Caryl Férey – Zulu. Beksvart fra Sør-Afrika

«Zulu er en thriller så beksvart og intens at den ikke bare river fernisset av et land hvor grådighet og hensynsløs utbytting utgjør den nye forretningsmodellen – et land hvor den kriminelle økonomien er tuftet på like deler mafiametoder og overtro, men som samtidig praktiseres etter svært moderne og effektive organisasjonsprinsipper – den røsker også skylappene fra leserens øyne en gang for alle.»

Denne forrykende omtalen av Caryl Féreys roman skrev Terje Thorsen i Dagbladet for tre år siden, da Zulu nettopp var utgitt på norsk, for øvrig på Aschehoug. Året etter kom filmen Zulu, regissert av Jérôme Salle og med den salgbare norske tittelen Cape Town Cops. En film og en bok jeg først overså, men som jeg nå har lest fordi jeg fikk den i førjulsgave av en kollega. Det viste seg å være lurt. For Zulu er en overveldende krim på mange måter.

Caryl Férey – på de franske bokomslagene er aksenten plassert slik som her, på Aschehougs omslag er den feilplassert og for sikkerhets skyld skriver forfatteren selv ofte navnet sitt uten aksent – var et ubeskrevet blad for meg så jeg måtte gå til hjemmesiden hans. På http://carylferey.com/index.html får vi vite at han er født i Caen i 1967 og at det deretter gikk i rykk og napp. Med reiser, filmer, musikk og bokutgivelser. Caryl Férey fremstår som litt av en eventyrer på CV’en sin. Flere av bøkene hans er prisbelønte og har gått i enorme opplag i Frankrike. Zulu er altså det internasjonale gjennombruddet utenfor den frankofone verden. Det er lett å forstå hvorfor.

Boken tar oss med til Cape Town, hvor politimester Ali Neuman, selv et offer for traumatiske voldshandlinger i barndommen, prøver å finne overfallsmannnen som har slått ned og ranet hans mor. Samtidig blir en ung hvit kvinne funnet voldtatt og partert i en park. Obduksjonen viser spor av et nytt dop, og dermed trekkes også tråder til legemiddelindustrien og et gjennomkorrupt styre. Drapet på den unge kvinnen skal vise seg på ingen måte å bli det siste. Heller ikke det mest bestialske. Caryl Férey nekter ikke sine lesere noe.

Cape Town ble nr 4. på listen over verdens farligste byer i en uoffisiell kåring i fjor.
Cape Town ble nr 4. på listen over verdens farligste byer i en uoffisiell kåring i fjor.

Det har vært mye fokus på Sør-Afrika både under Nelson Mandela-epoken og etter at den var over. Landet har fått mye – og berettiget – sympati, men kanskje har vi hatt for mørke solbriller på når vi har betraktet landet utenfra. Kanskje har vi forventet oss for mye etter at apartheid forsvant. Jeg har kun vært i Sør-Afrika et par ganger. Første gangen fløy jeg direkte fra Brasil, et land som ble nektet fotball-VM på grunn av sikkerheten – mesterskapet gikk i stedet til sympatiske Sør-Afrika. Og riktignok, Cape Town virket ikke så farlig i begynnelsen. Det gikk fint an å kjøre rundt i egen leiebil mellom de hvite enklavene. De svarte satt i veikanten midt mellom dem, for å bli plukket opp til dagjobber. Det var denne segregeringen av rasene jeg ikke var forberedt på, og at det ikke var samme bevegelsesfrihet her som i Rio. Jeg hadde jo liksom hørt at det var omvendt, for Sør-Afrika var mer politisk korrekt på den tiden.  Regnbuenasjonen mot korrupt sambakapitalisme. Sannheten var jo at de to landene ikke kunne sammenlignes. Men det var først andre gangen, i Johannesburg, at jeg følte at det virkelig var livsfarlig her. De høye murene, piggtråden og ingen mennesker på fortauene. Slik tok det seg ut for en hvit turist i 2003, uten en Tomm Kristiansen til å vise seg rundt. Dette er jo nokså lenge siden. Men noe har tydeligvis gått i enda galere retning på disse årene, hvis jeg skal tro Caryl Féreys krimbok. Det skal jeg muligens ikke? Forberedt på all denne volden var jeg i hvert fall ikke.

Zulu fereyZulu er en bok som viser hva som kan skje når svært ulike og fiendtlige grupper er nødt til å dele samme territorium. Den bunnløse fattigdommen gjør det ikke bedre. Det kan gå riktig ille. Det finnes ikke ett kapitel i denne voldsomme romanen uten vanvittig og barbarisk vold, en nedverdigelse og lemlestelse av mennesker uten like. Det virker som om forfatteren bevisst invaderer oss med utspekulert sadisme for å få oss til å gi opp alt håp og tenke at det ikke har noen hensikt å kjempe imot. Politiet er selvsagt på sporet, men ser ut til å virre seg bort i farlige blindgater, litt på samme måte som leseren går seg bort i alle de blodige hendelsene og alle de skakkjørte personene. Zulu får deg til å lure på om du har lest en god bok, eller bare en halvgod bok. Du vil antagelig helle mest til det første og tenke at du har fått innblikk i et samfunn i full fart mot stupet . Stemmer det virkelig, dette som Caryl Férey skriver? Kan det være så ille? Det sør-afrikanske turistbyrå burde hate denne boken. Etter Zulu vil du sky landet som pesten. Men du får det ikke ut av hodet.

«Thomas Lundbos oversettelse er framifrå også om Féreys personskildringer og formuleringer ved et par tilfeller ikke er det.»

(igjen siterer jeg Terje Thorsen i DAGBLADET)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s