Boston er et unikt sted i USA. Blandingen av politisk oppdrift og forretningsteft har gitt Boston en mye større plass i historien og nåtiden enn byens størrelse skulle tilsi. Byen med sin historiske bykjerne og stolte finansmiljø har fostret store navn som Samuel Adams, John F. Kennedy, Alexander Graham Bell, Dennis Lehane og Mark Wahlberg. Og bostonterrieren.
En populær rase
I forrige Boston-artikkel nevnte jeg bostonterrieren, som er en av USAs mest populære hunderaser. I motsetning til andre hunderaser er opprinnelsen til bostonterrieren vel dokumentert. Den stammer fra en krysning av fransk bulldog og engelsk terrier. Den ble først kalt for «rundhode», men man landet ganske raskt på det mer sofistikerte «bostonterrier». Dette var i begynnelsen en litt aggressiv overklassehund. Men etter hvert ble den videreforedlet til en omgjengelig selskapshund. Fargen er viktig: bostonterrieren er overveiende hvit, med noen svarte områder. Det er kun når den lille bostonterrieren blir provosert, at den glefser til.
Rent og ryddig
Hundeposene er på plass i Boston. Dette er en av USAs mest velorganiserte byer. Også som kulisse er Boston vakker og beroligende, selv om de blå skyskraperne virker tilfeldig stappet ned i den historiske byen. Dette er en miks som minner om Dublin blandet med Manhattan. I tante Terezas gule Kia raser vi rundt i de ulike bydelene før vi parkerer i sentrum. I parkeringshuset styres det meste via mobiltelefonen.
Byvandring på autopilot
Mens vi går rundt i den historiske bykjernen – også dette i regi av Terezas GPS på mobilen – er det lett å forestille seg hvilken betydning denne byen har hatt for USAs politiske utvikling. Vi har valgt spaserturen «The Freedom Trail» hvor det også er lagt inn en stiplet linje på fortauene. På den måten går alt på skinner og vi kommer ikke på avveie. Samtidig får vi også med oss masse historisk stoff underveis. Allerede i 1886 skrev Henry James The Bostonians, en politisk roman om blant annet kvinnefrigjøring. Den ble dårlig mottatt den gangen, men er en klassiker i dag og gir oss et strålende innblikk i aristokratiet og overklassen i Boston på 1800-tallet. En vandring i snobbestrøkene Beacon Hill og West Broadway lar oss fremdeles ane rosettene i taket i de enorme leilighetene.
Ytterpunkter
Velstanden slår mot deg i de sentrale strøk av Boston. Alt er velstelt, alt er dyrt og menneskene er hvite. Hele førti prosent regnes som ikke-hvite i Boston, men de er altså ikke her i sentrum. Jeg innbiller meg at USA er mer opptatt av rase enn resten av verden. Likhetsidealet er også et annet her enn i Europa, man merker umiddelbart at inntektsfordelingen er skjev. I Bostons rike bydeler er gjennomsnittsinntekten nesten ti ganger så høy som i de dårlige strøkene. Jeg tenker at vi i høst har sett en underlig allianse av de to ytterpunktene.
Skalldyrsuppe og Faneuil Hall
Ned mot den restaurerte Waterfront ligger Faneuil Hall. Her foregikk slavemarkedene i gamle dager. Foran bygningen står en statue av politikeren og frihetshelten Samuel Adams. Inne er det et shoppingsenter for delikatesser. Vi prøver Boston Clam Chowder, en lokal skalldyr- og potetsuppe. Det er fullt av folk som svinger seidlene med det lokale ølet. Ølet er også oppkalt etter Samuel Adams.
Paul Revere House
Inneklemt mellom finanstårnene ligger det lille Paul Revere House, som i dag er museum. Sølvsmeden Paul Revere er enda et eksempel på kjøpmannen som med hell blandet seg inn i politikken. I tillegg til å se en flere hundre år gammel bostonbolig får vi rekapitulert historien om både tollpolitikken på 1700-tallet og uavhengigheten fra England i 1776. Amerikanske skoleklasser er forresten like urolige som norske. Jeg legger også merke til at lærerne snakker til elevene både på engelsk og spansk.
Telefonens grunnlegger
Byens virkelig store sønn er nok likevel ikke hverken Paul Revere eller Samuel Adams, men Alexander Graham Bell. Bell var kjent som oppfinneren av telefonen inntil for noen få år siden – da ga historieforskerne æren for det til noen andre. Men Bell er fremdeles grunnleggeren av Bostons stolte telefonkompani en gang på 1800-tallet. Han hadde muligens vært stolt hvis han nå kunne se hvordan telefonen er blitt allemannseie. Eller kanskje ikke.
Begravd i mobiltelefonen
Hele tiden kolliderer jeg med mennesker på gaten her i Boston. Bostonianere går nemlig med nesen begravd i sine mobiltelefoner, enten det nå er for å lese en tekstmelding, se hva Donald Trump har uttalt i dag, få med seg resultatet fra Red Sox-kampen – eller rett og slett se hvor de er. Fremtidsforskningsinstituttet i København predikerte for snaut 20 år siden «The Dream Society», der vi lever i en stadig mer fiktiv verden med digital utviklingen på alle flater. Hver enkelt skaper sin egen virkelighet. Det ser ut som dette har slått til her oppe i New England tjue år senere.
Levende adventskalender
Tereza bor i Wakefield et par mil utenfor Boston. Dit kommer vi ved å krysse eleven tre ganger – GPS-en har nå definitivt hengt seg opp. Wakefield er en sånn dukkeby du kjenner fra amerikanske filmer, et slags Wisteria Lane. Pene gater med hvite hus og søyleportaler viklet inn i julegirlandere og røde silkebånd. Voldsom julebelysning på alle hus, men ingen lys fra vinduene. En slags adventskalender fra virkeligheten, men uten synlige mennesker.
Lufting av bostonterriere
Foruten de dukkeaktige trehusene, kirkene, modellflyfabrikken og de gamle møllene i sentrum er attraksjonen i Wakefield innsjøen Lake Quannapowitt. Stien rundt brukes som rekreasjonsområde for byens 25 000 innbyggere. Et fint sted å lufte bostonterrieren din, dette. Det vil si når det ikke er for kaldt og for mye vind. Her oppe i Massachusetts er det riktignok fuktig hett om sommeren, men vinteren byr ofte på snøstorm og ekstrem kulde.
Snø og kulde
Den siste uken før jul har det første hvite snøen lagt seg og temperaturen synker på kort varsel til minus 14. Akkurat da er Wakefield best sett innenfra. Over en engelsk frokost-te har vi godt utsyn til naboenes verandaer. De fleste er pyntet med juletrær og republikanske elefanter. Selv om både Wakefield, Boston og Massachusetts stemmer overveiende demokratisk, så finnes det tydeligvis enklaver hvor man ikke diskuterer politikk med naboen.
Det går alltid et fly
Logan Airport – og nå fungerer GPS-en utmerket igjen – er større enn jeg trodde og understreker betydningen til denne mellomstore byen. Det går fly i alle himmelretninger, til og med Norwegian er representert her nå. Flyet til Oslo går snart. Selv skal vi tilbake til New York.
Landing via mobilen
United er et av de flyselskapene som jeg ikke kommer til å huske for luksus. Ufattelig mye blå plast og papir ved den minste lille matservering er et distinkt kjennetegn ved dette landet. Det er forbudt å bruke mobiltelefon ved takeoff og landing også hos United, men flyvertinnene skriker seg hese uten at det hjelper. En mann diskuterer høylytt forretninger i mobilen, en gutt tar fremdeles farvel med kjæresten og jenta foran oss publiserer bilder på Facebook. Jeg har hørt at man kan styre vingeklaffene med mobilen. I hvert fall tar landingshjulene bakken i New Jersey. Nå gjenstår bare den endeløse togturen inn til Manhattan.
Jeg ser at mange aviser kjører oversikter med anmeldernes beste TV-serier i året som gikk. Vi kan ikke være dårligere her. Her kommer en oversikt over det undertegnede har gledet seg mest over i fjernsynsåret som er i ferd med å ebbe ut. Hvis du er lei av Love Actually og The Family Stone på vanlig TV, kan dette kanskje være noe å vurdere i juleferien. Eller når januar begynner med kjedelige repriser. Vi begynner nederst på listen og beveger oss oppover til det absolutte høydepunktet:
Odd Karsten Krogh 