februar 2019 – Odd Karsten Krogh

Serotonin i bokform. Michel Houellebecqs nye roman

l'Express Skjermbilde — Vanvittige 320 000 er førsteopplaget på Michel Houellebecqs nye roman, som var et fenomen allerede før den ble utgitt. Men hvordan er egentlig den nye Houellebecq? spør nyhetsmagasinet L’Express.

Michel Houellebecq er en av Frankrikes mest klarsynte forfattere. Han har denne vinteren lansert en ny roman. En bok som er forhåndsbestemt til å bli en internasjonal bestselger. Den norske versjonen av «Serotonin» er oversatt av Tom Lotherington og ble utgitt på Cappelen Damm denne måneden.

«Sérotonine er en konsentrert buljongterning av mye av det Houellebecq har puslet med de siste femogtyve årene.» Erlend Loe, Aftenposten

ROMAN PÅ ANTIDEPRESSIVA
Serotonin er et signalstoff i hjernen som påvirker kroppstemperatur, humør, søvn, appetitt og seksuelle drifter. Da kan man forstå at mangel på naturlig serotonin også har en sammenheng med depresjon. Antidepressiva er det eneste som gjør tilværelsen til å bære i Michel Houellebecqs roman. Samtidig er bivirkningene manglende seksualdrift og en sterk følelse av avmakt.

DEPRESSIV AGRONOM
I Michel Houellebecqs nye bok møter vi den depressive agronomen Florent-Claude Labrouste. Mannen med det latterlige, feminine fornavnet er ansatt i det franske landbruksdepartementet og har i det ytre et vellykket liv. Han tjener godt, bor i et høyt tårn med utsikt over Seinen og har en ung japansk kjæreste.

LITE Å GLEDE SEG OVER
Florent-Claude tilhører den privilegerte gruppen av hvite middelaldrende menn som har kommet i mål. Men vel fremme ved målet er han blitt desillusjonert og selvsentrert. Verden lever ikke opp til hans forventninger. Innerst inne opplever han seg som mislykket. I Florent-Claudes verden det lite å glede seg over, om i det hele tatt noe.

STERKE BIVIRKNINGER
Allerede før romanen starter har Florent-Claude gitt opp. Det eneste som holder ham bundet til masten er stadig høyere doser av den antidepressive medisinen Captorix – med alle de sterke bivirkningene som er beskrevet over.

TAP AV SEKSUALDRIFTEN
Spesielt sårt er tapet av seksualdriften, den har vel egentlig dekket over mye av det som er vondt og leit hos hovedpersonene i alle Michel Houellebecqs bøker. Florent-Claude har ikke lenger denne ventilen. Da dukker tanken på den ekte kjærligheten opp. Enda en del av livet som aldri ble som den burde.

«Sérotonine marque le retour de Michel Houellebecq à la littérature» . Son nouveau livre, entre angoisse et ironie, abandonne la polémique et laisse place à la possibilité de l’amour. LE MONDE

Mottagelsen av Serotonin har vært overveldende. Med et førsteopplag på 320.000 snakker vi om et fenomen. Selv norske anmeldere har mobilisert sjeldne franskkunnskaper for å kunne være først ute med omtalene. Ingen er negative eller likegyldige – selv om innfallsvinkler og tolkninger kan sprike. Le Monde (sitat over) mener at romanen markerer Houellebecqs tilbakevending til det litterære og at boken åpner opp for kjærligheten.

DRØMMEN OM KJÆRLIGHETEN
Tankene og drømmene går stadig oftere tilbake til tidligere kjærester, men aller mest til Camille, som gjorde slutt med ham etter en «bagatellmessig utroskap» fra hans side. I ettertankens rus glir Camille over til å bli hans livs store kjærlighet – en kjærlighet han etter hvert blir villig til å gå over lik for å vinne tilbake. Jakten på fortidens Camille blir et gjennomgangstema i Serotonin.

«Etter å ha lese Michel Houellebecqs siste roman, « Serotonin», er det særleg det mektige synet av rasande bønder i Normandie, væpna med gevær, blant brennande bildekk og landbruksmaskiner, i klinsj med sikkerheitspoliti i skotsikre vestar bak svære skjold, som sit att på netthinna mi.» Eivind Myklebust, Klassekampen.

FORSVINNINGSNUMMER
Den ytre handlingen i Serotonin er like dramatisk som den indre. Florent-Claude går bort fra tanken om selvmord. Han bestemmer seg i stedet for å forsvinne fra livets overflate, sier opp jobben, gjør det slutt med den japanske kjæresten, pakker en veske og tar inn på et Mercure-hotell, et av de få som fremdeles har røykerom.

VERDEN SETT GJENNOM KIKKERTSIKTET
Fra forstadshotellet går ferden videre vestover, til et ruralt Frankrike få har hørt om. Dette er så langt fra Place Vendôme og Le Marais som det går an å komme. Og jo lengre ut på landet vi kommer, desto sterkere blir den politiske tonen. Samtidig blir vår hovedperson enda mer desperat målrettet på det personlige plan. Vi betrakter verden sammen med Florent-Claude gjennom kikkertsiktet. Det vi ser virker avgrenset logisk.

FEILSLÅTT LANDBRUKSPOLITIKK
Et lengre opphold under forsvinningsferden er besøket hos den gamle ungdomsvennen og adelsmannen Aymeric, som driver familiegården i Normandie. Her møter vi et Frankrike som er ødelagt av globalisering, melkekvoter og EUs liberale fellesskapspolitikk. Verden slik den var er på hell, og bøndene sliter med å møte en ny virkelighet.

PARALLELL TIL VIRKELIGHETEN
Retorikken i denne delen av romanen er til forveksling lik den Trygve Slagsvold Vedum kunne brukt. Men bøndene i Houellebecqs bok er nok mer desperate enn ulvemotstanderne i Innlandet. Utstyrt med jaktgevær, traktorer og landrovere går Aymeric og hans likesinnede til voldelig opprør. Parallellen til virkelighetens gule vester er umulig å overse.

EUROPA I KRISE
Bakteppet er ikke bare et Frankrike, men et Europa i krise. I boken får både spanjoler, rumenere og nordmenn, men spesielt nederlendere, sine pass påskrevet. Utfallene er mange og halvrasistiske. Å sette merkelapper på andre folkeslag og minoriteter er en egen sportsgren for Houellebecq. Noen ganger ler vi høyt, andre ganger blir vi ettertenksomme.

HARDE VIRKEMIDLER
Serotonin byr på hardere virkemidler enn vi er vant til, selv fra denne kanten. Michel Houellebecq overgår de fleste i skildring av politisk ukorrekthet, overgrep og destruktiv atferd – men han gjør det på en finurlig og uangripelig måte som nesten overbeviser leseren om at alt dette er legitimt og nødvendig.

PIRKER I TABUER
Houellebecq pirker også denne gangen i en rekke tabuer. Seksuelle tabuer er det kanskje ikke så mange igjen av i vårt samfunn. Men å få grumset inn med teskjeer i en litterær roman gjør likevel inntrykk. Enda voldsommere blir det når Houellebecq begir seg inn på pedofili, dyresex og drap. Men forfatteren har klart å gjøre det enkelt for seg selv: det må da være lov å beskrive i detalj hva som befinner seg på en laptop?

«Tendensene til forakt for japanere, homoseksuelle og kvinner avslører at han er ute av stand til å realisere seg selv sosialt i en virkelighet som setter nye betingelser for anerkjennelse og respekt.» Rune Lykkeberg, Klassekampen

IKKE TIL Å STOLE PÅ
Det er likevel ingen grunn til å stole blindt på fortelleren Florent-Claudes beskrivelser. Han både er sterkt neddopet og lider av tvangsforestillinger. Dessuten forteller han historien med svevende og fantasifulle sidesprang i form av hypoteser og ønsketenkning. Det er egentlig opp til leseren om hun eller han vil være med på dette eller ikke.

«Bøkene hans er steder å være hvor jeg blir holdt i hånden av en ensom stakkar, men en intelligent stakkar, en som er betraktelig smartere og mer skadet enn meg, og som fører meg rundt og peker på verden og forteller. Det er sånn jeg vil ha det.» Erlend Loe i Aftenposten

DOMMEDAGSFORTELLING
Houellebecqs romaner leses generelt som dommedagsfortellinger om den vestlige sivilisasjonen. Det er de utvilsomt også. Men bortsett fra det er det vanskelig å vite hvor vi har Michel Houellebecq. Forfatteren gjør da heller ikke noen anstrengelser for å hjelpe oss med å forstå, hverken i mumlende intervjuer eller andre steder. Lagene er flere enn vi først får øye på.

FORFØRER
Houellebecq er en dyktig forfører og fremlegger selv de sykeste tanker på en slik måte at de virker logiske. De desperate handlingene vi støter på i boken virker både tilforlatelige og uunngåelige. Og hvis du er heldig, forakter du deg selv etterpå fordi du lot deg forføre et øyeblikk.

BULJONGTERNING
Det er mye som taler for å innta en dose serotonin i bokform. Som Erlend Loe skrev i Aftenposten, er Serotonin en «buljongterning av mye av det Houelllebecq har drevet med de siste femogtyve årene». Ihuga Houellebecq-fans får (blant annet) mer av det de forventer seg, men med enda sterkere virkemidler. Nye lesere vil kunne glede seg over et nytt fantastisk litterært bekjentskap. For samfunnsbevisste nordmenn burde denne romanen være obligatorisk lesning. Og, i motsetning til hva man skulle tro, er Serotonin også ellevilt morsom. Det er sjelden jeg har ledd så mye under lesningen av en bok.

I Hamsuns fotspor. Tbilisi. Georgia 3

knut hamsun georgisk — Knut Hamsun har satt sterke spor etter seg i Georgia, landet hvor han mente Gud holdt til

Byen Mtsjet så vi nesten intet av. Den ligger hvor Aragva løper ut i floden Kur, er en av de eldste steder i Georgien og var før Tiflis landets hovedstad. Jeg har lest om at byen er fattig og ruiner; dens viktigste byggverk skal være en katedral fra det fjerde århundre. Her ligger Georgiens konger begravet.

Dette skriver Knut Hamsun i boken I Æventyrland. Vår store dikter, underveis i Kaukasus i 1899, var egentlig ganske uinteressert i mye der han humpet av gårde i en vogn på vei fra Vladikaukas til Tiflis, slik også Dagny Juel skulle gjøre to år senere, på vei til sitt siste hvilested. Hamsun var dypt fascinert av Georgia og overbevist om at Gud levde i de kaukasiske skogene. Men han var mest interessert i å betrakte de georgiske bøndenes slit på åkrene, mens han tok lange tankemessige avstikkere til barndommens Nordland, Dostojevskij og Tolstoj. Knut Hamsun, og sikkert også hans Bergljot, var lei av harde trebrisker, kaukasiske vegglus og sin russiske kusk lenge før de så lysene fra Tiflis. Å se Georgias åndelige hovedstad orket de ikke, det var dessuten mørkt da de passerte stedet. Det var nok litt dumt av ham.

I følge sagnet var det på Jvari-høyden her utenfor Mtskheta at den hellige Nino plantet korset som skulle kristne Georgia. Det fortelles at Nino brukte sitt eget hår til å binde sammen de to trestykkene. Året var 337 eller der omkring. Hotellet har tryllet frem Levan til oss, en vennlig georgier som minner lite om Hamsuns gjenstridige kusk. Levan har arbeidet to år i en tyrkisk badeby og snakker engelsk, russisk og tyrkisk i tillegg til morsmålet og kjører nå turister, de få som er, til severdigheter i området. Levan forteller at den gamle hovedstaden Mtskheta fremdeles har en helt spesiell plass i georgiernes hjerter. Den gamle ruinbyen som Hamsun forteller om i 1899 og som Bradt-guiden bekrefter ennå holder stand i 2009, er nå sanert og erstattet av nye hus i gammel drakt. De fattige er borte, inn har de rike flyttet, sammen med lekre cafeer og vinbutikker. Et bryllupspalass i glass og greske søyler opptar det sentrale torvet. Men den gamle kirken, Hamsuns katedral fra det 4. århundre, står her fortsatt. Det gjør også den «nye» store katedralen fra rundt år 1000. Sortkledde koner tigger penger ved inngangen og kongene ligger fremdeles begravet i gulvet. Faktisk er katedralen i Mtskheta også kjent for å skjule Kristi kappe, som ble brakt hit av en jøde i det 4. århundre. Katedralen huset også i en periode levningene av georgiernes legendariske dronning Tamara.

Jvari-klosteret på høyden hvor det kristne korset ble plantet i 337

Vi får ikke lov av Levan til å kjøpe vinflasker i Mtskheta, de er visstnok for dyre i forhold til supermarkedet overfor hotellet vårt i Tbilisi. Vi adlyder, selv om det virker fristende etter en prøvesmaking av Rkatsiteli-druen på café KGB («They still watch you») kvelden før. I stedet spiser vi stor og god lunsj et sted på motorveien, som forøvrig holder såkalt EU-standard. Bønnestuing, grillspidd, aubergine med valnøtt-paté, brød, velsmakende øl og en limonade med ekte vanilje, en smak som krever tilvenning. Mye mat til femogtyve kroner per person. Etter det er vi klare for litt klatring i fjellene.

Vi passerer folketomme landsbyer hvor stokkroser og vindruer ennå ikke har dekket over traktorsøla og de grå husene. I Stalins fødeby Gori ligger Stalinmuseet, et begrep som jo er en severdighet i seg selv. Likevel tar vi en «hamsun» og nøyer oss med å kjøre bil forbi Stalin-statuen på torget, en av ytterst få Stalin-statuer i verden. Det henger mange arbeidsledige menn på gatehjørnene og Gori virker ikke som noen morsom by. Levan peker på veiskiltet til utbryterrepublikken Sør-Ossetia få kilometer unna og forteller at vi fint kan passere hvis vi er villig til å bestikke de russiske vaktpostene på «grensen». Vi avstår og tar i stedet til høyre i retning Uplistsiche. Som med alle stedsnavn i Georgia kan stavemåten variere, ikke så rart når alle stumme bokstaver, harkelyder og halvvokaler tas med i betraktning.

uplistsikhe — Uplistsiche – her bodde det folk fra år 1000 før Kristus

Dette området er kjent for levninger av kulturer som strekker seg tilbake til forhistorisk tid. Selv om Georgia i dag oppleves som ganske så europeisk og kristent, har flere folkeslag vært bofaste her gjennom årtusener. Uplistsiche er en av flere hulebyer i landet. Navnet betyr noe sånt som lederens eller guds by. Hulebyen er mer enn 3000 år gammel. Akkompagnert av den ulende vinden ser vi apoteket, husene og vinkjelleren. Georgia er et av de gamle vinlandene med fire hundre egne druesorter, bare så synd at Vinmonopolet har vært så lite her borte. Imponerende er restene av teatret og dronning Tamaras hall. Dronning Tamara regjerte på 1200-tallet, i Georgias storhetstid.

Shota Rustaveli satte Georgia på litteraturens verdenskart

Hennes finansminister – og samtidig landets største dikter – Shota Rustaveli har udødeliggjort dronningen i sine oder, det sies at han var lidenskapelig forelsket I henne. Muligens var det denne lidenskapen som inspirerte ham til å skrive det store verket Ridderen i tigerskinn, et storslagent epos om vennskap og kjærlighet, som både medvirket til å skape et georgisk skriftspråk og som skaffet Georgia en plass i verdenslitteraturen. I Knut Hamsuns reisebrev fra Georgia er det lite som tyder på at han brydde seg noe særlig om Rustaveli akkurat der og da, til det var han kanskje for full av den russiske litteraturen som han hadde studert i femten år før reisen. Men dronningen har gjort inntrykk, for henne har Hamsun skrevet et helt skuespill om. Dronning Tamara ble utgitt i 1903, men har visstnok kun vært oppført én gang. Og selvsagt må vi gå ut fra at Knut Hamsun leste Shota Rustavelis diktning – han fikk blant annet Ridderen i tigerskinn i posten fra en georgisk beundrer i 1935.

Nu ser vi Tiflis langt borte, som prikker, som en særskilt verden. Ovenover byen hviler en tåke av røk. Dette er da Tiflis som så mange russiske diktere har skrevet om og hvor så meget i den russiske roman har foregått. Jeg blir et øyeblikk ganske som en ungdom og ser forundret frem og hører mitt hjerte banke.

Akkurat den følelsen kan jeg dele med Hamsun. Jeg gleder meg til enda en kveld i Tbilisi og hører hjertet banke da vi nærmer oss byen.

Et lite glimt av gamlebyen i Tbilisi - mange har følt en dragning mot dette stedet — Et lite glimt av gamlebyen i Tbilisi – mange har følt en dragning mot dette stedet

ANBEFALT LESNING:

Knut Hamsun: I Æventyrland. Gyldendal har laget en ebok-utgave som du får kjøpt de fleste steder. Jeg fant også en papirversjon (Bokklubbens Reisebibliotek) hos Bokkilden.

Kristin Valla: Skuddene i Tbilisi. Denne boken, som følger bohemen og kunstneren Dagny Juel fra barndommens Kongsvinger til – nettopp- skuddene i Tbilisi, ble utgitt på Kagge forlag i 2007. Du får den på tanum.no

Shota Rustaveli: The Knight in the Panther’s Skin (på engelsk) får du også kjøpt på tanum.no

Døden i Tiflis. Tbilisi, Georgia 2

Konturene av Tbilisi kommer gradvis til syne, en blendende bergstad av trehus og matte kirker. Dagny bøyer seg frem og betrakter byen bak en støvete gardin. Hun ser menn i folkedrakt og soldater med lange sabler, hester som halvsover i skyggen av akasier med fluer virrende omkring den sitrende pelsen. Fremmede lukter siver ut fra salgsbodene, hvor selgerne sitter med skjeve øyne og en fargerik turban om hodet. Kirker og moskeer ligger side om side, prydet med marmorskulpturer og nitid mosaikk.

Dagny Juel var bare 33 år da hun ble skutt av sin polske elsker i Tbilisi. Den gangen, året var 1901, het byen Tiflis og var en del av det russiske imperiet. Dagny Juel var legedatteren fra Kongsvinger som ble bohem i kretsen rundt Edvard Munch, August Strindberg og Sigbjørn Obstfelder. Hun beveget seg etter hvert østover og nedover i Europa, Stockholm, Berlin og Krakow. Hun giftet seg med den polske forfatteren Stanislaw Przybyszewski og fikk to barn. Men ekteskapet var ulykkelig. Hennes triste endelikt i Tiflis har gjort Georgia kjent for mange litteraturinteresserte nordmenn. Forfatteren Kristin Valla utgav i 2006 Skuddene i Tbilisi, en bok som følger Dagny Juels spor fra barndommens Kongsvinger til gravstedet i Tbilisi. Denne boken ble en av mine referanser til byen og sitatene i dette innlegget er også rappet fra Kristin Valla.

Dagny Juel , med sønnen Zenon og elskeren Emeryk, hadde en strabasiøs togreise fra St. Petersburg til nordsiden av Kaukasus. Deretter en enda mer humpete tur fra Vladikavkaz med hest og vogn over fjellene. Kristin Valla, i bohemens fotspor, ankom en gammel flyplass i 2006 og slet med å like seg her, litt som Dagny Juel selv. Men en annen forfatter, Hans Joachim Rohwer, beskriver i romanen Den hete byen (Die heisse Stadt), et Tbilisi med mye livsglede og skjulte små hverdagsgleder. Forskjellen kan ligge i at den boken kom fem år senere. Mye i Georgia har åpenbart endret seg på svært få år. Flyplassen er nå en av de mest moderne i Europa, eller kanskje er dette Asia, få vet hvor grensen går.

Taxien er en gammel velholdt Mercedes-Benz. D-en på bakvinduet er fremdeles intakt og sjåføren heter Mikhail, det samme som presidenten. Han har spart i årevis til denne bilen, nå sparer han til å komme seg ut av Georgia for godt. Barry White synger I’ve Got So Much to Give der vi suser langs George Bush Aveny fra flyplassen og innover mot byen. I det sene nattemørket, det skal snart lysne, er broer og store bygninger pyntet med kreativ lyssetting i alle farger. I sentrum utgjør de berømte trebalkongene en orgie av rosa, turkise og gule lys. Fasadebelysningen briljerer på de gedigne 1800-tallbygningene. Den forgylte bronsestatuen av St. Georg lyser over Uavhengighetsplassen. Georgias energikrise gjelder tydeligvis ikke her. Byen er alt vi ikke var forberedt på. Tbilisi er en åpenbaring og lever opp til ryktet mange henførte besøkende har gitt den. Andre som har vært her skjønner ingenting av slike beskrivelser. Også inntrykket mitt blir mørkere oppe i bakken der det lille hotellet ligger, men lysner igjen innendørs. Rommet mitt er en gjenskapning av en gammel herskapsleilighet. Gjennom vinduet, på den andre siden av gaten ser jeg en dame i rosa nylon-tunika som står og røyker. Det er ennå ikke så mange kunder i den lille butikken hennes, kanskje kommer det heller ingen.

Wojciech Weiss. Dagny Juel Przybyszewska (1899)

I et værelse i Tiflis sitter Dagny Juel og halvsover. Hun er kledd i svart, kroppen hennes hviler i en rød lenestol. Også håret hennes er rødt, men en annen nyanse enn stolen. Den er skarlagensfarget, trukket i fløyel, en del av værelsets kostbare møblement. Her finnes tallrike tegn på overflod: et frokostbrett med halvspist assortiment, kjoler med fransk snitt, ekstravagante tapeter, en stellekommode med utsøkte toalettartikler. Kvinnen er elegant, og likevel blottstiller påkledningen en viss mangel på kraft. For mange løse knapper. For mange hårlokker på avveie. Hun sitter med hodet mot vinduet, lyset faller inn og slår seg til ro ved føttene hennes, som en katt. Gjennom de halvåpne vinduene er Kaukasus-fjellene synlige.

Rustaveli-avenyen, oppkalt etter Georgias store dikter Shota Rustaveli, skal både vi og bena våre bli godt kjent med etter hvert. Den er rundt to kilometer lang og føles mye større. En oppvisning i russisk klassisisme fra 1800-tallet. Med pågående muslimske naboer valgte Georgia motvillig beskyttelse hos Russland, de hadde i hvert fall samme religion. Dette gjør at Georgia i dag fremstår som mindre fremmedartet enn andre land i denne regionen. Bakenfor Tyrkia, men mye mer europeisk i kultur og væremåte. Antagelig er Georgia mer europeisk i dag enn det var på Dagny Juels tid – og amerikansk. Det finnes to Marriott-hoteller i byen, de er enorme og opptar mye plass. På Marriott på avenyen var det Kristin Valla satt på Café Parnas i 2006, høygravid og lei av byen og stirret ut på menneskene, som hun syntes virket så lukkede og sure. Nå er det jeg som står utenfor og stirrer inn på gjestene på cafeen Parnas, jeg synes de ser lukkede og sure ut. Jeg tror det er så enkelt som på hvilken side av glassruten man befinner seg. Litt lenger ned, nedenfor parken, ligger bygningen som en gang var Grand Hotel og hvor Dagny Juel bodde. På veggen henger en plakett med profilen hennes: «Norwegian Dagny Juel Przybyszewska died here on 5.06.1901» Litt lenger bort er det gamle Hotel London, også det nedlagt, hvor en annen plakett forteller at her bodde Hamsun to år før Dagny Juel. Mer om det senere.

Sentrum av Tbilisi våkner til liv. Det er folk i gatene, de tyter ut av metroen så tidlig på morgenen. Ja, Tbilisi har metro. Og det er flotte blomster i parkene. I en minibank tar vi ut pene lari-sedler med historiske motiver. Følelsen av trygghet og disiplin er høy, slik den ofte er i de tidligere sovjetrepublikkene. Så er det likevel noen detaljer som tyder på at det ikke er like godt stell på alt. Noen av de store flotte bygningene står tomme. Det er mange trendy cafeer, men få folk på dem. Det er klesbutikker, men kun i den dyreste klassen, som Dior og Trussardi. For å finne vanlige klær må du til små shoppingsentra i utkanten av byen. Og titter man inn i smug og bakgårder, er husene på vei til å falle sammen. Den flotte gamlebyen har de derfor valgt å gjenoppbygge fra grunnen av fordi restene neppe kan reddes. Mellom alle de eldgamle kirkene blir Tbilisi nyere og finere for hver dag. På den andre siden av elven ruver det nye presidentpalasset, en blanding av Det hvite hus og riksdagen i Berlin, bare større. En ny kabelbane fører opp til festningen og den store statuen av Mor Georgia. Italienske arkitekter har laget et nytt spektakulært teater og en fredsbro som opplyses av et sinnrikt system med lysdioder. Der Norge nøler har Georgia har tydeligvis ingenting å tape. At pengene brukes på signalbygg har nesten helt sikkert en skyggeside som vi kan ta for oss en annen gang.

Men allerede før lunsj og før vi har smakt på den fantastiske maten og vinen, har georgierne klart å få oss til å like hovedstaden deres. De snakker til og med engelsk.

Dette er andre artikkel fra Georgia. Neste gang – for det kommer flere – skal vi blant annet til Mtskheta og til den tiden da Georgia ble kristent, sju hundre år før Norge.

Nødlandling i Tiflis. Georgia 1

Flybytte i Riga, det nye skandinaviske flynavet for dem som skal litt lenger øst. Ut gjennom en langsom Schengen-kontroll, latvierne tar sin oppgave som Europas voktere ytterst alvorlig og hvert pass granskes ekstremt nøye. Ved utgangen til Tbilisi er noen av passasjerene døddrukne. De viser seg å være russere som har tatt feil av gaten. For noen av oss andre skal drømmen om det forjettede Tiflis endelig gå i oppfyllelse. Tiflis, eller det mer korrekte Tbilisi, ligger i Georgia. Det var russerne som fant på navnet Tiflis fordi de ikke klarte å uttale Tbilisi riktig. Men nå er det Tbilisi, som uttales slik det skrives – uten vokal mellom t og b…

Air Baltic-flyet er ikke fullt og jeg får plass til bøkene på setet i midten. Reiselektyren er ganske omfattende til en såpass kort tur, men jeg har lest alle bøkene minst et par ganger før. Guidebøkene fra Bradt og Trescher, Lonely Planet la jeg igjen hjemme. Knut Hamsuns I Æventyrland, den får du som ebok. Hamsun reiste her borte i 1899, og mye tyder på at han og Bergljot kranglet mye da de var i Tiflis. De bodde på Hotel London, som du ser bildet av på postkortet her. Byen var vakker og kjent for sine utskårne trebalkonger allerede da. Men Tiflis var skjebnesvanger for mange. Jeg har med meg Kristin Vallas interessante Skuddene i Tbilisi, hvor hun går i fotsporene til Dagny Juel. Hun, altså Dagny Juel, ikke Kristin Valla, ble skutt i Tiflis i 1901. Kristin Valla selv var høygravid da hun var i byen for seks, syv år siden og hun likte seg definitivt ikke. Alt dette burde jo være avskrekkende nok. Da har vi ikke en gang nevnt Josef Stalin, Georgias mest kjente innbygger.

Min drøm om Tiflis ble en gang vakt gjennom litteraturen. Jeg har alltid syntes det har vært enkelt å lære språk gjennom å lese underholdningslitteratur. Enkle handlinger og mye dialog av rett på sak-typen. I min bokhylle finner du derfor en hel hyllemeter med Sidney Sheldon på portugisisk. Fortell meg dine drømmer, På den andre siden av midnatt og Arvingen – for å nevne noen. På tysk har vi Konsalik. Heinz G. Konsalik er en av de største tyske forfattersuksesser noensinne. Før han døde i 1999 hadde han lirt av seg utallige underholdningsromaner med tilknytning til den kalde krigen. Sibirsk rulett, Kjærlighet i St. Petersburg og Gull i de røde fjellene. Begegnung in Tiflis (Møte i Tiflis) er imidlertid favoritten.

Bettina Wolter er flyvertinne på et vesttysk fly på vei fra India til Frankfurt, da de må nødlande i Tiflis. Da hun sammen med de andre overlevende tumler seg ut av flykroppen, kommer hun på at broren Wolfgang jobber i etterretningen i Bonn, og at hun kan bli utsatt for utpressning hvis hun blir tatt av de sovjetiske myndighetene. Konsalik hatet selv sovjeterne og sørget for å sette dem i dårligst mulig lys i bøkene sine, tortur truet alltid i det fjerne. Den snarrådige Bettina napper derfor til seg noen lokale klær fra en tørkesnor og begir seg avgårde mot fjellene. Heldigvis snakker hun godt russisk. På veien blir hun stanset av en ung skogvokter og oljeingeniør. Dimitri og Bettina forelsker seg etter tre sider, og da er allerede den lokale KGB-sjefen på sporet etter henne. Hjemme hos Dimitri, som bor sammen med sin stefar Kolka Iwanowitsch, blir hun tatt godt i mot som en ny svigerdatter. Og under over alle undre, på side 62 kommer det frem at Kolka ikke er Kolka, men Karl Wolter, rømt tysk krigsfange fra sibirsk fangeleir. Du har nok gjettet det allerede, ja, han er Bettinas far. Alt ender selvsagt godt, med samling i Bonn til slutt.

Det er noe med den måten Georgia, eller Grusia (Grusien) som russerne kalte stedet, blir beskrevet i boken. Menneskene, maten og livsgleden. I Sovjet-tiden var dette stedet folk gledet seg vilt til å reise på ferie til. Her hersket ikke den samme traurigheten som ellers i det store røde riket. Her flommet vinen og livsgleden. Georgierne var kommunistverdenens italienere. Jeg husker også at for mine venner i DDR var turen til Georgia deres livs reise. Nå er det min tur til å oppleve det forjettede land. Den forhåndsbestilte flymiddagen smaker bra – og jeg har til og med fått georgisk vin, en forsmak. Den er god.

Selv før vi har landet, det er to timer til Tiflis, kan jeg røpe at det kommer flere betraktninger om Georgia. Neste gang blir Dagny Juel drept.

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette: