Ti prosent fransk

Det var kanskje ikke lurt å gå av med pensjon midt i corona-perioden. Tanken var vel egentlig å være på Copacabana nå. I stedet ble det stand by for å vente på Pfizer. Så da jeg ble spurt om å undervise i fransk på en institusjon her i Oslo, slo jeg til med én gang. Samtidig med at jeg lærer motiverte studenter passé composé og delings-artikkelen, foretar jeg nå på senvinteren et lite ego-dykk i fransk populærkultur. 

KULTURLIVET TATT PÅ KORNET

Jeg begynte med det helt åpenbare: Netflix og suksess-serien Ring min agent! (Dix Pour Cent – ti prosent). I januar har jeg slukt fjerde sesong. Kort fortalt handler det om et agentur for skuespillere, hvor Andréa, Mathias, Gabriel og Arlette er partnere og forsøker å skaffe filmroller til sine klienter. Og klientene er kjente skuespillere som spiller seg selv. Etter som serien har blitt en kjempesuksess, kan det se ut som berømthetene har stått i kø for å delta. Isabelle Adjani, Juliette Binoche, Monica Bellucci, Béatrice Dalle, Christophe Lambert, Isabelle Huppert, Charlotte Gainsbourg, Jean Reno og Sigourney Weaver er noen av dem. Sistnevnte snakker forøvrig utmerket fransk. La oss heller ikke glemme Jean Gabin, som er hunden til Arlette. 

SKITNE TRIKS

Flere og flere nordmenn begynner også å få øynene opp for denne perlen. Jeg så at Aftenposten hadde en anmeldelse av den i dag. Dessuten minner serien meg vagt om forlagsbransjen som jeg nettopp forlot. 

I teater- og filmverdenen går det opp og ned. Spesielt Andréa og Mathias kjemper med nebb og klør for å holde agenturet flytende. Av og til må de ty til skitne triks og overtale skuespillerne til å ta roller de egentlig ikke vil ha. Filmprodusenter er heller ikke gode å ha med å gjøre. I tillegg har alle hovedpersonene – selvsagt – flokete privatliv som blander seg med det profesjonelle. Du trenger ikke være inne i fransk film eller kjenne skuespillerne for å hygge deg med denne serien. Dialogene er skarpslipte nok som de er. 

NOEN SOM HUSKER DEN HØYE LYSE?

Franskmennene er rett og slett gode på underholdning, vi har vel bare glemt det i noen tiår. Jeg husker at vi gikk mann av huse for å se Den høye lyse med den brune sko  (Le grand blond…) og Full klaff for klikken på kino. Dette virker uendelig lenge siden. Når det gjelder nyere franske filmer: Du finner nå den fantastiske filmen De urørlige (Les Intouchables) på Netflix. Dette er en film du bare må få med deg! 

FORDOMMER OG RASISME

Jeg vil også anbefale Les goûts et les couleurs (norsk tittel: Et spørsmål om smak), en film jeg fant på Netflix ved å søke litt. En komedie med svart klangbunn. Den handler om den jødiske Simone som ikke tør å fortelle familien sin at hun bor sammen med sin kvinnelige kjæreste. Samtidig blir hun forelsket i en mannlig (!) senegalesisk kokk. Du hører selv, dette handler om fordommer og rasisme. Her får både jøder, heteroer, melaninrike, politisk korrekte og andre sitt pass påskrevet. En film jeg syntes var veldig morsom, og med en slutt du neppe klarer å gjette deg til. 

ARSÈNE LUPIN ER TILBAKE

Mye på Netflix er like godt gjemt som den brasilianske rødvinen min på Vinmonopolet. Det gjelder dog ikke den nye serien Lupin. Den ligger helt sikkert på førstesiden hos dere alle i disse dager. Dette er en modernisering av den legendariske mestertyven Arsène Lupin, en slags Mission Impossible med røtter tilbake til 1905. Med fantastiske Omar Sy i hovedrollen blir dette en forrykende historie i syv deler (så langt). Du blir nødt til å svelge noen åpenbare logiske brister, men de passerer så fort at du nesten ikke reflekterer over dem. Vel verdt å bruke noen timer på Lupin. 

JE T’AIME…MOI NON PLUS

Jeg har samtidig brukt mye av dagene (jeg fatter ikke at jeg hadde tid til å ha en fulltidsjobb!) til å bla meg gjennom YouTubes samling av gamle franske poplåter Jeg har dem jo på CD og vinyl, men det synes jeg etter hvert er blitt for tungvint. J’aime YouTube et Spotify! Hvis du nå gleder deg til Edith Piaf og Jacques Brel, kan du slutte å lese. Min smak går mer i retning av Les Rita Mitsouko, Bernard Lavilliers og Serge Gainsbourg. Je t’aime… moi non plus fra 1967 har faktisk tålt tidens tann godt, i hvert fall i mine ører. Jeg husker at Vidar Lønn Arnesen kuttet slutten av låten fordi Jane Birkin stønnet for overbevisende. Dette var på den tiden jeg kjøpte ungdomsmagasinet Salut les copains hos Narvesen på Mysen. Frankrike var nærmere den gangen, før USA la seg mellom oss. 

FRANCE GALL OG MICHEL DELPECH

I fransktimene må vi selvsagt ha en del musikk. Vi får ikke synge da vi ikke har stort nok rom til å holde to meters avstand, kun én. Derfor hører vi på musikk. Der er Joe Dassin et selvsagt innslag. Alle livner til ved Aux Champs-Elysées, Salut og L’eté indien. Sandra Kim og J’aime la vie er fin for begynnere på grunn av enkel tekst. Det er kanskje noen som til og med husker Michel Delpech og Pour un flirt? France Gall og Ella, elle l’a… Lykken var ekstra stor da jeg fant igjen J’aime les filles med Jacques Dutronc – perfekt for begynnere! For ikke å glemme Birgitte Bardots Je n’ai pas d’adjectifs!

FRANSK RAP

Men vi skal jo oppdatere oss, og her har jeg gjort en kjempejobb med fransk nåtid etter jul. Sébastien Tellier har alltid vært en favoritt, men det er mye instrumental og han er en mann av få ord. Carla Bruni har jeg jo fulgt litt med på. Hun synger pent, men har vanskelige tekster. Alizée er kjempesøt når hun synger Lolita. Og er vel et slags bevis på at fransk musikk fremdeles låter som i 1970. Men nå skal jeg snart introdusere mer nyskapende artister som Maître Gims og Stromae. Har du forresten hørt fransk rap? Vi hadde konkurranse i klassen om hvem som klarte å følge med på teksten da den georgiske artisten Bera rappet i Parlez-vous français? . Fransk er jo i utgangspunktet verdens raskeste språk, men her var det nok flere omdreininger.

PAS ESSENTIEL

Jeg har altså rett og slett skapt meg en liten fransk corona-boble. På kjøleskapet har jeg plansjer med matvarer på fransk. I fryseren ligger ting fra Picard. Jeg har skiftet til franske tekster på Netflix. Serge Gainsbourg og Maître Gims på øret. Målet er å bli like god i fransk som jeg var for førti år siden, forrige gang jeg underviste i dette språket. Uten å sette mine ben i et nedstengt Frankrike. Neste gang jeg kommer (vaksinert) til Paris skal det snakkes uten nøling. Det kan jo passe å avslutte dette med en video fra mitt nye bekjentskap Grand Corps Malade og deres klagesang over at kulturlivet og det sosiale livet har måttet stenge ned. Enda mer i Frankrike enn her. Fordi kultur og menneskelig samvær «ikke er livsnødvendig» – Pas essentiel: