Montevidéu. A uruguaia. Romance.

Em Montevidéu, como nos sonhos, tudo era conhecido, mas ainda assim estrangeiro. Foi, mas não foi.

O romance de Pedro Mairal, A uruguaia, é sobre o autor e pai da família Lucas Pereyra, que leva o barco de Buenos Aires a Montevidéu para buscar seu salário estrangeiro em dólares. Ele criou uma conta uruguaia para contornar as restrições de moeda da Argentina. A viagem pelo Rio da Prata leva apenas algumas horas e o controle entre os dois países é geralmente superficial.

O TEXTO FOI TRADUZIDO DO NORUEGUÊS PELO GOOGLE TRADUTOR

Bastante semelhante, mas diferente. É assim que os argentinos a experimentam quando viajam de fim de semana ao Uruguai. Assim como noruegueses na Suécia, é isso. É essa sensação de estar na vida real ao visitar o país vizinho, ainda de pé ao lado dele, que fascina o escritor Pedro Mairal. O espanto de descobrir que algo ainda é diferente quando parece idêntico na superfície.

Da mesma forma, o protagonista do romance pode ser semelhante ao próprio autor. Ambos são escritores argentinos com algum sucesso no exterior. E, como seu protagonista, Pedro Mairal também tem uma conta em um banco uruguaio. Os dois podem parecer idênticos, mas não são. Mas tanto que Pedro Mairal achou necessário reunir toda a família em Buenos Aires para um grande almoço, onde contou sobre o livro e que «A uruguaia» não era autobiográfica. Sua esposa provavelmente gostou.

Durante a viagem de um dia a Montevidéu, ele – Lucas Pereyra – decide visitar Magalí, a uruguaia, que ele conheceu em um festival de literatura. Eles tiveram um caso.

mairal ost
Mitt første bekjentskap med Pedro Mairal skjedde en iskald kveld I Uruguay i 2017, Da med en god rødvin og en fantastisk lokal ost. Boken i midten er den som nettopp er ugitt av Cappelen Damm.

A maior parte do livro é um tipo de road movie e acontece como um monólogo interno no barco, no ônibus e a pé nas ruas de Montevidéu. O protagonista conversa com sua esposa e explica o que ele acha problemático no casamento, ao mesmo tempo em que os pensamentos fluem constantemente para Magalí e o que eles tiveram juntos sexualmente.

Pereyra está planejando escrever um romance sobre o Brasil, este país vizinho esmagador do norte, que é grande demais para toda a vida. Terá que ser um épico de mais de mil páginas. Talvez ele devesse escrever sobre algo menor? Se contentar com a vidinha na realidade paralela chamada Uruguai?

Eu estava apaixonado por uma mulher e caiu no amor com a cidade em que vivia. E tudo o poema I-se, ou quase tudo. Uma cidade imaginária em um país vizinho. Nele, mais do que nas ruas reais, eu andava por aí.

montevideo 5

A SEGUIR:

Li o livro de Pedro Mairal pela primeira vez há dois anos em uma Montevidéu gelada. Até fui no Uruguai antes. É um país onde a pessoa se sente imediatamente em casa. Como argentino, como brasileiro e também como noruguês.Em casa, mas no mesmo tempo num lugar desconhecido.

No meu próximo artigo sobre Montevidéu, apresentarei o Palacio Salvo, a interminável Avenida 18 de julho, as livrarias e seus livros, os melhores ovos benedict da cidade, bem como a Casa Sarandi, o lugar para ficar em Montevidéu.

 

Montevideo. Pedro Mairal’s novel La Uruguaya

In Montevideo, as in the dreams, everything was known, but still foreign. It was, but was not.

The newest novel by Pedro Mairal, La Uruguaya, is about the author and family father Lucas Pereyra who takes the boat from Buenos Aires to Montevideo to collect his foreign salary in dollars. He has created a Uruguayan account to circumvent the home country’s currency restrictions. The trip across Rio de la Plata takes only a couple of hours and customs control between the two countries is often superficial.

The original text was written in NORWEGIAN. This is a Google translation.

Fairly similar, yet different. That’s how Argentinians experience it when they go on a weekend trip to Uruguay. About as Norwegians in Sweden, that is. It is this feeling of being in real life when visiting the neighboring country, yet standing on the side of it, which fascinates the writer Pedro Mairal. The astonishment to discover that something is still different when it appears identical on the surface.

Similarly, the protagonist of the novel may resemble the author himself. They are both Argentine writers with some success abroad. And, like its protagonist, Pedro Mairal also has an account with a Uruguayan bank. The two may seem identical, but are not. But so much so that Pedro Mairal found it necessary to gather the whole family in Buenos Aires for a big lunch, where he told them about the book and that «La Uruguaya» was not autobiographical. His wife probably appreciated that.

mairal ost
Mitt første bekjentskap med Pedro Mairal skjedde en iskald kveld I Uruguay i 2017, Da med en god rødvin og en fantastisk lokal ost. Boken i midten er den som nettopp er ugitt av Cappelen Damm.

During the day trip to Montevideo, he – Lucas Pereyra – decides to visit Magalí, the woman from Uruguay, whom he met at a literature festival and had an affair with.
Most of the book is a kind of road movie and takes place as an inner monologue on the boat, on the bus and on foot in Montevideo’s streets. The protagonist talks to his wife and explains what he experiences as problematic in marriage, at the same time as the thoughts are constantly flowing to Magalí and what they had together sexually.

Pereyra is planning his novel about Brazil, this overwhelming neighboring country in the north that is too big even for a lifetime. It’s going to have to be an epic of over a thousand pages.   But he wonders at the same time if he maybe should write about something smaller, be content with the little life in the parallel reality called Uruguay.

I was in love with a woman and fell in love with the town she lived in. And all the poem I up, or almost everything. An imaginary city in a neighboring country. In it, more than in real streets, I wandered around.

montevideo 5

TO BE CONTINUED: I read Pedro Mairal’s book for the first time two years ago in an icy  Montevideo.
I’ve even been in Uruguay several times, I have arrived from both the Argentinean and Brazilian side. It is a place one immediately feels at home. Home, yet abroad. It is the South American country most similar to Norway as well. As a Norwegian I feel Uruguay is my place in the South Atlantic, even more than in Brazil where i live part of the year.
In my next article about Montevideo I will introduce you to Palacio Salvo, the endless Avenida 18 de julio, the bookshops and their books, the city’s best egg benedict, as well as Casa Sarandi, the place to stay in Montevideo.

Montevideo (1). Kvinnen fra Uruguay

Available also in  ENGLISH (by Google translator) PORTUGUÊS (por Google Tradutor)

Den nye romanen til Pedro Mairal, Kvinnen fra Uruguay, handler om forfatteren og familiefaren Lucas Pereyra som tar båten fra Buenos Aires til Montevideo for å hente ut sine utenlandske honorarer i dollar. Han har opprettet en uruguayansk konto for å omgå hjemlandets valutarestriksjoner. Turen over Rio de la Plata tar bare et par timer og tollkontrollen mellom de to landene er ofte overfladisk.

Nokså likt, men likevel forskjellig. Sånn opplever antagelig argentinere det når de drar på weekendtur til Uruguay. Omtrent som nordmenn i Sverige, altså. Det er denne følelsen av å befinne seg i egen  virkelighet når man besøker nabolandet, men likvel stå på siden av den, som fascinerer forfatteren Pedro Mairal. Forbauselsen over å oppdage at noe likevel er annerledes når det på overflaten fremstår som identisk.

mairal ost
Mitt første bekjentskap med Pedro Mairal skjedde en iskald kveld I Uruguay i 2017, Da med en god rødvin og en fantastisk lokal ost. Boken i midten er den som nettopp er utgitt av Cappelen Damm.

På samme måte kan hovedpersonen i romanen ligne på forfatteren selv. De er begge argentinske forfattere med en viss suksess i utlandet. Og i likhet med sin hovedperson har også Pedro Mairal konto i en uruguayansk bank. De to kan virke identiske, men er det ikke. Men såpass like at Pedro Mairal fant det nødvendig å samle hele familien I Buenos Aires til en stor lunsj, hvor han fortalte dem om boken og at “Kvinnen fra Uruguay” ikke var selvbiografisk. Hans kone satte antagelig stor pris på det.

Under dagsturen til Montevideo bestemmer han – altså Lucas Pereyra – seg for å oppsøke Magalí, kvinnen fra Uruguay, som han traff på en litteraturfestival og hadde en affære med.

Det meste av boken er en slags road movie og foregår som en indre monolog på båten, på bussen og til fots i Montevideos gater. Hovedpersonen snakker til sin kone og forklarer hva han opplever som problematisk i ekteskapet, samtidig som tankene stadig flyter over til Magalí og det de hadde sammen seksuelt. Det medfører også at denne boken er ganske erotisk.

Pereyra planlegger romanen han skal skrive om Brasil, dette overveldende nabolandet i nord som er for stort selv for et helt liv. Det kommer til å måtte bli et epos på over tusen sider. Kanskje han heller skulle skrive om noe mindre? Nøye seg med det lille livet i den parallelle virkeligheten ved navn Uruguay?

Jeg var forelsket i en kvinne og forelsket i byen hun bodde i. Og alt diktet jeg opp, eller nesten alt. En tenkt by i et naboland. I den, mer enn i virkelige gater, vandret jeg omkring.  

montevideo 5
En av gågatene i Montevideo, en by som kan minne om en søramerikansk parallell til Oslo, men som likevel ikke er det.

Jeg leste Pedro Mairals bok for første gang for to år siden, i et iskaldt Montevideo. Den er nå nettopp utgitt på norsk på Cappelen Damm, glimrende oversatt av Christian Rugstad. Kvinnen fra Uruguay er i ferd med å erobre verden, og det er ikke uten grunn. Prøv deg på den du også, Sør-Amerika er det kontinentet i verden som ligner mest på Europa. Men det er ikke helt det samme likevel.

FORTSETTELSE FØLGER: I neste artikkel om Montevideo vil jeg presentere deg for Palacio Salvo, den endeløse Avenida 18 de julio, bokhandlene og bøkene deres, byens beste egg benedict,  samt Casa Sarandi, som er stedet å bo i Montevideo.

 

Vi er her for å dra et annet sted. Geoff Dyer

Geoff Dyer og hans kone drar til Svalbard for å oppleve Nordlyset. Men hovedattraksjonen uteblir. Det eneste de sitter igjen med er minnene om et mørkt, kaldt og dyrt Norge. Og gneldringen fra hundespannet. Geoff Dyer gjør det å kjede seg til et gjennomgangstema i essaysamlingen Vi er her for å dra et annet sted, nylig utgitt på Flamme forlag.

LEDENDE ESSAYIST
Geoff Dyer er en av de absolutt ledende engelskspråklige essayistene. Han er kjent for å viske ut skillene mellom romanen og essayet. Helt siden debuten i 1987 har Dyer gått fram og tilbake mellom sjangrene. Man kan kanskje si at Geoff Dyer er en egen sjanger i seg selv.

REISEESSAY
Vi er her for å dra et annet sted består av essay som Geoff Dyer skrev mellom 2003 og 2016. De fleste av dem handler om reiser. Men aller mest den reisen som skjer inne i hodet ditt når du er på reise. De mange intellektuelle tankesprangene gjør det å lese Geoff Dyer til en uforutsigbar opplevelse.

«Vi er her for å samle uinnløselige mengder med flydistanse og bonuspoeng. Vi er her for å lide av grusom desorientering og jetlag. Vi er her for å ønske at maten var bedre og for å bli plaget av heteutslett. Vi er her for å kjede oss til døde og deretter lure på hvordan det var mulig å kjede seg sånn. Vi er her for å feste setebeltene, slå opp bordene og passe på å rette opp stolryggene før avgang og landing. Vi er her for å dra et annet sted.»

I GAUGINS FOTSPOR
Mange av reisene Geoff Dyer foretar er i det ytre sett mislykkede. Særlig der hvor han har en bestemt målsetning. Historien om Tahiti er kanskje den mest kjente og omtalte. Dyer reiser på et forskningsstipendium til Tahiti og Hiva Oa for å gå i Gaugins fotspor. Det går ikke etter planen og Dyer ender med å beskrive alt som er galt med Tahiti, den kommersielle utbyggingen, innbyggernes fedme (de stirret på oss fra dypet av valkene sine) og de absurde prisene. Til og med naturen får gjennomgå. Aldri har Dyer gledet seg mer til at en reise skal ta slutt – kanskje bortsett fra én gang.

JAKTEN PÅ NORDLYSET
Geoff Dyer og hans kone drar til Svalbard for å oppleve nordlyset, med mellomlanding i Oslo. Det er midt på vinteren og det sarte ekteparet fra London mistrives i Norge fra første stund. Verre blir det da nordlyset uteblir, den eneste grunnen til å befinne seg her oppe i isødet. Det man sitter igjen med av minner er mørket og kulden, de høye prisene i Oslo og lyden av gneldrende hundespann i Longyearbyen. Ekteparet bestemmer seg for ikke å gå ut den siste dagen i Norge, de teller minuttene til hjemreisen.

«Jeg vet ikke om noen forfatter som er morsommere enn Dyer når han er på sitt mest britisk syrlige og sureste.» Erika Fatland, Aftenposten

dyer collage
VI ER HER FOR Å DRA ET ANNET STED er reisessays Geoff Dyer skrev mellom 2003 og 2016. Her får vi blant annet lese om pilegrimsreiser som ikke svarte til forventningene.

HAR DU SELV HATT EN MISLYKKET REISE?
Jeg griper meg selv i å tenke på om jeg selv har opplevd noe slikt, men kommer ikke på noen reiser som er like mislykket. Kanskje min første dag i Brasília på 80-tallet, da av oss var forberedt på hvor løsrevet denne hovedstaden er fra det fantastiske landet den er laget for. Eller Casablanca, da vi feiret med champagne mens flyvertinnen på Air France smekket igjen døren før avgang til Paris. Og ja, muligens rottene i Jakarta. Men aldri har jeg følt at en reise har vært direkte bortkastet. Har du? Har du reist noe sted hvor du har hatt lyst til å skjelle ut alt og alle? Og følt at turen var mislykket også etter at du kom hjem? Og er det kanskje sånn at det er disse reisene du husker best?

VIL VÆRE ET ANNET STED
Som forfatter er Geoff Dyer er mest opptatt av de pilegrimsreisene som ikke svarer til forventningene. Det gjelder de fleste reisene han foretar, kanskje fordi Dyer hele tiden er opptatt av å være et annet sted enn der han befinner seg. Men noen steder lever opp til forventningene og gir ham energi. Et slikt sted er Los Angeles. Her har han til og med bosatt seg.

DYRKER KJEDSOMHETEN
Det kan ta litt tid å venne seg til Geoff Dyers stil og tone. Han er noe så sjeldent som en uengasjert reisende, uinteressert i og uforberedt på de stedene han drar til. Han dveler ved kjedsomheten underveis og skildrer den med tørr humor og fra et sterkt subjektivt ståsted. Det handler mye om kjedsomhet, men for leseren oppstår det ikke et eneste kjedelig øyeblikk.

Bildet øverst: Wikipedia Commons