I hangglider over Lofotveggen

Er du også en av dem som lar tankene fly mens du egentlig skulle gjøre noe annet? Du lar folk snakke i vei, men hører ikke fordi du befinner deg et helt annet sted mentalt? Da vil du kjenne deg igjen i Stig Aasviks nye roman, som jeg holder på å lese nå.

I «Lofotveggen» springer tankene fra det ene til det andre uten noen markerte overganger. I den fysiske virkeligheten befinner hovedpersonen seg på et jobbsøkerkurs hos NAV. Det er i hvert fall NAV jeg tror han har som basecamp. Men det kan like gjerne være et annet sted, som i barndommens Lofoten eller på et møterom i forlaget der han har fått et skriveoppdrag. Hovedpersonen heter for øvrig Stig, akkurat som forfatteren.

Det er ikke morsomt å være NAV, har jeg hørt. Det ligger vel i sakens natur. Mange har fortalt meg om langvarige kurs de må gjennomgå: om selvfølgeligheter rundt det å skrive CV, om de forgjeves søknadene som må sendes og om håpløsheten som kommer snikende i samvær med folk i situasjon. NAV gjør sikkert så godt de kan, men er antagelig bedre på å utbetale penger enn på å få folk i arbeid. Men uten kurs, ingen penger.

lowresrgb_portrett_-_kvadratisk_stig_aasvik
Stig Aasvik har nylig utgitt romanen «Lofotveggen» – en flott leseropplevelse, som har høstet strålende kritikker.

Ikke rart at Stig Aasvik foretrekker å klatre i Lofotveggen. Og her går det unna! Uten pauser og skilletegn rulles det opp et helt liv, den litt såre barndommen, møter med familien som jo ikke kommer unna. Og så er det alle de som har betydd noe for ham i livet, gamlekjærester, samboeren og sønnen. Innimellom avbrytes drømmene av den irriterende yrkesveilederen som forsøker å lære NAV-klientene hvordan de skal skaffe seg jobb. Jobb er jo noe flere av dem stritter imot.

Noe vi også sveiper innom i denne tankestrømmen er hovedpersonens liv som forfatter. Eller forsøk på å livnære seg som forfatter. Noen ganger får man faktisk betalte oppdrag man ikke kan si nei til. Dette gir oss noen fornøyelige, fiktive scener fra en som oftest ensom skrivestue. Når Stig er slem, er han hylende morsom. Samtidig som han jobber med denne romanen sin.

Hele «Lofotveggen» er en voldsom tankestrøm, men den er likevel full av ytre handling. Det som er spennende med den er at overgangene er så umerkelige, akkurat sånn som når vi selv lar tankene fly. Å lese «Lofotveggen» er litt som å være i en hangglider og la seg drive med. Jeg er riktignok ikke kommet så langt ennå, for det er mye å se underveis, å tenke på, å le av. «Lofotveggen» har fått uvanlig gode kritikker. Det fine er at jeg kommer til å trenge enda noen kvelder for å få lest den ut.

Foto av Stig Aasvik: Cappelen Damm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s