Jan-Erik James Knudsen? Jo, det demret for meg. Mest på grunn av det uvanlige, norsk-skotske fornavnet – han har skrevet flere bøker tidligere, og de fikk gode anmeldelser. Så da jeg snublet over den nyeste boken hans, «I skyggen av stråleglansen», bestemte jeg meg for å gi de 600 sidene en sjanse. Noen ganger er det greit å legge fjernkontrollene til side og få spenningen på papir.
«I skyggen av stråleglansen» viser seg å være en ganske så dramatisk, internasjonal thriller, med handling parallelt i Norge og i Nord-Irland. For meg som elsker Belfast – slik byen fremstår i krimserien «The Fall» – er dette midt i blinken.
Hvem som er hovedperson i denne boken er ikke så tydelig. Man skulle tro det var den unge kvinnen som ble påført alvorlig skade allerede etter få sider. Men snart kommer norsk-irske Tommy kjørende i sin Honda Civic, han har en forbindelse til den unge kvinnen som han selv ikke visste om. Og vi skal bli kjent med mange flere.
Så har vi etterforskerne Eddi og Bernhard fra Kripos, som holder på med flere saker samtidig, i et samarbeid med nordirsk og engelsk politi. Vi snakker IRA, pedofilt nettverk og flere mord. Legg så til at mange bærer på gamle hemmeligheter eller har en skjult agenda – og du som leser har et virvar av tråder å forholde deg til. At Jan-Erik James Knudsen klarer å knytte disse trådene sammen er nærmest utrolig.
Detaljene er viktige hos Jan-Erik James Knudsen, så viktige at det nok kan sette en utålmodig leser på prøve. Både antall hendelser, beskrivelser, bildebruk og persongalleri kan virke overveldende. Derfor gjelder det å lese langsomt og grundig. Hvis ikke, kan det hende du overser brikker som muligens kan bli viktige senere.
På stuebordet lå det blader og magasiner samt et par løssalgsaviser. En hvit iPhone stakk fram under en av dem. Tommys blikk falt på et askebeger midt på bordet der syv-åtte sneiper var blitt rykket ned i grå aske. En pakke Prince Mild lå ved siden av, sammen med en engangslighter i grønn plast. Det var en lett innestengt atmosfære i leiligheten. Lufta han trakk inn i lungene, kjentes daggammel.
Man vet ikke hva som kommer til å spille en rolle, men det hendte flere ganger at jeg måtte bla tilbake for å sjekke detaljene. Eller en av personene, de er nemlig mange! For å hjelpe leseren litt har Knudsen laget fire sider bakerst i boken med oversikt over persongalleriet – noe jeg først oppdaget da jeg var kommet til side 100.
Fra et annet rom hørtes nå brått et skjærende hvin. Lyden ble dempet av de tykke murveggene, men var umiskjennelig. Mannen på stolen stivnet til, ble sittende urørlig i flere lange sekunder.
Dette er en thriller som tilfredsstiller de erfarne bokleserne, de som liker grusomme forbrytelser, internasjonal politikk, intrikate problemstillinger og konfliktfylte forhold mellom mennesker. På akkurat den måten er dette «Le Bureau» i bokform. Enten faller du litt av, eller du synes det er genialt. Den ene anmeldelsen jeg har lest landet på det siste.
Dessuten: Jan-Erik James Knudsen kan skrive. Jeg ble litt andpusten av all bildebruken i begynnelsen, men jeg fant meg etter hvert til rette i forfatterens språkbilde. Antagelig fordi det er gjennomført. Dette er uansett mye bedre enn en del av den halvgode krimmen man vanligvis får servert mellom to permer.
Jan-Erik James Knudsen kan ikke bare skrive, han kan også det han skriver om. Antagelig ligger det mye research bak denne boken. Handlingen har et voldsomt driv og det skjer noe nytt i hvert kapitel. De korte kapitlene gjør det forholdsvis enkelt å orientere seg i den kompliserte (men ikke for kompliserte) handlingen. En god bok, dette.
Odd Karsten Krogh 