Boston Terrier (1). Med Greyhound gjennom Massachusetts

Det er tidlig amerikansk morgen og jeg er på vei med Greyhound til Boston. Byen som er det mest europeiske du kan finne i USA. Herfra stammer også bostonterrieren, opprinnelig en kamphund, men i dag en selskapshund som elsker mennesker. Og ute i Boston-bukten ligger Dennis Lehanes egentlige Shutter Island – med institusjoner som ingen egentlig vet hva driver med.

Greyhound for folket
Siden toget til Boston koster 150 dollar mot Greyhounds 26, så er valget klart. Så fikk jeg da endelig prøvd meg på Greyhound i virkeligheten. Dette legendariske amerikanske busselskapet som jeg har opplevd i utallige filmer når noen skal rømme fra politiet eller fra en voldelig ektemann. Vi stiller oss opp på New Yorks Penn Station en grytidlig morgen, klare for avgang til Boston sammen med et titall andre fattigslig utseende passasjer. Lite tyder på at dette er et transportmiddel for de bemidlede.

Innvandrer fra New Jersey
Det er lite felles informasjon på busstasjonen, for her er det nok fri konkurranse som gjelder. Selve bussen er om mulig enda mer spartansk enn de bussene jeg har tatt i andre land. Sjåføren er indisk, eller fra New Jersey, som de selv pleier å si hvis de blir spurt. Det er da også et utidig spørsmål. Han forteller at mat og drikke er forbudt, turen vil ta fire timer. Det som er bussens store fordel er en sømløs wi-fi, som ikke en gang krever passord. Det er bra, for mitt reisefølge sovnet allerede i The Bronx. Det høres også snorkelyder fra den eldre, litt lurvete mannen i setet bak.

Sjekker Facebook
På veien gjennom Connecticut surfer jeg derfor på nettet, mens de lubne New England-furuene ruller forbi utenfor i rasende fart. En bekjent i Brasil har delt en kattevideo. En Cappelen Damm-kollega har bakt en kake som ser veldig god ut. Carl I. Hagen uttaler at det var varmere i vikingtiden og at vikingene ikke kjørte SUV. NRK byr ennå ikke på like-knapper, men informerer om at Even ligger syk på Isaks hybel og at vi nå kan streame all Skam-musikken sammenhengende. Det bombes i Aleppo. Og mer hjemlige amerikanske saker: Donald Trump har ringt Taiwans president og Negan holder fortsatt et jerngrep om våre helter i The Walking Dead. Følelsen av å være oppdatert på viktige ting er god.

Bee Gees, Paul Revere og John F. Kennedy
Jeg har alltid likt Massachussetts. Det var Bee Gees som satte meg på sporet allerede i 1967. Jeg finner igjen låten deres på YouTube: Feel I’m goin’ back to Massachusetts – Something’s telling me I must go home. Massachusetts er på en måte et lite stykke hjemme i et fremmedartet USA, noe erkesolid og hyggelig på samme tid. Et sted hvor de stemmer demokratisk og samtidig står for tradisjon og sunne verdier. Både Paul Revere og John F. Kennedy kom herfra. Det er noe med Massachussetts som borger for kvalitet, tenker jeg.

Erke-engelsk
Boston er visstnok en av de mest moderne og rikeste byene i Amerika. Men for meg er Boston først og fremst historie og en motvekt til de glatte skyskraperne i Atlanta og Los Angeles. Også det steder jeg ikke har vært, selvsagt. Det amerikanske jeg vet noe om har jeg kun fra film og fra egne fordommer. Boston står for noe solid og erke-engelsk. Uavhengighet og anti-slaveri er ting man lett får sympati for. Jeg er på vei til Boston, kan det bli bedre enn det? Akkurat mens de nakne trærne på høyre side glir over i Massachusetts, tisser mannen bak meg på seg.

Boston Legal og Ally McBeal
USA er et land med store forskjeller og Boston har nok også sine skyggesider. Jeg har registrert byens skumle undertoner i litt tilårskomne politiserier som Boston Legal, Rizzoli and Isles og Ally McBeal. Der hvor hovedpersonene er ekstremt velkledde og dyktige, men hvor kriminalitet og fattigdom herjer i bakgrunnen.

Dennis Lehane
Bøkene jeg har tatt med og som jeg ikke får lest fordi bussen rister for mye, er også fra Boston. Her kunne jeg ha valgt meg John Updike, Jack Kerouac, Nathaniel Hawthorne, Sylvia Plath eller Lydia Davis, som alle har tilknytning til Boston. Men for meg må det bli Dennis Lehane. En av mine yndlingsforfattere som jo faktisk er amerikaner. Det er nemlig mye jeg liker uten at jeg tenker på at det er amerikansk. Dennis Lehane bor i Boston sammen med kone og to hunder, Marlon og Stella.

Skildringer fra Bostons bakgård
Mystic River, omdøpt til I blodet på norsk, er kanskje det sterkeste Dennis Lehane har skrevet. Romanen handler om misbruk av barn., Da de var gutter var Sean Devine, Jimmy Marcus og Dave Boyle venner i det som var et av Bostons dårligere strøk. Men en dag stoppet en fremmed bil i gata deres. En av dem ble med i bilen, de to andre ikke – og noe forferdelig skjedde. Noe som ikke bare gjorde slutt på vennskapet deres, men forandret dem for bestandig. Tjuefem år senere vekkes traumene til live igjen, da datteren til Jimmy blir funnet drept. Dette er en er en av disse blytunge, mørke skildringene som har gjort Dennis Lehane til en av verdens mest beundrede thrillerforfattere. En roman som ikke etterlater noen uberørt.

Bostonterrier
Det er utrolig hvordan man kan kjede seg under en fire timers bussreise. Jeg bruker den siste halvtimen til å google den lokale hunderasen. Bostonterrier er den første egentlige amerikanske hunderasen, satt sammen av to engelske raser – bulldog og terrier.Den var først en kamphund. Siden er den blitt avlet ned til noe mindre og vennligere. Dagens bostonterrier er en selskapshund som elsker mennesker. Bostonterrieren er modig, lojal, hengiven, trofast og vennlig mot andre hunder, men hvis den blir provosert eller irritert kan den slåss med livet som innsats.

Industristrøk
Og der kommer Boston langsomt til syne. Industriforstedene er så stygge som bare amerikanske byer kan være, det er dette som minner oss på hvorfor USA er verdens økonomiske supermakt. Langt der ute til høyre skimter jeg det som må være øya Long Island. Long Island er mindre kjent enn sin navnesøster utenfor New York, men ble udødeliggjort av filmen Shutter Island som er basert på Dennis Lehanes roman (De gales øy på norsk).

Shutter Island
I filmen sperres vi inne på Aschecliffe Hospital for the Criminally Insane sammen med Leonardo di Caprio, i et mareritt av et sykehus hvor ingen vet hvem som er kriminell og hvem som er sinnssyk. Selv om Shutter Island ikke eksisterer ved det navnet, finnes den som Long Island i Boston-bukten. Her ligger fremdeles institusjonsbygningene fra den tiden da øyene var innfallsporten til byen, med sine immigrantmottak, interneringsleirer og sykehus. Det skjer fremdeles mye i statlig regi her, uten at man vet helt hva. Broforbindelsen ble kuttet for noen år siden og øya er mindre tilgjengelig for allmennheten enn før. Ikke rart Dennis Lehane ble inspirert. Jeg glemmer hverken filmen eller boken – slutten må være noe av det slueste som er funnet på av noen forfatter noensinne.

Bostons glitrende fasader i blått glass vokser foran oss. Greyhound ruller inn på en sementrampe som folder seg ut til et strømlinjeformet shoppingsenter. Der står sannelig også tante Tereza og venter på oss.