Cappelen Damm har nettopp lansert en italiensk koloss av en roman, som har alle ingrediensene for å bli en bestselger. «Gledens kunst» er det 20. århundrets mektige historie fortalt gjennom blikket til en helt usedvanlig kvinne. Også forfatteren Goliarda Sapienza (1924-1996) var en helt usedvanlig kvinne.
GOLIARDA SAPIENZA (1924-1996) ble født i Catania på Silicia. Hun var datteren til to av datidens mest kjente italienske sosialister. Etter å ha fått en svært fri oppdragelse flyttet hun 16 år gammel til Roma, der hun begynte på statens teaterhøyskole. Som foreldrene ble hun forfulgt av fascistene, og gikk inn i motstandsbevegelsen. Hun begynte å skrive skjønnlitteratur i 1950.
Sapienza skrev flere romaner, hvorav «Gledens kunst» regnes som mesterverket. Hun jobbet med boken fra 1967 til 1976, og pantsatte møbler, bilder og smykker – og begikk til og med et tyveri – for å ha penger til livets opphold. Den forble imidlertid upublisert helt til 2005.
Goliarda Sapienzas «Gledens kunst» ble skrevet over en periode på ni år, fra 1967 til 1976. Da forfatteren døde i 1996, hadde hun ikke publisert noe på ti år. Ingen italienske forlag ville ta i det som skulle bli hennes mest kjente verk, på grunn av dets «usømmelighet». Manuskriptet ble liggende i skuffen i flere tiår før det ble hentet frem og gitt ut som en «glemt klassiker» i Italia og Frankrike i 2005–2006.
I boken følger vi den sicilianske kvinnen Modesta fra hun blir født i året 1900. Med sin sterke personlighet utfordrer hun samtidens moralitet. Modesta vokser opp i fattige kår, men skjønner tidlig at hun er eslet for noe stort. Ved hjelp av ynde og intelligens greier hun å gifte seg med en aristokrat uten å gå på akkord med sine innerste verdier.
Likheten mellom forfatter og hovedperson er mange. En del kritikere har betegnet «Gledens kunst» som en dobbel selvbiografi, hvor forfatteren Goliarda gjemmer seg selv bak hovedpersonen Modesta. Uansett er denne romanen en pageturner av rang!
Jeg har nettopp lest to bøker som begge handler om å være fremmed på et sted. Den ene er italiensk, den andre er brasiliansk. Donatella di Petrantonio har skrevet romanen L’Arminuta, nylig utgitt på norsk. Fra Brasil kommer romanen A Resistência av Julián Fuks. Den finnes nå på engelsk.
PRISBELØNNET ITALIENSK
La oss begynne med den italienske: Arminuta er en prisbelønnet roman, som lanseres på norsk nå i april. Som alle andre bøker i fra „andre“ språkområder enn engelsk står den i fare for å gå under radaren til mange. Det er i så fall veldig synd, for dette er en pageturner du har vanskelig for å legge fra deg.
RETURNERT TIL SIN BIOLOGISKE FAMILIE
Donatella di Petrantonio forteller i denne boken historien om Arminuta (L’arminuta), „den returnerte“. Den 13-årige jeg-personen i boka, har nesten hele sitt liv bodd hos en fosterfamilie. Uten forvarsel og mot sin vilje får hun vite at hun skal tilbakeføres til sin biologiske familie. Vi aner etter hvert at grunnen er at fosterforeldrene ikke lenger er i stand til å ha henne, det antydes at fostermoren er blitt syk og at foreldrene skal skille lag. Tilbakeføringen er altså ikke frivillig hverken hos 13-åringen eller hos den biologiske familien hennes.
SJOKKARTET OMVELTNING
Allerede den første dagen blir et stort sjokk. Fra en beskyttet tilværelse hos en velstående familie ved kysten avleveres Arminuta hos en fattig og halvveis dysfunksjonell familie i en liten landsby i innlandet. Ingen, selv ikke foreldrene, tar noe særlig notis av hennne, utover et likegyldig „så der er du?“
UØNSKET PÅ DET NYE STEDET
Deretter følger vi Arminutas nye liv som uønsket på et sted hun heller ikke selv ønsker å være. Foreldrene er likegyldige og synes hun er håpløs, de to eldre brødrene utgjør en fysisk og seksuell trusel. På skolen blir hun mobbet fordi hun er annerledes. Arminuta tenker bare på å rømme tilbake. Den eneste som gir henne en slags følelse av trygghet er den nye lillesøsteren. Ingen i familien har heller noe språk for å snakke om det som skjer.
Julián Fuks ble tildelt Prêmio Jabuti i 2017, samme år som Donatella di Pietrantonio vant Premio Campiello. Begges bøker er nå oversatt til språk mange nordmenn behersker, den sistnevnte er til og med nettopp lansert på norsk (Cappelen Damm).
PRISBELØNNET BRASILIANSK
Den prisbelønte, brasilianske boken jeg har lest er Julián Fuks‘ lille roman A resistência (Motstand). Den handler om en argentinsk familie fra Buenos Aires som flykter til Brasil under diktaturet. De har adoptert en liten sønn. Den adopterte sønnen får senere en lillebror og en lillesøster, begge biologiske barn av foreldrene.
Å LEVE I EKSIL
Boken tar opp et høyaktuelt tema, nemlig det å være flykting og leve i eksil. Familien har en nær relasjon til Argentina, men den relasjonen baserer seg mest på historien og fortiden. Og kulturen forsøker de å holde ved like selv om de gamle familiebåndene til gamlelandet er vage. Kanskje er det også sånn at et barn som fødes i foreldrenes eksil, det barnet vil også fortsette å være i eksil? Er kanskje eksil arvelig?
UNNGÅR TEMAER
Hovedpersonen i boken både hører til og hører ikke til. Historien fortelles av lillebroren flere år senere, i små, nesten tause bruddstykker. Erindringene er små og vage, men etter hvert forstår vi mer. Det er de bittesmå pausene, tausheten og forsøkene på å unngå temaer, som er essensen i lillebrorens erindringer, ting han ikke forstod da han var barn.
MANGLENDE TILHØRIGHET
Dette er en familie som heller ikke snakket om tingene, det var heller pinlige øyeblikk og forsøk på å dekke over når gråten steg til overflaten. De er i de små erindringene vi forstår mer: Den adopterte broren som trakk seg tilbake fra bordet før desserten, som holdt seg et stykke unna de andre rent fysisk også i situasjoner hvor det var naturlig å være nær. Å vite at man egentlig tilhører et annet sted, gjør noe med den det gjelder.
SELVBIOGRAFISK
Julián Fuks er selv av argentinsk opprinnelse, men hans familie flyktet til Brasil under diktaturet. Tittelen «motstand» kan derfor like gjerne henspille på motviljen mot å fortelle sin egen historie som bokens temaer politisk motstand, eksil og adopsjon.
Dessverre er ikke Julián Fuks’ A resistência tilgjengelig på norsk. Men du får den på engelsk (Resistance). Boken har høstet gode kritikker og ble nylig innstilt til enda en pris, to år etter at den ble utgitt første gang.
Arminuta finnes altså på norsk, nylig utgitt på Cappelen Damm. Den er også oversatt til flere europeiske språk og overalt hvor den blir utgitt, gjør boken inntrykk. En enkel, hverdagslig fortalt historie som vekker dype følelser hos leseren.
Begge to anbefales på det sterkeste.
Bilder: Julián Fuks, CCBB; Donatella di Pietrantonio, Facebook;
Odd Karsten Krogh 