Litterær weekend i Lisboa (1): Forventning

 

Ikke alle liker sardiner

Portugal har aldri vært mitt favorittland. Jeg synes det er noe rart med det. Portugisere har noe norsk ved seg. Og da tenker jeg ikke bare på tørrfisken eller at noen sunnmøringer er besynderlig latinske av utseende. På den iberiske halvø, som på den skandinaviske, er det ett land som er stort og et annet som er lillebror. Alle har et bilde av Spania, det er dit vi vil. Men Portugal? Jeg har fått for meg at Portugal ikke eksisterer annet enn som i motsetning til Spania, på samme måte som Norge ikke ville vært Norge uten Sverige å måle seg mot. Et land som er en underdog på Europa-kartet og som sliter med å definere seg selv og sin kultur. Jeg har alltid sett på Portugal som en slags sydlig variant av Norge, bundet sammen i et skjebnefellesskap med en strøm av klippfisk. Utafor.

De nye norske Rough-guidene fra Cappelen Damm er fine. Lekre, ryddige og to the point. Akkurat Lisboa-utgaven har jeg vært spent på. Dette er byen som selv utgaven fra 1988 ikke klarte på være slem mot. Sånn sett er det mindre som skilller gammel og ny utgave her enn det som er tilfelle for Barcelona. Som den lojale Cappelen Damm-medarbeider jeg er, leser jeg meg opp på Vasco da Gama og portvin,lekre restauranter og «hippe barer og klubber», et uttrykk som går igjen i den nye generasjons Rough Guides. Guidene som er et must for selvbevisste reisende som skal ha med seg det beste livet har å by på. Ikke lenger frynsete kanter og alternative opplevelser som det var i disse reisebøkene på 80-tallet. De reisende har fått penger og guiden forteller hva de bør se og gjøre.  Men hippe klubber kunne vel like gjerne vært Barcelona. Eller Roma? Så hva er egentlig så spesielt med Portugal og Lisboa? For å berike flylektyren noe har jeg også vært oppe hos mine kolleger i Flamme forlag og lånt en helt fersk samling av den portugisiske bondepoeten Alberto Caeiro, oversatt av Øystein Vidnes. Alberto Caeiro levde samtidig med enn annen kjent forfatter, nemlig Ricardo Reis, som senere skulle emigrere til Brasil. Jeg kommer senere tilbake til begge og forholdet mellom de to.

Jeg har vært i Portugal før. Jeg husker  det altfor dyre Hotel Avenida Palace i Lisboa i 1988, hotellet var forfallent med gulldusker og hadde svarte bakelittelefoner med dreieskive, jeg husker at passasjerene på lokalbussene manglet fortenner, at maten var lite raffinert og at nattelivet i Lisboa var overraskende avant-garde, men det er jeg jo for gammel til nå.  Jeg husker som sagt også at The Rough Guide to Portugal, årgang åttitall, ikke en gang orket å være slem mot landet, slik den pleide å være mot andre land. Det er bare spanjoler som er slemme mot portugisere. Med samme rett som svensker er slemme mot Norge. Filmen Carlota Joaquina handler om den spanske prinsessen som 11 år gammel ble sendt over grensen som barnebrud i 1785 og møtte et folk tyggende på helstekte høner, hoffet i Lisboa var mørkt og depressivt sammenlignet med det sofistikerte livet på spanske kongeslott. Omtrent den samme følelsen fikk jeg selv da jeg krysset grensen fra spanske Galicia tidlig en gang på 1980-tallet, det var som om noen hadde skrudd på en tidsbryter.

Mens vi forbigående befinner oss over det urbane Europa

TAP flyr daglig fra Oslo nonstop. Flyvertinnene er definitivt ikke-glamorøse og viser at latinske kvinner ikke nødvendigvis må være jålete og bruke masse sminke. Det slår meg at Norge og Portugal har mye bondskhet til felles og at vi har noe å vinne på det, samtidig som det kan gjøre oss til tapere. Jeg bestemmer meg for at Portugal er landet og folket som vi ikke kan mislike, med mindre vi skulle være fra Angola eller Guinea Bissau.

Middagen ombord er bacalhau med hardkokte poteter og kan egentlig minne litt om traumene fra norske middagsbord på 50-tallet. Vinen er imidlertid mye bedre enn jeg husker den for tyve år siden. Jeg dukker vekselvis ned i Rough Guide og portugisisk bondepoesi, mens vi – rent forbigående – flyr over det urbane Europa.

I følge Rough Guide bør jeg glede meg til  å bli umiddelbart glad i Lisboa, der den ligger på en klynge åser med utsikt over den brede elvemunningen til Tejo, og hvor den fantastiske beliggenheten og den uanstrengte skjønnheten gjør et stort inntrykk. Selv er jeg ikke sikker. Bare tanken på fire dager med skjærende fado. Jeg er ikke god på dette med klaging og sårhet. Jeg fikk min overdose av Amália Rodrigues gjennom åpne vinduer på Studentbyen i 1975. Bacalhau er vondt. Portvin er noe søtt skvip. Dessuten har jeg problemer med å forstå det ekstremt vokalfattige språket i Portugal. Tingene ligger ikke til rette, for å si det sånn.

Amália Rodrigues

Turen på over fire timer gir meg litt tid til å studere mine medpassasjerer. De portugisiske passasjerene sitter stille og leser bok,  mens de norske passasjerene roper på mer vin og konjakk til kaffen.  Portugiserne hadde sin gullalder for lenge siden, ikke nå, og de vet det antagelig – uten at det plager dem nevneverdig.  Jeg tør ikke tenke på hva de norske tenker, men vet at det er mye de ikke vet.  Det slår meg at til tross for sin stolte fortid har aldri den lille reken Portugal funnet det nødvendig å skrike til verden at den er en hummer.

Utenfor flyplassen henger noen arbeidsledige ungdommer som vil bomme røyk. Jeg forstår hva de sier. Taxisjåføren er hyggelig og skal ha bare åtte euro, det er halvparten av hva det skal koste ifølge Rough Guide.  Dette får meg til å huske at jeg er veldig glad i José Saramago og at han også var fra Portugal.  Jeg er klar for å bli forelsket i Lisboa, tyve år etter en dårlig date.

Mørk og klaustrofobisk thriller fra Rio de Janeiro

En eksepsjonelt spennende thriller er nettopp utkommet på Bazar forlag. Den heter Perfekte dager og er skrevet av Raphael Montes fra Rio de Janeiro. På kort tid er Raphael Montes blitt et hett navn i Brasil, og boken Perfekte dager har også satt ham på kartet i fjorten andre land. Dette er en forfatter som har mange jern i ilden samtidig.

Inspirert av film
Raphael Montes sa i et intervju med avisen Estado de Minas denne uken at han er sterkt inspirert av film. Favoritt-regissørene er Tarantino, Haneke og brødrene Coen i tillegg til Almodóvar. Miksen av vold og svart humor er også tydelig i boken Perfekte dager, som nå skal bli film. Flere av bøkene hans er allerede oppført som teaterstykker.

montes estado de minas
 Raphael er pop. Denne måneden var det enda en teateroppsetting av Raphael Montes’ bok Perfekte dager – denne gangen i Belo Horizonte. I den anledning ble forfatteren intervjuet om sin forkjærlighet for Tarantino, svart humor og vold. Du finner det igjen i boken. 

Grotesk førstebok
Den første boken til Raphael Montes ble utgitt i 2012. Den het Suicidas (Selvmordere) og handler om en gruppe studenter som samlet seg i en kjeller for å ta livet av seg ved hjelp av russisk rulett. Perfekte dager ble til fordi forfatterens venner og familie var sjokkert over de groteske detaljene i den første boken. Kunne han ikke skrive om kjærlighet i stedet? Det kunne han.

Psykologisk thriller
Man skal kanskje lete en stund før man kommer frem til kjærligheten i denne psykologiske og grotesk voldelige thrilleren av en bok. Hovedpersonen i boken er medisinstudenten Téo. Han er en einstøing som bor sammen med sin handikappede mor og morens hund. Téo har ingen venner og ingen kjæreste. Moren frykter at han kan være homo.

Følelsen av kontroll 
Den eneste personen Téo liker er Gertrudes. Gertrudes er liket han holder på å dissekere på anatomistudiet. Téo er stø på hånden og god med skalpellen. Han liker å ha Gertrudes under seg på bordet, å kjenne musklene og innvollene hennes dele seg under hans kyndige grep. Selve lukten av formalin virker opphissende på ham. Samtidig er Téo en rasjonell person som har gode argumenter og en logisk forklaring på det han gjør. Noen av oss ville nok kalt ham psykopat, men i denne romanen er det psykopaten som forteller og kontrollerer historien.

En potensiell kjæreste
På en fest Téo motvillig går på – moren vil jo at han skal finne seg en dame – treffer han den fremmelige Clarice. Hun deler fornavn med Brasils store intellektuelle forfatter Clarice Lispector, et poeng som skal henge med oss utover i boken. Clarice hater alle henvisninger til Lispector, det har hun hørt så mange ganger før. Hun kommer til å få høre det mer.

Den eneste måten å få henne på
Clarice representerer alt det Téo i sin selvkontrollerende verden tar sterk avstand fra. Hun røyker og drikker, hun har et avslappet forhold til viktige samfunnsspørsmål og er til og med åpen for å ha sex med andre jenter. Og er det noe Téo har problemer med, så er det homofili. Téo blir likevel betatt av Clarice og bestemmer seg for at henne skal han ha. Den eneste måten han kan få det til på er å kidnappe henne. Og det er akkurat det han gjør.

collage montes
Clarice er ikke like fornøyd under hele kjøreturen opp mot Teresópolis i fjellene ovenfor Rio de Janeiro. Der oppe, i de vakre landskapene som også er kjent for produksjonen av hagegnomer, dukker det snart opp virkelige dverger – og de to får rikelig med tid til å utforske hverandre. 

 

En voldelig road movie
Hvis du nå tror jeg har røpet hele handlingen, tar du fryktelig feil. Det er nå boken begynner. Clarice, som skriver på en road movie hun har kalt Perfekte dager, blir tatt med på en reise mot sin vilje. På et romantisk sted oppe i fjellene ved Rio de Janeiro skal de to bli bedre kjent og planlegge en felles fremtid, godt hjulpet av Téos kunnskaper fra legestudiet og diverse innkjøp av medisiner og verktøy. For det som mangler i forholdet og hos partneren kan man jo bare endre på, ikke sant?

En pageturner av en bok
Dette er en pageturner av en bok. Ingenting av det du tror skal skje, skjer. Samtidig skjer det mye annet. Ingen andre enn psykopater vil kunne gjette seg til slutten. Unn deg gjerne noen Perfekte dager med Raphael Montes. Det kommer mer fra denne skremmende dyktige brasilianeren, han er bare 23 år.

Bildet øverst: Raphael Montes fotografert av Stefan Martino. Besøk gjerne Raphael Montes på Facebook. https://www.facebook.com/raphael.montes.31

Samanta Schweblin: Smertefullt om en økologisk katastrofe

Har du tenkt på at de vakreste tomatene i supermarkedet kanskje er de farligste? spurte den argentinske forfatteren Samanta Schweblin under intervjuet jeg laget med henne i forrige uke. Intervjuet kan du nå lese på Cappelen Damms nettmagasin Forlagsliv.

På bildet ser du Samanta Schweblin sammen med Signe Prøis, som har oversatt romanen Feberdrøm til norsk.

Økologisk katastrofe
I intervjuet forteller Schweblin om den den økologiske katastrofen som danner bakteppet for hennes roman Distancia de rescate (Feberdrøm på norsk) og hvordan hun gjennom sin skrivemåte forsøker å påvirke leseren i en bestemt retning.

Leseren må gjøre mesteparten av arbeidet
Samanta Schweblin overlater gjerne mest mulig av bøkene sine til leseren. Hun mener at hun selv kun står for halvparten av arbeidet, resten er opp til oss å formulere inne i hodene våre. Derfor er det da heller ingen enkel bok vi får i fanget med Feberdrøm. Det er en strengt komponert roman som innbyr til litterær analyse. Faren er at det kan stanse der og at boken ikke når videre ut. For, som Samanta Schweblin selv sier, Feberdrøm er ikke en fiksjon – dette skjer i virkeligheten.

De vakre soyaåkrene
Forestill deg følgende (også dette har skjedd i virkeligheten): Du er turist og sitter på bussen i Cordoba-regionen i Argentina. Du beundrer de irrgrønne soyaåkrene mot knallblå himmel og sol. Du tar frem kameraet for å ta bilde. Damen i setet ved siden av deg iakttar dette med et trist smil og sier: «Ja, det er kanskje vakkert. Men vær klar over at bak skjønnheten ligger det en stor fare. Og myndighetene våre har latt det skje». Du merker plutselig at det er i ferd med å bli sent og at solen kaster lange skygger.

Lar oss føle smerten
Det er svært annerledes å lese en vitenskapelig artikkel om genmanipulert soya og hvordan den infiltrerer maten vår enn å lese om dette i Schweblins roman. Feberdrøm formidler reaksjoner og prosesser hos menneskene som blir rammet. Ved å antyde og ved å bruke bestemte teknikker oppnår Samanta Schweblin at også leseren føler smerten og redselen.

soyabønner
Genmanipulert soya kan være vakkert å se på og har betydd enorme inntekter for Argentina. Men bak skjønnheten lurer en økologisk katastrofe av dimensjoner.

Det er for sent
Det er ingenting på utsiden av Feberdrøm som kan advare leseren, som forteller hva du har i vente, annet enn å love deg en litterær opplevelse av rang. Derfor er det for sent når du merker at de grønne åkrene er blitt din fiende og i ferd med å omringe din idylliske tilværelse. Nå er det veldig lite tid igjen. Det er for sent å redde både dine kjære og deg selv.

En bok å legge i fryseren
Den danske anmelderen i Weekendavisen mente at dette er en bok man må legge i fryseren etter at den er lest, slik at den ikke kommer etter deg om natten. Akkurat sånn er det å lese Samanta Schweblin. En forfatter som lar seg inspirere av alt som gjør vondt ifølge henne selv. I litteraturen kan hun utforske alt det hun ikke forstår, redsler for død og tap, og hva uforutsette situasjoner kan gjøre med mennesker.

Bergingsavstand
Selve tittelen på boken har gjort livet vanskelig for oversettere og forleggere i mange land. Originaltittelen Distancia de rescate, som er beholdt i de latinske land, henspiller på den variable avstanden en mor opplever hun har til barnet sitt, den tiden hun opplever hun det vil ta for å komme barnet til unnsetning hvis noe uforutsett skulle skje. Oversetter Signe Prøis kaller det i boken for bergingsavstand. På norsk har imidlertid boken fått tittelen Feberdrøm, slik den har i engelskspråklige land – Fever Dream. I Tyskland heter boken Gift (gift), også det en tittel som gir uhyggelige assosiasjoner.

En bok som bør leses av mange
Alle de ulike titlene viser på hver sin måte hvor urovekkende og mangefasettert Samanta Schweblins lille roman er. Dette er en viktig bok som fortjener å bli lest av mange.

Rio de Janeiro. As antiprincesas do Brasil.

RIO DE JANEIRO, EM JULHO 2016: Uma das grandes experiencias literárias deste ano para mim foi «A Hora da Estrela» de Clarice Lispector. Talvez tenha sido uma boa coinciedencia que eu estivesse no Rio de Janeiro quando li. Mas esse pequeno romance é um «aperitivo» que muitos noruegueses podem apreciar. Aquilo que os jornalistas nao conseguem passar do Brasil, este pequeno livro de 77 páginas consegue.
A mídia norueguesa mostra muito e com sensacionalismo assuntos do Brasil ultimamente. Não são todos que conseguem entender que o Brasil só continua a ser o Brasil. Um acontecimento esportivo não mudou o país. Enquanto as tropas australianas mudam-se de volta à cidade olímpica, eu aproveitei o dia para um tour no centro histórico do Rio. O que eu percebi foi que que – de fato – agora as coisas estão ficando prontas em tempo record, proteçoes e cercas já estão sendo retiradas e na semana passada não eram ainda os  Jogos Olímpico, certo? Aquilo que não ficar pronto pode ser coberto com murais e pinturas criativas. Isso é o Brasil. Sim, eu sei que é dificil se acostumar com isso. Talvez tenhamos canos de esgoto melhores na Noruega, mas quando o assunto é entender outras culturas, ficamos um pouco para trás.

clarice-e-ulisses-300x201Clarice e Ulísses no Leme. É o cão de Clarice, que era obcecado em comer pontas de cigarro deixadas pela dona, que vai guiando as perguntas através do livro.

Na Livraria da Cultura – um antigo cinema – deparei com a nova série Antiprincesas, na seção infantil. Uma série de livros factuais latino-americanos que seria o oposto dos livrinhos infantis cheios de rosas e glitters, dando às criancas uma introdução de pessoas que foram bem-sucedidas exatamente por não terem trilhado o caminho de principes ou princesas dos contos de fadas. Frida, Violeta e Clarice são os primeiros da série. Eu pego logo o livro da última. Clarice viveu como esposa de diplomata na Europa por muitos anos, mas odiava ser «princesa» e decidiu voltar ao Brasil para se tornar uma difícil e engajada escritora. Aqui no livro, tambem podemos ver e conhecer muito sobre seus outros projetos literários. E é um livro que atrai as crianças brasileiras, nao só os adultos. Eu fico me perguntando, meio malvado, se as crianças norueguesas teriam lido e se interessado se houvesse um livro sobre Knut Hamsun, por exemplo. Eu duvido.

Há muita besteira comercial aqui no Brasil. Os programas infantis na TV são quase grotescos. Mas realmente dito, voce pode esquecer o mito das mulatas sambando nas ruas e dos garotos roubando carteiras – a não ser que voce vá procurar por ambos, o que muitos turistas no Rio de Janeiro fazem. Acho as crianças aqui muito melhor criadas do que na Noruega. Aqui podemos passar por um grupo de jovens nas ruas sem medo, um pouco diferente do que seria nos bairros nobres de Oslo. Um povo que acorda cedo e gasta horas para ir e voltar ao colégio não tem tempo a perder. Um povo que não pediu pelas Olimpíadas, mas sim por melhor saúde, melhor transporte e mais segurança. E apesar de todas as profecias de fim dos tempos, a vida aqui continua como ela é. Com o melhor e o pior de si, tudo ao mesmo tempo.
Muito aconteceu aqui nos últimos 20 anos. Algumas decadas atrás a maioria iria pensar como Macabéa, a heroína do romance, querendo ser uma estrela de cinema ou modelo. Jogador de futebol. Mas hoje em dia pergunto aos filhos dos meus amigos brasileiros e – independentemente de classe social – querem ser advogados, médicos e economistas. Ou outra coisa que dependa de educação específica. Como a minha amiga Ângela faz. Nos últimos dez anos ela tem ajudado na limpeza e manutenção da minha casa aqui no Rio. Sempre temos boas conversas. Ângela é uma das pessoas que me ensinou muito sobre o que é a vida do país por debaixo das superfícies que brilham. Ângela trabalha em duas residências e estuda de noite, está no terceiro ano. Ela está se especializando como chefe de cozinha e já conseguiu um estágio num hotel de luxo em Copacabana, que ela vai conseguir mantendo ainda os dois empregos. Ela quer ascender, ela quer crescer. Como a maioria dos brasileiros, Ângela sente vergonha dos políticos lá do Planalto. Mas tendo tantas coisas a fazer em um dia em que 24 horas passam tão rápido, é melhor não gastar a cabeça pensando em coisas que não oferecem muita esperança. Ela já gasta algumas horas apenas no ir e vir entre casa e emprego. No tempo livre ela assiste aos mesmos programas de TV que eu assisto,  ou apenas passeia pelas páginas do Facebook. Ângela veio da mesma parte do pais que veio a heroína Macabéa do romance de Clarice Lispector. E agora estamos de volta ao assunto: minha experiência literária com «A hora de Estrela».
Talvez eu tenha ficado mais impressionado pelo fato de eu ter lido enquanto estava no Rio de Janeiro – e pude fazer caminhadas nos lugares em que se passavam no livro. Mas esse pequeno romance se sustenta por si próprio. O livro mostra o que jornalistas do meu país nunca conseguiram mostrar com clareza.

clarice-to-bøker

«Clarice Lispector para meninas e meninos», escrito por Nadia Fink e ilustrado por Pitu Saá. Traduzido do espanhol por Sieni Maria Campos. «Stjernens time» foi lançado na Noruega pela editora Bokvennen em 2015, traduzido por Ida Munck.

A jovem Macabéa veio de uma área  pobre, do estado do Alagoas, para tentar a sorte no Rio de Janeiro, ainda nos anos 70, quando o Brasil era uma ditadura. Macabea tem sorte e consegue um emprego de datilógrafa num escritório no centro do Rio. Mesmo tendo sobrevivido uma criação difícil junto a sua solitaria tia. Ela nunca se vê nua no espelho por se envergonhar. E mesmo que ela não tenha a beleza que achava necessária, ela consegue um namorado. Ele se chama (coincidentemente) Olímpico. Olímpico mente sobre seu passado para se tornar uma pessoa mais atrativa, o que não é muito anormal na sociedade daqui. Assim como sonha Macabea em se transformar numa estrela de cinema, como Marilyn. Algumas vezes ela chega mais perto do seu sonho, quando ela consegue beber uma coca-cola.

Macabéa e Olímpico andam de mãos dadas, se beijam e trocam frases sem muito conteúdo, uma vez que nenhum dos dois tem muito assunto a falar. E como Macabéa foi criada para acreditar que a relãção homem-mulher era uma coisa desprezível, Olímpico procura se satisfazer das lacunas abertas com a mais  voluptuosa Gloria. Como disse Clarice Lispector: não se reclama quando não tem ninguém para ouvir a reclamação. Isso ainda aconteceu nos anos 70, e por isso, bem pior do que hoje em dia. Abandonada e sozinha, a jovem heroína vai a uma cartomante – o que ainda hoje algumas pessoas fazem no Brasil quando em dificuldades. A cartomante, após um pequeno pagamento, conta a Macabéa que ela vê no seu futuro uma grande mudança, que ela se transformará numa estrela. Mostra-se que a hora da estrela virá de maneira inusitada e que Macabea finalmente terá a esperada sorte, – mas não vamos dizer logo aqui o final…
O narrador é um escritor masculino. O escritor ficticio conta como a personagem principal chega a ele num momento em que ele vê um toque de tristeza nos olhos de uma jovem mulher. A história se combina com a voz da própria escritora Clarice Lispector. Bonito, intelectual e majestoso ao mesmo tempo. Pode ser que a voz que ouvimos , ditas pela voz do escritor ficticio Rodrígo SM, seja a voz de Clarice Lispector dizendo: O que escrevo é mais do que invenção, é minha obrigação contar sobre essa moça entre milhares delas. E dever meu, nem que seja de pouca arte, o de revelar-lhe a vida. Porque existe o direito ao grito. Então grito.
Ainda garota, Clarice escrevia histórias que nunca terminavam, mesmo quando a personagem principal morria. Ou como mostra no livro Antiprincesa: sabia que Clarice Lispector frequentemente acaba um texto de uma maneira que o leitor pode dar sua própria continuidade?

Yuval Noah Harari

Er den israelske professoren Yuval Noah Harari en skrulling eller et geni? Dette spurte VGs anmelder da boken «Sapiens» gjorde sitt inntog i norske bokhandler i 2014. Konklusjonen var at Harari først og fremst er en dristig historiker med et ekstraordinært formidlingstalent.

Boken «Sapiens», som skildrer menneskets utvikling gjennom antatte 70 000 år, er blitt et globalt fenomen og har ligget på bestselgerlistene verden over.

Harari selv, som dukker opp på Skavlan denne helgen, befinner seg mellom to bøker. Omtrent der jeg oppfatter at han mener menneskeheten befinner seg nå, – mellom det vitenskapelige og det guddommelige stadium. Boken med den spektakulære tittelen «Homo Deus» kommer på norsk til høsten.

Min kollega Turid Løvskar i Bazar Forlag jobber nå iherdig med den norske versjonen. Hun sendte meg følgende svar da jeg ba henne gi meg litt input på den nye boken til Harari:

«I løpet av det siste århundret har vi lyktes i å gjøre det umulige. Sult, krig og sykdommer er ikke lenger ustyrlige naturkrefter, men problemer det faktisk går an å gjøre noe med. I dag er det flere som dør av for mye mat enn av for lite, det er flere som dør av alderdom enn av smittsomme sykdommer, og selvmord er en vanligere dødsårsak enn krig og terror til sammen.

Spørsmålet er derfor hva som skal erstatte krig og sult som vårt hovedfokus. Hvilke framtidsprosjekter, drømmer og mareritt kommer til å prege vår verden under resten av 2000-tallet?

I sin nye bok retter Harari søkelyset mot menneskehetens framtid. «Homo Deus» tar opp temaer som avskaffelse av døden, innføring av kunstig liv og hvorfor vi mennesker streber etter å forvandles til guder.»

Jeg tenker at dette går rett inn i debatten om eggdonasjon, fosterreduksjon, dyrking av kunstige organer og lemmer, livsforlengende medisiner og alt vi kan komme på. Vi har kanskje et ønske om å avskaffe Døden? Og hva med denne kunstige intelligensen alle snakker om nå?

life-2017-scifi-movie-trailer
Scene fra filmen «Life» – Menneskene klarer å vekke døde celler til liv gjennom moderne teknologi. Det går ikke bra.

 

I forhåndsomtalen av «Homo Deus» høres det ut som vi er på vei mot en fremtid der mennesket begynner å leke Gud. Vil det gå bra? Spørsmålet ligger i tiden. Det er snart ikke en TV-serie som ikke tar for seg menneskenes higen mot det fremtidige og det hinsidige. «Black Mirror», «Stranger Things», «The OA» – for å nevne noen. I helgen var jeg på kino og så filmen «Life». Der klarer menneskene å gjenopplive tilsynelatende døde celler fra Mars, celler som har ligget i dvale i tusenvis av år. Det gikk riktig ille.

Nå skal Yuval Noah Harari på Skavlan i helgen, og jeg tenker at jeg for en gangs skyld skal se programmet. For Harari er interessant – i tillegg til å være en karismatisk formidler. Både Barack Obama og Mark Zuckerberg skal være blant hans ivrigste lesere. Jeg kommer langsomt etter.

Bildet øverst: Yuval Noah Harari – profilbilde på Twitter, et medium han er blitt flittig bruker av.

Noam Chomsky, medfødt språkevne og propaganda

Denne uken kom jeg over en interessant ny bok i serien Cappelens upopulære skrifter. Tittelen Det medfødte språket appellerte umiddelbart til en språkinteressert person som meg. Og at boken var skrevet av den kjente aktivisten og filosofen Noam Chomsky vekket interessen ytterligere.

Noam Chomsky
Noam Chomsky er for mange kjent som politisk aktivist og filosof, men han er også en av vår tids mest innflytelsesrike språkforskere. Han er professor i lingvistikk ved Massachusetts Institute of Technology i Boston og har gjennom en lang karriere tatt til orde for at menneskets språkevne er medfødt.

Det medfødte språket
Det medfødte språket
, som altså nå utgis på norsk, forteller om et viktig aspekt ved det å være et menneske, nemlig vårt instinkt til å lære og bruke språk. Dette er en av de tingene som skiller oss fra dyrene.

Språket skilles oss fra dyr og roboter
Chomsky argumenterer for at mennesket har en grunnleggende kreativ språkevne som skiller oss fra dyr og roboter, det siste er Chomsky grunnleggende skeptisk til. Et viktig poeng for Noam Chomsky har samtidig vært å undersøke hva denne universelle evnen faktisk består av. Så hvis du er interessert i å vite mer om språk er natur eller kultur, er dette antagelig boken for deg.

Politisk aktivist
Etter som jeg leste i denne lille, men litt vanskelig tilgjengelige boken, ble jeg nysgjerrig på Noam Chomsky som person. Jeg begynte å google ham. Noam Chomsky er en av de mest siterte personene i USA, og ikke bare innenfor språk. Jeg surfet meg frem til et intervju om klima og politikk som Chomsky gjorde med Truth-org i slutten av januar.

Kritisk til Trump
Det er ingen hemmelighet at Chomsky er demokrat og at han er sterkt kritisk til den nye presidenten. I miljøsammenheng kaller han Det republikanske partiet for «den farligste organisasjonen i verdenshistorien» og ironiserer over de «patriotiske og kristne amerikanerne med sunne familieverdier» som stemte på Trump:

One of the difficulties in raising public concern over the very severe threats of global warming is that 40 percent of the US population does not see why it is a problem, since Christ is returning in a few decades.

chomsky-blog

Forandring til det verre
Om Donald Trump og tilhengerne hans bruker Noam Chomsky harde ord. Den «forandringen» Trump har lovet vil bli til det verre. Chomsky tror likevel at konsekvensene ikke vil bli særlig åpenbare for et publikum uten tilgang til opplysning og riktig informasjon.

Alternative fakta
Hva som er riktig informasjon, er som kjent ikke lenger så enkelt etter at begrepet «alternative fakta» ble introdusert i Det hvite hus fra 20. januar. Referansene til George Orwells roman 1984 har vært mange den siste uken. Donald Trumps «nytale» åpner for diskusjonen om hvordan vi har lov til å bruke menneskets unike språk på. Noen vil kalle det propaganda.

Propaganda og språk
Også her har Noam Chomsky vært utrolig aktiv, med sine modeller for historisk og moderne propaganda. Maken til dyptpløyende kunnskap pakket inn i et sofistikert språk er det lenge siden jeg har støtt på. Til tider er det fornøyelig lesning selv om budskapet kan være dystert. Men før jeg kaster meg over propagandaen, skal jeg få lest ut boken, som altså først og fremst handler om vår unike evne til å lære språk. Det begynner jo der.

I hangglider over Lofotveggen

Er du også en av dem som lar tankene fly mens du egentlig skulle gjøre noe annet? Du lar folk snakke i vei, men hører ikke fordi du befinner deg et helt annet sted mentalt? Da vil du kjenne deg igjen i Stig Aasviks nye roman, som jeg holder på å lese nå.

I «Lofotveggen» springer tankene fra det ene til det andre uten noen markerte overganger. I den fysiske virkeligheten befinner hovedpersonen seg på et jobbsøkerkurs hos NAV. Det er i hvert fall NAV jeg tror han har som basecamp. Men det kan like gjerne være et annet sted, som i barndommens Lofoten eller på et møterom i forlaget der han har fått et skriveoppdrag. Hovedpersonen heter for øvrig Stig, akkurat som forfatteren.

Det er ikke morsomt å være NAV, har jeg hørt. Det ligger vel i sakens natur. Mange har fortalt meg om langvarige kurs de må gjennomgå: om selvfølgeligheter rundt det å skrive CV, om de forgjeves søknadene som må sendes og om håpløsheten som kommer snikende i samvær med folk i situasjon. NAV gjør sikkert så godt de kan, men er antagelig bedre på å utbetale penger enn på å få folk i arbeid. Men uten kurs, ingen penger.

lowresrgb_portrett_-_kvadratisk_stig_aasvik
Stig Aasvik har nylig utgitt romanen «Lofotveggen» – en flott leseropplevelse, som har høstet strålende kritikker.

Ikke rart at Stig Aasvik foretrekker å klatre i Lofotveggen. Og her går det unna! Uten pauser og skilletegn rulles det opp et helt liv, den litt såre barndommen, møter med familien som jo ikke kommer unna. Og så er det alle de som har betydd noe for ham i livet, gamlekjærester, samboeren og sønnen. Innimellom avbrytes drømmene av den irriterende yrkesveilederen som forsøker å lære NAV-klientene hvordan de skal skaffe seg jobb. Jobb er jo noe flere av dem stritter imot.

Noe vi også sveiper innom i denne tankestrømmen er hovedpersonens liv som forfatter. Eller forsøk på å livnære seg som forfatter. Noen ganger får man faktisk betalte oppdrag man ikke kan si nei til. Dette gir oss noen fornøyelige, fiktive scener fra en som oftest ensom skrivestue. Når Stig er slem, er han hylende morsom. Samtidig som han jobber med denne romanen sin.

Hele «Lofotveggen» er en voldsom tankestrøm, men den er likevel full av ytre handling. Det som er spennende med den er at overgangene er så umerkelige, akkurat sånn som når vi selv lar tankene fly. Å lese «Lofotveggen» er litt som å være i en hangglider og la seg drive med. Jeg er riktignok ikke kommet så langt ennå, for det er mye å se underveis, å tenke på, å le av. «Lofotveggen» har fått uvanlig gode kritikker. Det fine er at jeg kommer til å trenge enda noen kvelder for å få lest den ut.

Foto av Stig Aasvik: Cappelen Damm