Fire timer i Lisboa

Det er noe eget med det å komme uggen ut av nattflyet fra Rio de Janeiro. Flyplassen i Lisboa er kald, fuktig og rå. Det er tidlig på morgenen, egentlig før noen portugisere har tenkt å stå opp. De som har tenkt på det, står allerede i kø foran innsjekkingen til Frankfurt og London.

Ingen lademulighet
Det er altfor lenge til flyet går. Den første timen tilbringer jeg på en benk i den triste avgangshallen mens jeg iakttar at gitterportene til Starbucks og Replay langsomt dras opp. Tiden går utrolig langsomt og jeg skulle ønske jeg var hjemme i Oslo. Ikke finner jeg noe sted å lade mobiltelefonen heller. De ledige stikkontaktene er opptatt av sovende rumenere.

Ingen spøk
Da det begynner å lysne, sånn ved halv åtte-tiden, finner jeg en taxi og ber om å bli kjørt til sentrum. Sjåføren er en av disse eldre portugiserne som ikke forstår brasiliansk, det skjer av og til i dette landet. Det faller som regel sammen med at heller ikke jeg forstår noe tilbake – språket hans er enda mer vokalfattig enn det man skulle tro var mulig. Det er ingen fast takst, ei heller taksameter. Jeg tar det som en spøk når sjåføren sier at jeg kan betale det jeg synes det er verdt. Såpass forstår jeg. Men noen spøk er det ikke. Jeg gir ham 13 euro, noe som ser ut til å være en god del mindre enn han forventet.

lisboa yyNyspylt fortau
Café Nicola på Rossio-plassen har nettopp åpnet dørene. Det lukter nyspylt fortau og nystekt julekake. Et tysk ektepar nyter tretten grader utendørs, det er nok kaldere der de kommer fra. Selv har jeg vennet meg til temperaturene på den andre siden av havet og søker ly ved den lille elektriske ovnen innendørs. 

Hyggelig på den portugisiske måten
Servitrisen er hyggelig på den portugisiske måten, det vil si uten smil eller åpningsfraser av noe slag. Jeg forsøker meg med at siden jeg er i Lisboa bør jeg vel prøve både egg og bacon og den lokale pastel de nata, samt kaffe og juice. Aner jeg et lunt glimt i øynene hennes under det avmålte nikket? Jeg liker å tro det. Jeg har aldri trodd at portugisere er uvennlige med vilje, de kan bare virke sånn når de kutter ut alt det unødvendige. Litt som når man bare avslutter en telefonsamtale uten å si ha det på amerikanske filmer. Egg og bacon blir servert med to store pølser mens jeg sniker meg til å lade mobiltelefonen via kontakten bak meg.

Opp langs trikkeskinnene
Ute har temperaturen steget enda to grader. Turistene benker seg på utecafeene for stor frokost som de kan velge fra fargerike plastplansjer. Jeg går ned via Rua Augusta til Comercio-plassen hvor solen varmer overraskende godt. Det store juletreet i stål og plast virker litt malplassert selv om det snart er jul. Jeg kjøper en Fernando Pessoa-t-skjorte og noen andre julegaver i souvenirbutikken før jeg klatrer opp langs trikkeskinnene til Cidade Alta.

lis lis

Saramagos dagbok
I Rua Garrett er Livraria Bertrand i ferd med å åpne. Her finner jeg frem til boken jeg lette forgjeves etter i Brasil: Cadernos de Lanzarote av José Saramago. Den nyutgitte dagboken hvor han har beskrevet sitt besøk i Oslo i 1994 og menneskene han møtte. Deriblant lille meg, en av de få i forlaget Cappelen som snakket en form for portugisisk den gangen.

Ingen vekslepenger
Jeg sikrer meg ett eksemplar. Ved kassen har de ikke vekslepenger, om jeg ikke har noe «mais pequeno», noe «mer lite»? Akkurat det stusser jeg litt over for jeg har lært meg at det heter «mindre» også på det herværende språket. Jeg forstår i hvert fall hva han sier. Snart står jeg ute på gaten med en sort papirpose påtrykket ordet «Saudade», ordet som bare eksisterer på portugisisk og i fado.

Atten grader og sol
Miradouro de São Pedro de Alcântara er byens mest romantiske utsiktspunkt. Her er det fin utsikt over elven og slottet og deler av Lisboa. Lisboa-vinteren har steget til atten grader og sol. På en ledig benk åpner jeg den nyinnkjøpte Saramago-dagboken.

Saramago var to ganger i Norge
Hele to ganger hadde jeg gleden av å ta imot ham i Norge sammen med min dyktige kollega Aase Gjerdrum. Aase fikk ham utgitt på norsk lenge før han fikk nobelprisen. Mellom de to Saramago-besøkene lærte jeg meg å bruke konjuktiv, husker jeg. Å bli rettet på av en stor forfatter, var ikke noe man kunne ta lett på.

Vinen kostet en formue
Nå er altså en av mine største opplevelser udødeliggjort i denne boken. Det var mye jeg selv ikke husket, blant annet at vi så Kon-Tiki sammen og at vinen vi drakk den kvelden kostet en formue. Nå tror jeg neppe at fremtidens litteraturforskere vil gruble mye over hvem denne «Odd» var, men moro var det likevel å lese. Noen ganger innser man hvor heldig man er som får jobbe med litteraturens mestere.

Ulisses
Svært så fornøyd med formiddagen i Lisboa rusler jeg nedover Rua Garrett, passerer Café A Brasileira, hvor Fernando Pessoa som vanlig sitter utenfor på fortauet. De bittesmå gule trikkene passerer med et metallisk skrik. Litt lenger nede stopper jeg andektig ved mitt Lisboa-høydepunkt, hanskebutikken Ulisses i Rua do Carmo. Jeg har allerede mange bilder av inngangsdøren fra tidligere besøk i Lisboa, men tar likevel et nytt før jeg praier en taxi ut til flyplassen. Det koster 12 euro.

lisboa x

 

 

 

 

Én tanke på “Fire timer i Lisboa”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s