New York i desember

USA på billigsalg
Det har vel aldri vært billigere å fly over Nord-Atlanteren. Boston, New York, Fort Lauderdale, San Fransisco, Chicago og Anchorage til lavpris. Nå har jeg også kastet meg på trenden. Jeg skal til USA. Allerede før flyavgang er jeg ruinert på grunn av hotellprisene på Manhattan. Det er mye de, altså amerikanerne, ikke forteller oss på forhånd.

The Trump Building - en stadig større severdighet for oss som skal til USA - et land som kanskje er best på film.
The Trump Building – en stadig større severdighet for oss som skal til USA – et land som kanskje er best på film.

Vi velger oss USA
Det er også mye jeg liker og ikke liker med USA. Jeg tror jeg misliker mange av de tingene mange andre liker ved landet. Men i motsetning til mange av mine landsmenn, kan det virke som, takker jeg min Gud for at USA forsøker å leke verdenspoliti mange ganger. Joda, dette godhetstyranniet av en supermakt gjør selvsagt slemme ting, jeg ser også det. Men altså: Hvor ville du helst bodd, i Russland, Kina eller USA? Jeg kan vedde mye på at mange av dem som protesterer høyest mot landet likevel ville valgt USA. Beundring og hat går ofte hånd i hånd her.

Jeg skal aldri til Texas
Ambivalens er nok ordet, det er mye ved det amerikanske som trigger motstanden i meg. Jeg skal aldri til Texas, for eksempel. Tanken på Las Vegas gjør meg kvalm. Jeg kommer neppe heller til å besøke California noen gang. Selv om de er miljøbevisste og veltrente, så virker de underlig miljøskadde og mentalt usunne der borte. Jeg har vært i Kansas City, Missouri og glemmer det aldri. Glem det! Aldri mer! Jeg har også vært i Florida og Chicago. Helt greie steder, men Chicago er best på Grey’s Anatomy.

Middelaldrende menn med gitar
Jeg befinner meg i en alder hvor mange nok mener jeg burde innfinne meg på Norwegian Wood-festivalen hvert år. Det gjør jeg ikke. Tvert imot synes jeg at mye musikk fra USA er fæl, særlig den som begås av middelaldrende menn med gitar. Jeg sovnet en gang på Ry Cooder-konsert. Jeg får negative skjelvinger bare du nevner Johnny Cash og Tammy Wynette. Bruce Springsteen og Bob Dylan? Ikke noe forhold til dem heller. Diana Ross & The Supremes, derimot, de var bra for veldig lenge siden. Prince, ja. Og så har jeg litt sansen for Usher og Snoop Dogg.

Amerikansk litteratur
Jeg har ikke lest mye amerikansk litteratur heller. Jeg har funnet veldig lite som har fenget meg. Jeg har aldri lest ut en hel Ernest Hemingway-roman så vidt jeg kan huske. Heller ikke John Steinbeck eller Paul Auster eller Jonathan Frantzen. I stedet har jeg en forkjærlighet for disse som skriver godt om nåtidens white trash: Annie Proulx og Cormac McCarthy og David Vann. Jeg liker, med en litt pervers glede, å lese om miljøer der folk ikke har penger, men skytevåpen. Da kan man samtidig være glad for at man bor i Europa.

Amerika er best på film
Jeg er en av dem som aldri har drømt om å kjøre Route 66, som du sikkert allerede har skjønt. Jeg burde nok forsøke å endre meg. Min forlagskollega Anders Heger har skjønt det og har nettopp reist i John Steinbecks fotspor. Fine artikler på Agenda.no som jeg lærte mye av. «Bare den som flytter seg kan se en sak fra flere sider», skriver Anders Heger. Men mer positiv til Route 66 ble jeg ikke av å følge Anders’ road-movie. Jeg synes fremdeles at amerikansk landevei er best på film, altså så lenge man slipper å være der selv. På amerikanske landeveismoteller risikerer man dessuten å bli stabbet i hjel med kniv mens man står bak dusjforhenget.

«Can I help you buying something?» (Ekspeditrise på shoppingsenter i Kansas City i 2003)

Jeg har alltid tenkt at USA er best når man slipper å være der. New York er unntaket.
Jeg har alltid tenkt at USA er best når man slipper å være der. New York er unntaket.

Amerikanske kvinner på TV er høye og bredskuldret på en litt truende måte – og må de ha så store pupper? Jeg er heller ikke glad i menn med hentesveis eller med bolleformet toupé i rødbrunt. I det hele tatt ser jeg på amerikanere som litt lavpannet, jeg innrømmer det. Det virker på meg som om de tar både shopping og Disneyland (jeg skal aldri dit, selvsagt) helt på alvor. TV har mye av skylden for mitt forhold til USA. USA er for meg det jeg ser på film og TV, amerikanske skuespillere som alle har det samme utseendet og som spiller personer som utgjør en fiktiv familie for meg. Personer du blir glad i fordi de liksom alltid har vært der.

Ikke la deg lure av utseendet
USA er nærhet og avstand på en gang. Vi lever med den amerikanske kulturen til daglig, og det blir som om den skulle være vår egen. Først i nærkontakt med ekte amerikanere innser jeg at de er helt annerledes enn oss. De små mørke menneskene lenger nede på det amerikanske kontinentet, altså syd for den påtenkte trumpmuren, er mye mer europeiske i sinn og væremåte enn de vi tror om våre rasefrender i nord. Vi må aldri glemme dette: nordamerikanere bare ser sånn ut, i virkeligheten er de helt annerledes. Med familien som fremdeles holder til i Det hvite hus er det omvendt.

Velutstyrt
Jeg har heller aldri vært interessert i amerikansk innenrikspolitikk. Jeg synes den virker rar. Men da Donald Trump begynte å snakke om hvor velutstyrt han var, tenkte jeg at nå er det blitt så rart at jeg må følge litt med. Så jeg begynte å lese Frank Rossaviks artikler i Aftenposten, og deretter hans innsiktsfulle, men skremmende bok Blant republikanere. Nesten alle i den boken tror på Jesus som menneskehetens lys, og på USA som verdens fyrtårn. Det er utrolig hvilke personer og hvilke meninger Frank Rossavik har klart å spa opp i denne boken.

Skyt for å drepe
Sånn som Max Bear Engram, som har tre skytevåpen i bilen – og to hjemme. – Hvis noen trenger seg inn på min eiendom, skyter jeg for å drepe, sier Bear. – Ingen har noe i mitt hus å gjøre med mindre jeg har invitert dem inn. De er en trussel mot min familie og meg. Selv om jeg vet at de ennå ikke skyter etter folk på Newark-flyplassen, kun ved den meksikanske grensen, så blir man litt engstelig av sånne holdninger likevel.

Goat Mountain er en av mine få yndlingsbøker fra den amerikanske litteraturen
Goat Mountain er en av mine få yndlingsbøker fra den amerikanske litteraturen

Hjortejakt
En av mine få amerikanske yndlingsforfattere er som sagt David Vann. For noen år siden kom romanen Goat Mountain, som handler om en våpenglad familie. Den elleve år gammel gutten er ivrig etter å drepe sitt første dyr på familiens årlige hjortejakt. Faren hans oppdager en krypskytter på eiendommen, en ranch på to og et halvt tusen mål i Nord-California, og viser ham til gutten gjennom siktet på riflen sin. Med denne enkle handlingen bryter tragedien løs, og liv blir ugjenkallelig smadret.

«Do you intend to seek employment in the US?» – «Why on earth should I want that?» (overhørt samtale mellom grensekontrollør og ankommende europeisk flypassasjer på JFK i 2006)

Kjenner ingen amerikanere
Jeg vendte tidlig ryggen til det amerikanske. I hvert fall når det amerikanske ble virkelig og ikke foregikk på film. Der andre svermet for å perfeksjonere engelsken, gikk jeg på språkkurs i Montpellier og Odessa. Man blir ikke så veldig amerikansk av sånt. Og siden jeg har neglisjert denne delen av verden, har jeg heller aldri blitt kjent med amerikanere. De amerikanerne jeg kjenner eksisterer derfor kun i mine egne fordommer og på filmlerretet. Joda, jeg snakker engelsk, med litt amerikansk aksent.

I’m loving it
Men maten er i hvert fall noe å glede seg til. Mye godt å spise der borte. Fire egg og en liten steak til frokost. Stablene med pannekaker som drypper av lønnesirup. Kjempeburgere. Meat loaf og mashed potatoes. Strawberry cheesecake. I’m loving it. Og deretter nedturen: Bøtter med tynn kaffe. Cherry Coke. Og så regningen hvor de har lagt til minst 30% i skatter og driks. Utfordringen er naturligvis også at man får så bred rumpe av amerikansk mat. Jeg har sett det på TLC. Så oppholdene i USA bør begrenses i tid – hvis du da ikke vier deg til treningsnarkomane L.A. hvor jeg innbiller meg at all maten består av eggehviter og sitrongress.

New York Å legge feriene til USA har, som du skjønner, aldri vært aktuelt. Men det finnes ett unntak: New York. Det er dit jeg skal nå. Hvis jeg slipper gjennom passkontrollen. Fortsettelse følger uansett.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s