Kyoto, Japan

KYOTO, JAPAN: Japan-billettene ble bestilt før pandemien, men lot seg først realisere nå. Dette blir en kavalkade av naive førsteinntrykk. Japan har liksom bare ligget der uten at jeg har tenkt på å dra dit. Det viste seg å være dumt, det er et fantastisk ferieland., Forkunnskapene mine baserer seg på et brevvennskap med en pike fra Kyoto på 60-tallet, hun het Suzuki Suzuko og lærte meg til og med litt japansk. Dessuten har jeg sett Blue Eye Samurai og Giri/Haji på Netflix. Dere som kan mer om Japan er velkomne til å kommentere. Men for et land!

KYOTO, JAPAN: The Japan tickets were ordered before the pandemic, but were only realized now. This will be a cavalcade of naive first impressions. Japan has kind of just been there without me thinking about going there. It turned out to be stupid, it’s a wonderful holiday country., My prior knowledge is based on a pen-friendship with a girl from Kyoto in the 60s, her name was Suzuki Suzuko and she even taught me some Japanese. Also, I’ve been watching Blue Eye Samurai and Giri/Haji on Netflix. Those of you who know more about Japan are welcome to comment. But what a country!

Det tok sin tid å komme gjennom passkontroll og toll. Mye papir måtte fylles ut. Japanere er på enkelte områder svært byråkratiske og lite digitaliserte. Men etterpå gikk det greit å kjøpe metrobillett til Shinagawa, deretter hurtigtoget Shinkansen til Kyoto. Alle er hjelpsomme og blide, men vi har allerede funnet ut at ingen snakker engelsk. Shinkansen er mindre luksuriøs enn man skulle tro, men den går fort. Siden vi ikke fikk plasser ved siden av hverandre benyttet jeg tiden til å beundre tastaturet til PC-en hos min sidemann, samt smugtitte på den unge damen til venstre – hun var stylet som en manga-figur og hadde kosedyr festet til den rosa trillekofferten. Japan, bring it on! 

It took time to get through passport control and customs. A lot of paper had to be filled out. In some areas, the Japanese are very bureaucratic and not very digitized. But afterwards it was fine to buy a subway ticket to Shinagawa, then the high-speed Shinkansen to Kyoto. Everyone is helpful and pleasant, but we have already found out that no one speaks English. The Shinkansen is less luxurious than you might think, but it goes fast. Since we didn’t get seats next to each other, I used the time to admire my sidekick’s PC keyboard, as well as peek at the young lady on the left – she was styled like a manga character and had stuffed animals attached to the pink trolley case. Japan, bring it on!

Jeg kan anbefale Hotel Granbell, som ligger midt i geisha-strøket Gion. Spørsmålet var vel om vi skulle støte på en ekte geisha, for de er ganske sky. I resepsjonen snakket de minimalt med engelsk, det var vi nå vant til. Likevel gikk det greit å gjøre seg forstått. Rommet var ikke ledig før sjekk inn-tiden om tjue minutter, så vi måtte vente litt. Vi fikk inntrykk av at det handlet mer om et prinsipp enn at rommet ikke var klargjort. I mellomtiden hadde hotellet en onsen, et offentlig bad. Det mest minneverdige med det var ritualet med å sitte på skammel for å vaske seg før man gled ned i 43 grader varmt vann. Der var det forbudt å fotografere, heldigvis.

I can recommend Hotel Granbell, which is located in the middle of the geisha district of Gion. The question was whether we would encounter a real geisha, because they are quite shy. At the reception they spoke minimal English, we were now used to that. Nevertheless, it went well to make ourselves understood. The room was not available until check-in time in twenty minutes, so we had to wait a bit. We got the impression that it was more about a principle than that the room had not been prepared. Meanwhile, the hotel had an onsen, a public bath. The most memorable thing about it was the ritual of sitting on a stool to wash oneself before sliding into 43 degree hot water. Fortunately, photography was forbidden there.

Rett utenfor hotellet var det også en automat for drikke og mat. Japanere elsker å handle fra automater og det fungerer veldig bra. Dette kan kanskje henge sammen med mangel på arbeidskraft overalt. Mye er automatisert, som bestilling av mat på restaurant, kjøp av billetter og annet. Det fungerer bra også for turister for det er (ofte) en instruksjon på engelsk. Derimot er betaling på slike steder vanskelig med utenlandske kredittkort. Derfor gjelder det å ha kontanter eller såkalte «betalingskort» som er ment for transport, men også kan brukes til å handle på 7-Eleven. Disse kortene kalles Suica eller Pasco og kan fylles på i automater. Akkurat mens vi var der var det mangel på slike korte på grunn av tilgangen på mikrochips! Japan overrasket på enkelte områder. Men på flyplassen kan man kjøpe såkalte Welcome Suica-kort. Vi fylte på med cirka fire hundre norske kroner (førti dollar) og det holdt i massevis for en uke og sparte oss for å stå i kø hver gang vi skulle ha en metrobillett.

Right outside the hotel there was also a vending machine for drinks and food. Japanese people love to shop from vending machines and it works very well. This may be linked to a lack of labor everywhere. Much is automated, such as ordering food at a restaurant, buying tickets and so on. It also works well for tourists because there are (often) instructions in English. In contrast, paying in such places is difficult with foreign credit cards. Therefore, it is important to have cash or so-called «payment cards» which are intended for transport, but can also be used to shop at 7-Eleven. These cards are called Suica or Pasco and can be topped up in machines. Just while we were there there was a shortage of such cards due to the availability of microchips! Japan surprised in some areas. But at the airport you can buy so-called Welcome Suica cards. We filled up with approximately four hundred Norwegian kroner (forty dollars) and it lasted a lot for a week and saved us from standing in line every time we needed a metro ticket.

15:00- Vi fikk nå lov til å sjekke inn. Det første vi så var toalettet! Å gjøre sitt fornødne blir aldri mer det samme: oppvarmet sete, dusj og føn etterpå – med kontrollpanel på veggen (ta med lesebrillene!). Rommet var ellers pent, men minimalt. Jeg tenker at japanere antagelig reiser uten bagasje. Det var faktisk inget sted man kunne gjøre av kofferten eller henge klærne. Dette skulle vise seg å være regelen mer enn unntaket på japanske hoteller. For oss europeere som er mindre disiplinerte enn japanere ble det derfor ganske rotete etter hvert. Man måtte også be om rengjøring av rommet hvis man ville ha det. Men det ble levert rene håndklær på døren hver dag. Dette vennet vi oss til etter hvert og hotelloppholdene i Japan ble veldig hyggelige.

3 p. m. We were now allowed to check in. The first thing we saw was the toilet! Doing what you need to do will never be the same again: heated seat, shower and hairdryer afterwards – with a control panel on the wall (bring your reading glasses!). The room was otherwise nice, but minimal. I think Japanese people probably travel without luggage. There was actually no place to put down the suitcase or hang the clothes. This would prove to be the rule more than the exception in Japanese hotels. For us Europeans, who are less disciplined than the Japanese, it therefore got quite messy after a while. You also had to ask for the room to be cleaned if you wanted it. But clean towels were delivered to the door every day. We gradually got used to this and the hotel stays in Japan became very pleasant.

Dette er teatret i Kyoto. Her var det mange forestillinger for turister, av typen te-seremoni, geisha-dans og tradisjonelt japansk teater. Det siste seg at alt var utsolgt måneder i forveien, så for turister gjelder det å planlegge. Vi visste jo dette, em hadde valgt å planlegge andre ting under vår første tur til Japan.

This is the theater in Kyoto. Here there were many shows for tourists, such as tea ceremony, geisha dance and traditional Japanese theatre. It turned out that everything was sold out months in advance, so for tourists it is important to plan. We knew this, we had chosen to plan other things during our first trip to Japan.

Ikke langt fra hotellet, på den andre siden av elven, lå det smale smuget Ponto-chô, en lang gågate med fine restauranter, barer og nattklubber. Hyggelig opplyst av japanske lykter. Vi havnet opp et sted oppe i annen etasje (husk å ta av skoene først) med utsikt over elven. Der fikk vi drukket sake og spist god mat. Porsjonene er små, unntatt dessertene. Prisene er lave sammenlignet med Europa. Vegetarianere vil nok slite litt i Japan. Husk at selv omeletter kan bli servert med et dryss av malt fiskeskinn!

Not far from the hotel, on the other side of the river, was the narrow alley Ponto-chô, a long pedestrian street with fine restaurants, bars and nightclubs. Pleasantly lit by Japanese lanterns. We ended up somewhere on the second floor (remember to take off your shoes first) with a view of the river. There we drank sake and ate good food. The portions are small, except for the desserts. Prices are low compared to Europe. Vegetarians will probably struggle a bit in Japan. Remember that even omelettes can be served with a sprinkling of ground fish skin!

Dette er et lite utsnitt av frokostbuffeten på hotellet. Det var stort utvalg til frokost. Men for en som ikke er vant til hverken fisk eller tang eller fermenterte soyabønner til frokost var det vanskelig å velge blant delikatessene. Her var det hundrevis av skåler med bittesmå retter og sammensetninger vi ikke en gang har tenkt på i Norge. Hvem kunne funnet på å blande sursyltede plommer med sild? I japan var det visst normalt. Det ble etter hvert slåsskamp blant det utenlandske turistene om de få stekte eggene og de få skivene med hvitt brød. Når det er sagt, så så vi ikke ett eneste overvektig menneske i dette landet! En måned i Japan vil antagelig gjøre underverker.

This is a small sample of the breakfast buffet at the hotel. There was a large selection for breakfast. But for someone who is not used to either fish or seaweed or fermented soybeans for breakfast, it was difficult to choose among the delicacies. Here there were hundreds of bowls with tiny dishes and compositions we have not even thought of in Norway. Who could have thought of mixing pickled plums with herring? In Japan it was apparently normal. It gradually became a fight among the foreign tourists over the few fried eggs and the few slices of white bread. Having said that, we didn’t see a single overweight person in this country! A month in Japan will probably do wonders.

Neste dag var det på tide å bli kjent med Kyoto og noen av byens severdigheter. Dette templet lå lenger nede i gaten. Kyoto er full av små og store tempeloaser midt i byen. Alltid omgitt av nydelige hager, noen ganger store, andre ganger bittesmå firkanter, men alltid sirlig og velstelt. Vi kom for sent til kirsebærblomstringen, men mengden av azalea, peoner og begynnende roser var imponerende. Andre steder bestod hagene bare av en liten firkant med grus, sirlig raket i mønster med sterk symbolikk.

The next day it was time to get to know Kyoto and some of the city’s sights. This temple was further down the street. Kyoto is full of small and large temple oases in the middle of the city. Always surrounded by lovely gardens, sometimes large, sometimes tiny squares, but always neat and well-kept. We arrived late for the cherry blossoms, but the abundance of azaleas, peonies and budding roses was impressive. Elsewhere, the gardens consisted only of a small square of gravel, neatly raked in a pattern with strong symbolism.

Jeg ble fascinert av alle skoleungdommene i uniform. De fikk meg til å tenke på både det militære og britisk kostskole. Og så var alle i godt humør, men aldri høyrøstede eller bråkete! For en som er vant til mer støyende miljøer i Skandinavia og Brasil ble Japan en stor overraskelse. Selv trafikken ute i gatene var behagelig: ingen biler som tutet, ingen som ropte, ingen knuffing på fortauene, det virket som alle kjente sin plass.

I was fascinated by all the schoolchildren in uniform. They made me think of both the military and British boarding school. And then everyone was in a good mood, but never loud or noisy! For someone who is used to noisier environments in Scandinavia and Brazil, Japan was a big surprise. Even the traffic out in the streets was pleasant: no cars honking, no one shouting, no jostling on the pavements, everyone seemed to know their place.

Her er vi kommet oss opp i den grønne åsen, til helligdommen Kiyomizu-dera, et kompleks av templer med praktfullt utsyn over byen. Mange har funnet veien opp hit denne mandagen! Er det slik at alle japanere går i kimono? Nei vi tror ikke det. Men nede i gaten som førte opp mot Kiyomizu-dera kunne man leie kimono! Det var overraskende mange som gjorde det, kanskje for å vise respekt mot helligdommen, eller kanskje bare for å få en sin selfie?

Here we have made our way up the green hill, to the shrine of Kiyomizu-dera, a complex of temples with a magnificent view of the city. Many have found their way up here this Monday! Is it the case that all Japanese people wear kimono? No, we don’t think so. But down the street that led up to Kiyomizu-dera you could rent a kimono! There were a surprising number of people who did it, maybe to show respect to the shrine, or maybe just to get a nice selfie?

På bildet nedenfor ser du meg, omgitt av ekte japanere. Selv om det er mange mennesker på liten plass, blir det aldri masete i dette landet. At så mange kan lage så lite støy!

In the picture below you see me, surrounded by real Japanese people. Although there are a lot of people in a small space, it never gets crowded in this country. That so many can make so little noise!

Det er noe svært harmonisk og beroligende ved japanske landskap, særlig de som er anlagt av mennesker. Her har vi et utsnitt fra Kiyomizu-dera, med utsikt over Kyoto. Jeg kunne selvsagt postet flere bilder herfra, men jeg tenker at du kan google det selv eller oppleve stedet under et eget Japan-besøk. Vi brukte nesten en hel dag her oppe.

There is something very harmonious and soothing about Japanese landscapes, especially those created by humans. Here we have a section from Kiyomizu-dera, with a view of Kyoto. I could of course post more photos from here, but I think you can google it yourself or experience the place during your own visit to Japan. We spent almost a whole day up here.

Jeg er fascinert av hvordan japanere får ting til å passe inn i hverandre. Disse ekstra små bilene virker som de er laget for å gli inn i trange passasjer. Noe de sikkert er.

I am fascinated by how the Japanese make things fit together. These extra small cars seem like they were made to slide into tight passages. Which they probably are.

Inngangspartier – enten de nå var til cafeer eller private hus – er alltid velstelte, gjerne med litt blomster eller en vakkert formet furu. Dette er stedet for holde alt ryddig. Det finnes svært få søppelkasser. Man tar med seg alt og bærer det med seg. Jeg husker skammen jeg følte da alle rundt meg ropte «ticket ticket» – jeg hadde mistet en papirlapp fra baklommen. Jeg plukket den raskt opp. ja…

Entrance areas – whether they were for cafes or private houses – are always well-kept, preferably with some flowers or a beautifully shaped pine tree. This is the place to keep everything tidy. There are very few litter boxes. You take everything with you and carry it with you. I remember the shame I felt when everyone around me shouted «ticket ticket» – I had lost a slip of paper from my back pocket. I quickly picked it up. yes…

På japansk café. Dette er en dessert. Varm, søt bønnesuppe med friterte dumplings og noen ubestemmelige søte kuler, antagelig laget av ris siden de var nærmest gjennomsiktige. Grønn te i kannen. Alt super delikat presentert – og servicen upåklagelig. Det er utrolig hvor greit ting flyter i dette landet, selv om det kun er på japansk! Var det godt? Joda, ikke så verst, men enda mer var det fascinerende.

In a Japanese cafe. This is a dessert. Hot, sweet bean soup with fried dumplings and some indeterminate sweet balls, presumably made of rice since they were almost transparent. Green tea in the pot. Everything super delicately presented – and the service impeccable. It’s amazing how smoothly things flow in this country, even if it’s only in Japanese! Was it good? Sure, not too bad, but even more so it was fascinating.

En tur innom et av de store kjøpesentrene hørte også med. Det var svært mange varianter og produkter her som vi aldri har tenkt oss muligheten av i Europa. Selv kjøpte jeg noen fine apparater til å skjære diverse grønnsaker med hullmønster. Og hvis det var forholdsvis stille ute på gaten, så var det motsatte tilfellet inne i kjøpesentrene. Ikke fordi japanerne oppførte seg annerledes, men på grunn av alle robotene og høyttalerne som spydde ut selgende budskap og japansk populærmusikk.

A trip to one of the large shopping centers was also included. There were many varieties and products here that we would never have imagined possible in Europe. I myself bought some nice devices for cutting various vegetables with a hole pattern. And if it was relatively quiet out on the street, the opposite was the case inside the shopping centres. Not because the Japanese behaved differently, but because of all the robots and loudspeakers spewing sales pitches and Japanese popular music.

Så var det en ny tempeldag. Denne gangen Fushimi Inari-Taisha, som er et Shinto-tempel, kanskje mest kjent for de røde treportalene, det var tusenvis av dem. Altså tusenvis av treportaler. Besøkende var det titusenvis av.

Then it was another temple day. This time Fushimi Inari-Taisha, which is a Shinto temple, perhaps best known for its red wooden portals, there were thousands of them. Thousands of wooden portals, that is. There were tens of thousands of visitors.

Uglecafé stod på listen. Uglene var søte og noen likte til og med å bli klappet. Dessverre en opplevelse med bismak. Uglene var faktisk lenket fast. Jeg håper bare de slipper løs etter stengetid.

Owl café was on my list. The owls were cute and some even enjoyed being petted. Unfortunately, an experience with an aftertaste. The owls were actually chained. I just hope they let loose after closing time.

Et prakteksemplar av en ugle. Den minnet meg litt om katten hjemme.

A magnificent specimen of an owl. It reminded me a bit of my cat back home.

Hvilken leke vil du ha, vennen min? Automater fantes for det meste. Kanskje smart i et land som mangler arbeidskraft.

Which toy do you want, dear? There were a lot of vending machines. Perhaps smart in a country that lacks manpower.

Lunsjbokser – bento – er tydeligvis stor industri i dette landet! Her kunne du få alle varianter av mat. Resirkulering av emballasje er nok også en god næringsvei her…

Lunch boxes – bento – are clearly big industry in this country! Here you could get all varieties of food. Recycling of packaging is probably also a good business opportunity in Japan…

Det berømte Nishiki-markedet i Kyoto var en stor opplevelse. Her kan du finne alle tenkelige – og utenkelige – ingredienser til en unik matopplevelse.

The famous Nishiki market in Kyoto was a great experience. Here you can find all imaginable – and unimaginable – ingredients for a unique dining experience.

Små blekksprut på spidd var tydeligvis en delikatesse.

Small octopuses on skewers were clearly a delicacy.

Japanere er utrolig flinke med blomster. Disse orkideene fikk oss nærmest til å gispe – de plantene vi kjøper i Oslo kommer aldri til å bli de samme etter å ha sett dette i Japan.

The Japanese are incredibly good with flowers. These orchids almost made us gasp – the plants we buy in Oslo will never be the same after seeing this in Japan.

Selv i den travleste handle gaten var det alltid noen templer, små oaser som kunne by på kulturelle og religiøse opplevelser.

Even in the busiest shopping street there were always some temples, small oases that could offer cultural and religious experiences.

Neste dag utforsket vi bambusskogen. Dette er en av de største attraksjonene i Kyoto. For å komme dit måtte vi ta forstadstoget til Saga-Arashiyama. Da vi kom frem siste det seg at dette ikke skulle bli noen ensom skogstur. Men til tross for alle menneskene var det en fin opplevelse.

The next day we explored the bamboo forest. This is one of the biggest attractions in Kyoto. To get there we had to take the suburban train to Saga-Arashiyama. When we arrived it was clear that this was not going to be a lonely forest walk. But despite all the people it was a nice experience.

Midt inne i bambusskogen ligger en perle av en villa og hage. Okochi-Sanso har tidligere tilhørt een filmregissør på 1920-tallet. Du må betale for å gå inn, og det er kanskje grunnen til at stedet blir oversett av de fleste turistene som er opptatt med å fotografere bambus. Men hagen er nesten en større opplevelse enn selve skogen!

In the middle of the bamboo forest lies a gem of a villa and garden. Okochi-Sanso previously belonged to a film director in the 1920s. You have to pay to enter, which is perhaps why the place is overlooked by most of the tourists who are busy photographing bamboo. But the garden is almost a greater experience than the forest itself!

Tilbake til skogen. Bambus kan være ganske dekorativt.

Back to the forest. Bamboo can be quite decorative.

Det siste måltid i Kyoto. Vi måtte stå i kø en time for å komme inn på den lille tradisjonsrike restauranten like over broen ved kanalen. Det var det verdt. Et lite lokale hvor vi satt på gulvet ved lave bord. Maten ble satt på varmeplate hvoretter det bare var å forsyne seg. Sake kom i store porsjonsflasker så det ble også en fuktig kveld. Stedet hadde egen vegetarmeny (riktignok ikke mye).

The last meal in Kyoto. We had to queue for an hour to get into the small traditional restaurant just over the bridge by the canal. It was worth it. A small room where we sat on the floor at low tables. The food was put on a hot plate after which it was just a matter of helping yourself. Sake came in large portioned bottles so it was also a humid evening. The place had its own vegetarian menu (albeit not much).

Jeg avslutter med et bilde fra Gion, nettopp fordi jeg fanget en ekte geisha midt i bildet. Hun trippet forbi mens vi stod i kø til restauranten. Hun skjulte ansiktet…

I’ll end with a picture from Gion, precisely because I caught a real geisha in the middle of the picture. She tripped by while we were queuing at the restaurant. She hid her face…

SÃO PAULO – the biggest city on the southern hemisphere

SÃO PAULO: This is the city no one knows about, as it lies sandwiched between the smaller cities of Buenos Aires and Rio de Janeiro. Not even journalists know how to spell the name of the city. But São Paulo is the undisputed economic center of South America, the largest city in the southern hemisphere and has a lot to offer. Here are some photos that show why I love the city.

SÃO PAULO: Dette er byen ingen kjenner til, der den ligger inneklemt mellom miniputtene Buenos Aires og Rio de Janeiro. Ikke en gang journalister husker hva byen heter. Men São Paulo er det ubestridte økonomiske sentrum i Sør-Amerika, den største byen på den sydlige halvkule og har mye å fare med. Her er noen bilder som viser hvorfor jeg er glad i byen.

Let us start the report from my four-day mini-vacation like this: Since São Paulo is synonymous with money, we can start in Higienópolis, one of the better-off places here. I could imagine living in one of these houses, preferably at the top.

Vi starter rapporten fra min fire dagers miniferie slik: Siden São Paulo er synonymt med penger kan vi starte i Higienópolis, et av de bedrestilte stedene her. Jeg kunne tenkt meg å bo i en av disse husene, helst øverst.

Here it is a normal Monday morning in Higienópolis. There is therefore much evidence that it is not the owner himself, but a professional dog walker that we see in action here.

Her er det en vanlig mandag formiddag i Higienópolis. Mye tyder derfor på at det ikke er eieren selv, men en profesjonell hundepasser vi ser i aksjon her.

Avenida Paulista, the main, 3 km long, avenue is reserved for pedestrians on Sundays. Here’s a little joie de vivre with me and my niece Letícia. She has recently moved from Recife to the megacity where she now runs her own company U Better Company, which offers life coaching and English lessons online.

Her er litt livsglede med meg og min niese Letícia. Hun har nylig flyttet fra Recife til megabyen hvor hun nå driver firmaet U Better Company, som tilbyr life coaching og engelskundervisning.

In this picture, we have moved to the modern and elegant district of Itaim Bibi. In SP, transport must preferably be by metro or Uber, as the distances are enormous. The avenues in Itaim Bibi are also overwhelmingly wide and long. Here is a landmark, Baleia (The Whale).

På dette bildet har vi beveget oss til den moderne og elegante bydelen Itaim Bibi. I SP må transporten helst skje med metro eller Uber, da avstandene er enorme. Avenyene i Itaim Bibi er også overveldende brede og lange. Her er et landemerke, Baleia (Hvalen).

Of course, lunch had to be sushi. It is one of Brazil’s national dishes, thanks to the country’s large Japanese community. More on that later. The restaurant can be recommended. It is called Osaka and is located in Itaim Bibi.

Lunsjen måtte jo bli sushi. Det er en av Brasils nasjonalretter, mer om det senere. Restauranten kan anbefales. Den heter Osaka og ligger i Itaim Bibi.

São Paulo is well organized, tidy and green. There are plants and trees everywhere. Not to mention the big parks! The biggest parks are so huge that you can easily spend a day there.

São Paulo er velorganisert, ryddig og grønn. Det er planter og trær overalt. For ikke å snakke om de store parkene! De største parkene er så enorme at du lett kan tilbringe en dag der.

Here we are outside Shopping Iguatemi, which is probably the most exclusive in South America. Only designer brands and sky-high prices, like sneakers for twenty thousand kroner. We decided on a café au lait. It was made with almond milk, lactose is yucky.

Her er vi utenfor Shopping Iguatemi, som nok er det mest eksklusive i Sør-Amerika. Kun designermerker og skyhøye priser, type joggesko til tyve tusen kroner. Vi tok oss råd til en café au lait. Den var laget med mandelmelk, laktose er fy fy.

Here we are over on the more popular Avenida Paulista again. This is São Paulo’s real main street and the country’s financial heart, three kilometers long and always full of life. This is also probably where you should stay when you visit Brazil’s biggest city for the first time.

Her er vi over på den mer folkelige Avenida Paulista. Dette er São Paulos reelle hovedgate og landets finansielle hjerte, tre kilometer lang og alltid full av liv.

On Avenida Paulista you can still find some old buildings. The avenue actually dates from 1891. But you are perhaps more focused on the dog and the accompanying couple?

På Avenida Paulista finner man fremdeles noen gamle bygninger. Avenyen er faktisk fra 1891. Men du er kanskje mer fokusert på hunden og det tilhørende paret?

On Avenida Paulista we find the MASP Museu de Arte de Sâo Paulo, which is considered one of the world’s best art museums. On Tuesdays, entry is free. This is just a small sample of the cultural offer in the city.

På Avenida Paulista finner vi MASP Museu de Arte de Sâo Paulo, som regnes som et av verdens beste kunstmuseer. På tirsdager er det gratis å komme inn. Dette er bare en liten smakebit av kulturtilbudet i byen.

A small section of the traffic on Avenida Paulista. The articulated buses are the longest I have seen and the routes often have six-digit numbers…

Et lite utsnitt av trafikken på Avenida Paulista. Leddbussene er de lengste jeg har sett og rutene hadde ofte sekssifrede nummer…

Here we are suddenly in another culture. The district of Liberdade is Japan in miniature. Over one million Japanese people live in this city. Japanese came to Brazil en masse in the early 20th century, then underpaid (because they were so small) agricultural workers.
Therefore, Japanese food is very common in Brazil.

Her er vi plutselig over i en annen kultur. Bydelen Liberdade er Japan i miniatyr. Det bor over én million japanere i denne byen. Japanere kom nemlig i massevis til Brasil tidlig på 1900-tallet, da som underbetalte (fordi de var så små) jordbruksarbeidere. 
Derfor er japansk mat veldig vanlig i Brasil.

In Liberdade there are Japanese street lamps, Japanese signs and street lights and geisha culture. In the shops you will find everything you can think of imported from the «old country». The large Japanese population in Brazil is largely bilingual, speaking both Portuguese and Japanese.

I Liberdade er det japanske gatelykter, japanske skilt og gatelys og geishakultur. I butikkene finner du alt du kan tenke deg importert fra «gamlelandet». Den store japanske befolkningen i Brasil er stort sett tospråklig og snakker både portugisisk og japansk.

This is the cathedral. It stands 111 meters high and was actually started in 1913, but was only completed in the 1960s.

Dette er katedralen. Den rager 111 meter høyt og ble egentlig påbegynt i 1913, men ble først ferdigstilt på 1960-tallet.

I am now standing on the gorgeous palm square in front of the cathedral. One of the most beautiful places in the city. Unfortunately, it has been heavily neglected in recent years, with outcasts and drug addicts. Intoxicated people out of control who want to take your phone unfortunately give a The Walking Dead feeling that you would like to be without. Lots of police on the scene, but they don’t have control yet. Is Brazil dangerous for tourists? No, not really, I’m never scared when I walk around the country’s cities, but this was an exception.

Dette er den flotte palmeplassen foran katedralen. Et av de vakreste stedene i byen. Dessverre er den sterkt forslummet de senere årene, med uteliggere og narkomane. Rusede personer uten kontroll som vil ta mobilen din gir dessverre en The Walking Dead-følelse du gjerne ville vært foruten. Mye politi på stedet, men de har ikke kontroll ennå. Er Brasil farlig for turister? Nei, egentlig ikke, jeg er aldri redd når jeg går rundt i landets byer, men dette var et unntak.

I still insisted on taking pictures of some of the old grand skyscrapers from the 1930s. Many companies are moving their offices to Avenida Paulista now, so the future does not seem entirely bright for the old historic center.

Jeg insisterte likevel på å ta bilder av noen av de gamle flotte skyskraperne fra 1930-tallet. Mange firmaer flytter kontorene sine til Avenida Paulista nå, så fremtiden virker ikke helt lys for det gamle historiske sentrum.

Here is the São Bento Monastery. It is also located within the «dangerous» historic centre. The only place I’ve ever felt unsafe was here, it wasn’t like that just five years ago. I wasn’t here long, but ducked into the metro station to go on to Luz.

Her er São Bento-klosteret. Også det ligger innenfor det «farlige» historiske sentrum. Det eneste stedet jeg har følt meg utrygg var her, slik var det ikke for bare fem år siden. Jeg var ikke lenge her, men dukket ned i metrostasjonen for å dra videre til Luz.

This is the old Luz railway station, long abandoned but now restored to its former glory and the center of metro and train lines. The clock tower was made in Glasgow in 1822, then transported here in parts to be assembled on site. The exciting Museu da Língua Portuguesa is also located here.

Dette er den gamle jernbanestasjonen Luz, lenge forlatt, men nå tilbakeført til gammel prakt og sentrum for metro- og toglinjer. Klokketårnet ble laget i Glasgow i 1822, deretter fraktet hit i deler for så å bli montert på stedet. Her ligger også det spennende Museu da Língua Portuguesa.

In order for us to get around quickly over long distances, São Paulo can offer a very efficient metro. There is approximately two minutes between each train and a single ticket costs less than a US dollar. The metro in SP transports a billion (!) people a year.

For at vi skal komme oss raskt rundt over lange avstander kan São Paulo by på en svært effektiv metro. Det et cirka to minutter mellom hvert tog og en enkeltbillett koster ni kroner. Metroen i SP frakter en milliard (!) mennesker i året.

Here I have taken the metro to Vila Madalena. A pleasant district with nice residential areas, cool cafes and shops. I visited the graffiti street Beco do Batman, an alternative area the likes of which you can only find in Berlin.

Her har jeg tatt metroen til Vila Madalena. En hyggelig bydel med fine boligstrøk, kule cafeer og butikker. Jeg besøkte grafittigaten Beco do Batman, et alternativt strøk som du bare finner maken til i Berlin.

This is one of the coolest cafes in Vila Madalena. The district offers good and very contemporary food. Here, people are concerned about the environment. Vertical gardening and tattooing are included.

Dette er en av de kuleste cafeene i Vila Madalena. Bydelen byr på god og meget tidsriktig mat. Her er man opptatt av miljøet. Vertikal hagebruk og heltatovering hører med.

JARDINS! Who would have thought that this slightly tired mass of buildings would contain the very best of São Paulo? Jardins (The Gardens) is the classic rich man’s area, where people can live, shop and eat expensively without ever having to move outside. You need at least one day here, even as a tourist. The most famous streets are Rua Augusta, Oscar Freire and Haddock Lobo. If you want to swipe the credit card, it should happen here.

JARDINS! Hvem skulle trodd at denne litt slitne bygningsmassen skulle inneholde det aller beste ved Säo Paulo? Jardins (The Gardens) er det klassiske rikmannsstrøket, hvor folk kan bo, handle og spise dyrt uten noensinne å måtte bevege seg utenfor. Man trenger minst en dag her, selv som turist. De mest kjente gatene er Rua Augusta, Oscar Freire og Haddock Lobo. Hvis du ønsker å dra kredittkortet, bør det skje her.

Our contribution to Jardins today was to go to a café. The cakes are called Red Velvet and were delicious. I don’t remember the name of the drinks.

Vårt bidrag til Jardins i dag var å gå på café. Kakene heter Red Velvet og var rågode. Drinkene husker jeg ikke navnet på.

Otherwise, there is no shortage of good restaurants in Jardins. Expect to have to pay half of what you have to pay for something equivalent in Oslo, Paris or New York.

Ellers mangler det ikke gode restauranter i Jardins. Regn med å måtte betale halvparten av hva du må ut med for noe tilsvarende i Oslo, Paris eller New York.

Letícia and I ended my São Paulo stay (four days is way too short) with a cosmopolitan and Italian dinner at the famous Famiglia Mancini in a completely different part of the city whose name I don’t remember – we took Uber there and I’m still struggling with my orientation here .

Letícia og jeg avsluttet mitt São Paulo-opphold (fire dager er altfor lite) med en cosmopolitan og italiensk middag hos den berømte Famiglia Mancini i en helt annen bydel jeg ikke husker navnet på – vi tok nemlig Uber dit og jeg sliter fremdeles med orienteringsevnen her.

This is the view from Letícia’s office. City in all directions as far as you can see. Eighth largest in the world is not bad. The best way to get out of central São Paulo is actually to fly! One of the airports (Congonhas) here is therefore conveniently located in the middle of the city. From there, there are flights to Rio every ten minutes.

Dette er utsikten fra Letícias kontor. By i alle retninger så langt du kan se. Åttende størst i verden er ikke verst. Den beste måten å komme seg ut av det sentrale São Paulo på er faktisk å fly! Én av flyplassene her ligger derfor beleilig til midt i byen. Derfra går det fly til Rio hvert tiende minutt.

I was almost forgetting the highways! Brazilians love to drive. It may seem a bit violent with 12-lane motorways inside the city itself, but it is probably absolutely necessary to tie the countless districts together.

Jeg holdt nesten på å glemme motorveiene! Brasilianere elsker å kjøre bil. Det kan virke litt voldsomt med 12-fils motorveier inne i selve byen, men det er nok helt nødvendig for å binde de utallige bydelene sammen.

All photos: Odd Karsten Krogh

Nattbuss til Ouro Preto – Night Bus to Ouro Preto, Brazil

NATTBUSS TIL OURO PRETO: Innlandet i Brasil er mindre besøkt av turister enn strendene – noe som er synd for her kan man finne de skjulte skattene. En av de minst skjulte er Ouro Preto, som står på Unescos liste og som kanskje er landets mest spektakulære sted etter Rio de Janeiro. Det var på tide med et lite besøk igjen.

NIGHT BUS TO OURO PRETO: The interior of Brazil is less visited by tourists than the beaches – which is a shame because here you can find the hidden treasures. One of the least hidden is Ouro Preto, which is on the Unesco list and which is perhaps the country’s most spectacular place after Rio de Janeiro. It was time for a little visit again.

Dette monsteret av en buss brakte Washington og meg fra Rio til Ouro Preto på åtte timer. Vi hadde liggeplass på bussen, en klasse vi i Norge bare kan drømme om. Det er faktisk mye vi nordmenn ikke unner oss, har jeg lært i dette landet.

This monster of a bus brought Washington and me from Rio to Ouro Preto in eight hours. We had a berth on the bus, a class we can only dream of in Norway. There is actually a lot that we Norwegians do not indulge in, I have learned in this country.

Her er et bilde som viser hvor gammelt og flott det er her. Det meste bygget på 1700-tallet da Ouro Preto (sort gull) var Sør-Amerikas største by på grunn av alt gullet de fant her. Det sies at gullet finansierte gjennoppbyggingen av Lisboa etter jordskjelvet. Og mye gikk også til kirkene her…

Here is a picture that shows how old and beautiful it is here. Most of it was built in the 18th century when Ouro Preto (black gold) was South America’s biggest city because of all the gold they found here. It is said that the gold financed the rebuilding of Lisbon after the earthquake. And a lot also went to the churches here…

En gang skrev jeg artikler herfra for Rough Guide og kunne ting på rams. Slik er det ikke lenger, så vi tar det litt på feelingen denne gangen. Dette er i hvert fall Praça Tiradentes, byens midpunkt. Hele byen er et levende museum uten forstyrrende nybygg. Det er heller ingen forstyrrende gågater!

I once used to write articles from here for Rough Guide and knew things like rams. That’s not the case anymore, so we’re taking it a little bit on the feeling this time. At least this is Praça Tiradentes, the center of the city. The whole city is a living museum without disturbing new buildings. There are also no disturbing pedestrian streets!

…som for eksempel denne bratte gaten hvor biltrafikken går i begge retninger på gammeldags brolegging fra 1700-tallet. For fotgjengere finnes det (noen steder) utrolig smale fortau. Husk gode sko!

…such as this steep street where car traffic goes in both directions on old-fashioned paving from the 18th century. For pedestrians, there are (in some places) incredibly narrow sidewalks. Remember good shoes!

Dette er Frans av Assisi-kirken, en av de mest interessante. Ouro Preto har 39 barokk-kirker. Dette stammer fra gullgravertiden, da hver rike familie måtte ha hver sin kirke. Noen av dem ligger på bakketopper så rådet om gode sko gjelder også her.

This is the Francis of Assisi church, one of the most interesting. Ouro Preto has 39 baroque churches. This dates back to the gold mining era, when every rich family had to have its own church. Some of them are on hilltops, so the advice about good shoes also applies here.

De fleste kirkene har dekorasjoner av byens mest berømte kunstner, Aleijadinho – den lille krøplingen. Han satte sitt preg på hele byen. Antônio Francisco Lisboa, som han egentlig het, led av en sjelden sykdom som deformerte kroppen og leddene, det sies at han til og med mistet fingrene etter hvert. Likevel, dette alteret er hans verk.

Most of the churches have decorations by the city’s most famous artist, Aleijadinho – the little cripple. He left his mark on the whole city. Antônio Francisco Lisboa, as his real name was, suffered from a rare disease that deformed his body and joints, it is said that he even lost his fingers eventually. Nevertheless, this altar is his work.

Vår mangeårige venninne Carina driver pensjonatet Viva Chico Rei e Freedom. Du finner det på booking com. Og hvis du kommer fra Norge, MÅ du ta med en geitost – Carina har helt dilla på det!

Our longtime friend Carina runs the boarding house Viva Chico Rei e Freedom. You can find it on booking com. And if you come from Norway, you MUST bring a goat’s cheese – Carina absolutely loves it! From elsewhere, a chocolate would probably do.

Sånn ser det ut her. Absolutt alt er i kolonial barokkstil. Dette er intet lite sentrum du gjør unna på noen timer. Beregn en uke.

This is how it looks like here. Absolutely everything is in the colonial baroque style. This is no small city center that you can see in a few hours. Ouro Preto deserves a week.

Ostekake med pasjonsfrukt og basilikum. Juice med mango og ingefær. Siden Ouro Preto er en turistby (men aldri overbefolket) finner du her cafeer og supre restauranter du ikke finner i andre byer med kun 75 000 innbyggere. Tilbudet av gallerier og forestillinger er også stort. Som sagt: beregn en uke og dykk inn i det!

Cheesecake with passion fruit and basil. Juice with mango and ginger. Since Ouro Preto is a tourist town (but never overpopulated), here you will find cafes and superb restaurants that you won’t find in other towns with only 75,000 inhabitants. The offer of galleries and performances is also large. As I said: calculate a week and dive into it!

Dette er litt av bybildet. Alltid minst én kirke i synsfeltet. Kule cafeer og iskrembarer i gaten oppover til høyre. Det er dit vi er på vei. Syttenårige Kauan (i midten) holder styr på hva som gjelder i Ouro Preto til enhver tid.

This is a bit of the cityscape. Always at least one church in the field of vision. Cool cafes and ice cream parlors in the street up to the right. That’s where we’re headed. Seventeen-year-old Kauan (in the middle) keeps track of what is going on in Ouro Preto at all times.

Dette er visstnok det beste hotellet i Ouro Preto. Presidenten pleier å bo her. Jeg nøyde meg med å ta bilde i restauranten.

This is supposedly the best hotel in Ouro Preto. The president usually lives here. I contented myself with taking pictures in the restaurant.

Glimt fra gatebildet. Liker du ikke gamle bygninger, er ikke Ouro Preto stedet for deg.

Glimpse from the street scene. If you don’t like old buildings, Ouro Preto is not the place for you.

Men så er ikke Ouro Preto bare en fantastisk vakker by. De har også nasjonalparken Andorinhas oppe på fjellet, ca åtte km opp via hårnålssvinger (ta taxi hvis du ikke har bil). Her er det flotte badeplasser og mulighet for lange vandreturer med flott utsikt. Som oftest oversett av utenlandske turister som teller kirker.

But then Ouro Preto is not just a fantastically beautiful city. They also have the Andorinhas National Park up on the mountain, about eight km up via hairpin bends (take a taxi if you don’t have a car). Here there are great bathing spots and the possibility of long walks with great views. Most often overlooked by foreign tourists who count churches.

Vi har kjent hverandre i snart førti år, Washington, Carina og jeg. Men svært sjelden treffes vi alle tre samtidig.

We have known each other for almost forty years, Washington, Carina and I. But very rarely do we meet all three at the same time.

Tilbake i byen tidsnok til å nyte kveldsstemningen i de historiske gatene.

Back in the city in time to enjoy the evening atmosphere in the historic streets.

Igreja da Nossa Senhora de Conceicão ligger like ved siden av pousadaen til Carina, Dermed sovner du inn til naboens musikk (han elsker ABBA) og våkner til kirkeklokkene og morgenmessen. Aleijadinho gir vel blaffen der han ligger begravet i kirken.

The Igreja da Nossa Senhora de Conceicão is right next to Carina’s pousada, so you fall asleep to the neighbor’s music (he loves ABBA) and wake up to the church bells and morning mass. Aleijadinho probably could not care less in his coffin – he is buried in the church.

Utsikt til pousadaen (pensjonatet) vårt. Huset ved siden er Aleijadinhos Hus, som nå er museum. Det sies at det mest er en salgsgimmick, så jeg har aldri vært der.

View to Carina’s pousada (guest house). The house next door is Aleijadinho’s House, which is now a museum. It’s said to be mostly a sales gimmick, so I’ve never been there myself.

I dag hadde vi dette til lunsj. Veldig godt. Det knall gule kalles baroa-potet. Har aldri funnet det i Norge, så tar alltid med noen pakker vakuumpakkede fra supermarkedet i kofferten.

Today we had this for lunch. Absolutely delicious. The bright yellow vegetable is called the baroa potato. Never found it in Norway, so always bring a few vacuum-packed packages from the supermarket in my suitcase.

La oss avslutte denne reportasjen fra Ouro Preto med morgendagens brasilianere. Familiens eldste sønn Christian (V-tegn) flytter hjemmefra i dag og tok med venner (les:flyttefolkene) hjem for å spise lunsj.

Let’s end this reportage from Ouro Preto with the Brazilians of tomorrow. The family’s eldest son Christian (V-sign) is moving away from home today and brought friends (read: the movers) home for lunch.

Filadelfia, Paraguay

I have always wanted to go to Chaco in Paraguay. The «German» city of Philadelphia has always stood out as very exciting to me. In November 2024, I finally got serious about going there. The Mennonite, in the religious group of the Soviet Union, was founded in El Chaco in Paraguay in 1930 and in the colony of Loma Plata, Neuland and Filadelfia. Filadelfia is located in the heart of the Bouquerón department.

Jeg har alltid ønsket å reise til Chaco, Paraguay. Den «tyske» byen Filadelfia har alltid stått frem som veldig spennende for meg. I november 2024 gjorde jeg endelig alvor av å reise dit. Menonittene, en religiøs gruppe tyskere i Sovjetunionen, utvandret til El Chaco i Paraguay i 1930 og grunnla koloniene Loma Plata, Neuland og Filadelfia. Filadelfia er i dag den største og hovedstad i departementet Bouquerón.

The entrance portal to Filadelfia has a high degree of symbolism. The monument shows five peoples, Native Americans, Spanish-speaking and German-speaking Mennonites gathered around the cross. No one must get too high, because then it tips over, i.e. a kind of equalization. But I saw that those who climbed the mast and did the rough work were mostly Latinos or mestizos.

Inngangsportalen til Filadelfia har høy grad av symbolikk. Monumentet viser fem folkeslag, indianere, spansktalende og tysktalende menonitter samlet rundt korset. Ingen må bli for høye, for da tipper det over, altså en slags utjevning. Men jeg så at de som klatret i master og gjorde grovarbeidet stort sett var latinere eller mestiser.

First notice that we are somewhere else. A bit of a spelling mistake in German, but they probably don’t have u with two dots here. German speakers make up 30% today, so you try your hand at Guten Tag, Hola or something in Guarani. For some reason the lady at the supermarket always said Danke schön to me…

Første varsel om at vi er et annet sted. Litt stavefeil på tysken, men de har nok ikke u med to prikker her. De tysktalende utgjør 30% i dag, så man prøver seg frem med Guten Tag, Hola eller noe på guarani. Av en eller annen grunn sa damen på supermarkedet alltid Danke schön til meg…

Filadelfia is far away from everything else. There are a couple of buses there per day and the journey takes six to seven hours. But since the bus from Asunciòn left at an inconvenient time, I got a wonderful driver and new friend, Arturo, who taught me a lot about Paraguay. The distance is 460 km, i.e. Oslo-Bergen, but on a straight motorway all the way. Little traffic, but unfortunately a lot of animal carcasses, wild cats (gato montés) and snakes.

Filadelfia ligger langt unna alt annet. Det går et par busser dit per dag og turen tar seks, sju timer. Men siden bussen fra Asunciòn gikk på ugunstig tidspunkt, skaffet jeg meg en fantastisk sjåfør og ny venn, Arturo, som lærte meg masse om Paraguay. Distansen er 460 km, altså Oslo-Bergen, men på snorrett motorvei helt frem. Liten trafikk, men dessverre masse dyrekadavre, villkatter (gato montés) og kvelerslanger.

The big surprise was the hotel in Filadelfia. Hotel Florida was brand new and bigger than on the photos on internet. At that price, this was the kind of place you’d want to settle down for a week. Very efficient check-in – and suddenly everyone at the reception spoke German. I suddenly felt like home.

Den store overraskelsen var hotellet i Filadelfia. Hotel Florida var helt nytt og større enn på internett. Til den prisen var dette et sted du har lyst til å slå deg til for en ukes tid. Meget effektiv innsjekking – og i resepsjonen snakket alle plutselig tysk. Man følte seg plutselig som hjemme.

On the pleasant outdoor terrace I was served a very good hamburger. Was it just imagination, or was the food more sophisticated up here in the wasteland? But the portions were just as huge as in Asunción. Not just one hamburger, but two!

På den hyggelige uteterrassen fikk jeg servert en meget god hamburger. Var det bare innbilning, eller var maten mer sofistikert her oppe i ødemarken? Men porsjonene var like enorme som i Asunción. Ikke bare én hamburger, men to!

Directly across the street from the hotel is the memorial park for the Soviet-German immigration. The gate is a copy of das Rote Tor on the border between Russia and Latvia. The emigrants arrived there by train and had to leave all valuables behind. In Paraguay they had to start on bare ground.

Rett over gaten for hotellet ligger minneparken over den sovjet-tyske innvandringen. Porten er en kopi av das Rote Tor på grensen mellom Russland og Latvia. Der ankom utvandrerne med tog og måtte legge igjen alt av verdisaker. I Paraguay måtte de starte på bar bakke.

I was fascinated by the bottle trees, typical of this part of Paraguay. The parks in Filadelfia are very well maintained. An oasis to relax from the high temperature, which was around 38 degrees.

Jeg ble fascinert av flasketrærne, typiske for denne delen av Paraguay. Parkene er i Filiadelfia er meget velstelte. En oase for å slappe av fra den høye temperaturen, som lå på rundt 38 grader.

The biggest attraction in Filadelfia is probably all the fine museums that are somehow related to the immigration from the Soviet Union and the life of the settlers in the 1930s. They developed their own culture in the new country, built on religion, hard work and morality. I had the pleasure of being shown around by some nice people who had to be fifth generation German speakers.

Den største attraksjonen i Filadelifia er antagelig alle de fine museene som på en eller annen måte er knyttet til innvandringen fra Sovjetunionen og nybyggernes liv på 1930-tallet. De utviklet en egen kultur i det nye landet, bygget på religion, hardt arbeid og moral. Jeg hadde gleden av å bli vist rundt av noen fine mennesker som måtte være femte generasjon tysktalende.

God’s great plan. For those who read German, it is a reminder of God’s chosen people and the obligation that comes with it. It seems that the Mennonites take it seriously, they have a strong urge to help the community. I received an excellent review in German, which is the main language of this ethnic group to this day. When you’re here, it’s easy to forget that they only make up 30 percent of the city’s residents. But even though there are large groups of Indians here and Spanish is the official common language, it is clear that the Germans dominate in Filadelfia.

Guds store plan. For den som leser tysk er det er en påminnelse om Guds utvalgte folk og forpliktelsen som følger med. Det virker som menonittene tar det alvorlig, de har en sterk trang til å hjelpe fellesskapet. Jeg fikk en utmerket gjennomgang på tysk, som er hovedspråket til denne folkegruppen den dag i dag. Når man er her, er det enkelt å glemme at de bare utgjør 30 prosent av innbyggerne i byen. Men selv om det er store grupper indianere her og spansk er det offisielle fellespråket, er det tydelig at tyskerne dominerer i Filadelfia.

The youngest one in the museum spoke both German and Spanish fluently, but had also learned English via Netflix. But the Germans also have very good schools, I realised. They are all taught several languages.The Germans also pay for schools in the Indian settlements. All have Spanish as their common language. I did not get the impression of major conflicts between the population groups, although I sensed the class divisions.

Yngstemann i museet snakket tysk og spansk, men hadde også lært seg engelsk via Netflix. Men tyskerne har også svært gode skoler, skjønte jeg. De betaler også for skoler i indianerbosetningene. Alle har spansk som felles språk. Jeg fikk ikke inntrykk av store konflikter mellom befolkningsgruppene, selv om jeg fornemmet klasseskillene.

Here is some porcelain that was brought from Europe. By reading the small explanations, one gained an insight into what the life of these refugees must have been like.

Her er noe porselen som ble tatt med fra Europa. Ved å lese de små forklaringene fikk man innblikk i hvordan livet til disse flyktningene må ha vært.

A little further up the Main Street, Hindenburg Avenue, there were a number of fine houses. All with German names on the gate. There is actually still some immigration here from Germany, and it has increased in recent years. Many families with children will move here as they find life in Paraguay more organized and linked to traditional family values. It probably also means that alternative lifestyles have little fertile ground here.

Litt lenger opp på Avenida Hindenburg lå det en rekke fine hus. Alle med tyske navn på porten. Det er faktisk fremdeles en del innvandring hit fra Tyskland, og den har økt de siste årene. Mange barnefamilier vil flytte hit da de finner livet i Paraguay mer organisert og knyttet til tradisjonelle familieverdier. Det betyr nok også at alternativ livsstil har liten grobunn her.

The supermarket of the cooperative Fernheim has to be one of the better ones in Paraguay. The Germans are all members of the cooperative, where they pay 10% of their income, but therefore have access to social services ordinary Paraguayans can only dream of. Outsiders can also join, but apparently must have a trial year so that the character of the person concerned can be judged.

Supermarkedet til kooperativet Fernheim må være et av de bedre i Paraguay. Tyskerne er alle medlemmer i kooperativet, hvor de betaler 10% av inntekten, men derfor har tilgang på sosiale tjenester vanlige paraguayanere bare kan drømme om. Utenforstående kan også få bli med, men må visstnok ha et prøveår slik at man kan bedømme karakteren til vedkommende.

There are also small shops here. This was hanging in a window. People in Paraguay are football crazy. I didn’t buy it.

Det finnes også små butikker her. Denne hang i et vindu. Folk i Paraguay er fotballgale. Jeg kjøpte den ikke.

Jakob Unger was a scientist. He was passionate about animals – especially taxidermy. This place gave a good impression of both nature and culture in this exciting area.

Jakob Unger var en vitenskapsmann. Han var lidenskapelig opptatt av dyr – og å stoppe dem ut. Dette stedet gav et godt inntrykk av både natur og kultur i dette spennende området.

I would probably have preferred a living specimen. But this is the local wild cat Gato Montés. Several of them were killed on the 460 km stretch from Asunción.

Jeg hadde nok foretrukket et levende eksemplar. Men dette er altså den lokale villkatten Gato Montés. Flere av dem lå ihjelkjørt på den 460 km lange strekningen fra Asunción.

Head ornaments and other products from the original inhabitants. I have understood it to mean that the Indian tribes are well looked after in Paraguay compared to the neighboring countries. Many also learn the languages ​​(yes, there are many in addition to the official language Guarani) at school even if it is not their native language.

Hodepynt og andre produkter fra urinnvånerne. Jeg har forstått det slik at indianerstammene blir godt ivaretatt i Paraguay sammenlignet med nabolandene. Mange lærer også språkene (ja, det er mange i tillegg til det offisiele språket guaraní) på skolen selv om de ikke har det som morsmål.

The Knelsen-Haus is also one of many Heimat-Museen. This is furnished to show the daily life of the first settlers. With all this German architecture scattered around the city, one could quickly forget that one is in a tropical country – if it weren’t for the fact that the clothes stick to the body up here in Chaco. Very few people wear shorts here, it is conservative clothing that applies.

Knelsen-Haus er også et at mange Heimat-Museen. Dette er innredet for å vise dagliglivet til de første nybyggerne. Med all denne tyske arkitekturen spredd rundt i byen kunne man fort glemme at man er i et tropisk land – hvis det ikke hadde vært for at klærne kleber seg til kroppen her oppe i Chaco. Svært få kler seg i shorts her, det er konservativ bekledning som gjelder.

I really fell in love with these bottle trees. This one also contained a swarm of flies, which I struggled to get rid of.

Og så måtte jeg få med et av disse trærne igjen. Dette inneholdt også en fluesverm, som jeg slet med å bli kvitt.

The good life in Filadelfia. With a temperature of 38 and huge avenues, cooling down becomes necessary. And the pool at Hotel Florida is perfect in the middle of the day – no kids, no beer!

Det gode liv i Filadelfia. Med en temperatur på 38 og enorme avenyer blir det nødvendig med avkjøling. Og bassenget på Hotel Florida er perfekt midt på dagen- no kids, no beer!

A cake now and then is not bad either. Good food with a German twist here! Philadelphia has it all.

En kake innimellom er heller ikke dumt. God mat med tysk vri her! Filadelfia har alt.

Then there were the churches. There were several of them. Religion and traditional family values ​​are probably strong here. I am left with a strong feeling that cultural diversity, that is not Filadelfia.

Så var det kirkene. Det var flere av dem. Religion og tradisjonelle familieverdier står nok sterkt her. Jeg sitter igjen med en sterk følelse av at kulturelt mangfold, det er ikke Filadelfia.

There are several Indian settlements here. This was far away so I couldn’t bear to go there in the scorching sun. But some have to. ..

Det finnes flere indianske bosetninger her. Denne lå langt unna så jeg orket ikke gå dit i stekende sol. Men noen må jo. ..

The young guard is training to become professional footballers. Paraguay is one of the most football crazy countries in the world.

Den unge garde øver seg på å bli proffe fotballspillere. Paraguay er et av de mest fotballgale landene i verden.

This was one of the local buses that ran between Filadelfia and the neighboring towns of Neuland and Loma Plata. It was probably not in the best condition in the world. Also note the street. Few were paved. When it rains it turns into a mud hole.

Dette var en av lokalbussene som gikk mellom Filadelfia og nabobyene Neuland og Loma Plata. Den var antagelig ikke i verdens beste stand. Legg også merke til gaten. De færreste var asfaltert. Når det regner blir den omgjort til et gjørmehull.

While we’re on the subject of the bad things about Filadelfia, we can’t help but mention the biggest nuisance of all. Alongside the heat and the flies, they have the brown-red sand dust that swirls around at the slightest breath of wind and sticks to mucous membranes and the eye socket. The cars are covered in this dust and keeping the pavements clean is impossible.

Mens vi er inne på de dårlige tingene ved Filadelfia, så kan vi ikke la være å nevne den største plagen av alle. Ved siden av varmen og fluene har de det brunrøde sandstøvet som virvler rundt ved det minste vindpust og fester seg i slimhinner og øyehulen. Bilene er dekket av dette støvet og å holde fortauene rene er umulig.

Then we are ready for departure. The bus station is one of the worst I have seen in South America. Certainly not funded by the Mennonites. But they may not take the bus either. Buying bus tickets is not as easy in Paraguay as in Brazil, Argentina or Uruguay where you can usually do it online. In Paraguay you have to go to the bus station in advance to do that, it’s also the safest way to know when the bus really leaves, or if it leaves at all. The good part of Filadelfia was that the bus station was not far away. Buying a ticket was also very easy. No, they do not speak English.

Da er vi klar for avgang. Busstasjonen er en av de verste jeg har sett i Sør-Amerika. Helt sikkert ikke finansiert av menonittene. Men de tar kanskje heller ikke buss. Å kjøpe bussbilletter er ikke like enkelt i Paraguay som i Brasil, Argentina eller Uruguay hvor du som oftest kan gjøre det va internett. I Paraguay må du gå på busstasjonen på forhånd for å gjøre sånt, det er også det sikreste for å få vite når bussen virkelig går, eller om den går i det hele tatt. Det fine med Filadelfia var at busstasjonen ikke lå langt unna. Der snakket de ikke tysk, men spansk.

Seat 5 turns out to be on the second floor with a good view. Now 460 km of green nature awaits. Asuncion next! By the way, the bus company is called Nasa Golondrina. It turned out that there was a traffic accident on the way home, so we stood still for three hours. The trip therefore took nine hours instead of the normal six. Nevertheless, I am left with good memories of Filadelfia. I would love to make the trip again. In many ways, this was a memory for life.

Sete 5 viser seg å være i annen etasje med god utsikt. Nå venter 460 km med grønn natur. Asunción neste! Busselskapet heter forresten Nasa Golondrina. Det skulle vise seg at det var en trafikkulykke på hjemveien, så vi stod stille i tre timer. Turen tok derfor ni timer mot normalt seks. Likevel sitter jeg igjen med gode minner fra Filadelfia. Jeg tar gjerne turen om igjen. Dette var på mange måter et minne for livet.

Asunción, Paraguay

Asunción is not a capital visited by many tourists. Paraguay is South America’s second poorest country (after Bolivia), but at the same time one of the nicest and safest. I revisited the city, thirty years after my first visit.

Asunción er ikke en hovedstad som får besøk av mange turister. Paraguay er Sør-Amerikas nest fattigste land (etter Bolivia), men samtidig et av de hyggeligste og tryggeste. Jeg tok et gjensyn med byen, tretti år etter første besøk.

My hotel used to be one of the better ones in town. I also stayed at the Asunción Palace 30 years ago. The biggest change was that the hotel was now closed with a lattice gate. I had to ring the doorbell. Eventually the receptionist came and opened the door. According to him, it was not dangerous here, but in this part of the city, everyone had introduced strict security mechanisms… Later I would understand more.

Hotellet mitt pleide å være et av de bedre i byen. Jeg bodde også på Asunción Palace for 30 år siden. Den største forandringen var at nå var hotellet stengt med en gitterport. Jeg måtte ringe på dørklokken. Etter hvert kom resepsjonisten og åpnet. Ifølge ham var det ikke farlig her, men i denne delen av byen hadde alle innført strenge sikkerhetsmekanismer… Etter hvert skulle jeg forstå mer.

The receptionist was also to be the only member of staff I saw during my stay. It also seemed like I was the only guest. But everything was in perfect order, and the hotel was also cheap. I got a corner suite with a wrap-around veranda. Behind me I have a view of parts of a chaotic city. However, the surrounding area was not as I remembered it, it seemed abandoned, even early on a weekday.

Resepsjonisten skulle også bli den eneste ansatte jeg så under oppholdet. Det virket også som om jeg var eneste gjest. Men alt var i skjønneste orden, i tillegge var hotellet billig. Jeg fikk hjørnesuite med veranda rundt det hele. Bak meg har jeg utsikt til deler av en kaotisk by. Området rundt var imidlertid ikke slik jeg husket det, det virket forlatt, også tidlig på en hverdag.

Recommended by the receptionist, I went across the street to Bar Leo, which was supposed to have good food. I was well received by a firm waitress and we quickly found the tone in a mixture of Spanish and Portuguese.

Anbefalt av resepsjonisten gikk jeg over gaten til Bar Leo, som visstnok skulle ha god mat. Jeg ble godt mottatt av en ferm serveringsdame og vi fant fort tonen på en blanding av spansk og portugisisk.

These were not small plates! What I hadn’t realized was the extent of the cheap dishes. Here there was food for three people, at least! Here we have a mixed salad, a schnitzel and fries. Paraguay is one of the few countries in South America that doesn’t care much about wine. That’s why I ordered a pint of the local beer Pilsen. All this for 90,000 Guaraní, which for a European is very cheap.

Dette er ikke små tallerkener! Det jeg ikke hadde skjønt var omfanget av de billige rettene. Her var det mat for tre personer, minst! Her har vi blandet salat, en schnitzel og pommes frites. Paraguay er et av de få landene her som ikke bryr seg noe særlig om vin. Derfor ble det en seidel med det lokale ølet Pilsen. Det hele kom på 90 000 Guaraní, som for en europeer er veldig billig.

A little evening walk. Asunción seemed much more dilapidated than thirty years ago. The streets were quite empty and everything was closed. It didn’t feel directly unsafe, but these three young people were the closest you could get to a kind of public life.
My driver Arturo the next day (when I left for Filadelfia) told me that people had moved out to better suburbs and air-conditioned shopping malls. That explained the matter, but the suburbs were perhaps not the most interesting for a tourist. So I stayed faithful to the city center for as long as I was in Asunción. Later I was to discover that a few streets away there was still life in Paraguay’s capital.

En liten kveldstur. Asunción virket mye mer forfallent enn for tretti år siden. Gatene var ganske tomme og alt stengt. Det føltes ikke direkte utrygt, men disse tre ungdommene var det nærmeste man kom et slags folkeliv.
Min sjåfør Arturo dagen etter (da jeg reiste til Filadelfia) fortalte at folk hadde flyttet ut til bedre forsteder og luftavkjølte shoppingsentre. Det forklarte jo saken, men forstedene var kanskje ikke det mest interessante for en turist. Så jeg forble tro mot sentrum så lenge jeg var i Asunción. Senere skulle jeg oppdage at noen gater lenger bort var det fremdeles liv i Paraguays hovedstad.

There is a gap of a few days between this picture and the previous one. In the meantime, I have been in Filadelfia in Chaco, got to know Arturo and took the long-distance bus down to Asunción again. You can read about this in a separate blog here. The second part of the visit to this capital had a difficult birth. Traffic accident on the highway, so we arrived in Asunción three hours late. The bus station is out in the new suburbs so I had to take a taxi to the hotel. I’m beginning to sense that taxis are no good here. My driver was rude and had probably been drinking alcohol, in addition to the car being old and rusty. We drove at wild speed through dark and deserted streets. The driver insisted on dropping me off at the wrong place and I was fooled. Thanks to my electronic SIM card from Airalo, I got the Uber app up in a flash and ordered a car that arrived immediately. This time I had upgraded to Hotel Palmaroga, which has far more stars than Asunción Palace. But at the same time, some of the friendly, personal touch disappears. Fortunately, the restaurant was open and I was able to enjoy a delicious meal of salmon. Both the size of the dish and the price were now more reminiscent of Norway than Paraguay.

Det er noen dagers pause mellom dette bildet og det forrige. I mellomtiden har jeg vært i Filadelfia i Chaco, blitt kjent med Arturo og tatt langdistansebuss ned til Asunción igjen. Dette kan du lese om i en egen blogg her. Andre del av besøket i denne hovedstaden fikk en trang fødsel. Trafikkulykke på motorveien, så vi ankom Asunción tre timer forsinket. Busstasjonen ligger ute i de nye forstedene så jeg måtte ta taxi inn til hotellet. Jeg begynner å ane at taxi ikke er bra her. Min sjåfør var uhøflig og hadde antagelig drukket alkohol, i tillegg til at bilen var gammel og rusten. Vi kjørte i vill fart gjennom mørke og øde gater. Sjåføren insisterte på å sette meg av på feil sted og jeg lot meg lure. Takket være mitt elektroniske sim-kort fra Airalo fikk jeg opp Uber-appen i en fart og bestilte en bil som kom med én gang. Ta alltid Uber i Paraguay! Denne gangen hadde jeg oppgradert meg til Hotel Palmaroga, som har langt flere stjerner enn Asunción Palace. Men samtidig som profesjonaliteten øker forsvinner noe av det vennlige, personlige preget. Her er det mer internasjonalt. Heldigvis var restauranten åpen og jeg kunne nyte et deilig måltid med laks. Både utseendet, størrelsen på retten og prisen minnet nå mer om Norge enn Paraguay. Jeg stupte lykkelig i seng.

Let’s start the next day with the view from the pool on the roof: Asunción is a multitude of old fine architecture, some almost ruins, high-rises and many unfinished high-rises. Down towards the river there were some great, park-like areas with jogging tracks and cycle paths. But getting down there from the center was not entirely easy.

La oss starte neste dag med utsikten fra bassenget på taket: Asunción er et mylder av gammel fin arkitektur, noen nærmest ruiner, høyblokker og mange uferdige høyhus. Nedover mot elven var det noen flotte, parklignende områder med joggeløyper og sykkelstier. Men å komme ned dit fra sentrum var ikke helt enkelt.

This is the Parliament. Paraguay is a democracy today, unfortunately plagued by corruption. This means that public plans often come to a halt due to a lack of money. But as many here say, we can think and say what we want, we have freedom.

Dette er parlamentet. Paraguay er et demokrati i dag, dessverre plaget med korrupsjon. Det betyr at offentlige planer ofte stopper opp på grunn av pengemangel. Men som mange her sier, vi kan mene og si hva vi vil, vi har frihet.

Here we are in a side street. People don’t seem to be in any distress right here. There were very few outcasts and beggars. But from the bus into the city yesterday I saw absolutely terrible slums, followed by glittering rich districts.

Dette er en av de bedre sidegatene. Folk ser ikke ut til å lide noen nød akkurat her. Det var svært få uteliggere og tiggere. Men fra bussen inn mot byen i går så jeg helt forferdelige slumområder, etterfulgt av glitrende rike bydeler.

It is Saturday and there is a market in the pedestrian street Calle Palma. For the locals, this is a big event every week. Some had settled in well already from the morning. Unlike up in Filadelfia, the citizens of Asunción seem to get up much later.

Det er lørdag og marked i gågaten Calle Palma. For de lokale er dette en stor begivenhet hver uke. Noen hadde satt seg godt til rette allerede fra morgenen av. I motsetning til oppe i Filadelfia ser det ut til at innbyggerne i Asunción står opp mye senere.

Pantheon of Heroes. Several of Paraguay’s great heroes are buried here. I witnessed the flag raising and the singing of the national anthem.

Panteón de los Héroes. Her ligger flere av Paraguays store helter begravet. Jeg overvar flaggheising og avsynging av nasjonalsangen.

Much of the center of Asunción is very ugly. But some streets and some buildings still stand out as jewels.

Mye av sentrum i Asunción er svært stygt. Men noen gater og noen bygninger fremstår fremdeles som juveler.

The cathedral was filled to capacity during the mass. There was no room to enter the crevice. The rest of the time it was closed! Possibly it was because of the security, the area around the cathedral did not seem safe.

Katedralen var fylt til trengsel under messen. Det var ikke plass til å komme inn i kriken. Resten av tiden var den stengt! Muligens var det på grunn av sikkerheten, området rundt katedralen virket ikke trygt.

This is Costanera de Asunción. Another great building. But the entire large park opposite was closed off with high steel fences. Paraguay has a reputation for being one of the safest countries in South America, but I didn’t exactly get that impression while walking around this area. And a young boy shouted at me that I mustn’t go down to the right, it was dangerous there. I saw that there was a collection of simple sheds down the slope so I followed the advice.

Dette er Costanera de Asunción. Enda en flott bygning. Men hele den store parken rett overfor var avstengt med høye stålgjerder. Paraguay har rykte for å være et av de tryggeste landene i Sør-Amerika, men jeg fikk ikke akkurat det inntrykket mens jeg ruslet rundt i dette området. Og en ung gutt ropte til meg at jeg ikke måtte gå ned til høyre, der var det farlig. Jeg så at det var en samling enkle skur der nede i skråningen så jeg fulgte rådet.

It was down here that I shouldn’t go. The slums below seemed like some of the worst shanty towns I’ve ever seen in South America and probably it was dangerous too. Therefore, I had to content myself with seeing the new, nice park areas by the river from the car window.

Det var nedover her jeg ikke måtte gå. Slumområdene nedenfor virket som noe av det verre jeg har sett i Sør-Amerika og antagelig også farlig. Derfor måtte jeg nøye meg med å se de nye, fine parkområdene ved elven fra bilvinduet.

Instead I went up to the Lido Bar just by the cathedral. It is widely known for its atmosphere and its many typical Paraguayan dishes.

I stedet gikk jeg opp til Lido Bar like ved katedralen. Den er viden kjent for sin atmosfære og sine mange typiske paraguayanske matretter.

Calle Palma begins to come to life. There were lots of stalls and chairs and hammocks for free use. Although parts of the center are unlovely, Calle Palma and the side streets are a pleasant area to move around, with many opportunities for shopping, museums and food and drink.

Her begynner Calle Palma å våkne til liv. Det var masse salgsboder og stoler og hengekøyer til fri avbenyttelse. Selv om deler av sentrum er utrivelig så er Calle Palma og sidegatene et hyggelig område å bevege seg i, med mange muligheter for shopping, museer og mat og drikke.

Some had also posted their products on the street, plain and simple. Paraguay is perhaps the only country in the Americas that has given its natives a prominent place in society. Guaraní is an official language alongside Spanish.

Noen hadde også lagt ut produktene sine på gaten, enkelt og greit. Paraguay er kanskje det eneste landet i Amerika som har gitt sine urinnvånere en fremtredende plass i samfunnet. Guaraní er offisielt språk ved siden av spansk.

I also took a trip to the old railway station, which is now a museum. The last train left over twenty years ago. Asunción’s trams suffered the same fate, they used to inherit old trams from Belgium. Now only diesel buses run. I barely remember the trams. There used to be a decommissioned tram on display outside the station, but it was so vandalized that they had to remove it.

Jeg tok også en tur til den gamle jernbanestasjonen, som nå er museum. Siste tog gikk for over tyve år siden. Samme skjebne led Asuncións trikker, de pleide å arve gamle sporvogner fra Belgia. Nå er det bare dieselbusser som går. Jeg husker såvidt trikkene. Det pleide å stå en avlagt trikk utstilt utenfor stasjonen, men den ble så vandalisert at de måtte fjerne den.

In Plaza Uruguaya there is a statue of the politician and war hero Artigas. I found this lady and her pose a lot more fun.

På Plaza Uruguaya står det en statue av politikeren og krigshelten Artigas. Jeg syntes denne damen og posituren hennes var adskillig morsommere.

Afterwards the GPS sent me in the wrong direction. That’s when I came across this «settlement» in one of the streets. Something that may indicate that the authorities do not have complete control and that wealth is not evenly distributed. At the same time, the picture shows Paraguay as it presumably is: a country with great poverty and problems, but with rich, historical facades – all side by side.

Etterpå sendte gps-en meg i feil retning. Det var da jeg kom over denne «bosetningen» i en av gatene. Noe kan tyde på at myndighetene ikke har helt kontroll og at rikdom ikke er jevnt fordelt. Samtidig viser bildet Paraguay slik det antagelig er: et land med stor fattigdom og problemer, men med rike, historiske fasader – alt side om side.

There was a performance in Calle Palma when I moved towards the hotel. Right now there were a number of children performing, eagerly supplemented by folk dancers. If you want to hear the song and see the dance, check me out on Instagram

Det var forestilling i Calle Palma da jeg beveget meg mot hotellet. Akkurat nå var det en rekke barn som opptrådde, ivrig supplert av folkedansere. Hvis du vil høre sang og se dansen, sjekk meg på Instagram

In the lobby, someone was preparing for a wedding photo shoot. I notice that Asunción is starting to tire me out. It’s terribly hot and I’ve been inside and showered and changed clothes twice. Now I long to return to my own Rio de Janeiro tomorrow. But if Asunción is worth a visit? Yes, absolutely!

I lobbyen var noen i ferd med å forberede seg til bryllupsfotografering. Jeg merker at Asunción begynner å trette meg ut. Det er fryktelig varmt og jeg har vært inne og dusjet og skiftet klær to ganger. Nå lengter jeg tilbake til mitt eget Rio de Janeiro i morgen. Men om Asunción er verdt et besøk? Ja, absolutt!

Cuiabá, Mato Grosso

No one goes to Cuiabá, said my good friend Eduardo in Rio. Well, I did. I love to find an obscure town on the map, which also has a hotel with a pool. The trick is to be completely alone, do a bit of sightseeing (it’s important that the city doesn’t have too much to see), swim, eat great dinners and sleep. Cuiabá in Mato Grosso/Pantanal was new to me and the Deville Hotel looked promising. It turned out to be enough here to fill two days and well then. Next time I will bring the wildlife here, but not now. Instead, I ordered room service.

Picture above: The first evening I took an Uber down to the newly renovated row of houses by the river bank. This is the postcard photo that illustrates all tourist brochures. According to the websites about Cuiabá a place where there were many bars and folk life. But everything was closed and the only people I saw was a couple walking the dog. The street is mostly a backdrop without content. I stayed there for ten minutes. But nice for photography though.

Det er ingen som reiser til Cuiabá, sa min gode venn Eduardo i Rio. Vel, jeg gjør sånt: finner en obskur by på kartet, som i tillegg har hotell med basseng. Vitsen er å være helt alene, drive litt sightseeing ( det er da viktig at byen ikke har for mye å se), svømme, spise kjempemiddager og sove. Cuiabá i Mato Grosso/Pantanal er altså ny for meg. Det viste seg å være nok her til å fylle to dager og vel så det. Neste gang tar jeg med dyrelivet her, men ikke nå. Har i stedet bestilt roomservice.

Bildet over: Første kvelden tok jeg en Uber ned til den nyoppussede husrekken ved elvebredden. Dette er postkort-fotoet som illustrerer alle turistbrosjyrer. I følge nettsidene om Cuiabá et sted hvor det var mange barer og folkeliv. Men alt var stengt og de eneste jeg så var et par som luftet hunden. Gatestumpen er mest en kulisse uten innhold. Det ble derfor et ti minutters besøk. Men fint for fotografering.

Here I am with a new acquaintance, Julio Cézar – a common name in these parts of the world.

Her er jeg sammen med en ny bekjent, Julio Cézar – et vanlig navn på disse kanter.

This is one of the great churches, Catedral Basílica do Senhor Bom Jesus.

Dette er er en av de store kirkene, Catedral Basílica do Senhor Bom Jesus.

Cuiabá planned trams for the soccer World Cup, but only managed to create the foundations for the rail corridor. So here people are waiting for the bus.

Cuiabá planla trikk til fotball-VM, men klarte bare å lage fundamentet til skinnegangen. Så her venter folk på bussen.

Geodesic Center of South America. Some have found that the geographic center of South America is here. Thus one more attraction! The square was actually quite pleasant.

Centro Geodésico da América do Sul. Noen har funnet ut at Sør-Amerikas geografiske sentrum er her. Dermed en severdighet til!

After the emotional experience, and I was also a little hungry, I had to have a bucket of ice cream at Café Central. 8 reais for all the fun.

Etter den emosjonelle opplevelsen, dessuten var jeg litt sulten, måtte det bli en bøtte is på Café Central. 20 kroner for hele moroa.

A strange place, Caixa d’Água Velha, the old waterworks, has become a museum. I learned about Cuiabá’s history and saw pictures from a time before the city was vandalized by new buildings. This is also a great place to escape the heat outside.

Et merkelig sted, Caixa d’ Água Velha, det gamle vannverket, er blitt museum. Jeg fikk med meg Cuiabás historie og så bilder fra en tid før byen ble vandalisert av nybygg.

Mercado Público, the old market. Today a rather well maintained place, with some cafés and very few people. Expect to walk a lot to get here, it is close to the river, in the middle of not so welcoming districts. The best transport in Cuiabá was Uber.

The ultimate tourist image. I had to go back to the riverside and Orla do Porto. It was only on my second visit that I discovered that they have only refurbished the facades, and that there is nothing behind them. Only a kind of terrace which is presumably intended for beer drinking…it was closed.

Det ultimate turistbildet. Jeg måtte tilbake til elvebredden og Orla do Porto. Det var først ved annen gangs besøk jeg oppdaget at de bare har pusset opp fasadene, og at det ikke er noe bak dem. Kun en slags terrasse som antagelig er ment for øldrikking…også den var stengt.

Here we are in the real city center, where people stay in large numbers during the day. This was in November and Black Friday is underway. For those who like cheap clothes and electronics, Cuiabá is an eldorado.

Her er vi i det virkelige sentrum, hvor folk oppholder seg i massevis på dagtid. Dette var i november og Black Friday er i gang. For den som liker billige klær og elektronikk er Cuiabá et eldorado.

Palácio da Instrução, art museum. Cuiabá is perhaps best known as the town you pass through to get to the wildlife in the Pantanal, but the town has a large historic center with old, beautiful buildings. In addition, this is a place that buzzes with life during the day.

Palácio da Instrução, kunstmuseum. Cuiabá er kanskje mest kjent som byen man passerer fort gjennom for å komme seg til dyrelivet i Pantanal, men byen har et stort historisk sentrum med gamle flotte bygninger. I tillegg er dette et sted som syder av liv på dagtid.

Unfortunately, Cuiabá has not taken good care of the city’s colonial architecture and the backlog is enormous. Here we have another example of a newly renovated facade without content.

Dessverre har ikke Cuiabá tatt så godt vare på byens kolonialarkitektur og etteslepet er enormt. Her har vi enda et eksempel på nyoppusset fasade uten innhold.

Avenida Generoso Ponce was deafening. At first the stretches seemed endless, mostly because the pavements are extremely narrow and uncomfortable to walk on, secondly because of the violent and noisy car traffic. After a couple of hours I got used to the noise of the city.

Avenida Generoso Ponce var øredøvende. I begynnelsen virket strekningene endeløse, mest fordi fortauene er ekstremt smale og ubehagelige å gå på, dernest på grunn av den voldsomme og støyende biltrafikken. Etter et par timer vennet jeg meg til storbyens larm.

An example of what one can do instead of going to a mediocre museum (very important that the city does not have too many museums). After a few rounds here, get some sleep. Deville in Cuiabá is the kind of hotel you literary can dive into – and stay there.

Et eksempel på hva man kan gjøre i stedet for å gå på et middelmådig museum (veldig viktig at byen ikke har for mange museer). Etter noen runder her, sove litt. Deville in Cuiabá is the kind of hotel you literary can dive into – and stay there.

Santuário Eucarístico Nossa Senhora do Bom Despacho is built after the model of Notre Dame.

Santuário Eucarístico Nossa Senhora do Bom Despacho er bygget etter mønster av Notre Dame.

Praça Ipiranga is a meeting place for many, with a bus station nearby. When you walk around a lot like I do (apart from the laps in the pool at the hotel) this is a place you always come back to. But I never learned how the bus system worked.

Praça Ipiranga er et møtested for mange, med en busstasjon like ved. Når man går mye rundt som jeg gjør (bortsett fra rundene i bassenget på hotellet) er dette et sted man alltid kommer tilbake til. Men jeg lærte aldri hvordan buss-systemet fungerte.

The park at Praca da República was an oasis in an otherwise noisy city centre.

Parken på Praca da República var en oase i et ellers larmende bysentrum.

If you do not move far from the hotel in the evening, this is the familiar environment you will encounter in Cuiabá.

Hvis du ikke beveger deg langt fra hotellet på kveldstid er det slike vante omgivelser du møter i Cuiabá.

And then each day ends with a big dinner. Today meat, lots of meat. Brazilians always have to have rice, here it is mixed with sun-dried meat. Fried potatoes or French fries are considered vegetables here. In the glasses I had Brazilian red wine (which is good!) and a lot of water.

Og så avsluttes hver dag med stor middag. I dag kjøtt, mye kjøtt. Brasilianere må alltid ha ris, her er den blandet med soltørket kjøtt. Stekt potet eller pommes frites regnes her som grønnsaker, kan man få inntrykk av. I glassene hadde jeg brasiliansk rødvin (den er god!) og mye vann.