CAPITANI. Sterk krimserie fra Luxembourg.

Har du ennå ikke sett Capitani på Netflix? Det var helt tilfeldig at jeg kom over denne krimserien, den dukket opp som trailer etter en annen Netflix-serie. Den virket lovende. Da jeg i tillegg oppdaget at dette er den første dramaserien noensinne på nasjonalspråket luxembourgsk, var det bare å klikke seg inn. Nå har jeg sett hele første sesong uten å angre.

UNG JENTE FUNNET DØD
Handlingen i Capitani starter med at en ung jente blir funnet død i skogen på et lite sted i Luxembourg. Den sjarmerende, men svært usympatiske etterforskeren Luc Capitani kommer fra hovedstaden for å bistå politiet, et samarbeid som ikke forløper uten konflikter. Luc har en utrolig overlegen måte å behandle sine medarbeidere på. Det viser seg at nesten alle på det lille stedet bærer på hemmeligheter. Det er ikke enkelt å få ut riktig informasjon når alle lyver. Den eneste som virker normal og pålitelig i denne serien er politikvinnen Elsa Ley. Men også hun sliter med et komplisert privatliv.

Hvem var det som tok livet av Jenny? Hva gjorde hun i skogen midt på natten? Hvorfor er reaksjonene på dødsfallet litt merkelige? Her er det mange mistenkte og det skjer flere dramatiske hendelser undervis. Vi skifter mellom sympati og antipati for personene i serien. Er det i det hele tatt noen her som ikke kan mistenkes for noe?

Alle lyver og ingen er den de utgir seg for i serien CAPITANI

MYE ONDSKAP I LITEN LANDSBY
Hver av de tolv episodene avdekker nye hemmeligheter og forviklinger. Her er det så mye å ta av at man kan bli litt sliten, samtidig som det holder deg i ånde til siste slutt. Handlingen utspiller seg på det fiktive stedet Manscheid, en idyllisk landsby omgitt av grønne skoger. Serien har et forløp og en rollebesetning som gjør dette til en serie du trygt kan begi deg inn i. Tenk at så mye vondt kan finne sted i et så idyllisk lite land!

SJARMERENDE LAND
Jeg har vært i Luxembourg flere ganger. Det er et vakkert lite land med en sjarmerende hovedstad på størrelse med Stavanger. Landet er fort gjort å kjøre gjennom, kun ti mil fra nord til syd, fem mil fra vest til øst. Men med en befolkning på hele 800.000, sånn cirka, i tillegg til alle dagpendlerne fra Belgia, Frankrike og Tyskland. La oss også ta med at Luxembourg er det eneste landet i Europa som er rikere enn Norge.

NOE UFORSTÅELIG I MIDTEN
Mange tror at de snakker fransk i Luxembourg. Det er bare nesten sant. Jeg har alltid beundret luxembourgernes språkmektighet. De er i stand til å starte en samtale på tysk, for så å gli over i noe uforståelig i midten som kan minne om nederlandsk, for så igjen å avslutte med noen franske høflighetsfraser.

Vill Leit mengen datt se Franséisch zu Lëtzebuerg schwätzen. Et ass just bal richteg. Ech hunn ëmmer déi sproochlech Kraaft vu Lëtzebuerger bewonnert. Si si fäeg e Gespréich op Däitsch unzefänken, da rutscht Dir an eppes onverständleches an der Mëtt un, wat un Hollännesch erënnert, an dann erëm mat e puer franséischen Héiflechkeetszäite schluss.

NASJONALSPRÅKET LUXEMBOURGSK
Det viser seg altså at dette uforståelige i midten ikke er nederlandsk, men en tysk dialekt som snakkes over et større område i Belgia, Frankrike og Tyskland og Luxembourg. I Luxembourg har denne dialekten siden 1984 hatt status som nasjonalspråk og skriftspråk. Luxembourgsk er morsmålet til de fleste luxembourgere. Men siden Luxembourg alltid har vært inneklemt mellom større naboer og er sterkt internasjonalt orientert, så kan alle også både fransk og tysk. Dette i tillegg til engelsk, selvsagt. De siste tiårene har dessuten befolkningen vokst på grunn av innvandring, derfor er også portugisisk (!) blitt det nest største morsmålet i landet. En nordmann ville antagelig bli forvirret av mindre.

Capitani er imidlertid rendyrket enspråklig. Serien foregår i sin helhet på lëtzebuergesch, altså luxembourgsk. Det er en begivenhet i seg selv, og særlig for luxembourgerne selv, som er vant til at all kultur er på tysk eller fransk. Serien hadde svært høye seertall da den gikk på RTL og takket være Netflix kan vi se den her i Norge også.

Og selv om du ikke er like interessert i fremmedspråk som jeg, så har serien nok å fare med til å hevde seg i konkurransen internasjonalt. Kritikkene er gode og det kommer til og med en andre sesong! Muligens får også du lyst til å legge ferien til Luxembourg etter å ha blitt kjent med Luc og Elsa og de vakre landskapene rundt elven Alzette. Wëllkomm zu LËTZEBUERG!

Ti prosent fransk

Det var kanskje ikke lurt å gå av med pensjon midt i corona-perioden. Tanken var vel egentlig å være på Copacabana nå. I stedet ble det stand by for å vente på Pfizer. Så da jeg ble spurt om å undervise i fransk på en institusjon her i Oslo, slo jeg til med én gang. Samtidig med at jeg lærer motiverte studenter passé composé og delings-artikkelen, foretar jeg nå på senvinteren et lite ego-dykk i fransk populærkultur. 

KULTURLIVET TATT PÅ KORNET

Jeg begynte med det helt åpenbare: Netflix og suksess-serien Ring min agent! (Dix Pour Cent – ti prosent). I januar har jeg slukt fjerde sesong. Kort fortalt handler det om et agentur for skuespillere, hvor Andréa, Mathias, Gabriel og Arlette er partnere og forsøker å skaffe filmroller til sine klienter. Og klientene er kjente skuespillere som spiller seg selv. Etter som serien har blitt en kjempesuksess, kan det se ut som berømthetene har stått i kø for å delta. Isabelle Adjani, Juliette Binoche, Monica Bellucci, Béatrice Dalle, Christophe Lambert, Isabelle Huppert, Charlotte Gainsbourg, Jean Reno og Sigourney Weaver er noen av dem. Sistnevnte snakker forøvrig utmerket fransk. La oss heller ikke glemme Jean Gabin, som er hunden til Arlette. 

Sigourney Weaver får kjørt seg i fjerde sesong av Ring min agent! Hun viser også at hun kan snakke fransk.

SKITNE TRIKS

Flere og flere nordmenn begynner også å få øynene opp for denne perlen. Jeg så at Aftenposten hadde en anmeldelse av den i dag. Dessuten minner serien meg vagt om forlagsbransjen som jeg nettopp forlot. 

I teater- og filmverdenen går det opp og ned. Spesielt Andréa og Mathias kjemper med nebb og klør for å holde agenturet flytende. Av og til må de ty til skitne triks og overtale skuespillerne til å ta roller de egentlig ikke vil ha. Filmprodusenter er heller ikke gode å ha med å gjøre. I tillegg har alle hovedpersonene – selvsagt – flokete privatliv som blander seg med det profesjonelle. Du trenger ikke være inne i fransk film eller kjenne skuespillerne for å hygge deg med denne serien. Dialogene er skarpslipte nok som de er. 

NOEN SOM HUSKER DEN HØYE LYSE?

Franskmennene er rett og slett gode på underholdning, vi har vel bare glemt det i noen tiår. Jeg husker at vi gikk mann av huse for å se Den høye lyse med den brune sko  (Le grand blond…) og Full klaff for klikken på kino. Dette virker uendelig lenge siden. Når det gjelder nyere franske filmer: Du finner nå den fantastiske filmen De urørlige (Les Intouchables) på Netflix. Dette er en film du bare må få med deg! 

Forviklinger er bare fornavnet for lesbiske Simone da det dukker opp en sjarmerende fyr fra Senegal. Bakom det hele lurer hennes dypt konservative, jødiske familie som allerede har funnet en passende ektemann til henne. Filmen heter på norsk Et spørsmål om smak.

FORDOMMER OG RASISME

Jeg vil også anbefale Les goûts et les couleurs (norsk tittel: Et spørsmål om smak), en film jeg fant på Netflix ved å søke litt. En komedie med svart klangbunn. Den handler om den jødiske Simone som ikke tør å fortelle familien sin at hun bor sammen med sin kvinnelige kjæreste. Samtidig blir hun forelsket i en mannlig (!) senegalesisk kokk. Du hører selv, dette handler om fordommer og rasisme. Her får både jøder, heteroer, melaninrike, politisk korrekte og andre sitt pass påskrevet. En film jeg syntes var veldig morsom, og med en slutt du neppe klarer å gjette deg til. 

ARSÈNE LUPIN ER TILBAKE

Mye på Netflix er like godt gjemt som den brasilianske rødvinen min på Vinmonopolet. Det gjelder dog ikke den nye serien Lupin. Den ligger helt sikkert på førstesiden hos dere alle i disse dager. Dette er en modernisering av den legendariske mestertyven Arsène Lupin, en slags Mission Impossible med røtter tilbake til 1905. Med fantastiske Omar Sy i hovedrollen blir dette en forrykende historie i syv deler (så langt). Du blir nødt til å svelge noen åpenbare logiske brister, men de passerer så fort at du nesten ikke reflekterer over dem. Vel verdt å bruke noen timer på Lupin. 

JE T’AIME…MOI NON PLUS

Jeg har samtidig brukt mye av dagene (jeg fatter ikke at jeg hadde tid til å ha en fulltidsjobb!) til å bla meg gjennom YouTubes samling av gamle franske poplåter Jeg har dem jo på CD og vinyl, men det synes jeg etter hvert er blitt for tungvint. J’aime YouTube et Spotify! Hvis du nå gleder deg til Edith Piaf og Jacques Brel, kan du slutte å lese. Min smak går mer i retning av Les Rita Mitsouko, Bernard Lavilliers og Serge Gainsbourg. Je t’aime… moi non plus fra 1967 har faktisk tålt tidens tann godt, i hvert fall i mine ører. Jeg husker at Vidar Lønn Arnesen kuttet slutten av låten fordi Jane Birkin stønnet for overbevisende. Dette var på den tiden jeg kjøpte ungdomsmagasinet Salut les copains hos Narvesen på Mysen. Frankrike var nærmere den gangen, før USA la seg mellom oss. 

Vi som har levd en stund husker disse to, Jane Birkin og Serge Gainsbourg. Je t’aime…moi non plus var en monsterhit i Europa i 1967, dette til tross for at den ble forbudt i flere land. Her i Norge var franskkunnskapene såpass dårlige at vi nøyde oss med å kutte slutten av sangen, der hvor Jane Birkin går over i høylytt stønning…

FRANCE GALL OG MICHEL DELPECH

I fransktimene må vi selvsagt ha en del musikk. Vi får ikke synge da vi ikke har stort nok rom til å holde to meters avstand, kun én. Derfor hører vi på musikk. Der er Joe Dassin et selvsagt innslag. Alle livner til ved Aux Champs-Elysées, Salut og L’eté indien. Sandra Kim og J’aime la vie er fin for begynnere på grunn av enkel tekst. Det er kanskje noen som til og med husker Michel Delpech og Pour un flirt? France Gall og Ella, elle l’a… Lykken var ekstra stor da jeg fant igjen J’aime les filles med Jacques Dutronc – perfekt for begynnere! For ikke å glemme Birgitte Bardots Je n’ai pas d’adjectifs!

FRANSK RAP

Men vi skal jo oppdatere oss, og her har jeg gjort en kjempejobb med fransk nåtid etter jul. Sébastien Tellier har alltid vært en favoritt, men det er mye instrumental og han er en mann av få ord. Carla Bruni har jeg jo fulgt litt med på. Hun synger pent, men har vanskelige tekster. Alizée er kjempesøt når hun synger Lolita. Og er vel et slags bevis på at fransk musikk fremdeles låter som i 1970. Men nå skal jeg snart introdusere mer nyskapende artister som Maître Gims og Stromae. Har du forresten hørt fransk rap? Vi hadde konkurranse i klassen om hvem som klarte å følge med på teksten da den georgiske artisten Bera rappet i Parlez-vous français? . Fransk er jo i utgangspunktet verdens raskeste språk, men her var det nok flere omdreininger.

PAS ESSENTIEL

Jeg har altså rett og slett skapt meg en liten fransk corona-boble. På kjøleskapet har jeg plansjer med matvarer på fransk. I fryseren ligger ting fra Picard. Jeg har skiftet til franske tekster på Netflix. Serge Gainsbourg og Maître Gims på øret. Målet er å bli like god i fransk som jeg var for førti år siden, forrige gang jeg underviste i dette språket. Uten å sette mine ben i et nedstengt Frankrike. Neste gang jeg kommer (vaksinert) til Paris skal det snakkes uten nøling. Det kan jo passe å avslutte dette med en video fra mitt nye bekjentskap Grand Corps Malade og deres klagesang over at kulturlivet og det sosiale livet har måttet stenge ned. Enda mer i Frankrike enn her. Fordi kultur og menneskelig samvær «ikke er livsnødvendig» – Pas essentiel:

Er du klar til å styre et fly?

Du har kanskje ikke tenkt på det noen gang, når du spenner deg fast i sete 16C, at du skulle bli nødt til å overta styringen av flyet? Etter å ha lest «Himmelen skal gråte blod» vil du aldri klare å slippe den tanken. Denne voldsomt spennende thrilleren tar deg med på en flytur som ender dramatisk.

Sigbjørn Moestues nyeste roman minner ganske mye om Wilbur Smiths forrykende romaner fra nåtiden. Handlingen flyr høyt og har en voldsom fremdrift. Boken er godt fundamentert i internasjonale konflikter og politiske forhold. Og så dreier det seg om Afrika.

Men Sigbjørn Moestue er mer sober enn Wilbur Smith. Han avstår fra spekulative virkemidler som perverse voldtekter, skjending av barn og avkuttede hoder på glass. Likevel er det nok effekter igjen til å gi Liam Neeson i filmen Non-Stop (bildet over) konkurranse. Det er ikke uten grunn at denne boken ble solgt til Hollywood allerede før den ble utgitt.

En flyreise er og blir et sant mareritt fra start til mål.

Etter avgang fra Gardermoen går SAS-flyvningen til Addis Abeba først etter planen. Det gir oss tid til å bli kjent med noen av passasjerene og besetningen. Norske turister på vei til eventyret. Afrikanske familier på vei til hjemlandet. En drikkfeldig mor og hennes innesluttede tenåringsdatter. To norske politimenn. En terrorist som skal returneres til Somalia. Flyvertinnen Nina med det stive smilet. Og den tydelig syke, pensjonerte spesialsoldaten Even Stubberud.

Det er først når de krysser Middelhavet at det blir turbulent. Og på Afrikas Horn blåser det opp til drama av orkans styrke, både på bakken, i luften og ikke minst inne i flyet, hvor kaprere har overtatt og satt pilotene ut av spill.

Flyet får naturlig nok problemer med styringen, men det er ikke alt. Ingen land vil ta imot flyet med den kjente terroristen på sitt territorium. Etiopisk og kenyansk flyvåpen går på vingene for å skyte dem ned. Løsningen blir å balansere flyet på selve grensen mens drivstofftankene langsomt tømmes.

collage
Det er lenge siden SAS fløy på Afrika, men i Sigbjørn Mostues nyeste thriller har selskapet en rute fra Oslo til Addis Abeba. Det skal vise seg å bli en svært turbulent flight for de 245 passasjerene.

 

I Oslo er etterretningssjefen, statsministeren og utenriksministeren virvlet inn i et diplomatisk vepsebol. Klarer de å forhandle seg frem til en akseptabel landingsplass for de hjelpeløse passasjerene? I et område hvor det ikke er særlig tryggere på bakken enn i luften? Og klarer de å lande uten pilot, men med den minst sannsynlige av alle ved spakene? Det ser ikke lyst ut for de 245 passasjerene.

«Himmelen skal gråte blod» er god, gammeldags katastrofefilm og moderne politisk thriller i bokform. Ulidelig spennende. Umulig å legge fra seg. Jeg skal selv snart ut å fly. Sånn sett er dette kanskje den verste boken jeg kunne lest akkurat nå. Men jeg satser på at Lufthansa ikke kaller meg frem til cockpit på vei over Mali.

Bildet: Liam Neeson ordner opp i filmen Non-Stop. Flykapringer har siden 1970-tallet vært et populært tema i filmer, basert på virkelige eller oppdiktede historier. Nå kommer det en lignende historie i bokform. «Himmelen skal gråte blod» av Sigbjørn Mostue er minst like spennende – og blir sannsynligvis snart også film. ( Foto: Skjermbilde fra trailer)

Jeg har lest to thrillere hittil i sommer. Den ene er «I skyggen av stråleglansen» av Jan-Erik James Knudsen (omtalt tidligere på bloggen min). Denne innholdsrike boken byr på både internasjonal politikk og dramatisk, litt komplisert handling i god språklig innpakning. For deg som vil ha litt mer direkte spenningsunderholdning kan «Himmelen skal gråte blod» (omtalt her) nok være et bedre alternativ.  

 

Filmen 678 Kairo – #metoo på arabisk

Denne filmomtalen skrev jeg i 2014. men den er nok dessverre fremdeles like aktuell. 

Det finnes visstnok utallige navn på penis og vagina i det arabiske språket. Du skulle tro at det eneste problemet ville være å finne ut hvilket ord du skulle bruke. Vel, her gjelder det å tro om igjen. Problemet er at folk ikke bruker noen av dem. Så lite brukt er de at de fleste av disse ordene nå er blitt foreldet.

Til tross for dette sier statistikken at araberlandene innehar rekorden for sex-søk på internett. Så når ingen ser på, surfer arabiske menn på vestlige pornosider og masturberer vekk sine frustrasjoner.

Nei, det er selvfølgelig ikke jeg som sier dette. Det hadde jeg aldri tort. Disse opplysningen står i det Beirut-baserte tidsskriftet Dazed & Confused, som drives av den libanesiske forfatterinnen Joumana Haddad. Hun har også skrevet boken «Superman is an Arab». Både tidsskriftet og boken har vakt oppstandelse, typisk nok fordi de har oppstått i et arabisk land.

Men dette understøtter vel den motviljen jeg føler på når jeg blir konfrontert med muslimsk og arabisk kultur. Selvsensuren jeg automatisk skrur på. Den måpende forbauselsen jeg må skjule når jeg ser at mine nye landsmenn ikke noensinne opptrer samlet mot noe hvis det ikke er karikaturtegninger. Jeg har vanskelig for å skjønne det, men tenker at de også sensurerer seg selv slik jeg gjør. Min løsning har vært at jeg hopper over den delen av verden, det kan jo ikke de som kommer derfra. Det skremmer meg, slik det skremmer meg å se folk bli skremt av sine egne. Spesielt skremmer kvinnesynet meg.

Det er mye fælt i andre deler av verden også. Men det er en påfallende forskjell mellom bildene fra Kiev og bildene fra Kairo i 2014. I Kiev er folk, kvinner og menn om hverandre, sinte. I Kairo er mennene sinte. Jeg har riktignok sett noen kvinner, men de er ikke i fokus annet enn når nordiske fjernsynskanaler intervjuer dem eller de blir antastet seksuelt av en gruppe menn midt under demonstrasjonen. Jeg overdriver ikke. En av dem som fikk føle det egyptiske mannssamfunnet bokstavelig talt på kroppen var den sørafrikanske reporteren Lara Logan, som ble angrepet, avkledd og voldtatt med hendene av to hundre opphissede demonstranter på Tahir-plassen i 2011.

Og det er her den egyptiske filmen 678 Kairo kommer inn i bildet. Dette er filmskaperen Mohamed Diabs foreløpig eneste film. Den handler om seksuell trakassering av kvinner i Egypt. Fordi den er laget I Egypt har den selvsagt blitt omdiskutert til tusen og er selvsagt prisbelønnet i Vesten.  I filmen møter vi tre kvinner fra ulike lag av befolkningen. Den sterkeste historien er kanskje den som arbeiderkvinnen Fayza møter hver dag på den overfylte bussen. Menn stiller seg bak henne og gnisser seg inn til kroppen hennes, ja, nærmest presser seg inn i henne. Sier hun noe, blir det skandale og hun selv blir sittende med skammen. Et lite triks er en sitron som mennene legger i lommen. Sitronen kan brukes som en unnskyldning («det var sitronen hun kjente») eller som en innledende manøver («hvis hun ikke gjør anskrik, er det fritt frem for mer»). Skal vi tro filmen, så tar egyptiske menn en tur på bussen hvis de kjeder seg. Filmen tar en ny – og etter min mening positiv – vending da Fayza skaffer seg et stikkvåpen.

Britt Sørensen i Bergens Tidende var en av dem som gav filmen god kritikk: Skarpt, innsiktsfullt og uredd, men ikke uten humor, peker den på undertrykkende kulturer og strukturer i et gjennompatriarkalsk samfunn. Samtidig belyses og kommenteres andre, supplerende og utdypende faktorer, som de store klasseforskjellene, og forholdet mellom sekulære og troende.

Hos meg satte denne filmen seg i ryggmargen. Slik som overgrepet på Lara Logan.