Litterær weekend i Lisboa (1): Forventning

 

Ikke alle liker sardiner

Portugal har aldri vært mitt favorittland. Jeg synes det er noe rart med det. Portugisere har noe norsk ved seg. Og da tenker jeg ikke bare på tørrfisken eller at noen sunnmøringer er besynderlig latinske av utseende. På den iberiske halvø, som på den skandinaviske, er det ett land som er stort og et annet som er lillebror. Alle har et bilde av Spania, det er dit vi vil. Men Portugal? Jeg har fått for meg at Portugal ikke eksisterer annet enn som i motsetning til Spania, på samme måte som Norge ikke ville vært Norge uten Sverige å måle seg mot. Et land som er en underdog på Europa-kartet og som sliter med å definere seg selv og sin kultur. Jeg har alltid sett på Portugal som en slags sydlig variant av Norge, bundet sammen i et skjebnefellesskap med en strøm av klippfisk. Utafor.

De nye norske Rough-guidene fra Cappelen Damm er fine. Lekre, ryddige og to the point. Akkurat Lisboa-utgaven har jeg vært spent på. Dette er byen som selv utgaven fra 1988 ikke klarte på være slem mot. Sånn sett er det mindre som skilller gammel og ny utgave her enn det som er tilfelle for Barcelona. Som den lojale Cappelen Damm-medarbeider jeg er, leser jeg meg opp på Vasco da Gama og portvin,lekre restauranter og «hippe barer og klubber», et uttrykk som går igjen i den nye generasjons Rough Guides. Guidene som er et must for selvbevisste reisende som skal ha med seg det beste livet har å by på. Ikke lenger frynsete kanter og alternative opplevelser som det var i disse reisebøkene på 80-tallet. De reisende har fått penger og guiden forteller hva de bør se og gjøre.  Men hippe klubber kunne vel like gjerne vært Barcelona. Eller Roma? Så hva er egentlig så spesielt med Portugal og Lisboa? For å berike flylektyren noe har jeg også vært oppe hos mine kolleger i Flamme forlag og lånt en helt fersk samling av den portugisiske bondepoeten Alberto Caeiro, oversatt av Øystein Vidnes. Alberto Caeiro levde samtidig med enn annen kjent forfatter, nemlig Ricardo Reis, som senere skulle emigrere til Brasil. Jeg kommer senere tilbake til begge og forholdet mellom de to.

Jeg har vært i Portugal før. Jeg husker  det altfor dyre Hotel Avenida Palace i Lisboa i 1988, hotellet var forfallent med gulldusker og hadde svarte bakelittelefoner med dreieskive, jeg husker at passasjerene på lokalbussene manglet fortenner, at maten var lite raffinert og at nattelivet i Lisboa var overraskende avant-garde, men det er jeg jo for gammel til nå.  Jeg husker som sagt også at The Rough Guide to Portugal, årgang åttitall, ikke en gang orket å være slem mot landet, slik den pleide å være mot andre land. Det er bare spanjoler som er slemme mot portugisere. Med samme rett som svensker er slemme mot Norge. Filmen Carlota Joaquina handler om den spanske prinsessen som 11 år gammel ble sendt over grensen som barnebrud i 1785 og møtte et folk tyggende på helstekte høner, hoffet i Lisboa var mørkt og depressivt sammenlignet med det sofistikerte livet på spanske kongeslott. Omtrent den samme følelsen fikk jeg selv da jeg krysset grensen fra spanske Galicia tidlig en gang på 1980-tallet, det var som om noen hadde skrudd på en tidsbryter.

Mens vi forbigående befinner oss over det urbane Europa

TAP flyr daglig fra Oslo nonstop. Flyvertinnene er definitivt ikke-glamorøse og viser at latinske kvinner ikke nødvendigvis må være jålete og bruke masse sminke. Det slår meg at Norge og Portugal har mye bondskhet til felles og at vi har noe å vinne på det, samtidig som det kan gjøre oss til tapere. Jeg bestemmer meg for at Portugal er landet og folket som vi ikke kan mislike, med mindre vi skulle være fra Angola eller Guinea Bissau.

Middagen ombord er bacalhau med hardkokte poteter og kan egentlig minne litt om traumene fra norske middagsbord på 50-tallet. Vinen er imidlertid mye bedre enn jeg husker den for tyve år siden. Jeg dukker vekselvis ned i Rough Guide og portugisisk bondepoesi, mens vi – rent forbigående – flyr over det urbane Europa.

I følge Rough Guide bør jeg glede meg til  å bli umiddelbart glad i Lisboa, der den ligger på en klynge åser med utsikt over den brede elvemunningen til Tejo, og hvor den fantastiske beliggenheten og den uanstrengte skjønnheten gjør et stort inntrykk. Selv er jeg ikke sikker. Bare tanken på fire dager med skjærende fado. Jeg er ikke god på dette med klaging og sårhet. Jeg fikk min overdose av Amália Rodrigues gjennom åpne vinduer på Studentbyen i 1975. Bacalhau er vondt. Portvin er noe søtt skvip. Dessuten har jeg problemer med å forstå det ekstremt vokalfattige språket i Portugal. Tingene ligger ikke til rette, for å si det sånn.

Amália Rodrigues

Turen på over fire timer gir meg litt tid til å studere mine medpassasjerer. De portugisiske passasjerene sitter stille og leser bok,  mens de norske passasjerene roper på mer vin og konjakk til kaffen.  Portugiserne hadde sin gullalder for lenge siden, ikke nå, og de vet det antagelig – uten at det plager dem nevneverdig.  Jeg tør ikke tenke på hva de norske tenker, men vet at det er mye de ikke vet.  Det slår meg at til tross for sin stolte fortid har aldri den lille reken Portugal funnet det nødvendig å skrike til verden at den er en hummer.

Utenfor flyplassen henger noen arbeidsledige ungdommer som vil bomme røyk. Jeg forstår hva de sier. Taxisjåføren er hyggelig og skal ha bare åtte euro, det er halvparten av hva det skal koste ifølge Rough Guide.  Dette får meg til å huske at jeg er veldig glad i José Saramago og at han også var fra Portugal.  Jeg er klar for å bli forelsket i Lisboa, tyve år etter en dårlig date.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s