lurer samtidig på om fruktselgeren vil selge ham bananer slik man bør selge bananer og om han selv vil være i stand til å kjøpe bananene slik man bør kjøpe bananer. Noen frukthandel blir det ikke av slikt. Som Bernardo Soares sier det selv, «å finne måter å ikke agere på har alltid vært mitt fokus og min personlighet». Når han ser ut av vinduet og observerer helt alminnelige ting som en takstein, er følelsen så sterk at han holder på å bli revet i filler. Pessoa kalte selv denne følsomme skapningen for en forkrøplet utgave av seg selv. Det holdt ikke til en helt selvstendig litterær karriere og Bernardo Soares måtte nøye seg med å være et såkalt halv-heteronym. Det er forøvrig Christian Rugstad som har oversatt Uroens bok til norsk, i tillegg til at han har tatt hånd om Det året Ricardo Reis døde.

Lenger opp i smugene i Chiado ligger fadobarene. Med ungdommens Amália Rodrigues-traumer sterkt i minne, blir redningen Ricardo Reis’ bar, hvor de serverer brasilianske mega-caipirinhaer til femti kroner halvliteren og hvor DJ-en spiller remix-låter av Human League. Både den piercede jenta bak disken og og den unge forsamlingen er svært sympatiske og vennlige, nesten uhørt i en «kul og hipp bar», selv om den ikke står i Rough Guide Lisboa. Jeg er ikke lenger så sikker på hvor gammel jeg er eller om alder er et virkelig begrep. Sikkert er det at Lisboa stadig viser frem nye – virkelig eller uvirkelige – sider av seg selv og noen av dem blir jeg veldig forelsket i.  Andre misliker jeg.

På vei til hotellet i Avenida da Liberdade holder dopselgerne stand og de afrikanske uteliggerne har installert seg med gode dundyner i vindusåpningene til Banco do Brasil. På fjernsynet er den tyske utgaven av et sjekkeshow det nærmeste du kommer Norge. Jeg faller omsider i søvn, men rekker å glede meg over at det gjenstår enda en dag i denne merkelige byen.

 

De fine nynorske sitatene er tatt fra Øystein Vidnes’ gjendiktining av Alberto Caeiros poesi. Dette er andre innlegg fra en litterær weekend i Lisboa. Fortsettelse kommer, og den skal handle mer om portugisernes forhold til vann.

Litterær weekend i Lisboa (1): Forventning

 

Ikke alle liker sardiner

Portugal har aldri vært mitt favorittland. Jeg synes det er noe rart med det. Portugisere har noe norsk ved seg. Og da tenker jeg ikke bare på tørrfisken eller at noen sunnmøringer er besynderlig latinske av utseende. På den iberiske halvø, som på den skandinaviske, er det ett land som er stort og et annet som er lillebror. Alle har et bilde av Spania, det er dit vi vil. Men Portugal? Jeg har fått for meg at Portugal ikke eksisterer annet enn som i motsetning til Spania, på samme måte som Norge ikke ville vært Norge uten Sverige å måle seg mot. Et land som er en underdog på Europa-kartet og som sliter med å definere seg selv og sin kultur. Jeg har alltid sett på Portugal som en slags sydlig variant av Norge, bundet sammen i et skjebnefellesskap med en strøm av klippfisk. Utafor.

De nye norske Rough-guidene fra Cappelen Damm er fine. Lekre, ryddige og to the point. Akkurat Lisboa-utgaven har jeg vært spent på. Dette er byen som selv utgaven fra 1988 ikke klarte på være slem mot. Sånn sett er det mindre som skilller gammel og ny utgave her enn det som er tilfelle for Barcelona. Som den lojale Cappelen Damm-medarbeider jeg er, leser jeg meg opp på Vasco da Gama og portvin,lekre restauranter og «hippe barer og klubber», et uttrykk som går igjen i den nye generasjons Rough Guides. Guidene som er et must for selvbevisste reisende som skal ha med seg det beste livet har å by på. Ikke lenger frynsete kanter og alternative opplevelser som det var i disse reisebøkene på 80-tallet. De reisende har fått penger og guiden forteller hva de bør se og gjøre.  Men hippe klubber kunne vel like gjerne vært Barcelona. Eller Roma? Så hva er egentlig så spesielt med Portugal og Lisboa? For å berike flylektyren noe har jeg også vært oppe hos mine kolleger i Flamme forlag og lånt en helt fersk samling av den portugisiske bondepoeten Alberto Caeiro, oversatt av Øystein Vidnes. Alberto Caeiro levde samtidig med enn annen kjent forfatter, nemlig Ricardo Reis, som senere skulle emigrere til Brasil. Jeg kommer senere tilbake til begge og forholdet mellom de to.

Jeg har vært i Portugal før. Jeg husker  det altfor dyre Hotel Avenida Palace i Lisboa i 1988, hotellet var forfallent med gulldusker og hadde svarte bakelittelefoner med dreieskive, jeg husker at passasjerene på lokalbussene manglet fortenner, at maten var lite raffinert og at nattelivet i Lisboa var overraskende avant-garde, men det er jeg jo for gammel til nå.  Jeg husker som sagt også at The Rough Guide to Portugal, årgang åttitall, ikke en gang orket å være slem mot landet, slik den pleide å være mot andre land. Det er bare spanjoler som er slemme mot portugisere. Med samme rett som svensker er slemme mot Norge. Filmen Carlota Joaquina handler om den spanske prinsessen som 11 år gammel ble sendt over grensen som barnebrud i 1785 og møtte et folk tyggende på helstekte høner, hoffet i Lisboa var mørkt og depressivt sammenlignet med det sofistikerte livet på spanske kongeslott. Omtrent den samme følelsen fikk jeg selv da jeg krysset grensen fra spanske Galicia tidlig en gang på 1980-tallet, det var som om noen hadde skrudd på en tidsbryter.

Mens vi forbigående befinner oss over det urbane Europa

TAP flyr daglig fra Oslo nonstop. Flyvertinnene er definitivt ikke-glamorøse og viser at latinske kvinner ikke nødvendigvis må være jålete og bruke masse sminke. Det slår meg at Norge og Portugal har mye bondskhet til felles og at vi har noe å vinne på det, samtidig som det kan gjøre oss til tapere. Jeg bestemmer meg for at Portugal er landet og folket som vi ikke kan mislike, med mindre vi skulle være fra Angola eller Guinea Bissau.

Middagen ombord er bacalhau med hardkokte poteter og kan egentlig minne litt om traumene fra norske middagsbord på 50-tallet. Vinen er imidlertid mye bedre enn jeg husker den for tyve år siden. Jeg dukker vekselvis ned i Rough Guide og portugisisk bondepoesi, mens vi – rent forbigående – flyr over det urbane Europa.

I følge Rough Guide bør jeg glede meg til  å bli umiddelbart glad i Lisboa, der den ligger på en klynge åser med utsikt over den brede elvemunningen til Tejo, og hvor den fantastiske beliggenheten og den uanstrengte skjønnheten gjør et stort inntrykk. Selv er jeg ikke sikker. Bare tanken på fire dager med skjærende fado. Jeg er ikke god på dette med klaging og sårhet. Jeg fikk min overdose av Amália Rodrigues gjennom åpne vinduer på Studentbyen i 1975. Bacalhau er vondt. Portvin er noe søtt skvip. Dessuten har jeg problemer med å forstå det ekstremt vokalfattige språket i Portugal. Tingene ligger ikke til rette, for å si det sånn.

Amália Rodrigues

Turen på over fire timer gir meg litt tid til å studere mine medpassasjerer. De portugisiske passasjerene sitter stille og leser bok,  mens de norske passasjerene roper på mer vin og konjakk til kaffen.  Portugiserne hadde sin gullalder for lenge siden, ikke nå, og de vet det antagelig – uten at det plager dem nevneverdig.  Jeg tør ikke tenke på hva de norske tenker, men vet at det er mye de ikke vet.  Det slår meg at til tross for sin stolte fortid har aldri den lille reken Portugal funnet det nødvendig å skrike til verden at den er en hummer.

Utenfor flyplassen henger noen arbeidsledige ungdommer som vil bomme røyk. Jeg forstår hva de sier. Taxisjåføren er hyggelig og skal ha bare åtte euro, det er halvparten av hva det skal koste ifølge Rough Guide.  Dette får meg til å huske at jeg er veldig glad i José Saramago og at han også var fra Portugal.  Jeg er klar for å bli forelsket i Lisboa, tyve år etter en dårlig date.

Miradouro de São Pedro de Alcântara. Bøker du kan lese på benk i Lisboa

Miradouro de São Pedro de Alcântara er selvsagt omtalt i Lonely Planets nye Lommekjent-guide til Lisboa. Likevel er det ikke altfor folksomt her oppe på byens mest romantiske utsiktspunkt. Her er det fin utsikt over elven og slottet og deler av Lisboa. Et velsignet sted for byens innbyggere og tilreisende å kline på benk. Eller lese bok. Det er påfallende mange som leser her oppe. Jeg pleier selv å gjøre det, for atmosfæren innbyr til det, i hvert fall utenom den verste turistsesongen. Noen ganger blir det med hektisk blaing i guidebok, andre ganger noveller eller deler av en roman.

Hva passer det så å lese her oppe på Miradouro’en? Hva leser helst portugiserne selv? Heldigvis for oss, så har Portugal en forkjærlighet for internasjonale romaner når de skal hygge seg. Heldigvis, for det betyr at vi ganske enkelt kan kopiere stilen når vi nå etter hvert også kan sitte på benk i Norge. Ved litt tankespinn rundt benkene i Miradouro og den nye Lommekjent-guiden til Lisboa har jeg altså laget meg en komplett liten innkjøpsliste:

La oss først få unna det verste og eliminere topp tre fra den portugisiske topplisten, slik vi kjenner den fra tidsskriftet Expresso og bokhandelen Fnac i Lisboa. Jeg vil aldri bli sett på benk med selvhjelpsboken «Fri deg fra giftige tanker». Eller «Rop til meg med lavere stemme», en 21-dagers kur for å få det bedre med barna dine. Heller ikke vil jeg lese slankeboken Dieta Única, selv om jeg muligens kunne trengt den. På fjerdeplass kommer vi endelig til første skjønnlitterære bok.

Den engelske spionen er Portugals mest leste krim denne våren
Den engelske spionen er Portugals mest leste krim denne våren

Daniel Silva og The English Spy ligger høyt på boklistene i Portugal denne måneden. For portugiserne bedre kjent som O Espião Inglês. Bastion forlag har utgitt de siste bøkene av Daniel Silva på norsk, men ikke kommet frem til denne i serien om den israelske kunstrestauratøren Gabriel Allon, som samtidig også er Israels dyktigste spion. I denne boken trekkes forbindelseslinjer fra islamsk terror til IRA. Høres også så politisk ukorrekt ut sett fra Norge at jeg tror jeg blir nødt til å lese den.

Paula Hawkins’ Piken på toget (A Rapariga no Comboio) ble årets mest solgte krimroman i Portugal i 2015. Ulidelig spennende bok som holdt Reese Witherspoon våken en hel natt. Det har hun selv sagt på sin Instagram-profil. Også i Norge har denne boken gått unna, den er utgitt på Bazar forlag. «Helt til den intense slutten sitter man og gjetter på hvem morderen er. Jeg tok feil.» HARALD BIRKEVOLD, STAVANGER AFTENBLAD

Vi kommer heller ikke utenom Elena Ferrante her nede i sydvest. Hun leses ivrig på benk i Lisboa. Først og fremst A Amiga Genial, Mi briljante venninne. Ja, hun er her også. Av portugisisk skjønnlitteratur finnes en ny potensiell godbit av en roman på plass 9.  Alentejo Prometido (Det lovede Alentejo) av Henrique Raposo. Her forteller journalisten i tidsskriftet Expresso om sin egen familie, som kom fra regionen Alentejo til Lisboa på 1960-tallet.  En slags road movie eller klassereise, altså. Boken har vakt berettiget oppsikt i Alentejo  på grunn av at den skildrer mindre heldige regionale særtrekk, som dødshjelp, incest, voldtekter og vold i hjemmet. Jeg skjønner dem godt, der på den andre siden av elven, dette hadde heller ikke jeg likt.

Når blir lei av å lese på benk, kan du gå ned gjennom bakgatene. Kanskje finner du da scener som dette.
Når blir lei av å lese på benk, kan du gå ned gjennom bakgatene. Kanskje finner du da scener som dette.

Nevnte jeg byens to store sønner, Fernando Pessoa og José Saramago? Ikke det? Du burde lese begge, for intet passer bedre på benk i Miradouro de São Pedro de Alcântara enn de to. Men det er klart, er du norsk turist med dårlig tid og skal først sitte litt på benk i Lisboa med bok, er det vel mest naturlig at du leser i Lonely Planet og planlegger neste trekk i denne fantastiske byen.

Pastéis de nata. Lisboa

En av de mest kjente turistattraksjonene i Lisboa er et gammelt konditori i en av forstedene. Antiga Confeitaria de Belém er stedet hvor fastboende og turister stiller seg opp i kø for å få kjøpt de berømte eggekremkakene, bakt etter en hemmelig oppskrift fra middelalderen.

Jeg har lest mye kvalitetslitteratur i det siste og følte behov for å skrive om noe lett fordøyelig. I anledning av at forlaget mitt har lansert en ny Lonely Planet-guide til Lisboa (ja, de kommer også på norsk) fikk jeg lyst til å  skrive om portugisiske kaker. Pastéis de nata.

Egentlig bruker jeg ikke så mye reiseguider lenger. Men da jeg blar i den nye guiden, får jeg lyst til å dra til Lisboa igjen, merker jeg. Her er det kommet en del nye ting siden jeg var der i 2013. Lommekjent-serien fra Lonely Planet har faktisk også fått på plass det vesentligste innenfor det hendige formatet. Et ordentlig kart med leselige gatenavn følger med på kjøpet. Men i dag vet jeg hvor jeg skal og blar meg fort frem til konditoriet Antiga Confeitaria de Belém på side 85.

Det er her, på side 85, at du finner frem til Pasteis de Belem. De ekte.
Det er her, på side 85, at du finner frem til Pasteis de Belem. De ekte. Du finner reiseguider på cappelendamm.no.

De berømte eggekremkakene finner vi nemlig i dette gamle bakeriet i bydelen Belém. Her heter de pastéis de Belém og det er lange køer for å få kjøpt dem. Pastéis de Belém, som i motsetning til pastéis de nata ikke er fylt med fløtevaniljekrem, men med eggeplomme. Turister kommer fra hele verden for å spise dem i det enorme gamle konditoriet, som har servert lekkerbiskener siden 1837.  Denne dagen er det egentlig god plass og vi får plass ved disken. Fire varme pastéis og en god espresso går ned på høykant. Det hele drysset med melis og kanel.

Det er ellers stor forvirring rundt både innholdet i kakene og historien om hvordan de ble til. Skal vi tro den mest vanlige forklaringen, eller myten om du vil, så førte den liberale revolusjonen i Portugal på 1820-tallet til at klostrene ble stengt og at munkene og nonnene ble fordrevet. De måtte finne på noe annet å gjøre og da begynte de å lage kaker. Dette er den vanligste historien og den får vi også servert i den nye Lommekjent-guiden fra Loney Planet, i tillegg til adressen og nummeret på trikken du må ta til Belém.

Men det finnes andre varianter av denne myten, i tillegg til helt andre myter. Noen sier at det ble til overs veldig mye eggeplomme, fordi man brukte hvitene til å lage oblater. En annen forklaring er at klostrene i middelalderens Portugal brukte så mye eggehvite til å stive klær, særlig nonnedraktene, og derfor satt igjen med masse eggeplommer som de måtte finne på noe lurt å bruke til. Dermed oppstod skikken med søtt bakverk basert på eggeplomme og sukker (eller før det honning), noe umiskjennelig portugisisk, som også spredde seg til koloniene. I Portugal finner du forøvrig en annen eggeplommekake. Den heter barriga de freira, nonnemage, kanskje for at nonnene skulle føle seg syndige i all eggehvitesløsingen?

Utsikt over elven Tejo og bydelen Belem, hvor kakene med samme navn så dagens lys - og hvorfra de ble eksportert ut i verden
Utsikt over elven Tejo og bydelen Belem, hvor kakene med samme navn så dagens lys – og hvorfra de ble eksportert ut i verden

Det syndes mye med oppskriftene. Du finner pastéis de nata i hele den portugisisktalende verden, fra Macau til Maputo og Manaus. Her brukes både eggeplommer og hele egg, vaniljekrem og det som verre er. Men pastéis de Belém er de originale, de med eggeplommefyll. Innehaverne tviholder på oppskriften og bare noen få innvidde i hver generasjon kjenner den. En gang i forrige århundre forsøkte en smart cafégjest å få etablissementet til å røpe hemmeligheten. Han ble angivelig veldig syk etter å ha spist en pastel og ville vite hva de inneholdt så han kunne gi motgift mot ingrediensene. Svaret han fikk var at bakeriet aldri siden åpningen i 1837 hadde hatt gjester som var blitt uvel på grunn av maten og at deres kaker kun inneholdt mel, sukker og egg. De ønsket ham god bedring og velkommen tilbake. Det er så langt noen har kommet med å fravriste bakeriet oppskriften.

For å spise en ekte pastel de Belém må du altså pent stille deg i kø i Lisboa. For å spise etterligningen pastel de nata, derimot, kan du nøye deg med en tur til Oslo. For et par år siden åpnet kafeen og kakebakeriet Pastel de nata i Kongens gate 10. En hyggelig portugisisk oase midt i Oslo, og kakene er helt fortreffelige.

Reisetips til Lisboa

Å motvillig skrive om reiseguider kan blant annet føre til uventet gode reisetips! Det som startet skeptisk ble til mer enn 10 ting du kan gjøre i Lisboa.

Jeg er veldig glad i å reise, men etter hvert mindre glad i reiseguider. Dette er fordi jeg oppsøker det samme stedene om og om igjen. Det fine da er at du kan gjøre hva du vil, museene og severdighetene har du sett. Så da kollega Anette Garpestad ba meg skrive om den nye Lonely Planets nye Lommekjent-guide til Lisboa, ble jeg litt skeptisk.

«Du liker jo å skrive om reiser», sier Anette. Jeg liker ikke reiseguider, sier jeg, de er så overfladiske. Men du liker jo Lisboa, sier Anette. Og så kan du jo i samme slengen ta opp igjen det du skrev om Portugal og Fernando Pessoa for tre år siden, lokker hun. Jeg er med. Anette har til og med hovedbildet klart. Det viser guideboken sammen med en bikinitopp.

Jeg blar samme kveld gjennom guiden og vedgår i mitt stille sinn at reiseguidene er blitt bedre de siste årene. Jeg får lyst til å dra til Lisboa igjen, merker jeg. Forlaget har faktisk fått plass til det vesentligste innenfor det hendige formatet. Et ordentlig kart med leselige gatenavn følger med på kjøpet.

Jeg bestemmer meg fort for å lage en liste over ting du kan finne på i Lisboa. Ikke for lang, ikke for kort. Type 10, men ikke nødvendigvis på topp. Bare noe å gjøre.

Patéis de nata - Reisetips Lisboa
Patéis de nata – du finner dem i alle bakerier i Lisboa

PASTÉIS DE NATA. Du kommer til å se dem i alle bakerbutikker i byen, så vi kan like godt starte med disse gule, litt lettere svidde småkakene først som sist. Men originalene må vi ta trikken til forstaden Belém for å smake på. Det er lett å finne frem til det gamle konditoriet for det er kø langt ut på gaten i høysesongen. De kommer fra Japan og Argentina for å spise pastéis de Belém. Originalkakene som oppstod under den liberale revolusjonen på 1820-tallet, da munkene ble fordrevet fra klostrene og måtte finne på noe annet. De begynte da å selge kaker for å tjene til livets brød. Det er kun her du kan være helt sikker på å få eggeplommefyll – de mer vanlige pastéis de nata kan være fylt med både vaniljekrem og andre uhumskheter.

TORRE DE BELÉM. Tårnet i Belém. Dette er selve symbolet på Portugals storhetstid. Det var herfra, utover leven Tejo, at de store oppdagelsestoktene la ut over de ukjente verdenshavene. Gå inn i tårnet også, opp vindeltrappene og til tårnet. Herfra har du ikke bare fin utsikt mot Brasil, Angola og Macau, men også mot det gedigne Oppdagermonumentet, det dominerende klosteret Mosteiro dos Jerônimos og flere kunstmuseer. Alle er de verdt et eget besøk. Belém er egentlig mer Lisboa enn Lisboa selv.

TA TRIKKEN. Du måtte ta trikken for å komme deg ut til Belém. Vel tilbake i Lisboa sentrum er det trikk nummer 28 som gjelder. Du kan hoppe på oppe i Chiado, for eksempel. Da får du med deg turen ned til sentrum, for deretter å stige opp mot Alfama på den andre siden. Dette er ikke akkurat Bybanen i Bergen. Vognene er nesten hundre år gamle, små og ukomfortable, som regel fylt av tyske og nederlandske turister. Dessuten gjelder det å holde på lommeboken, for disse trikketurene er notorisk kjent for lommetyver. Uansett hvordan det går med deg, så vil du huske denne trikketuren etterpå.

SITTE PÅ BENK. Det er mye brostein i Lisboa – og bratte bakker i tillegg. Derfor er det ikke så dumt som det høres ut som å sitte på benk. Jeg anbefaler benkene oppe på Lisboas mest berømte og romantiske utsiktspunkt. Fra Miradouro de São Pedro de Alcântara er det fin utsikt mot slottet og elven. Og du er omgitt av fontener, greske byster og lesende mennesker. Cafeen der oppe serverer forfriskninger og mat. Det går til og med en kabelbane opp hit, den er Lisboas eldste i sitt slag.

SYKLE. Nå tror du selvsagt at jeg er gal. Lisboa består av åser, trange brosteinsgater med trikker og bratte stigninger. Men jo, det går an å sykle i Lisboa. Det er bygget en ny sykkelsti langs Tejo-elven, fra det moderniserte lagerskur-strøket Cais do Sodré og ut til Belém. Sykler kan du leie hos Bike Iberia. Du finner selvsagt adresse og telefonnummer i den nye guideboken. Kanskje noe å tenke på når du skal ut for å spise kaker i Belém?

GÅ I BOKHANDEL. Lisboas bokhandler er hyggelige og har godt utvalg. Selv om du ikke kan portugisisk, så finner du ofte et bra utvalg av engelske bøker. Sjekk gjerne utgavene av og om Fernando Pessoa og José Saramago. Dessuten, oppe i Chiado finnes det en bokhandel som har gode priser på tyske Taschen-bøker. Gå inn og ta en titt når du passerer en bokhandel i Lisboa neste gang.

SPISE FISK. Mye er skjedd i Lisboa siden eggekremkakene og bacalhau’en. I en viss periode, sånn fra 1940 til 2000, var også Portugal kjent for stekt fisk og kokte poteter med en kvart sitron til. Sånn er det ikke nødvendigvis mer. Lisboa har mye spennende av mat. Og i alle prisklasser. Jeg er ingen kjenner i Lisboas restaurantverden, så her stoler vi på Lommekjent-guiden.

SE PÅ FISK. I Lisboa kan du ikke bare spise fisk, du kan også se på den. Som regel er det siste en mer spennende opplevelse i denne byen. Lisboas moderne akvarium er alt det vi kunne ønsket oss i Oslo, men aldri får. Oceanário de Lisboa er Europas nest største i sin sjanger. 8000 arter som plasker i sju millioner liter havvann gir en opplevelse som du kan trenge flere dager på å fordøye. Et must hvis du har med barn. En bonus for å komme ut hit er en tur med den fine metroen, det gedigne Parque das Nações med det tilhørende Vasco da Gama-shoppingsenteret. Ja, du får lese mer om det i guideboken. Vi må videre til Lisboas mest berømte café.

A BRASILEIRA. Cafeen oppe i Chiado hvor Fernando Pessoa sitter på evig sokkel utenfor. Her skal alle ta bilde av seg, så få det unnagjort før du går inn. Inne kan du hygge deg med øl og lokale drinker, som den populære ginjinha. Prøv den, men ikke spis maten her. Maten er ikke god og stemningen blir mer hollandsk pub utover kvelden. Ja, jeg vet, mange liker jo det. En espresso heter forresten en «bica» på disse kanter.

MUSEER. Noe av det jeg liker best ved å være på ferie i en by jeg kjenner godt, er at jeg da slipper å gå på museumsbesøk av plikt. Jeg kan i stedet velge kulturelle aktiviteter jeg googler meg frem til der og da. Men hvis det først skal være, så må du jo se Gulbekian-museet. Og Berardo-samlingene. Glem heller ikke porselensflis-museet.

FADO. Jeg ser at det er fado-lokaler overalt i Alfama-distriktet, blant annet. Selv synes jeg fado er veldig sårt og klagende, det er jo nettopp det det er. Et must det også, når du er her.

OG TIL SLUTT: STRANDEN. Det er nå bikinitoppen på bildet øverst kommer til nytte – for noen. Vi forutsetter da at du er i Lisboa om sommeren. Men Lisboa er ikke noen utpreget strandby. Da må du ut til lekre Estoril og Cascais. Men der blåser det noen ganger så ulidelig at du må nærmest grave deg ned og ha med sten til å legge på håndkleet. Veldig fint for kitere og vindsurfere her.

Jeg foreslår heller å ta en tur ut til Caparica-stranden. Hvis du synes det høres fristende ut med tre mil lang, gyllen sandstrand, så gi deg i kast med de offentlige TST-bussene fra Praça do Areeiro (hit går det metro). Turen ut til Costa da Caparica går over den enorme Ponte de Abril og det hele tar rundt førti minutter, litt avhengig av trafikken. Akkurat ved busstoppet kan stranden virke litt vel livlig. Ta derfor det lille åpne toget lenger utover. Det er minst ti stoppesteder langs stranden og du kan gå av der du vil. På et par av strendene er det litt rart med bikinitopp, underdel også, forresten. Sjekk derfor om strandlivet harmonerer med dine forventninger før du hopper av toget. Samme prosedyre tilbake til Lisboa. Men dette er noe av det bedre du får av strandliv på disse kanter. Og det er verdt turen. Og nei, denne stranden er ikke nevnt i guiden.