En spennende thriller for varme og kalde sommerdager

Jan-Erik James Knudsen? Jo, det demret for meg. Mest på grunn av det uvanlige, norsk-skotske fornavnet – han har skrevet flere bøker tidligere, og de fikk gode anmeldelser. Så da jeg snublet over den nyeste boken hans, «I skyggen av stråleglansen», bestemte jeg meg for å gi de 600 sidene en sjanse. Noen ganger er det greit å legge fjernkontrollene til side og få spenningen på papir.

«I skyggen av stråleglansen» viser seg å være en ganske så dramatisk, internasjonal thriller, med handling parallelt i Norge og i Nord-Irland. For meg som elsker Belfast – slik byen fremstår i krimserien «The Fall» – er dette midt i blinken.

Hvem som er hovedperson i denne boken er ikke så tydelig. Man skulle tro det var den unge kvinnen som ble påført alvorlig skade allerede etter få sider. Men snart kommer norsk-irske Tommy kjørende i sin Honda Civic, han har en forbindelse til den unge kvinnen som han selv ikke visste om. Og vi skal bli kjent med mange flere.

Så har vi etterforskerne Eddi og Bernhard fra Kripos, som holder på med flere saker samtidig, i et samarbeid med nordirsk og engelsk politi. Vi snakker IRA, pedofilt nettverk og flere mord. Legg så til at mange bærer på gamle hemmeligheter eller har en skjult agenda – og du som leser har et virvar av tråder å forholde deg til. At Jan-Erik James Knudsen klarer å knytte disse trådene sammen er nærmest utrolig.

jan-erik-james-knudsen-364x400
Dette er Jan-Erik James Knudsen. Han utgav et par gode krimromaner for cirka ti år siden. Nå er han tilbake i knallform. (Bilde: Liv Forlag)

Detaljene er viktige hos Jan-Erik James Knudsen, så viktige at det nok kan sette en utålmodig leser på prøve. Både antall hendelser, beskrivelser, bildebruk og persongalleri kan virke overveldende. Derfor gjelder det å lese langsomt og grundig. Hvis ikke, kan det hende du overser brikker som muligens kan bli viktige senere.

På stuebordet lå det blader og magasiner samt et par løssalgsaviser. En hvit iPhone stakk fram under en av dem. Tommys blikk falt på et askebeger midt på bordet der syv-åtte sneiper var blitt rykket ned i grå aske. En pakke Prince Mild lå ved siden av, sammen med en engangslighter i grønn plast. Det var en lett innestengt atmosfære i leiligheten. Lufta han trakk inn i lungene, kjentes daggammel.

Man vet ikke hva som kommer til å spille en rolle, men det hendte flere ganger at jeg måtte bla tilbake for å sjekke detaljene. Eller en av personene, de er nemlig mange! For å hjelpe leseren litt har Knudsen laget fire sider bakerst i boken med oversikt over persongalleriet – noe jeg først oppdaget da jeg var kommet til side 100.

Fra et annet rom hørtes nå brått et skjærende hvin. Lyden ble dempet av de tykke murveggene, men var umiskjennelig. Mannen på stolen stivnet til, ble sittende urørlig i flere lange sekunder.

Dette er en thriller som tilfredsstiller de erfarne bokleserne, de som liker grusomme forbrytelser, internasjonal politikk, intrikate problemstillinger og konfliktfylte forhold mellom mennesker. På akkurat den måten er dette «Le Bureau» i bokform. Enten faller du litt av, eller du synes det er genialt. Den ene anmeldelsen jeg har lest landet på det siste.

Dessuten: Jan-Erik James Knudsen kan skrive. Jeg ble litt andpusten av all bildebruken i begynnelsen, men jeg fant meg etter hvert til rette i forfatterens språkbilde. Antagelig fordi det er gjennomført. Dette er uansett mye bedre enn en del av den halvgode krimmen man vanligvis får servert mellom to permer.

Jan-Erik James Knudsen kan ikke bare skrive, han kan også det han skriver om. Antagelig ligger det mye research bak denne boken. Handlingen har et voldsomt driv og det skjer noe nytt i hvert kapitel. De korte kapitlene gjør det forholdsvis enkelt å orientere seg i den kompliserte (men ikke for kompliserte) handlingen. En god bok, dette.

 

 

Goliarda Sapienzas usømmelige roman

Cappelen Damm har nettopp lansert en italiensk koloss av en roman, som har alle ingrediensene for å bli en bestselger. «Gledens kunst» er det 20. århundrets mektige historie fortalt gjennom blikket til en helt usedvanlig kvinne. Også forfatteren Goliarda Sapienza (1924-1996) var en helt usedvanlig kvinne.

GOLIARDA SAPIENZA (1924-1996) ble født i Catania på Silicia. Hun var datteren til to av datidens mest kjente italienske sosialister. Etter å ha fått en svært fri oppdragelse flyttet hun 16 år gammel til Roma, der hun begynte på statens teaterhøyskole. Som foreldrene ble hun forfulgt av fascistene, og gikk inn i motstandsbevegelsen. Hun begynte å skrive skjønnlitteratur i 1950.

Sapienza skrev flere romaner, hvorav «Gledens kunst» regnes som mesterverket. Hun jobbet med boken fra 1967 til 1976, og pantsatte møbler, bilder og smykker – og begikk til og med et tyveri – for å ha penger til livets opphold. Den forble imidlertid upublisert helt til 2005.

Goliarda Sapienzas «Gledens kunst» ble skrevet over en periode på ni år, fra 1967 til 1976. Da forfatteren døde i 1996, hadde hun ikke publisert noe på ti år. Ingen italienske forlag ville ta i det som skulle bli hennes mest kjente verk, på grunn av dets «usømmelighet». Manuskriptet ble liggende i skuffen i flere tiår før det ble hentet frem og gitt ut som en «glemt klassiker» i Italia og Frankrike i 2005–2006.

I boken følger vi den sicilianske kvinnen Modesta fra hun blir født i året 1900. Med sin sterke personlighet utfordrer hun samtidens moralitet. Modesta vokser opp i fattige kår, men skjønner tidlig at hun er eslet for noe stort. Ved hjelp av ynde og intelligens greier hun å gifte seg med en aristokrat uten å gå på akkord med sine innerste verdier.

Likheten mellom forfatter og hovedperson er mange. En del kritikere har betegnet «Gledens kunst» som en dobbel selvbiografi, hvor forfatteren Goliarda gjemmer seg selv bak hovedpersonen Modesta. Uansett er denne romanen en pageturner av rang!

Oversetter er Birgit Owe Svihus.

To bøker om å være fremmed

Jeg har nettopp lest to bøker som begge handler om å være fremmed på et sted. Den ene er italiensk, den andre er brasiliansk. Donatella di Petrantonio har skrevet romanen L’Arminuta, nylig utgitt på norsk. Fra Brasil kommer romanen A Resistência av Julián Fuks. Den finnes nå på engelsk.

PRISBELØNNET ITALIENSK
La oss begynne med den italienske: Arminuta er en prisbelønnet roman, som lanseres på norsk nå i april. Som alle andre bøker i fra „andre“ språkområder enn engelsk står den i fare for å gå under radaren til mange. Det er i så fall veldig synd, for dette er en pageturner du har vanskelig for å legge fra deg.

RETURNERT TIL SIN BIOLOGISKE FAMILIE
Donatella di Petrantonio forteller i denne boken historien om Arminuta (L’arminuta), „den returnerte“. Den 13-årige jeg-personen i boka, har nesten hele sitt liv bodd hos en fosterfamilie. Uten forvarsel og mot sin vilje får hun vite at hun skal tilbakeføres til sin biologiske familie. Vi aner etter hvert at grunnen er at fosterforeldrene ikke lenger er i stand til å ha henne, det antydes at fostermoren er blitt syk og at foreldrene skal skille lag. Tilbakeføringen er altså ikke frivillig hverken hos 13-åringen eller hos den biologiske familien hennes.

SJOKKARTET OMVELTNING
Allerede den første dagen blir et stort sjokk. Fra en beskyttet tilværelse hos en velstående familie ved kysten avleveres Arminuta hos en fattig og halvveis dysfunksjonell familie i en liten landsby i innlandet. Ingen, selv ikke foreldrene, tar noe særlig notis av hennne, utover et likegyldig „så der er du?“

UØNSKET PÅ DET NYE STEDET
Deretter følger vi Arminutas nye liv som uønsket på et sted hun heller ikke selv ønsker å være. Foreldrene er likegyldige og synes hun er håpløs, de to eldre brødrene utgjør en fysisk og seksuell trusel. På skolen blir hun mobbet fordi hun er annerledes. Arminuta tenker bare på å rømme tilbake. Den eneste som gir henne en slags følelse av trygghet er den nye lillesøsteren. Ingen i familien har heller noe språk for å snakke om det som skjer.

donatella og julian
Julián Fuks ble tildelt Prêmio Jabuti i 2017, samme år som Donatella di Pietrantonio vant Premio Campiello. Begges bøker er nå oversatt til språk mange nordmenn behersker, den sistnevnte er til og med nettopp lansert på norsk (Cappelen Damm).

PRISBELØNNET BRASILIANSK
Den prisbelønte, brasilianske boken jeg har lest er Julián Fuks‘ lille roman A resistência (Motstand). Den handler om en argentinsk familie fra Buenos Aires som flykter til Brasil under diktaturet. De har adoptert en liten sønn. Den adopterte sønnen får senere en lillebror og en lillesøster, begge biologiske barn av foreldrene.

Å LEVE I EKSIL
Boken tar opp et høyaktuelt tema, nemlig det å være flykting og leve i eksil. Familien har en nær relasjon til Argentina, men den relasjonen baserer seg mest på historien og fortiden. Og kulturen forsøker de å holde ved like selv om de gamle familiebåndene til gamlelandet er vage. Kanskje er det også sånn at et barn som fødes i foreldrenes eksil, det barnet vil også fortsette å være i eksil? Er kanskje eksil arvelig?

UNNGÅR TEMAER
Hovedpersonen i boken både hører til og hører ikke til. Historien fortelles av lillebroren flere år senere, i små, nesten tause bruddstykker. Erindringene er små og vage, men etter hvert forstår vi mer. Det er de bittesmå pausene, tausheten og forsøkene på å unngå temaer, som er essensen i lillebrorens erindringer, ting han ikke forstod da han var barn.

MANGLENDE TILHØRIGHET
Dette er en familie som heller ikke snakket om tingene, det var heller pinlige øyeblikk og forsøk på å dekke over når gråten steg til overflaten. De er i de små erindringene vi forstår mer: Den adopterte broren som trakk seg tilbake fra bordet før desserten, som holdt seg et stykke unna de andre rent fysisk også i situasjoner hvor det var naturlig å være nær. Å vite at man egentlig tilhører et annet sted, gjør noe med den det gjelder.

SELVBIOGRAFISK
Julián Fuks er selv av argentinsk opprinnelse, men hans familie flyktet til Brasil under diktaturet. Tittelen «motstand» kan derfor like gjerne henspille på motviljen mot å fortelle sin egen historie som bokens temaer politisk motstand, eksil og adopsjon.

Dessverre er ikke Julián Fuks’ A resistência tilgjengelig på norsk. Men du får den på  engelsk (Resistance). Boken har høstet gode kritikker og ble nylig innstilt til enda en pris, to år etter at den ble utgitt første gang.

Arminuta finnes altså på norsk, nylig utgitt på Cappelen Damm. Den er også oversatt til flere europeiske språk og overalt hvor den blir utgitt, gjør boken inntrykk. En enkel, hverdagslig fortalt historie som vekker dype følelser hos leseren.

Begge to anbefales på det sterkeste.

Bilder: Julián Fuks, CCBB; Donatella di Pietrantonio, Facebook;

I Hamsuns fotspor. Tbilisi. Georgia 3

 

knut hamsun georgisk
Knut Hamsun har satt sterke spor etter seg i Georgia, landet hvor han mente Gud holdt til

Byen Mtsjet så vi nesten intet av. Den ligger hvor Aragva løper ut i floden Kur, er en av de eldste steder i Georgien og var før Tiflis landets hovedstad. Jeg har lest om at byen er fattig og ruiner; dens viktigste byggverk skal være en katedral fra det fjerde århundre. Her ligger Georgiens konger begravet.

Dette skriver Knut Hamsun i boken I Æventyrland. Vår store dikter, underveis i Kaukasus i 1899, var egentlig ganske uinteressert i mye der han humpet av gårde i en vogn på vei fra Vladikaukas til Tiflis, slik også Dagny Juel skulle gjøre to år senere, på vei til sitt siste hvilested.  Hamsun var dypt fascinert av Georgia og overbevist om at Gud levde i de kaukasiske skogene. Men han var mest interessert i å betrakte de georgiske bøndenes slit på åkrene, mens han tok lange tankemessige avstikkere til barndommens Nordland, Dostojevskij og Tolstoj. Knut Hamsun, og sikkert også hans Bergljot, var lei av harde trebrisker, kaukasiske vegglus og sin russiske kusk lenge før de så lysene fra Tiflis. Å se Georgias åndelige hovedstad orket de ikke, det var dessuten mørkt da de passerte stedet. Det var nok litt dumt av ham.

I følge sagnet var det på Jvari-høyden her utenfor Mtskheta at den hellige Nino plantet korset som skulle kristne Georgia. Det fortelles at Nino brukte sitt eget hår til å binde sammen de to trestykkene. Året var 337 eller der omkring. Hotellet har tryllet frem Levan til oss, en vennlig georgier som minner lite om Hamsuns gjenstridige kusk. Levan har arbeidet to år i en tyrkisk badeby og snakker engelsk, russisk og tyrkisk i tillegg til morsmålet og kjører nå turister, de få som er, til severdigheter i området. Levan forteller at den gamle hovedstaden Mtskheta fremdeles har en helt spesiell plass i georgiernes hjerter. Den gamle ruinbyen som Hamsun forteller om i 1899 og som Bradt-guiden bekrefter ennå holder stand i 2009, er nå sanert og erstattet av nye hus i gammel drakt. De fattige er borte, inn har de rike flyttet, sammen med lekre cafeer og vinbutikker.  Et bryllupspalass i glass og greske søyler opptar det sentrale torvet. Men den gamle kirken, Hamsuns katedral fra det 4. århundre, står her fortsatt. Det gjør også den «nye» store katedralen fra rundt år 1000. Sortkledde koner tigger penger ved inngangen og kongene ligger fremdeles begravet i gulvet. Faktisk er katedralen i Mtskheta også kjent for å skjule Kristi kappe, som ble brakt hit av en jøde i det 4. århundre. Katedralen huset også i en periode levningene av georgiernes legendariske dronning Tamara.

Jvari-klosteret på høyden hvor det kristne korset ble plantet i 337
Jvari-klosteret på høyden hvor det kristne korset ble plantet i 337

Vi får ikke lov av Levan til å kjøpe vinflasker i Mtskheta, de er visstnok for dyre i forhold til supermarkedet overfor hotellet vårt i Tbilisi. Vi adlyder, selv om det virker fristende etter en prøvesmaking av Rkatsiteli-druen på café KGB («They still watch you») kvelden før. I stedet spiser vi stor og god lunsj et sted på motorveien, som forøvrig holder såkalt EU-standard. Bønnestuing, grillspidd, aubergine med valnøtt-paté, brød, velsmakende øl og en limonade med ekte vanilje, en smak som krever tilvenning. Mye mat til femogtyve kroner per person. Etter det er vi klare for litt klatring i fjellene.

Vi passerer folketomme landsbyer hvor stokkroser og vindruer ennå ikke har dekket over traktorsøla og de grå husene. I Stalins fødeby Gori ligger Stalinmuseet, et begrep som jo er en severdighet i seg selv. Likevel tar vi en «hamsun» og nøyer oss med å kjøre bil forbi Stalin-statuen på torget, en av ytterst få Stalin-statuer i verden. Det henger mange arbeidsledige menn på gatehjørnene og Gori virker ikke som noen morsom by. Levan peker på veiskiltet til utbryterrepublikken Sør-Ossetia få kilometer unna og forteller at vi fint kan passere hvis vi er villig til å bestikke de russiske vaktpostene på «grensen». Vi avstår og tar i stedet til høyre i retning Uplistsiche. Som med alle stedsnavn i Georgia kan stavemåten variere, ikke så rart når alle stumme bokstaver, harkelyder og halvvokaler tas med i betraktning.

uplistsikhe
Uplistsiche – her bodde det folk fra år 1000 før Kristus

Dette området er kjent for levninger av kulturer som strekker seg tilbake til forhistorisk tid. Selv om Georgia i dag oppleves som ganske så europeisk og kristent, har flere folkeslag vært bofaste her gjennom årtusener. Uplistsiche er en av flere hulebyer i landet. Navnet betyr noe sånt som lederens eller guds by. Hulebyen er mer enn 3000 år gammel. Akkompagnert av den ulende vinden ser vi apoteket, husene og vinkjelleren. Georgia er et av de gamle vinlandene med fire hundre egne druesorter, bare så synd at Vinmonopolet har vært så lite her borte. Imponerende er restene av teatret og dronning Tamaras hall.  Dronning Tamara regjerte på 1200-tallet, i Georgias storhetstid.

Shota Rustaveli satte Georgia på litteraturens verdenskart
Shota Rustaveli satte Georgia på litteraturens verdenskart

Hennes finansminister – og samtidig landets største dikter – Shota Rustaveli har udødeliggjort dronningen i sine oder, det sies at han var lidenskapelig forelsket I henne. Muligens var det denne lidenskapen som inspirerte ham til å skrive det store verket Ridderen i tigerskinn, et storslagent epos om vennskap og kjærlighet, som både medvirket til å skape et georgisk skriftspråk og som skaffet Georgia en plass i verdenslitteraturen. I Knut Hamsuns reisebrev fra Georgia er det lite som tyder på at han brydde seg noe særlig om Rustaveli akkurat der og da, til det var han kanskje for full av den russiske litteraturen som han hadde studert i femten år før reisen.  Men dronningen har gjort inntrykk, for henne har Hamsun skrevet et helt skuespill om. Dronning Tamara ble utgitt i 1903, men har visstnok kun vært oppført én gang. Og selvsagt må vi gå ut fra at Knut Hamsun leste Shota Rustavelis diktning – han fikk blant annet Ridderen i tigerskinn i posten fra en georgisk beundrer i 1935.

Nu ser vi Tiflis langt borte, som prikker, som en særskilt verden. Ovenover byen hviler en tåke av røk. Dette er da Tiflis som så mange russiske diktere har skrevet om og hvor så meget i den russiske roman har foregått. Jeg blir et øyeblikk ganske som en ungdom og ser forundret frem og hører mitt hjerte banke.

Akkurat den følelsen kan jeg dele med Hamsun. Jeg gleder meg til enda en kveld i Tbilisi og hører hjertet banke da vi nærmer oss byen.

 

Et lite glimt av gamlebyen i Tbilisi - mange har følt en dragning mot dette stedet
Et lite glimt av gamlebyen i Tbilisi – mange har følt en dragning mot dette stedet

ANBEFALT LESNING:

Knut Hamsun: I Æventyrland. Gyldendal har laget en ebok-utgave som du får kjøpt de fleste steder. Jeg fant også en papirversjon (Bokklubbens Reisebibliotek) hos Bokkilden.

Kristin Valla: Skuddene i Tbilisi. Denne boken, som følger bohemen og kunstneren Dagny Juel fra barndommens Kongsvinger til – nettopp- skuddene i Tbilisi, ble utgitt på Kagge forlag i 2007. Du får den på tanum.no

Shota Rustaveli: The Knight in the Panther’s Skin (på engelsk) får du også kjøpt på tanum.no

Døden i Tiflis. Tbilisi, Georgia 2

Konturene av Tbilisi kommer gradvis til syne, en blendende bergstad av trehus og matte kirker. Dagny bøyer seg frem og betrakter byen bak en støvete gardin. Hun ser menn i folkedrakt og soldater med lange sabler, hester som halvsover i skyggen av akasier med fluer virrende omkring den sitrende pelsen. Fremmede lukter siver ut fra salgsbodene, hvor selgerne sitter med skjeve øyne og en fargerik turban om hodet. Kirker og moskeer ligger side om side, prydet med marmorskulpturer og nitid mosaikk.

kristin vallaDagny Juel var bare 33 år da hun ble skutt av sin polske elsker i Tbilisi. Den gangen, året var 1901, het byen Tiflis og var en del av det russiske imperiet. Dagny Juel var legedatteren fra Kongsvinger som ble bohem i kretsen rundt Edvard Munch, August Strindberg og Sigbjørn Obstfelder. Hun beveget seg etter hvert østover og nedover i Europa, Stockholm, Berlin og Krakow. Hun giftet seg med den polske forfatteren Stanislaw Przybyszewski  og fikk to barn. Men ekteskapet var ulykkelig. Hennes triste endelikt i Tiflis har gjort Georgia kjent for mange litteraturinteresserte nordmenn. Forfatteren Kristin Valla utgav i 2006 Skuddene i Tbilisi, en bok som følger Dagny Juels spor fra barndommens Kongsvinger til gravstedet i Tbilisi.  Denne boken ble en av mine referanser til byen og sitatene i dette innlegget er også rappet fra Kristin Valla.

Dagny Juel , med sønnen Zenon og elskeren Emeryk, hadde en strabasiøs togreise fra St. Petersburg til nordsiden av Kaukasus. Deretter en enda mer humpete tur fra Vladikavkaz med hest og vogn over fjellene. Kristin Valla, i bohemens fotspor, ankom en gammel flyplass i 2006 og slet med å  like seg her, litt som Dagny Juel selv.  Men en annen forfatter, Hans Joachim Rohwer, beskriver i romanen Den hete byen (Die heisse Stadt), et Tbilisi med mye livsglede og skjulte små hverdagsgleder. Forskjellen kan ligge i at den boken kom fem år senere.  Mye i Georgia har åpenbart endret seg på svært få år. Flyplassen er nå en av de mest moderne i Europa, eller kanskje er dette Asia, få vet hvor grensen går.

Taxien er en gammel velholdt Mercedes-Benz. D-en på bakvinduet er fremdeles intakt og sjåføren heter Mikhail, det samme som presidenten. Han har spart i årevis til denne bilen, nå sparer han til å komme seg ut av Georgia for godt. Barry White synger I’ve Got So Much to Give der vi suser langs George Bush Aveny fra flyplassen og innover mot byen. I det sene nattemørket, det skal snart lysne, er broer og store bygninger pyntet med kreativ lyssetting i alle farger.  I sentrum utgjør de berømte trebalkongene en orgie av rosa, turkise og gule lys. Fasadebelysningen briljerer på de gedigne 1800-tallbygningene. Den forgylte bronsestatuen av St. Georg lyser over Uavhengighetsplassen. Georgias energikrise gjelder tydeligvis ikke her. Byen er alt vi ikke var forberedt på. Tbilisi er en åpenbaring og lever opp til ryktet mange henførte besøkende har gitt den. Andre som har vært her skjønner ingenting av slike beskrivelser. Også  inntrykket mitt blir mørkere oppe i bakken der det lille hotellet ligger, men lysner igjen innendørs. Rommet mitt er en gjenskapning av en gammel herskapsleilighet. Gjennom vinduet, på den andre siden av gaten ser jeg en dame i rosa nylon-tunika som står og røyker. Det er ennå ikke så mange kunder i den lille butikken hennes, kanskje kommer det heller ingen.

Wojciech Weiss. Dagny Juel Przybyszewska (1899)
Wojciech Weiss. Dagny Juel Przybyszewska (1899)

I et værelse i Tiflis sitter Dagny Juel og halvsover. Hun er kledd i svart, kroppen hennes hviler i en rød lenestol. Også håret hennes er rødt, men en annen nyanse enn stolen. Den er skarlagensfarget, trukket i fløyel, en del av værelsets kostbare møblement. Her finnes tallrike tegn på overflod: et frokostbrett med halvspist assortiment, kjoler med fransk snitt, ekstravagante tapeter, en stellekommode med utsøkte toalettartikler. Kvinnen er elegant, og likevel blottstiller påkledningen en viss mangel på kraft. For mange løse knapper. For mange hårlokker på avveie. Hun sitter med hodet mot vinduet, lyset faller inn og slår seg til ro ved føttene hennes, som en katt. Gjennom de halvåpne vinduene er Kaukasus-fjellene synlige. 

Rustaveli-avenyen, oppkalt etter Georgias store dikter Shota Rustaveli, skal både vi og bena våre bli godt kjent med etter hvert. Den er rundt to kilometer lang og føles mye større. En oppvisning i russisk klassisisme fra 1800-tallet. Med pågående muslimske naboer valgte Georgia motvillig beskyttelse hos Russland, de hadde i hvert fall samme religion. Dette gjør at Georgia i dag fremstår som mindre fremmedartet enn andre land i denne regionen. Bakenfor Tyrkia, men mye mer europeisk i kultur og væremåte. Antagelig er Georgia mer europeisk i dag enn det var på Dagny Juels tid – og amerikansk. Det finnes to Marriott-hoteller i byen, de er enorme og opptar mye plass. På Marriott på avenyen var det Kristin Valla satt på Café Parnas i 2006, høygravid og lei av byen og stirret ut på menneskene, som hun syntes virket så lukkede og sure. Nå er det jeg som står utenfor og stirrer inn på gjestene på cafeen Parnas, jeg synes de ser lukkede og sure ut. Jeg tror det er så enkelt som på hvilken side av glassruten man befinner seg.  Litt lenger ned, nedenfor parken, ligger bygningen som en gang var Grand Hotel og hvor Dagny Juel bodde. På veggen henger en plakett med profilen hennes: «Norwegian Dagny Juel Przybyszewska died here on 5.06.1901» Litt lenger bort er det gamle Hotel London, også det nedlagt, hvor en annen plakett forteller at her bodde Hamsun to år før Dagny Juel. Mer om det senere.

Presidentpalasset og det nye teatret
Presidentpalasset og det nye teatret

Sentrum av Tbilisi våkner til liv. Det er folk i gatene, de tyter ut av metroen så tidlig på morgenen. Ja, Tbilisi har metro. Og det er flotte blomster i parkene. I en minibank tar vi  ut pene lari-sedler med historiske motiver. Følelsen av trygghet og disiplin er høy, slik den ofte er i de tidligere sovjetrepublikkene. Så er det likevel noen detaljer som tyder på at det ikke er like godt stell på alt. Noen av de store flotte bygningene står tomme. Det er mange trendy cafeer, men få folk på dem. Det er klesbutikker, men kun i den dyreste klassen, som Dior og Trussardi. For å finne vanlige klær må du til små shoppingsentra i utkanten av byen. Og titter man inn i smug og bakgårder, er husene på vei til å falle sammen. Den flotte gamlebyen har de derfor valgt å gjenoppbygge  fra grunnen av fordi restene neppe kan reddes. Mellom alle de eldgamle kirkene blir Tbilisi nyere og finere for hver dag.  På den andre siden av elven ruver det nye presidentpalasset, en blanding av Det hvite hus og riksdagen i Berlin, bare større. En ny kabelbane fører opp til festningen og den store statuen av Mor Georgia. Italienske arkitekter har laget et nytt spektakulært teater og en fredsbro som opplyses av et sinnrikt system med lysdioder. Der Norge nøler har Georgia har tydeligvis ingenting å tape. At pengene brukes på signalbygg har nesten helt sikkert en skyggeside som vi kan ta for oss en annen gang.

Men allerede før lunsj og før vi har smakt på den fantastiske maten og vinen, har georgierne klart å få oss til å like hovedstaden deres. De snakker til og med engelsk.

 

Dette er andre artikkel fra Georgia. Neste gang – for det kommer flere – skal vi blant annet til Mtskheta og til den tiden da Georgia ble kristent, sju hundre år før Norge.

Potemkinkulisse Дніпропетровськ. Dnipro, Ukraina

Dette innlegget er fra 2012 da Dnipro fortsatt het Dnepropetrovsk.

Februartankene mine går til befolkningen i isvindens by, Dnepropetrovsk. Det er ikke mange månedene siden  vi satt på den nyoppussede bredden av Dnepr og drakk sitronbrus. Dnepropetrovsk, liksom?

Dnepropetrovsk i den grønne årstiden

Dnepropetrovsk (russisk er hovedspråket i denne delen av landet) eller Dnipropetrovsk (ukrainsk er mest offisielt) er Ukrainas tredje største by.  Dette var et av de største forskningssentrene for utvikling av kjernefysiske våpen i sovjettiden og byen var (er) storprodusent av romfarts- og ballistiske raketter.  Byen var før en lukket by på grunn av all militærindustrien, men etter at Ukraina oppstod, slapper man mer av med akkurat sånt.  1.2 millioner mennesker bor det her, og Dnepropetrovsk er faktisk et ålreit sted å være turist noen dager, der den akkurat nå ligger frossen ved Dneprs bredder.  De rike oligarkene har pusset opp sentrum og elvebredden til å bli et utstillingsvindu for rikdom og prakt, sånn sett en potemkinkulisse for den som kommer  på besøk fra  de nedsotede områdene rundt byen. Men for en som sitter på sushirestauranten på toppen av det nye kjøpesenteret og ser ut over de glitrende lysreklamene, er byen høyst reell og et symbol på ny velstand. Nede på gaten står ungdommen med lørdagspilsen i hånden og danser til dundrende popmusikk på storskjerm. Noe inneliv er det ikke råd til, selv i februar. Rundt dem er det parkert nye modeller av Maybach og Lexus, biler vi ikke ser  i Norge.

Det var faktisk Potemkin som fant på å legge en by her i 1783. Han kalte den Jekaterinoslav som en hyllest til sin elskerinne og medregent i Russland, keiserinne Katarina den store. Det er faktisk ikke umulig at byen kan ha startet sin karriere som en potemkinkulisse. Historien forteller at da Katarina den store skulle til Krim, nettopp på slutten av 1700-tallet, for å inspisere sine nye besittelser i syd, laget Potemkin kulisser av blomstrende landsbyer langs Dneprs nokså øde bredder, for å imponere sin keiserlige elskerinne og for selv å stige i hennes aktelse.

De var sammen i Dnepropetrovsk, men sitronbrus drakk de neppe

Ingen har fortalt bedre om Potemkin og Katarina den store enn Simon Sebag Montefiore. Boken Potemkin og Katarina den store utkom på Cappelen Damm for noen år siden. Fyrst Potemkin var keiserinne Katarina den stores elsker, og ble i praksis også medhersker over det russiske imperiet. De var begge ekstraordinære personligheter: Katarina var en tysk prinsesse som ble giftet vekk i en alder av 14 år, til en russisk arving. Hun var en lidenskapelig kvinne, og med sjarm og politisk genialitet grep hun nådeløst makten og hersket over Russland i tretti år. Potemkin var en fargerik politiker, strateg og erobrer med et eksentrisk og utsvevende liv.  Ikke bare forteller Montefiore om Potemkins amorøse innsats, men gir ham også hans rettmessige plass i Russlands historie. Potemkins innsats førte til en utvidelse av imperiet. Han skapte Svartehavsflåten, erobret Krim og grunnla byene Sevastopol og Odessa. På grunn av sin arroganse, sine luksuriøse vaner og skandaløse historier ble han også hatet, men selv hans fiender var imponert av hans intelligens og kreativitet.

Nå har Potemkins utvidelse av imperiet blitt et eget land, og Katarinas kulisse er blitt til rakettbyen Dnepropetrovsk. Glitrende i all sin moderne prakt, det er nok flottere her enn i Milwaukee. Det kan også se ut som om Ukraina drømmer seg tilbake til den gamle gode keisertiden, men ikke den russiske.  Østerrike-Ungarn har på mange måter fått et nytt liv her i øst, etter at veien til Wien ble gjenåpnet i 1989. Ikke minst gjelder det hotellene. Grand Hotel Ukraina er et gammelt renovert eventyrslott og kunne ligget i Graz.

Grand Hotel Ukraina – keiserlig luksus

Jeg spiser schnitzel og salzkartoffeln  i restauranten, da et lite selskap kom inn. Det bestod av en slående vakker ung kvinne og hennes foreldre – og en fyldig amerikaner i slutten av tredveårene med høy brekestemme.  Ut fra samtalen forstod jeg at jeg var vitne til en forlovelse. Både den unge kvinnen og hennes foreldre vitnet om både klasse og kultur. Måten de snakket på, måten de spiste på, måten de oppførte seg på. Amerikaneren snakket høyt og brautende med rødkål i munnviken og dyre viner ble båret inn. Jeg husker at jeg tenkte på hvordan hun ville bli møtt i Milwaukee. Den ukrainske horen. Stakkar, hun ser mer ut som hun har doktorgrad i litteratur, ikke er hun blond en gang.

Damene er veldig blonde enkelte steder i Ukraina, de har veldig korte skjørt også enkelte steder.  Dnepropetrovsk er et sånt sted.  Selv i februar. Jeg har lest meg til at sånn må man være for å sikre fremtiden sin, da kan man spasere arm i arm med en ektemann som er langt eldre og rikere. Sikkert ikke så dumt. De yngre mennene virker både mer mafiose og upålitelige som forsørgere, sorte høyhalsede gensere, skinnjakker og bulemuskler med begynnende ølmage, der de byr sine utkårede på sitronbrus. Helt til jeg skjønte tegningen,  beundret jeg i mange år denne trangen til å ha med medbrakt sitronbrus i parken, på stranden eller som her – på kveldstur langs elvebredden. Vinden har stilnet og et par har satt seg til ved det moderne monumentet som ligner på en stor jordklode. De kysser og drikker sitronbrus. Lenger bort står en gruppe menn rundt en stor flaske sitronbrus som de har satt på bakken mellom seg.

Den nyoppussede promenaden langs elven er som skapt for sitronbrus

Måneskinn kan være så mangt. Her i Dnepropetrovsk finnes det i to varianter, enten hengende over fabrikkpipene på den andre siden av elven, eller som oppmuntrende tilskudd til – nettopp, sitronbrus. Dette ukrainske hjemmelagede brennevinet trenger sårt til en smakstilsetning. Bart smaker det som om du tar alt som er galt i Ukraina og blander det sammen på en flaske. Uskyldige nybegynnere har uttalt at brygget har en sterk bismak av både oppkast og død. Alle varianter av sitronbrus – type Urge – gjør det derfor godt på det ukrainske markedet.

Neste morgen oppdager jeg den lille skriften på billetten fra Ukraine International – the flight is operated by AeroSvit. Flyet som skjelvende lyser mot meg på flyplassen er definitivt ikke en Boeing 737, snarere noe ukjent sovjetisk. Og gammelt. En liten gardintrapp fungerer som trapp. Vi må passere koffertrommet hvor en mann holder på å binde bagasjen fast med tau. Mitt sete har sikkerhetsbelte, men ryggen kan ikke rettes opp. Før jeg har stirret fra meg på den gammelmodige kabinen med innrøkte brune gardiner, før jeg får tenkt på om jeg i det hele tatt vil dette, har jeg fått utdelt et glass chablis, døren smelles igjen, propellene surrer som iltre veps og flyvertinnen annonserer på perfekt engelsk at welcome to AeroSvit and this flight to Kiev and Odessa, we estimate to land.

Menneskekjøtt på menyen. Brutal thriller fra Brasil.

På kort tid har jeg klart å bli superfan av den brasilianske thrillerforfatteren Raphael Montes. Ingen kan levere så brutale og makabre bøker som denne unge advokaten fra Rio de Janeiro. Jeg har nylig avsluttet lesingen av Montes’ siste bok, Jantar secreto – «hemmelig middag».

Noen husker kanskje Raphael Montes fra Perfekte dager, en bok som kom på norsk for rundt et år siden, utgitt på Bazar forlag. Perfekte dager handlet om medisinstudenten Téo, en einstøing som bor sammen med sin handikappede mor. Téo blir forelsket i Clarice, men den eneste måten han kan få henne på, er å kidnappe henne. Det hele utvikler seg til en brutal road movie av en thriller. Jeg fant ut at Téo og Clarice også opptrer i Jantar secreto.

collage monrtes
Raphael Montes. Hvem skulle tro at denne unge, blide advokaten kunne ha så syke tanker og skrive så besettende bøker? Foreløpig er «Perfekte dager» ute på norsk, mens «Jantar secreto» (hemmelig middag) er underveis på flere europeiske språk. Foto: Bel Pedrosa/Cappelen Damm

I «Hemmelig middag» møter vi fire unge menn fra den lille fillelandsbyen Pingo d’Àgua (vanndrypp) som drar til Rio de Janeiro for å studere. De leier en leilighet sammen på Copcabana. Det går så som så med studiene og de har alle sitt å stri med på det personlige plan. Da det viser seg at en av dem har underslått pengene til husleie i flere måneder og gjelden vokser dem over hodet, er gode råd dyre.

Siden en av dem er et kulinarisk geni på kjøkkenet, kommer de opp med ideen om å invitere til eksklusive middager på hjemmeplan, etter mønster av den internasjonale suksessen DinnerWith. De fordeler oppgavene mellom seg. De lager en eksklusiv meny. Men han som har fått i oppdrag å lage web-reklamen, sniffer litt for mye kokain og får ideen om å gjøre om kalvekjøtt til menneskekjøtt – samtidig som han hever kuvertprisen betraktelig.

De blir selvfølgelig ekskludert fra nettstedet. Men den korte tiden annonsen ligger ute får de mange påmeldinger. De fleste fra de øvre lag av befolkningen, de som kjeder seg og er på jakt etter nye opplevelser de kan skryte av. Pengene er allerede forhåndsbetalt inn på konto. Da gjenstår bare ett problem: hvordan skal de skaffe råvarene?

Etter døden er alle dyr like. Hvis kjøttet kommer ferdig pakket, dekket av gjennomsiktig plastfolie, bryr du deg ikke om det. Du bare tar det, steker det og spiser det  uten å tenke på hvor det kommer fra. Og nå står du der og sipper. Vet du hva? Den eneste forskjellen er at jeg ikke er så hyklersk som du er.

måltid
Dette smakte veldig godt da jeg spiste det på Copacabana for to år siden. Men hva om jeg hadde fått vite at det var noe annet enn det jeg trodde? Spiller det egentlig noen rolle, for bak et hvert måltid ligger vel døden? Eller?

Som i den forrige boken Perfekte dager holder Raphael Montes koken hele veien, både språklig og spenningsmessig. Dette er Quentin Tarantino i bokform. Romanen er dessuten sterkt knyttet til tiden vi lever i. Hovedpersonene kommuniserer helst via WhatsApp, reiser med Uber, ser filmer på Netflix og nynner til sanger fra Rihannas siste album.

Åstedet er bydelen Copacabana i Rio de Janeiro, men som vanlig i Raphael Montes’ bøker kunne dette like gjerne vært Manhattan, Marais eller Majorstuen – vi innser at verden er blitt lik overalt. Det som kanskje skiller Raphael Montes fra en skandinavisk krimforfatter er at han er brutalt politisk ukorrekt. Både Brasil og hele verden får gjennomgå. Det finnes overflødige mennesker overalt, gjør det ikke?

Jantar secreto foreligger foreløpig kun på originalspråket (brasiliansk portugisisk) og polsk! Mens du venter på at denne skal komme på et mer tilgjengelig språk, kan det være en god idé å lade opp med Perfekte dager av samme forfatter.  Norsk oversettelse ved Kaja Rindal Bakkejord, utgitt på Bazar forlag i fjor. Også denne boken har et språk og et driv som kan gjøre deg avhengig. I hvert fall hvis du har sans for psykopater.

LES MER OM «PERFEKTE DAGER» HER

Bildet helt øverst: Boligstrøk (Ipanema og Copacabana) i Rio de Janeiro. Våre venner, som inviterer til hemmelig middag i Raphael Montes’ bok, bor omtrent midt på bildet, noen kvartaler inn fra stranden. (Wikimedia Commons)

FORFATTERENS HJEMMESIDE