Stikkord: Saramago

Fra tårnet i bydelen Belém kan man se skipene som legger ut mot havet, og herfra har jeg også utsikt til det moderne kultursenteret og de nyoppussede kaiene, der Vasco da Gama la ut fra for over fem hundre år siden.  «Å salte hav, hvor mye av ditt salt er ikke Portugals tårer!» skriver Fernando Pessoa.

Portugiserne har det med havet, akkurat som nordmenn.  Forskjellen er at da portugiserne startet med å utforske verdenshavene, lå verden åpen og ventet på å bli erobret, om enn kanskje noe motvillig. Portugals stolte fortid ligger definitivt på den andre siden av verdenshavene. Det betyr også at i Goa, Moçambique og Angola, og til en mindre grad i det overlegne Brasil, er ikke portugisere nødvendigvis like uomstridte som de er i Europa.

Grunnen til den europeiske sympatien kan være at vi knapt har hørt noe fra Portugal på århundrer og at vårt eget kontinent bare har vært utsatt for José Manuel Barroso og Cristiano Ronaldo, ikke en Pedro Álvares Cabral eller Vasco da Gama. Kanskje er det som det er med nordmenn, at portugisere ikke går an å mislike så lenge det ikke blir for mange av dem?

Vasco da Gama  ligger begravet i det enorme klosteret Mosteiro dos Jerónimos litt lenger inn på land her i Belém, bak den enorme barokke parken. Hele anlegget ble bygget for pengene Portugal tjente på krydderhandelen på veien til India.  I samme kloster finner vi også graven tilLuís de Camões. Luís de Camões er Portugals store poet. José Saramago er elsket og Fernando Pessoa blir de aldri ferdig med, men Luís de Camões er Portugals fortid og storhet. Du finner ham overalt, på frimerker i Portugal, på sedler i Angola, i brasilianske skolbøker, på blåmalte veggfliser i Macau og på søyle i Chiado, alltid lett gjenkjennelig med det ene gjenklistrede øyet og laurbærkrans på hodet.

Luís de Camões skal ha vært en villbasse. Oppveksten hans i en fattig familie tidlig på 1500-tallet er diffus, men han står tydelig frem som utsvevende student i Lisboa, hvor han hadde flere turbulente affærer med prominente damer, blant annet med kongens søster. Dette jaget ham i fengsel  og senere til en soldattilværelse i Ceuta, den nåværende spanske enklaven på Afrikas nordkyst. I et slag ved Gibraltar mistet Camões det høyre øyet. I 1553, antagelig for å roe ham ned, ble han sendt ut på en ekspedisjon til India.  Dette ble begynnelsen på en lang tjenesteperiode på portugisiske krigsskip. Camões deltok i erobringen av verden og lærte å kjenne de fleste kroker og kriker av imperiet mellom Portugal og Øst-Timor. I Goa begynte han å legge grunnlaget for enda en karriere. Han skrev dikt.

Luís de Camões døde i 1580, men skulle bli med videre i historien. I 1912 publiserte Fernando Pessoa et essay hvor han varslet en ny gullalder og en ny superpoet som skulle detronisere Camões. Pessoa hadde allerede da flere planer for seg selv. Men mellom de to lå et helt imperium, og der Camões deltok i fødselen, var Pessoa vitne til oppløsningen. Heldigvis for Pessao holdt han ideen og drømmen som like virkelige som det vi vanligvis kaller virkelighet.

José Saramago, på sin side, som var mer til stede i det håndfaste Portugal, døpte hunden sin for Camões. Saramago hevdet han alltid ble inspirert av ham: Da Camões kom til vårt hjem, var jeg den eneste som skjønte at han ikke var en puddel, men en portugisisk vannhund, skrev Saramago så sent som i 2009. En myteomspunnet og sjøvant rase, som allerede på 1200-tallet skal ha reddet døende seilere opp fra sjøen og som flere århundrer senere skulle oppnå kjendisstatus i Det hvite hus under navnet Bo. For Saramago var forfatteren Camões «en venn, en overraskelse og en samboer», noe som antagelig også gjaldt for hunden med samme navn. Årstallet 1985 under Saramagos dikt røper at det var tiltenkt dikteren, ikke hunden,  men i Portugal kan man aldri være helt sikker.

Luís de Camões er  aller mest kjent for den portuguisiske odysseen fremfor noen, Os Lusíadas (lusiadene). Den ble fullført en gang på 1550-tallet og beskriver Vasco da Gamas oppdagelse av India, i tillegg til å glorifisere også andre deler av Portugals stolte historie.

Lusofon er fellesbetegnelsen på det portugisiskspråklige og jeg har lenge trodd at dette med ordet luso kom av det portugisiske ordet for lys, luz. Men ordet kommer  – muligens -fra myten om Lusus som dannet den portugisiske nasjon. En myte som forøvrig skal være feilaktig. Lusus har visstnok aldri eksistert, men klarte å gi navnet sitt videre til fellesskapet av portugisisisktalende land over hele verden. Så hvis Lusus har fått både nasjonalepos og et imperium oppkalt etter seg, så eksisterer han kanskje likevel? Ikke lett å bli klok på Portugal. Beboerne i Lisboa kalles forresten «salatblader», en etterlevning etter arabertiden, da dette var en slags kjøkkenhave for inntrengerne.

Bydelen Belém er imidlertid kjent for en spise langt fra salatblader, nemlig pastéis de Belém, som i motsetning til pastéis de nataikke er fylt med fløtevaniljekrem, men med eggeplomme. Turister kommer fra hele verden for å spise dem i det enorme gamle bakeriet Antiga Confeitaria de Belém, som har servert lekkerbiskener siden 1837. For en gangs skyld tar Rough Guide feil, det er faktisk mulig å få plass her. Denne januardagen er det bare tre japanere foran oss i køen og vi inntar fire pastéis og en god espresso ved disken. Også her er betjeningen hyggelig, jeg tør ikke tenke på hvordan den ville vært hvis stedet hadde ligget i Paris.

Disse kakene skal ha oppstått fordi klostrene i middelalderens Portugal brukte så mye eggehvite til å stive klær, særlig nonnedraktene, og derfor satt igjen med masse eggeplommer som de måtte finne på noe lurt å bruke til. Dermed oppstod skikken med søtt bakverk basert på eggeplomme og sukker (eller før det honning), noe umiskjennelig portugisisk, som også spredde seg til koloniene. En variant heter forøvrig barriga de freira, nonnemage, sikkert for at nonnene skulle føle seg skyldige i all eggehvitesløsingen.

Jeg vet ikke om Luís de Camões likte pastéis, men mye taler vel for det.  De fikk sikkert servert masse av det når ekspedisjonene kom tilbake til Lisboa igjen og lengtet seg nok syke etter pastéis mens de var på sjøen. Men da Luís de Camões’ levninger ble  flyttet inn i klosteret i 1880, var produksjonen av pastéis de Belém flyttet ut til de nærliggende bakerier seksti år tidligere. Det sies at kisten i klosteret ikke huser Luís de Camões, men levningene etter en annen mann siden dikterens opprinnelige grav ble offer for jordskjelvet i 1755. I Portugal er ikke dette så farlig så lenge man beholder ideen om at det er Luís de Camões som er stedt til hvile i klosteret. Pastéis de Belém oppleves også som veldig ekte.

Lenger bortover langs Tejo, der trikkelinje 15 går og hvor forfatteren Ricardo Reis steg i land for seksti år siden, ligger de nyoppussede kaiene med lekre barer og den fantastiske bokhandelen Ler Devagar (les sakte). Noen metrostasjoner, faktisk ganske mange, lenger bort, på den helt andre siden av byen, men fremdeles ved vannet, ligger et av Europas største akvarier – ikke helt upassende i en by og et land som er svært knyttet til havet. En lang bro og en taubane binder det enorme området sammen. Kjøpesenteret Vasco da Gama har tre etasjer og romslige innendørs gågater, med rislende vann over glasstaket. Noen må ha glemt å regne om kvadratmeterne til euro.For en nordmann virker det utopisk at noe slikt kan ha kommet i stand. Folk her skal tydeligvis ha et sted å være når det regner og blåser som verst. Det slår meg at vi gjerne kan være en rollemodell for resten av verden der oppe i nord, men moro er det neimen ikke.

I det enorme oceanariet nyter byens befolkning en vinterlørdag innendørs. Her svømmer både sverdfisk og norsk torsk. Ingen portugisiske vannhunder å se, men pingviner, lundefugler og otere gjør seg til for publikum. Månefisken, denne uvirkelige skapningen som ser ut som den kommer fra en annen tid og en annen dimensjon, er min og mange andres favoritt.

Men her duver også portugisiske krigsskip. Portugisiske krigsskip, leser vi på plakaten, kan påtreffes i alle tropiske hav. Angrep fra portugisiske krigsskip er sjelden dødelig, men er svært smertefullt, og panikk kan føre til drukning. Portugisiske krigskip er i de senere årene blitt observert en rekke ganger i middelhavsområdet rundt Spania, og er til og med funnet skylt i land på strender i England. Maneten har neppe fått navnet uten grunn. Vi kan vel egentlig bare la tankene fare og se for oss portugisernes fremferd for fem hundre år siden.

«Skip på veg ut til langferd, Kvifor er det at eg, ulikt dei andre, Ikke saknar deg når du er ute av syne? Fordi når eg ikkje ser deg, så har du slutta å eksistere. Og å sakne det som ikkje eksisterer, Er å kjenne seg knytt til ingenting; Det er ikkje skipet, men oss sjølve vi saknar.» Alberto Caeiros mest kjente dikt rører ved noen av mine egne tanker. I morgen tidlig skal skipet, eller flyet for å være helt nøyaktig, legge ut fra Lisboa, med meg selv om bord. Til landet jeg ikke savner når det er ute av syne, fordi det kanskje ikke eksister. For hvordan kan et land hvor det hefter noe usømmelig ved nytelsen, i det hele tatt eksistere? Og jeg husker brått at snøsørpa fremdeles ligger tykk på Paulsen-kaia.