Kategori: Bøker

En spennende thriller for varme og kalde sommerdager

Jan-Erik James Knudsen? Jo, det demret for meg. Mest på grunn av det uvanlige, norsk-skotske fornavnet – han har skrevet flere bøker tidligere, og de fikk gode anmeldelser. Så da jeg snublet over den nyeste boken hans, «I skyggen av stråleglansen», bestemte jeg meg for å gi de 600 sidene en sjanse. Noen ganger er det greit å legge fjernkontrollene til side og få spenningen på papir.

«I skyggen av stråleglansen» viser seg å være en ganske så dramatisk, internasjonal thriller, med handling parallelt i Norge og i Nord-Irland. For meg som elsker Belfast – slik byen fremstår i krimserien «The Fall» – er dette midt i blinken.

Hvem som er hovedperson i denne boken er ikke så tydelig. Man skulle tro det var den unge kvinnen som ble påført alvorlig skade allerede etter få sider. Men snart kommer norsk-irske Tommy kjørende i sin Honda Civic, han har en forbindelse til den unge kvinnen som han selv ikke visste om. Og vi skal bli kjent med mange flere.

Så har vi etterforskerne Eddi og Bernhard fra Kripos, som holder på med flere saker samtidig, i et samarbeid med nordirsk og engelsk politi. Vi snakker IRA, pedofilt nettverk og flere mord. Legg så til at mange bærer på gamle hemmeligheter eller har en skjult agenda – og du som leser har et virvar av tråder å forholde deg til. At Jan-Erik James Knudsen klarer å knytte disse trådene sammen er nærmest utrolig.

jan-erik-james-knudsen-364x400
Dette er Jan-Erik James Knudsen. Han utgav et par gode krimromaner for cirka ti år siden. Nå er han tilbake i knallform. (Bilde: Liv Forlag)

Detaljene er viktige hos Jan-Erik James Knudsen, så viktige at det nok kan sette en utålmodig leser på prøve. Både antall hendelser, beskrivelser, bildebruk og persongalleri kan virke overveldende. Derfor gjelder det å lese langsomt og grundig. Hvis ikke, kan det hende du overser brikker som muligens kan bli viktige senere.

På stuebordet lå det blader og magasiner samt et par løssalgsaviser. En hvit iPhone stakk fram under en av dem. Tommys blikk falt på et askebeger midt på bordet der syv-åtte sneiper var blitt rykket ned i grå aske. En pakke Prince Mild lå ved siden av, sammen med en engangslighter i grønn plast. Det var en lett innestengt atmosfære i leiligheten. Lufta han trakk inn i lungene, kjentes daggammel.

Man vet ikke hva som kommer til å spille en rolle, men det hendte flere ganger at jeg måtte bla tilbake for å sjekke detaljene. Eller en av personene, de er nemlig mange! For å hjelpe leseren litt har Knudsen laget fire sider bakerst i boken med oversikt over persongalleriet – noe jeg først oppdaget da jeg var kommet til side 100.

Fra et annet rom hørtes nå brått et skjærende hvin. Lyden ble dempet av de tykke murveggene, men var umiskjennelig. Mannen på stolen stivnet til, ble sittende urørlig i flere lange sekunder.

Dette er en thriller som tilfredsstiller de erfarne bokleserne, de som liker grusomme forbrytelser, internasjonal politikk, intrikate problemstillinger og konfliktfylte forhold mellom mennesker. På akkurat den måten er dette «Le Bureau» i bokform. Enten faller du litt av, eller du synes det er genialt. Den ene anmeldelsen jeg har lest landet på det siste.

Dessuten: Jan-Erik James Knudsen kan skrive. Jeg ble litt andpusten av all bildebruken i begynnelsen, men jeg fant meg etter hvert til rette i forfatterens språkbilde. Antagelig fordi det er gjennomført. Dette er uansett mye bedre enn en del av den halvgode krimmen man vanligvis får servert mellom to permer.

Jan-Erik James Knudsen kan ikke bare skrive, han kan også det han skriver om. Antagelig ligger det mye research bak denne boken. Handlingen har et voldsomt driv og det skjer noe nytt i hvert kapitel. De korte kapitlene gjør det forholdsvis enkelt å orientere seg i den kompliserte (men ikke for kompliserte) handlingen. En god bok, dette.

 

 

Goliarda Sapienzas usømmelige roman

Cappelen Damm har nettopp lansert en italiensk koloss av en roman, som har alle ingrediensene for å bli en bestselger. «Gledens kunst» er det 20. århundrets mektige historie fortalt gjennom blikket til en helt usedvanlig kvinne. Også forfatteren Goliarda Sapienza (1924-1996) var en helt usedvanlig kvinne.

GOLIARDA SAPIENZA (1924-1996) ble født i Catania på Silicia. Hun var datteren til to av datidens mest kjente italienske sosialister. Etter å ha fått en svært fri oppdragelse flyttet hun 16 år gammel til Roma, der hun begynte på statens teaterhøyskole. Som foreldrene ble hun forfulgt av fascistene, og gikk inn i motstandsbevegelsen. Hun begynte å skrive skjønnlitteratur i 1950.

Sapienza skrev flere romaner, hvorav «Gledens kunst» regnes som mesterverket. Hun jobbet med boken fra 1967 til 1976, og pantsatte møbler, bilder og smykker – og begikk til og med et tyveri – for å ha penger til livets opphold. Den forble imidlertid upublisert helt til 2005.

Goliarda Sapienzas «Gledens kunst» ble skrevet over en periode på ni år, fra 1967 til 1976. Da forfatteren døde i 1996, hadde hun ikke publisert noe på ti år. Ingen italienske forlag ville ta i det som skulle bli hennes mest kjente verk, på grunn av dets «usømmelighet». Manuskriptet ble liggende i skuffen i flere tiår før det ble hentet frem og gitt ut som en «glemt klassiker» i Italia og Frankrike i 2005–2006.

I boken følger vi den sicilianske kvinnen Modesta fra hun blir født i året 1900. Med sin sterke personlighet utfordrer hun samtidens moralitet. Modesta vokser opp i fattige kår, men skjønner tidlig at hun er eslet for noe stort. Ved hjelp av ynde og intelligens greier hun å gifte seg med en aristokrat uten å gå på akkord med sine innerste verdier.

Likheten mellom forfatter og hovedperson er mange. En del kritikere har betegnet «Gledens kunst» som en dobbel selvbiografi, hvor forfatteren Goliarda gjemmer seg selv bak hovedpersonen Modesta. Uansett er denne romanen en pageturner av rang!

Oversetter er Birgit Owe Svihus.

To bøker om å være fremmed

Jeg har nettopp lest to bøker som begge handler om å være fremmed på et sted. Den ene er italiensk, den andre er brasiliansk. Donatella di Petrantonio har skrevet romanen L’Arminuta, nylig utgitt på norsk. Fra Brasil kommer romanen A Resistência av Julián Fuks. Den finnes nå på engelsk.

PRISBELØNNET ITALIENSK
La oss begynne med den italienske: Arminuta er en prisbelønnet roman, som lanseres på norsk nå i april. Som alle andre bøker i fra „andre“ språkområder enn engelsk står den i fare for å gå under radaren til mange. Det er i så fall veldig synd, for dette er en pageturner du har vanskelig for å legge fra deg.

RETURNERT TIL SIN BIOLOGISKE FAMILIE
Donatella di Petrantonio forteller i denne boken historien om Arminuta (L’arminuta), „den returnerte“. Den 13-årige jeg-personen i boka, har nesten hele sitt liv bodd hos en fosterfamilie. Uten forvarsel og mot sin vilje får hun vite at hun skal tilbakeføres til sin biologiske familie. Vi aner etter hvert at grunnen er at fosterforeldrene ikke lenger er i stand til å ha henne, det antydes at fostermoren er blitt syk og at foreldrene skal skille lag. Tilbakeføringen er altså ikke frivillig hverken hos 13-åringen eller hos den biologiske familien hennes.

SJOKKARTET OMVELTNING
Allerede den første dagen blir et stort sjokk. Fra en beskyttet tilværelse hos en velstående familie ved kysten avleveres Arminuta hos en fattig og halvveis dysfunksjonell familie i en liten landsby i innlandet. Ingen, selv ikke foreldrene, tar noe særlig notis av hennne, utover et likegyldig „så der er du?“

UØNSKET PÅ DET NYE STEDET
Deretter følger vi Arminutas nye liv som uønsket på et sted hun heller ikke selv ønsker å være. Foreldrene er likegyldige og synes hun er håpløs, de to eldre brødrene utgjør en fysisk og seksuell trusel. På skolen blir hun mobbet fordi hun er annerledes. Arminuta tenker bare på å rømme tilbake. Den eneste som gir henne en slags følelse av trygghet er den nye lillesøsteren. Ingen i familien har heller noe språk for å snakke om det som skjer.

donatella og julian
Julián Fuks ble tildelt Prêmio Jabuti i 2017, samme år som Donatella di Pietrantonio vant Premio Campiello. Begges bøker er nå oversatt til språk mange nordmenn behersker, den sistnevnte er til og med nettopp lansert på norsk (Cappelen Damm).

PRISBELØNNET BRASILIANSK
Den prisbelønte, brasilianske boken jeg har lest er Julián Fuks‘ lille roman A resistência (Motstand). Den handler om en argentinsk familie fra Buenos Aires som flykter til Brasil under diktaturet. De har adoptert en liten sønn. Den adopterte sønnen får senere en lillebror og en lillesøster, begge biologiske barn av foreldrene.

Å LEVE I EKSIL
Boken tar opp et høyaktuelt tema, nemlig det å være flykting og leve i eksil. Familien har en nær relasjon til Argentina, men den relasjonen baserer seg mest på historien og fortiden. Og kulturen forsøker de å holde ved like selv om de gamle familiebåndene til gamlelandet er vage. Kanskje er det også sånn at et barn som fødes i foreldrenes eksil, det barnet vil også fortsette å være i eksil? Er kanskje eksil arvelig?

UNNGÅR TEMAER
Hovedpersonen i boken både hører til og hører ikke til. Historien fortelles av lillebroren flere år senere, i små, nesten tause bruddstykker. Erindringene er små og vage, men etter hvert forstår vi mer. Det er de bittesmå pausene, tausheten og forsøkene på å unngå temaer, som er essensen i lillebrorens erindringer, ting han ikke forstod da han var barn.

MANGLENDE TILHØRIGHET
Dette er en familie som heller ikke snakket om tingene, det var heller pinlige øyeblikk og forsøk på å dekke over når gråten steg til overflaten. De er i de små erindringene vi forstår mer: Den adopterte broren som trakk seg tilbake fra bordet før desserten, som holdt seg et stykke unna de andre rent fysisk også i situasjoner hvor det var naturlig å være nær. Å vite at man egentlig tilhører et annet sted, gjør noe med den det gjelder.

SELVBIOGRAFISK
Julián Fuks er selv av argentinsk opprinnelse, men hans familie flyktet til Brasil under diktaturet. Tittelen «motstand» kan derfor like gjerne henspille på motviljen mot å fortelle sin egen historie som bokens temaer politisk motstand, eksil og adopsjon.

Dessverre er ikke Julián Fuks’ A resistência tilgjengelig på norsk. Men du får den på  engelsk (Resistance). Boken har høstet gode kritikker og ble nylig innstilt til enda en pris, to år etter at den ble utgitt første gang.

Arminuta finnes altså på norsk, nylig utgitt på Cappelen Damm. Den er også oversatt til flere europeiske språk og overalt hvor den blir utgitt, gjør boken inntrykk. En enkel, hverdagslig fortalt historie som vekker dype følelser hos leseren.

Begge to anbefales på det sterkeste.

Bilder: Julián Fuks, CCBB; Donatella di Pietrantonio, Facebook;

Vuggesang som holder deg våken

«Vuggesang» (Chanson douce) er tittelen på Leïla Slimanis roman, Goncourt-vinner og en av de største bestselgerne i Frankrike noensinne. Den ble nylig utgitt på norsk og fikk en flying start med sekser på terningen i VG.

«Babyen er død. Det tok bare noen få sekunder.»

Allerede etter den første linjen i romanen er vi fjetret. «Vuggesang» er spennende som en thriller. Vi tror først at vi har å gjøre med en litterær av versjon av «Hånden som rører vuggen», suksessfilmen med Rebecca De Mornay i hovedrollen. Temaet er det samme, men «Vuggesang» viser seg å være så mye mer. Det er en sjokkerende bok, som tar for seg klasseforskjeller, rasemotsetninger og morsrollen i et høytstående samfunn som er i ferd med å bli destruktivt.

Ekteparet Myriam og Paul ønsker å skape seg et perfekt liv. Men de har havnet i tidsklemma. Da den middelaldrende, Mary Poppins-aktige barnepiken Louise kommer inn i familien, faller alt på plass. Louise passer barna, holder huset i perfekt stand og blir raskt helt uunnværlig for den lille familien. Det Myriam og Paul ikke aner noe om er de mørke sidene og den grenseløse sårbarheten til denne kvinnen som de har betrodd barna sine til. Helt til tragedien en dag rammer.

«En sosial tragedie til å miste pusten av – forstyrrende, men også til å lære av.» La Croix

Guilty
Avisomtalene var mange da den britiske au pair-piken Louise Woodward ble dømt for drapet på en åtte måneder gammel baby i Boston i 1997. Hovedpersonen i «Vuggesang» har fått navnet Louise etter denne hendelsen.

Hovedpersonen i romanen heter Louise, som en referanse til Louise Woodward, den britiske au pairen som ble dømt til livstid for å ha drept en åtte måneder gammel baby i Boston. Dommen ble senere omgjort. Dette skjedde i 1997 og avisene, også de norske, var fulle av stoff om saken i en periode.

Leïla Slimani forteller dette i et intervju i The New Yorker. Her kommer det også frem at forsvaret av Louise Woodward delvis ble bygget opp rundt et angrep på babyens foreldre. Hvis de ikke ville at noe skulle hende med barnet deres, burde de ha tatt seg av det selv og ikke overlatt det til andre.

Leïla Slimani mener en slik argumentasjon er ekstremt grusom. Den kan i sin ytterste konsekvens også brukes som et pressmiddel for å holde kvinner hjemme med barna. Vi vil ikke ha et samfunn hvor det å overlate barn til andre skal ses på som noe dårlig. Det finnes neppe noe som heter perfekt barneomsorg. – Jeg mener at forholdet mellom foreldre og en barnepasser er fullt av mangler, sier Leïla Slimani, – akkurat slik forholdet mellom barnet og dets foreldre er det. Det finnes ingen bruksanvisning. Man begår feil hele tiden.

«Vuggesang» er altså noe mer enn en thriller. Boken avdekker lag for lag og setter søkelyset på betenkelige sider ved vårt vestlige samfunn. I tillegg er den skrevet i et bevegende språk. Det var disse tingene som gjorde at den ble belønnet med den svært prestisjetunge Prix Goncourt i 2016.

Boken er oversatt til norsk av Thomas Lundbo.

Bildet av forfatteren øverst: Wikipedia Commons