Denne uken kom jeg over en interessant ny bok i serien Cappelens upopulære skrifter. Tittelen Det medfødte språket appellerte umiddelbart til en språkinteressert person som meg. Og at boken var skrevet av den kjente aktivisten og filosofen Noam Chomsky vekket interessen ytterligere.
Noam Chomsky
Noam Chomsky er for mange kjent som politisk aktivist og filosof, men han er også en av vår tids mest innflytelsesrike språkforskere. Han er professor i lingvistikk ved Massachusetts Institute of Technology i Boston og har gjennom en lang karriere tatt til orde for at menneskets språkevne er medfødt.
Det medfødte språket
Det medfødte språket, som altså nå utgis på norsk, forteller om et viktig aspekt ved det å være et menneske, nemlig vårt instinkt til å lære og bruke språk. Dette er en av de tingene som skiller oss fra dyrene.
Språket skilles oss fra dyr og roboter
Chomsky argumenterer for at mennesket har en grunnleggende kreativ språkevne som skiller oss fra dyr og roboter, det siste er Chomsky grunnleggende skeptisk til. Et viktig poeng for Noam Chomsky har samtidig vært å undersøke hva denne universelle evnen faktisk består av. Så hvis du er interessert i å vite mer om språk er natur eller kultur, er dette antagelig boken for deg.
Politisk aktivist
Etter som jeg leste i denne lille, men litt vanskelig tilgjengelige boken, ble jeg nysgjerrig på Noam Chomsky som person. Jeg begynte å google ham. Noam Chomsky er en av de mest siterte personene i USA, og ikke bare innenfor språk. Jeg surfet meg frem til et intervju om klima og politikk som Chomsky gjorde med Truth-org i slutten av januar.
Kritisk til Trump
Det er ingen hemmelighet at Chomsky er demokrat og at han er sterkt kritisk til den nye presidenten. I miljøsammenheng kaller han Det republikanske partiet for «den farligste organisasjonen i verdenshistorien» og ironiserer over de «patriotiske og kristne amerikanerne med sunne familieverdier» som stemte på Trump:
One of the difficulties in raising public concern over the very severe threats of global warming is that 40 percent of the US population does not see why it is a problem, since Christ is returning in a few decades.
Forandring til det verre
Om Donald Trump og tilhengerne hans bruker Noam Chomsky harde ord. Den «forandringen» Trump har lovet vil bli til det verre. Chomsky tror likevel at konsekvensene ikke vil bli særlig åpenbare for et publikum uten tilgang til opplysning og riktig informasjon.
Alternative fakta
Hva som er riktig informasjon, er som kjent ikke lenger så enkelt etter at begrepet «alternative fakta» ble introdusert i Det hvite hus fra 20. januar. Referansene til George Orwells roman 1984 har vært mange den siste uken. Donald Trumps «nytale» åpner for diskusjonen om hvordan vi har lov til å bruke menneskets unike språk på. Noen vil kalle det propaganda.
Propaganda og språk
Også her har Noam Chomsky vært utrolig aktiv, med sine modeller for historisk og moderne propaganda. Maken til dyptpløyende kunnskap pakket inn i et sofistikert språk er det lenge siden jeg har støtt på. Til tider er det fornøyelig lesning selv om budskapet kan være dystert. Men før jeg kaster meg over propagandaen, skal jeg få lest ut boken, som altså først og fremst handler om vår unike evne til å lære språk. Det begynner jo der.
Er du også en av dem som lar tankene fly mens du egentlig skulle gjøre noe annet? Du lar folk snakke i vei, men hører ikke fordi du befinner deg et helt annet sted mentalt? Da vil du kjenne deg igjen i Stig Aasviks nye roman, som jeg holder på å lese nå.
I «Lofotveggen» springer tankene fra det ene til det andre uten noen markerte overganger. I den fysiske virkeligheten befinner hovedpersonen seg på et jobbsøkerkurs hos NAV. Det er i hvert fall NAV jeg tror han har som basecamp. Men det kan like gjerne være et annet sted, som i barndommens Lofoten eller på et møterom i forlaget der han har fått et skriveoppdrag. Hovedpersonen heter for øvrig Stig, akkurat som forfatteren.
Det er ikke morsomt å være NAV, har jeg hørt. Det ligger vel i sakens natur. Mange har fortalt meg om langvarige kurs de må gjennomgå: om selvfølgeligheter rundt det å skrive CV, om de forgjeves søknadene som må sendes og om håpløsheten som kommer snikende i samvær med folk i situasjon. NAV gjør sikkert så godt de kan, men er antagelig bedre på å utbetale penger enn på å få folk i arbeid. Men uten kurs, ingen penger.
Stig Aasvik har nylig utgitt romanen «Lofotveggen» – en flott leseropplevelse, som har høstet strålende kritikker.
Ikke rart at Stig Aasvik foretrekker å klatre i Lofotveggen. Og her går det unna! Uten pauser og skilletegn rulles det opp et helt liv, den litt såre barndommen, møter med familien som jo ikke kommer unna. Og så er det alle de som har betydd noe for ham i livet, gamlekjærester, samboeren og sønnen. Innimellom avbrytes drømmene av den irriterende yrkesveilederen som forsøker å lære NAV-klientene hvordan de skal skaffe seg jobb. Jobb er jo noe flere av dem stritter imot.
Noe vi også sveiper innom i denne tankestrømmen er hovedpersonens liv som forfatter. Eller forsøk på å livnære seg som forfatter. Noen ganger får man faktisk betalte oppdrag man ikke kan si nei til. Dette gir oss noen fornøyelige, fiktive scener fra en som oftest ensom skrivestue. Når Stig er slem, er han hylende morsom. Samtidig som han jobber med denne romanen sin.
Hele «Lofotveggen» er en voldsom tankestrøm, men den er likevel full av ytre handling. Det som er spennende med den er at overgangene er så umerkelige, akkurat sånn som når vi selv lar tankene fly. Å lese «Lofotveggen» er litt som å være i en hangglider og la seg drive med. Jeg er riktignok ikke kommet så langt ennå, for det er mye å se underveis, å tenke på, å le av. «Lofotveggen» har fått uvanlig gode kritikker. Det fine er at jeg kommer til å trenge enda noen kvelder for å få lest den ut.
I romjulen leste jeg om journalist og kommentar Kathrine Aspaas som ble fornærmet da hun fikk Sophie Elises bok til jul. Men så begynte hun å lese den, og da følte hun seg flau over å ha tenkt sånn. Faktum var at boken reddet julen for Kathrine Aspaas, som skriver på sin blogg at «Hun er så brutalt ærlig, så gjenkjennelig destruktiv, og så velsignet kontrastfylt at jeg sitter fascinert og takknemlig tilbake».
Gaven jeg ikke torde gi bort
Selv hadde jeg kjøpt boken til Sophie Elise for å gi den bort til jul. Jeg hadde en idé om hvem jeg skulle gi den til. Men så sviktet motet. Flere av dem jeg kjenner er ikke særlig glad i Sophie Elise. De ser henne bare som den dumme tenåringsjenta som opererte seg og fikk et veldig spesielt utseende.
Folk vi elsker å hate
Jeg er litt fascinert av hvordan noen mennesker blir avskrevet og hvordan vi slutter å lytte til dem. Det har rett og slett lagt seg tåke for øynene og dotter i ørene våre. Et par eksempler: Ari Behn som ikke er noen god forfatter. Selv om vi aldri har lest noe av ham, synes vi at bøkene hans er riktig dårlige. Sylvi Listhaug kan aldri si noe uten at det blir vridd på til det ugjenkjennelige. Ja da, jeg vet du er uenig i det med Sylvi Listhaug. Men vi liker best å lytte til dem vi er enige med, gjør vi ikke? Vi liker ikke noe som kommer fra dem vi har bestemt oss for å hate. Da slutter vi å høre etter.
Aldri en fornuftig tanke?
Og så har vi altså Sophie Elise – «dette håpløse mennesket som aldri har tenkt en fornuftig tanke». Sitatet er satt sammen av flere kommentarer i norske nettaviser. En bekjent mente at «jeg hater verdiene hennes og alt hun står for». Jeg opplever at mange mennesker kortslutter bare Sophie Elise nevnes. De har allerede laget seg en virkelighet oppe i hodet sitt. I den virkeligheten er Sophie Elise bare opptatt av botox og brunkrem. I tillegg er hun stokk dum.
«Jeg har flere sider ved meg som menneske og skulle så inderlig ønske at et magasin kunne BLANDE interesser! Hvorfor kan man ikke lese både om kropp, sex, «hylling av kropper» men også miljø, politikk og vitenskap? Må alt være så sort hvitt? Må det være enten eller? Må alt være tilegnet ett kjønn? Om jeg noen gang skal skrive for et magasin så sverger jeg her og nå at jeg skal skrive om tingene som betyr noe – blandet med en dose rosa, for det er sånn jeg er. Og gjett hva? Sånn er veldig mange andre kvinner også.»
Eget utseende og flyktningbarn
Sitatet over er fra Sophie Elises blogg i januar 2017. Jeg synes hun har et godt poeng. Er det sånn at et menneske bare er én ting? Eller går det an å være opptatt av både eget utseende og flyktningbarn samtidig? Jeg tror det. Og hvis man har utmerket seg med å endre på utseendet, har man da lov til å ytre seg om andre og viktigere ting i samfunnet? Er man da fortsatt meningsberettiget? Jeg synes det.
Sophie Elise er ikke dum
Når man hører Sophie Elise snakke, skjønner man fort at hun verken er grunn eller dum. Jeg har ikke glemt hvordan hun valset opp med Ole Torp i intervjuet på NRK for et år siden. Det virket nesten som om programlederen var litt redd for henne. Nå har jeg altså lest boken. Den bekrefter ytterligere at Sophie Elise ikke er dum og at hun ikke bare er opptatt av utseendet. Tvert imot, hun vet hva mange mener om henne og hun utnytter det faktum at hun liksom skal være dum. Fy faen så flaks, at folk tror jeg er en idiot.
«Forbilde» av Sophie Elise Isachsen toppet bestselgerlisten ved årsskiftet. jeg er glad jeg leste boken.
Sterk lesning
«Forbilde» er sterk lesning. Jeg synes den første delen av boken er ekstra gripende. Sophie Elise er annerledes enn sine klassekamerater og blir utestengt. Hun blir invitert på fest, men slipper ikke inn da hun kommer. Bildet av Sophie Elise som sitter tynnkledd i et nedsnødd busskur og venter på at faren kan komme å hente henne er noe som alltid kommer til å forfølge meg. Det er utrolig hvor grusomme mennesker kan være med hverandre.
Dårlig selvfølelse
Sophie Elise skildrer en usikker tenåring som forsøker å forbedre selvfølelsen med å fikse på utseendet. Men verken lipgloss, hair extensions, betakaroten-sprøyter eller kirurgiske inngrep hjelper i særlig grad. Det endrer bare hvordan andre ser på henne. Hun blir beundret. Men hun blir fremfor alt hatet.
Likesinnede i Oslo
Samtidig er Sophie Elise målrettet og vil slå seg frem og opp gjennom bloggen hun skaper. Det går noe bedre når hun flytter til Oslo og finner noen som er tilnærmet likesinnede. Vi får innblikk i et miljø som er fremmed for mange av oss. Bare dette gjør boken verdt å lese.
Sammensatt bilde
Samtidig er dette først og fremst en åpenhjertig beretning om en ung jentes vanskelige vei mot voksenlivet. Sophie Elise skriver et godt språk og forteller om hvor opptatt hun er av utseendet sitt, om hvordan hun skader seg selv, og om hvorfor hun doper seg. Bildet er sammensatt, som hun selv er det.
En stemme kan brukes til flere ting
Sophie Elise har skaffet seg en stemme som mange lytter til. At hun tenker å bruke denne stemmen OGSÅ til noe mer oppbyggelig enn å reklamere for kosmetikk, tenker jeg det står respekt av. Hun er allerede et forbilde for mange unge. Jeg tenker at hun med denne boken kan bli det for flere aldersgrupper.
Sophie Elise Isachsens «Forbilde» gikk ut av fjorårets siste uke som den mest solgte dokumentarboken i Norge. Jeg er veldig glad jeg leste den.
Det er tidlig amerikansk morgen og jeg er på vei med Greyhound til Boston. Byen som er det mest europeiske du kan finne i USA. Herfra stammer også bostonterrieren, opprinnelig en kamphund, men i dag en selskapshund som elsker mennesker. Og ute i Boston-bukten ligger Dennis Lehanes egentlige Shutter Island – med institusjoner som ingen egentlig vet hva driver med.
Greyhound for folket
Siden toget til Boston koster 150 dollar mot Greyhounds 26, så er valget klart. Så fikk jeg da endelig prøvd meg på Greyhound i virkeligheten. Dette legendariske amerikanske busselskapet som jeg har opplevd i utallige filmer når noen skal rømme fra politiet eller fra en voldelig ektemann. Vi stiller oss opp på New Yorks Penn Station en grytidlig morgen, klare for avgang til Boston sammen med et titall andre fattigslig utseende passasjer. Lite tyder på at dette er et transportmiddel for de bemidlede.
Innvandrer fra New Jersey
Det er lite felles informasjon på busstasjonen, for her er det nok fri konkurranse som gjelder. Selve bussen er om mulig enda mer spartansk enn de bussene jeg har tatt i andre land. Sjåføren er indisk, eller fra New Jersey, som de selv pleier å si hvis de blir spurt. Det er da også et utidig spørsmål. Han forteller at mat og drikke er forbudt, turen vil ta fire timer. Det som er bussens store fordel er en sømløs wi-fi, som ikke en gang krever passord. Det er bra, for mitt reisefølge sovnet allerede i The Bronx. Det høres også snorkelyder fra den eldre, litt lurvete mannen i setet bak.
Sjekker Facebook
På veien gjennom Connecticut surfer jeg derfor på nettet, mens de lubne New England-furuene ruller forbi utenfor i rasende fart. En bekjent i Brasil har delt en kattevideo. En Cappelen Damm-kollega har bakt en kake som ser veldig god ut. Carl I. Hagen uttaler at det var varmere i vikingtiden og at vikingene ikke kjørte SUV. NRK byr ennå ikke på like-knapper, men informerer om at Even ligger syk på Isaks hybel og at vi nå kan streame all Skam-musikken sammenhengende. Det bombes i Aleppo. Og mer hjemlige amerikanske saker: Donald Trump har ringt Taiwans president og Negan holder fortsatt et jerngrep om våre helter i The Walking Dead. Følelsen av å være oppdatert på viktige ting er god.
Bee Gees, Paul Revere og John F. Kennedy
Jeg har alltid likt Massachussetts. Det var Bee Gees som satte meg på sporet allerede i 1967. Jeg finner igjen låten deres på YouTube: Feel I’m goin’ back to Massachusetts – Something’s telling me I must go home. Massachusetts er på en måte et lite stykke hjemme i et fremmedartet USA, noe erkesolid og hyggelig på samme tid. Et sted hvor de stemmer demokratisk og samtidig står for tradisjon og sunne verdier. Både Paul Revere og John F. Kennedy kom herfra. Det er noe med Massachussetts som borger for kvalitet, tenker jeg.
Erke-engelsk
Boston er visstnok en av de mest moderne og rikeste byene i Amerika. Men for meg er Boston først og fremst historie og en motvekt til de glatte skyskraperne i Atlanta og Los Angeles. Også det steder jeg ikke har vært, selvsagt. Det amerikanske jeg vet noe om har jeg kun fra film og fra egne fordommer. Boston står for noe solid og erke-engelsk. Uavhengighet og anti-slaveri er ting man lett får sympati for. Jeg er på vei til Boston, kan det bli bedre enn det? Akkurat mens de nakne trærne på høyre side glir over i Massachusetts, tisser mannen bak meg på seg.
Boston Legal, med legendariske Candice Bergen i en av rollene, er fremdeles en av mine beste tv-opplevelser. Dresskledd og litt tilårskommen som Boston selv.
Boston Legal og Ally McBeal
USA er et land med store forskjeller og Boston har nok også sine skyggesider. Jeg har registrert byens skumle undertoner i litt tilårskomne politiserier som Boston Legal, Rizzoli and Isles og Ally McBeal. Der hvor hovedpersonene er ekstremt velkledde og dyktige, men hvor kriminalitet og fattigdom herjer i bakgrunnen.
Dennis Lehane
Bøkene jeg har tatt med og som jeg ikke får lest fordi bussen rister for mye, er også fra Boston. Her kunne jeg ha valgt meg John Updike, Jack Kerouac, Nathaniel Hawthorne, Sylvia Plath eller Lydia Davis, som alle har tilknytning til Boston. Men for meg må det bli Dennis Lehane. En av mine yndlingsforfattere som jo faktisk er amerikaner. Det er nemlig mye jeg liker uten at jeg tenker på at det er amerikansk. Dennis Lehane bor i Boston sammen med kone og to hunder, Marlon og Stella.
Skildringer fra Bostons bakgård
Mystic River, omdøpt til I blodetpå norsk, er kanskje det sterkeste Dennis Lehane har skrevet. Romanen handler om misbruk av barn., Da de var gutter var Sean Devine, Jimmy Marcus og Dave Boyle venner i det som var et av Bostons dårligere strøk. Men en dag stoppet en fremmed bil i gata deres. En av dem ble med i bilen, de to andre ikke – og noe forferdelig skjedde. Noe som ikke bare gjorde slutt på vennskapet deres, men forandret dem for bestandig. Tjuefem år senere vekkes traumene til live igjen, da datteren til Jimmy blir funnet drept. Dette er en er en av disse blytunge, mørke skildringene som har gjort Dennis Lehane til en av verdens mest beundrede thrillerforfattere. En roman som ikke etterlater noen uberørt.
Bostonterrieren er opprinnelig en kamphund, men i dag fremstår den mer som en snill selskapshund. Dennis Lehane er en forfatter som har bidratt til hjembyens tvetydige image.
Bostonterrier
Det er utrolig hvordan man kan kjede seg under en fire timers bussreise. Jeg bruker den siste halvtimen til å google den lokale hunderasen. Bostonterrier er den første egentlige amerikanske hunderasen, satt sammen av to engelske raser – bulldog og terrier.Den var først en kamphund. Siden er den blitt avlet ned til noe mindre og vennligere. Dagens bostonterrier er en selskapshund som elsker mennesker. Bostonterrieren er modig, lojal, hengiven, trofast og vennlig mot andre hunder, men hvis den blir provosert eller irritert kan den slåss med livet som innsats.
Industristrøk
Og der kommer Boston langsomt til syne. Industriforstedene er så stygge som bare amerikanske byer kan være, det er dette som minner oss på hvorfor USA er verdens økonomiske supermakt. Langt der ute til høyre skimter jeg det som må være øya Long Island. Long Island er mindre kjent enn sin navnesøster utenfor New York, men ble udødeliggjort av filmen Shutter Island som er basert på Dennis Lehanes roman (De gales øy på norsk).
Shutter Island
I filmen sperres vi inne på Aschecliffe Hospital for the Criminally Insane sammen med Leonardo di Caprio, i et mareritt av et sykehus hvor ingen vet hvem som er kriminell og hvem som er sinnssyk. Selv om Shutter Island ikke eksisterer ved det navnet, finnes den som Long Island i Boston-bukten. Her ligger fremdeles institusjonsbygningene fra den tiden da øyene var innfallsporten til byen, med sine immigrantmottak, interneringsleirer og sykehus. Det skjer fremdeles mye i statlig regi her, uten at man vet helt hva. Broforbindelsen ble kuttet for noen år siden og øya er mindre tilgjengelig for allmennheten enn før. Ikke rart Dennis Lehane ble inspirert. Jeg glemmer hverken filmen eller boken – slutten må være noe av det slueste som er funnet på av noen forfatter noensinne.
Bostons glitrende fasader i blått glass vokser foran oss. Greyhound ruller inn på en sementrampe som folder seg ut til et strømlinjeformet shoppingsenter. Der står sannelig også tante Tereza og venter på oss.
Odd Karsten Krogh 