Montevidéu. A uruguaia. Romance.

Em Montevidéu, como nos sonhos, tudo era conhecido, mas ainda assim estrangeiro. Foi, mas não foi.

O romance de Pedro Mairal, A uruguaia, é sobre o autor e pai da família Lucas Pereyra, que leva o barco de Buenos Aires a Montevidéu para buscar seu salário estrangeiro em dólares. Ele criou uma conta uruguaia para contornar as restrições de moeda da Argentina. A viagem pelo Rio da Prata leva apenas algumas horas e o controle entre os dois países é geralmente superficial.

O TEXTO FOI TRADUZIDO DO NORUEGUÊS PELO GOOGLE TRADUTOR

Bastante semelhante, mas diferente. É assim que os argentinos a experimentam quando viajam de fim de semana ao Uruguai. Assim como noruegueses na Suécia, é isso. É essa sensação de estar na vida real ao visitar o país vizinho, ainda de pé ao lado dele, que fascina o escritor Pedro Mairal. O espanto de descobrir que algo ainda é diferente quando parece idêntico na superfície.

Da mesma forma, o protagonista do romance pode ser semelhante ao próprio autor. Ambos são escritores argentinos com algum sucesso no exterior. E, como seu protagonista, Pedro Mairal também tem uma conta em um banco uruguaio. Os dois podem parecer idênticos, mas não são. Mas tanto que Pedro Mairal achou necessário reunir toda a família em Buenos Aires para um grande almoço, onde contou sobre o livro e que «A uruguaia» não era autobiográfica. Sua esposa provavelmente gostou.

Durante a viagem de um dia a Montevidéu, ele – Lucas Pereyra – decide visitar Magalí, a uruguaia, que ele conheceu em um festival de literatura. Eles tiveram um caso.

mairal ost
Mitt første bekjentskap med Pedro Mairal skjedde en iskald kveld I Uruguay i 2017, Da med en god rødvin og en fantastisk lokal ost. Boken i midten er den som nettopp er ugitt av Cappelen Damm.

A maior parte do livro é um tipo de road movie e acontece como um monólogo interno no barco, no ônibus e a pé nas ruas de Montevidéu. O protagonista conversa com sua esposa e explica o que ele acha problemático no casamento, ao mesmo tempo em que os pensamentos fluem constantemente para Magalí e o que eles tiveram juntos sexualmente.

Pereyra está planejando escrever um romance sobre o Brasil, este país vizinho esmagador do norte, que é grande demais para toda a vida. Terá que ser um épico de mais de mil páginas. Talvez ele devesse escrever sobre algo menor? Se contentar com a vidinha na realidade paralela chamada Uruguai?

Eu estava apaixonado por uma mulher e caiu no amor com a cidade em que vivia. E tudo o poema I-se, ou quase tudo. Uma cidade imaginária em um país vizinho. Nele, mais do que nas ruas reais, eu andava por aí.

montevideo 5

A SEGUIR:

Li o livro de Pedro Mairal pela primeira vez há dois anos em uma Montevidéu gelada. Até fui no Uruguai antes. É um país onde a pessoa se sente imediatamente em casa. Como argentino, como brasileiro e também como noruguês.Em casa, mas no mesmo tempo num lugar desconhecido.

No meu próximo artigo sobre Montevidéu, apresentarei o Palacio Salvo, a interminável Avenida 18 de julho, as livrarias e seus livros, os melhores ovos benedict da cidade, bem como a Casa Sarandi, o lugar para ficar em Montevidéu.

 

Montevideo. Pedro Mairal’s novel La Uruguaya

In Montevideo, as in the dreams, everything was known, but still foreign. It was, but was not.

The newest novel by Pedro Mairal, La Uruguaya, is about the author and family father Lucas Pereyra who takes the boat from Buenos Aires to Montevideo to collect his foreign salary in dollars. He has created a Uruguayan account to circumvent the home country’s currency restrictions. The trip across Rio de la Plata takes only a couple of hours and customs control between the two countries is often superficial.

The original text was written in NORWEGIAN. This is a Google translation.

Fairly similar, yet different. That’s how Argentinians experience it when they go on a weekend trip to Uruguay. About as Norwegians in Sweden, that is. It is this feeling of being in real life when visiting the neighboring country, yet standing on the side of it, which fascinates the writer Pedro Mairal. The astonishment to discover that something is still different when it appears identical on the surface.

Similarly, the protagonist of the novel may resemble the author himself. They are both Argentine writers with some success abroad. And, like its protagonist, Pedro Mairal also has an account with a Uruguayan bank. The two may seem identical, but are not. But so much so that Pedro Mairal found it necessary to gather the whole family in Buenos Aires for a big lunch, where he told them about the book and that «La Uruguaya» was not autobiographical. His wife probably appreciated that.

mairal ost
Mitt første bekjentskap med Pedro Mairal skjedde en iskald kveld I Uruguay i 2017, Da med en god rødvin og en fantastisk lokal ost. Boken i midten er den som nettopp er ugitt av Cappelen Damm.

During the day trip to Montevideo, he – Lucas Pereyra – decides to visit Magalí, the woman from Uruguay, whom he met at a literature festival and had an affair with.
Most of the book is a kind of road movie and takes place as an inner monologue on the boat, on the bus and on foot in Montevideo’s streets. The protagonist talks to his wife and explains what he experiences as problematic in marriage, at the same time as the thoughts are constantly flowing to Magalí and what they had together sexually.

Pereyra is planning his novel about Brazil, this overwhelming neighboring country in the north that is too big even for a lifetime. It’s going to have to be an epic of over a thousand pages.   But he wonders at the same time if he maybe should write about something smaller, be content with the little life in the parallel reality called Uruguay.

I was in love with a woman and fell in love with the town she lived in. And all the poem I up, or almost everything. An imaginary city in a neighboring country. In it, more than in real streets, I wandered around.

montevideo 5

TO BE CONTINUED: I read Pedro Mairal’s book for the first time two years ago in an icy  Montevideo.
I’ve even been in Uruguay several times, I have arrived from both the Argentinean and Brazilian side. It is a place one immediately feels at home. Home, yet abroad. It is the South American country most similar to Norway as well. As a Norwegian I feel Uruguay is my place in the South Atlantic, even more than in Brazil where i live part of the year.
In my next article about Montevideo I will introduce you to Palacio Salvo, the endless Avenida 18 de julio, the bookshops and their books, the city’s best egg benedict, as well as Casa Sarandi, the place to stay in Montevideo.

Montevideo (1). Kvinnen fra Uruguay

Available also in  ENGLISH (by Google translator) PORTUGUÊS (por Google Tradutor)

Den nye romanen til Pedro Mairal, Kvinnen fra Uruguay, handler om forfatteren og familiefaren Lucas Pereyra som tar båten fra Buenos Aires til Montevideo for å hente ut sine utenlandske honorarer i dollar. Han har opprettet en uruguayansk konto for å omgå hjemlandets valutarestriksjoner. Turen over Rio de la Plata tar bare et par timer og tollkontrollen mellom de to landene er ofte overfladisk.

Nokså likt, men likevel forskjellig. Sånn opplever antagelig argentinere det når de drar på weekendtur til Uruguay. Omtrent som nordmenn i Sverige, altså. Det er denne følelsen av å befinne seg i egen  virkelighet når man besøker nabolandet, men likvel stå på siden av den, som fascinerer forfatteren Pedro Mairal. Forbauselsen over å oppdage at noe likevel er annerledes når det på overflaten fremstår som identisk.

mairal ost
Mitt første bekjentskap med Pedro Mairal skjedde en iskald kveld I Uruguay i 2017, Da med en god rødvin og en fantastisk lokal ost. Boken i midten er den som nettopp er utgitt av Cappelen Damm.

På samme måte kan hovedpersonen i romanen ligne på forfatteren selv. De er begge argentinske forfattere med en viss suksess i utlandet. Og i likhet med sin hovedperson har også Pedro Mairal konto i en uruguayansk bank. De to kan virke identiske, men er det ikke. Men såpass like at Pedro Mairal fant det nødvendig å samle hele familien I Buenos Aires til en stor lunsj, hvor han fortalte dem om boken og at “Kvinnen fra Uruguay” ikke var selvbiografisk. Hans kone satte antagelig stor pris på det.

Under dagsturen til Montevideo bestemmer han – altså Lucas Pereyra – seg for å oppsøke Magalí, kvinnen fra Uruguay, som han traff på en litteraturfestival og hadde en affære med.

Det meste av boken er en slags road movie og foregår som en indre monolog på båten, på bussen og til fots i Montevideos gater. Hovedpersonen snakker til sin kone og forklarer hva han opplever som problematisk i ekteskapet, samtidig som tankene stadig flyter over til Magalí og det de hadde sammen seksuelt. Det medfører også at denne boken er ganske erotisk.

Pereyra planlegger romanen han skal skrive om Brasil, dette overveldende nabolandet i nord som er for stort selv for et helt liv. Det kommer til å måtte bli et epos på over tusen sider. Kanskje han heller skulle skrive om noe mindre? Nøye seg med det lille livet i den parallelle virkeligheten ved navn Uruguay?

Jeg var forelsket i en kvinne og forelsket i byen hun bodde i. Og alt diktet jeg opp, eller nesten alt. En tenkt by i et naboland. I den, mer enn i virkelige gater, vandret jeg omkring.  

montevideo 5
En av gågatene i Montevideo, en by som kan minne om en søramerikansk parallell til Oslo, men som likevel ikke er det.

Jeg leste Pedro Mairals bok for første gang for to år siden, i et iskaldt Montevideo. Den er nå nettopp utgitt på norsk på Cappelen Damm, glimrende oversatt av Christian Rugstad. Kvinnen fra Uruguay er i ferd med å erobre verden, og det er ikke uten grunn. Prøv deg på den du også, Sør-Amerika er det kontinentet i verden som ligner mest på Europa. Men det er ikke helt det samme likevel.

FORTSETTELSE FØLGER: I neste artikkel om Montevideo vil jeg presentere deg for Palacio Salvo, den endeløse Avenida 18 de julio, bokhandlene og bøkene deres, byens beste egg benedict,  samt Casa Sarandi, som er stedet å bo i Montevideo.

 

En spennende thriller for varme og kalde sommerdager

Jan-Erik James Knudsen? Jo, det demret for meg. Mest på grunn av det uvanlige, norsk-skotske fornavnet – han har skrevet flere bøker tidligere, og de fikk gode anmeldelser. Så da jeg snublet over den nyeste boken hans, «I skyggen av stråleglansen», bestemte jeg meg for å gi de 600 sidene en sjanse. Noen ganger er det greit å legge fjernkontrollene til side og få spenningen på papir.

«I skyggen av stråleglansen» viser seg å være en ganske så dramatisk, internasjonal thriller, med handling parallelt i Norge og i Nord-Irland. For meg som elsker Belfast – slik byen fremstår i krimserien «The Fall» – er dette midt i blinken.

Hvem som er hovedperson i denne boken er ikke så tydelig. Man skulle tro det var den unge kvinnen som ble påført alvorlig skade allerede etter få sider. Men snart kommer norsk-irske Tommy kjørende i sin Honda Civic, han har en forbindelse til den unge kvinnen som han selv ikke visste om. Og vi skal bli kjent med mange flere.

Så har vi etterforskerne Eddi og Bernhard fra Kripos, som holder på med flere saker samtidig, i et samarbeid med nordirsk og engelsk politi. Vi snakker IRA, pedofilt nettverk og flere mord. Legg så til at mange bærer på gamle hemmeligheter eller har en skjult agenda – og du som leser har et virvar av tråder å forholde deg til. At Jan-Erik James Knudsen klarer å knytte disse trådene sammen er nærmest utrolig.

jan-erik-james-knudsen-364x400
Dette er Jan-Erik James Knudsen. Han utgav et par gode krimromaner for cirka ti år siden. Nå er han tilbake i knallform. (Bilde: Liv Forlag)

Detaljene er viktige hos Jan-Erik James Knudsen, så viktige at det nok kan sette en utålmodig leser på prøve. Både antall hendelser, beskrivelser, bildebruk og persongalleri kan virke overveldende. Derfor gjelder det å lese langsomt og grundig. Hvis ikke, kan det hende du overser brikker som muligens kan bli viktige senere.

På stuebordet lå det blader og magasiner samt et par løssalgsaviser. En hvit iPhone stakk fram under en av dem. Tommys blikk falt på et askebeger midt på bordet der syv-åtte sneiper var blitt rykket ned i grå aske. En pakke Prince Mild lå ved siden av, sammen med en engangslighter i grønn plast. Det var en lett innestengt atmosfære i leiligheten. Lufta han trakk inn i lungene, kjentes daggammel.

Man vet ikke hva som kommer til å spille en rolle, men det hendte flere ganger at jeg måtte bla tilbake for å sjekke detaljene. Eller en av personene, de er nemlig mange! For å hjelpe leseren litt har Knudsen laget fire sider bakerst i boken med oversikt over persongalleriet – noe jeg først oppdaget da jeg var kommet til side 100.

Fra et annet rom hørtes nå brått et skjærende hvin. Lyden ble dempet av de tykke murveggene, men var umiskjennelig. Mannen på stolen stivnet til, ble sittende urørlig i flere lange sekunder.

Dette er en thriller som tilfredsstiller de erfarne bokleserne, de som liker grusomme forbrytelser, internasjonal politikk, intrikate problemstillinger og konfliktfylte forhold mellom mennesker. På akkurat den måten er dette «Le Bureau» i bokform. Enten faller du litt av, eller du synes det er genialt. Den ene anmeldelsen jeg har lest landet på det siste.

Dessuten: Jan-Erik James Knudsen kan skrive. Jeg ble litt andpusten av all bildebruken i begynnelsen, men jeg fant meg etter hvert til rette i forfatterens språkbilde. Antagelig fordi det er gjennomført. Dette er uansett mye bedre enn en del av den halvgode krimmen man vanligvis får servert mellom to permer.

Jan-Erik James Knudsen kan ikke bare skrive, han kan også det han skriver om. Antagelig ligger det mye research bak denne boken. Handlingen har et voldsomt driv og det skjer noe nytt i hvert kapitel. De korte kapitlene gjør det forholdsvis enkelt å orientere seg i den kompliserte (men ikke for kompliserte) handlingen. En god bok, dette.

 

 

Goliarda Sapienzas usømmelige roman

Cappelen Damm har nettopp lansert en italiensk koloss av en roman, som har alle ingrediensene for å bli en bestselger. «Gledens kunst» er det 20. århundrets mektige historie fortalt gjennom blikket til en helt usedvanlig kvinne. Også forfatteren Goliarda Sapienza (1924-1996) var en helt usedvanlig kvinne.

GOLIARDA SAPIENZA (1924-1996) ble født i Catania på Silicia. Hun var datteren til to av datidens mest kjente italienske sosialister. Etter å ha fått en svært fri oppdragelse flyttet hun 16 år gammel til Roma, der hun begynte på statens teaterhøyskole. Som foreldrene ble hun forfulgt av fascistene, og gikk inn i motstandsbevegelsen. Hun begynte å skrive skjønnlitteratur i 1950.

Sapienza skrev flere romaner, hvorav «Gledens kunst» regnes som mesterverket. Hun jobbet med boken fra 1967 til 1976, og pantsatte møbler, bilder og smykker – og begikk til og med et tyveri – for å ha penger til livets opphold. Den forble imidlertid upublisert helt til 2005.

Goliarda Sapienzas «Gledens kunst» ble skrevet over en periode på ni år, fra 1967 til 1976. Da forfatteren døde i 1996, hadde hun ikke publisert noe på ti år. Ingen italienske forlag ville ta i det som skulle bli hennes mest kjente verk, på grunn av dets «usømmelighet». Manuskriptet ble liggende i skuffen i flere tiår før det ble hentet frem og gitt ut som en «glemt klassiker» i Italia og Frankrike i 2005–2006.

I boken følger vi den sicilianske kvinnen Modesta fra hun blir født i året 1900. Med sin sterke personlighet utfordrer hun samtidens moralitet. Modesta vokser opp i fattige kår, men skjønner tidlig at hun er eslet for noe stort. Ved hjelp av ynde og intelligens greier hun å gifte seg med en aristokrat uten å gå på akkord med sine innerste verdier.

Likheten mellom forfatter og hovedperson er mange. En del kritikere har betegnet «Gledens kunst» som en dobbel selvbiografi, hvor forfatteren Goliarda gjemmer seg selv bak hovedpersonen Modesta. Uansett er denne romanen en pageturner av rang!

Oversetter er Birgit Owe Svihus.

To bøker om å være fremmed

Jeg har nettopp lest to bøker som begge handler om å være fremmed på et sted. Den ene er italiensk, den andre er brasiliansk. Donatella di Petrantonio har skrevet romanen L’Arminuta, nylig utgitt på norsk. Fra Brasil kommer romanen A Resistência av Julián Fuks. Den finnes nå på engelsk.

PRISBELØNNET ITALIENSK
La oss begynne med den italienske: Arminuta er en prisbelønnet roman, som lanseres på norsk nå i april. Som alle andre bøker i fra „andre“ språkområder enn engelsk står den i fare for å gå under radaren til mange. Det er i så fall veldig synd, for dette er en pageturner du har vanskelig for å legge fra deg.

RETURNERT TIL SIN BIOLOGISKE FAMILIE
Donatella di Petrantonio forteller i denne boken historien om Arminuta (L’arminuta), „den returnerte“. Den 13-årige jeg-personen i boka, har nesten hele sitt liv bodd hos en fosterfamilie. Uten forvarsel og mot sin vilje får hun vite at hun skal tilbakeføres til sin biologiske familie. Vi aner etter hvert at grunnen er at fosterforeldrene ikke lenger er i stand til å ha henne, det antydes at fostermoren er blitt syk og at foreldrene skal skille lag. Tilbakeføringen er altså ikke frivillig hverken hos 13-åringen eller hos den biologiske familien hennes.

SJOKKARTET OMVELTNING
Allerede den første dagen blir et stort sjokk. Fra en beskyttet tilværelse hos en velstående familie ved kysten avleveres Arminuta hos en fattig og halvveis dysfunksjonell familie i en liten landsby i innlandet. Ingen, selv ikke foreldrene, tar noe særlig notis av hennne, utover et likegyldig „så der er du?“

UØNSKET PÅ DET NYE STEDET
Deretter følger vi Arminutas nye liv som uønsket på et sted hun heller ikke selv ønsker å være. Foreldrene er likegyldige og synes hun er håpløs, de to eldre brødrene utgjør en fysisk og seksuell trusel. På skolen blir hun mobbet fordi hun er annerledes. Arminuta tenker bare på å rømme tilbake. Den eneste som gir henne en slags følelse av trygghet er den nye lillesøsteren. Ingen i familien har heller noe språk for å snakke om det som skjer.

donatella og julian
Julián Fuks ble tildelt Prêmio Jabuti i 2017, samme år som Donatella di Pietrantonio vant Premio Campiello. Begges bøker er nå oversatt til språk mange nordmenn behersker, den sistnevnte er til og med nettopp lansert på norsk (Cappelen Damm).

PRISBELØNNET BRASILIANSK
Den prisbelønte, brasilianske boken jeg har lest er Julián Fuks‘ lille roman A resistência (Motstand). Den handler om en argentinsk familie fra Buenos Aires som flykter til Brasil under diktaturet. De har adoptert en liten sønn. Den adopterte sønnen får senere en lillebror og en lillesøster, begge biologiske barn av foreldrene.

Å LEVE I EKSIL
Boken tar opp et høyaktuelt tema, nemlig det å være flykting og leve i eksil. Familien har en nær relasjon til Argentina, men den relasjonen baserer seg mest på historien og fortiden. Og kulturen forsøker de å holde ved like selv om de gamle familiebåndene til gamlelandet er vage. Kanskje er det også sånn at et barn som fødes i foreldrenes eksil, det barnet vil også fortsette å være i eksil? Er kanskje eksil arvelig?

UNNGÅR TEMAER
Hovedpersonen i boken både hører til og hører ikke til. Historien fortelles av lillebroren flere år senere, i små, nesten tause bruddstykker. Erindringene er små og vage, men etter hvert forstår vi mer. Det er de bittesmå pausene, tausheten og forsøkene på å unngå temaer, som er essensen i lillebrorens erindringer, ting han ikke forstod da han var barn.

MANGLENDE TILHØRIGHET
Dette er en familie som heller ikke snakket om tingene, det var heller pinlige øyeblikk og forsøk på å dekke over når gråten steg til overflaten. De er i de små erindringene vi forstår mer: Den adopterte broren som trakk seg tilbake fra bordet før desserten, som holdt seg et stykke unna de andre rent fysisk også i situasjoner hvor det var naturlig å være nær. Å vite at man egentlig tilhører et annet sted, gjør noe med den det gjelder.

SELVBIOGRAFISK
Julián Fuks er selv av argentinsk opprinnelse, men hans familie flyktet til Brasil under diktaturet. Tittelen «motstand» kan derfor like gjerne henspille på motviljen mot å fortelle sin egen historie som bokens temaer politisk motstand, eksil og adopsjon.

Dessverre er ikke Julián Fuks’ A resistência tilgjengelig på norsk. Men du får den på  engelsk (Resistance). Boken har høstet gode kritikker og ble nylig innstilt til enda en pris, to år etter at den ble utgitt første gang.

Arminuta finnes altså på norsk, nylig utgitt på Cappelen Damm. Den er også oversatt til flere europeiske språk og overalt hvor den blir utgitt, gjør boken inntrykk. En enkel, hverdagslig fortalt historie som vekker dype følelser hos leseren.

Begge to anbefales på det sterkeste.

Bilder: Julián Fuks, CCBB; Donatella di Pietrantonio, Facebook;

I Hamsuns fotspor. Tbilisi. Georgia 3

 

knut hamsun georgisk
Knut Hamsun har satt sterke spor etter seg i Georgia, landet hvor han mente Gud holdt til

Byen Mtsjet så vi nesten intet av. Den ligger hvor Aragva løper ut i floden Kur, er en av de eldste steder i Georgien og var før Tiflis landets hovedstad. Jeg har lest om at byen er fattig og ruiner; dens viktigste byggverk skal være en katedral fra det fjerde århundre. Her ligger Georgiens konger begravet.

Dette skriver Knut Hamsun i boken I Æventyrland. Vår store dikter, underveis i Kaukasus i 1899, var egentlig ganske uinteressert i mye der han humpet av gårde i en vogn på vei fra Vladikaukas til Tiflis, slik også Dagny Juel skulle gjøre to år senere, på vei til sitt siste hvilested.  Hamsun var dypt fascinert av Georgia og overbevist om at Gud levde i de kaukasiske skogene. Men han var mest interessert i å betrakte de georgiske bøndenes slit på åkrene, mens han tok lange tankemessige avstikkere til barndommens Nordland, Dostojevskij og Tolstoj. Knut Hamsun, og sikkert også hans Bergljot, var lei av harde trebrisker, kaukasiske vegglus og sin russiske kusk lenge før de så lysene fra Tiflis. Å se Georgias åndelige hovedstad orket de ikke, det var dessuten mørkt da de passerte stedet. Det var nok litt dumt av ham.

I følge sagnet var det på Jvari-høyden her utenfor Mtskheta at den hellige Nino plantet korset som skulle kristne Georgia. Det fortelles at Nino brukte sitt eget hår til å binde sammen de to trestykkene. Året var 337 eller der omkring. Hotellet har tryllet frem Levan til oss, en vennlig georgier som minner lite om Hamsuns gjenstridige kusk. Levan har arbeidet to år i en tyrkisk badeby og snakker engelsk, russisk og tyrkisk i tillegg til morsmålet og kjører nå turister, de få som er, til severdigheter i området. Levan forteller at den gamle hovedstaden Mtskheta fremdeles har en helt spesiell plass i georgiernes hjerter. Den gamle ruinbyen som Hamsun forteller om i 1899 og som Bradt-guiden bekrefter ennå holder stand i 2009, er nå sanert og erstattet av nye hus i gammel drakt. De fattige er borte, inn har de rike flyttet, sammen med lekre cafeer og vinbutikker.  Et bryllupspalass i glass og greske søyler opptar det sentrale torvet. Men den gamle kirken, Hamsuns katedral fra det 4. århundre, står her fortsatt. Det gjør også den «nye» store katedralen fra rundt år 1000. Sortkledde koner tigger penger ved inngangen og kongene ligger fremdeles begravet i gulvet. Faktisk er katedralen i Mtskheta også kjent for å skjule Kristi kappe, som ble brakt hit av en jøde i det 4. århundre. Katedralen huset også i en periode levningene av georgiernes legendariske dronning Tamara.

Jvari-klosteret på høyden hvor det kristne korset ble plantet i 337
Jvari-klosteret på høyden hvor det kristne korset ble plantet i 337

Vi får ikke lov av Levan til å kjøpe vinflasker i Mtskheta, de er visstnok for dyre i forhold til supermarkedet overfor hotellet vårt i Tbilisi. Vi adlyder, selv om det virker fristende etter en prøvesmaking av Rkatsiteli-druen på café KGB («They still watch you») kvelden før. I stedet spiser vi stor og god lunsj et sted på motorveien, som forøvrig holder såkalt EU-standard. Bønnestuing, grillspidd, aubergine med valnøtt-paté, brød, velsmakende øl og en limonade med ekte vanilje, en smak som krever tilvenning. Mye mat til femogtyve kroner per person. Etter det er vi klare for litt klatring i fjellene.

Vi passerer folketomme landsbyer hvor stokkroser og vindruer ennå ikke har dekket over traktorsøla og de grå husene. I Stalins fødeby Gori ligger Stalinmuseet, et begrep som jo er en severdighet i seg selv. Likevel tar vi en «hamsun» og nøyer oss med å kjøre bil forbi Stalin-statuen på torget, en av ytterst få Stalin-statuer i verden. Det henger mange arbeidsledige menn på gatehjørnene og Gori virker ikke som noen morsom by. Levan peker på veiskiltet til utbryterrepublikken Sør-Ossetia få kilometer unna og forteller at vi fint kan passere hvis vi er villig til å bestikke de russiske vaktpostene på «grensen». Vi avstår og tar i stedet til høyre i retning Uplistsiche. Som med alle stedsnavn i Georgia kan stavemåten variere, ikke så rart når alle stumme bokstaver, harkelyder og halvvokaler tas med i betraktning.

uplistsikhe
Uplistsiche – her bodde det folk fra år 1000 før Kristus

Dette området er kjent for levninger av kulturer som strekker seg tilbake til forhistorisk tid. Selv om Georgia i dag oppleves som ganske så europeisk og kristent, har flere folkeslag vært bofaste her gjennom årtusener. Uplistsiche er en av flere hulebyer i landet. Navnet betyr noe sånt som lederens eller guds by. Hulebyen er mer enn 3000 år gammel. Akkompagnert av den ulende vinden ser vi apoteket, husene og vinkjelleren. Georgia er et av de gamle vinlandene med fire hundre egne druesorter, bare så synd at Vinmonopolet har vært så lite her borte. Imponerende er restene av teatret og dronning Tamaras hall.  Dronning Tamara regjerte på 1200-tallet, i Georgias storhetstid.

Shota Rustaveli satte Georgia på litteraturens verdenskart
Shota Rustaveli satte Georgia på litteraturens verdenskart

Hennes finansminister – og samtidig landets største dikter – Shota Rustaveli har udødeliggjort dronningen i sine oder, det sies at han var lidenskapelig forelsket I henne. Muligens var det denne lidenskapen som inspirerte ham til å skrive det store verket Ridderen i tigerskinn, et storslagent epos om vennskap og kjærlighet, som både medvirket til å skape et georgisk skriftspråk og som skaffet Georgia en plass i verdenslitteraturen. I Knut Hamsuns reisebrev fra Georgia er det lite som tyder på at han brydde seg noe særlig om Rustaveli akkurat der og da, til det var han kanskje for full av den russiske litteraturen som han hadde studert i femten år før reisen.  Men dronningen har gjort inntrykk, for henne har Hamsun skrevet et helt skuespill om. Dronning Tamara ble utgitt i 1903, men har visstnok kun vært oppført én gang. Og selvsagt må vi gå ut fra at Knut Hamsun leste Shota Rustavelis diktning – han fikk blant annet Ridderen i tigerskinn i posten fra en georgisk beundrer i 1935.

Nu ser vi Tiflis langt borte, som prikker, som en særskilt verden. Ovenover byen hviler en tåke av røk. Dette er da Tiflis som så mange russiske diktere har skrevet om og hvor så meget i den russiske roman har foregått. Jeg blir et øyeblikk ganske som en ungdom og ser forundret frem og hører mitt hjerte banke.

Akkurat den følelsen kan jeg dele med Hamsun. Jeg gleder meg til enda en kveld i Tbilisi og hører hjertet banke da vi nærmer oss byen.

 

Et lite glimt av gamlebyen i Tbilisi - mange har følt en dragning mot dette stedet
Et lite glimt av gamlebyen i Tbilisi – mange har følt en dragning mot dette stedet

ANBEFALT LESNING:

Knut Hamsun: I Æventyrland. Gyldendal har laget en ebok-utgave som du får kjøpt de fleste steder. Jeg fant også en papirversjon (Bokklubbens Reisebibliotek) hos Bokkilden.

Kristin Valla: Skuddene i Tbilisi. Denne boken, som følger bohemen og kunstneren Dagny Juel fra barndommens Kongsvinger til – nettopp- skuddene i Tbilisi, ble utgitt på Kagge forlag i 2007. Du får den på tanum.no

Shota Rustaveli: The Knight in the Panther’s Skin (på engelsk) får du også kjøpt på tanum.no