New York i desember (2). Ekorn og bøker i Madison Square Garden

Jeg bruker ganske mye tid på å fotografere ekorn mens jeg er i New York. Disse små sjarmerende skapningene er overalt: Central Park, Washington Square. Ekornene på Madison Square Garden like nede ved Flatiron Building er de mest fremmelige. Støyen og trafikken har gjort dem fryktløse der de kommer for å ta imot våre nyinnkjøpte Reese’s Peanut Butter Cups – Snapp! Så er de vekk!

Lekker bokhandel
Rett over gaten ligger noe annet jeg er veldig glad i: bokhandelen Rizzoli. Dette er ikke den største bokhandelen i New York, men en av de lekrere. Rizzoli er i boksammenheng mest kjent for påkostede bildebøker, om alt fra katter (og muligens også ekorn) til New York og Manolo Blahnik-sko. Men de har også en ganske god skjønnlitterær avdeling i denne elegante bokhandelen på Broadways nedre del.

Zadie Smith, Michael Chabon og Colson Whitehead
Zadie Smith, Michael Chabon og Colson Whitehead

Michael Chabon
Det første blikket mitt faller på er Zadie Smiths nyeste. Swing Time er imidlertid veldig lite amerikansk, så jeg åpner heller Michael Chabons Moonglow, som er forfatterens egen hyllest til sin bestefar. På dødsleiet forteller den gamle mannen historier ingen har hørt før, bruddstykker av familiehistorien og drømmeaktige sekvenser som Michael Chabon har satt sammen til en spennende helhet.

Colson Whitehead
Jeg plukker også opp en bok av Colson Whitehead, som jeg ikke har hørt om før. Han er en 47 år gammel new yorker, som i Underground Railroad forteller historien om Cora som forsøker å unnslippe slaveriet i Georgia før Borgerkrigen. Underground Railroad henspiller på et underjordisk nettverk av tunneler som eksisterte i virkeligheten. Denne har ligget som nr. 1 på The New York Times’ bestselgerliste.

Det er så hyggelig hos Rizzoli at man blir her lenge hver gang.
Det er så hyggelig hos Rizzoli at man blir her lenge hver gang.

Bob Dylan og Bruce Springsteen
Ingenting er så morsomt som å få bekreftet at mitt eget forlag har teft for det som selger og rører seg i tiden. Nobelprisvinneren i litteratur, Bob Dylan, er selvsagt utstilt. Veldig moro å se at det er de samme bøkene vi har på norsk i vår bokhandel. Og så er det Bruce Springsteens Born to Run, som er en bestselger både i USA og i Norge. «Bruce Springsteen har vært en gudbenådet låtskriver. Vi visste ikke før nå at han også er en strålende forfatter.» skrev Trygve Lundemo i Adresseavisa. For boken er uvanlig godt skrevet, godt ivaretatt på norsk av oversetteren Kjersti Velsand. Kanskje er dette den sikreste julegaven man kan gi til norske menn på Bruce’s egen alder.

Bruce Springsteen er en kjempebestselger på begge sider av Atlanteren
Bruce Springsteen er en kjempebestselger på begge sider av Atlanteren

Tappet for litterær energi
Det er veldig godt å være i Rizzoli-bokhandelen, så jeg blir her lenge. Det er dessverre slik at jeg dermed også har brukt opp min litterære energi før jeg kommer ned til den adskillig mer imponerende, men mindre innbydende Barnes and Noble på Union Square.

Signatur-te
Vi synker i ned ved et vindusbord på Argo Café litt lenger nede i gaten, et sted hvor sandwichene og te-drikkene har minst tre navn. Jeg går for en Roasted Tomato & Ham Shakshuka og en medium Hibiscus Tea Sangria. Medium betyr her bøtte. Herfra er det god utsikt til ekornene i parken over gaten.

Bøker eller ekorn?
Argo Café har som alle andre steder i New York gratis wi-fi og er perfekt for å poste en blogg. Før jeg trykker på knappen, spør jeg mitt reisefølge Alex om hva han tror bør være hovedbilde på bloggen. Vil bøker fungere best til et litterært publikum, eller skal jeg heller satse på ekorn? Alex er ikke i tvil et sekund. Vi går for ekorn.

 

Neste gang - eller hvis - du skal til New York, ta deg en tur rundt i området ved Flatiron Building. Her ligger også Rizzoli.
Neste gang – eller hvis – du skal til New York, ta deg en tur rundt i området ved Flatiron Building. Her ligger også Rizzoli.

Et hundeliv. Med orientekspressen gjennom Romania

Endelig fremme. Uret på Bukarest Gara de Nord viser 22.40. I den øde ankomsthallen er en kvinnehær i gang med å vaske gulvet; de rykker fram i full bredde med store, søkkvåte mopper. Og ute er det mørkt. Torbjørn Færøvik har nettopp steget av Orientekspressen i Romanias hovedstad. Han finner en taxi og tar inn på et bakgatehotell, hvor det er ulovlig å ta med prostituerte og kjæledyr på rommet.

Gatehunder
Jeg vet ikke hvordan det forholder seg med rumenske prostituerte, men Romania har defintivt et problem med kjæledyr. Eller kanskje vi skal kalle dem tidligere kjæledyr. I Bucureşti (Bukarest) kryr det nemlig av gatehunder. Løshundene er et resultat av at diktatoren Nicolae Ceauşescu tvangsplasserte byens innbyggere i leiligheter. Hundene kunne ikke bli med opp i etasjene og begynte isteden å vandre i gatene. De formerte seg raskt og ble ganske raskt en plage for beboere og tilreisende.

Et av Europas skulte turistland
Jeg har vært i Bucureşti noen ganger. Romania er nemlig et veldig bra land for turister. I hovedstaden er det mye fint å se og oppleve, supre hoteller, god og billig mat, hyggelige folk. Ingen tiggere. Men altså hunder. De færreste av dem kan betegnes som søte, de bærer umiskjennelig preg av å være avkom av tilfeldige forbindelser i parken og på et gatehjørne. Noen ganger skabbete, men sjelden aggressive. Litt sånn som Bucureşti selv. Dette er en by du kan bli glad i.

Hunder på metroen
Som mennesker tilpasser også hunder seg til omgivelsene. Jeg husker at de tok metroen med den største selvfølge. Hunder ventet på plattformen sammen med oss andre, gikk inn på toget og la seg rolig ned. Det virket også som de visste hvilken stasjon de skulle gå av på. Derimot så jeg aldri noen av dem løse billett.

Få ble bitt
En helt spesiell opplevelse var det å sitte på benk i Bucureşti mens hundene flokket seg rundt deg. De holdt seg på en halv meters avstand. De virket ikke aggressive, snarere sultne. Det er sjelden man ble bitt. Kun tolv tusen pleide å bli bitt per år på denne tiden, et latterlig lavt antall når man tar mengdene med hunder i betraktning. Det var selvsagt nok, og til slutt måtte man gjøre noe.

Lovendring og masselikvidasjon
Vendepunktet kom da en liten gutt ble bitt i hjel i 2012. Året etter ble det ble tillatt å avlive gatehundene og man klarte å redusere antallet hunder fra 64 tusen til litt over 4 tusen. Å ta livet av over femti tusen hunder på kort tid gikk ikke upåaktet hen. Dyrevernorganisasjoner over hele verden har protestert, blant annet har Birgitte Bardot engasjert seg. Men etter masselikvidasjonene er selvsagt antallet hundebitt gått kraftig ned. Så sett fra de lokale beboernes synspunkt var det kanskje nødvendig, uansett hva dyrevernere måtte mene.

Ekte byhunder med det berømte Parlamentspalasset i bakgrunnen
Ekte byhunder med det berømte Parlamentspalasset i bakgrunnen

Bydeler jevnet med jorden
Under Nicolae Ceauşescus styre (1965-1989) ble store deler av den historiske byen revet og erstattet med diktatorens megaprosjekter. Spesielt var han glad i høye boligblokker, for det var liksom tegnet på at kommunismen og den nye tid hadde seiret. Riktignok måtte hundene bli igjen på gateplan. Der det berømte Parlamentpalasset nå står, ble en hel bydel jevnet med jorden for å gi plass til de stormannsgale konstruksjonene. I dag får bygningene Torbjørn Færøvik til å tenke på Pyongyang i Nord-Korea, også det et sted han kjenner bedre enn de fleste.

Bare en sterk kaffe og en lekker ostekake kan redde meg nå. French Bakery i gamlebyen har begge deler. Det er et søtt lite sted hvor duftene av nylaget bakverk krøller seg rundt søylene. Likevel får jeg ikke Ceauşescus galskap ut av tankene. Ved nabobordet sitter et tysk ektepar. «Bare Hitler tenkte like stort,» sier han. «Men det var jo på 1930-tallet…»  

Bedre enn sitt rykte
Men for den interesserte turist er byen fremdeles full av både gamle og nye severdigheter. Dette er den største byen mellom Roma og Kiev. Atmosfæren er helt spesiell. Bucureşti er mye bedre enn sitt rykte og kan anbefales for en weekend-tur. Selv drar jeg gjerne tilbake med jevne mellomrom. Opplevelsen av skabbete storhet er unik. Tar du sjansen på å klappe den, logrer byen tilbake.

Bli gjerne med Torbjørn Færøvik på Orientekspressen for å oppdage byer du ellers aldri ville kommet til.
Bli gjerne med Torbjørn Færøvik på Orientekspressen for å oppdage byer du ellers aldri ville kommet til. Les mer og kjøp boken på cappelendamm.no.

Med Torbjørn Færøvik i underverdenen
Torbjørn Færøviks «Orientekspressen» viser meg byen på nytt, også de attraksjonene jeg selv ikke har rukket å besøke. Det kan likevel settes spørsmålstegn om akkurat de er i stand til å lokke meg tilbake med det første. Gravlunden hvor ekteparet Ceauşescu ligger. Den høyst uferdige katedralen Folkets Frelseskatedral som visstnok skal bli verdens største kristne ortodokse kirke. Underverdenen hvor narkomane og kriminelle bor i kloakken. Det Færøvik skildrer av Bucureştis skyggesider i fortid og nåtid er på ingen måte lystig lesning.

Noen har åpnet et kumlokk, en politimann ligger på knærne og roper ned. Der, i en verden av sniffekluter og skitne sprøyter, bor byens elendigste. De yngste er bare ti, elleve eller tolv år gamle.

Lille Paris
Men for en besøkende med kredittkort viser Romanias hovedstad solsiden.  Noen meter over kumlokkene bodde jeg selv på et nyinnredet luksushotell i 2009. Jeg husker rommet som en drøm og at det kostet nesten ingenting. Ti år tidligere, under mitt første besøk her, tok jeg inn på Athenée Palace, som da fremdeles holdt overkommelige priser. Bucureşti var på den tiden et nokså utenkelig reisemål. Dronningen blant Europas hoteller, innredet i marmor og gull, sto halvtomt og jeg kunne boltre meg med dobbelte glassdører mot den kaotiske Revolusjonsplassen og de store historiske bygningene som så kongen abdisere i 1947 og folket som ville lynsje diktatoren i 1989. I mellomkrigstiden sies hotellet å ha vært Europas spionrede nr 1, det var her opptakten til annen verdenskrig foregikk. Og for overklassen var dette selve Bucurestis sjel. Eller et sted man kunne leke at man var i det virkelige Paris.

Triumfbuen
Til og med den lokale Triumbuen, Arcul de Triumf, får jeg sett når jeg sveiper rundt i byen med Færøvik og «Orientekspressen». Jeg har nemlig alltid vært redd for å dra opp til den etter mitt første mislykkede forsøk i 1999. På den lange veien opp dit, gjennom Kiseleff-parken, ble jeg nemlig utsatt for det jeg på forhånd hadde lest om i Lonely Planet-guiden. Jeg tror det var denne hendelsen som gjorde at jeg ble så fascinert av Bucureşti.

Falsk passkontroll
«Den falske passkontrollen» var på den tiden et yndet forsøk på å rane turister. Man blir først oppsøkt av et uskyldig utseende par som agerer turister. De har store problemer med å lese kartet, de holder det blant annet opp ned. Da spretter det plutselig opp en fyr bak buskene, vifter med et slags identitetskort mens han skriker (på tysk): Passkontrolle! Meningen var at jeg skulle miste fatningen, selvsagt, og deretter gi fra meg mitt norske pass og sikkert også lommeboken. Men siden alt var beskrevet i guideboken på forhånd, tenkte jeg meg om i brøkdelen av et sekund før jeg spurtet i vill fart nedover avenyen. Jeg stanset ikke før jeg nådde metrostasjonen på den store golde plassen Piața Victoriei. På plattformen mot sentrum var det bare jeg og en gråspraglet bastardbikkje som ventet på toget. Jeg følte meg trygg igjen.

Er det noe rart man blir glad i Bucureşti?