På fredag kom Michel Houellebecqs nye roman Soumission – Underkastelse – fra Amazon. Jeg fikk lest tyve sider før jeg rotet meg inn i hovedpersonen François’ forhold til den fransk-nederlandske forfatteren Joris-Karl Huysmans og hva som kanskje var virkelighet og hva som var fiksjon. Hos Houellebecq er alt fiksjon ifølge ham selv, selv var jeg i tvil. Det ble altså ikke så mye ordentlig lesning, mer avsporing i form av surfing på nett og i bokhyller. Det endte med at jeg begynte jeg å bla i noen gamle franske tegneserier jeg har stående, deriblant et album av Wolinski. Georges David Wolinski ble som kjent skutt under terrorangrepet på Charlie Hebdo. Han fylte åtti år i fjor og har vært en av Frankrikes mest kjente tegnere i flere tiår. Jeg har flere av albumene hans fordi jeg var veldig opptatt av franske tegneserier på 1990-tallet. Og er det for så vidt ennå.
Det er noe med disse grove tegningene som får meg til å tenke at formen gjør dem mye mer akseptable enn det trykte ord. Jeg vet, men la oss nå holde en viss religion utenfor ellers blir dette altfor vanskelig. I Europa i 1992 kunne Wolinski tegne det vi ikke ville si og skrive, og folk lo. Wolinski var spesielt fæl mot kultureliten. Du ville kanskje blitt verbalt angrepet hvis du sa at en forfatter skrev dritt. Men det er –var – lov å tegne det. Tenk deg en tegneserie som lar forfatteren utgyde seg fra alle kroppsåpninger på blanke ark og deretter kaller han det en bok med tittelen Ekskrement, Himmel. På forlaget blir han mottatt med respekt og rost opp i skyene. Det mangler bare litt…redaksjonssjefen ber sekretæren om å få hennes tampax og smører litt av innholdet på manuset…det manglet jo bare litt blod. Veldig morsomt så lenge det blirtegnet, mindre artig som tekst, ikke sant? For det er vel bare formen som gjør at vi ikke raser mot opphavsmannen, men i stedet ler befriende?
Det ene Wolinski-heftet mitt, det som heter noe sånt som «Så du er her ennå?» harselerer mye med forfattere og forlagsfolk. I kapitlet «Mesteren» møter vi den feterte forfatteren som aller nådigst lar seg intervjue av den unge kvinnelige kulturjournalisten. Et uforglemmelig møte, hvor Wolinski sprer edder og galle – og alle andre kroppsvæsker – over den franske litterære eliten. Kanskje ikke bare franske, når jeg tenker etter. Tilbake til intervjuet.
Forestill deg forfatteren, også kalt mesteren, bak et stort skrivebord fylt med bøker som «Døden», «Kjedsomheten» og «Gud». Inn føres den unge beundrende, men akk så intetanende, kvinnelige journalisten. «Tusen takk for at De tar Dem tid til å besvare mine spørsmål.»
«Mester, De virker alltid så desperat i det De skriver. Har De et anstrøk av ulykkelighet i Dem?» Den unge kvinnelige journalisten har forberedt seg godt. Forfatteren kontrer imidlertid med at den største ulykke ikke er å være ulykkelig nok mens han flytter seg litt i sofaen slik at den åpne buksesmekken åpner seg enda mer. Deretter følger en lengre utlegning om døden. Hver gang han tenker på døden, virker det som han dør litt mindre, at han hverken kan forsvinne eller slukke sitt livs lys, samtidig som han vet at det unngåelig må skje. For liksom å understreke poenget tar han journalistens hånd og fører den mot skrittet sitt.
Om det da ikke er noe som kan lokke frem smilet hos Mesteren? Vel, – det tredje øyet følger nå mer og mer på hva som skjer – verden har ført seg selv ut i hjertets periferi, ånden er forvist til nattemørket og universet sender sitt engstelige smil ut til det som symboliserer det – en kannibalistisk engel. Journalisten gjør skjelvende bevegelser med hånden, det er tross alt Mesteren, mens hun stiller kardinalspørsmålet: betyr seksualiteten virkelig ingenting for ham?
Mesteren avviser med et strengt blikk seksualiten som noe uvesentlig, den er jo etter hvert blitt mer lik en operasjon, med de elskende som kirurger og samtidig diktere i en ekstatisk slakteorgie. Han tar et faderlig grep om nakken hennes og skyver forsiktig mens han understreker at for ikke å kjede seg er det nødvendig å være enten helgen eller idiot. «Det viktige tomrommet i vår bevissthet er i virkeligheten det som definerer den menneskelige bevissthet.» Og slik fortsetter det mens den kvinnelige journalisten finner ut at hun under dette intervjuet nok må gape over mer enn hun egentlig hadde tenkt. Siden Mesteren nå har fått behov for en liten lur, føres den unge kvinnelige journalisten ut av sekretæren. Ekkelt? Nei, ikke som tegninger, bare hysterisk morsomt og befriende.
Det navngis ingen forfattere som skyteskive for denne harselasen. Kanskje gjelder den alle franske forfattere? Kanskje gjelder den ikke bare franske forfattere. Kanskje kan vi finne noe som minner om dette i vår nærhet? Noe vi har lest i et magasin eller sett på TV, kanskje til og med i virkeligheten? Og hvor kommer så Michel Hoeullebecq inn i bildet? Jo. Ham møter vi i andre del av dette blogginnlegget, om et par dager. Kanskje allerede i morgen.
For å få tak i akkurat albumet Vous en êtes ecore là, vous? må du antagelig tråle antikvariatene i Paris. Men på www.amazon.fr finner du andre utgivelser av Wolinski. På samme sted får du også kjøpt Houellebecqs nye roman, som forøvrig kommer i norsk oversettelse høsten 2015.
Odd Karsten Krogh 