Måned: februar 2019

Potemkinkulisse Дніпропетровськ. Dnipro, Ukraina

Dette innlegget er fra 2012 da Dnipro fortsatt het Dnepropetrovsk.

Februartankene mine går til befolkningen i isvindens by, Dnepropetrovsk. Det er ikke mange månedene siden  vi satt på den nyoppussede bredden av Dnepr og drakk sitronbrus. Dnepropetrovsk, liksom?

Dnepropetrovsk i den grønne årstiden

Dnepropetrovsk (russisk er hovedspråket i denne delen av landet) eller Dnipropetrovsk (ukrainsk er mest offisielt) er Ukrainas tredje største by.  Dette var et av de største forskningssentrene for utvikling av kjernefysiske våpen i sovjettiden og byen var (er) storprodusent av romfarts- og ballistiske raketter.  Byen var før en lukket by på grunn av all militærindustrien, men etter at Ukraina oppstod, slapper man mer av med akkurat sånt.  1.2 millioner mennesker bor det her, og Dnepropetrovsk er faktisk et ålreit sted å være turist noen dager, der den akkurat nå ligger frossen ved Dneprs bredder.  De rike oligarkene har pusset opp sentrum og elvebredden til å bli et utstillingsvindu for rikdom og prakt, sånn sett en potemkinkulisse for den som kommer  på besøk fra  de nedsotede områdene rundt byen. Men for en som sitter på sushirestauranten på toppen av det nye kjøpesenteret og ser ut over de glitrende lysreklamene, er byen høyst reell og et symbol på ny velstand. Nede på gaten står ungdommen med lørdagspilsen i hånden og danser til dundrende popmusikk på storskjerm. Noe inneliv er det ikke råd til, selv i februar. Rundt dem er det parkert nye modeller av Maybach og Lexus, biler vi ikke ser  i Norge.

Det var faktisk Potemkin som fant på å legge en by her i 1783. Han kalte den Jekaterinoslav som en hyllest til sin elskerinne og medregent i Russland, keiserinne Katarina den store. Det er faktisk ikke umulig at byen kan ha startet sin karriere som en potemkinkulisse. Historien forteller at da Katarina den store skulle til Krim, nettopp på slutten av 1700-tallet, for å inspisere sine nye besittelser i syd, laget Potemkin kulisser av blomstrende landsbyer langs Dneprs nokså øde bredder, for å imponere sin keiserlige elskerinne og for selv å stige i hennes aktelse.

De var sammen i Dnepropetrovsk, men sitronbrus drakk de neppe

Ingen har fortalt bedre om Potemkin og Katarina den store enn Simon Sebag Montefiore. Boken Potemkin og Katarina den store utkom på Cappelen Damm for noen år siden. Fyrst Potemkin var keiserinne Katarina den stores elsker, og ble i praksis også medhersker over det russiske imperiet. De var begge ekstraordinære personligheter: Katarina var en tysk prinsesse som ble giftet vekk i en alder av 14 år, til en russisk arving. Hun var en lidenskapelig kvinne, og med sjarm og politisk genialitet grep hun nådeløst makten og hersket over Russland i tretti år. Potemkin var en fargerik politiker, strateg og erobrer med et eksentrisk og utsvevende liv.  Ikke bare forteller Montefiore om Potemkins amorøse innsats, men gir ham også hans rettmessige plass i Russlands historie. Potemkins innsats førte til en utvidelse av imperiet. Han skapte Svartehavsflåten, erobret Krim og grunnla byene Sevastopol og Odessa. På grunn av sin arroganse, sine luksuriøse vaner og skandaløse historier ble han også hatet, men selv hans fiender var imponert av hans intelligens og kreativitet.

Nå har Potemkins utvidelse av imperiet blitt et eget land, og Katarinas kulisse er blitt til rakettbyen Dnepropetrovsk. Glitrende i all sin moderne prakt, det er nok flottere her enn i Milwaukee. Det kan også se ut som om Ukraina drømmer seg tilbake til den gamle gode keisertiden, men ikke den russiske.  Østerrike-Ungarn har på mange måter fått et nytt liv her i øst, etter at veien til Wien ble gjenåpnet i 1989. Ikke minst gjelder det hotellene. Grand Hotel Ukraina er et gammelt renovert eventyrslott og kunne ligget i Graz.

Grand Hotel Ukraina – keiserlig luksus

Jeg spiser schnitzel og salzkartoffeln  i restauranten, da et lite selskap kom inn. Det bestod av en slående vakker ung kvinne og hennes foreldre – og en fyldig amerikaner i slutten av tredveårene med høy brekestemme.  Ut fra samtalen forstod jeg at jeg var vitne til en forlovelse. Både den unge kvinnen og hennes foreldre vitnet om både klasse og kultur. Måten de snakket på, måten de spiste på, måten de oppførte seg på. Amerikaneren snakket høyt og brautende med rødkål i munnviken og dyre viner ble båret inn. Jeg husker at jeg tenkte på hvordan hun ville bli møtt i Milwaukee. Den ukrainske horen. Stakkar, hun ser mer ut som hun har doktorgrad i litteratur, ikke er hun blond en gang.

Damene er veldig blonde enkelte steder i Ukraina, de har veldig korte skjørt også enkelte steder.  Dnepropetrovsk er et sånt sted.  Selv i februar. Jeg har lest meg til at sånn må man være for å sikre fremtiden sin, da kan man spasere arm i arm med en ektemann som er langt eldre og rikere. Sikkert ikke så dumt. De yngre mennene virker både mer mafiose og upålitelige som forsørgere, sorte høyhalsede gensere, skinnjakker og bulemuskler med begynnende ølmage, der de byr sine utkårede på sitronbrus. Helt til jeg skjønte tegningen,  beundret jeg i mange år denne trangen til å ha med medbrakt sitronbrus i parken, på stranden eller som her – på kveldstur langs elvebredden. Vinden har stilnet og et par har satt seg til ved det moderne monumentet som ligner på en stor jordklode. De kysser og drikker sitronbrus. Lenger bort står en gruppe menn rundt en stor flaske sitronbrus som de har satt på bakken mellom seg.

Den nyoppussede promenaden langs elven er som skapt for sitronbrus

Måneskinn kan være så mangt. Her i Dnepropetrovsk finnes det i to varianter, enten hengende over fabrikkpipene på den andre siden av elven, eller som oppmuntrende tilskudd til – nettopp, sitronbrus. Dette ukrainske hjemmelagede brennevinet trenger sårt til en smakstilsetning. Bart smaker det som om du tar alt som er galt i Ukraina og blander det sammen på en flaske. Uskyldige nybegynnere har uttalt at brygget har en sterk bismak av både oppkast og død. Alle varianter av sitronbrus – type Urge – gjør det derfor godt på det ukrainske markedet.

Neste morgen oppdager jeg den lille skriften på billetten fra Ukraine International – the flight is operated by AeroSvit. Flyet som skjelvende lyser mot meg på flyplassen er definitivt ikke en Boeing 737, snarere noe ukjent sovjetisk. Og gammelt. En liten gardintrapp fungerer som trapp. Vi må passere koffertrommet hvor en mann holder på å binde bagasjen fast med tau. Mitt sete har sikkerhetsbelte, men ryggen kan ikke rettes opp. Før jeg har stirret fra meg på den gammelmodige kabinen med innrøkte brune gardiner, før jeg får tenkt på om jeg i det hele tatt vil dette, har jeg fått utdelt et glass chablis, døren smelles igjen, propellene surrer som iltre veps og flyvertinnen annonserer på perfekt engelsk at welcome to AeroSvit and this flight to Kiev and Odessa, we estimate to land.

Київстар. I den ukrainske hovedstaden

 

I går ble det målt 33 minus i Ukraina, det kaldeste på seks år. På motorveien inn til Kiev står det gamle frosne Lada og Opel i sidefeltet, mens pelskledde ukrainere titter hjelpeløst ned i motorrommet. 30 mennesker skal være omkommet i kulden. Det er kaldt i Kiev om vinteren.  Men i morgen er det meldt 29 kuldegrader, så det går den riktige veien.

Kiev – et lite stykke Majorstuen, bare høyere

I leilighetene i sentrum  går varmeovnene og radiatorene for fullt. Fra sjette etasje i den gamle leiegården ser du ut over noe som kan minne om Majorstuen, bare at bygningene er høyere. Lysreklamen for Київстар, (Kyivstar, Telenors berømte datterselskap) etterlater ingen tvil om hvor vi er. Jeg  klarte en gang å lure med meg noen norske venner til å leie en leilighet i Kiev. Eller Kyiv på ukrainsk, språket som prøver å være hovedspråket også for de russisktalende – riktignok uten å lykkes. Med kyriliske bokstaver ser den ukrainske hovedstaden ut som en kniv: Київ. Men når du forserer den knivskarpe vinterkulden, den medtatte inngangsdøren med vanskelig kodelås,  den sure gamle portnersken, den flassete turkise oppgangen og de to jentene som alltid står på gangen og røyker, er leiligheten en varm Ikea-drøm med stort boblebadekar. God plass for tykke amerikanere på frierferd, det er i hvert fall det jeg tenker på hver gang jeg dusjer og lurer på hvor jeg skal plassere bena mine uten å tråkke opp i noe imaginært DNA.

Kiev er en praktfull by, men best om sommeren

Litt lenger bort i gaten bor Viktor i en litt mer beskjeden leilighet. Uten boblebad, men med badekar. Viktor har pingvin i badekaret. Som den naturligste ting i verden. Pingvinen stammer fra den gang den zoologiske hagen i Kiev ikke hadde råd til å fore dyrene lenger, og derfor måtte gi dem bort. Pingvinen heter Misja og er ganske deprimert der han tøffer rundt i leiligheten til Viktor. Misja stirrer mye ut i luften.

I følge forfatteren Andrej Kurkov, som tilfeldigvis også bor i Kiev (siden Kurkov er tro mot sitt russiske morsmål, ser da byen mer ut som et nebb: Киев), er pingvinen et flokkdyr, som alltid gjør alt sammen med sine artsfrender. Hvis du isolerer en enkelt pingvin fra flokken, blir den nærmest fortapt. Akkurat som de gamle sovjetmenneskene.

Dette kan nok også ha noe med kulden å gjøre, tenker jeg, der jeg litt senere står i undergangen ned mot metroen. Kiev er som skapt til å klumpe seg sammen med andre på denne årstiden.

Kiev er en praktfull by, i hvert fall om sommeren, akkurat slik vi pleier å si om Oslo. Men der hvor vi badet i elven Dnepr (Dnipro) en glohet sommerdag, tar Viktor nå med seg pingvinen sin på isfiske i tredve februargrader.  For pingvinen ender det med isbading, men ikke for oss andre. Når vinden uler sammen med snøen på hovedavenyen Kresjatik eller her på elvebredden, er livet ikke helt fremkommelig. Hvis du skulle få problemer med å holde varmen, så bør man kanskje gjøre som de ivrige pilkerne  – skaffe seg en горілка (gorilka) til åtte kroner.

Gorilka er vodkaens sterke og slemme søster

I Kiev holder man selvsagt varmen med vodka, men det er gorilkaen, den sterke og slemme søsteren, som er ordentlig ukrainsk for meg. Jeg har liksom aldri funnet ut hva den passer best til, kanskje bortsett fra nettopp det å holde varmen. Hvis du vil gå enda mer inn i det ukrainske, kan du forsøke samohon, eller måneskinn, som er betegnelsen på  ukrainsk hjemmebrent. Du finner mange oppskrifter i ukrainske kokebøker, men det sikreste er kanskje å bli kjent med en ukrainer som kan by på sin egen. Det kan ta litt tid, dette er ikke noe utadvendt folkeferd om vinteren. Derfor er gorilka et enklere alternativ.

Utstyrt med sylteagurker og en flaske gorilka av merket Prestige forserer vi isvinden, den vanskelige kodelåsen, den sure portnersken og de to røykende jentene i oppgangen, her skal vi leke ukrainere den siste kvelden i Kiev.  På fjernsynets musikkanal svetter Svetlana Loboda og Outkast som om det var den naturligste ting i verden, her i Europas nest kaldeste land, hvor kornvakre Julia sitter i fengsel og resten av folket heller ikke har det så bra. En reklame for Kyivstar løper over skjermen. Reklamen viser masse pingviner og jeg forstår ikke helt hva det har med sms å gjøre.  Jeg legger meg i rent Blåsippa-sengetøy og tenker på hva som mon vil møte meg der lenger nede langs elven. I Dnepropetrovsk.